Antall l l l 10+ l l 100+ l l l l l l l 6 l lo+

Transkript

1 LINDEGULFLY XANTiA CITRAGO Linnaeus,1758 Utbredese gobat: Lindegufyet er funnet fra Kaukasusområdet og det nordøstige Lie-Asia gjennom Ura og europeisk Russand ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti den nordige deen av Middehavet. Arten er funnet spredt og okat i deer av Danmark, og den er også okat vanig i de sørøstige deene av Syd Sverige, mens den er sjeden og oka i de sydvestige deene av det sørige Finand (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er okat vanig i Syd-Norge og kjennes fra de indre deer av Sogn og Fjordane ti den sørige deen av Østandet (Skou 1991, Lepaib's database). Lindegufyet kan finnes i øvskoger, parker og aeer (Sko u 1991). N æringspante: Larven ever vanigvis på den småbad ete inden, men kan muigens også ta storind (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Obsenratør Askim Kykkesrud Leg: Harad Hjede Askim Løken Leg: Per Tangen Fredrikstad Ambjømmd skoe S+ Leg: Thor Jan Osen, Per Tangen Haden Fredriksten Leg: Per Tangen, Steinar Pedersen Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Rune Christensen o. a. Hvaer Vesterøy-Guttonnsvågen Leg: Rune Christensen Moss Jeøya Leg: EnriB~(2Jd0) Moss Jeøya-Aby Leg: Eivind Sørnes, Bjørn R Eriksen Moss Jeøya-Skovy Leg: Emi B~ (2Jd0) RA de Grimstad Leg: Eivind Sørnes Lindegufyet er ikke angitt for Smaaenene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera. Arten ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod sommeren 1908, da Emi Barca tok den på Jeøya i Moss kommune. B~ oppgir videre at indegufyet var ganske vanig på sukker denne høsten (Barca 1910), og på Zooogisk Museum i Oso finner vi fem eksemparer som ae har bitt tatt ute på Jeøya. Lindegufyet er nå en reativt sjeden og oka art her i Østfod, og den finnes hovedsakig i kystnære områder. Dessuten har den også bestander i et mer innandspreget andskap rundt Askim sentrum, hvor næringspanten da finnes i reativt store mengder knyttet ti parker, aeer og hager. Lindegufyet kan opptre nriddes tarik innenfor enkete okae kjerneområder, og de mest tarike bestandene har vi på Asmaøya og ved Fredriksten festning. Dette henger sikkert noe sammen med at disse oka1itetene har vært fittig besøkt av entomooger de siste ti åra, og ved Fredriksten i Haden bidrar nok også de kraftige yskasterne ti å øke mengden av registrerte individer. Lindegufyet kommer aikeve i noe begrenset anta ti normaysokking med en kraftig pære, og da spesiet sett i forhod ti to andre nære sektninger som ofte fyr tarikt på denne tiden av året, og såedes kan den mer fåtaige indearten kanskje være ike ett å okke med sukker. Dette er forøvrig også en meget vakker art, og den ska såedes ikke være muig å forvekse med noen av de andre gufyene som opptrer på denne tiden av året. Truser: Siden arten er såpass sterkt knyttet ti et enket tresag, vi a hogst av indetrær på kjente okaiteter kunne ha negative konsekvenser for denne arten med utpreget oka utbredese. 231

2 Forvatningsoppgave: Forhindre omfattende hogst av indetrær ved gode okaiteter, så som i Askim, på Asmaøya og ved Fredriksten festning. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) TEMPELFLY DASYPOLIA TE:MPLI Thunberg,1792 Utbredese gobat: Tempefyet er funnet fra den midtre de av Sibir gjennom Mghanistan, Armenia, Kaukasus og Ura ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra to adskite utbredesesområder, et sydig og ett nordig. AIten er ustabi og variabe i Danmark, men kan enkete år kan være middes vanig. I Sverige er den funnet gjennom det meste av andet, men også her er den vanigvis sjeden og oka, da med unntak av den het sørigste deen. Arten er videre oppgitt å skue være vanig over det meste av Finand (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er funnet fra den sørigste deen av andet og videre opp ti Finnmark fyke. Den opptrer ofte noe okat, og er vanigst i de sørige deene av utbredesesområdet (Skou 1991, Leparb's database). Tempefyet kan finnes på mange forskjeige biotopstyper, men arten ser ut ti å foretrekke åpne og dyrkede steder (Skou 1991). Jeg har forøvrig også tatt arten i begrenset anta på okaiteter med gissen fjebjøriceskog i et tundaignende andskap angs kysten av Finnmark. N æringspante: Larven ever på kystbjømekjeks, søke og skvaerkå (Skou 1991 ). I den nordige deen av Norge må den da nødvendigvis foretrekke søke. Lokaiteter: Kommune Lokaitet Aiemark Tjøstø-Metartjenn Fredrikstad Arnbjømrød skoe Fredrikstad Fredrikstad Fredrikstad Onsøy stasjon Fredrikstad Onsøy-Engasvik Fredrikstad Onsøy-Mærrapanna Haden Fredriksten Haden Saugbrugs Hvaer Aker øya Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Vestemy-Guttonnsvågen Moss Jeøya Rakkestad Buer Råde Grimstad Sarpsborg Sarpsborg Sarpsborg Tune-Råki Trøgstad Båstad-Fje Tidspunkt September Apri Anta O+ Observatør Leg: A. Bakke, T. Kvamme & L. Aarvik Leg: Per Tangen Leg: Embrik Strand (ZMO) Leg: Thor Jan Osen, Harad Frantzen Leg: Thor Jan Osen Leg: Per Tangen Leg: Per Tangen, Dagfinn Aasheim Leg: Sidse Iversby Leg: Magne Pettersen Leg: Rune Christensen Leg: Rune Christensen Leg: Magne Opheim (ZMO) Leg: Per Tangen Leg: Eivind Sømes Leg : EnriB~(ZMO) Leg: Thor Jan Osen Leg: Per Tangen Tempefyet er ikke angitt fra Smaaenene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). men arten serut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket ved Fredrikstad våren 1902 (Strand 1904, ZMO). Emi 232

3 Barca, som gjennomførte grundige og systematiske registreringer her i Østfod, forteer også at tempefyet var aminneig ved Satpsborg rundt 1920 (Barca 1923, ZMO). Tempefyet er forøvrig kjent for å ha enkete utpregede hyppighetsår som da kanskje kan styres av tifedige vandringer, mens forøvrig bir betraktet som reativt sjeden (Skou 1991, pers. obs.). Nattfyet har aikeve vært omtrent fraværende her i Østfod gjennom de siste fire åra, og det har gjennom denne perioden kun bitt funnet tifedige enketindivider som da forteer om et ennå eksisterende og spinket fotfeste her hos oss. Jeg har sev kun sett et eneste eksempar nå i nyere tid, og dette da av et nattfy som tidigere hadde svært så tarike bestander mange steder. Mitt siste eksempar be forøvrig funnet ved Mærrapanna i Onsøy høsten Som et annet eksempe på denne kraftige tibakegangen bør nevnes at det grønngue nattfyet tidigere hadde svært tarike forekomster ved Fredriksten festning, og såedes også var dominerende her både høst og vår. Disse observasjonene be gjort fra 1988 ti 1991, mens nattfyet ikke har bitt funnet her etter dette og såedes må ha forsvunnet het fm området etter Videre kan nevnes at tempefyet vanigvis kommer regemessig tiysokking, og tidigere var det ikke uvanig å støte på fere titas individer gjennom en gunstig høstkved på gode okaiteter. Arten er også kjent for å overvintre som voksen og kan derfor finnes på våren, sev om den da ofte opptrer mer Btaig. Det er aikeve a grunn ti å føge ekstra nøye med når en vidt utbredt art putseig forsvinner totat fra mange gode okaiteter. Når det så også nevnes at tempefyet har hatt tibakegang i de midtre og nordige deer av Sverige (Skou 1991), kan dette kanskje tyde på at en mer varig tibakegang er i ferd med å bre seg sørover og at denne nå har nådd våre områder. Truser: Veikantkipping, opphør av beite, ødeeggese av engområder, fritidssitasje av kystnære områder og andre forandringer som fjerner eveområder med aktuee næringspanter. Forvatningsoppgave: Hode noen de tidigere kjente okaitetene under oppsikt med regemessige kartegginger, og forhindre den negative utvikingen i forhod ti potensiee biotoper. ØSTFOLDSTATUS: Usikker () PORSKAPPEFLY LITIIOPHANE LAMDA Fabricius,787 Utbredese gobat: Porskappefyet er utbredt i den nordige deen av Amerika, videre fra Japan og Amurområdet gjennom Sibir og Ura ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa er den kjent fra de nordige deene av Fennoskandia ti Syd-Engand, Begia, Korsika, Nord-Itaia, Østerrike, Poen og Hviterussand. Arten er kun fastboende ved et Bta okaiteter i den østige deen av Danmark, mens den okat er vanig gjennom store deer av Sverige. Arten er sjeden i Finand, men også her er den funnet i omtrent hee andet (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er funnet okat på Sørandet og Østandet og den er videre også tatt i de indre deer av Hordaand og i ytre de av Rogaand, og tisutt kjennes den også med forekomster fta de indre deene av Møre og Romsda og derfra videre opp ti de indre deene av Nord-Trøndeag (Skou 1991, Lepatb's database). Pomcappefyet kan finnes på myrer og i andre områder med myraktig jordbunn (Skou 1991). Arten er også funnet ved andre typer av okaiteter her i Østfod, sik som f. eks. ved kystnær edeøvskog, i kuturandskap og på gisne furumoer. Dette kan muigens forkares med at porskappefyet vandrer ende utenfor seve biotopene i tarike år. 233

4 N æringspante: Larven ever hovedsakig på pors, båbær og bokkebær, men den kan muigens også benytte bukkebad (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Askim Kykkesrud Leg: Per Tangen Haden Fredriksten Leg: Harad Hjede, Per Tangen Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Sarpsborg BorregArd Leg: Thor Jan Osen Trøgstad Båstad-Fje Leg: Per Tangen Porskappefyet er ikke oppgitt for Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese fra Arten be funnet for første gang i fyket sommeren 1979, da Leif Aarvik tok den ved Sidebogen i Rygge kommune (Leparb's database). Dette nattfyet ser ut ti å være meget sjedent her i Østfod, og arten er kun tatt sporadisk ved et Btaokaiteter. Det ser forøvrig ut ti at porskappefyet ike gjeme finnes ved kysten som i innandet i vårt fyke, noe som da kanskje kan skydes tifedigheter. Fra Danmark oppyses det at den ofte opptrer som et tifedig streifdyr (Skou 1991), og kanskje forkarer dette hvorfor den virker så uregemessig her hos oss. Dersom vi sammenigner de biotoper som er oppgitt i nyere itteratur med våre funnsteder her i Østfod, kan det forsåvidt sties spørsmå om vi i det hee tatt har bestander av porskappefyet ved noen av disse okaitetene. Kun ved Fredriksten festning er nattfyet kjent via fere eksemparer, og på denne kystnære okaiteten har vi også bestander av aktuee næringspanter. De to registreringene herfra be gjort gjennom to forskjeige netter med fere ukers meomrom, og eksemparene be begge funnet under de kraftige ampene på denne okaiteten. Det ser også ut ti at de øvrige eksemparene som kjennes fra Østfod ae er tatt ved hjep av ysokking, sev om Peder Skou (1991) oppgir at arten ska komme Btaig ti ys og heer ser ut ti å foretrekke sukkerokking. De tre siste åra har det forøvrig vært gjennomført systematiske og regemessige registreringer med sukker og ys på svært så aktuee biotoper i Indre Østfod, men uten at disse har ført ti et eneste funn av arten her inne. I føge itteraturen kekkes porskappefyet på høsten og finnes da vanigvis før den setter seg inn ti overvintring. Etter overvintringen og itt avhengig av vårens forøp, kommer nattfyet frem igjen og fyr aktivt fra sutten av mars ti midten av mai (Skou 1991). En interessant observasjon i forbindese med disse itterære oppysningene er det faktum at ae våre registreringer er gjort på våren, noe som da strider imot det som skisseres av Peder Skou. Kanskje betyr dette at våre funn e resutat av vandringer etter overvintring, og såedes en ytterigere bekreftese på at registreringene her i Østfod først og fremst dreier seg om tifedige streifere. Jeg har også titt oppyst at porskappefyet har forsvunnet fra fere okaiteter enger nord hvor den tidigere har vært funnet tarikt, så som f. eks. ved Bjørkeangen i Akershus fyke (Heimo O. Pøyhønen, pers. med.). Dette gjør det enda viktigere å 11 bekreftet om arten virkeig har bestander her i fyket, og det oppfordres her ti ytterigere registreringer ved Fredriksten i Haden for å fastså eer avkrefte popuasjoner. Truser: Tørregging eer annen ødeeggese av myrområder og andre områder med myraktigjordbunn. Forvatningsoppgave: Gjennomføre entomoogiske registreringer ved Fredriksten og andre aktuee biotoper. ØSTFOLDSTATUS: Usikker <D 234

5 FAGERLÆRFLY POLYMIXIS POLYMITA Linnaeus,761 Utbredese gobat: Utenfor Europa er fagerærfyet kun kjent fra Lie-Asia. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti den nordøstige deen av Frankrike, videre derfra ti Itaia og det tidigere Jugosavia. Artens utbredese videre østover er utbredesen ennå ikke særig kjent. Nattfyet er utbredt i de østige deene av Danmark, mens den er sjeden i den øvrige deen av andet. Arten er også sjeden og vanigvis fåtaig i den sørige havdeen av Sverige, og den er også kjent på samme måte fra de aer sørigste deene av Finand (Skou 1991). Utbredese i Norge: N attfyet har en begrenset og kystnær utbredese her i andet, og arten er så angt funnet fra Vest-Agder ti svenskegrensen (Skou 1991, Leparb's database). Fagerærfyet kan finnes ved sandete kippeterreng i Finand I Sverige er funnet ved fere forskjeige biotopstyper, sik som f. eks. i ys øvskog med rik. urteaktig undervegetasjon (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på forskjeige urteaktige panter, sik som f. eks. tvetannarter, nøkebomarter og såpeurt (Skou 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Fredrikstad Sentrum-Bratiparken Fredrikstad Onsøy-Engasvik Fredrikstad Onsøy-Kjære Fredrikstad Onsøy-Rauer Fredrikstad Onsøy-Ørebekk Hvaer Asmaøya-Huser Sommeren 1995 Hvaer Vesterøy-Guttormsvågen Moss Jeøya-Aby Moss Jeøya-Kubberød Moss Jeøya-Reierbukta Moss Jeøya-Torderød Moss Moss Sommeren 1900 Rygge Sidebogen Råde Grimstad Scupsborg Borre gård Sarpsborg Kur and Sarpsborg Sarpsborg Sarpsborg Skjeberg da Sarpsborg Tune-Råki Anta Observatør 2 Leg: Sidse Iversby 30+ Leg: Per Tangen 30+ Leg: Per Tangen Leg: Kar Fredrik Liihr (VMf) Leg: Sven Mo Johansen Leg: Bjørn Magne Fjestad Leg: Rune Christensen 2 Leg: Per Tangen, Bjørn Richard Eriksen 2 Leg: Bjørn Richard Eriksen Leg: Per Tangen Leg:ErrriiB~(~O) Obs: Andreas Schneider Leg: Leif Aarvik 5 Leg: Eivind Sømes Leg: Thor Jan Osen Leg: Egi Michaesen Leg: Errri Barca (ZMO) Leg: Thor Jan Osen 10+ Leg: Thor Jan Osen Fagerærfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1900, da Andreas Schneider tok den ved Moss (Sparre-Schneider 1902). Emi Barca omtaer også nattfyet i en av sine pubikasjoner, og han beskriver den som vanig på sukker i august og september 1908 (Barca 1910). Det oppgis ikke noen okaiteter for denne omtaen, men på Zooogisk Museum i Oso finner vi to eksemparer som Barca henhodsvis har tatt på Jeøya og i Sarpsborg. Fra Andreas Schneiders itterære registreringer finner vi derimot ikke noe eksisterende beegg som kunne vært bekreftende (Leparb's database). Fagerær:fyet er svært så kystbundet her i Østfod, og arten ser ut ti å trives best ved den ytterste kystinje. Nattfyet er også funnet i noe som kan fortone seg som er mer innandspreget andskap ved 235

6 Sarpsborg, i det den ved Råki i Tune ser ut ti å ha en regemessig og stabi bestand i et gammet boigfet med ve etaberte og bomsterrike hager. Fagerærfyet har også tarike og gode bestand i områdene rundt Engasvik og Kjære angs Onsøykysten, og de feste av eksemparene som kjennes herfra er tatt på sukkerokking. Ae de oppgitte eksemparene fra Engasvik be funnet i øpet av en ukes tid, og i denne perioden var dette nattfyet svært så ta11rikt på okaiteten. Sev om da også be benyttet ei permanent ysfee paraet med aktiv sukkerokting var det kun ett av de oppgitte eksemparene som etterhvert fant veien ti yset, mens resten kun be tatt på sukker. Fagerærfyet har forøvrig også en regemessig bestand ved Grimstad i Råde, men utenfor de okaitetene som nå er omtat virker den mer sporadisk og tifedig. Nattfyet må f. eks. være svært så sjedent på Hvaerøyene, der det bare kjennes to tifedige eksemparer på tross av ti år med regemessige fangster, og den er også kun funnet f1taig på Jeøya i nyere tid. Litt underig er det også at fagerærfyet foreøpig ikke er kjent fra Haden-området, hvor det andskapsmessig burde være forhod gode nok ti A kunne huse bestander. Truser: Bebyggese, tråkk, sitasje, gofbaner og annen menneskeig forringese av kystnær natur. Forvatningsoppgave: Hode de kjente bestandene under oppsikt og sikre disse mot potensiee truser som da er nevnt ovenfor, og dessuten også fortsette karteggingsarbeidet i Haden-området. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) GULBRUNT ENGFLY APAMEA SUBLUSTRIS Esper,788 Utbredese gobat: Det gubrune engfyet er funnet fra det østige Anatoia og videre gjennom den sydvestige deen av europeisk Russand ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti den nordige deen av Middehavsområdet. Arten er ofte fttaig, men aikeve utbredt angs kystene i Danmarc. Den er bare vanig i de sørøstige deene av Syd-Sverige, og i Finand har den også en sørig utbredese og opptrer vanigvis sjedent og okat innenfor dette området (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er okat vanig på Østandet og i de ytre deene av Sørandet, og den er dessuten også funnet i Sogn og Fjordane (Skou 1991, Leparb's database). Det gubrune engfyet kan finnes på tørre strandenger og andre tørre engområder ved kysten, samt på steder med sandhodigjordbunn og videre også ved kippekyst. I Norge er den også funnet på tørre engområder inne i andet, sik som i Gudbrandsdaen (Skou 1991 ). N æringspante: Larven ever på røttene av forskjeige gressarter (Skou 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Fredrikstad Onsøy-Rauer Hvaer Asmaøya-Brattestø Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Moss Jeøya Moss Jeøya-Aby Moss Jeøya-Reiebukta Moss Jeøya-Refsnes Moss JeøyawRefsnesk.rona 1idspunkt Anta Observatør Leg: Lars Ove Hansen Leg: Per Tangen Leg: Rune Christensen o. a. Leg: Magne Pettersen & Sidse Iversby Leg:EnnB~(~O) Leg: Eivind Sømes. Per Tangen o. a. Leg: Eivind Sømes Leg: Enr Barca (~0) Leg: Martin A Grude-Niesen (ZMO) 236

7 Rygge Råde Råde Larkoen Grimstad Å ven Jui Det gubrune engfyet er ikke angitt for Smaaenene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893 ). Arten ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod sommeren 1908, da Emi Barca tok den på Jeøya i Moss kommune. Barca omtaer arten som meget sjeden i en av sine pubikasjoner, og skriver videre at han kun har funnet noen få eksemparer på Jeøya og ved Larkoen i jui måned 1908 (Barca 1910). På Zooogisk Museum i Oso finner vi tre eksemparer som er tatt av Barca i denne tidsperioden, men ae disse er fra Jeøya. Dessuten har også Martin Grude-Niesen funnet den her nesten 50 år etter Barcas registrering (zr...io). Det gubrune engfyet må fremdees regnes som en sjedenhet her i Østfod, og arten er kun funnet ved et Bta kystnære okaiteter. Den ser i dag ut ti å ha sin eneste virkeig tarike bestand på den sørige deen av Asmaøya, og kanskje kan ytterigere registreringer på Hvaerøyene også føre ti at den vi bi funnet andre steder i kommunen. Utenfor okaiteten på Hvaer er det dårig med registreringer, men det ser i ae fa ut ti at Jeøya fremdees har en regemessig og Btaig bestand, og utover disse to okaitetene finnes det bare game observasjoner eer enketfunn. Det gubrune engfyet kommer reativt viig ti ys, og den er videre også svært gad i sukker. Sanunenignet med den nære sektningen Apamea ithoxyaea, som forøvrig er en offisie rødisteart og svært sjeden i Østfod, ser det aikeve ut ti at rødistearten har en videre utbredese i fyket enn det som tifeet er med det gubrune engfyet. Forskjeen igger i først og fremst i antasregistreringene, noe som antageig styres ved at den gubrune arten ettere ar seg okke ti ys og sukker. Såedes også taes også i større mengde på de begrensede okaitetene, noe som igjen ett kan gi et feiaktig inntrykk ved at den ansees som vanig. Desverre kan sike små detajer, da basert på begrensninger innenfor våre registreringsmetoder, en sjeden gang gi et feiaktig bide av enkete arters utbredese og tarikhet. Truser: Bebyggese, sitasje, fritidsaktiviteter, for hardt beitepress og annen negativ påvirkning av kystnære strandenger og andre kjente okaitetstyper. Forvatningsoppgave: Sikre bestanden på Søndre Asmaøya mot omfattende forandringer, sik som beskrevet ovenfor. Dessuten fortsette det entomoogiske karteggingsarbeidet ved de andre oppgitte okaitetene for om muig å sikre andre gode biotoper. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende CV+) RØDDUSKET ENGFLY APAMEA RUBRIRENA Treitschke,825 Utbredese gobat: Det rødduskede engfyet er funnet fra Sakhain og Kuriene gjennom Sibir ti europeisk Russand og Vest Europa. Her i Europa er den Igent fra to adskite områder, hvorav det ene omfatter Fennoskandia og nordige de av Russand og det andre omfatter fjeområdene fra de sørige deene av Tyskand og Poen ti Apene og herfra også videre østover. Arten er kun funnet en gang i Danmark, og den er vanigvis sjeden innenfor utbredesesoii'ådet i de midtre deene av Sverige. N attfyet er også sjedent i den sørige deen av Finand (Skou 1991). Utbredese i Norge: Natt:fyet er forhodsvis sjedent i Syd-Norge, og den er også funnet opp ti Nord-Trøndeag fyke (Skou 1991, Leparb's database). Det rødduskede engfyet kan finnes i frodige skoger med små ysninger og i ys granskog (Skou 1991). Arten er funnet ved mange forskjeige biotoper her i Norge, men den ser i hovedsak ut ti å være knyttet ti områder som har mer sammenhengende barskog i umiddebar nærhet 5+ Obs: Emi Barca (Barca 191 O) Leg: Eivind Sømes Leg: Rune Christensen 237

8 N æringspante: Larven ever på forskjeige gressarter {Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Aremark Bøensætret Leg: A. Bakke, T. Kvamme & L. Aarvik Aremark Tjestø-Metartjenn Leg: A. Bakke, T. Kvamme & L. Aarvik Marker Kissebergmosen Leg: Per Tangen Moss Je1øya-Kongshavn Leg: Bjørn Richard Eriksen Rakkestad Hoøsåsen Leg: Per Tangen Rømskog Ve nås Leg: Per Tangen RA de Missingmyr Leg: Roar Frøandshagen Trøgstad Båstad-Fje Leg: Per Tangen Det rødduskede engfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1989, da to eksemparer be tatt i ei ysfee ved Fje i Trøgstad kommune {Skou 1991, Tangen & Pettersen 1995). Denne arten er først og fremst knyttet ti mer sammenhengende barskogsoidiider her hos oss, og har såedes sine mest stabie forekomster i de indre deene av fyket. I gamme og forhodvis urørt barskog, sik som ved naturreservatet Tjøstø i Aremark, kan det se ut ti at det rødduskede engfyet har gode evevikår og derved også opptrer reativt tarikt. De innsamede eksemparene herfra er ae funnet gjennom en enket sesong, da i forbindese med en omfattende og regemessig undersøkese utført av profesjonee entomooger tiknyttet Landbrukshøyskoen ved Ås {Leif Aarvik, pers. med.). Utover disse registreringene finner vi også andre spredte enketfunn fra fere av "fykets innandskommuner, og det foreigger dessuten en sterk mistanke hos forfatter om at ysstyrken på fangstutstyret kan være en iten påvircningsfaktor ti ttaigheten innen antasregistreringer. Som et resutat av hyppige utfukter rundt om i de indre deene av Østandet gjennom sommeren 1998, be da nattfyet tatt ved nesten ae de barskogsbiotopene som be oppsøkt. Det be aikeve adri funnet mer enn et eksempar pr. natt ved disse tifedig vagte okaitetene, så enten virker ysstyrken inn på adferden eer så opptrer arten vanigvis Pctaig på evestedene. Siden det rødduskede engtyet også er kjent fra Danmark, hvor det da ikke ser ut ti at den har reproduserende bestander {Skou 1991), kan dette også tyde på at den streifer ende omkring utenfor sine egentige biotoper. Dette vi såedes være på ik inje med andre arter som kjennes fra en nordøstig utbredese, og da også gi opphav ti registreringer på mer tifedige okaiteter. Sike forhod igger sannsynigvis bak de noe tifedige registreringene som er gjort på Jeøya og ved Hoøs i Rakkestad, hvor den førstnevnte okaiteten er ei kystnær øy og den andre er et boigområde midt i et åkerandskap med god avstand ti nærmeste skogsområde. Truser: Ingen kjente. Forvatningsoppgave: Sikre aktuee gressenger i Indre Østfod. ØSTFOLDSTATUSi Sjeden <R 238

9 SUMPENGFLY APAMEA OPJUOGRAMMA Esper, 1793 Utbredese gobat: Sumpengfyet er funnet fra Kuriene, Sakhain og Japan gjennom Amur- og Ussuriområdene, Sibir, Atai og Lie Asia ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti Pyreneene, Apenes sørgrense, den midtre de av det tidigere Jugosavia og Bugaria. Arten er utbredt og vanig over det meste av Danmark, mens den er mer oka og ofte sjeden i den sørige deen av Sverige. I Finand har arten vært i ekspansjon gjennom de siste tiåra, og den kan nå være reativt vanig ved enkete okaiteter i den sørige deen av andet (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er ganske sjedent her i andet, og den er så angt funnet mtaig angs kysten fra Stavanger ti svenskegrensen. I tiegg ti dette er den også funnet et par ganger inne i andet (Skou 1991, Leparb's database). Sumpengfyet ser ut ti å trives på fuktige og åpne steder, sik som f. eks. på enger og ved skogysninger. Arten er kjent for å kunne streife mye utenfor seve biotopene (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på takrør, strandrør og kjempesøtgress (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Fredrikstad Onsøy-Mærrapanna Haden Hvaer Moss Rakkestad Rygge RA de Sarpsborg Fredriksten Asmaøya-Huser Jeøya-Aby Buer Ekeby Grimstad Tune-Råki Tidspunkt Anta 2 Observatør Leg: Per Tangen Leg: Per Tangen Leg: Heimo O. Pøyhønen Leg: Caus Christiansen Leg:PerTangen Leg: Rune Christensen Leg: Eivind Sømes Leg: Thor Jan Osen Sumpengfyet ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1989, da Thor Jan Osen tok et eksempar ved Tune i Sarpsborg kommune (Skou 1991, T. J. Osen, pers. med.). Dette sjedne nattfyet be også feiaktig pubisert som ny for fyket fra Fredriksten festning i Haden kommune, hvor den da be funnet to år seinere (Tangen 1991). Sumpengfyet ser ut ti å være sporadisk utbredt i kystnære områder fra Haden i sørøst ti Moss nordvest, og den kjennes også fra et noe mer innandspreget område ved Buer i Rakkestad kommune. Surnpengfyet har en tendens ti å opptre svært så enketvis på de kjente okaitetene, og dete ti tross for av at fere av disse har bitt systematisk registrert gjennom en årrekke. Muigens kan dette skydes at nattfyet ikke er så ett å okke ti ys eer sukker, men det kan også være andre forhod som naturig Btaighet eer evne ti å vandre itt bort fra kjemebiotoper som her medvirker ti de mange enketregistreringene. Lokaiteten ved Grimstad, som forøvrig er det eneste stedet i fyket hvor det er funnet mer enn et eksempar, må nå antageig regnes for tapt. Dette fordi den antatte biotopen nå er drenert og tørragt, og dessuten også omgjort ti dyrket mark. Siden det heer ikke er enge siden surnpengfyet be funnet for første gang i Østfod, kan dette muigens bety at den nå er under etabering her hos oss, da på ik inje med den bestandsutvikingen som er kjent fra et av våre naboand. I Finand oppgis det at sumpengfyet bar opptrådt som en ekspansjonsart siden 1922, da den be funnet for første gang. Nyetaberingen her har fortsatt fra førsteregistreringen og videre gjennom vårt århundre frem ti i dag, og nattfyet er nå reativt vanig i de sørige deene av dette andet (Skou 1991). 239

10 Truser: Drenering og annen type tørregging og ødeeggese av artens fuktige biotoper. Forvatningsoppgave: Fortsette søket etter stabie bestander ved fuktige områder, og der det er nødvendig sikre disse mot de truser som er nevnt ovenfor. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende CV+ RØDGULT ENGFLY OLIGIA FASCIUNCULA Haworth,809 Utbredese gobat: Det rødgue engfyet kjennes kun fra Europa, og her har den en nordgrense som går fra de sørige deene av Fennoskandia og videre gjennom Poen ti den vestige deen av Ukraina. Den sørige utbredesesgrensen går fra Syd-Spania gjennom sørige de av Frankrike ti sørige 1)'skand og Poen. Arten er ftaig, men aikeve utbredt i Danmark, mens den er oka og vanigvis sjeden i den sørige deen av Sverige. I Finand er den kun funnet et 11ta ganger engst syd (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet kan okat være ganske vanig angs kysten fra Aust-Agder ti Nord-Trøndeag, og den er også funnet ved Voss i indre Hordaand (Skou 1991, Leparb's database). Arten be nyig også funnet i Østfod fyke (Fjestad 1996). Det rødgue engfyet er funnet ved mange forskjeige typer av åpne biotoper, men den ser ut ti å foretrekke itt tørre steder med sandjord (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på forskjeige gressarter, sik som f. eks. smye og søvbunke (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Bjørn Magne Fjestad Det rødgue engfyet be funnet for første gang i Østfod fyke så nyig som i 1995, da Bjørn Magne Fjestad tok et eksempar i forbindese med to permanente ysfeer som gjennom denne sommeren var passert på Asmaøya i Hvaer kommune (Fjestad 1996). I føge nyere itterntur ska denne arten ha kystnære bestander i vårt svenske nabofyke BohusUi.n, og den kjennes også fra reativt tarike forekomster angs deer av Sørandskysten (Skou 1991). Fere andre kystarter med en tisvarende utbredese har bitt funnet i Østfod gjennom de siste ti åra, da ofte som et resutat av hyppig og regemessig registreringsak:tivitet, så det er heer ikke noen stor overraskese at også det rødgue engfyet nå dukker opp her hos oss. Det er foreøpig for tidig å si noe om eventuee bestander så enge vi kun kjenner et eksempar, og spesiet siden dette er tatt ved en okaitet som bar hatt regemessige besøk av entomooger i en årrekke. Sannsynigheten taer sevføgeig for at eksemparet som be funnet på Asmaøya er en tifyver, men uten at dette trenger å bety annet enn at nattfyet kan ha etabert reproduserende bestander ved noen av de andre og mindre besøkte øyene her ute. Det rødgue engfyet er en særpreget og vakker iten art som forhapentigvis vi bi agt merke ti i fremtiden, dersom det etterhvert skue vise seg at den har stabie forekomster her hos oss. I føge Peder Skou ( 1991) kommer arten viig ti både sukker og ysokking, så disse faktorene burde ikke være begrensende i forhod ti nye registreringer hos oss. Truser: Tråkk, sitasje, camping, bebyggese, gofbaner og annen ødeeggese av tørre og kystnære engområder. 240

11 Fonratningsoppgave: Fortsette det entomoogiske karteggingsæbeidet på Hvaerøyene i søken etter stabie bestander, og eventuet sikre disse mot de truser som nevnes ovenfor. ØSTFOLDSTATUS: Utistrekkeig kjent (K) GRØNNBÅNDETROTFLY STAUR.OPHORA CELSIA Linnaeus, 1761 Utbredese gobat: Det grønnbåndede rotfyet er funnet fra de østige deene av Russand gjennom Kina, Mongoia, Sentra-Asia og Ura ti europeisk de av Russand og Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti Apenes sydgrense, den nordige deen av det tidigere Jugosavia og Ungarn. Arten er reativt vanig i de nordige og østige deene av Danmark. Nattfyet er vanigst i - den sørige deen av Sverige, men her er den også funnet sporadisk videre nordover angs Østersjøen. Det grønnbåndede rotfyet har opptrådt som en ekspansjonsart i Finand, hvor den bredte seg fra midten av taet og nå ska være reativt vanig i den sørige havdeen av andet (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet ska i føge Peder Skou ikke være sjedent på Sørandet og Østandet, men arten kan aikeve variere noe i hyppighet. Den er funnet nord ti Otta i Oppand og er videre også tatt ved Sandnes i Rogaand (Skou 1991, Leparb's database). Det grønnbåndede rotfyet har sannsynigvis vært i kraftig tibakegang her i andet gjennom de siste tiara. Det grønnbåndede rotfyet kan finnes i skogsojifåder, overveiende da med fattig eer sandhodig jordbunn (Sko u 1991). Her i Østfod er arten forøvrig også funnet ved kutunnark:, på enger, i hager og også tifedig ved andre biotopstyper. N æringspaote: Larven ever på røttene av forskjeige gressarter, sik som f.eks. bergrørkvein, finnskjegg og guaks (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Obsenratør Aremark Bøensætret Leg: A. Bakke, T. Kvamme & L. Aarvik Aremark Tjøstø-Metartjenn Leg: A. Bakke, T. Kvamme & L. Aarvik Fredrikstad Onsøy stasjon Leg: Harad Frantzen Fredrikstad Onsøy-Rauer Leg: Kar Fredrik Liihr (VMI) Haden Remmen August Leg: Bioavdeing Haden Lærerhøgskoe Hobø Knappstad-Kirkerud August 1975 Leg: Mariann Thoresen Moss Jeøya Leg:EnriB~(~O) Moss Jeøya-Aby August Leg: Eivind Sømes o. a. Moss Moss Sommeren Leg: Andreas Schneider, Emi Barca Råde Grimstad Leg: Eivind Sømes, Per Tangen Sarpsborg Sarpsborg Leg:EmiB~(~O) Sarpsborg Skjebergda Leg: Thor Jan Osen Spydeberg Haugand Leg: Bente Krey Trøgstad Båstad-Fje Leg: Per Tangen Det grønnbåndede rotfyet er angitt for Smaaenene aerede i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893 ), men det finnes ikke enger eksisterende eksemparer som kan bekrefte disse registre- 241

12 ringene fra forrige århundre (ZMO,..epaib's database). Det edste eksemparet fra Østfod finner vi i samingene på Zooogisk Museum i Oso, og dette er i føge etiketten tatt av en ukjent samer ved Fredrikstad sommeren Dette spesiee årstaet har også gått igjen i forbindese med andre arter, og mye taer for at det er Andreas Scmeider som har samet disse eksemparene ved Moss (se innedning). Emi Barca forteer også at han fant dette nattfyet på Jeøya i Moss kommune (Barca 191 0), og eksemparet som bekrefter denne itterære omtaen finner vi også ved museet i Oso. Her står det forøvrig også to andre eksemparer som er tatt av Barca i vårt fyke, da ved Moss og i Sæpsborg. Det grønnbåndede rotfyet har tydeigvis vært tarikt mange steder i Østfod, og ved Aby på Jeøya hadde arten soide og tarike popuasjoner fra 1968 ti Det vakre nattfyet be da sett i mengder gjennom seinsommer og høst, og mange av disse eksemparene be tifedig funnet under uteamper ved bebyggesen her ute (Eivind Sømes, pers. med.). Dette konstateres også i en nyig utkommet artikke som omhander utbredese og tarikhet hos ende sommerfugarter på Søndre Jeøy, og konkusjonen her går på at det grønnbåndede rotfyet må ha hatt en sterk tibakegang på øya siden den ikke er funnet her i nyere tid. Arten må rett og sett ha forsvunnet het fra den søndre deen av Jeøya, for her har det bitt gjennomført regemessige ysregistreringer siden sommeren 1996 (Eriksen 1997). Det samme forhodet kjennes forøvrig også fra Haden kommune, hvor det for ende år siden be funnet mange eksemparer i nærområdet ti ærerhøgskoen ved Remmen. Disse individene hadde bioavdeingen samet rett utenfor skoens vegger gjennom første havde av 1980-taet, og dette ved hjep av ei ita fee som var basert på meget svakt ys. Jeg fant adri det grønnbåndede rotfyet ved denne okaiteten da jeg gjennomførte systematiske registreringer her noen år seinere, så arten hadde tydeigvis forsvunnet het fra Remmen i øpet av de B åra som å i meom disse to registreringsperiodene. Jeg har da heer adri funnet det grønne rotfye i andre deer av Haden kommune siden jeg startet mine entomoogiske undersøkeser her på sutten av 1980-taet, så dersom dette området rundt sentrum av byen har hatt en bestand så er denne nå forsvunnet. Her i Østfod kjenner vi nå bare en okaitet hvor det grønnbåndede rotfyet fremdees opptrer nogenunde regemessig og såedes også ser u ti å ha reproduserende bestander av en viss størrese, og dette finner vi i et andbruksog boigomr.\de ved Grimstad i RAde kommune. Her har rotfyet bitt funnet årvisst siden igangsettesen av regemessig ysfangst sommeren 1995, men arten har aikeve kun kommet Btaig ti yskiden og det har adri bitt funnet mer enn et titas individer gjennom en sesong (Eivind Sømes, pers. med.). Utover dette er det også funnet to eksemparer i Aremark kommune de siste åra, og siden disse er tatt gjennom to forskjeige sesonger kan dette tyde på at arten muigens har en oka og fttaig bestand i området. Utover disse omtate registreringene foreigger det kun to tifedige enketfunn av nyere dato, og disse har bitt tatt i kommunene Sarpsborg og Trøgstad. Truser: Opphør av beite og sprøyting av andbruksareaer? Noe må ha bidratt ti at dette nattfyet nå har forsvunnet fra nesten hee fyket, samtidig som den heer ikke opptrer tarikt ved de ft gjenværende biotopene. Det grønnbåndede rotfyet var tidigere reativt vanig i tiknytning ti større jordbruksareaer, og det er derfor næriggende å tro at årsakene ti artens tibakegang vi være knyttet ti kraftige omeggingen innen andbruket, noe som også har skjedd de siste tiåra. For det første har gressenger og bomsterenger nesten het forsvunnet gjennom store deer av fyket, noe som da også har fert ti at andskapet har bitt mer ensartet. Disse tidigere engområdene be vanigvis erstattet med Mere, bebyggese eer pantegranskog, og ae som kan tenke itt enger enn bare økonomi og veferd vi sikkert forstå at mangfodet ikke kan trives på samme måte ved disse nyskapte og sterie biotopene. Som en faktor nummer to må også nevnes den omfattende bruken av giftstoffer som har pågått innenfor andbruket de siste førti åra, noe som sannsynigvis er den direkte årsaken ti at det grønnbåndede rotfyet har hatt en massiv tibakegang i denne perioden. Nattfyets næringspanter, som ofte er knyttet ti beitemark og Akerandskap, har bitt sett på som forringende for andbruksproduksjonen. Disse er da effektivt fjernet som ugress, og ofte da ved en overdreven bruk av giftstoffer. Dette forkarer ve også hvorfor arten fremdees finnes ved Grimstad i Råde, hvor vi da befinner oss i område hvor det æbeides med giftfri og bioogisk dyrking av grønnsaker og jordbær og hvor disse markene vanigvis ikke bir sprøytet på samme måte som de andre andbruksareaene. Forvatningsoppgave: Dette bir ikke ett, finnes det egentig noe håp om å berge bestandene av det gmnnbåndede rotfyet? De ansvarige myndighetene i Østfod må i ae fa overvåke og sikre bestandene i Aremark kommune, hvor okaitetene da befinner seg i et område som aerede er satt under spesie skjøtse og hvor de økonomiske og næringspregede kreftene ennå ikke har funnet det interessant å ta kveertak på området. ØSTFOLDSTATUS: Direkte truet æ> 242

13 DUNKJEVLEFLY NONAGRIA TYPHAE Thunberg,784 Utbredese gobat: Dunkjevefyet er funnet fra Sentra-Asia gjemom den nordige deen av Mghanistan, Nord-Irak og Libanon ti europeisk Russand, Vest-Europa og Marokko i Nord-Afrika. Her i Europa kjejues den fra de midtre deene av F emoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er utbredt, men aikeve ofte Btaig i Danmark, mens den er okat vanig i de sørige deene av Sverige og videre herfra angs kysten opp ti Bottenvika. I Finand er nattfyet også okat vanig i den sørige havdeen av andet (Skou 1991). Utbredese i Norge: Arten kan være okat vanig angs kysten av Sørandet og Østandet, og på Østandet er den også funnet inn ti de sørige deene av Hedmark fyke (Skou 1991, Leparb 's database). Dunkjevefyet kan finnes ved sjøer og ever, på myrer og ved andre fuktige steder (Skou 1991). N æringspante: Larven ever i stengeen på bred og sma dunkjeve (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Aremark Bøensætret Leg: A. Bakke, T. Kvamme & L. Aarvik Askim Ien Leg: Steinar Pedersen Haden Fredriksten Leg: Per Tangen Hobø K.nappstad-Ton Leg: Morten Pedersen Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Rune Christensen Hvaer Kjerkøy-0rekroken Leg: Per Tangen Råde Grimstad Leg: Eivind Sømes Sarpsborg Borre gård Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Tune-RAki Leg: Thor Jan Osen Dunkjevetyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1985, da Thor Jan Osen tok den ved Borregård i Sarpsborg kommune (Osen 1990). Etter denne førstenoteringen i Sarpsborg har dunkjevefyet også bitt funnet fere steder i Østfod, og arten kjennes nå fra spredte okaiteter rundt om i fyket. Utfra de mange enketstående registreringene kan se ut ti at arten vandrer noe bort fra sine opprinneige eveområder, et faktum som syniggjøres ved at ofte bir tatt på okaiteter hvor det ikke finnes dunkjeve i umiddebar nærhet. Denne adferden nevnes forøvrig også av Peder Skou (1991), som da forteer om ignende erfaringer med dunkjevefyet i våre naboand. De to registreringene fra Hobø og Askim i Indre Østfod er sannsynigvis et resutat av deiue trangen ti å streife, siden begge okaitetene er små boigområder uten næriggende bestander av aktuee næringspanter. Boigfetene igger dessuten i et andskap som er preget av barskog og korndyrking, så her må en nødvendigvis et stykke unna for å kunne finne dunkjevefyets reproduserende bestander. Sannsynigvis kommer arten fra noen av de sumpete vikene og bekkene som vi finner oppti sjøer og ever noen kiometer unna registreringspunktene, og hvor næringspanten da har reativt stabie bestander. Den siste registreringen fra de indre deene av fyket be nyig gjort i forbindese med en større kartegging av området ved Bøensætret i Aremark, og denne be forøvrig gjennomført av fagentomooger knyttet ti Norsk Institutt for Skogforskning i Ås. Her igger det er iten innsjø ike ved, og ved denne finnes det sannsynigvis bestander av dunkjeve. Dette åpner da muighetene for at nattfyet også kan ha okae bestander angs det næriggende Haden-vassdraget, som forøvrig strekker seg fra Haden i sør ti Rødnessjøen i nord. Sannsynigvis fijues dunkjevetyet også ved andre næringsrike sjøer i dette området, sik som f. eks. 243

14 ved Gjøsjøen ike utenfor Ørje, hvor vi har gode bestander av dunkjeve. Dette spesiee nattfyet ser forøvrig ut ti å opptre ffitaig ved ysokking, da sev om yset brukes aktivt tett oppti kjemeokaiteter med gode bestander av dunkjeve, noe som også vises ved at den ofte tas ffitaig og årig på sike biotoper. Det ser forøvrig ikke ut ti at dunkjevefyet ar seg okke av sukker. Truser: Oppdyrkning, drenering og andre inngrep som fører ti tørregging og ødeeggese av fuktige områder med gode bestander av dunkjeve. Forvatningsoppgave: Fortsette karteggingsarbeidet rundt om i fyket, og dessuten sikre noen av de aktuee våtmarksbiotopene med gode bestander av dunkjeve. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) RØDTBEIFLY AN ARTA MYRT.LI Linnaeus, 1761 Utb~dese gobat: Det røde heifyet er kjent fra ae and i Europa med unntak av andene på Bakan og på Isand, og den er videre funnet i europeisk Russand ti Ura og Ukraina. Arten er ofte spredt og oka i sin opptreden, men aikeve er den funnet gjennom det meste av våre naboand Danmark, Sverige og Finand (Skou 1991 ). Utbredese i Norge: Nattfyet er funnet okat fra Syd-Norge og videre nordover ti Ata i Finnmark Den er vanigst i den sørigste deen av utbredesesområdet (Skou 1991, Leparb's database). Det røde heifyet finnes først og fremst i hedeignende områder med gissen barskog og mye mssyng som undervegetasjon, men arten kan ogsa finnes i andre typer av ys skog (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på røssyng (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Fredrikstad Onsøy-Hanke Juni 1994 Leg: Lars Ove Hansen Fredrikstad Onsøy-Øyenkien Leg: Gunnar Johan Wiig Haden Y stehede-kjevik Leg: Per Tangen Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Rune Christensen o. a. Hvaer Kjerkøy-Bøingshamn Leg: Embrik Strand (ZMO) Hvaer Kjerkøy-Skjærhoen Leg: Anne Lene Thorsdaner O. Aase Hvaer Kjerkøy-Ørekroken Leg: Per Tangen RA de Tomb Jui 1973 Leg: Sverre Rosenund Kobro (NISK) Det mee heifyet er angitt for Smaaenene i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893 ), men det har ikke att seg gjøre A spore opp eksemparer fra tiden før denne fortegnesen be utgitt. Arten be videre også funnet av Embrik Strand på Kjerkøy i Hvaer kommune våren 1902 (Strand 1904), mens Emi Barca ikke har vært i kontakt med natttyet gjennom sin ange registreringsperiode fra 1908 ti922 (Barca 1923). På Zooogisk Museum i Oso finner vi kun tre eksemparer fra vårt fyke, ae disse er tatt av Strand på Hvaerøyene. Det røde heifyet ser ikke ut ti å være noen vanig art her i Østfod, sev om den kjennes fra en vid utbredese på andsbasis. Det eneste området i fyket hvor vi kjenner en nogenunde regemessig bestand er ved de gisne og yngrike heiene i Hvaer kommune, og her er det røde heifyet funnet reativt regemessig gjennom mange Ar. Artens beskjedne størrese og dagaktive adferd gjør den ti et reativt vanskeig registreringsobjekt for oss entomooger, men den er kjent for å søke næring på forskjeige storvokste bomster. Eksemparet fra Haden kommune 244

15 be såedes fanget under ivrig næringssøk ved bomsterkronene på knoppurt. Ved å være oppmerksom på sike forhod burde det kanskje være muig å finne fere individer av denne sjedne arten gjennom vanne og sorike som.merdager. Det røde heifyet ska visstnok også emme komme tiysokking på de rene okaitetene dersom de kimatiske forhodene fører ti at det bir tistrekkeig mørkt gjennom de vanigvis så yse forsommemettene (Skou 1991). Truser: Hyttebygging, camping, tråkk og sitasje og annet som reduserer eer ødeegger artens kjente eveområder. Forvatningsoppgave: Sikre bestandene på Hvaer og ved Kjevik i Haden mot de truser som er nevnt ovenfor, siden dette også er områder som har bestander av andre sjedne sommerfuger. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) SVART HEIFLY ANARTA CORDIGERA Thunberg,1788 Utbredese gobat: Det svarte heifyet er kjent fra Ura, den sentrae de av det europeiske Russand og videre derfra ti Vest-Europa. I Europa er den funnet fra de nordige deene av Fennoskandia ti Nord-Spania, Apene, Sovenia og den sørige deen av Poen, og den kjennes også fra Hvite-Russand. Arten er sjeden og oka i den nordige deen av Danmark. Den er funnet i hee Sverige, og her er den mest tarik i de vestige og nordige deene av andet. Også i Finand er funnet over det meste av andet, men her er den vanigst i de sørige deene (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er funnet okat fia Syd-Norge ti Øst-Finnmark, og den er mest vanig nordpå (Skou 1991). Her i Østfod er det svarte heifyet foreøpig bare kjent fra game og devis gjengrodde myrer. N æringspante: Larven ever på bokkebær og mebær (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Rakkestad Skjøja Leg:PerTangen Trøgstad Båstad-Langtjem Leg:PerTangen Det svarte heifyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1989, da det be tatt et eksempar på ei ita myr ved Skjøja i Rakkestad kommune (Skou 1991, Tangen 1991). Året ener be det funnet et nytt individ på en annen og tisvarende okaitetstype ved Langtjem i Tmgstad kommune. Arten bør også kunne finnes ved fere myrer i de indre deene av fyket og en bør da ete på okaiteter hvor vi kjenner bestander av dagsommerfugen Oeneis jutta, siden denne ofte har forekomster ved tisvarende biotoper og videre også be funnet sammen med det svarte heifyet i Trøgstad. Disse to artene har også devis samme adferd, i det de begge er soskinnsavhengige og dagaktive, og det ser videre ut ti at begge foretrekker å hvie på game og fortrinnsvis døde furutrær. Antageig er tistedeværesen av sike trær en forutsetning for at disse artene ska trives på de åpne og myrpregede biotopene. Det svarte heifyet er en meget raskt art som det nesten er wnuig å føge med øynene inne på de varme myrene, og en oppdager ofte arten i det den bremser farten for å sette seg i hvie på de tørre trestammene. Utfordringen her igger i å skremme opp arten samtidig som en ma fange den i ufta, og da før den rekker å sette opp farten. Sag rett på trestammene er vanigvis ikke noen god øsning, siden dette ie nattfyet ofte har en tendens ti A smette ut på sidene av håven før en da rekker å sikre seg individet. 245

16 Truser: Drenering og tørregging av myrområder for torvuttak, oppdyrkning og barskogspanting. Forvatningsoppgave: Sikre bestandene ved de to aktuee myrene og dette bør gjøres raskt, da de aerede er påvirket av menneskeig aktivitet og derved står i fare for å bi tørragt het og såedes gro ti med barskog. Begge disse okaitetene har dessuten bestander av andre sjedne sommerfuger. ØSTFOLDSTATUS: Såtbar CV> TOFARGEFLY HECA1ERA BICOLORATA Hufnage,766 UtbRdeJse gobat: Tofargefyet er funnet fra de østige deene av Sibir gjennom Mongoia, Iran, Kaukasus, Lie-Asia og Ura ti Vest Europa og Nord-Afrika. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er funnet over det meste av Danmark og Sverige, og her opptrer den ofte Btaig og okat, mens den har en mer sydig utbredese og er sjeden i Finand (Skou 1991). UtbRdese i Norge: Nattfyet er okat vanig på Sørandet og på Østandet, og arten kjennes også fra et par okaiteter på Vestandet (Skou 1991, Lepab's database). Tofargefyet foretrekker åpne eer havåpne og bomsterrike steder, og da ofte ved varme og havtørre okaiteter (Skou 1991). N æring~~pjante: Larven ever på forskjeige arter innen kurvbomstfamiien, sik som f. eks. svever, haukeskjegg og beiskebom (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Aremark Bøensætret Leg: A. Bakke, T. Kvanune & L. Aarvik Askim Kykkesrud Leg: Per Tangen Moss Jeøya-Kubberød Leg: Bjørn Richard Eriksen Moss Jeøya-Refsneskrona Leg: Martin A. Grude-Niesen (ZMO) Sarpsborg Skjeberg-Grimsøy Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Tune-R!ki O+ Leg: Thor Jan Osen Tofargefyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1953, da Grude-Niesen tok et eksempar på Jeøya i Moss kommune (ZMO). Dette er aikeve ikke angitt i Magne Opheims kataog over norske sommerfuger utbredese fra Såedes be arten igjen pubisert som ny for fyket nesten 25 år etter denne førsteregistreringen, da den be funnet ved Tune i Sarpsborg kommune (Osen 1990). Tofargefyet er så angt kun funnet ved et Bta forskjeige okaiteter her hos oss, og arten ser ut ti å opptre meget okat der den finnes. Vi kan foreøpig kun vise ti to eveområder hvor det er registrert såpass mange eksemparer at dette kan defineres som en nogenunde stabi bestand. Denne forhodsvis uanseige arten ser ut ti å foretrekke de indre områdene her i Østfod, og såedes er den kun funnet :Btaig på den kystnære Jeøya og adri tatt på Hvaerøyene (Fjestad 1996). Tofargefyet kjennes først og fremst fra bomsterrike og tørre engområder, sev om den sporndisk også bir funnet i itt andre omgiveser. ved Tune i Sarpsborg opptrer arten regemessig i et gammet boigområde hvor den kommer ti ei ysfee inne i en hage, men mye taer ve for at denne bestanden har sitt hovedfeste ved et næriggende engoiiu'åde. Såvidt meg bekjent er tofargefyet kun tatt på ysokking her i fyket, og den ser videre ut ti å ha sin aktive.fyvetid reativt tidig på kveden. Et titas tifedige registreringer med mobit fangstutstyr på bomsterengene ved Kykkesrud 246

17 kraftverk gav sist sommer noen~ eksemparer av denne sjedne arten, og disse kom atid ti yset ike ener at dette var tent. Tofargefyet ser også ut ti å ha ganske ang fyvetid ved okaiteten i Indre Østfod, siden det gjennom de to siste sesongene har det vært godt over en måned meom første og siste eksempar. Truser: Boigbygging, gofbaner, oppdyrkning, granpanting og annet som negativt påvirker bomsterrike engområder eer andre kjente eveområder. Forvatningsoppgave: Sikre engområdene ved Kykkesrud i Askim og på Søndre Jeøy mot de negative påvirkninger som er nevnt ovenfor. ØSTFOLDSTATUS: Hensvnskrevende <V+) HVITFLEKKET NELLIKFLY HADENA CONFUSA Hufnage,1766 Utbredese gobat: Det hvitfekkede neikfyet er funnet fra Mongoia gjennom Sentra-Asia, Kaukasus, Lie-Asia, Ura og europeisk Russand ti Vest-Europa, Marokko, Agerie og Tunisia. Her i Europa kjennes den fra de nordige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Middehavsområdet. Arten er utbredt i Danmark, men den er utpreget oka og ikke vanig innenfor dette utbredesesområdet. Nattfyet er funnet okat gjennom hee den sørige deen av Sverige og videre herfra angs østkysten opp ti Bottenvika, og arten er også forhodsvis vanig i den sørige deen av Finand (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er okat vanig i Sør-Norge, og den er funnet opp ti Kongsvo i Sør-Trøndeag og ti de indre deene av Sogn og Fjordane. Dessuten er arten også funnet en gang i den ytre deen av Troms fyke (Skou 1991, Leparb's database). Det hvitfekkede neikfyet kan finnes ved forskjeige typer av åpne og bomsterrike biotoper, og ofte da på havtørr jordbunn (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på smeer og tjærebom (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Askim Kykkesrud Leg: Per Tangen Hvaer Asmaøya-Huser Jui 1995 Leg: Bjørn Magne Fjestad (ZMO) Hvaer Nordre Sandøy Leg : AnneLeneTho~tterO. ~ Hvaer Vesterøy-Guttormsvågen Leg: Rune Christensen Moss Jeøya-Refsneskrona Leg: Martin A. Grude-Niesen (ZMO) Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Råde Grimstad Leg: Eivind Sørnes Det hvitfekkede neikfyet er angitt fra Srnaaenene aerede i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Emi Barca fant aikeve adri denne arten i øpet av sin forhodsvis intense registreringsperiode her i fyket, da fra 1908 ti 1922 (Barca 1923}. På Zooogisk Museum i Oso finner vi heer ikke noe materiae fra perioden frem ti Barca forot fyket i 1922, og her står det kun fire eksemparer som Martin Grude Niesen har funnet rundt sin bope ved Refsneskrona på 1950-taet. Det hvitfekkede neikfyet er meget sjedent i Østfod og er i nyere tid kun funnet enketvis eer ftaig ved et begrenset anta okaiteter. Dersom vi i det hee tatt ska kunne vise ti noe som igner på stabie bestander må dette 247

18 være på de bomsterrike engområdene i Hvaer kommune, hvor det tross at har bitt funnet noen f eksemparer gjennom de siste åra. Kanskje er det heer ikke så ett å okke neikfyet ti ys, siden den gjeme fyr itt tidig på kveden og også i periode hvor de yse forsommernettene ofte gjør det vanskeig å f fu effekt ut av ysokkingen. Det hvitfekkede neikfyet be forøvrig funnet tarikt på ysokking gjennom varme og skyete juninetter ved Fagernes i Vadres, og såedes burde vi også hatt fere registreringer her i fyket hvis det virkeig fantes gode bestander. Dette betyr antageig at neikfyet nå har de beste bestandene ved beitemarker i den nordige deen av Østandsområdet, da fordi det her finnes mange fere bomsterrike enger og beiteområder. I disse omn\dene har innandskimaet og høyden over havet ført ti at bøndene tradisjonet har måttet prioritere buskapsdrift fremfor dyrking av korn. Med utgangspunkt i disse fakta må vi nok også regne med at det hvitfekkede neikfyet var mye vanigere i Østfod for ende år siden, da i tider hvor beitemark og engområder var en mer dominerende de av andskapet. Truser: Boigbygging, barskogspanting, oppdyrkning, veiprosjekter og annet som skader artens habitater. Forvatningsoppgave: Sikre noen av de gjenværende eng- og beiteområdene her i fyket, da f. eks. på øyene i Hvaer kommune og ved Kykkesrud i Askim. Beitepresset bør aikeve ikke være for hardt på de angjedende biotopene, sik som det nå på den snauspiste Akerøya. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende (V+) SKIFERNELLIKFLY HADENA CAESIA D&S,775 Utbredese gobat: Skiferneikfyet kjennes kun fra Kaukasusområdet, Tyrkia og Europa, og her i Europa er arten funnet i to adskite områder. Mot nord kjennes den fra Storbritannia og Skandinavia, og mot sør er den funnet i Spania, Pyreneene, Apene, fjeene i midtre de av Itaia og på Bakan. Arten har så angt ikke bitt funnet i Danmark. Den er hovedsakig funnet angs vestkysten av Sverige, og her kjennes den ved okat tarike bestander fra Skåne ti BohusUn. I Finand er det foreøpig funnet to eksemparer, og begge disser er tatt ved sydkysten (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er okat og ikke vanig her i andet. Arten er funnet angs kysten fra Vest-Agder ti svenskegrensen, videre gjennom Oppand ti okaiteter i fjeet fra Hordaand ti indre Sør-Trøndeag. Den ska også være også funnet ved Sandnessjøen i Nordand (Skou 1991, Leparb's database). Skifemeikf.yet trives best pfi steinete og bomsterrike steder ved kysten. I Norge finnes arten dessuten på steie og varme kippeskråninger i fjeet, hvor den om dagen da gjerne sitter og hvier på bergvegger (Opheim 1969, Skou 1991). N ~Eringspante: Larven ever på strandsmee (Skou 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Fredrikstad Onsøy-Mærrapanna Hvaer Asmaøya-Huser Rygge Årvo (Lindbåchs gartneri) Sarpsborg Skjeberg-Grimsøy Tidspunkt Anta 2 4 Observatør Leg: Eivind Sømes Leg: Ove Søribråten, Bjørn M. Fjestad Leg: Gudmund Taksda (NISK) Leg: Thor Jan Osen & Per Tangen 248

19 Skifemeikfyet er ikke oppgitt fra Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese fra Den be såedes funnet for første gang i fyket sommeren 1965, da Gudmund Taksda tok den ved Lindbachs gartneri i Rygge kommune. Denne registreringen be forøvrig gjort i forbindese med en entomoogisk undersøkese for Landbrukshøyskoen i Ås (Leparb's database, Leif Aarvik, pers. med.). Skifemeikfyet er en meget sjeden art i Østfod og den har også en svært begrenset utbredese i våre naboand. Her hos oss kjenner vi den kun fra et Bta kystnære okaiteter, og så angt er det tisammen kun funnet åtte eksemparer. Muigens styres denne ftaigheten via itt tifedige og utenforiggende forhod, siden havparten av de kjente eksemparene be tatt gjennom en og samme natt. Disse fire individene fra Grimsøy be funnet både ved ys og sukkerokking denne natten, og denne okaiteten kan muigens huse vår mest stabie og tarike bestand. Biotopen her er forøvrig preget av kystnære fjepartier, da ikedd gissen furuskog og med gode bestander av strandsmee. Denne aktuee næringspanten burde forøvrig ikke være noen begrensende faktor i forhod ti fykesmessig utbredese, i det den er reativt godt utbredt og ganske vanig mange steder i fyket. Lokaiteten ved Grimsøy igner forsåvidt på de to andre biotopene hvor skifemeikfyet har bitt funnet nå på 1990-taet, og det er ikke usannsynig at denne sjedne sommerfugen også kan ha fere okae bestander på tisvarende kystområder i Østfod. Truser: Hyttebygging,.fritidssitasje og annen ødeeggese av kystnære biotoper. ForvaJtningsoppgave: Sikre bestandene på Grimsøy og ved Mærrapanna mot de truser som er nevnt ovenfor. ØSTFOLDSTATUS: Sårbar 00 PUNKTGRASFLY MYTHIMNA OBSOLETA Hubner, 1803 Utbredese gobat: Punktgrasfyet er funnet fra det sentrae Kina og Tibet gjennom Sentra-Asia, Kaukasus, Lie-Asia og Ura ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti Pyreneene, Itaia, det tidigere Jugosavia og Bugaria. Arten er utbredt i Danmark, men her opptrer den ofte Btaig på okaitetene. Den er okat vanig i Sverige opp ti Uppand, men sjeden herfra og videre nordover angs Bottenvika ti Norrbotten. Nattfyet er også funnet i den sørige havdeen av Finand, hvor den er okat kan være vanig angs kysten, men i innandet er den vanigvis meget sjeden (Skou 1991). Utbredese i Norge: Nattfyet er funnet spredt og okat angs kysten fra Vest Agder ti svenskegrensa. Den er videre også funnet inne i andet, da ved Gjøvik i Oppand (Skou 1991, Leparb's database). Punktgrasfyet er funnet ved kystnære områder og på myrer, ved sjøer og ever, og arten kjennes også fra ende andre ignende biotopstyper (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på takrør (Skou 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Aremark Bøensætret Fredrikstad Onsøy-Kjære Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Tidspunkt Anta 10+ Observatør Leg: A. Bakke, T. Kvamme & L. Aarvik Leg: Per Tangen Leg: Rune Christensen, Per Tangen o. a. Leg: Caus Christiansen 249

20 Hvaer Vesterøy-Guttormsvågen Leg: Ove Søribråten Moss Jeøya-Aby Leg: Per Tangen, Caus Christiansen Moss Jeøya-Kubberoo Leg: Bjørn Richard Eriksen Rygge Rossnesbukta Leg: Per Tangen Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Råde Grimstad Leg: Eivind Sømes Råde Å ven Leg: Rune Christensen Sarpsborg Borregård Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Kurand Leg: Egi Michaesen Trøgstad Hemnessjøen-Krageviken Leg: Thor Jan Osen Punktgrasfyet er ikke nevnt fra Østfod fyke i noe av det materiaet som er tigjengeig fra perioden før 1923 (Schøyen 1893, Barca , osv.). Magne Opheim oppgir at nattfyet ska være funnet i fyket via sin kataog over norske sommerfugers utbredese fra 1962, men vi finner aikeve ikke et eneste eksempar som kan bekrefte denne angivesen (ZMO, Leparb's database). Punktgrasfyet er nå funnet okat og enketvis i Østfod, og majoriteten at våre registreringer stammer fra svært kystnære okaiteter. Det er bare ved Huser på Asmaøya at det ser ut ti at arten bir funnet i et visst anta fra en nogenunde stabi bestand, men dette skydes nok også den systematiske innsatsen som mange entomooger har agt i karteggingen av denne okaiteten. Dette spesiaiserte nattfyet hatt også hatt en god og reproduserende bestand ved Grimstad i Råde, men her har den aktuee biotopen bitt fjernet ti forde for andbruksmessige næringsinteresser. Dette har såedes ført ti at punktgrasfyet ikke har bitt funnet her gjennom de to siste sesongene og sannsynigvis nå har forsvunnet fra okaiteten (Eivind Sømes, pers. med.). Punktgrasfye kjennes også fra to enketregistreringer som er gjort i Indre Østfod, og funn ved næringsrike sjøer i kommunene Aremark og Trøgstad kan kanskje tyde på at arten har okae bestander fere steder i disse deene av fyket. Et aktuet område for dette vi da være Haden-vassdraget, som strekker seg fra Haden i sør ti Rødnessjøen og Hemnessjøen i nord, og i tiegg kan de også finnes popuasjoner ved enkete næringsrike takrørsjøer i tiknytning ti dette store innsjøkompekset. Truser: Denne arten, som forsåvidt er funnet spredt og okat mange steder i Østfod, er tatt med på ista fordi artens okaiteter ti stadighet bir utsatt for forandringer og ødeeggese styrt av menneskeige interesser. Bekker bir agt i rør, sumpområder bir tørragt for oppdyrkning og ti sutt bir også mer vanige arter sjedne når de i stadig større grad bir isoert innenfor sitt opprinneige utbredesesonm\de. Forvatningsoppgave: Først og fremst sikre de kystnære bestandene som foreøpig virker mest utsatt i forhod ti endringer i andskapet. Dessuten fortsette det entomoogiske karteggingsarbeidet med fokus på eventuee bestander ved de dårig undersøkte biotopene angs ever og innsjøer i Indre Østfod. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) 250