::~r~:: " ' Tidspunkt

Transkript

1 MØRKT SANDENGFLY APAMEA OBLONGA Haworth,809 Det mørke sandengfyet er funnet fra Sakhain gjennom Sibir, Iran og Lie-Asia ti europeisk Russand og Vest Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti Syd-Frankrike, Midt-Itaia og det nordige Bakan. Arten er dessuten utbredt i Nord-Amerika. Den er videre utbredt, men noe oka i Danmark, mens den er mer sjeden i de sørige deene av Sverige og Finand (Skou 1991). Det foreigger noen game funn fra Rogaand og Hordaand, men i nyere tid er arten kun kjent fra Østfod fyke (Hansen & Aarvik, i trykk). Det mørke sandengfyet foretrekker strandenger eer områder med sandete og tørr jordbunn, og i Sverige er arten også funnet ved dyrket mark (Skou 1991). ::~r~:: " ' ~~~~~~~~--~~~++--~ N æring~~pante: Larven ever av røttene og de nedre deene av stengeen på forskjeige gressarter (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Hvaer Asmaøya-Brattestø Hvaer Asmaøya-Huser Tidspunkt Anta Observatør Leg: Per Tangen 5+ Leg: Ove Søribråten o. a. Det mørke sandengfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1992, da Ove Søribråten tok et eksempar på Asmaøya i Hvaer kommune (Fjestad 1996). Nattfyet er foreøpig svært så sjedent her i Norge. Fra vårt fyke kjennes den foreøpig kun fra Asmaøya, hvor det siden førsteregistreringen kun har bitt funnet en håndfu eksemparer. Ved videre ettersøk kunne det kanskje være muig å finne den på noen av de andre Hvaerøyene, sik som på de enn! eksisterende engområdene ved Storesand eer Ørekroken på Kjerkøy. Det mørke sandengfyet har et svært anonymt utseende og igner dessuten på fere andre arter av nattfy. Ved å være oppmerksom pa sandengfyet, ska det aikeve kunne a seg gjøre å skie den fra de andre på bakgrunn av ytre kjennetegn. Dette kan sevføgeig være noe vanskeig midt oppe i en hektisk registreringsnatt, hvor dårige ysforhod og mange aktive nattsommerfuger ofte konkurrerer om oppmerksomheten ved fangstinnretningene. I føge Peder Sko u ( 1991) ska det mørke sandengfyet kunne komme både ti ys og sukker, men på bakgrunn av Btaige funn på Asmaøya kan det foreøpig se ut som om arten er noe ettere å okke med sukker. Truser: Tråkk, sitasje, bebyggese, camping eer annen ødeeggese av kystnære strandenger og sandområder (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Sikre engområdene på Søndre Asmaøya mot sitasje, nedbeiting, gjengroing, oppdyrking og annen ødeeggende menneskeig aktivitet. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) 114

2 RØRENGFLY APAMEA UNANIMIS Hubner,809 Rørengfyet er funnet fra Arnur gjennom Vest-Sibir, Atai, Armenia og Ura ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre og sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Middehavet. Arten opptrer okat, men er aikeve utbredt i Danmark, mens den derimot er mer sjeden i de sørige deene av Sverige og Finand (Skou 1991 ). Nattfyet er funnet reativt fritaig og begrenset her i andet, og da hovedsakig angs kysten i fykene Rogaand, Vest-Agder, Aust-Agder, Teemark, Vestfod, Akershus og Østfod. Den er også funnet i den sørige deen av Oppand (Hansen & Aarvik, i Uykk, Leparb's database). Rørengfyet foretrekker strandenger, kjerr eer andre itt fuktige okaiteter, og den er også funnet i hager og ved takrørsbestander (Skou 1991). N æringspante: Larven ever av strandrør, takrør og søtgress (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Hvaer Vesterøy-Guttormsvågen Råde Grimstad Sarpsborg Tune-Soi Tidspunkt Mai 1998 Anta Obsenratør Leg: Rune Christensen Leg: Eivind Sømes Obs: Eivind Sømes Rørengfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1990, da Rune Christensen tok et eksempar i forbindese med ysokking pi Vesterøy i Hvaer kommune (Skou 1991, Tangen & Pettersen 1995). Arten er så angt kun funnet tre ganger i fyket, og virker såedes svært sjeden. Den er aikeve svært ik fere andre nattfy, og spesiet gjeder dette for de to artene i sekten Mesapamea. Her kan forøvrig fyvetiden benyttes for å avsøre identitet, i det rørengfyet fyr noe tidigere enn de to andre artene. Den sjedne arten kan aikeve ett bi oversett i mengden av andre konturøse nattfy, så ut fra de funnstedene som nå kjennes i fyket vi det være næriggende A tro at den har bestander.fere steder her hos oss. Såedes be rørengfyet også oversett da den be funnet i forbindese med en tifedig ysfangst ved Tune i Sarpsborg, og individet be derfor suppet fri. Entomoogen Eivind Sømes, som forøvrig også har erfaring med dette nattfyet fra sitt hjemsted i Råde, gemte het bort at de to vanige artene ikke ska fy så tidig på året og be først oppmerksom på fadesen etter at eksemparet hadde fatt friheten tibake. Ved denne okaiteten bør den da forøvrig ettersøkes for beegg. Lokaiteten i Råde befinner seg tett oppti et fuktig takrørorndde knyttet ti en bekk og en iten dam, og det ene eksemparet som be funnet ved Grimstad kom sannsynigvis fra dette området. Denne biotopen er nå devis ødeagt ved at bøndene i området har fjernet dammen og dyrket opp dette areaet Derved forsvant ve også den rødistede sommerfugen fra okaiteten, noe som også sannsyniggjøres ved at den ikke har bitt funnet ved dette regemessige registreringspunktet etter disse andbruksstyrte forandringene (Eivind Sømes, pers. med.). Truser: Ødeeggese av fuktige, kystnære områder med b. annet takrørbestander. Fonratningsoppgave: Stimuere ti videre ettersøk i potensiee områder med gode bestander av takrørog andre aktuee næringspanter, og eventuet da sikre de biotopene hvor arten bir funnet med reproduserende bestander. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Usikker 0) 115

3 PRAKTENGFLY APAMEA SCOLOPACINA Esper, 1788 Praktengfyet er funnet fra Kuriene, Sakhain og Japan gjennom østige deer av Russand, Atai, Sentra-Asia og Kaukasus ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti den nordige deen av Portuga, Midt Spania, Frankrike, Apenes sørgrense og de midtre deer av det tidigere Jugosavia, samt Bugaria. Arten er forhodsvis utbredt i Danmark. og den kjennes også på ignende måte fra de sørige deene av Sverige og Finand (Skou 1991). Arten er reativt sjedent her i andet, og den er så angt funnet i fykene ~st-agder, Aust Agder, Teemark, Vestfod, Buskerud, Akershus og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparb's database). Praktengfyet kan hovedsakig finnes i øvskogsområder (Skou 1991). I Norge kjennes den dessuten også fra om råder med am og ind, og den er også funnet ved gam me hagemark med bevoksning av edre eike- og bøke trær (Hansen & Aarvik, i trykk). N æringspante: Larven ever av forskjeige gressarter (Skou 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Moss Jeøya-Aby Rygge Ekeby RAde Sogn (Sognshøy) Tidspunkt Anta Sommeren Sommeren Observatør Leg: Bjørn Richard Eriksen o. a. Leg: Lars Ove Hansen, R. Christensen Leg: Bjørn Magne Fjestad Praktengfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1993, da det be tatt et eksempar på ysokking ved Ekeby i Rygge kommune (Hansen 1995). To år etter denne førstenoteringen be dette vakre nattfyet igjen tatt i Østfod, og da ved to hitti ukjente og nye okaiteter. Ved Aby på Søndre Jeøy har praktengfyet bitt sett hvert år siden den be funnet her i 1996, og arten ser såedes ut ti å ha gode og reproduserende bestander i dette området. (Eriksen, Tangen & Christensen). Ved de to andre okaitetene ser den foreøpig ut ti å opptre sporadisk, noe som kanskje da betyr at kjerneo.mrådet for bestanden befinner seg et stykke unna disse registreringspunktene. Via itteraturen bir det nevnt at praktengfyet har vært under utbredese i fere av våre naboand gjennom de siste tiara (Skou 1991). Den nyetaberingen som har funnet sted i Østfod på 1990-taet, kan da antageig settes i sammenheng med disse oppysningene. Dette nattfyet har også et svært særpreget utseende og kan derfor ikke forvekses med andre arter, sik at det derfor er iten tvi om at den har etabert seg i fyket gjennom de siste åra. Praktengfyet kommer forøvrig svært så viig ti ys, men vi har forøvrig ikke funnet den på sukkerokking. Truser: Avvirkning av edre, kystnær øvskog (Hansen & Aarvik, i trykk) oppti gressområder, sik at disse gressområdene går tapt. Forvatningsoppgave: Fortsette overvåkningen av den fremtidige bestandsutvikingen. Dessuten bør de aerede kjente okaitetene ved Aby og Ekeby sikres mot omfattende hogst. Annen ødeeggende aktivitet som egger besag på engo.mråder, sik som f. eks. passering av en gofbane innenfor verneområdet på Søndre Jeøy, vi også kunne skade de kjente 116

4 bestandene i dette området. RØDLISTESTATUS: Sjeden ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende (V+) OKERFLY EREMOBIA OCHROLEUCA D&S, 1775 Okerfyet er funnet fra Iran, Annenia og Lie-Asia gjennom den sørvestige deen av Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Middehavet. Arten er utbredt og vanig i Danmark og også angs kysten av det sørige Sverige, mens det så angt kun er funnet få eksemparer i Finand (Skou 1991 ). Nattfyet er en reativt stor sjedenhet her i andet, og den har så angt bitt funnet ende ganger i fykene Vest Agder, Aust-Agder, Teemark og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparb's database). Okerfyet foretrekker åpne biotopstyper, og da spesiet steder med ikke atfor fuktig jordbunn (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på bomster og frø av forskjeige gressarter (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer 1Cjerkøy~rekroken Sommeren 1985 Moss Jeøya-Aby Råde Grimstad Råde Sogn (Sognshøy) Høsten 1995 Anta Obsenratør Leg: Bjørn Magne Fjestad Leg: Bjørn Arve Sagvoden 2 Leg: Per Tangen, Rune Christensen 3 Leg: Eivind Sørnes 2 Leg: Bjørn Magne Fjestad Okerfyet ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1985, da Bjørn Sagvoden tok et eksempar på 1Cjerkøy i Hvaer kommune sommeren 1985 (Hansen & Aarvik, i trykk). Etter dette har den også feiaktig bitt pubisert som ny for fyket fra Asmaøya, hvor den først be funnet ti år etter registreringen på 1Cjerkøy (Fjestad 1996). Etter førstenoteringen på Hvaerøyene har okerfyet bitt funnet et fåta ganger ved spredte og kystnære okaiteter her i Østfod. Det er foreøpig kun på Jeøya og ved på to okaiteter i Råde kommune at nattfyet nå er funnet fere ganger, og hvor det såedes kan se ut ti at den er i ferd med danne reproduserende og okae bestander. Siden arten ti en viss grad regnes for dagaktiv (Skou 1991), kan det beskjedne antaet devis skydes vanskeigheter med å okke nattfyet ti nattige fangstmetoder som ys og sukker. Aikeve ser det ut ti at de feste registreringene fra vårt fyke dreier seg om individer som bir tatt på ys. Ved Grimstad i Råde, hvor arten forøvrig er tatt gjennom fere år, har de kjente eksemparene bitt funnet i ei permanent ysfee (Eivind Sømes, pers. med.). Truser: Sitasje og ødeeggese av aktuee engområder på kjente okaiteter kan være faktorer som må antas å kunne så negativt ut for de nyetaberte bestandene. Dessuten kan omegginger innen andbruket, sik som f. eks. oppdyrking av brakkmark, kunne bidra ti å fjerne arten fra potensiee eveområder. Fonratningsoppgave: Sikre aktuee engområder på okaiteter med reproduserende bestander. Dette gjeder spesiet for området på Søndre Jeøy, hvor det nå panegges en areakrevende gofbane innenfor verneområdets grenser. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende (V+) 117

5 TISTELSTENGELFLY GORTYNA FLAVAGO D&S,775 Tistestengefyet er funnet fra Atai gjennom Vest-Asia ti europeisk Russand og Vest -Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Middehavet. Arten er vanig og utbredt i Danmark og i de sørigste deene av Sverige og Finand (Skou 1991). Arten er meget sjedent her i andet, og den er foreøpig funnet fataig i fykene Aust-Agder og Østfod, i tiegg ti at det foreigger et enket funn fra Akershus (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparb's database). Tistestengefyet foretrekker åpne områder, og ofte da ved dyrket mark (Skou 1991). N æringspante: Larven ever av den nedre deen av stengeen ti en rekke forskjeige urter, sik som f. eks. tister (Sko u 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Fredrikstad Onsøy stasjon Hvaer Asrnaøya-Huser Høsten 1992 Hvaer Vesterøy-Langero Råde Grimstad Sarpsborg Skjeberg-Vk Sarpsborg Tune-Råki Anta Observatør Leg: Harad Frantzen Leg: Bjørn Magne Fjestad Leg: Bjørn Arve Sagvoden Leg: Eivind Sømes 3 Leg: Thor Jan Osen Leg: Thor Jan Osen Tistestengefyet be funnet for første gang i Østfod fyke høsten 1983, da Harad Frantzen tok et eksempar på ys ved Onsøy stasjon i Fredrikstad kommune (Osen 1990). Siden dette har nattfyet bitt funnet spredt ved reativt kystnære okaiteter her i Østfod, og arten virker foreøpig ikke tarik noe sted. Et ite unntak må her tas i forbindese med okaiteten ved Sandbakken, hvor det nyig be funnet tre eksemparer i forbindese med ysokking høsten Ae disse be tatt gjennom en og samme natt (Thor Jan Osen, pers. med.). Dette vakre nattfyet med den seine fyvetiden kan muigens være under etabering her i Østfod, siden ae våre kjente registreringer er av forhodsvis ny dato. På de rette okaitetene kommer tydigvis arten viig tiysokking, og i føge Peder Sko u ( 1991) ska den også være muig å okke med sukker. Tistestengefyets seine fyvetid kan kanskje være noe begrensende i forhod ti antasregistreringer, siden kimaet vanigvis er ustabit på denne tiden av året og såedes ofte fører ti at det entomoogiske registreringsutstyret bir pakket bort for sesongen. Truser: Omegginger i andbruket, oppdyrking, bebyggese, gjengroing av kuturenger (Hansen & Aarvik, i ttykk). Forvatningsoppgave: Sikre eveområdet ved Sandbakken i Sarpsborg mot de truser som er nevnt ovenfor, og dessuten også fortsette karteggingen i søken etter andre stabie popuasjoner. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) 118

6 GRØNT ROTFLY CALAMIA TRIDENS Hufnage,766 Det grønne rotfyet er funnet fra Kina gjennom Sentra Asia, Kaukasus, Ura og europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Spania, Portuga, Itaia, det tidigere Jugosavia og Abania. Arten er okat tarik og utbredt i deer av Danmark, og den er også okat vanjig i de sydigste deene av Sverige. Den har vært i tibakegang i Finand, hvor den nå regnes som oka og sjeden engst syd i andet (Skou 1991). Dete er en nykommer her i andet, og så angt kjenner vi kun tre eksemparer som ae er tatt i Østfod fyke (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparb's database). De grønne rotfyet kan finnes på steder med sandet jordbunn og på heder eer andre tørrbakker, da fortrinnsvis ved kysten. I Sverige er den også funnet på myr og i Finand ved dyrkede områder (Skou 1991 ). N æringspante: Larven ever på forskjeige gressarter (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Askim Kykkesrud Rygge Larkoen Tidspunkt Anta Observatør 2 Leg: PerTangen Leg: Sigurd Andreas Bakke Det grønne rotfyet be funnet for første gang i Norge og Østfod fyke sommeren 1995, da det be tatt et eksempar i forbindese med en tifedig ysokking i et utpreget kystandskap ved Larkoen i Rygge kommune (Aarvik & a. 1997). To år etter dette be det så funnet to nye eksemparer, og disse be tatt med en ukes meomrom i et engandskap ved Kykkesrud i Askim kommune. Det første eksemparet var het friskt og nykekket, mens det andre var noe sitt. Dette kan jo tokes dithen at det grønne rotfyet kan ha etabert en bestand i dette området, men arten be desverre ikke funnet ved okaiteten året eter. Nå var aikeve forrige sesong het anneredes og mye mer fuktig enn den tørre og varme sommeren som vi hadde i 1997, så frekvensen på registreringsaktiviteten gjennom den fuktige, kjøige og regntunge sommeren vi hadde det siste året har såedes vært av. Derfor bør ve ikke arten het avskrives i områdene ved Kykkesrud ennå. Omeggingen av beitet ved noen av aktuee engområdene var nok heer ikke spesiet fordeaktig for det grønne rotfyet, i det grønnheten og frodigheten fra tørken og sauebeitet sommeren 1997 var erstattet av sorte og gjørmete enger under tungt press av kuer og mye nedbør året etter. Nå er jo dette vanigvis en kystart, så det vi ve heer ikke være usannsynig om vi skue finne fere eksemparer angs vår kystinje i fremtiden. Det kan jo også virke som om arten er under etabering her i andet, og vi bør kanskje søke etter den ved noen av de kjente engområdene som aerede er omtat i denne rapporten og som da har bestander av andre sjeden sommerfuger. Truser: Tråkk, sitasje, bebyggese eer annen ødeeggese av kystnær natur (Hansen & Aarvik, i trykk), beitepress, omegging av beite, skogpanting og annen forandring på eventuee innandsokaiteter. Forvatningsoppgave: Sikre engområdene ved Kykkesrud i Askim mot aktiviteter som forringer den entomoogiske verdien ved disse, og dessuten fortsette karteggingen i søken etter stabie bestander av det grønne rotfyet. RØDLISTESTATUS: Usikker m ØSTFOLDSTATUS: Utistrekkeig kjent (K) 119

7 LITE TAKRØRFLY ARCHANARA DISSOLUTA Treischke, 1825 Det ie takrørfyet er funnet fra Midt-Østen, Lie-Asia og Kaukasus gjennom europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Frankrike og Romania. Arten er utbredt, men oka i Danmark og angs kysten av det sørige Sverige, mens den kun er funnet het sør i Finand. I Finand er den forøvrig tarik på okaitetene og muigens i spredning innover i andet (Skou 1991). Arten er en nykommer her i andet, og be funnet for første gang da det be tatt et eksempar ved Kristiansand i Vest-Agder sommeren De øvrige registreringene stammer fra Østfod fyke (Hansen & Aarvik, i trykk, Heimo O. Pøyhønen, pers. med., pers. obs.). Det ie takrørfyet finner vi kun i takmrskog, og da gjeme ved kysten (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på takrør (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Kjerkøy-Ørekroken Tidspunkt Anta Observatør 2 Leg: H. O. Pøyhønen & B. M. Fjestad 4 Leg: Per Tangen, Eivind Sømes o. a. Det ie takrørfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1997, da to eksemparer be tatt i fmbindese med en tifedig ysokking på Asmaøya i Hvaer kommune (Skou 1991, Heimo O. Pøyhønen, pers. med.). Etter dete har ikke arten bitt funnet fere ganger ved denne okaiteten, noe som sannsynigvis skydes aber entomoogisk aktivitet i området gjennom den kjøige og fuktige sommeren Her har den aikeve sannsynigvis tihod ved noen av de små takrørbestandene angs bekkene i området, og i ae fa bør den kunne ha bestander i det større takrørområdet nede ved Skipstadkien. Dette ie takrørfyet be funnet på en hitti ukjent okaitet gjennom den siste sesongen, da be tatt fire eksemparer ved Ørekroken på Kjerkøy. Her be den etterhvert funnet ved begge de to avgrensede bestandene av takrør som vokser het nede ved sjøen, og de fire eksemparene be ae tatt i øpet av en uke. Det ie takrørfyet be funnet gjennom tre forskjeige kveder med tifedig ysfangst, og forøvrig kan også nevnes at yset som be benyttet under registreringen var forhodsvis svakt. Arten be kun funnet i netter med reativt roige vindforhod. Siden det be tatt både hanner og hunner gjennom denne perioden, må dette sees som en bekreftese pa at arten virkeig har en bestand her. Videre virker det sannsynig at det ie takrørfyet også føger bekken opp fra stranda ti Arekien, og at den høyst sannsynig har soid og reproduserende bestand der også. Det er forøvrig også sannsynig at arten har bestander ved andre større forekomster av takrør i de kystnære områdene, og at det er den bortgjemte ivsstien som fører ti at den sjeden oppdages ved nye okaiteter. Truser: Tråkk, sitasje, bebyggese og annen ødeeggese av kystnær våtmark og grunne områder (Hansen & Aarvik, i trykk). Panene om campingpass ved Ørekroken på Kjerkøy vi sevføgeig utgjøre en ny og avorig trusse for bestanden her, da dette området aerede i dag bærer preg av hyppig sommerig aktivitet. Friområdet Storesand, som igger ike ved siden av Ørekroken og hvor det aerede eksisterer en campingpass, er av utseende betydeig mer nedsitt som føge av denne typen menneskeig aktivitet. 120

8 Forvatningsoppgave: Sikre takrørbestandene ved Huser og Ørekroken mot de truser som er nevnt ovenfor. RØDLISTESTATUS: Sårbar (V) ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) PIGGKNOPPRØRFLY ARCHANARA SPARGANII Esper,790 Piggknopprørfyet er funnet fra Mghanistan, Libanon, Kaukasus og Ura gjennom europeisk Russand ti Vest Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Middehavet. Aren er utbredt og vanig i Danmark, mens den er sjeden og oka i Sverige, hvor den hovedsakig er funnet på kystnære okaiteter i den sørige deen av andet. I Finand er den forhodsvis nyetabert og finnes nå okat og enketvis ved kysten og inne i andet, dog kun i den sørige havde av andet (Skou 1991). Det foreigger så angt kun to registreringer fra vart and, og dette er reativt game eksemparer fra Søgne i Vest Agder og Onsøy i Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk). Piggknopprørfyet finner vi ved vassdrag og innsjøer, i myromrader eer andre steder med våt jordbunn, og gjeme da ved kysten (Skou 1991). Næringspante: Larven ever av dunkjeve, kjempepiggknopp og sverdije (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Fredrikstad Onsøy stasjon Tidspunkt Anta Observatør Leg: Harad Frantzen Piggknopprorfyet be funnet for første gang i Østfod fyke høsten 1983, da Harad Frantzen tok et eksempar i ei ysfee ved Onsøy stasjon i Fredrikstad kommune (Skou 1991, Tangen & Pettersen 1995). Dette er foreøpig den eneste kjente registreringen fra vårt fyke. I nyere og hitti upubisert itteratur bir det foresått at nattfyet sannsynigvis må ha reproduserende bestander fere steder i Norge, men at mangeen på registreringsaktivitet ved de potensiee eveområder så angt bidrar ti.btaig kunnskap om arten (Hansen & Aarvik, i trykk). Nå nevnes det aikeve at piggknopprørfyet ofte treffes utenfor de egentige biotopene i vårt naboand Danmark (Skou 1991), noe som da rna bety at arten ikke kan være spesiet vanig her hos oss. Den skue såedes ha vært funnet fere steder i Østfod, hvor det tross at har bitt gjennomført ganske hyppige og regemessige registreringer ved potensiee eveområder de siste ti åra. Vi ska aikeve ikke uteukke at piggknopprørfyet kan finnes fere steder her hos oss, men den må i så fa være.btaig og videre også vanskeig å fange utenfor de sumpete eveområdene. Kanskje er dette nattfyet heer ikke så ett å okke ti seg med de registreringsredskapene som vi vanigvis benytter. Truser: Drenering, utfying og annen ødeeggese av kystnær våtmark og grunne områder (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Fortsette karteggingen i det området hvor arten be funnet i 1983, og sikre dette og eventuet andre nyoppdagede eveområder mot tørregging og annen ødeeggese. RØDLISTESTATUS: Sårbar M ØSTFOLDSTATUS: Usikker () 121

9 BRUNT RØRFLY ARCHANARA ALGAE Esper, 1789 Det brune rørfyet er så angt kun funnet i Europa, hvor den kjennes fra et område med yttergrenser fra det sørige Fennoskandia, sørøstige Engand, Nord-Spania, Nord-Itaia, de nordige deene av det tidigere Jugosavia, Ungarn, Romania, nordøstre Bugaria, Krim og områdene nord for Kaukasus. Utbredesen gjennom Russand er forøvrig dårig kjent. Arten er okat vanig i Danmark, mens den er mer sjeden i de sørige deene av Sverige og Finand (Skou 1991). Arten er kun kjent via et fåta eksemparer her i andet og disse er fordet på fykene Aust-Agder, Teemark, Vestfod, Buskerud, Akershus og Østfod. Nattfyet er så angt bare funnet i reativt kystnære områder her i andet (Hansen & Aarvik, i trykk), mens den i Danmark, Sverige og Finand også kjennes fra innandet (Skou 1991). Det brune rørfyet finner vi ved innsjøer, vassdrag, myrområder og ignende steder med våt jordbunn (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på dunkjeve, sjøsivaks og sverdije (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Kjerkøy-Ørekroken Råde Grimstad Observatør Leg: Per Tangen Leg: Caus Christiansen Leg: Eivind Sømes Det brune rørfyet ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1996, da det be tatt et eksempar i forbindese med en tifedig ysfangst på Asmaøya i Hvaer kommune (Skou 1991). Dette nattfyet er forøvrig meget ik den foregående arten, da både av utseende og i evesett. Siden begge disse knapt bir funnet her i Østfod, må vi foreøpig anta at de er svært sjedne her hos oss. Det er aikeve påkrevd å kartegge fere potensiee eveområder før det kan trekkes ytterigere konkusjoner vedrørende disse artene. Siden ae de kjente registreringene av det brune rørfyet i Østfod er av nyere dato, kan kanskje dette tyde på at arten er innenfor en viss ekspansjonsperiode her hos oss. Forøvrig kan også nevnes at artens antatte eveområde ved Grimstad i Råde kommune nå er omgjort ti dyrket mark, og såedes har nattfyet sannsynigvis forsvunnet derfra (Eivind Sømes, pers. med.). Truser: Drenering, utfying og annen ødeeggese av våtmark (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Sikre de små takrørbestandene ved de fuktige områdene på Huser og ved Ørekroken, hvor vi forøvrig også har andre sjedne sommerfuger som er knyttet ti de samme områdene. Vi bør også fortsette registreringsarbeidet i kystnære våtmarker, for derved å kunne finne nye reproduserende bestander. RØDLISTESTATUS: Hensynskrevende <V+) ØSTFOLDSTATUS: Usikker (D 122

10 GLANSRØRFLY ARENOSTOLA PHRAGMITIDIS Hubner, 1803 Gansrøryet er funnet fra de østige deene av Russand gjennom Sentra-Kina, Sentra-Asia, Irak, Kaukasus, Ura og Lie-Asia og europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Nord-Frankrike, Østerrike, Sveits og Ukraina. Arten er vanig og ofte tarik i Danmark og også i den aer sørøstige deen av Sverige, mens den er mer mtaig i resten av Syd-Sverige og i den sørige deen av Finand (Skou 1991). Nattfyet er reativt sjeden her i andet, og så angt har den bitt funnet i fykene Vest-Agder, Aust-Agder, Teemark, Vestfod. Buskerud, Akershus og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparb's database). Gansrøryet finner vi vanigvis i tiknytning ti takrørbestander (Skou 1991). Næringspante: Larven ever på taerør (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Aremark Bøensætret Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Hvaer Kjerkøy-Storesand Hvaer Kjerkøy-0rekroken Hvaer Vesterøy-Guttormsvågen Moss Jeøya-Aby Moss Jeøya-Kubberød Moss Jeøya-Refmeskrona Moss Jeøya-Reierbukta Rygge Larkoen Rygge Sidebogen Råde Grimstad Råde Sogn (Sognshøy) Sommeren 1996 Sarpsborg Skjeberg-Grimsøy Anta Observatør Leg: Bakke, Kvamme & Aarvik (NISK) 5+ Leg: Caus Christiansen o. a. 10+ Leg: Caus Christiansen, Per Tangen Leg: Steinar Pedersen 5+ Leg: Per Tangen Leg: Rune Christensen 10+ Leg: Per Tangen, R Christensen o. a. Leg: Bjørn Richard Eriksen 2 Leg: Martin A. Grude-Niesen (ZMO) Leg: Per Tangen Leg: Caus Christiansen 3 Leg: Leif Aarvik 5+ Leg: Eivind Sørnes 5+ Leg: Bjørn Magne Fjestad Leg: Thor Jan Osen Gansrørfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1955, da Grude-Niesen tok den på Jeøya i Moss kommune (Opheim 1962). Arten er nå forhodsvis vanig ved større takrørsområder angs kysten, og her kan den opptre regemessig og i et visst anta. Gansrørfyet er også nyig funnet angt inne i fyket, da ved Bøensætret i Aremark kommune. Her be den tatt ved et gammet andbruksområde som igger tett oppti en reativt næringsrik innsjø, og denne sjøen har spredte bestander av takmr. Dette åpner såedes muigheten for at nattfyet også kan finnes ved andre næringsrike sjøer i Indre Østfod, sik som f. eks. angs deer av Haden-vassdraget opp ti Rødnessjøen og også ved den næringsrike Gjøsjøen i Marker kommwte. Dette vakre nattfyet bir også funnet sporadisk i områder som ikke har takrørbestander i umiddebar nærhet, noe som da viser at arten har en viss evne ti å kunne vandre bort fra kjerneokaitetene. Denne adferden har forøvrig 123

11 også bitt registrert i våre naboand (Skou 1991). Dersom det tas utgangspunkt i okaitetsista fra Østfod vi vi finne en god de sike enketregistreringer, og sannsynigheten taer da for at gansrørfyet kan ha gode bestander i umiddebar nærhet av registreringspunktet. Majoriteten av registreringene fra Østfod fyke er av nyere dato. Enten har da gansrørfyet bitt vanigere på 1990-taet., eer så skydes dette den økte fetaktiviteten innenfor fykets grenser. Kanskje er det også en banding av disse to faktorene som nå er medvirkende årsak ti at dette nattfyet kan regnes som reativt stabit og regemessig ved mange av de angitte okaitetene. Dessuten vi det være rimeig å anta at det kan finnes enda fere okae bestander i våre kystnære områdene, siden det stadig oppdages nye popuasjoner og fremdees finnes mange områder som ikke har bitt besøkt av entomoogisk registreringsvirksomhet. Truser: Drenering, utfying og annen ødeeggese av våtmark og grunne områder (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Sikre noen av de viktige takrørbestandene her i Østfod, som f. eks. ved Huser og Ørekroken på Hvaer, hvor vi også har bestander av andre sjedne og takrøravhengige sommerfugarter. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) RØRKVEINSTRÅFLY CHORTODES FLUXA Hubner, 1809 Rørkveinstråfyet finner vi fra Ura gjennom europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa er den kjent fra de midtre deene av Fennoskandia ti Nord-Frankrike, den nordige deen av Apene, sørige de av Ungarn, Karpatene og Romania. Arten er utbredt og vanig i Danmark og også i de sørige deene av Sverige og Finand (Skou 1991). Arten er ganske sjeden her i andet, og så angt er den kun funnet i fykene Vest-Agder, Aust-Agder, Teemark, Vestfod og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk, Lepatb's database). Rørkveinstråfyet foretrekker itt tørre steder, da ofte i tiknytning ti skog og gjeme ved kysten. I Finand finnes den forøvrig også på itt mer fuktige steder (Skou 1991). Næringspante: Larven ever på bergrørkvein (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Rygge Sidebogen Sarpsborg Tune-RJki Anta 2 8 Observatør Leg: Caus Cuistiansen, Per Tangen Leg: Per Tangen Leg: Leif Aarvik Leg: Thor Jan Osen Rørkveinstråfyet ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1977, da Leif Aarvik tok den ved Sidebogen i Rygge kommune (Opheim 1962, Hansen & Aarvik, i trykk.). Dette er foreøpig den eneste kjente okaiteten hvor arten ser ut ti å kunne ha en nogenunde regemessig bestand her hos oss, og utover dette er den kun funnet f!taig eer enketvis ved tre andre kystnære okaiteter. Sev om rørkveinstråfyet er forhodsvis ite og dessuten igner noe på "tviingarten" Chortodes pygmina., bir aikeve disse to artene sjedent oversett av samere. Dette betyr såedes at vi bør anta at rørkveinstråfyet er en 124

12 meget sjeden og oka art her hos oss. I føge itteraturen ska rørkveinstråfyet være muig å finne både på ys og sukkerokking (Peder Skou 1991 ), men sev har jeg bare sett den i forbindese med ysfangst. 'nser: Sitasje, bebyggese, camping og annen ødeeggese av kystnær natur (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Sikre bestandene ved Sidebogen og på Søndre Asmaøya, da ved å skjerme næringspanten og engene mot omfattende sitasje og annen ødeeggese. Videre må vi fortsette registreringsaktiviteten i søken etter nye og reproduserende bestander. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Sårbar (V) KYSTNELLIKFLY HADENA ALBIMACULA Borkhausen,792 K ystneikfyet er funnet fra Ataifjeene gjennom den vestige deen av Sentra-Asia, Iran, Lie-Asia, Ura og europeisk Russand ti Vest-Europa og Marokko. I Europa kjennes den fra det sørige Fennoskandia og sørover ti Middehavet. Arten er funnet fftaig ved ende okaiteter engst øst i Danmark, og den kjennes fra store deer av det sørige Sverige, hvor den aikeve kun er vanig i de sørøstigste deene. Arten er også sjeden i Finand, hvor den kun er funnet engst syd i andet (Skou 1991). Nattfyet er sjedent her i andet, og foreøpig kjenner vi den kun fra kystnære områder i fykene Teemark, Vestfod, Buskerud, Akershus og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparb's database). Kystneikfyet foretrekker åpne og bomsterrike steder ved kysten eer yse øvskoger med rik undervegetasjon, i Finand er den også funnet på furumoer (Skou 1991). I Østfod er den hovedsakig funnet ved tørre biotoper, da vanigvis ved sandrike eer steinete områder med rikt mangfod av bomster. Våre kjente okaiteter befinner seg fortrinnsvis het nede ved sjøen. N æringspante: Larven ever på nikkesmee (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Fredrikstad Onsøy-Rauer Leg: AfBakke Haden Fredriksten Leg: Per Tangen Hvaer Asmaøya-Huser Sommeren 1995 Leg: Bjørn Magne Fjestad Moss Jeøya Sommeren 1888 Leg: Wihem Maribo Schøyen (?) Moss Jeøya-Aiby Juni Leg: Bjøro Richard Eriksen o. a. Moss Jeøya-Breidbukta Leg: Eivind Sømes Moss Jeøya-Kubberød Leg: Bjørn Richard Eriksen Moss Jeøya-Reierbukta Leg: Eivind Sørnes Moss Moss Sommeren 1900 Obs: Andreas Schneider 125

13 Kysmeikfyet ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke aerede så tidig som i 1888, da et eksempar be tatt på Jeøya i Moss kommune. Dette eksemparet befinner seg nå i samingene på Zooogisk Museum i Oso. Det er sannsynigvis innsamet av W. M. Schøyen, som også har tatt andre arter på Jeøya i det samme tidsrommet. Videre nevner Hans Jacob Sparre-Schneider at hans bror Andreas tok arten ved Moss sommeren 1900 (Sparre-Schneider 1902), men denne registreringen har det ikke vært muig å f3 bekreftet gjennom eksisterende beegg. Emi Barca har derimot adri hatt noen kontakt med dette sjedne nattfyet her i Østfod, noe som også bir omtat i en av hans mange pubikasjoner (Barca 1923). Kystneikfyet er fremdees ikke funnet i noen særige mengder her hos oss, og de f3 eksemparene som har bitt tatt kommer fra kystnære okaiteter. Fåtaigheten kan muigens forkares med at arten ikke virker spesiet titrukket av ys, og sukkerokking ska den i føge itteraturen overhodet ikke være interessert i (Skou 1991). Kystneikfyet har aikeve vist seg å opptre i moderate mengder på Søndre Jeøy, men uten at dette foreøpig har ført ti spesiet mange registreringer ved bruk av ysokking i området. Arten har derimot bitt funnet og fanget når den har søkt næring fra bomster, og det ser her ut ti at tjærebom vanigvis bir foretrukket som næringspante. Fangst med håv kan såedes gjennomføres fra skumringen starter og videre ut i de yse sommernettene, og denne metoden har så angt frembragt et titas eksemparer gjennom de to siste sesongene (Eivind Sømes, pers. med.). Truser: Sitasje, camping og annen ødeeggese av strandområder (Hansen & Aarvik, i trykk). og andre kystnære områder der næringspanta vokser. Forvatningsoppgave: Sikre forekomstene av nikkesmee mot omfattende sitasje og annen ødeeggese. Spesiet gjeder dette for strandområdene innenfor andskapsvernområdet på Søndre Jeøy, hvor arten nå ser ut ti å ha gode bestander. RØDLISTESTATUS: Hensynskrevende CV+) ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) Ansvarsart (A) SVART HAGEFLY MELANCHRA PERSICARIAE Linnaeus,1761 Det svarte hagefyet er funnet fra Kuriene, Sakhain, Japan og Korea gjennom Kina, Sentra-Asia og europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjenner vi den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sør over ti Middehavet, men dog ikke i Heas og Abania. Arten er utbredt og ofte meget vanig i store deer av Danmark, og den er også utbredt i den sørige havdeen av Sverige, hvor den dog opptrer noe mer fåtaig og okat inne i andet. I Finand regnes dette nattfyet som en ekspansjonsart og den var meget vanig i den sørige deen av andet på 1940 og taet, mens den nå har bitt sjeden igjen her (Skou 1991). Arten er foreøpig meget sjeden her i andet, og den kjennes så angt kun via et f3ta registreringer fra fykene Vest-Agder, Vestfod og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparn's database). Den er muigens inne i en mer omfattende ekspandsjonsperiode her hos oss. Det svarte hagefyet kan finnes ved mange forskjeige biotopstyper, og især da i åpne andskaper (Skou 1991). Næringspante: Larven kan eve på mange forskjejige arter av øvtrær, busker og urter (Skou 1991). 126

14 Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Moss Jeoya-Aby Leg: Per Tangen Moss Jeøya-Kubberød Leg: Bjørn Richard Eriksen Rygge Han an Leg: Bjørn Richard Eriksen Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik IUde Sogn (Sognshøy) Sommeren Leg: Bjørn Magne Fjestad Det svarte hagefyet ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1995, da Leif Aarvik tok et eksempar ved Sidebogen i Rygge kommune (Skou 1991, Hansen & Aarvik, i trykk). Nattfyet er en nykommer i våre områder og er den kun funnet gjennom de siste fire åra. Foreøpig er det tatt et tyvetas eksemparer her hos oss, og ae disse er funnet ved kystnære okaiteter. Dette betyr aikeve at det svarte hagefyet ser ut ti A være inne i en reativt kraftig ekspansjonsperiode. Siden arten ikke virker spesiet kresen i forhod ti biotopsvag og næringspanter, vi den muigens komme ti å etabere seg fere steder i Østfod gjennom de nærmeste åra. Dette ser aerede ut ti å ha skjedd ved Hanan i Rygge, som forøvrig er et boigområde tett oppti Moss sentrum. Sist høst dukket det svarte hagefyet opp i reativt store mengder på okaiteten, og den be da funnet ved den permanente ysokkingen som var passert her. Nattfyets eventuee fremtid i Østfod er det foreøpig vanskeig å si noe om, og spørsmået vi være om vi 1M behode arten når den eventuee ekspansjonen har stabiisert seg. De aer feste eksemparene som har bitt tatt i fyket har kommet ti ysokking, men arten ska forøvrig også kunne a seg okke ti sukker (Skou 199 ). Det svarte hagefyet forekommer i to itt forskjeige varianter, og den ene av disse er såpass særpreget av utseende at den ikke kan forvekses med andre nattfy. Truser: Ingen kjente (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Hode den nyetaberte bestanden under oppsikt ved regemessige kartegginger. RØDLISTESTATUS: Sjeden <R ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) RØRGRASFLY MYTIUMNA STRAMINEA Treitschke,825 Rørgrasfyet er funnet fra Libanon, Kaukasus, Ura og europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra det sørige Fennoskandia ti den nordøstre deen av Spania, Itaia, det tidigere Jugosavia og Bugaria. Arten er utbredt og vanig i Danmark og i den sørige deen av Sverige, mens den er mer sjeden i den sørigste deen av Finand (Skou 1991). Nattfyet er sjedent i vårt and og foreøpig kun kjent fra fykene Vest-Agder, Aust-Agder, Vestfod og Østfod. Arten en reativt god bestand i kystnære området på Sørandet, mens den så angt bare er funnet ataig i Vestfod og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk, Leparb's database). Rørgrastyet kan finnes på fuktige og åpne steder med næringsrik jordbunn, sik som f. eks. ved strandenger og våtmarksområder (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på taerør og strandrør (Skou 1991). 127

15 Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Fredrikstad Onsøy-Skåra Leg: Magne Pettersen Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Caus Christiansen Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Råde Sogn (Sognshøy) Sommeren 1996 Leg: Bjørn Magne Fjestad Rørgrasfyet be funnet for første gang i Østfod.fYke sommeren 1992, da et eksempar be tatt ved en tifedig ysfangst på Asmaøya i Hvaer kommune. Denne registreringen be forøvrig pubisert i tidsskriftet "Insekt-Nytt" tre år seinere (Tangen & Pettersen 1995). Her be det bekageigvis oppgitt fei navn på observatør, noe som det nå er anedning ti å rette opp. Som det vi gå frem av ista ovenfor er rett registrator og besitter av det innsamede eksemparet Caus Christiansen fra Ås i Akershus. Det er så angt kun funnet et ftau individer av denne sjedne arten her i Østfod. Rørgrasfyet betegnes som en forhodsvis svak fyver. Dette fører antageig ti at arten sjeden beveger seg utenfor sine biotoper i takrørskogene, og kan såedes være en muig årsak ti at den sjeden bir funnet i større anta noe sted (Leif Aarvik, pers. med.). Dette betyr igjen at rørgrasfyet gjeme kan være godt befestet med stabie popuasjoner ved fere av de store takrørskogene i Østfods kystområder. For at vi da ska f fu utteing ved registreringer av anta, må vi antageig søke arten inne i disse skogene. Dette var forøvrig var tifee med den oppgitte innsamingen fra Skåra i Onsøy, hvor mrgrasfye tifedig be funnet i kombinasjon med ringmerking av fuger (Magne Pettersen, pers. med.). Eksemparet fra okaiteten Sogn i Råde kommer troig fra en næriggende bestand av takrør, da kanskje i foibindese med ei grøft, en dam eer et ignende fuktig område ike ved registreringspunktet. Disse små og begrensede våtmarksfekkene er tydeigvis i stand ti å huse forekomster av enkete svært så spesiaiserte sommerfugarter, og det er derfor av stor viktighet at disse oasene f1r stå urørt. Truser: Drenering, gjenfying og annen ødeeggese av myr og våtmark (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Først og fremst sikre de reativt begrensede takrørbestandene på Søndre Asmaøya, hvor det forøvrig også finnes fere sjedne sommerfuger som er knyttet ti denne panten. RØDLISTESTATUS: Hensynskrevende (V+) ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) GULT SELJEFLY ORTHOSIA MINIOSA D&S,1775 Det gue sejefyet er foreøpig funnet fra det sørige Ura, Kaukasusområdet og Lie-Asia, videre gjennom den sørvestige deen av Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Middehavet. Arten er okat vanig i Danmark og i den sørigste deen av Sverige, mens den kun kjennes fra to innsamede eksemparer i Finand (Skou 1991 ). Nattfyet har sin hovedutbredese i.fykene Teemark, Aust-Agder og Vest-Agder, og her kan den være reativt tarik på ende kystnære okaiteter. Utenfor dette området er arten kun funnet to ganger, og dette med en registrering hver i fykene Vestfod og Østfod (Hansen & Aarvik, i trykk). 128

16 I Danmark bir det gue sejefyet vanigvis funnet i eikeskog og eikekratt, mens den også kan finnes ved øvskoger og på frodige steder med busker og kratt i Sverige (Skou 1991). N æringspante: Larven ever vanigvis på eik, men kan muigens gå over ti animask føde i gitte situasjoner (Skou 1991). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Hvaer Spjærøy kirke Tidspunkt Mai 1989 Anta Observatør Leg: Bjørn Magne Fjestad Det gue sejefyet be funnet for første gang i Østfod fyke våren 1989, da Bjørn Magne Fjestad tok et nykekt eksempar ved ysokking i en iten eikeskog bak Spjærøy kirke {Hansen & Aarvik, i trykk). Denne ie eikeskogen ska nå være hogd ned, sik at det vi være vanskeig å 1å bekreftet om arten har hatt permanente bestander ved okaiteten. Sejefyet be forøvrig også ettersøkt her mens skogen fremdees eksisterte, og da uten at dette ga resutater i form av fere registrerte eksemparer {Heimo O. Pøyhønen, pers. med.). Tross hyppig aktivitet ute på Hvaerøyene gjennom de siste ti åra, og da også innenfor artens tidige fyvetid på våren, har aikeve ikke det gue sejefyet bitt funnet fere ganger her ute. Dette kan tyde på at det innsamede individet muigens har vært en tifyver. Denne kan ha kommet fra bestandene på vestkysten av Sverige eer aternativt fra kystområdene på andre siden av Osofjorden, hvor den i begge tifeer er kjent for å ha mer sammenhengende og okat tarike bestander. Det gue sejefyet er reativt særpreget av utseende, og ska vanigvis ikke være muig å forvekse med andre nattfy som fyr på denne tiden av året. Arten kommer fåtaig ti ysokking, men ska ikke være muig å finne på sukker (Skou 1991 ). Truser: Avvirkning av kystnær eikeskog eer annen rik skog (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Stimuere ti fortsatte kartegginger i kystnære eikeskoger. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Usikker () KJØLFLY OPIGENA POLYGON A D&S, 1775 Kjøfyet er funnet fra Midt-Kina, Tibet og Nepa gjennom den sørige deen av Sibir, Ura og Lie-Asia ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia og videre sørover ti Meom-Europa, samt fra Frankrike og deer av Sør-Europa. Arten har i nyere tid ekspandert kraftig i Danmark og regnes nå som vanig her, og den er også vanig het opp ti Norrand i Sverige. I Finand er den mer sjeden, men aikeve utbredt i det meste av andets sørige havde (Skou 1991). Nattfyet er foreøpig reativt sjedent og begrenset innenfor sin kjente utbredese her i andet, og den er så angt kun funnet i fykene Teemark, Buskerud, Akershus og Østfod. Arten kan aikeve opptre reativt tarikt innenfor deer av dette utbredesesområdet (Skou 1991, Hansen & Aarvik, i trykk). Kjøfyet kan finnes på mange forskjeige biotopstyper i åpent and, da både ved dyrket og udyrket mark, og den kjennes også fra sandstrender (Skou 1991). 129

17 Næringspante: Larven ever på forskjeige urteaktige panter (Skou 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Askim Kykkesrud Leg: Per Tangen Eidsberg Lysåkennoa Leg: Steinar Pedersen Haden Fredriksten Leg: Per Tangen Hobø Knappstad-Ton Leg: Morten Pedersen Moss Jeøya-Aby Leg: Per Tangen o. a. Moss J eøya-reierbukta Leg: Per Tangen Ride Grimstad Leg: Eivind Sømes Ride Sogn (Sognshøy) Sommeren 1996 Leg: Bjørn Magne Fjestad Sarpsborg Tune-Soi Leg: Egi Michaesen Kjøfyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1993, da det be tatt et eksempar under de sterke ampene på Fredriksten festning i Haden kommune (Skou 1991, Tangen & Pettersen 1995). Siden denne registreringen har kjøfyet hatt en markant økning i anta her hos oss, og på reativt kort tid har den såedes etabert gode og reproduserende bestander i Østfod. Kjøfyet kjennes nå både fra kystområdene og også fra okaiteter i Indre Østfod, og denne etaberingen har sannsynigvis skjedd etter at arten be notert som ny for kun fem år siden. I denne perioden har kjøfyet også dukket opp ved okaiteter hvor det har over engre tid har vært gjennomført systematiske registreringer, og dette uten at arten da har vært funnet ved disse tidigere. Denne nyetaberingen her hos oss kan kanskje knyttes ti utvideser av eveområder i våre naboand, siden Peder Skou ( 1991) oppgir at nattfyet har vært i ekspansjon nordover gjennom en periode på fere tiår. Kjøfyet har forøvrig vært svært tarikt gjennom sommeren og høsten 998, og nesten ae eksemparene frn Kykkesrud ved Askim er funnet dette året. Kanskje betyr det at etaberingen her har skjedd het nyig, siden det også bare be funnet et eksempar året før. Kjøfyet ser forøvrig ut ti å ha en viss tendens ti å benytte seg av fenomenet oversomring. Arten bir tifedig funnet nykekt i jui måned, for så å bi borte noen uker. Så dukker den vanigvis tarikt opp igjen utover i august og september, og fyr nonnat gjennom denne perioden. Kjøfyet kommer også svært viig ti ysokking, mens den bare unntaksvis har bitt funnet på sukker. Truser: Ingen kjente (Hansen & Aarvik, i trykk). Forvatningsoppgave: Sikre noen av de nye popuasjonene her i fyket. Dette kan gjøres ved å forhindre ødeeggese av engområdene ved Kykkesrud i Askim kommune, og også ved å stanse panene om store inngrep innenfor andskapsvernområdet på Søndre Jeøy. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) 130

18 GULHODEFLY EUGRAPHE SIGMA D&S,775 Guhodefyet er funnet fra Japan, Amur- og Ussuriområdene, Nord-Kina og Korea gjennom Sibir, Kaukasus, Ura og europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra det sørige Fennoskandia og videre sørover ti Middehavsområdet, Bugaria og Svartehavet. Arten er kun funnet to ganger i Danmark, mens den er utbredt og okat vanig angs kysten av Sverige, da fra BohusUin ti band. I Finand kjennes den kun som immigrant sydfra, og det er så angt kun funnet I eksemparer i andet, hvorav det siste ska ha bitt tatt i 1978 (Skou 1991). Arten er meget sjeden her i andet, og den er foreøpig kun kjent fra fykene Buskerud, Vestfod og Østfod. Den har aikeve okat tarike bestander i Vestfod og Østfod (Hansen & Aarvik, i tiykk). Guhodefyet foretrekker hedeignende områder, og da gjeme med spredt trebevoksning. Arten kan også finnes i ren øvskog som fortrinnsvis må befinne seg ved kysten (Skou 1991). N æringspante: Larven ever på forskjeige urter og busker, sik som f. eks. båbær, tysk kematis og vikome (Skou 1991 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Fredrikstad Fredrikstad Jui Leg: Ukjent (Skou 1991) Hvaer Asmaøya-Brattestø Leg: Per Tangen Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Rune Christensen o. a. Hvaer Spjærøy kirke Leg: Bjørn Magne Fjestad Sarpsborg Skjeberg-Uerøy Leg: Karen Swane Guhodefyet be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1980, da det be tatt et eksempar i forbindese med en permanent ysfangst ved Uerøy i Sarpsborg kommune (ZMO). Den samme sommeren be nattfyet også funnet av en student ved Fredrikstad sentrum, uten at det i ettertid har vært muig å konkretisere disse registreringene nærmere (Skou 1991, Leif Aarvik, pers. med.). Et begrenset ettersøk i områdene ved Uerøy og Fredrikstad sentrum har aikeve ikke gitt nye funn siden registreringene i 1980, så kanskje har bestandene her nå forsvunnet. En annen muighet er at dette har dreid seg om trekkende individer fra de kjente eveområdene ute på Hvaerøyene, men dette virker ganske usannsynig siden det be funnet fere eksemparer ved Fredrikstad gjennom den angjedende sommeren. Videre ettersøk i disse områdene bør være av interesse, da både for forvatning og ivrige entomooger. Guhodefyet ser nå ut ti å ha en regemessig og fåtaig bestand på to av øyene i Hvaer kommune, og her har det i nyere tid bitt funnet ende eksemparer (Fjestad 1996). Sommeren 1995 tok jeg bortimot et titas eksemparer ved de to oppgitte okaitetene på Asmaøya, og dette skjedde gjennom et par roige og varme juikveder. Det be kun funnet eksemparer på sukkerokking disse kvedene, og registreringene kan være en god bekreftese på at det eksisterer en oka og reproduserende bestand med fotfeste i dette området. Truser: Tråkk, bebyggese og annen ødeeggese av kystnær natur (Hansen & Aarvik, i tiykk). 131

19 Forvatningsoppgave: Sikre bestandene på Asmaøya ved å ta vare på vegetasjonen i de hedeignende områdene her ute, og også forsette søket etter nye popuasjoner andre steder på Hvaerøyene og i fyket forøvrig. RØDLISTESTATUS: Sjeden (R) ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) 2.2 Andre sjedne og sårbare arter i Østfod fyke Kategorien dekker arter som ikke står på offisie norsk rødiste (Hansen & Aarvik i trykk, DN 1999). Her inngår b.a. - arter som bør vurderes ved revisjon av norsk rødiste -arter som tidigere sto på norsk rødiste (DN-rapport nr ) - arter som er sjedne og sårbare i zykessammenheng - arter som bør kartegges bedre, uten nødvendigvis å være sjedne i Østfod. Av passhensyn er enkete sjedne kystarter ikke behandet. Imidertid har mange arter i kap samme utbredese, habitat- og næringsvag som de uteatte i kap Vern av okaiteter for arter i kap vi også sikre andre sjedne, men ikke omtate arter. Søkeyset er særig rettet mot arter med andre mijøkrav enn hovedandeen av fykets rødistearter, som særig er knyttet ti kystnære okaiteter. Såedes er vektagt arter tiknyttet biotoper med hovedforekomst i fykets indre deer, for eksempe beitemark, bomsterenger, gammeskog og myr; mijøer som i vår tid har bitt mer sjedne. Artene i kapitte2.2 er gitt truethetsstatus i Østfod utfra de samme kategorier som i kapitte2.1. Truethetsstatus for arter i kap. 2.2 er imidertid basert på artens status i Østfod, vurdert uti fra anta funn, konsutasjon med entomooger og forfatterens egne erfaringer fra fyket. 132

20 Artsoversikt: KONVALLROTETER KORSCHELTELLUS LUPULINA Linnaeus,958 Konvaroteteren kjennes foreøpig kun fra Europa, og her er arten vidt utbredt i de nordige, sentrae og sørøstige deene av kontinentet. Konvaroteteren kan være reativt vanig i deer av Danmark, så som på Bornhom og i områdene rundt København. Den ska også være okat vanig i den sørige deen av Sverige, med en nordgrense fra BohusHin og videre på tvers av andet over ti traktene rundt Stockhom. Konvaroteteren er foreøpig meget sjeden i Finand (Guander 1963, Hoffmeyer 1970, Heath 1976, Svensson & a. 1994). Ved gjennomgang av tigjengeig materiae ser det nå ut ti at det kun eksisterer et sikkert eksempar fra vårt and, og dette er tatt for mange år siden i Haden kommune (Leparb's database, Leif Aarvik, pers. med.). Konvaroteteren kan finnes ved gressrike områder og ved dyrket mark, i hager og også i varme og itt skyggefue øvskoger. Eers kan den også ha bestander andre steder hvor den finner næringspantene. Arten kan ofte opptre som skadedyr på gressmarker, og dette nevnes bant annet fra Engand og Danmark. (Guander 1963, Hoffmeyer 1970, Carter & Hargreaves 1986). N æringspante: Larven ever på mange forskjeige gressarter og bomsterpanter. I våre naboand Danmark og Sverige foretrekker den vanigvis ijekonva (Gu ander 1963, Hoffineyer 1970), noe som da også kan være tifee her hos oss. Lokaiteter: Kommune Lokaitet Haden Kornsjø Tidspunkt Anta Observatør Leg: Thor Hiorth Schøyen Konvaroteteren be funnet for første og hitti eneste gang i Østfod sommeren 1906, da Thor Hiorth Schøyen tok et eksempar ved Kornsjø i Haden kommune. Da det tigjengeige materiaet av andre tidigere bestemte eksemparer som skue tihøre denne arten nyig be nøye gjennomgått, viste det seg at med to unntak var ae disse hunneksemparer av den reativt ike sektningen Phymatopus hecta. Det ene sikre eksemparet kan muigens være tatt andre steder enn i Norge og senere bitt påsatt fei etikett, mens det andre med sikkerhet er funnet i Haden ike etter forrige århundreskifte (Leif Aarvik, i trykk). Ska Hoffmeyer ( 1960) forteer at arvene ofte be oppdaget i forbindese med kunstig dyrking av ijekonva i Danmark, og at gartnere på den tiden da ikke var spesiet gad i denne arten. Larvene be ofte funnet i f01bindese med innsaming av konvaer i oktober måned, og som entomoog kunne man på den tiden ett drive frem denne sommerfugen ved å fore arvene videre gjennom høsten med gurøtter. I føge Hoffmeyer ska arven før puppestadiet spinne seg inn i et angt rør, og i disse kan puppene bevege seg frem og tibake gjennom vinteren. Hvorvidt denne sjedne roteteren fremdees har reproduserende bestander her i Norge er nå usikkert, men siden den har reativt stabie bestander i våre nærmeste naboand burde det også være muighet for at den ennå kan finnes ved enkete avgrensede okaiteter her hos oss. Truser: Ingen kjente. Forvatningsoppgave: Stimuere ti fortsatt kartegging i søken etter reproduserende bestander. ØSTFOLDSTATUS: Utistrekkeig kjent (K) 133

21 LITEN ROTETER PHYMATOPUS HECTA Linnaeus,758 Den ie roteteren er funnet fra Japan og videre vestover ti de sentrae og nordige deene av det europeiske kontinentet. Arten ska være reati"1 vanig i våre naboand Danmark, Sverige og Finand. I Sverige og Finand er den funnet svært angt mot nord (Hoffmeyer 1974, Svensson & a. 1994). Arten er funnet okat mange steder i andet, og den er kjent fra ae andets fyker het opp ti de nordøstige deer av Finnmark (Opheim 1972, Leparb's database). Den ie roteteren foretrekker øv- og bandingsskoger hvor næringspantene ftnnes, ofte da på itt fuktige steder (Guander 1960). N æringspante: Larven ever bant annet på røttene av einstape, røssyng og forskjeige høymoer (Guander 1960). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Obsenoatør Aremark Bøensætret Leg: Leif Aarvik Hobø Knappstad Leg: Leif Aarvik Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Rune Christensen, S. A. Bakke Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Leg: Caus Christiansen Moss Jeøya-Aby Leg: Eivind Sømes Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Sarpsborg Skjebergda Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Tune-Råki Leg: Thor Jan Osen Den ie roteteren er angitt for Smaaenene aerede i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Emi Barca omtaer arten som ganske hyppig ved sonedgang i juni 1908 (Barca 1910), men utenom disse itterære beskrivesene ser det desverre ikke ut ti å foreigge beegg fra noen av de game registreringene som kan ha bitt gjort her i vårt fyke (Leparb's database). Den ie roteteren er kun funnet Btaig eer enketvis her i Østfod, og vi vet foreøpig reativt ite om artens eventuee bestander og utbredese. Sannsynigvis ftnnes den ganske mange steder, siden den na er registrert både ute ved kysten og på utpregede innandsokaiteter i Indre Østfod. Roteterens adferd kan muigens være den indirekte årsaken ti at den foreøpig kun er funnet sporadisk og spredt, siden den kun er kjent for å være svært tifedig ved ysokking, mens den ska være mye ettere å fange med håv når hannene svermer i fokker tidig på kveden i yse forsommemetter. Truser: Ingen kjente. Forvatningsoppgave: Stimuere ti fortsatt registreringsaktivitet for å kunne hode bestandene under oppsikt. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) 134

22 SPØKELSESROTETER HEPIALUS HUMULI Linnaeus, 1758 Spøkesesroteteren er funnet fra Midt-Østen og videre mot nordvest over det europeiske kontinent, og i Europa er den utbredt gjennom de sentrae og nordige deene. Arten er reativt vanig i Danmark, Sverige og Finand, men den når ikke fut så angt mot nord som foregående art (Hoffmeyer 1974, Heath 1976, Svensson & a. 1994). Arten er funnet okat mange steder i den sørige deen av andet, og er videre også registrert opp ti Nord-Trøndeag. Underig nok ser det ikke ut ti at arten noen gang har bitt funnet på Sørandet (Opheim 1972, Leparb's database). Spøkesesroteteren finnes som rege i tiknytning ti åpne og udyrkede områder. N æringspante: Larven ever på røttene av forskjeige panter, så som f. eks. gress, neser, hume og høymoearter (Guander 1960). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Askim Ien Askim Kykkesrud Askim Løken Eidsberg Berg skog Fredrikstad Borge-Moum Fredrikstad Onsøy stasjon Fredrikstad Onsøy-Kjære Fredrikstad Onsøy-Sevik Haden Nype to Haden Remmen Haden Tisteda Hvaer Asmaøya-Huser Moss Jeøya Moss Jeøya-Aiby Moss Jeøya-Kubberød RA de Grimstad RA de Tomb Sarpsborg Kur and Sarpsborg Sarpsborg Sarpsborg Tune-Kjerringåsen Sarpsborg Tune-R!ki Trøgstad Båstad-Fje Trøgstad Hemnessjøen-Krngeviken Anta Observatør Leg: Steinar Pedersen 5+ Leg: Per Tangen Leg: Per Tangen Leg: Steinar Pedersen Leg: Thor Jan Osen Leg: Harad Frantzen 10+ Leg: Per Tangen Leg: Magne Pettersen Leg: Sidse Iversby 10+ Leg: Per Tangen Leg: Thor Hiorth Schøyen (ZMO) Leg: Magne Pettersen I Leg: Viggo Ree 2 Leg: Eivind Sømes 2 Leg: Bjørn Richard Eriksen Leg: Eivind Sømes Leg: Jan Ingar Iversen Båtvik 6 Leg: Egi Michaesen Leg: Emi Barca (ZMO) Leg: Caus Christiansen 10+ Leg: Thor Jan Osen 10+ Leg: Per Tangen Leg: Thor Jan Osen Spøkesesroteteren er ikke angitt fra Smaaenene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), og arten ser såedes ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod ved Tisteda i Haden kommune. Emi Barca nevner også at han fant noen eksemparer av denne tides vanige roteteren i juni måned 1908 (Barca 1910). På Zooogisk Museum i Oso finner vi eksemparet som er tatt i Tisteda sommeren 1906, og her står det også et beegg fra Sarpsborg kommune (Leparb's database). 135

23 Spøkesesroteteren har vært et vekjent innsag i vårt fykes fauna i ange tider. De hvite hannenes særegne sverming gjennom yse forsommemetter er et fenomen som ved sitt itt spøkesesaktige utseende også har dannet grunnaget for artens norske navn. Dette skuespiet, som utføres ved at mange hanner samer seg i tussmørket og så beveger seg opp og ned på fagrende vinger over et ite område, kan da fort ha gitt overtroiske mennesker negative overraskeser i itt mindre oppyste tider. I våre områder ser det ut ti at denne roteterens bestander har vært i jevn tibakegang over engre tid, og da spesiet gjennom den siste tyveårsperioden. Hannenes vekjente dans oppeves nå stadig sjednere, ogjeg har sev ikke sett dette vekjente tegnet på forsommer her i Østfod på over ti år. Årsakene ti denne bestandsreduksjonen ser ut ti å være knyttet ti mange forskjeige og uhedige kombinasjoner av menneskeig aktivitet, hvor faktorer som hyppig sprøyting av "ugress" og opphør av beite kan ha vært svært betydningsfue. Fremdees kommer denne arten reativt regemessig ti ysokking enkete steder i fyket, men antaet er avere enn tidigere og det er nå først og fremst hunneksemparer som finner veien ti våre feer. Truser: Sprøyting, bebyggese, oppdyrking, gjengroing, barskogspanting og annet som ødeegger eer skader åpne og gressrike områder. Forvatningsoppgave: Sikre noen av de verdifue engområdene i fyket, så som f. eks. ved Kykkesrud i Askim. ØSTFOLDSTATUS: Hensvnskrevende N+) GRØNN METALLSVERMER ADSCITA STATICES Linnaeus,758 Den grønne metasvenneren er funnet fra den nordvestige deen av Kina ti den nordige deen av Kaukasus, videre gjennom Sibir og Tyrkia ti Europa, og den er kjent fra store deer av vårt kontinent. Arten er utbredt og reativt vanig i Danmark, Sverige og Finand, og i de to sistnevnte andene går den reativt angt mot nord (Guander 1960, Hoffineyer 1974, Heath 1976, Svensson & a. 1994, Naurnann, Tarrnann & Tremewan 1999). Arten er funnet okat og spredt på Vestandet og Sørandet, og den har også okae bestander på Østandet syd for Dovre (Opheim 1972, Leparb's database). Den grønne meta svermeren kan finnes ved itt forskjeige biotopstyper her i Østfod, sik som f. eks. tørre engområder ved kysten eer itt mer fuktige enger og skogsysninger i innandet. Næringspante: Larven ever på syre (Hoffmeyer 1974). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Aremark Bøensætret Fredrikstad Fredrikstad Hvaer Asmaøya-Brattestø Hvaer Asrnaøya-Huser Hvaer Vesterøy-Guttonnsvågen Hvaer Vesterøy-Stgesbu Hvaer Spjærøy-Spjær Moss Jeøya-Ramberg Moss Jeøya-Refsnes Moss Jeøya-Rossnes Moss(?) Vann sjø Anta Observatør 1 Leg: Thor Jan Osen Leg:Kar1~nshus(~0) 5+ Leg: Per Tangen 10+ Leg: Morten Vaker o. a. Leg: Rune Christensen 10+ Leg: T. J. Osen & B. A. Sagvoden Leg: Magne Pettersen 3 Leg: Emi Barca (ZMO) 3 Leg: Emi Barca (ZMO) 4 Leg: Emi Barca (ZMO) 3 Leg: Fritz Jensen (ZMO) 136

24 Moss Vannsjø Daen (?) Leg: Emi Barca (ZMO) Rømskog Østtukun Leg: Magne Pettersen Råde Finnsbekk Leg: Roar Frøandshagen Sarpsborg Sarpsborg Leg: Jens Peter Børhidus Grimsgaard Sarpsborg Tune Kanes Leg: Egi Michaesen Spydeberg Spydeberg præstegied Før Obs: Jacob Nicoaj Wise Den grønne metasvermeren bir omtat fra Smaaenene aerede så tidig som i 1779, da den nevnes fra Spy de~ berg præstegied i en av Jacob Nicoaj Wises pubikasjoner (Wise 1779). Den første konkrete registreringen ser ut ti å stamme fra 1869, da overretssagfører Jens Peter Grimsgaard fant den ved Sarpsborg. Denne metasvermeren er da også angitt for Smaaenene i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Arten be videre også funnet mange steder på Jeøya og ved Vannsjø av Emi Barca sommeren 1908, og i en av hans pubikasjoner omtaes denne arten kun som vanig (Barca 1910). På Zooogisk Museum i Oso finner vi både Grimsgaards omtate eksempar og også et fydig beegg fra Barcas registreringer i perioden ike etter forrige århundreskifte. I Østfod er den grønne metasvenneren nå først og fremst kjent fra Hvaer kommune, hvor det ser ut ti at arten har f3taige og stabie bestander på fere av øyene. Den er ikke funnet på Jeøya i nyere tid, men ser forøvrig ut ti å ha små og okae bestander knyttet ti de store innsjøene som igger meom Moss og Sarpsborg. Popuasjonene i disse noe mer innandspregcde områdene ser ut ti å ha sin aktive fyvetid over en maned før kystbestanden på Hvaer setter i gang. Dette er noe uvanig for en dagfyvende art som har bestander både ved kyst og i innand, vanigvis er da forhodet sik at de vannebegunstigede kystforekomstene ofte har sin fyveperiode fere uker før sine artsfrender i det kimatisk mer ustabie innand. Det har da også vært kommet med forsag om at dette kunne dreie seg om to forskjeige arter, men ingen av de undersøkeser som så angt er gjort har tydet på at dette er tifee (Rune Christensen, Lars Ove Hansen, pers. med.). Arten er som tidigere nevnt dagfyvende, og sees ettest når den under ivrig næringssøk sitter på bomster av f. eks. tister og knoppurt. Metasvermeren ser bågrønn ut i fukt, og er av og ti såpass rask at den kan være vanskeig å føge med øynene. Truser: Opphør av beite, barskogspanting, oppdyrkning og annet søm fører ti gjengroing av åpne engområder på kjente innandsokaiteter, fritidssitasje og annen tisvarende negativ påvirkning av engene ved kysten. Fon'atningsoppgave: Sikre verdifue eng områder med kjente popuasjoner, sik som f. eks. på Hvaerøyene og ved Østtukun i Rømskog kommune. Begge disse områdene huser også andre sjedne sommerfuger. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) LITEN BLODDRÅPESVERMER zygaena VICIAE D&S,1775 Den ie boddråpesvermeren er funnet fra nordige Mongoia, Sibir, Iran, Kaukasus og Ura ti Tyrkia og det europeiske kontinent Her i Europa kjennes den først og fremst fra de nordige og midtre deene. Arten er reativt sjeden og har en noe begrenset utbredese i Danmark, mens den er forhodsvis vanig og utbredt i de midtre og sørige deene av Sverige og Finand (Guander Hoffineyer 1974, Heath 1976, Svensson & a. 1994, Naumann, Tarmann & Tremewan 1999). Arten er så angt bare funnet okat på Østandet, og kjen~ nes nå fra fykene Teemark, Vestfod, Buskerud, Opp~ and, Hedmark, Akershus og Østfod (Opheim 1972, Leparb's database). 137

25 Den ie boddråpesvenneren foretrekker åpne og bomsterrike områder, så som f. eks. enger og beitemark (Guander 1963). N æringspante: Larven ever på tiritunge, vikker og andre ertepanter (Guander 1963). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Aremark Sørenskas Leg: Per Tangen Askim Kykkesrud Obs: Per Tangen Fredrikstad Borge-Langvikbukta Leg: Lars Ove Hansen (ZMO) Fredrikstad Onsøy-Djupekov Leg: I. Meand Fredrikstad Rovsøy-Enga Leg: Jan Ingar Iversen Båtvik Hvaer Asmaøya-Brattestø Leg: Caus Christiansen Hvaer Asmaøya-Huser Leg: R Christensen, L. O. Hansen Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Leg: Magne Pettersen & Sidse Iversby Hvaer Søre Sandøy-Gjøkvika Leg: Sidse Iversby Hvaer Vesterøy-Guttonnsvågen Leg: Rune Christensen Moss Jeøya nord Leg: Emi Barca (ZMO) Moss Jeøya-Refsneskrona Leg: Martin A. Grude-Niesen (ZMO) Moss Jeøya-Tronvika Leg: Emi Barca (ZMO) Rakkestad Skjøja-Steketangen Leg: Anne Lene Thorsdatter O. Aase Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Sarpsborg Skjebergda Leg: Thor Jan Osen Spydeberg Gåmvik Leg: Per Tangen Trøgstad Hemnessjøen-Krageviken Leg: Thor Jan Osen Den ie boddråpesvenneren ser ikke ut ti å ha vært kjent fra andet i tiden før forrige århundreskifte, da den ikke er oppført på W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Arten ser forøvrig ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke på Jeøya i Moss kommune sommeren 1908, da Emi Barca tok fere eksemparer her ute. Disse individene finner vi nå i samingene ved Zooogisk Museum i Oso. Barca nevner dog ikke noe om den ie boddråpesvenneren i sine pubikasjoner (Barca ), så arten kan muigens ha bitt forvekset med Zygaena onicera på denne tiden. Den ie boddråpesvenneren er funnet både ved kyst og i innandet her i Østfod, men ser atid ut ti å opptre meget okat. Den sees vanigvis heer ikke i sike mengder som den store boddråpesvermeren. Biotopene er ofte små og begrensede engområder, da vanigvis i tiknytning ti beitemark eer enda oftere game og devis gjengrodde engområder hvor beite har opphørt. Arten er også funnet i områder som har vært utsatt for forskjeige typer mekanisk påvirkning, så som veikanter, game grustak og ubenyttede industritomter. Den ie boddråpesvermeren har en begrenset utbredese her i andet, og dette gjør våre bestander viktige for andets totabestand. Den er i nyere tid funnet ved kystokaiteter ute på Hvaerøyene og ved Langvik i Fredrikstad kommune, men ser ut ti A ha de feste av sine begrensede popuasjoner i de indre deene av fyket. Denne ie boddråpesvenneren er som de andre artene innen denne sekten dagaktiv, og foretrekker sommerige soskinnsdager. Arten er ikke noen spesiet god fyver, og er ett å oppdage der den i bedageig fukt svirrer rundt på søken etter artsfrender eer næring. Som næringskide ser den ut ti foretrekke tister og knoppurt. Truser: Bebyggese, oppdyrking, barskogspanting og annet som ødeegger artens engpregede okaiteter. Forvatningsoppgave: Sikre noen av de verdifue engområdene i fyket, så som f. eks. på Søndre Sandøy og ved Kykkesrud i Askim. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) 138

26 SEKSFLEKKET BWDDRÅPESVERMER zyqaena FILIPENDULAE Linnaeus,1758 Den seksfekkede boddråpesvermeren er funnet fra Svartehavet, Kaukasus, det nordvestige Iran, Syria og Libanon gjennom Tyrkia ti det europeiske kontinent, og i Europa er den vidt utbredt. Arten er okat vanig i Danmark, mens den har vært i kraftig tibakegang innenfor utbredesesområdet i de midtre og sørige deene av Sverige. Utvikingen innenfor den sørige utbredesen i Finand ikke er kjent av forfatter (Guander 1960, Hoffmeyer 1974,Heath 1976, Svensson&a.994,Naumann, Tarmann & Tremewan 1999). Arten kan være okat vanig her i andet og da spesiet i Sør-Norge, men det er aikeve reativt store huer i den kjente utbredesen. Den er så angt kjent fra fykene Nordand, Møre og Romsda, Sogn og Fjordane, Hordaand, Rogaand, Vest-Agder, Aust-Agder, Teemark, Vestfod, Buskerud, Oppand, Hedmark, Akershus og Østfod (Opheim 1972, Leparb's database). Den seksfekkede boddråpesvermeren finnes vanigvis på åpne og bomsterrike engområder her i Østfod. N æringspante: Larven ever vanigvis på tiritunge, men kan også ta andre ertepanter (Guander 1963). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Aremark Sørenskas O+ Leg: Per Tangen Askim Skanse hytta Leg: Per Tangen Askim Stubberud Leg: Steinar Pedersen Eidsberg Eidsberg Leg: Anders Bjømstad Eidsberg Lekum Leg: Steinar Pedersen Fredrikstad Borge-Vetatoppen I Leg: Thor Jan Osen Fredrikstad Fredrikstad Leg: Knut Rognes Fredrikstad Onsøy-Rauer Leg:EmiiBarca(~O) Fredrikstad Øra Leg: Thor Jan Osen Haden Frydenund Leg: Per Tangen Haden Ystehede Leg: Lars Ove Hansen (ZMO) Hobø Brekka Leg: Steinar Pedersen Hvaer Asmaøya-Huser O+ Leg: Per Richart Viker o. a. Hvaer As ma øya -Skipstadkien Leg: Magne Pettersen Hvaer Vesterøy-Guttonnsvågen Leg: Rune Christensen Marker Damhotet Leg: Per Tangen Moss Bieøya Leg: Lars Ove Hansen (ztvio) Moss Jeøya-Aby Leg: Eivind Sømes Moss Jeøya-Fugevik Leg: Lars Ove Hansen (ZMO) Moss Jeøya nord Leg: Emi Barca (ZMO) Moss Jeøya-Ramberg Leg: Emi Barca (ZMO) Moss J eøya-refsneskrona Leg: Martin A. Grude-Niesen (~0) Moss Jeøya-Reier Leg: Svein Svendsen, Leif Aarvik Moss J eøya-reierbukta Leg: Caus Christiansen Moss Jeøya-Rossnes Leg: Emi Barca (ZMO) 139

27 Moss Jeøya syd Leg: Emi Barca (ZMO) Moss Jeøya-Tronvika Leg: Bjørn Richard Eriksen Rakkestad Skjøja-Steketangen Leg: Per Tangen Rygge E døya Leg: Lars Ove Hansen (ZMO) Rygge Revingen Obs: Emi Barca Rygge Rossnesbukta Leg: Per Tangen, Magne Pettersen RA de Missingmyr Leg: Roar Frøandshagen Råde Tomb Leg: Jan Ingar Iversen Båtvik Sa~psborg Kur and Leg: Egi Michaesen Sarpsborg Sarpsborg Leg: Jens Peter Børhidus Grimsgaard Sarpsborg Skjeberg-BAkoen Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Tune-Råki Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Tune-Trøsken Leg: Harad Frantzen Sarpsborg Tune-Vister Leg: Thor Jan Osen Spydeberg Lyseren-Vdtn Leg: Steinar Pedersen Spydeberg Spydeberg præstegied Før Obs: Jacob Nicoaj Wise Trøgstad Kaak Leg: Per Tangen Den seksfekkede boddråpesvermeren er omtat fra Smaaenene aerede i en av Jacob Nicoaj Wises pubikasjoner, og han beretter utførig om denne artens amerd og forskjeige stadier mot voksent insekt (Wise 1779). Ved Vitenskapsmuseet i Trondheim finner vi også et svært gammet eksempar som er samet av overretssagfører Jens Peter Grimsgaard ved Sarpsborg sommeren 1861, og dette er såedes det edste av de eksisterende funn som kjennes fra vårt fyke {Leparb 's database). Boddråpesvenneren er såedes også angitt for Smaaenene i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Arten bir videre beskrevet som vanig i Østfod sommeren 1908, da Emi Barca tok den ved mange av de okaitetene som han besøkte i forbindese med sine omfattende kartegginger dette året (Barca 191 O) og en de av disse eksemparene finner vi nå på Zooogisk Museum i Oso. Som det vi gå frem av okaitetsista ovenfor virker det ikke som om den seksfekkede boddråpesverrneren er spesiet sjeden nå i nyere tid heer, men den er forhodsvis oka og har en ujevn utbredese med spredte funn fra store deer av fyket. Arten er i ikhet med de andre boddråpesvermerne kjent for å være dagfyvende og krever noe soskinn for å kunne være i aktivitet. Det har videre kommet signaer om at denne arten muigens har hatt en kraftig tibakegang i Sverige de siste åra, hvor den rapporteres å være fåtaig eer het forsvunnet fra mange okaiteter hvor den før var vanig. Hvorvidt dette skydes en naturig bestandsvariasjon i forhod ti anta eer om det virkeig er en artstruende tibakegang er det foreøpig for tidig å si noe om, men ut i fra de signaer som bir gitt fra vårt naboand vi det være av stor viktighet at også vi hoder denne arten under oppsikt. En sik sommer som det vi har hatt i de sørige deene av Norge og Sverige nå i 1998 kan muigens forverre forhodene ytterigere for denne dagaktive arten. og kanskje gjeder dette også for de andre og mer sjedne artene innenfor denne sekten (Leif Aarvik, pers med.). Truser: Ødeeggese av engområder sik at okae forekomster fjernes. Forvatningsoppgave: Hode bestandene under kontinuerig oppsikt i tifee omfattende reduksjoner, og eventuet da gå inn med sikringstitak av aktuee engområder. ØSTFOLDSTATUS: Ikke truet <NT+ 140

28 ENGGLASSVJNGE BEMBECIA ICHNEUMONIFORMIS D&S,775 Enggassvingen er utbredt i den sentrae og vestige deen av Paaearktis. Arten er funnet på spredte okaiteter gjennom det meste av Danmark, og den er også kjent fra de sørige deene av Sverige og Finand (Fibiger & Kristensen 1974). Arten er sjeden her i andet, og den er så angt kun funnet i fykene Aust-Agder, Vestfod, Buskerud, Akershus og Østfod (Leparb's database). Enggassvingen finnes som rege på forhodvis tørre og åpne områder, så som f. eks. ved grusgroper, på enger og i varme bakker. Arten har en tendens ti å sette seg på visne pantedeer av rundbeg (Hoffmeyer 1974, Leif Aarvik, pers. med.). N æringspante: Larven ever på forskjeige ertepanter, først og fremst da på rundbeg og tiritunge (Hoffmeyer 1974, Leif Aarvik, pers. med.). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Haden Enningdaen-Kirkebøen Moss Jeøya Rygge Sidebogen Sarpsborg Tune-Vister Tidspunkt Anta 2 Observatør Leg: Thor Jan Osen Leg: Sigurd Andreas Bakke Leg: Leif Aarvik Leg: Thor Jan Osen Enggassvingen be funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1980, da et eksempar be tatt ved Sidebogen i Rygge kommune (Leparb's database, Leif Aarvik, pers. med.). Denne gassvingen ser ut ti å være sjeden også på andsbasis og foretrekker visstnok de kystnære områdene med gode bestander av rundbeg. Arten er som mange av de andre gassvingene iten, og er med sin hurtige og fueignende fukt omtrent umuig å f1t øye på i ufta. Det er heer ikke ofte man finner eksemparer av disse gassvingene når de sitter i hvie på forskjeige typer av vegetasjon. Saghåving, dvs. systematisk banking gjennom vegetasjonen med en spesiaaget og soid håv på potensiee eveområder, ser ut ti å være den mest effektive måten en kan bruke for å fange disse små og dagfyvende sommerfugene. Men siden de tørre og kystnære engområdene ikke enger er så tarike og dessuten ofte bærer preg av stor sitasje, må vi anta at denne sommerfugarten er sjeden og sporadisk utbredt her hos oss. Truser: Bebyggese, sitasje, oppdyrkning og annet som påvirker artens eveområder på en negativ måte. Forvatningsoppgave: Sikre kystnære enger og andre åpne områder med gode bestander av næringspanten rundbeg. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende (V+) 141

29 GREINDREPER ZEUZERA PYRINA Linnaeus, 1761 Greindreperen er vanig mange steder i verden, så som f. eks. i Nord-Amerika og i Afrika, mens den opptrer mer okat og fåtaig i Europa. Arten er ikke vanig i Danmark og forsåvidt heer ikke i Sverige, sev om den her er funnet het opp ti Ångennanand. Greindreperen er derimot adri funnet i Finand (Hoffmeyer 1974, Svensson & a. 1994). Arten er sjeden her i andet, og så angt er den kun funnet fåtaig i fykene Hordaand, Vest-Agder, Aust-Agder, Teemark, Vestfod, Buskerud, Akershus og Østfod (Opheim 1972, Leparb's database). Greindreperen er hovedsakig funnet i kystnære områder her i andet, og da fortrinnsvis i parker, edeøvsskoger eer hager hvor den kan finne tigjengeige næringspanter. N æringspante: Larven ever i stammene eer greinene av forskjeige øv- og frukttrær, sik som f. eks. ask og epe (Hoffmeyer 1974). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Askim Løken Fredrikstad Onsøy-Hanke Moss Jeøya-Aby Tidspunkt Anta Observatør Leg: Per Tangen Leg: B. Kvarstein (ZMB) Leg: Per Tangen Greindreperen er ikke nevnt fra Østfod fyke i noe av det materiaet som er tigjengeig fra tiden før 1923 (Schøyen 1893, Barca , osv.), men arten bir oppgitt fra fyket i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese (Opheim 1972). På Zooogisk Museum i Bergen finner vi ett eksempar som er samet på Hanke (Hankø) i Onsøy sommeren 1973, men det foreigger ikke noen andre tigjengeige registreringer av denne arten fra vårt fyke (Leparb's database). Dette gjør det da vanskeig å finne ut hvorfra Opheim har hentet sine oppysninger om funn som ska ha bitt gjort her i fyket før kataogens utgivese i Greindreperen er kjent for å kunne gjøre stor skade på frukthager og pantasjer (Ho:ffineyer 1974 ), men her hos oss virker den for fåtaig og tifedig ti å utgjøre noen særig trusse mot sike mijøer. I det hee tatt er arten tydeigvis kun registrert et fåta ganger i Østfod og må regnes som meget sjeden. Greindreperen ser ikke ut ti å komme særig regemessig ti ysokking og ikke ar den seg okke av sukkeret heer, siden munndeene er så deformert at den ikke tar ti seg føde som voksen sommerfug (Hoffmeyer 1974). Truser: Sprøyting, hogst eer annen ødeeggese av edeøvskog og game frukthager. Forvatningsoppgave: Forhindre for omfattende sprøyting og hogst på okaiteter med kjente bestander. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) 142

30 BJØRKE SPINNER ERIOGASTER LANESTRIS Linnaeus,758 Bjørkespinneren er funnet fra Amur-regionen ti Vest Europa. I Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti den nordige deen av den Iberiske havøy og fra Irand ti Svartehavet. Arten er oka og sjeden i Danmark, og den er også okat utbredt gjennom nesten hee Sverige og Finand (Ho.ffmeyer 1974, Rougeot & Vtette 1980). Arten var tidigere utbredt angs kysten fra Møre og Romsda ti svenskegrensen, og i Magne Opheims kataog fra 1958 er den registrert i ae de fykene som har kystinje i dette angitte området Bjødtespinneren har vært meget fåtaig og sjeden her i andet de siste tiåra, og det foreigger i det hee tatt svært B funn fra nyere tid. Den kjennes nå bare fra fem kystnære okaiteter, og disse fmnervi i fykene Aust-Agder, Teemark, Vestfod, Akershus og Østfod (Leparb's database, Harad Hjede, pers. med.). I 1993 be det funnet et spinn i Akershus fyke som innehodt mange arver, da på en av øyene i Indre Osofjord (Lars Ove Hansen, pers. med.). Bjørkespinneren finnes først og fremst i kystnære hageområder og i kystnær øvskog (Rougeot & Vtette 1980). N æringspante: Larvene ever sosiat i spinn ti siste hudskifte, og den finnes bant annet på bjørk, ind, såpetorn, hagtorn og forskjeige frukttrær (Rougeot & Vtette 1980). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Haden Fredriksten Leg: Per Tangen, Harad Hjede Bjørkespinneren er angitt for Smaaenene aerede i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), og den er også oppgitt fra Østfod av Magne Opheim i hans kataog fra Det finnes dog ikke noe eksisterende beegg ved noen av museene i Norge som kan bekrefte disse registreringene fea vårt fyke (Leparb' s database). Emi Barca nevner forøvrig også bjørkespinneren i en av sine pubikasjoner, og der han omtaer arten som Btaig i 1908 og videre sitert: "en mængde game spind vidnet om tidigere aars herigheter" (Barca 1910). Han angir ikke noen okaiteter for disse observasjonene, men siden han først og fremst opphodt seg i Mossedistriktet i denne perioden av sin Østfod-registrering, må en anta at beskrivesen om bjørkespinneren muigens stammer herfra. Artens spinn er ikke sett i dette området i nyere tid. Andre samere som var meget aktive i dette området på 1950 og 1960 taet, har heer ikke funnet denne arten hverken på ysokking eer ved observasjoner av arvenes spinn (Eivind Sørnes, pers. med.). Fredriksten i Haden er derved eneste kjente okaiteten i Østfod hvor vi fremdees har en bestand av denne nå så sjedne arten. Bjørkespinneren ser ut ti å komme ti sterkt ys, da spesiet på mide og tåkete v~kveder med temperaturer godt oppe på pussiden. Søk med ys i kjøige, kare IaiS-og aprinetter har ikke gitt noe resutat. Ei heer har jeg kart i. finne spinn av arten i området rundt festningsområdet, noe som kan tyde på at arten enten har tihod i de tette og ave hagtomkjerra i brattsidene opp mot seve festningen eer muigens også i noen av de game frukthagene i næriggende boigområder. To av de tre eksemparene som kjennes fra denne okaiteten be funnet i øpet av samme kved i sutten av mars 1998 (Harad Hjede, pers. med.), så arten hoder fremdees stand i området. Truser: Ødeeggese og sprøyting av game frukthager og eventuet hogst av kystnære hagtornkratt og annen øvskog i områder hvor arten finnes. Siden det i nyere tid nesten ikke finnes registreringer av arten, må vi anta at den nå er 143

31 meget sjeden og sporadisk i Norge. Det er da av stor viktighet å bevare de kjente evestedene for ettertiden, i håp om at artens tisyneatende negative bestandsutviking kan komme ti å snu seg. Forvatningsoppgave: Sikre bestandene ved Fredriksten festning ved å begrense ryddingen av hagtorn og den andre krattignende buskvegetasjonen i brattsidene ned mot Haden sentrum, og også spare de bame bjørkene i området. Her burde det forøvrig også vært gjennomført videre kartegging med eting etter game spinn for med sikkerhet å kunne konstatere hva spinneren ever på i området ØSTFOLDSTATUS: Direkte truet æ Ansvarsart (A) OKERGUL RJNGSPINNER MALACOSOMA NEUSTRIA Linnaeus,758 Den okergue ringspinneren er kjent fra hee det paaearktiske området. Her i Europa kjennes den fm de sørige deene av Fennoskandia ti den Iberiske havøy og fra Irand ti Svartehavet, Korsika og Sardinia. Arten er forhodsvis vanig over hee Danmark, og den er også reativt vanig i Syd-Sverige. I Finand er den forhodsvis sjeden, og her er den bare funnet i den aer sørigste deen av andet (Hoffineyer 197 4, Rougeot & Viette 1980, Svensson & a. 1994). Arten er forhodsvis sjeden her i andet, og den finnes vanigvis bare i kystnære områder. Så angt kjennes den fra fykene Vest-Agder, Aust-Agder, Teemark, Vestfod, Buskerud, Akershus og Østfod (Leparb's database). Den okergue ringspinneren ser ut ti å foretrekke øvskoger eer frukthager, og i Meom-Europa kan arten nå opp mot høyder som 1600 meter (Rougeot & Viette 1980). Her i Østfod er den vanigvis mest tarikt ved strender og enger, da fortrinnsvis i svært kystnære omrnder. Næringspante: Larven ever av forskjeige øv- og frukttrær, sik som f. eks. såpetom, hagtorn og epe. Den kan også finnes på forskjeige arter innen piefamiien (Carter & Hargreaves 1986). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Aremark Bøensætret Leg: A. Bakke, Kvamme & Aarvik Fredrikstad Borge-Nes Leg: Sidse Iversby Fredrikstad Onsøy-Kjære Leg: Per Tangen Fredrikstad Onsøy-Mærrapanna Leg: Per Tangen Fredrikstad Onsøy-Raner Leg: Af Bakke (ZMO) Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Per Richart Viker Moss Jeøya-Aby Leg: Per Tangen, C. Christiansen o. a. Moss Jeøya-Kubberød Leg: Bjørn Richard Eriksen Moss Jeøya-Refsnes Leg: Per Tangen Moss Jeøya-Refsneskrona Leg: Magne Opheim (ZMO) Rygge Larkoen Leg: Caus Christiansen Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Råde Tomb Leg: Per Tangen, T. J. Osen o. a. Råde Grimstad Leg: Eivind Sømes Råde Missingmyr O+ Leg: Roar Frøandshagen Råde Sogn (Sognshøy) Leg: Bjørn Magne Fjestad 144

32 Råde Sarpsborg Aven Borregård Den okergue ringspinneren er ikke oppgitt fra i Østfod fyke i gamme itteratur (Schøyen 1893, Barca , osv.). Arten ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket sommeren 19.54, da Magne Opheim tok et eksempar på Jeøya i Moss kommune (Leparb's database). De to ringspinneme har omtrent den samme kystnære utbredesen i vårt fyke, men den okergue ser dog ut ti å opptre mye mer tarikt og stabit på sine okaiteter. Arten er dessuten nyig funnet angt inne i skogene ved Bøensætret i Aremark, uten at det her foreøpig er tatt mer enn et eksempar som da muigens kan være et streifdyr. Den okergue kan av og ti komme ti ysokking i et visst anta, mens den andre og offisiet rødistede arten ofte kommer enketvis. Begge de to artene er funnet angs kysten og i kystnære områder fra Hvaer kommune i sør ti Jeøya i nord. Sev om den okergue ringspinneren også kan være en hageart, er den her hos oss oftest funnet i forbindese med in tørre eng- og strandområder, og videre kjennes den også fra mer utpregede edeøvsskogsområder. Truser: Sprøyting av frukthager, sitasje, tråkk og annen ødeeggese av kystnær natur. Forvatningsoppgave: Sikre kystnære popuasjoner mot ødeeggese av biotopene. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) ALVESMYGER PYRGUS ALVEUS Strand,903 Avesmygeren er funnet i Nord-Afrika, videre også fra Sibir, Ataifjeene og Kaukasus via europeisk Russand ti Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti Frankrike og Pyreneene, og videre gjennom Apene og Bakan ti det tidigere Jugosavia, og derfra nordover igjen ti Poen og Batikum. Denne smygeren er adri funnet i Danmark. Arten er sjeden i Sverige, hvor den kjennes fra okae avandsbestander i de midtre deene av andet, og den har også tisvarende bestander i de sørige deene av Finand (Higgins & Riey 1972, Da 1980). Arten har tidigere vært kjent fra fere avandsokaiteter i Sør-Norge, men ser ut ti å ha forsvunnet fra disse. Den finnes nå kun i høyereiggende strøk, og kjennes såedes fra Gudbrandsdaen, via Dovrefje og Jotunheimen ti noen høyereiggende områder på Vestandet og Mørekysten (Da, 1980, Henriksen & Kreutzer 1982). 2 Leg; Rune Christensen Leg: Thor Jan Osen De tidigere kjente okaitetene fra avereiggende og kystnære områder var tørre, sandete eer kakrike biotoper med en spredt gressbevoksning. I fjeet fyr arten nå på ignende steder, og her ser det ut ti at høy temperatur på okaiteten spier en viktig roe (Henriksen & Kreutzer 1982). Næringspante: Larven ever på åkermåne og murer (Da1980). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Moss Jeøya nord Sarpsborg Vcuteig Tidspunkt Jui 1917 Anta Observatør Leg: Emi Barca (ZMO) Leg: Emi Barca (ZMO) 145

33 Avesmygeren ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke på Jeøya i Moss kommune sommeren 1910, og utover dette kjennes kun et individ fra Varteig i Sarpsborg kommune. Emi Barca beskriver arten som sjeden pa disse to okaitetene (Barca 1923, Lars Ove Hansen, pers. med., ZMO). Som med apoosommerfugen har også avesmygerens kystnære bestander forsvunnet siden århundreskiftet. Det er vanskeig å kunne gi noen eksakt grunn ti en sik forsvinning, men det er næriggende å knytte dette ti menneskeige aktiviteter, så som urbanisering og forurensning. Den sørøstige deen av andet har vært sterkt paget med sur nedbør de siste tiåra, og vi vet at dette har sått negativt ut for både trær, panter og fisk. Det er jo da næriggende å tro at også ende insektarter kan ha tatt skade av dette og rett og sett forsvunnet fra de mest forurensede områdene. Dette rimer jo også med at vi i dag fremdees finner noen av disse artene igjen på tisvarende okaiteter itt enger inn i andet, ofte da i nedbørsfattige områder så som f. eks. Gudbrandsdaen og indre deer av enkete fjorder på Nordvestandet, områder som ikke har Btt ike store mengder av denne sure uftbårne giften fra sørøst. ØSTFOLDSTATUS: Utryddet æx GULFLEKKSMYGER CARTEROCEPHALUS PALAEMON Paas, 1771 Gufekksmygeren finnes i Nord-Amerika, og den er videre kjent fm Japan og Nord-Asia via Sentra-Asia ti Vest-Europa. I Europa er arten vidt utbredt, og den er funnet fra de nordige deene av Fennoskandia ti områdene nord for Middehavet. Den er bant annet kjent fra den nordige deen av Frankrike, og har også bestander i Pyreneene, Engand og Skottand. Utover dette er den funnet på Bakan og i Bosnia, i Hercegovina og i Bugaria. Arten er adri tatt i Danmark, mens den derimot er ganske vanig i Finand. I Sverige opptrer den ofte okat og sjedent, og den er så angt funnet fra Norrbotten ti Vårnand (Higgins & Riey 1972, Henriksen &.Kreutzer 1982). Arten er reativt sjeden her i andet, og så angt er den funnet okat og begrenset fra de indre deene av Rogaand og videre derfra nordøstover ti Nordand (Da980, Henriksen & Kreutzer 1984, Leparb's database). I Østfod kjennes gufekksmygeren først og fremst fra myrområder eer fuktige og vegetasjonsrike bekkedrag, og disse biotopene bør være passert i et forhodsvis åpent andskap inne i skogsområdene. På myrene fyr den vanigvis ikke inne på de åpne deene, men treffes vanigvis i ytterkantene av denne. Den kan også trekke mot næriggende bomsterenger, men disse bør være reativt fuktige. Arten er forøvrig også funnet angs skogsbiveier, men det bør da være sumpete eer myraktige grøftekanter og også gressrik vegetasjon i nærheten av veien. Næringspante: Larven kan eve på forskjeige gressarter, men foretrekker vanigvis faks (Da11980). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Haden Høgås Haden Langtjernetsyd Haden Rokkefjea Haden Rokkevatnet nord Rakkestad Kobjømviksjøen-Tangen Rakkestad Soterud Rakkestad Tjerbumosen Tidspunkt Anta Observatør Leg: Ate Engmo Leg: Per Tangen Leg: Per Tangen, Harad Hjede Leg: Sidse versby, Per Tangen Leg: Per Tangen o.a. Leg: Per Tangen Obs: Per Tangen 146

34 Gufekksmygeren ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke ved Tjerbumosen i Rakkestad kommune sommeren 1984, men dette eksemparet be da feiaktig bestemt ti "tviingarten" Carterocephaus sivicous (Tangen 1991, Iversby & Tangen 1995), en art som forøvrig også er omtat i denne rapporten. Dette er en sjeden art som ofte opptrer mtaiiig og i tiegg er ganske iten og videre nokså anonym på sine evesteder. Den be dog sett i anta på fere okaiteter forsommeren 1993, noe som muigens skydes det varme og tørre sommerværet som vi hadde akkurat den perioden det året. Lokaitetene som be oppdaget i Haden kommune i årene 1992 og 1993 befinner seg i ae samme område, og arten har tydeigvis en sammenhengende bestand akkurat her. To av okaitetene i Rakkestad; Soterud og Tjerbumosen, er også ike i nærheten av hverandre og favner nok også over samme bestand. Dette gir oss i reaiteten fire kjente, avgrensede eveområder for denne arten her i Østfod. Siden dette er en art som hovedsakig er knyttet ti myraktige områder, burde vi absoutt kunne ha muighet ti å finne den på nye steder i de myrrike skogsområdene som vi fremdees finner mye av i de indre og østige deene av fyket Se forøvrig artikke i Natur i Østfod (Iversby & Tangen 1995). Truser: Landbruksaktiviteter eer næringsinteresser som fører ti omfattende drenering og tørregging av fuktige myrområder eer gressrike bekkedrag, men også annen ødeeggende aktivitet, så som hogst med skogsmaskiner på kjente evesteder, vi kunne ha negativ innvirkning. Lokaiteten ved Tjerburnosen i Rakkestad er nå devis ødeagt på grunn av torvuttak. Forvatningsoppgave: Sikre noen av artens kjente popuasjoner, så som f. eks. ved Kobjømviksjøen i Rakkestad hvor det også finnes andre sjedne sommerfugarter. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) HAGTORNSO~ERFUGL APORIA CRATAEGI Linnaeus,1758 Hagtornsommerfugen er funnet fra Japan og Korea via temperert de av Asia ti Vest-Europa og Nord-Afrika. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er utbredt i de østige deene av Darunark. I Sverige er vanigst i den sørigste deen av andet, men her er den også funnet het opp ti Lueå. I Finand kjennes den kun fra de sørige deene av andet og (Higgins & Riey 1972, Henriksen & Kreutzer 1982). Arten er forhodvis sjeden her i andet, og den opptrer vanigvis også svært okat Den er funnet i Indre Teemark, i avandet på Østandet og angs kysten av Sør~ andet vest ti Sirda. Videre er den kjent fra okaiteter i Gudbrandsdaen, hvor den er tatt het nord ti Skåbu og Harpefoss, og den er også funnet i indre Sogn (Da 1980, Leparb's database). Hagtornsomrnerfugen kan finnes ved mange forskjeige biotoper, sik som f. eks. på jorder og enger, angs skogsbiveier og på hogstfater. Vanigvis finner vi disse okaitetene i tiknytning ti større skogsområder, og da som rege atid i nærheten av vann. N æringspante: I våre naboand Danmark og Sverige ever arven vanigvis på hagtorn og såpetom, men her i Norge finnes den først og fremst på rogn. Arten kan også bruke am, kirsebær eer andre frukttrær (Henriksen & Kreutzer 1982, Stotze og Johansen 1990). 147

35 Lokaiteter: Kommune LokaJitet Tidspunkt Anta Observatør Fredrikstad Kråkerøy-Enhus Leg: Johan Mordt Fredrikstad Rovsøy-Enga Leg: Jan Ingar Iversen Båtvik Haden Berby Leg: Thor Hiorth Schøyen (ZMO) Moss Moss Leg: Emi Barca (ZMO) Sarpsborg Tune-Harahjeen Leg: Roar Frøandshagen o. a. Sarpsborg Tune-Kjerringåsen Leg: Per Tangen o. a. Sarpsborg Tune-Myra Leg: Tori Stubberud Tangen Sarpsborg Tune-Sætre Leg: Per Tangen Spydeberg Sentrum-Høgda Juni 1971 Leg: Tommy Stubberud Spydeberg Spydeberg præstegied Før 1779 Obs: Jacob Nicoaj Wise Dette er en art som tidigere har vært kjent for å ha hatt tarike og gode bestander mange steder i Østfod. Den er omtat fra Spydeberg præstegied aerede så tidig som i 1779, da presten Jacob Nicoaj Wse i en av sine pubikasjoner forteer at arten var reativt vanig i dette onm\det (Wise 1779). Hagtomsommerfugen er også angitt for Smaaenene i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), men ved våre museer finnes det ikke eksisterende Østfod-eksemparer fra perioden før De to eneste beegg av edre årgang som nå ser ut ti å eksistere, finner vi i samingene ved Zooogisk Museum i Oso. Disse stammer fra perioden ike etter forrige århundreskifte, og er samet av T. H. Schøyen ved Berby i Haden og av Emi Barca ved Moss sommeren Emi Barca forteer også i en av sine pubikasjoner at arten be sett tarikt og vanig sommeren 1908, og at arven be funnet på rogn i mai måned (Barca 191 0). Vi kan jo da anta at han må ha funnet hagtomsommerfugen på fere av de stedene hvor han utførte hyppige registreringer dette året, så som f. eks. ved Larkoen, i Moss og på Jeøya. Etter disse observasjonene hvor hagtornsommerfugen bir omtat som vanig i tidigere tider, ser det nå ut ti at denne arten hatt en kraftig tibakegang her hos oss. Hvorfor denne tibakegangen har funnet sted vet vi foreøpig ite om, men muigens kan dagsommerfugen ha bitt påvirket av de samme faktorene som har ført ti at bant annet apoosommerfugen har forsvunnet fra våre kystområder. Dessuten kan intensivert sprøyting og annen ødeeggese av game frukthager ha vært med på å fjerne arten fra fere av de tidigere kjente okaitetene i bebygde områder. Kåre Aagaard (Da 1980) forteer om en sammenhengende tibakegang for denne arten, både fra de andre nordiske and og fra Storbritannia, hvor den forsvant het i 1920-årene. Det nevnes også at hagtornsommerfugen har vært sjeden i Norge siden midten på 1950-taet, og at den het har forsvunnet fra mange tidigere kjente okaiteter. Henriksen & Kreutzer ( 1984) forteer derimot om en kraftig ekspansjon i deer av Danmark p begynnesen av 1980-taet, mens disse forfatterne fremdees betrakter den for å være i tibakegang her i andet Hagtomsommerfugens kjente okaiteter fra Tune i Sarpsborg må sees på som en sammenhengende bestand, hvor arten har sin hovedforekomst i områdene ved Kjerringåsen og Harahjeen. I gode år, når sommerfugen opptrer tarikt, vandrer den ut fra kjerneområdet og kan da bi funnet i de næriggende områdene. Dette var tifee i bant annet året 1992, hvor det be sett oppti fere hundre forskjeige individer i øpet av en times tid rundt apinanegget ved Kjerringåsen, og hvor den videre be sett angs riksveg 114 opp ti Myra (Tori Stubberud Tangen, pers. med.). Det ser dog ikke ut ti at arten permanent besetter disse okaitetene, siden den ikke har bitt funnet der i år hvor bestanden er mer f3tauig. Arten er forøvrig kjent for å kunne ha spesiee år hvor den finnes i stort anta på okaitetene. Lokaitetene i Tune danner forøvrig det eneste kjente området i fyket hvor denne arten fremdees har en ivskraftig og reproduserende bestand. Ettersøk på okaiteten i Rovsøy på 1990-taet viste at den hadde da hadde forsvunnet derfra, men videre ettersøk i de sørige deene av Haden kommune og også i de nordøstige områdene av fyket kan kanskje gi oss positive resutater. Arten har muigens stabiisert tibakegangen noe i Norge de siste åra, men er nå sjeden og svært oka (Leif Aarvik, pers. med.). Truser: Ingen kjente, men atfor store endringer innenfor artens kjerneområde i Tune kan muigens så negativt ut. De åpne fatene som er skapt av apinanegget ved Kjerringåsen ser forøvrig ut ti å være positivt for arten. Forvatningsoppgave: Sikre bestandene i områdene ved Kjerringåsen og Harehjeen i Sarpsborg kommune, dvs. sørge for at hagtornsommerfugen har åpne fater med aktuee nektarpanter og rikeig med rogn ti arvene. ØSTFOLDSTATUS: Sårbar CV 148

36 DVERGBLÅVINGE CUPIDO MINIMUS Fuessy,775 Dvergbåvingen er funnet fra Mongoia og Amur gjennom Asia og europeisk Russand ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de nordige deene av Fennoskandia ti de midtre deer av Spania og Frankrike, og herfra videre østover angs Middehavet. Arten er okat vanig i store deer av Danmark. Båvingen er også funnet okat sør for de store sjøene i de midtre deene av Sverige, og her er den også tatt videre nordover angs østkysten het opp ti Bottenvika. Finand har arten en begrenset utbredese engst sør i andet (Higgins & Riey 1972, Da 1980, Henriksen & Kreutzer 1984). Arten er funnet okat i kystnære områder, og den er nå kjent fra svenskegrensen ti de ytre deene av Troms fyke. Utover dette er den også funnet okat ved enkete tørre og varme okaiteter i de indre deene av Østandet (Leparb's database). Dvergbåvingen foretrekker ofte tørre, sandete eer kakhodige enger (Da 1980). N æringspante: Larven ever av forskjeige ertepanter, og da spesiet på rundbeg (Da1980). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Fredrikstad Onsøy-Ramsekovene Fredrikstad Onsøy-Rauer Fredrikstad Onsøy-Sevik Hvaer Asmaøya-Brattestø Hvaer Asmaøya-Huser Jui 1978 Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Hvaer Kjerkøy-Skjærhoen Hvaer Vesterøy-Guttormsvågen Moss Jeøya-Aby Moss Jeøya nord Moss Jcøya-Reierbukta Rygge Larkoen-Danmarksøya Juni 1997 Rygge Revingen Råde Tomb Sarpsborg Borre gård An tau Obsenoatør 10+ Leg: Per Tangen I Leg: Øistein Berg Leg: Harad Frantzen 20+ Leg: Caus Christiansen o. a. 5+ Leg: Morten Vker o. a. O+ Leg: Sidse Iversby o. a. Leg: Leif Aarvik Leg: Sven Mo Johansen Leg: Thor Jan Osen Leg: Emi Barca (ZMO) O+ Leg: Caus Christiansen o. a. 10+ Leg: Eivind Sømes Leg: Per Bingb Leg: Reidar Meh (NISK) Leg: Thor Jan Osen Dvergbåvingen er ikke angitt for Smaacnene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), men ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket av Emi Barca sommeren Han oppgir da ikke noen eksakt okaitet for disse registreringene, men oppgir bare at det be funnet noen eksemparer i juni måned (Barca 1910). På Zooogisk Museum i Oso finner vi et eksempar som er tatt på den nordige deen av Jeøya, så det er ve da sannsynig at hans itterære beskriveser stammer fra dette området. Dvergbåvingen ser ut ti å ha ae sine reproduserende biotoper ute ved kysten her i Østfod, og den finnes da ofte het nede ved strandkanten. Utbredesen ber i fyket begrense seg ti områdene ved Hvaerøyene og videre derfra angs Onsøykysten opp ti Jeøya i Moss kommune. Båvingen kjennes ikke fra Tomb eer Borregård i nyere tid, men registreringen fra Borregård viser at den i ae fa tidigere kunne ha bestander itt borte fra den ytre kystinje her hos oss. Rundbegen, som trives best på tørr mark i sandete eer kakrike områder, er for det meste utbredt i 149

37 svært kystnære områder her i fyket, noe som da rimer godt med dvergbåvingens utbredese. Den ie dagsommerfugen er utpreget oka, og gjør ikke sa mye ut av seg der den svirrer meom de omtate bestandene av rundbeg. Båvingen er vanigvis vanskeig å se i fukt på grunn av sin beskjedne størrese, og fanges ettest etter at den har bitt observert i det den setter seg inn på bomstene av rundbeg. Truser: Bebyggese, tråkk og sitasje og annen type aktivitet som skader artens okaiteter og næringspanter. Forvatningsoppgave: Sikre kystnære strandområder og andre åpne og tørre steder hvor vi har kjente bestander av dvergbåvingen, sik at næringspanten rundbeg ikke forsvinner. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende {\T+) ALEXISBLÅ VINGE GLAUCOPSYCHE ALEXIS Poda,761 Aexisbåvingen er funnet fra Amur og Sentra-Asia over europeisk Russand ti Vest-Europa. I Europa er arten vidt utbredt, men den opptrer aikeve ofte okat og sjedent. Båvingen har en underig utbredese i Norden, der den er funnet i et bete fra de sørøstige deene av Syd Norge og videre østover gjennom de midtre deene av Sverige ti de sørige deene av Finand. Arten ser ikke ut ti å ha faste forekomster i Danmark, og det er såedes kun funnet et eksempar her i nyere tid (Higgins & Riey 1972, Da980, Stotze & Johansen 1990). Arten er utbredt innenfor et avgrenset område her hos oss. Den er funnet angs kysten fra Vest-Agder ti svenskegrensen, og videre også i de avereiggende områdene på Østandet opp ti Hamar. Arten opptrer ofte enketvis innenfor dette utbredesesområdet (Da 1980, Leparb's database). Aexisbåvingen fyr både i kystnære områder og i innandet. Den ser ut ti å foretrekke bornsterrike og ikke atfor tørre skogbryn eer jordekanter, men utover dette kan den også finnes ved skrenter, i grøfter og angs veikanter (Da1980, Henriksen & Kreutzer 1982). N æringspante: Larven ever på forskjeige ertepanter, sa som f. eks. rødkøver, egesteinkøver, snegebeg og akrismjet. Muigens kan den også eve på andre mjetarter (Da980, Henriksen & Kreutzer 1982, Stotze & Johansen 1990). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Askim Stubbemd Fredrikstad Kråkerøy-Bjømevågkien Fredrikstad Onsøy-Kjære Fredrikstad Borge-Moum Fredrikstad Huseby Fredrikstad Onsøy~Mærrapanna Fredrikstad Onsøy-Rauer Fredrikstad Onsøy-Skjeøya Fredrikstad Onsøy stasjon Haden Beby Haden Bergsmarka øst Haden Remmen Tidspunkt før Anta Observatør Leg: Steinar Pedersen Leg: Karoine Ringstad Kausen Leg: Per Tangen Leg: Sidse Iversby Leg: Sidse Iversby Leg: Sven Mo Johansen Leg: Caus Christiansen Leg: Per Tangen Leg: Harad Frantzen Obs: Wihem Maribo Schøyen Leg: Sidse Iversby Leg: Per Tangen 150

38 Hvaer Ake røya Leg: Magne Pettersen Hvaer Asmaøya-Brattestø Leg: Per Tangen Hvaer Asmaøya-Huser Jui Leg: Morten Viker o. a. Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Leg: Sidse Iversby Hvaer Kjerkøy-Arekien Leg:MagnePettenen Hvaer Spjærøy-Tredaen Leg: Øistein Berg Hvaer Vesterøy-Guttonnsvågen Leg: Rune Christensen Marker Kostad Leg: Per Tangen Moss Jeøya-Aby Leg: Per Tangen Moss Jeøya-Kjeandsvik Leg: Per Bingh Moss Jeøya-Stasberget Leg: Per Bingh Moss Moss Sommeren Obs: Andreas Scbneider Rakkestad Kobjømviksjøen-Tangen Leg: Per Tangen o. a. Sarpsborg Kur and Leg: Thor J. Osen, Egi Michaesen Sarpsborg 1\me-Kanes Leg: Egi Michaesen Sarpsborg Tune-Kjerringåsen O+ Leg: Thor Jan Osen, Eivind Sørnes Spydeberg Lyseren-Vatn Leg: Steinar Pedenen Trøgstad Båstad-Fje Leg: Per Tangen Trøgstad Båstad-Stikeyern Leg: Finn Johannesen Trøgstad Hemnessjøen-Krageviken Leg: Thor Jan Osen Trøgstad Mønster-Vestereva Leg: Per Tangen Våer Haugen Leg: Roar Frøandshagen Våer Kjernes Leg: Bjørn Richard Eriksen Våer Sønsterød Leg: Per Bingh Aexisbåvingen er angitt for Smaaenene aerede i Wthem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), og ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket ved Berby i Haden kommune av nettopp Schøyen (Barca 1910). Hans Jacob Sparre-Schneider forteer at hans bror, Andreas Schneider, hadde en rekke eksemparer av denne arten i sin saming fra Moss sommeren 1900 (Sparre-Schneider 1902). Emi Barca fant derimot adri denne arten her i Østfod gjennom sin reativt ange registreringsperiode (Barca 1923). Denne forsåvidt sjedne og vakre båvingen er nå funnet mange steder i Østfod, men er aikeve tatt med på denne ista fordi den har en itt uvanig og avgrenset utbredese her i Norden. Som tidigere nevnt er arten funnet i et bete på tvers av den sørige deen av Skandinavia, og utbredesen igner derved noe på det den sjedne og rødistede orionbåvingen kan vise ti. Våre eksemparer, som avviker ende i utseende i forhod ti de sørige bestandene i Europa. er utskit som en egen underart og gitt navnet Gaucopsyche aexis ssp. scbneideri. Vår underart har av utseende størresesmessig mindre fekker i prikk-rekken på undersiden av undervingen, og disse prikkene kan av og ti også være het fraværende. Denne undersiden har også svakere bågrønn pudring i forhod ti den sydigere underarten og videre er også våre hunneksemparer som rege mye mer båfarget. Det ser også ut ti at våre individer er generet større enn de sørige artsfrendene (Da980, Henriksen & Kreutzer 1982). Sike forhod kan kanskje bety at vår isoerte underart er i ferd med å skie ag med den søreuropeiske varianten, og hvis aexisbåvingen tr ha sine bestander her i Norden intakte vi den muigens kunne ende opp som egen art en gang i fremtiden. Aikeve vi de spesiee forhodene rundt denne reativt sjedne båvingen gi den berettigese ti å kunne befinne seg på denne ista, da det ser ut ti at vi her i Østfod har en god bestand sett i forhod ti den øvrige utbredesen i Norge. Aexisb.åvingen fyr som en av årets første nykekte dagsommerfuger her i fyket, da vanigvis i mai og juni måned. Arten er ofte :ttaig eer enketvis på okaitetene, men ser ut ti å være ike utbredt ved kysten som det den er i innandet. Den foretrekker dog itt engpregede biotoper med mye bomster og uten atfor stor påvirkning av menneskeig aktivitet. Truser: Sprøyting, veikantkipping og annet som skader næringspanter og ødeegger biotoper. Forvatningsoppgave: Sørge for en sterk begrensning, aternering eer et eventuet opphør av den pågående veikantkippingen, og dessuten kontinuerig hode våre kjente bestander under oppsikt ØSTFOLDSTATUS: Ansvarsart (A) 151

39 PURPURGULLVINGE LYCAENA PPOTIIOE Linnaeus,761 Purpurguvingen er funnet fra Amur ti Sibir og videre gjennom europeisk Russand ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de nordige deene av Fennoskandia ti Meom-Europa, mens den i Syd-Europa kun er funnet okat og avgrenset. Arten er ofte svært oka, men den er aikeve funnet gjennom store deer av Danmark, Sverige og Finand (Higgins & Riey 1972, Da 1980). Dagsommerfugen er utbredt her i andet, og den er funnet fra de indre deene av Aust-Agder og Hordaand og videre derfra het opp ti Finnmark fyke (Leparb's database). I de sørige deene av dette utbredesesområdet opptrer guvingen vanigvis meget okat og spredt, mens den er noe vanigere opp mot høyfjeet i Syd-Norge og derfra videre nordover (Da 1980). Her i andet finnes purpurguvingen ofte ved bomsterrike engområder. I de kystnære områdene er disse engene ofte tørre, mens de vanigvis er mer fuktige og frodige i de høyereiggende områdene. Lengst mot nord kjennes den også fra kakrike bomsterenger i treøst andskap. Næringspante: Larven ever på forskjeige syrearter og på hønsegress (Da 1980). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Eidsberg Eidsberg Fredrikstad Onsøy stasjon Hvaer Kjerkøy-Arekien Hvaer Søre Sandøy-Gjøkvika Hvaer Spjærøy kirke Juni Moss Jeøya Moss Jeøya-Ramberg Rakkestad Buer Rygge K vaen-haås Rygge Storebog Trøgstad Båstad-Fje Trøgstad Mønster-Vestereva Observatør Leg: Hans Jacob Sparre-Schneider Leg: Harad Frantzen Leg: Rune Bosy, Sidse Iversby Leg: Sidse Iversby & M. Pettersen Leg: Heimo O. Pøyhønen o. a. Leg: Magne Opheim (ZMO) Leg: Emi Barca (ZMO) Leg: Per Tangen Leg: Per Bingh Leg: Per Bingh Leg: Per Tangen Leg: Steinar Pedersen Purpurguvingen ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke så tidig som i 1846, da Hans Jacob Sparre-Schneider tok den i Eidsberg kommune (ZMO). Emi Barca forteer også at han fant noen f eksemparer av denne arten i sutten av juni måned 1908 (Barca 1910), og på Zooogisk Museum i Oso foreigger det et eksempar som Barca har samet på Jeøya denne sommeren. Purpurguvingen er sjeden i Østfod, og ser ut ti å være meget oka og begrenset innen sin utbredese her hos oss. Vi kjenner den ikke fra Rygge, på Jeøya eer i Eidsberg i nyere tid, men arten ser nå ut ti å ha okae bestander på enkete av Hvaerøyene og også ved noen små og bomsterrike engområder i de indre deene av fyket. Lokaiteten på Spjærøy var ei bomstereng som be om omgjort ti dyrket marc i 1990, og purpurguvingen er nå forsvunnet herfra (Heimo O. Pøyhønen, pers. med.). Ved Buer i Rakkestad er det kun funnet et hunneksempar, og sev om denne okaiteten sporadisk er bitt besøkt innenfor artens aktuee fyvetid har det ikke bitt funnet fere individer her. Deer av okaiteten ved Fje i Trøgstad er som tidigere nevnt nå omgjort ti dyrket mark, og kanskje er purpurguvingen forsvunnet fra denne biotopen. Fra Indre Østfod kjenner vi nå kun en 152

40 okaitet som med sikkerhet har reproduserende bestander, og disse popuasjonene finner vi i det wtike naturområdet ved Mønstervika i Trøgstad. Her fmnes denne guvingen først og fremst på de store og bomsterrike hogstfatene som nå ogsa huser fere andre sjedne sommerfugarter. Denne dagsommerfugen har sin aktivitetsperiode i soskinnet på dagen, og sees da som oftest når den søker næring på forskjeige bomster. Da kan en av og ti få et gimt av hannens fotte fi.oettskinnende farge. Men dersom den skue bi skremt og fy avgårde, er den reativt vanskeig å føge med øynene. Truser: Bebyggese, oppdyrkning, barskogspanting og annet som ødeegger artens engområder. Forvatningsoppgave: Sikre noen av de gjenværende engområdene hvor vi fremdees har bestander, så som på Søndre Sandøy og spesiet ved Møn.stervika i Trøgstad. ØSTFOLDSTATUS: Sårbar M KEISERKÅPE ARGYNNIS PAPIDA Linnaeus,758 Keiserkåpa er funnet fra Japan via temperert de av Asia ti Agerie og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti den nordige deen av Spania og videre angs Middehavet ti Bakan. Arten er kun funnet okat i de østige deene av Danmark, og har også vært i tibakegang her den siste tiden. Keiserkåpa er fremdees okat vanig i den sørige havdeen av Sverige, og den er også reativt vanig i de sørige deene av Finand (Higgins & Riey 1972, Henriksen & Kreutzer 1982). Arten er reativt sjeden her i andet, og den er kun funnet i de avereiggende og kystnære områdene på Østandet og Sørandet. Den ska også være tatt i Rogaand fykeogvedhardangerpå VCstandet(Da980, Leparb's database). Keiserkåpa fyr på bomsterrike steder i skogen (Da 1980). Arten er funnet ved bomsterrike enger og på hogstfater i Indre Østfod. I våre kystområder kjennes den fra små genner i øv- og barskog, og disse bør da være bevokst med gode nektarpanter som tister og knoppurt. N æringspante: Larven ever vanigvis på forskjeige fioarter, men den kan også en sjeden gang finnes på bringebær (Da 1980). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Aremark Bøensætret Fredrikstad Fredrikstad Fredrikstad Kråkerøy-Enhus Haden Enningdaen-Saga Haden Enningdaen-Kirkebøen Haden Nypeto Haden Revekasa Moss Jeøya Moss Jeøya-Aby Moss Jeøya nord Moss Jeøya-Refsneskrona Tidspunkt Juni 1909 Jui Jui Anta 5+ O+ Observatør Leg: Anne Lene Thorsdatter O. Aase Leg: Kar Haanshus (ZMO) Leg: Johan Mordt Leg: Sidse Iversby Leg: Thor Jan Osen Leg: Magne Pettersen o. a. Leg: Sidse Iversby Leg: Magne Opheim (ZMO) Leg: Eivind Sømes Leg: Emi Barca (ZMO) Leg: Martin A. Grude-Niesen (ZMO) 153

41 Moss Moss Trøgstad Jeøya-Rødsåsen Jeøya-Stasberget Mønster-Vestereva Jui Leg: Viggo Ree Obs: Eivind Sørnes, Bjørn R Eriksen Leg: Steinar Pedersen KeiserUpa er angitt for Smaaenene aerede i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), men det finnes ikke eksemparer på Zooogisk Museum i Oso fra denne perioden før forrige århundreskifte. Det tidigste eksemparet som en finner fra Østfod fyke ved disse samingene i Oso, er et individ tatt av Emi Barca på Jeøya sommeren Barca nevner forøvrig også arten i en av sine pubikasjoner, og omtaer den da som vanig fra første de av jui ti siste de av august i 1908 (Barca 1910). Keiserkåpa ser ikke ut ti å være ike vanig i dag som det den antageig var på Barcas tid her i Østfod. Denne store dagsommerfugen er aikeve funnet i begrenset mengde nå i vår tid, og ser fremdees ut ti å ha stabie bestander på Jeøya og i området rundt den sørige deen av Iddefjorden. Det finnes ingen beegg av nyere dato fra Jeøya, men arten nevnes som sjednere enn det den var tidigere i en artikke av nyere dato (Eriksen 1997). Fra Iddefjorden finnes det derimot en god de innsamede eksemparer som bekrefter at arten har en stabi bestand her inne, da i de bomsterrike og bratte områdene meom sørenden av fjorden og svenskegrensen. Kanskje finnes den også fere steder angs denne ange og utigjengeige fjorden, da fra Berby og videre nordover ut mot Haden sentrum. En interessant registrering av nyere dato finner vi også fra den spesiee okaiteten ved Mønstervika i Trøgstad, og dette individet be innsamet gjennom den håpøse og regntunge sommeren Her vi nok en noe mer sorik sommer raskt kunne gi svar på om det virkeig finnes en ivskraftig bestand i dette området. Mye kan nok tyde på dette, siden denne dagfyvende arten er kjent for å kunne ha en forkjærighet for bomsterrike hogstfater, og dette finner vi ende av innover angs evene som renner ut i denne vika. Registreringene fra Bøensætret i Aremark er også av reativt ny dato, men her har ettersøk ikke gitt resutater så angt. Aikeve er hee dette innandspregede andskapet såpass stort og videre også biotopsmessig meget aktuet for keiserkåpa, sik at en med stor sikkerhet kan si at det bør finnes ivskraftige bestander i dette området. Truser: Bebyggese, tråkk, sitasje og andre typer av menneskeig aktivitet har nok bidratt ti å fjerne fere av artens tidigere okaiteter ved kysten, og i innandet vi nok ytterigere barskogspanting og øvrig gjengroing ved de bomsterrike og engpregede biotopene kunne bidra ti å.fjerne arten fra begrensede områder. En pan over skjøtse ved kjente okaiteter vi kanskje være aktuet for å sikre disse eveområdene. Forvatningsoppgave: Sikre de kjente bestandene i søndre de av Haden kommune, på Søndre Jeøy og ved Mønstervika i Trøgstad, og dessuten fonsette karteggingen ved de øvrige funnstedene for oppsyn og konstatering av stabie bestander. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende (V+) 154

42 RINGPERLEMORVINGE PROCLOSSIANA EUNOMIA Esper, 1799 Ringperemorvingen er funnet i Nord-Amerika, og her kjennes den fra Labrador ti Aaska og angs Roccy Mountains ti Coorado. Videre kjennes den fra Amur ti Sibir, Russand, Batikum og Fennoskandia, og i tiegg ti dette er det funnet noen små og isoerte forekomster i fjeområdene i Meom- og Syd-Europa. 1 Sverige er arten funnet fra Småand og videre nordover ti Tome Lappmark, og den er også funnet gjennom det meste av Finand. Den er derimot adri tatt i Danmark (Higgins & Riey 1972, Henriksen & Kreutzer 1984, Svensson & a. 1994). Dagsommerfugen kan finnes på avgrensede okaiteter fra de sørige deene av Østandet og opp ti bjørkebetet, og på Sørandet er den funnet i de indre deene av Aust Agder. Arten er også funnet på Vestandet, og er den tatt nord og øst for Hordaand fyke. Den er også funnet i grensetraktene mot Sverige, da fra Østfod i sør og videre nordover ti Troms.fyke. Ringperemorvingen har også bestander fra Indre Troms opp ti den østige deen av Finnmark fyke. Arten ser ut ti å bi vanigere jo enger man kommer mot nord, og er såedes reativt tarik i de nordigste fykene. Her unngår den vanigvis de het kystnære områdene (Da 1980, Leparb's database). Ringperemorvingen fyr vanigvis kun på eer ved myrområder (Da 1980). N æringspante: Larven ever på myrfio og forskjeige arter innen syrefamiien (Da 1980). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Marker Kissebergmosen O+ Leg: Per Tangen, Sidse Iversby o. a. Rømskog Gryttjennet Leg: Sidseversby Rømskog Gåsemåsan Leg: Hans Osvik (Osvik 1990) Rømskog Stangebrot Leg: Sidse Iversby Rømskog Sæterrøremosen Leg: Magne Pettersen Trøgstad Langset Leg: Trond Andersen Ringperemorvingen er ikke oppgitt fra Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese fra Den ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket sommeren 1976, da Trond Andersen tok et eksempar på ei myr ved Langset i Trøgstad kommune (Øistein Berg, pers. med.). Ringperemorvingen er en nordig art som så vidt når ned ti de nordige deene av Østfod fyke. Vi har i nyere tid funnet ende begrensede og små okaiteter i kommunene Trøgstad, Marker og Rømskog, og denne for oss så sjedne dagsommerfugen ser ut ti å ha stabie bestander på noen av myrene her oppe. Her fyr arten vanigvis på myrer som er i ferd med å gro igjen, og da gjeme i tiknytning ti et ite vannspei eer et annet bøtt og gjørmete parti ute i myrområdet. Sommerfugen ser videre ut ti å foretrekke de rufsete tuemyrene med fioer og andre bomsterpanter, og unngår vanigvis mer våte og gressrike myrområder. Ved store myrkompekser, sik som f. eks. Kissebergmosen i Marker kommune, fyr den ofte bare på en begrenset de av det store myrområdet og forekomsten er da overraskende oka. Ringperemorvingen fyr reativt tidig på sommeren, og i sesonger med varmt og fint vårvær bør man være tidig ute på okaitetene for å få oppeve denne arten her hos oss. Ved Kissebergmosen var sommerfugen omtrent avføyet når den be funnet her i den første deen av juni maned

43 Truser: Gjengroing og drenering av myrområder. Forvatningsoppgave: Sikre noen av de kjente popuasjonene ved å forhindre tørregging av aktuee myrområder. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden MØRK RUTEVINGE MELITAEA DIAMINA Linnaeus, 1789 Den mørke rutevingen er funnet frn Amur over den midtre og nordige deen av Sentra-Asia ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige og midtre deene av Fennoskandia ti Nord-Spania. AIten er antageig utdødd i Danmark, mens den er funnet okat i Syd-Sverige. Her er den vanigst angs østkysten fra Skåne ti Ångermanand. I Finand er den kun funnet i et begrenset område engst sydvest i andet (Higgins & Riey 1972, Henriksen & Kreutzer 1982, Svensson & a. 1994). Arten er sjeden her i andet og er så angt funnet okat på spredte okaiteter i Sør-Norge. Vi kjenner den fra de indre strøk av Vestandet, hvor den er funnet i fykene Møre og Romsda, Sogn og Fjordane og Hordaand. På Sørandet er den funnet i de ytre deene av Aust-Agder fyke, og på Østandet er den funnet i fykene Teemark, 'kstfod, Buskerud, Hedmark og Akershus (Leparb 's database). Arten er også kjent fra en okaitet i Østfod. Den mørke rutevingen kan finnes ved skogsenger, skogsmyrer eer næringsrike myrer med mange trær, da ofte ved avere og itt fuktige areaer omkring ever eer bekker gjennom skogsunder. Den egentige okaiteten er ofte ytterst begrenset og kanskje bare så mye som 25 kvadratmeter. Der arten finnes angs eveøp, kan biotopen aikeve være noe større (Henriksen & Kreutzer 1982). Næringspante: Larven ever hovedsakig på marimjeer, kjemper og veronikaer (Higgins & Riey 1972). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Marker Kostad Tidspunkt Anta Observatør Leg:PerTangen Den mørke rutevingen er ikke oppgitt fra Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese (1958). Arten ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket ved Kostad i Marker kommune sommeren 1984, og dette er foreøpig den eneste kjente okaiteten her hos oss. Denne rutevingen be da funnet ved et rikmyrsområde tett oppti den næringsrike Gjøsjøen rett syd for Øje. Deer av dette området er nå desverre drenert opp og devis tørragt, sik at denne okaiteten antageig må regnes som ødeagt sev om arten ikke er bitt ettersøkt her i nyere tid. Områdene rundt Gjøsjøen og videre angs hee fykesgrensen mot Sverige burde aikeve kunne gi grunnag for oppdageser av fere okae bestander av denne arten. Arbeidet med å finne arten på nye okaiteter vanskeiggjøres av dens begrensede og okae forekomster og det faktum at den ofte da også er reativt ftaig på disse eveområdene. Arten er dagfyvende og bomstersøkende, og den er videre også en svak fyver sik at den med etthet kan fanges med håv når den først bir oppdaget. Truser: Drenering og uttørking, eer eventuet andre ødeeggeser av artens sterkt begrensede eveområder. 156

44 Fonratningsoppgave: Fortsette søket etter stabie bestander i fyket, da først og fremst i fykets østige og nordige deer. ØSTFOLDSTATUS: Usikker () JUTTAS RINGVINGE OENEIS JUITA Hubner,1806 Juttas ringvinge er funnet i Amerika, og her fyr den fra Maine og New Hampshire ti Nova Scotia, Labrador og Aaska. Videre kjennes den fra Sibir og over Nord-Russand ti Fennoskandia. Arten er adri tatt i Danmark, mens den er funnet spredt og okat i Sverige. Her har arten forekomster fra Småand ti Tome Lappmark, men den vanigst mot nord. I Finand er arten også reativt vanig, og den kjennes fra store deer av andet (Higgins & Riey 1972, Henriksen & Kreutzer 1982, Svensson & a. 1994). Denne dagsommerfugen er også ganske sjeden her i andet. Vi har funnet den i av andet på Østandet, da fra indre Teemark ti svenskegrensen og nord ti Nord-Østerdaen. Videre kjennes den også fra de indre deene av Sør-Trøndeag, og i tiegg ti dette foreigger det noen game funn i fra indre Nord-Trøndeag (Da 1980, Leparb's database). I Østfod fyr juttas ringvinge kun på myrer med game, tørre og døde furutrær, og disse trærne hvier den voksne sommerfugen ofte på. Lokaitene kan være meget avgrensede og små, og det ser forøvrig ut ti at arten foretrekker de myrområdene som er omkranset av tett barskog fremfor de store og mer åpne myrene. Jeg har kun sett arten på okaiteter som har hatt ende utgåtte og døde furutrær inne på myrområdet. N æringspante: Dette er noe usikkert, men det nevnes at arven muigens kan eve på bant annet båtopp, bjønnskjegg og andre gressarter (Da1980, Henriksen & K.reutzer 1982). Lokaiteter. Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Obsenratør Marker Furuy Leg: Magne Pettersen Marker Gjøsjøen nord Leg: Steinar Pedersen Marker Vestre Kroksetra Leg: Hans Osvik (Osvik 1990) Rakkestad Kobjømviksjøen-Tangen Obs: Rune Christensen Rakkestad Skjøja Leg: Per Tangen, Svein E. Tveit o. a. Rømskog Gryttjennet Leg: Sidse Iversby Rømskog Gåsemåsan Leg: Hans Osvik (Osvik 1990) Spydeberg Vøyentangen Leg: Hans Osvik (Osvik 1990) Tmgstad Båstad-Langtjem O+ Leg: Per Tangen Tmgstad Langset Leg: Trond Andersen Juttas ringvinge er ikke oppgitt fra Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese ( 1958). Den ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket sonuneren 1976, da reativt mange individer be sett og fanget på ei ita og devis gjengrodd myr ike ved innsjøen Skjøja i Rakkestad konunune (Tangen & Tveit). Det er i nyere tid drenert noe på den ene siden av denne myra sik at den i fremtiden vi tørke ut og gro igjen, men arten ser fremdees ut ti å hode stand her. Dette be forøvrig konstatert sommeren 1998, da et titas eksemparer be sett og fanget ved registreringer på dette myrområdet (pers. obs.). Arten er forøvrig ikke funnet på de andre 157

45 myrene i dette området, så den virker derfor noe kravstor i forhod tiokaitetsvag. Som det går frem av ista ovenfor er denne store dagsommerfugen som har en utpreget nordøstig utbredese, nå funnet på et titajs okaiteter her hos oss og disse er da med på å danne artens sørgrense her i andet Juttas ringvinge er ikke spesiet vanig i Norge, og den er ofte meget oka i sin opptreden. Den fyr vanigvis bare annet hvert år, og her i Østfod kjennes den kun fra ike år, så som 1990, 1996, 1998 osv. I den nordige deen av utbredesesområdet kan den dog fy omtrent ike tarikt hvert år (Henriksen & Kreutzer 1982). Sommerfugen har en hurtig og kraftfu fukt, og den sitter vanigvis i hvie på game, tørre og døde furutrær som den ser ut ti å måtte ha ute på sine myrer. Den sår vingene sammen når den sitter i hvie, og er da meget vanskeig å f øye på. Arten er ettest å fange med håv i det den bir skremt ut fra dette spesiee hviestedet, man må da prøve å ta den før den Br opp farten. Å øpe etter den ute på de ujevne og bøte myrene fører vanigvis ti at man Br munn- og nesekontakt med det sure myrvannet, mens den store sommerfugen danser ufortrødent videre inne meom de tørre furustammene. Ei heer ser det ut ti at den ar seg fange på seve hviestedet, et sag direkte mot de sanke furustammene fører ofte ti at håven fyes med kvist og kvas mens den fotte ringvingen ynkjapt smetter unna. Truser: Gjengroing, drenering, torvuttak, barskogspanting, oppdyrkning og annet som ødeegger artens myrområder. Forvatningsoppgave: Sikre noen av de kjente bestandene ved å sørge for at myrene ikke bir ødeagt av menneskeige inngrep. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) Ansvarsart CA) OSPEV ÅRMÅLER ARCHIEARIS NOTIIA Hubner,803 Ospevårmåeren er funnet fra Japan gjennom det østige og sørige Sibir og Sentra-Asia ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten har tidigere vært kjent fra store deer av Danmark, men den er nå forsvunnet fra mange av disse okaitetene. Måeren er videre kjent fra store deer av Sverige, og her opptrer den vanigvis okat og Btaig. I Finand kjennes den fra de sørige deene av andet, men også her er den ofte oka og Btaig (Skou 1984). Måeren er reativt sjeden her i andet. Så angt er arten funnet okat angs kysten fra Vest-Agder ti svenskegrensen, og den er videre også funnet enketvis i den vestige deen av Buskerud, i de indre deene av Hordaand og i den ytre deen av Sogn og Fjordane (Skou 1984, Leparb's database). OspemAeren finner vi vanigvis i ospeskoger og ved ospekratt på heder og i skogkanter (Skou 1984). Her i Østfod finner vi den eneste kjente bestanden i et kystnært område med store hogstfater og reativt mye barskog. N æringspante: Larven ever vanigvis på osp (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Haden Remmen Rygge Sidebogen Tidspunkt Anta Observatør 3 Leg: Per Tangen Leg: Leif Aarvik Ospevårmåeren er ikke oppgitt fra Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese (1972). Den ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket våren 1979, da Leif Aarvik tok et eksempar ved 158

46 Sidebogen i Rygge kommune (Leif Aarvik, pers. med.). Ospevårmåeren er funnet mange steder i nabofyket Akershus, og har der okat gode og tarike bestander. Her i Østfod ser det ut ti at den av en eer annen grunn er meget sjeden, og så angt kjenner vi bare fire eksemparer som er tatt på to forskjeige okaiteter i fyket. Det ser ut ti at det kun er ved Remmen i Haden kommune at denne måeren har bitt funnet nå i nyere tid, og etter førstenoteringen her i 1989 be det også funnet to eksemparer på den samme okaiteten våren Dette betyr at arten har en tisyneatende stabi bestand akkurat her, men siden dette er et andskap tett oppti Haden sentrum som såedes er preget at stor menneskeig aktivitet bør okaiteten hodes under oppsyn innti vi vet mer om denne måerens utbredese i Østfod. Det burde jo absoutt være muigheter for å skue finne ospevårmåeren på andre osperike okaiteter i nærheten og også på mange andre kystnære okaiteter i Østfod. Dog bør vi være oppmerksomme på de signaene som er gitt om større tibakeganger i Danmark (Fibiger & Svendsen 1981, Skou 1984), for disse forhodene som der har virket inn kan sevføgeig også ha påvirket våre bestander her i Norge. Måeren er dagfyvende, og foretrekker varmt vårvær med soskinn. Den er forhodsvis ik sin noe større sektning Archiearis parthenias, som er mye vanigere og utbredt over hee andet. Disse to artene fyr omtrent samtidig, men ospevårmåeren ser ut ti å starte sin aktive fyveperiode en anese seinere på våren enn det den vanige sektningen gjør, da gjeme en uke eer to etter denne. Begge artene bir aikeve funnet samtidig, så forveksingsfaren vi da være ti stede. Noe som også kan bidra ti å skape probemer for samere er disse artens tendens ti å være forferdeig vimsete i fukt, og bir de skremt tar de seg ofte fere meters høyde før de virrer av gårde utenfor rekkevidde for ivrige entomooger. Oppfordringen må bi at vi er nødt ti å fange mange eksemparer av disse artene på kystnære okaiteter i fremtiden, sik at vi fh karhet i om ospevårmåeren virkeig er så sjeden i Østfod som det foreøpig kan se ut ti. Truser: Hogst av gamme og kystnær ospeskog. Forvatningsoppgave: Forhindre omfattende hogst av gamme og kystnær ospeskog og da spesiet ved den hitti eneste kjente og reproduserende popuasjonen ved Remmen i Haden, og også stimuere ti fortsatt ettersøk i andre osperike og kystnære områder her i Østfod. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende CV+) PANTERMÅLER PSEUDOPANTHERA MACULARIA Linnaeus, 1758 Pantermåeren er funnet fm den sørige deen av Sibir og Kaukasusområdet gjennom Lie-Asia ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er har en begrenset utbredese i Danmark. mens den er kjent fra de sørige og midtre deene av Sverige. Her har den sannsynigvis nå forsvunnet fra de midtre deene. Måeren er også sjeden i Finand, og så angt kun funnet okat i de sørøstige deene av andet (Skou 1984, Svensson & a. 1994). Måeren er funnet okat og forhodsvis sjedent i Sør Norge, og den kjennes nå fm fykene Sør-Tmndeag, Møre og Romsda, Sogn og Fjordane, Hordaand, Vest-Agder, Teemark, Vestfod, Buskerud, Akershus og Østfod (Leparb's database). Pantermåeren foretrekker åpne og yse øvskoger med mye kratt. Den kan også finnes ved enger og på myrer som er i ferd med å gro igjen, og feesnevneren for ae disse biotopene ser ut ti å være tistedeværesen av fuktig jordbunn (Skou 1984 ). I Østfod er måeren funnet på fere store og bomsterrike hogstfater, og disse er nå i ferd med å gro igjen. 159

47 N æringspante: Larven ever på dauvnese og skogsvinerot (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Hvaer Asmaøya-Huser Trøgstad Mønster-Vestereva Trøgstad Mønstervika ndspunkt Jui Anta 100+ JO+ Observatør Leg: På Sundhe (Viker o. a. 1990) Leg: Per Tangen, Steinar Pedersen o. a. Leg: Steinar Pedersen Pantermåeren er ikke oppgitt for Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese (1972), men ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i fyket på Asmaøya i Hvaer kommune året 1978 (V!.ker, Bosy & VIker 1990). Her har den på tross av hyppige registreringer ikke bitt funnet i ettertid, så den må nok regnes som forsvunnet fra denne eventuee okaiteten i dag. Pantermåeren be så oppdaget på nytt her i fyket sommeren 1997, da det be tatt et eksempar ved Mønstervika i Trøgstad kommune (Steinar Pedersen, pers. med.). Her har det etterhvert vist seg at den har en svært oka, men aikeve tarik bestand. I dette området fyr måeren på reativt nye og bomsterrike hogstfater, da foreøpig kjent ved to avgrensede områder på vestsiden av de to evene i området. Den ene okaiteten igger noen hundre meter sørvest for broa som krysser Mønstervika, og her har arten så angt kun bitt observert i et fåta eksemparer. Dette henger muigens sammen med at de game engornrådene etter hogst her er i ferd med bi overtatt av høyvokst pantegranskog, og at måeren da ser ut ti å forsvinne herfra. En kiometer enger syd dukker den så tarikt opp igjen, da i tiknytning ti fere store og åpne hogstfater på høyre side av skogsbiveien. Det er bitt sett mange eksemparer på disse fatene de to siste åra, og muigens kan strekningen fra brua og videre ned ti hogstfatene regnes for å huse en sammenhengende bestand. Hee dette området, fra øvskogene rundt brua og videre et par kiometer sørover angs de to evene, er forøvrig deer av en meget unik og verneverdig biotop. Området huser også et spesiet pante- og fugeiv, med fere hekkende par av både gusanger og rosenfink. Pantermåeren er forøvrig dagfyvende og ser ut ti å foretrekke noe soskinn for å fy aktivt på okaitetene. Den kan ofte være tarik og er med sine gue og sorte tegninger ett synig i dagsyset. 'hser: Granpanting, gjengroing og annen ødeeggese av artens eveområder. I den nordige deen av Mønstervika er aerede pantegranskogen i ferd med å gro ti, og derved vi den på sikt fjerne bomsterenger og annen artsrik vegetasjon. Forvatningsoppgave: Sikre fykets eneste kjente og reproduserende bestand ved Mønster i Trøgstad kommune, da ved å forhindre ae typer av inngrep som kan ødeegge de åpne og bomsterrike engområdene. ØSTFOLDSTATUS: Sårbar M 160

48 OSPEMÅLER EPIRRANTHIS DIVERSATA D&S,775 Ospemåeren er funnet fra det sentrae og vestige Sibir gjennom Ura og den nordige og midtre deen av det europeiske Russand ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de nordige deene av Fennoskandia ti Apene. Måeren er funnet okat over det meste av Sverige, og her er den vanigst fra de midtre deene og videre nordover. Også i Finand er arten også funnet over store deer av andet, og her er den ofte tarik både i nord og i sør. Ospemåeren har adri bitt funnet i Danmark (Skou 1984). Måeren er forhodsvis vanig i de sørøstige deene av andet, og den er da funnet sør for Dovre og øst for Vest Agder fyke. Arten er også tatt i de indre deene av Hordaand fyke og i de ytre deene av Sør-Trøndeag, og den ska også være funnet i Nordand, Troms og Finnmark (Lepa:rb's database). Ospemåeren kan finnes ved mange forskjeige skogsbiotoper, og arten ser her ut ti å foretrekke områder med store hogstfater (Skou 1984). N æringspante: Larven ever på osp (Skou 1984 ). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Fredrikstad Onsøy-Sprinkeen Haden Fredriksten Haden Remmen Marker Kissebergmosen Rygge Sidebogen Sarpsborg Skjebergda Sarpsborg Tune-RAki Spydeberg Lyseren-Keiva Spydeberg Lyseren-vatn Trøgstad Båstad-Fje Anta Observatør Leg: Harad Frantzen 10+ Leg: Per Tangen 5+ Leg: Per Tangen 2 Leg: Per Tangen Leg: Leif Aarvik Leg: Thor Jan Osen Leg: Thor Jan Osen Obs: Per Tangen & Steinar Pedersen 2 Leg: Steinar Pedersen 20+ Leg: Per Tangen Kommentar. Ospemåeren er angitt fra Smaaenene i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Emi Barca oppgir måeren som sjeden ved Moss og i Sarpsborg (Barca 1910 og 1923) og arten må da nødvendigvis ha bitt funnet her gjennom den perioden hvor han var aktiv samer i Østfod, men det finnes ikke enger noe beegg som kan bekrefte disse game registreringene (ZMO, Lepa:rb's database). Måeren er fremdees ikke spesiet vanig her i Østfod, men arten ser ut ti å være mest tarik i de indre deene av fyket og kan her okat sees i moderate mengder ved ysokking. Ospemåeren er av adferd noe forsiktig når den beveger seg inn mot yskiden og arten setter seg ofte i et tre eer på annen vegetasjonen noen meter unna. Der bir den vanigvis sittende ti yset bir sått av, sik at disse individene overhodet ikke ar seg registrere ved annet enn observasjoner eer fangst med håv på vei inn ti denne type okking. Ved bruk av permanente ysfeer kan en finne arten sittende på vegger eer andre næriggende fater om morgenen, da ofte ike ved siden av fea. Svakt ys ser ut ti å gi noe bedre resutater i forhod ti tamessige registreringer av arten. Ospemåeren har biotopsmessig en viss forkjærighet for åpne og rotete hogstfater, og arten er da gjeme avhengig av at det finnes en god bestand av game osper i umiddebar nærhet. Den fyr tidig på året, og er med sitt reativt store utseende og sin derti noe spesiee fukt ett kjenneig når den syniggjøres på vei inn ti f. eks. ysokkinger. Truser: Ingen kjente. 161

49 Forvatningsoppgave: Hode bestandene i de nordige og østige deen av fyket under oppsikt ved regemessig karteggingsaktivitet. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden STREKMÅLER ANGERONA PRUNARIA Linnaeus,758 Strekmåeren er funnet fra Japan, Kuriene og Sakhain gjennom Korea, Amurområdet, Kina, Sibir, Kasakhstan, Kaukasusområdene og Ura ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. I Danmark er arten kjent fra store deer av andet, men den ikke vanig og opptrer ofte okat. Måeren kjennes videre fra den sørige havdeen av Sverige, og her er den kun vanig i de sørøstige deene. I Finand er arten også kjent fra i de sørige deene av andet, og den var tidigere mye mer vanig enn det den er i dag (Skou 1984). Måeren er vanigvis sjeden her i andet, men den kan aikeve opptre okat vanig ved biotoper i de sørige deene av Østandet og på Sørandet (Lepar>'s database). Strekmåeren kan finnes i yse øvskoger og ved skogkanter, ved kratt og i hager (Skou 1984 ). I vårt fyke, og også ved andre innandspregede okaiteter på Østandet, fyr arten vanigvis okat på skogsmyrer. Næringspante: Larven ever på en mengde forskjeige panter, sik som f. eks. bringebær, trohegg, osp, hagtorn og såpetom (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Fredrikstad Onsøy-Rauer Leg:EmiB~(~O) Haden Nype to Leg: Sidse Iversby Marker Kissebergmosen Leg: Per Tangen Moss Jeøya-Refsneskrona Leg: Martin A. Grude-Niesen (~O) Moss Moss Sommeren 1900 Obs: Andreas Schneider Rakkestad Hoøsåsen Leg: Per Tangen Råde Missingmyr Leg: Roar Frøandshagen Sarpsborg Sarpsborg Leg: Emi Barca (~O) Sarpsborg Skjebergda Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Tune-Råki Leg: Thor Jan Osen Sarpsborg Varteig Jui 1917 Leg: Emi Barca (ZMO) Strekmåeren ska ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke ved Moss sommeren 1900 (Sparre-Schneider 1902), men det finnes ikke enger noe beegg som kan bekrefte dette utover itteraturbeskrivesen. Like etter denne registreringen tok også Emi Barca denne måeren her i fyket, da på Rauer, i Sarpsborg og ved Varteig, og disse eksemparene finner vi nå i samingene ved Zooogisk Museum i Oso. De kystnære bestandene av strekmåeren ser for Østfods de ut ti å ha ftt en kraftig knekk i nyere tid, og arten er nå totat forsvunnet fra de feste av disse områdene hvor den tidigere be funnet reativt regemessig. Dette kan muigens skydes reativt store omegginger innen hagebruket, hvor sike faktorer som sprøyting og fjerning av frukt- og bærbusker kan ha gitt arten svært dårige ivsvikår ved mange av de tidigere kjente okaitetene angs kysten. 162

50 Måeren ser forøvrig ut ti å komme ti ysokking i svært begrenset grad, noe som også kan være medvirkende årsak ti de meget.mtaige registreringene her i Østfod de siste tiåra. Da arten be oppdaget på Kissebergmosen i Marker for et par år siden, var det passert en fangstinnretning basert på 250 watts kvikksøvys i dette myrområdet. Ved kontro av sukkerokking, som var hengt ut i mørket ike ved fangstiimtetningen, be det ved en tifedighet observert fere store måere som føy aktivt rundt i skumringsrnørket utenfor synsfetet av denne yskiden. Da det etterhvert viste seg at dette var strekmåeren, be et titas individer fanget inn med håv i øpet av to påføgende netter. Arten føy da aktivt i mørket ved det myrpregede andskapet, og sev om den var forhodsvis stor og derved ganske synig, be fangsten vanskeiggjort ved at den først så ut ti å være i aktivitet ike før det be het mørkt. Måeren var også ganske rask og måbevisst i fukten, og be fort en iten utfordring for innsamers fysikk og beregning. Det underige med at dette er forsåvidt det faktum at det ikke be sett et eneste eksempar i forbindese med ysokkingen disse to nettene, da hverken inne på akenet eer i synbar nærhet av yskiden. Den eneste fonnen for påvirkning yset så ut ti å kunne gi strekmåeren var i så fa kun et bidrag ti at den hodt seg unna området hvor dette sterke yset var passert, og heer føy aktivt i nærheten uten at det da så ut ti å ha noen form for påvirkningskraft i forhod ti artens normae gjøremå. Denne store måeren kunne forøvrig også skremmes ut fra trær i kanten av seve myrområdet mens det fremdees var yst på kveden, og var en hurtig nok med håven ot det seg da gjøre å fange noen eksemparer på denne måten. Men ysokking var atså ikke tingen i dette området. Truser: Drenering og tørregging av myrområder og også omfattende hogst i de indre deene av fyket, sprøyting, gjengroing og annen ødeeggese av kystnær natur. ForvaJtningsoppgave: Sikre bestandene ved Kissebergmosen i Marker og ved Nypeto i Haden ved å forhindre videre de typer av ødeeggese som er skissert ovenfor. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende ty+) STJKKELSBÆRPRAKTMÅLER ABRAXAS GROSSULARIATA Linnaeus, 1758 Stikkesbærpraktmieren er funnet fra Japan gjennom Korea, Kina, Mongoia og Kauk.asusområdene ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti områdene i de nordige deene av Middehavet. Arten er utbredt i Danmark, men opptrer ikke enger i de store mengdene som den tidigere var kjent fra. I Sverige er måeren bare er funnet i den sørige havdeen av andet, og i dette området er den kun vanig engst mot sydøst. Arten har også en sørig utbredese i Finand, og i dette området opptrer den vanigvis sjedent (Skou 1984). Måeren er nå vanigvis sjeden her i andet, men den kan av og ti opptre okat tarikt i utbredesesområdet angs kysten fra Sogn og Fjordane ti svenskegrensen (Skou 1984 ). Arten ser forøvrig ut ti å ha forsvunnet fra mange av sine tidigere kjente okaiteter i Sør-Norge, og i dag er den kun vanig angs kysten av Rogaand fyke (Leif Aarvik, pers. med.). Stikkesbærpraktmåeren kan finnes ved mange forskjeige biotopstyper, og kjennes f. eks. fra skoger og kratt, ved beitemarker og i hager (Skou 1984). Her i Østfod kjennes den nå bare fra svært kystnære okaiteter, hvor den da sannsynigvis ever på såpetom eer hagtorn. N æringspante: Larven er vekjent som skadedyr, og ever vanigvis på stikkesbær, rips, hagtorn og såpetom (Sko u 1984 ). 163

51 Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Haden Haden Ca Leg: Ering Fredriksfryd Hobø Tomter~Nyghd Juni Obs: Steinar Pedersen Hvaer Asrnaøya~Huser Jui Leg: På Sundhe & Morten Vker Hvaer Hvaerøyene e.. juni Leg: Wihem Maribo Schøyen (ZMO) Hvaer Kjerkøy-Skjærhoen Leg: Anne Lene Thorsdatter O. Aase Moss Jeøya Leg: Kar Fredrik Liihr (VMI) Moss Jeøya~Aby Jui Obs: Eivind Sørnes Moss Jeøya~Hopperen Jui Obs: Eivind Sørnes Moss Jeøya-Refsneskrona Leg: Magne Opheim (ZMO) Moss Moss Sommeren 1900 Leg: Andreas Schneider (ZMO) Rygge Evje-Kaiaunden Leg: Caus Christiansen Rygge Sidebogen Leg: Leif Aarvik Sarpsborg Sarpsborg Leg: Emi Barca (ZMO) Spydeberg Spydeberg præstegied Før Obs: Jacob Nicoaj Wise Stikkesbærpraktmåeren bir oppgitt fra Srnaaenene aerede så tidig som i 1779, da presten Jacob Nicoaj Wise omtaer den i en av sine naturvitenskapige pubikasjoner fra Spydeberg præstegied. Han forteer at artens arver angrep stikkesbærmsker, men a den ikke var ike pagsom og skadebringende som enkete andre måere (Wise 1779). Arten er såedes også angitt for Smaaenene i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), og på Zooogisk Museum i Oso finner vi ganske riktig seks eksemparer som Schøyen sev har funnet på Hvaerøyene i juni Måeren ska videre være funnet og kekket i stort anta ved Moss av Andreas Schneider sommeren 1900 (Sparre~Schneider 1902), men på Zooogisk Museum i Oso.finner vi kun et eksempar av denne arten fra dette årstaet og det er etikettert Fredrikstad uten at samers navn er oppgitt. Jeg veger aikeve å tro at dette er et av Schneiders eksemparer, og passerer derfor registreringen under Moss (se også innedning). Ti sutt kan nevnes at også Emi Barca forteer om tarike funn av denne vakre måeren ved Sarpsborg sommeren 1920 (Barca 1923 ), men på museet i Oso finner vi aikeve kun et eksempar som bekrefter Barcas itterære beskrivese. Stikkesbærpraktmåeren, som utfra tidigere dokumentasjon og observasjoner hadde stabie og tarike bestander mange steder i fyket, ser nå ut ti å ha forsvunnet mer eer mindre totat fra hee Østfod fyke. Såedes kjennes kun tre registreringer fra 1990~taet, og ae disse er fra kystnære omdder hvor arten muigens ennå overever på forviede bærbusker, hagtorn eer såpetorn. ~en ti den mer eer mindre totae forsvinningen mange steder finner vi nok aikeve først og fremst knyttet ti de reativt store omeggingene som har funnet sted innenfor hagebruket, hvor nye tider har skapt endringer innenfor den tidigere så utbredte og nødvendige dyrkingen av frukt og bær på gårder og i private hager. Dette er ikke enger popuært, og svært mange av disse bærbuskene er nå fjernet ti forde for penornråder eer andre tresag i de feste av våre moderne hager. Der bærbuskene fremdees er et aktivt innsag i våre hager bir aikeve måerens arver effektivt fjernet, hovedsakig da ved hjep av intens giftbruk. Det er derfor usikkert om vi igjen kan greie å etabere mer tarike bestander av denne arten her i fyket. Det vi jo da kreve bevist satsning på å a stikkesbærpraktmåeren kunne få ov ti å etabere seg i noen av de ennå eksisterende hagene hvor det fremdees finnes stabie mengder av rips eer stikkesbær, og i tiegg må det finnes vije ti å a arten få eve i disse hagene på bekostning av bænnengden om høsten. Truser: Sprøyting og annet som ødeegger artens næringspanter i game frukthager. Forvatningsoppgave: Forsøke å redde restene av den tidigere så vanige arten her i Østfod ved å kartegge eksisterende popuasjoner og så forsøke å beskytte disse mot forskjeige typer av truser. ØSTFOLDSTATUS: Direkte truet ffi) 164

52 LYNGHEIMÅLER PERCONIA STRIGILLARIA Hubner,787 LyngheimAeren er funnet fra Mongoia, den sentrae og vestige deen av Sibir, K.aukasusområdeneog Ura gjennom Lie-Asia ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er utbredt i den sørvestige deen av Danmark, og den er også utbredt og tides vanig i de sørige deene av Sverige og Finand (Skou 1984). Måeren er meget sjeden her i andet, og så angt kun kjent fra kystnære okaiteter i fykene Vest-Agder, Aust Agder, Teemark, Akershus og Østfod (Leparb's database). LyngheimAeren trives spesiet på yngheder, men arten kan også finnes i eikekratt med hedeignende undervegetasjon og den er også funnet på myrer (Skou 1984). N æringspante: Larven ever vanigvis på røssyng, men den kan også bruke gyve eer visse ginstarter (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Anta Observatør Fredrikstad Borge-Vetatoppen Leg: Thor Jan Osen Fredrikstad Onsøy-Foten Leg: Kai Myhr Haden Y stehede-kjevik Leg: Heimo O. Pøyhønen o. a. Hvaer Asmaøya-Huser Leg: Caus Christiansen o. a. Sarpsborg Sarpsborg Leg:EntiBa~(~O) Lyngheimåeren er ikke angitt for Smaaenene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Arten ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke sommeren 1920, da Emi Barca tok et eksempar ved Sarpsborg (Barca 1923 ). Nok en art som kun er funnet svært begrenset og reativt Btaig her i Østfod. Det foreigger både game funn og registreringer av reativt ny dato, og de nyere observasjonene forteer at yngheimaeren i ae fa ser ut ti å hode stand på et par svært så kystnære okaiteter. I Sarpsborg er den ikke funnet i nyere tid og her er det ve nå iten sannsynighet for at den fremdees har reproduserende popuasjoner. Ved Borge i Fredrikstad kjenner vi kun den ene oppgitte registreringen så angt, og det samme forhodet har vi også ved den andre kjente okaiteten i denne kommunen, da ved Foten i Onsøy. Disse registreringene fra Fredrikstad er aikeve av såpass ny dato at det ikke vie være usannsynig om vi fortsatt fant bestander her. Ved Y ste hede i Haden kommune har vi en eksisterende og stabi bestand, og her er arten tatt Btaig gjennom fere sesonger de siste åra, da på forsommeren i forbindese med fangst av dagsommerfuger. På Hvaerøyene kjenner vi også yngheimåeren fra et område på Asmaøya, hvor den også ser ut ti å ha en reproduserende og ivskraftig bestand, da den gjennom fere sesonger er funnet ved et avgrenset og gissent fjeparti itt inne på øya. Måeren er også her først og fremst funnet på dagtid, og det fortees om et anta opp mot et titas eksemparer som ae har bitt funnet gjennom en varm forsommerdag (Heimo O. Pøyhønen, pers. med.). Dette er såedes en god bekreftese på at denne sjedne måeren har ivskraftige bestander her ute, og sannsynigvis vi ytterigere registreringer ved andre sike steinete og gisne røssyngområdene gi oss enda fere okaiteter for denne arten ute på Hvaerøyene. Disse områdene er forøvrig noe underprioritert med hensyn tiysfangst, ofte er det de mer vegetative, engpregede eer myraktige områdene som har bitt foretrukket av entomooger her ute. Truser: Bebyggese, hytter, tråkk og sitasje og annet som påvirker kystnære yngheier. 165

53 Forvatningsoppgave: Sikre bestandene ved Kjevik i Haden og ved Huser på Asmaøya mot forskjeige typer av menneskeskapt aktivitet Disse to okaitetene vi det være av stor viktighet å kunne beskytte, da de også er kjent for å ha bestander av andre svært sjedne sommerfugarter. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende <V+) V ÅRFROSTMÅLER AGRIOPIS MARGINARIA Fabricius, 1776 VårfrostmAeren er funnet fra Ura og Kaukasus gjennom europeisk Russand ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er utbredt og forhodsvis vanig i Danmark. Måeren er også kjent fra den sørige havdeen av Sverige, hvor den er vanigst i de sydige og vestige områdene. I Finand er den så angt kun funnet to ganger (Skou 1984). Måten har en begrenset utbredese her i andet, men arten kan være okat vanig i kystområdene fra Møre og Romsda ti Østfod (Leparb's database). Vårfrostmåeren finnes bant annet i øvskoger og hager (Skou 1984). Næringspaote: Larven ever på forskjeige øvtrær, sik som f. eks. eik, bøk og såpetom (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Fredrikstad Onsøy-Kjære Moss Jeøya-Aby Rygge Sidebogen RAde Grimstad Tidspunkt Anta JO+ I 2 Observatør Leg: Per Tangen Leg: Eivind Sømes, Per Tangen o. a. Leg: Leif Aarvik Leg: Eivind Sømes Vårfrostmåeren ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod fyke våren 1993, da det be funnet et eksempar ved Kjære i Fredrikstad kommune (fangen & Pettersen 1995). Etter dette har maeren også bitt tatt ved tre nye okaiteter her i fyket, og disse finner vi da ved Sidebogen i ~gge, Aby på Jeøya og ved Grimstad i Råde kommune (Leif Aarvik & Eivind Sømes, pers. med.). Så angt er vårfrostmåeren kun funnet regemessig ved Aby på Jeøya, og her er den tatt ffttaig de tre siste åra. Måeren fyr svært tidig på våren som en av de aer første nykekte sommerfuger for året, og kommer så kun i begrenset grad het inn ti yskidene som brukes for registrering. Dersom en forsøker å fange arten med håv etter at en Br øye på den i yset og videre ykkes med dette, er det den metoden som ser ut ti å gi best resutater i forhod ti anta. Men skue en være uhedig og bomme med håven når en sår etter individet, så ar den seg fae rett ned ti bakken og er da umuig å finne igjen. Den begynner heer ikke å fy igjen mens yset fremdees står på, og kanskje venter den da heer ti yset bir skrudd av seinere på natten. Vårfrostmåeren er forøvrig ett kjenneig når den sees innefor yskidenes radius, for den har en meget beskjeden hastighet og virker videre svært spinke i forhod ti de andre artene som er ute på denne tiden av året. Truser: Avvirkning av kystnær øvskog. Forvatningsoppgave: Sikre bestanden på Søndre Jeøy mot forskjeige typer av menneskeige inngrep, så som f. eks. hogst av vannekjær øvskog og areakrevende gofbaner. ØSTFOLDSTATUS: Sjeden (R) 166

54 LITEN EIKELAUVMÅLER CYCLOPHORA QUERCIMONTARIA Basteberger, 1879 Den ie eikeauvmåeren er funnet fra de nordige deene av Iran, Lie-Asia og Kaukasusområdene gjennom europeisk Russand ti \est-europa. I Europa kjennes den fra de sørige deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er utbredt og forhodsvis vanig i Danmark og i den sørige deen av Sverige, mens den har en begrenset sørig utbredese i Finand og vanigvis opptrer reativt sjedent her (Skou 1984 ). Måeren har en begrenset utbredese her i andet, og den er funnet okat angs kysten fra Vest-Agder ti svenskegrensen (Leparb's database). Arten kan være tarik ved disse kystnære okaitetene. Den ie eikeauvmåeren trives best i kystnære eikeskoger, men arten er også funnet i bandingsskoger og i områder med mye eikekratt (Skou 1984). N æringspante: Larven ever på eik (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Moss Jeøya-Refsneskrona Rygge Sidebogen Tidspunkt Juni Anta Observatør 2 Leg: Martin A. Grude-Niesen (ZMO) 2 Leg: Leif Aarvik Den ie eikeauvmåeren er ikke oppgitt fra Østfod fyke i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese (Opheim 1972 ). Arten be aikeve funnet for første gang i fyket aerede sommeren 1952, da Martin Grude-Niesen tok den på Jeøya i Moss kommune. Det står forøvrig o eksemparer på Zooogisk Museum i Oso som begge er funnet ved denne okaiteten, det andre individet er også tatt av Grude-Niesen og er datert O Bestemmesen av eksemparer fra denne måersekten hvor vi har tre reativt ike arter, kan kanskje ha skapt visse probemer for noen tiår siden. Dette kan muigens da ha ført ti at eksemparene fra Jeøya ikke har bitt passert riktig før i nyere tid, siden det mindre sannsynige aternativet vi være at arten ved en forgemmese har fat ut når Opheirns kataog be konstruert. Den ie eikeauvmåeren er ikke bitt funnet her i Østfod i nyere tid, sev om det har vært forhodsvis høy intensitet på registreringsaktiviteten i kystnære områdene de siste ti åra. Nå igner denne måeren noe på en annen art i samme sekt, men ska med sin mer begrensede størrese og tydeig smaere vingestrek kunne skies fra den andre og noe mer vanige sektningen. ~ registreringsfangst i den ytre deen av Teemark fyke sommeren 1998 dukket det opp fere titas eksemparer av disse to omtate artene i øpet av en natt med bruk av sterkt kvikksøvys. Da eksemparene i ettertid be artsbestemt, viste det seg at godt over havparten av de individene som be tatt vare på besto av den ie eikeaumåeren. Arten er da tydeigvis ikke.ffitaig i de områder hvor den har en bestand, og den ser også ut ti ~ være ett å okke med ys. P~ bakgrunn av dette virker det da itt skummet at arten ikke er funnet her i fyket på fere tiår, og håpet for denne måeren her hos oss igger ve kanskje i at den muigens kan være svært oka og derved ikke så ett å finne. Videre ettersøk i områder med mye eik, så som i fere av de parkignende og grovvokste edeøvsskogene angs kysten av kommunene Fredrikstad, RUe, Rygge og Moss kunne kanskje gi resutater, og muigens også i noen av de krattpregede kystomradene i Hvaer og Haden kommune. Truser: Hogst av kystnær eikeskog. 167

55 Forvatningsoppgave: Fortsette registreringsaktiviteten i kystnære eikeskoger i søken etter nye popuasjoner, og forhindre hogst av eikeskog i områder hvor måeren eventuet bir funnet. Vi bør også fortsette søket på Jeøya ved Moss, da det ikke er het sikkert at arten er forsvunnet herfra. ØSTFOLDSTATUS: Utryddet? æx?) ENGURTEMÅLER SCOPULA IMMORATA Linnaeus,758 Engurtemåeren er funnet fra Sibir og Kaukasusområdene ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de nordige deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. I Danmark er arten kun Jqent som okat vanig fra den østige deen av Jyand og også på Bornhom, mens den er reativt vanig gjennom store deer av Sverige og Finand (Skou 1984 ). Måeren kan være okat vanig på Østandet, og den kjennes så angt fra fykene Buskerud, Oppand, Hedmark, Akershus og Østfod. Arten er funnet ganske angt nord på Østandet, men går ikke spesiet angt mot vest her i andet (Skou 1984, Leparb's database). Engurtemåeren kan finnes ved åpne og udyrkede steder og den er også tatt på engområder (Skou 1984). Ved disse biotopene bør det vanigvis være rikeig med bomster og gress. N æringspante: Larven ever på mange forskjeige ave panter, sik som f.eks. ryik, markmaurt og burot (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Aremark Bøensætret Askim Kykkesrud Askim Løken Hvaer Vesterøy-Guttormsvågen Moss Jeøya-Refsneskrona Moss Jeøya-Reier Moss Jeøya-Skovy Trøgstad Båstad-Fje Anta Observatør Leg: Leif Aarvik 2 Leg: Per Tangen Leg: Per Tangen Leg: Rune Christensen 2 Leg: M. Grude-Niesen & M. Opheim Leg: Leif Aarvik Leg:EmiB~(~O) 20+ Leg: Per Tangen Engurtemåeren er ikke angitt for Smaaenene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Arten ser ut ti A ha bitt funnet for første gang i fyket sommeren 1908, da Emi Barca tok et eksempar på Jeøya i Moss kommune. Han oppgir forøvrig i en av sine pubikasjoner at han ska ha funnet et par eksemparer av denne arten i juni måned 1908 (Barca 1910), men i samingene på Zooogisk Museum i Oso finner vi kun et eksempar som da er tatt ved okaiteten Skovy på Jeøya denne sommeren. Engurtemåeren kjennes nå fra et Bta begrensede okaiteter her hos oss, og arten er funnet både ute ved kysten og i Indre Østfod. Måerens tigang ti egnede okaiteter i innandet er nå mer begrenset enn tidigere, og arten har her ofte bitt fjernet fra gode okaiteter som et resutat av diverse omegginger innen andbruket. Sannsynigvis har det samme også skjedd ved kysten, hvor presset fra de økende fokemasser har ført ti at stadig nye andområder har måttet forate sitt naturpreg ti forde for forskjeige typer av bebyggese. Som en iustrasjon på dette kan her nevnes at arten ikke er bitt gjenfunnet på Jeøya ved Moss i nyere tid, og dette er et bide som sikkert også gjenspeier seg fra andre kystnære engområder. Måeren trives best på itt gisne og tørre bomsterenger, og den er ett å jage opp i soskinnsvær på dagen. Den 168

56 kommer også i begrenset mengde ti forskjeige ystyper, og ser her ut ti å være ettest å okke med forhodsvis sterkt ysstyrke. Truser: Bebyggese, granpanting, oppdyrkning og annet som fjerner artens engområder. Forvatningsoppgave: Skjenne de ff kjente bestandene ved å sikre disse engområdene mot forskjeige typer av ødeeggese. Spesiet kan da nevnes engene ved Fje i Trøgstad og ved Kykkesrud i Askim, bortgemte biotoper som pr. i dag har mange sjedne sommerfugarter og hvor det foreøpig er andbruksinteressene som totat styrer områdenes og artenes fremtidige skjebne. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende (V+) Ansvarsart <A BRUN ENGMÅLER IDAEA SERPENTATA Hufnage, 1767 Den brune engmåeren er funnet fra den østige deen av Sibir gjennom Sentra-Asia ti Kaukasus, Lie-Asia, europeisk Russand og Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de nordige deene av Fennoskandia ti Apene. Arten er oka i Danmark og kun kjent fra en begrenset de av andet. I Sverige er den funnet okat i den sørige havde av andet, og videre derfra angs østkysten opp ti Bottenvika. Måeren er videre forhodsvis vanig i den sørige deen av Finand (Skou 1984). Måeren er bare funnet på Østandet og i Aust-Agder fyke, og innenfor dette utbredesesområdet kan den være okat vanig (Skou 1984, Leparb's database). Den brune engmåeren finnes fortrinnsvis ved udyrkede biotoper. Arten foretrekker vanigvis tørre og reativt vanne okaiteter, men den kan også finnes på mer fuktige enger (Skou 1984). N æringspante: Larven ever antageig på ave bomsterpanter og forskjeige gressarter (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Tidspunkt Haden Fredrikshad Før 1875 Hvaer Ake røya Hvaer Asmaøya-Brattestø Hvaer Asmaøya-Huser Hvaer Asmaøya-Skipstadkien Hvaer Kjerkøy~rekroken Hvaer Vesterøy-Guttonnsvågen Moss Jeøya-Aby Moss Jeøya-Refsnes Moss J eøya-reierbukta Moss Moss Rakkestad Kobjømviksjøen-Tangen Rygge Sidebogen Rømskog Østtukun Trøgstad Båstad-Fje Anta Observatør Leg: Johan H. Spackhawer Siebke o. a. Leg: Morten VIker Leg: Per Tangen Leg: Leif Aarvik, Bjørn M. Fjestad Leg: Magne Pettersen Leg: Lars Ove Hansen Leg: Rune Christensen Leg: Thor Jan Osen o. a. Leg:EntiB~(~O) Leg: Caus Christiansen Leg: Emi Barca (ZMO) Leg: Per Tangen Leg: Leif Aarvik Leg: Magne Pettersen Leg: Per Tangen 169

57 Den brune engmåeren er angitt for Smaaenene i Wihem Maribo Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893), da under det atinske navnet Acidaia simiata. Det tidigste eksemparet som nå kjennes fra Østfod fyke er tatt i game "Fredrikshad", da av konservator Johan Heinrich Spackhawer Siebke. Dette må nødvendigvis da ha skjedd før hans død i året 1875, en antagese som må brukes siden det angjedende eksemparet på Zooogisk Museum i Oso desverre er udatert. Emi Barca nevner forøvrig også engmåeren i en av sine pubikasjoner, hvor han da forteer at det be funnet et eksempar på Jeøya sommeren 1908 (Barca 1910). I samingene ved museet i Oso finner vi dette eksemparet, og her star det også tre andre eksemparer som Barca har tatt ved Moss noen år seinere. Denne vakre og rødbrune måeren, som ofte er ettest å fange med håv på dagtid, har ti na fest kjente okaiteter ute ved de kystnære områdene i vårt fyke. Arten har en begrenset utbredese her i andet, så våre kjente biotoper vi derfor ha en tisvarende betydning for artens videre eksistens i Norge. Den brune engmåeren ser nå ut ti å ha en god bestand på Hvaerøyene og på Jeøya, og måeren kan også være tarik ved de tørre og begrensede engområdene som den foreøpig kjennes fra i Indre Østfod. Arten tas som tidigere nevnt ofte på dagtid og da i forbindese med fangst av dagsommerfuger, og den kan ofte sees i fu aktivitet på sine små engområdene gjennom sorike dagtimer. Truser: Gjengroing, oppdyrkning, barskogspanting, bebyggese og annet som ødeegger artens engområder. Forvatningsoppgave: Som for foregående art, dvs. sikre måerens biotoper ved de ofte begrensede engområdene her i fyket. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende CV+) BLEK ENGMÅLER IDAEA PALLIDATA 0&8,1775 Den beike engmåeren er funnet fra Amurområdet, Sentra-Asia og Kaukasusområdet ti Meom- og Nord-Europa, og herfra videre nordover ti de midtre deene av Fennoskandia. I Danmark er arten kun kjent fra Jyand, hvor den opptrer meget okat, mens den er funnet okat bet opp ti Norrbotten i Sverige. I Finand er den også forhodvis vidt utbredt og her er den funnet vanig opp ti Kuusamo (Skou 1984). Måeren har en begrenset utbredese her i andet, og så angt er den kun funnet på Østandet og i Aust-Agder fyke. Innenfor dette utbredesesområdet kan den okat være ganske tarik (Skou 1984, Leparb's database). Den beike engrnaieren foretrekker vanigvis varme og tørre enger, men kan også finnes på myrer (Skou 1984). Næringspante: Larven ever antageig på forskjeige ave panter, og den ska vist foretrekke visne pantedeer (Skou 1984). Lokaiteter: Kommune Lokaitet Anta Observatør Hobø Bærøe Moss Jeøya-Aby Moss Jeøya~Rossnes Rakkestad Kobjømviksjøen-Tangen Sarpsborg Saipsborg Trøgstad Båstad-Fje Våer Sperrebotn Våer Sæbyvatnet-Unum Tidspunkt Leg: Jac. Fjedaen (NISK) Leg: Caus Christiansen Leg: Emi Barca (ZMO) Leg: Per Tangen Leg: Emi Barca (ZMO) Leg: Per Tangen Leg: Jac. Fjedaen (NISK) Leg: Thor Jan Osen 170

58 Den beike engmiheren er ikke angitt for Smaaenene i W. M. Schøyens fortegnese over Norges Lepidoptera (Schøyen 1893). Arten ser ut ti å ha bitt funnet for første gang i Østfod, da Emi Barca i en av sine pubikasjoner oppgir at han fant noen eksemparer på Jeøya i Moss kommune (Barca 191 O). På Zooogisk Museum i Oso finner vi et eksempar som er tatt av Barca på Jeøya denne angitte sommeren, og her står det forøvrig også en de eksemparer som be tatt i Sa:rpsborg noen år seinere. Den beke engmåeren er ikke noen vanig art her i fyket og i nyere tid kjennes den kun fra et fåta begrensede okaiteter, hvorav registreringene her for det meste dreier seg om enketindivider. Måeren har også en begrenset utbredese på andsbasis, noe som derfor gjør våre bestander viktige i forhod ti artens totae utbredese. Videre kjennes arten først og fremst fra mer innandspregede biotoper her hos oss, da med et stort unntak for okaitetene på Jeøya som av passering igger tett oppti kystinjen. Ved okaitetene i de indre områdene av Østfod, som forøvrig i hovedsak ser ut ti å være bomsterrike enger, virker det som om måeren oftest finnes i forbindese med d.agfangster. De gangene arten eventuet kommer ti ysokkinger på natten, er dette da ofte enketvis eer fåtaig. I Indre Østfod kjennes den beke engmåeren så angt fra reproduserende bestander ved de store bomsterengene på Fje gård i Trøgstad kommune og også fra skjesandbankene ved Kobjømviksjøen i Rakkestad. Begge disse okaitetene er svært sårbare ovenfor menneskeige forandringer, og engene ved Fje er ve nå såpass sterkt forringet av den nyige oppdyrkingen at måeren sannsynigvis ikke enger finnes her. Ved okaiteten i Rakkestad ser forøvrig naturig gjengroing ut ti å være det største probemet, og dette øses foreøpig ved at fere grunneierne har sagt seg viige ti å rydde deer av området regemessig (Bjørn Petter Løfa, pers. med.). Utover disse to okaitene kan vi også se at måeren har hatt sporadiske bestander i kommunene Våer og Hobø, og sev om disse registreringene nå begynner å bi game burde det fremdees være muigheter ti å finne arten her. Det kjennes såedes ikke ti noen større og systematiske registreringer i disse kommunene siden måeren be funnet her, så muighetene igger derfor åpne for nye entomoogiske registreringer. Truser: Gjengroing, oppdyrkning, barskogspanting, bebyggese og annet som ødeegger artens engornråder. Forvatningsoppgave: Som for de to foregående artene, dvs. sikre engområder i Indre Østfod. ØSTFOLDSTATUS: Hensynskrevende <V+) SUMPLINJEMÅLER ORTHONAMA VITIATA Borkhausen,1794 Sumpinjemåeren er funnet fra den vestige deen av Sibir gjennom europeisk Russand ti Vest-Europa. I Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti Apene. Arten er forhodsvis oka, men aikeve vidt utbredt våre naboand Danmark, Sverige og Finand (Skou 1984 ). Måeren er funnet spredt og okat opp ti de indre deer av Nord-Trøndeag, og den kan være reativt vanig på okaitetene. Fra Vestandet kjennes den forøvrig kun fra de ytre deene av Rogaand fyke og på Sørandet er den bare funnet i de ytre deene av Aust-Agder (Skou 1984, Leparb's database). Sumpinjemåeren kan finnes på enger, ved myrer og i skoger med fuktig jordbunn (Skou 1984). Her i Østfod er arten også funnet angs ever og ved sjøer. Næringspante: Larven ever bant annet på bukkebad og myrmaure (Skou 1984). 171

59 Lokaiteter: Kommune Lokaitet Aremark Bøensætret Askim Kykkesrud Hvaer Asmaøya-Huser Trøgstad Mønstervika nord Tidspunkt Anta Observatør Leg: Thor Jan Osen, Leif Aarvik o. a. Leg: Per Tangen Leg: Rune Christensen Leg: Steinar Pedersen Sumpinjemåeren er ikke nevnt fra Østfod fyke i noe av det materiaet som er tigjengeig fra perioden før 1923 (Schøyen 1893, Barca , osv.), men bir først oppgitt i Magne Opheims kataog over norske sommerfugers utbredese fra Vi finner aikeve ingen game registreringer fra vårt fyke, da hverken på Zooogisk Museum i Oso eer i Lep-arb's rikhodige database, så hvorfra Opheim har hentet sine data vites herved ikke. Såedes er i ae fa det første av våre kjente funn fra Bøensætret i Aremark kommune, hvor da Thor Jan Osen tok et eksempar så nyig som i Sumpinjemåeren ser ut ti å være meget sjeden i Østfod, og den kjennes foreøpig kun tarikt ved en enket okaitet her hos oss. Denne gode bestanden finner vi ved Mønstervika i Trøgstad, og her be måeren først avsørt ved at et eksempar be fanget med hav på dagtid etter at de var skremt opp. Ved en tifedig ysfangst på det samme stedet noen dager seinere dukket det da opp fere titas eksemparer på akenet (Steinar Pedersen, pers. med.). Kanskje var ikke dette noen stor overraskese at arten skujje ha gode bestander akkurat her, siden vi finner mye fuktig og myraktig terreng opp angs de to evene som kommer sørfra og renner ut i Øyeren ved denne ie naturperen i Indre Østfod. Sumpinjemåeren er nok sikkert noe oka ved sine forekomster, og registreringen fra Kykkesrud i Askim kommune kan ve da bety at det vi finnes ignende og reativt tarike bestander også her. Dette vi det kanskje være muig å dokumentere hvis det bir gjennomført entomoogiske kartegginger nede ved de fuktige områdene angs Gomma. Sannsynigvis kan måeren også ha bestander andre steder angs Gomma og også ved noen av de store innandssjøene her i fyket. Truser: Tørregging, oppdyrkning, barskogspanting, rydding og annen ødeeggese av fuktige eng- og myrområder. Forvatningsoppgave: Sikre bestandene ved Mønster i Trøgstad ved å da forhindre store og ødeeggende inngrep i dette reativt utsatte området. ØSTFOLDSTATUS: Hensvnskrevende (V'+) SPRINGFRØBÅNDMÅLER XANTIIORHOE BIRIVJATA Borkhausen, 1794 Springfrøbåndmåeren er funnet fra Sakhain, Japan og Korea gjennom Amurornrådet, Sibir, Kaukasus og Ura ti europeisk Russand og Vest-Europa. Her i Europa kjennes den fra de midtre deene av Fennoskandia ti områdene ved Middehavet. Arten er okat vanig i Danmark og i den sørige havdeen av Sverige, mens den er forhodvis sjeden i det sørige Finand (Skou 1984). Måeren er funnet spredt og okat opp ti de indre deene av Nord-Trøndeag, og den kan være reativt tarik på okaitetene. På Sørandet kjennes den fm de ytre deene av Agderfykene, mens den i nyere tid ikke ser ut ti å ha bitt funnet på Vestandet (Skou 1984, Leparb's database). Springfrøbåndmåeren foretrekker øvskoger med fuktig jordbunn (Skou 1984). I Østfod er arten også funnet i andre områder med gode bestander av næringspanter, sik som f eks. ved engområder og i hager, og også ved ever og innsjøer. 172