Vannforskriften og fisk

Transkript

1 M rapport Vannforskriften og fisk forslag til klassifiseringssystem

2 Vannforskriften og fisk forslag til klassifiseringssystem Utførende institusjon: NINA, NIVA, UiO, UNIMILJØ Oppdragstakers prosjektansvarlig: Odd Terje Sandlund (NINA) Kontaktperson i Miljødirektoratet: Jo Halvard Halleraker M-nummer: M År: 2013 Sidetall: 60 Utgiver: Miljødirektoratet Prosjektet er finansiert av: Direktoratet for naturforvaltning (DN) Forfatter(e): Odd Terje Sandlund (NINA) (Red.), Morten A. Bergan (NIVA), Åge Brabrand (UiO), Ola H. Diserud (NINA), Hans-Petter Fjeldstad (SINTEF), Dagfinn Gausen (DN), Jo H. Halleraker (DN), Thrond Haugen (NIVA/UMB), Ola Hegge (FM Oppland), Ingeborg Palm Helland (NINA), Trygve Hesthagen (NINA), Terje Nøst (Trondheim kommune), Ulrich Pulg (LFI UniMiljø), Atle Rustadbakken (NIVA/UMB), Steinar Sandøy (DN) Tittel - norsk og engelsk: Vannforskriften og fisk forslag til klassifiseringssystem 4 emneord: Vannforvaltning, økologisk tilstand, ferskvannsfisk, påvirkninger 4 subject words: Water management, ecological status, freshwater fish, pressures Forside: Forside: Ryggfinne av harr. Foto: Odd Terje Sandlund Layout: Guri Jermstad AS Trykk: Skipnes AS Sammendrag - Summary: Rapporten oppsummerer anbefalingene fra fagråd for klassifisering av ferskvannsfisk ble nedsatt for a gi forvaltningen rad om egnede miljokvalitetsnormer (klassegrenser) for fisk som indikator pa sentrale pavirkningsfaktorer i vassdrag. Vurderingene av fiskebestandens tilstand anbefales gjennomfort ved hjelp av et klassifiseringstre, som er en strukturert dokumentasjon av ekspertvurderinger av dagens tilstand i vannforekomsten sammenlignet med en forventet referansetilstand. Dette er en generell vurdering av tilstand uavhengig av pavirkningstype. Vurderingene blir sikrere jo bedre datagrunnlaget er, men uansett er det viktig at alle vurderinger dokumenteres og kvalitetssikres. Referansetilstanden for fisk må i stor grad antas a vare lokalitetsspesifikk, det vil si at fiskebestandens naturlige tilstand i stor grad ma defineres for hver enkelt vannforekomst. Vi har imidlertid begynt utvikling av mer typespesifikke referanseverdier for laksefisk i små elver og bekker og pelagisk fisk i innsjoer. The report summarizes work to develop methods for using data on the fish stocks as an ecological quality element for classification of water bodies (lakes and rivers) under EU s Water Framework Directive in Norway. The aim of the work in the Advisory Committee on Fish in the Water Directive established by the Directorate for Nature Management (presently the Norwegian Environment Agency) in 2011was to: Develop systems for characterizing the extent of impact by selected human activities by recording certain parameters on fish populations. Identify those parameters which may be applied in the definition of ecological status class limits, and recommend how these parameters should be treated. Describe criteria to identify situations when the ecological status of the fish populations is in in a less than Good status, i.e. when mitigating actions are required concerning the water body, or alternatively, the water body has to be classifies as Heavily Modified. Fish is considered the most sensitive quality element in relation to: 1) hydromorphological changes (i.a., migration barriers and habitat fragmentation), 2) acidification, and 3) introduction of alien species. The reference condition for fish stocks in Norwegian lakes and rivers must to a large extent be locality specific, due to the immigration history of freshwater fishes and the topography of the country. The assessment of the status of fish populations should be guided by a system of expert judgement, which even when good data are available, should be applied in the final classification of the water body.

3 Forord Å vite hvor man er og hvor man skal, er grunnleggende for så mangt. Dette gjelder også når vi skal utvikle et klassifiseringssystem for økologisk tilstand i vann, basert på biologiske kvalitetselementer. Dette er en forutsetning for gjennomføringen av «Forskrift om rammer for vannforvaltning» (Vannforskriften). I 2009 utga Direktoratsgruppa for Vannforskriften Veileder 01:2009, som var et foreløpig norsk klassifiseringssystem for vann, med indikatorer og grenseverdier som avklarte avvik og klassegrenser av betydning for de økologiske forholdene i ferskvannet og kystvannet vårt. Det ble presentert som et første generasjons klassifiseringssystem for den nye vannforvaltningen. Gjennom erfaringer, videre FoU og samarbeid med naboland med like vanntyper som oss, skulle systemet videreutvikles. Gjennom etablert forvaltningspraksis f.eks. innenfor fiskeforvaltning, har man også tidligere hatt systemer for å sammenligne bestandssituasjon av bl.a. våre anadrome laksefisk, eksempelvis kategoriseringen av sjøørret, sjørøye og laks. Miljødirektoratet sammen med fylkesmennene og fylkeskommunene har et særskilt forvaltningsansvar for forvaltning av ferskvannsfisk. Derfor ble det nedsatt et fagråd for klassifisering av ferskvannsfisk, som har arbeidet siden våren 2011 for å jobbe fram et mer komplett system for å klassifisere fiskestatus etter Vannforskriftens prinsipper. Fagrådet for klassifisering av ferskvannsfisk ble nedsatt for å gi forvaltningen råd om egnede miljøkvalitetsnormer (klassegrenser) for fisk som indikator på sentrale påvirkningsfaktorer i vassdrag. I fagrådets mandat ble det angitt at hovedhensikten med klassifiseringssystemet er å fastsette for hvilke vannforekomster tilstanden til fiskebestanden er dårligere enn god økologisk tilstand (GØT), og der det således i henhold til vannforskriften er nødvendig med miljøforbedrende tiltak for å nå miljømålet GØT. Anbefalingene fra gruppen skulle baseres på eksisterende litteratur, erfaringer og datasett. Fagrådet ble bedt om å foreslå aktuelle metoder, klassegrenser og prosedyrer for anvendelse av nye og eksisterende fiskedata for å avgjøre om det er mulig å karakterisere graden av miljøinngrep for utvalgte påvirkningstyper; ved å måle definerte parametere på fisk. Fagrådet må ha fokus på at anbefalte metoder må kunne interkalibreres. Fagrådet skal diskutere seg fram til hvilke metoder/parametere det er hensiktsmessig å foreslå klassegrenser for, og hvordan disse skal håndteres. I denne rapporten er anbefalingene sammenstilt og skrevet slik at innholdet i størst mulig grad egner seg som delbidrag til en revidert og oppdatert klassifiseringsveileder. Noen av avsnittene i rapporten er likevel å betrakte som rapportering fra utviklingsarbeid som ennå ikke er kommet så langt at resultatet egner seg i den kommende versjonen av klassifiseringsveilederen Fagrådet har vært inndelt i flere undergrupper, og det er arrangert en serie med separate temamøter, der også nasjonale og internasjonale eksperter på området er invitert med. Fagrådet har bestått av: Morten A. Bergan (NIVA), Åge Brabrand (LFI UiO), Jo H. Halleraker (Miljødirektoratet), Ola Hegge (FM Oppland), Ingeborg Palm Helland (NINA), Trygve Hesthagen (NINA), Terje Nøst (Trondheim kommune), Ulrich Pulg (LFI UniMiljø), Atle Rustadbakken (NIVA/UMB), Odd Terje Sandlund (NINA) og Steinar Sandøy (Miljødirektoratet). I tillegg har Ola H. Diserud (NINA), Hans Petter Fjeldstad (SINTEF), Dagfinn Gausen (Miljødirektoratet) og Thrond Haugen (NIVA/UMB) bidratt til rapporten. Miljødirektoratet ønsker å takke alle forfattere til kapitlene i denne utredningen, og alle som har deltatt i kvalitetssikringen av denne utredningen. Jo H. Halleraker har vært prosjektleder fra Miljødirektoratet, mens Ola Hegge har ledet fagrådet og Odd Terje Sandlund har vært redaktør av utredningen. En rekke personer har delt sin kunnskap om fisk og påvirkninger, og fortjener en stor takk for dette. Miljødirektoratet ser på dette som et langsiktig arbeid som trolig må videreutvikles ettersom det høstes erfaringer med å klassifisere tilstanden for fisk i ulike vannforekomster i vårt langstrakte land. Hensikten er at klassifisering av fisk sammen med de andre kvalitetselementene skal være et hjelpemiddel til å finne ut hvor tiltak for å forbedre miljøet skal settes inn, samt hvilke standard miljømål som skal gjelde. Trondheim, august 2013 Yngve Svarte direktør for artsforvaltingsavdelingen 3

4 Aure er den vanligste fiskearten i norske elver og vann. Foto: Eva B. Thorstad På Østlandet og i Finnmark er abbor en vanlig art i innsjøer. Foto: Ingeborg Palm Helland 4

5 Innhold Forord... 3 Sammendrag Innledning Miljømålsetting forholdet mellom Vannforskriften og andre forvaltningsmål Sentrale begreper angående fisk og Vannforskriften Referansetilstand Parametere og aspekter ved fiskebestandene Artsmangfold og følsomhet overfor påvirkninger Metodikk og usikkerhet Metoder Metoder og usikkerhet Pålitelighetsgrad ved klassifisering Ekspertvurderingsprosedyre for fisk Prinsipper Vurderingsprosedyre Elektrisk fiske i elver Bakgrunn Klassifisering av små bekker og elver Dose-respons i mindre anadrome vassdrag sjøaurebekker Datagrunnlag og beregning av referansetilstand: elektrisk fiske i små bekker og elver Ungfisk av laks som kvalitetselement i elver med forsuring som hovedpåvirkning Aure som kvalitetselement i innsjøer med forsuring som hovedpåvirkning Innledning Parametere som inngår i klassifiseringssystemet Analysemetoder Referansetilstand og klassegrenser Norsk endringsindeks for fisk (NEFI) Beskrivelse og beregningsmetode Referansetilstand forventning om et opprinnelig fiskesamfunn Endringsgraden og beregning av fiskeindeksen Klassifisering Bestandstilstand for anadrome laksefisk Innledning Norsk forvaltnings kategorisystem vs. Vannforskriften Tilstandskategorisering av laksebestander Eutrofiering av innsjøer: Bruk av hydroakustikk for klassifisering av fisk Innledning Datagrunnlaget Referansesjøer Dose-respons Indeks: WS-FBI (Weighted Stratified Fish Biomass Index) Referanseverdi Klassegrenser Påvirkninger og støtteparametere Hydromorfologiske endringer og fisk Kjemiske støtteparametre med hensyn til forsuring og laks Veien videre Referanser

6 Sammendrag Denne rapporten er resultatet av arbeidet med å utvikle metodikk for å bruke definerte parametere hos fisk som bioindikator og miljømål til å tilstandsklassifisere vannforekomster etter Vannforskriften. Målsettingene med arbeidet har vært å: Finne fram til systemer som gjør det mulig å karakterisere graden av miljøinngrep for utvalgte påvirkningstyper ved å måle definerte parametere på fiskebestandene. Identifisere hvilke parametere det er hensiktsmessig å foreslå klassegrenser for, og hvordan disse skal håndteres. Beskrive kriterier for når tilstanden til fiskebestanden er dårligere enn God økologisk tilstand, dvs. at det er nødvendig med tiltak for vannforekomsten, eventuelt at vannforekomsten må utpekes som sterkt modifisert. (alder, størrelse, økologiske former). Vi anbefaler at hovedparameteren for å bedømme fiskebestandens tilstand bør være bestandsstørrelse, målt som fangst per innsats (ved f. eks. garnfiske i innsjøer) eller ved beregnet tetthet av ung laksefisk i elv (ved el-fiske). For at en tilstandsbedømmelse skal være pålitelig bør vurderingen være basert på minst tre års data. Dersom det bare foreligger data fra enkeltår kan en indeks basert på dominansforhold mellom fiskeartene i fangstene være et mer robust grunnlag for klassifisering, spesielt i innsjøer med flere fiskearter. Hvilken tilnærming som velges vil også avhenge av hvor pålitelig beskrivelse av referansetilstanden vi har. Vannforskriften setter opp minimumsmål for den økologiske tilstanden i vannforekomstene. Dette minimumsmålet (klassegrensen mellom god og moderat tilstand) vil ofte være mindre krevende enn ulike andre fiskeforvaltningsmål for vassdragene som er satt på grunn av brukerinteresser. Følgende tabell gir en forenklet beskrivelse av Svært god, God og Moderat økologisk tilstand for fiskebestander: Svært god tilstand God tilstand Moderat tilstand Alle arter og årsklasser til stede med lite endrede bestander (< 10 %) sammenlignet med opprinnelig Høstbart overskudd som forventet ut fra habitatets kvaliteter Ulike livshistorieformer (hos røye, sik, aure) opprettholdt som før Vandrende delbestander ikke vesentlig påvirket Alle arter til stede med levedyktige bestander (< %) sammenlignet med opprinnelig Enkelte årsklasser kan i enkeltår mangle Prioriterte arter til stede med levedyktige og høstbare bestander (høstbart overskudd, fiskeutsettinger unødvendig) Enkelte livshistorieformer (hos sik, røye, aure) redusert, men fremdeles til stede Vandrende delbestander opprettholdt (vha. fiskepassasjer) En eller flere arter betydelig redusert mer enn %, sammenlignet med opprinnelig Tydelige tegn på forplantingssvikt, ved fravær av årsklasser. Høstbart overskudd (dersom naturlig) av prioriterte arter opprettholdes ikke uten utsettinger Enkelte livshistorieformer (hos sik, røye, aure) tapt Vandrende delbestander tapt (men arten består) Vurderingene av fiskebestandens tilstand anbefales gjennomført ved hjelp av et klassifiseringstre, som er en strukturert dokumentasjon av ekspertvurderinger av dagens tilstand i vannforekomsten sammenlignet med en forventet referansetilstand. Dette er en generell vurdering av tilstand uavhengig av påvirkningstype. Vurderingene blir sikrere jo bedre datagrunnlaget er, men uansett er det viktig at alle vurderinger dokumenteres og kvalitetssikres. Referansetilstanden for fisk må i stor grad antas å være lokalitetsspesifikk, det vil si at fiskebestandens naturlige tilstand i stor grad må defineres for hver enkelt vannforekomst. Vi har imidlertid begynt utvikling av mer typespesifikke referanseverdier for laksefisk i små elver og bekker og pelagisk fisk i innsjøer. Viktige kriterier ved vurdering av fiskebestandens tilstand er artssammensetning, forholdet mellom artene, enkeltarters bestandsstørrelse (mengde) og bestandenes struktur Fisk anses som det mest sensitive kvalitetselementet for følgende påvirkninger: 1) vandringshinder og fragmentering av vannforekomster, 2) forsuring og 3) biologisk påvirkning (fremmede arter). For andre påvirkningstyper vil de andre kvalitetselementene (alger/vannplanter og bunndyr) være mer følsomme og dermed er fisk som kvalitetselement mindre viktig i slike tilfeller. Norske ferskvannsfisk har ulik følsomhet overfor miljøpåvirkninger, og en skjematisk oversikt over dette er gitt i rapporten. Det finnes en lang rekke metoder for innsamling av data om ferskvannsfisk. Metodene egner seg for ulike vannforekomster og habitattyper, og det er viktig at man vurderer nøyaktigheten ved de metodene som brukes, og hvilken pålitelighetsgrad resultatene gir i klassifiseringen av vannforekomsten. 6

7 For noen typer påvirkning og ulike typer vannforekomster har vi mer spesifikk kunnskap og velegnet metodikk om påvirkning og respons. Dette omfatter laksefisk i små elver og bekker, laksunger i forsuringsutsatte elver, aure i forsuringsutsatte innsjøer, bestander av laks, sjøaure og sjørøye og pelagisk fisk i innsjøer utsatt for eutrofiering. Vi foreslår også klassifiseringsopplegg for mål på miljøforhold (støtteparametere) med relevans for fisk i forbindelse med hydromorfologiske endringer. Dette er vannføring og vanndekt areal i regulerte elver, fragmentering og vandringshindre i elver, og vanndekt areal og reguleringshøyde i magasiner. I tillegg foreslår vi å videreføre klassifiseringsopplegg for kjemiske støtteparametere for forsuring og laks. 1 Innledning Fisk er det biologiske kvalitetselementet (se tekstboks 1.1) i Vannforskriftens system for klassifisering av vannforekomster som allmennheten har mest kunnskap om og interesse for. Det er derfor viktig at fiskebestandene kan tas i bruk i klassifiseringen, ikke minst fordi vurderinger og resultater da lettere kan kommuniseres ut i samfunnet. Til tross for at vi i Norge har drevet forskning og undersøkelser/overvåking av ferskvannsfisk siden 1860-årene, har det vist seg at informasjon samlet inn for andre formål ikke uten videre tilfredsstiller Vannforskriftens behov. Man kan spørre seg om overvåkingen hittil har vært målrettet nok, men i realiteten viser dette at de nye behovene forvaltningen har fått etter Vannforskriften bare kan dekkes med en justert tilnærming og metodikk i overvåkingen. Mange land har utviklet og tatt i bruk klassifiseringsmetoder for ferskvannsfisk i tråd med prinsippene i EUs vanndirektiv. Det virker som de mest vellykkede systemene kan støtte seg på ulike arters følsomhet til påvirkninger, da mange av disse landene kjennetegnes av vassdrag med langt flere arter enn det som er typisk for norske forhold. Indekser som den sentraleuropeiske EFI+ (FAME consortium 2009), de svenske VIX (for rennende vann, Beier mfl. 2007) og EQR8 (for innsjøer, Holmgren mfl. 2007), den finske FIFI (Vehanen mfl. 2009) og den britiske FCS2 (Wyatt mfl. 2007) har alle vært vurdert eller prøvd for norske forhold uten tilfredsstillende resultater. Tekstboks 1.1 Biologisk kvalitetselement (BKE) defineres som følger: Økosystemkomponent, som er angitt i Vannforskriftens vedlegg V. Det finnes både biologiske, fysisk-kjemiske og hydromorfologiske kvalitetselementer. Disse består av flere parametere. Eksempler på BKE er planteplankton, vannplanter, bunndyr og fisk. Det biologiske kvalitetselementet fisk skal både i elver og innsjøer vurderes ut fra: Sammensetning, mengde og aldersstruktur for fiskefauna. ( sjekket ) Prøvefiske med garn skal foregå med et stort utvalg av maskevidder. Foto: Odd Terje Sandlund Dette henger i stor grad sammen med at over store deler av Norge har vi en svært artsfattig fiskefauna i ferskvann, noe som gjør utvikling av indekser vanskelig. En indeks basert på artsdiversitet blir fort meningsløs dersom det bare finnes tre-fire arter, og disse i tillegg er 7

8 tilpasningsdyktige til mange miljøforhold. Norge har også en ganske ekstrem topografi med store klimavariasjoner og mange naturlige spredningshindre, noe som fører til at fiskefaunaen kan variere mye fra vassdrag til vassdrag og fra innsjø til innsjø innen samme vassdrag. Lokale forhold for gyting og næringsproduksjon gir utslag for eksempel for bestandstetthet og fiskens vekst og størrelse ved kjønnsmodning. Derfor er lokale faktorer avgjørende for hva som skaper naturlig tilstand for fiskebestanden. Dette betyr at etablering av referansetilstand bør gjøres for hver lokalitet, altså det som kalles lokalitetsspesifikk referansetilstand (se kapittel 3.1). Det er likevel en viss regional forskjell i forekomsten av de ulike fiskeartene, og innenfor hver region kan det finnes visse karakteristika ved vannforekomstene som påvirker hvilke arter det er rimelig å finne. Forskrift om rammer for vannforvaltning (Vannforskriften) er EUs vanndirektiv hjemlet i norsk lov. Vannforskriften med tilhørende veiledningsmateriell, og da spesielt klassifiseringsveilederen (2009), forutsetter at det skal fastsettes en økologisk tilstand alle vannforekomster i Norge. Hensikten er å dokumentere den økologiske tilstanden, med utgangspunkt i avviket fra referansetilstanden for det mest sensitive kvalitetselementet for identifiserte miljøpåvirkninger. I Vannforskriftens vedlegg 5 er kriteriene for tilstandsklassene Svært god, God og Moderat for fisk beskrevet (se tekstboks 1.2 for fisk i elv). Vi kommer tilbake til hvilke påvirkninger som fisk anses som mest følsomme overfor. I denne rapporten gjennomgår vi noen generelle aspekter som angår fisk i forhold til Vannforskriften (kapittel 2 5). I kapittel 6.1 presenteres en prosedyre for ekspertvurdering av fiskebestandens status. Denne prosedyren er ment anvendt dersom de tilgjengelige dataene ikke tillater kvantitativ beregning av bestandsnedgang, som er den viktigste parameteren for å bedømme fiskebestandens tilstand i forhold til en referansetilstand (kapittel 6.2). Man bør være klar over at et element av ekspertvurdering som oftest vil være nødvendig selv om data tillater beregning av indekser. Man bør alltid stille seg spørsmålet: er den tilstandsklassen vi kommer fram til rimelig ut fra generell kunnskap om vannforekomsten? Spesielt er dette viktig dersom klassifiseringen gir moderat eller dårligere tilstand slik at man må vurdere eventuelle tiltak. Beregning av bestandsstørrelse eller tetthet kan gjøres på grunnlag av ulike metoder i ulike vannforekomster. I kapittel 7 diskuteres hvordan data fra elektrisk fiske i elver kan benyttes i klassifiseringsarbeidet, mens kapittel 8 viser hvordan data fra garnfiske etter aure i forsuringspåvirkete innsjøer skal vurderes. Kompleksiteten i forholdet mellom miljø og fiskebestand fører til at det kan være nødvendig å velge andre tilnærminger til tilstandsvurdering enn bestandsnedgang. I kapittel 9 presenteres Norsk endringsindeks for fisk (NEFI), som baseres på dominansforhold i fiskesamfunnet og som kan anvendes på flerarts fiskesamfunn i de tilfelle der en har usikre data om referansetilstand og få datapunkter til å bedømme dagens tilstand. Kapittel 10 beskriver de ulike klassifiseringssystemene for anadrom laksefisk som er utviklet gjennom mange år og i mange ulike sammenhenger. I kapittel 11 presenteres en indeks for pelagisk fiskebestand i forhold eutrofiering av innsjøene. Denne baserer seg på hydroakustiske data (ekkolodd) og forholdet mellom biomasse av fisk i epi- og hypolimnion i innsjøen. I kapittel 12 presenteres støtteparametere med hensyn til hydromorfologiske endringer og forsuring, og i kapittel 13 pekes det på FoU-arbeid som bør prioriteres i tiden framover. Tekstboks 1.2 Utsnitt av Vannforskriftens vedlegg 5, kriterier for Svært god, God og Moderat økologisk tilstand basert på fiskebestanden i elv. Svært god God Moderat Fiskefauna Artssammensetningen og mengdene tilsvarer fullstendig eller nesten fullstendig uberørte forhold. Alle typespesifikke arter som er følsomme ofr påvirkninger er til stede. Fiskesamfunnenes aldersstruk tur viser lite tegn til menneskeskapt forstyrrelse, og det er ingen tegn på svikt i forplantning eller utvikling hos noen arter. Det er små endringer i artssammensetningen og mengdene sammenlignet med type spesifikke samfunn som kan skyldes menneskelig påvirkning på fysisk-kjemiske eller hydromorfologiske kvalitetselementer. Fiskesamfunnenes aldersstruktur viser tegn på forstyrrelser som kan tilskrives menneskelig påvirkning på fysisk-kjemiske eller hydromor fologiske kvalitetselementer, og som i noen få tilfeller er tegn på svikt i forplantning eller utvikling hos enkelte arter, i den grad at enkelte aldersgrupper kan mangle. Sammensetningen og mengdene av fiskearter avviker moderat fra de typespesifikke samfunnene som følge av skyldes menneskelig påvirkning på fysisk-kjemiske eller hydromorfologiske kvalitetselementer. Fiskesamfunnenes aldersstruktur viser vesentlige tegn på menneskeskapt forstyrrelse, i den grad at en moderat andel av typespesifikke arter mangler eller forekommer i svært liten mengde. 8

9 2 Miljømålsetting forholdet mellom Vannforskriften og andre forvaltningsmål Vannforskriften fastsetter minimumsmål for tilstanden i norske vannforekomster. Tilstanden skal bedømmes etter en femdelt skala: Svært god, God, Moderat, Dårlig eller Svært dårlig tilstand. For overflatevann er minimumsmålet god økologisk og kjemisk tilstand. I tillegg må unntaksbestemmelser i Vannforskriften anvendes dersom vannforekomster som har svært god økologisk tilstand forringes til god. Inndelingen i tilstandsklasser følger også av Vannforskriften, og grensen mellom de ulike tilstandsklassene skal harmoniseres med EU gjennom interkalibrering med andre lands metodikk. Miljømålene i Vannforskriften er en forpliktelse Norge har påtatt seg gjennom Vanndirektivet, og Norge vil bli vurdert av EU-systemet (ESA) for vår oppfyllelse av denne forpliktelsen. Dersom det forventes at en vannforekomst er avhengig av nye/vedvarende tiltak for å nå minst god eller opprettholde svært god økologisk tilstand skal den settes i risiko for ikke å nå miljømålene. Ved arbeidet med klassifisering og karakterisering forholder en seg til minimumskravet i Vannforskriften, og klassifiseringssystemet tar ikke hensyn til en lokalitets verdi for ulike brukergrupper eller vannforekomstens betydning for spesielt verdifulle naturtyper, arter eller stammer. Miljømål. Norsk naturforvaltning setter ofte særskilte miljømål for enkeltarter eller økologiske former. Minstekravet til miljøtilstand som følger av Vanndirektivet er i mange tilfeller mindre strenge enn det norsk forvaltning har praktisert gjennom lengre tid. En vannforekomst som er i nedre del av god tilstand i henhold til Vanndirektivet, vil nok av mange bli oppfattet som utilfredsstillende miljøforhold. Ofte vil denne miljøtilstanden ikke være tilstrekkelig for å tilfredsstille brukerinteresser og heller ikke nasjonale miljømålsettinger. Eksempler kan være drikkevannsinteresser, friluftslivsinteresser og naturvernhensyn. For eksempel kan nedre grense for god tilstand være utilstrekkelig for å opprettholde livskraftige forekomster av enkelte rødlistede arter eller naturtyper (se tekstboks 2.1). Når det gjelder fisk er forvaltningen av storaure og villaks gode eksempler. Et av formålene med Vannforskriften er å oppnå en helhetlig og samordnet vannforvaltning. Dette tilsier at de planer som utarbeides må vurdere de samlede interesser og målsettinger i vassdraget. I forvaltningsplanene bør det derfor ofte stilles strengere miljømål for ett eller flere kvalitetselementer enn hva som kreves for å oppfylle minimumskravene fra EU. 13 i Vannforskriften angir også at den strengeste miljøbestemmelsen skal legges til grunn som miljømål. Fastsettelsen av disse miljømålene må baseres på en vurdering av hva som kreves for å tilfredsstille den aktuelle brukerinteresse eller naturforekomst og på hva som kreves for å oppnå en slik tilstand. Fastsettelse av miljømål blir derfor en viktig del av arbeidet med forvaltningsplanene. Miljømål ut over kravene i Vannforskriften blir imidlertid ikke en del av forpliktelsene overfor EU, og rapporteres heller ikke til EU. Tekstboks 2.1 Sitat fra Kap 6.5 i DN-håndbok Veileder til forskrift om utvalgte Naturtyper Etter forskrift 15. desember 2006 nr om rammer for vannforvaltningen (Vannforskriften), hjemlet i forurensningsloven, plan- og bygningsloven og vannressursloven, skal det utarbeides en forvaltningsplan med tilhørende tiltaksprogram for hver vannregion, jf. 25, 26 og 29. Forvaltningsplanen skal blant annet angi miljømål for vannregionens vannforekomster, mens tiltaksprogrammet skal gi en oversikt over alle tiltak som blant annet har til formål å beskytte og forbedre tilstanden i vannforekomstene, jf. 25. Utvalgte naturtyper, som for eksempel kalk sjøer, og handlingsplaner som utarbeides for disse, må tas i betraktning når det settes miljømål for vannforekomster hvor naturtypen forekommer. Både skjøtselstiltak og andre tiltak som framgår av handlingsplanen for naturtypen, skal inngå i tiltaksprogrammet og oppsummeres i forvaltningsplanen. Eventuell overvåking av naturtypens status og utvikling skal dessuten inngå i forvaltningsplanens oppsummering av relevant overvåking. For å sikre at Vannforskriftens formål om en helhetlig forvaltning av vannforekomstene etterleves, er det derfor viktig at vannregionmyndigheten (Fylkeskommunen) holdes løpende orientert om særlig akvatiske utvalgte naturtypers utbredelse og tilstand i regionen, og hvilke tiltak som er iverksatt eller planlegges iverksatt for å ivareta disse. Dette vil bidra til å sikre at forvaltningsplanen og tiltaksprogrammet gir et fullstendig bilde av vannmiljøarbeidet i regionen. 9

10 3 Sentrale begreper angående fisk og Vannforskriften 3.1 Referansetilstand Utgangspunktet for klassifiseringen av økologisk tilstand er at man for en hver vannforekomst kan beskrive en referansetilstand (tilnærmet upåvirket). Klassifiseringen bygger på et registrert avvik fra denne referansetilstanden. Tilstandsklassen «Svært god» skal være nær opptil referansetilstanden. God tilstand er noe lengre fra referansetilstanden, og dersom tilstanden blir klassifisert til Moderat kreves det tiltak for å bringe tilstanden opp til minst God tilstand. Forholdet mellom målt tilstand og referansetilstand for en parameter kalles EQR (Ecological Quality Ratio), og er i dette systemet ment å være et kvantitativt mål på den økologiske tilstanden. Den direkte beregnede verdien av EQR justeres til en såkalt normalisert EQR som er tilpasset de standardiserte klassegrensene i klassifiseringssystemet (se side 30 i Direktoratsgruppa Vanndirektivet 2009). Utfordringen når det gjelder fisk som kvalitetselement er å finne parametere som kan måles med tilstrekkelig nøyaktighet og med så liten variasjon under naturlige forhold at et slikt forholdstall gir noen mening. Dette krever en stor grad av pragmatisme i utviklingen av metoder og prosedyrer for å klassifisere vannforekomstene. Det er også viktig at en klassifisering til Moderat tilstand ikke automatisk utløser kostbare tiltak, men at det foretas en grundig vurdering både av grunnlaget for definisjonen av den aktuelle referansetilstanden, påliteligheten til målingen av avviket og årsakene til avviket. Referansetilstanden for et fiskesamfunn i en vannforekomst skal gjelde for alle fiskeartene, mengden av dem, og bestandsstrukturen. Vannforskriften åpner for bruk av enten lokalitetsspesifikk eller en typespesifikk referansetilstand. Mens sistnevnte er vanlig for andre kvalitetselementer, f.eks. bunndyr og planteplankton, bør i de fleste tilfelle en lokalitetsspesifikk referansetilstand brukes der fisk er kvalitetselement. Dette skyldes den store naturlige variasjonen mellom fiskebestandene i forskjellige vannforekomster av samme vanntype (jf. Veileder 01:2011a) i Norge. Der det er mulig kan det være ønskelig å utvikle typespesifikke referanseverdier, blant annet for å gjøre den praktiske anvendelsen av systemet enklere (jf. kapittel og kapittel 10). Den lokalitetsspesifikke referansetilstanden må defineres på en pragmatisk måte, fordi vi aldri har data som kan beskrive fiskebestandenes ekte «naturtilstand» (dvs. før mennesket begynte å påvirke miljøet!). I praksis må vi bruke den informasjonen som finnes om tilstanden i vannforekomsten eller tilsvarende, nærliggende vannforekomster for noen tiår tilbake, eller slik vi kan anta forholdene har vært i upåvirka tilstand. Dersom en ikke har noen lokal kunnskap kan også referansetilstanden defineres på grunnlag av geografisk beliggenhet og vanntype, men en referansetilstand definert på et slikt grunnlag må brukes med større forsiktighet. I den prosedyren som beskrives i kapitel 6 brukes ordet forventet tilstand om en slik referansetilstand som beskrives på grunnlag av ulike typer informasjon og en ekspertvurdering av hva det er rimelig å forvente på den aktuelle lokaliteten. Når det gjelder forekomsten av fiskearter på regional basis er Huitfeldt-Kaas (1918) et godt utgangspunkt. Han har også i noen tilfelle beskrevet faunaen i de enkelte vannforekomstene fra tidlig på 1900-tallet. Mange innsjøer og vassdrag er også beskrevet i eldre naturhistoriske beskrivelser. I noen tilfelle finnes det data fra enkle prøvefiskeundersøkelser utført for noen tiår siden. I praksis må vi likevel ofte basere oss på intervju med lokalkjente fiskere, overlevert kunnskap om fisket (Hesthagen mfl. 1993), eller en ekspertvurdering av den enkelte lokaliteten (Sandlund mfl. 2011). 3.2 Parametere og aspekter ved fiskebestandene Begreper i Vannforskriften I vurderingen av fiskebestandenes økologiske status brukes en rekke begreper i Vannforskriften som krever noen kommentarer. Artssammensetning i fiskesamfunnet er en grunnleggende parameter. Man må være klar over at det ikke alltid er enkelt å påvise tilstedeværelse av alle fiskearter. Enkelte arter kan være ukjente for lokalbefolkningen og vanskelige å fange med standard prøvefiskemetoder. Begrepet tapt fiskebestand er problematisk. Fraværet av en art i fangstene beviser ikke at arten ikke finnes i lokaliteten. Ordet tapt brukes derfor om en fiskebestand som er blitt så sjelden i fangstene at den svært sjelden eller aldri fanges. Introduserte fiskearter som er etablert etter ca betraktes som en miljøpåvirkning, mens eldre utsettinger betraktes som en naturlig del av faunaen (se avsnitt 3.2.2). Bestandsstørrelse eller mengde av en fiskeart skal benyttes som kriterium bare dersom det har vært en nedgang i bestanden. Økning i bestandsstørrelse i forhold til en referansetilstand regnes ikke som en tilstandsendring. Grunnen til dette er at det antas at økning av én art sannsynligvis ledsages av nedgang i en annen art i samme vannforekomst, og da vil denne nedgangen være grunnlaget for tilstandsklassifiseringen. Man skal imidlertid være klar over at en begynnende eutrofiering i næringsfattige innsjøer fører til økt produksjon og dermed økte fiskebestander. Dersom det er mistanke om at eutrofiering er den aktuelle påvirkningsfaktoren i en vannforekomst må man være oppmerksom på dette slik at en negativ utvikling oppdages så tidlig som mulig. 10

11 Bestandsstørrelse kan best måles ved mer kompliserte og kostbare metoder som merking / gjenfangst. Ekkolodd er godt egnet til estimater av den pelagiske delen av bestanden, særlig i større innsjøer. Vanligvis er man likevel henvist til relative indikatorer på fiskebestandens størrelse slik som for eksempel fangst per innsatsenhet ved prøvegarnfiske. I mange tilfelle noterer også lokale fiskere sine fangster på en måte som gjør at informasjonen kan brukes til å bedømme utviklingen i bestandsstørrelse over tid. For arter som vandrer, f. eks. laks, kan også data fra fisketellere brukes som en indikator på bestandsstørrelse. Bestandsstruktur er også en vanskelig parameter fordi den enkelte fiskeart kan ha svært ulik bestandsstruktur avhengig av de naturlige forutsetningene i den enkelte vannforekomst. Det som i én vannforekomst er et tydelig utslag av et menneskelig inngrep, kan i andre tilfelle være den naturlige tilstanden, dvs. referansetilstanden. Hos de fleste norske ferskvannsfisker kan det være stor variasjon i bestandsegenskaper (aldersfordeling, størrelsesfordeling, vekst, etc.) under forskjellige naturgitte forhold. Gyteforhold, ernæringsforhold og egenskaper ved fiskesamfunnet (hvilke andre arter som er til stede) vil bidra til å bestemme hvilken bestandsstruktur som er naturlig i hver enkelt vannforekomst. Hos flere av våre fiskearter forekommer det flere økologiske former i samme lokalitet. Dette er vanlig hos røye og sik (ofte kalt «dvergrøye» og «normalrøye», «grunnsik» og «siksild»). En del større vassdrag har også såkalt storaure som er en spesiell økologisk form av aure som vokser seg stor ved å gå over på fiskeføde. Storaure er definert som aurebestander der gjennomsnittlig gytende hunnfisk er større enn 40 cm (Ugedal mfl. 1999). I elvelevende aurebestander forekommer det ofte én vandrende og én stasjonær komponent i bestanden. De ferskvannsstasjonære laksebestandene i Namsen (småblank/namsblank) og i Byglandsfjorden (bleke) er også eksempler på spesielle former av en art. Dette er en viktig egenskap ved det biologiske mangfoldet (Sandlund & Hesthagen 2011) og et aspekt ved bestandsstrukturen som bør medregnes når referansetilstanden skal beskrives Forvaltningstiltak Forvaltningstiltak rettet mot fisk påvirker ofte i seg selv fiskebestanden. Det kan være vanskelig å vurdere hvordan slike tiltak skal telle i forbindelse med klassifisering av vannforekomstens tilstand: sannsynlighet for at man ikke når miljømålene uten å sette inn tiltak. Når det er nødvendig å videreføre kalkingen for å opprettholde bestanden skal vannforekomsten derfor settes til risiko ved karakteriseringen da den ikke vil nå god tilstand i framtiden uten at tiltaket (kalkingen) opprettholdes. Biotoptiltak betyr at man ved fysiske inngrep i vassdraget forbedrer det opprinnelige habitatet eller restaurerer et habitat som tidligere inngrep har ødelagt. Dette betyr at man setter fiskebestanden i stand til å bedre sin status på egen hånd. Effekten av slike tiltak regnes med når tilstanden skal fastsettes. I slike tilfeller settes vannforekomsten ikke i risiko ved karakteriseringen, fordi tiltaket som har gitt god tilstand er et engangstiltak som ikke må gjentas løpende for å opprettholde tilstanden. Beskatning. Et spørsmål som ofte dukker opp er om beskatning skal telle med i fastsetting av tilstand for fiskebestanden. Selv en bærekraftig beskatning av fiskebestander kan gi tydelige utslag i egenskaper som f. eks. alders- og lengdefordeling. Dette er imidlertid endringer som er reversible, dvs. dersom fisket opphører vil bestanden ganske raskt vende tilbake til en tilstand som ikke er preget av beskatning. Effektene av et bærekraftig fiske bør det derfor justeres for i fastsetting av tilstand, men eventuelle tegn på overfiske må oppgis. Introduserte fiskearter. I forbindelse med Vannforskriften er det bestemt at fiskearter som er introdusert og etablert etter ca betraktes som en miljøpåvirkning, mens eldre utsettinger betraktes som en naturlig del av faunaen. (Tiltak mot eldre utsettinger kan likevel være aktuelle for å følge opp andre forvaltningsmålsettinger, jf. kapittel 2). Også norske arter som flyttes og settes ut i vannforekomster der de ikke forekom tidligere regnes med i denne vurderingen. Nærvær av en art introdusert etter ca skal registreres som en belastning i Vannnett ved karakteriseringen, i likhet med den praksis man har lagt seg på i Skottland. Det er verdt å merke seg at Artsdatabanken har definert ca som sin grense for overgangen fra naturlig forekommende til introdusert i arbeidet med Fremmede arter i Norge - med Norsk svarteliste 2012 (Gederaas mfl. 2012), og at den nye Fremmedartslista ikke omfatter norske arter som flyttes til nye vassdrag. I tilstandsklassifiseringen i Vannforskriften anbefaler vi at forekomst av de artene som er satt på risikolista i Svartelista ( invasive fiskearter ) fører til at tilstanden på vannforekomsten flyttes ned ett trinn (f eks fra Svært god til God ). Utsetting av fisk betyr at man erstatter redusert rekruttering med kunstig klekket fisk. I klassifiseringssammenheng bør effekten av den utsatte fisken trekkes fra i beregninger av bestandsstørrelse og -struktur før tilstanden fastsettes. Flere undersøkelser viser at utsetting av fisk kan ha direkte negativ effekt både genetisk og produksjonsmessig på den naturlige bestanden. Kalking for å motvirke de negative effektene av sur nedbør medfører at naturlig rekruttering og overlevelse øker. Denne positive effekten på fiskebestanden telles med når tilstanden skal fastsettes. I slike vassdrag er det likevel stor 11

12 4 Artsmangfold og følsomhet overfor påvirkninger I Vannforskriftsarbeidet er menneskeskapte påvirkninger på vannmiljøet gruppert under betegnelsene Forurensing (eutrofiering, organisk belastning, miljøgifter mv.) Langtransportert forurensing (forsuring, miljøgifter mv.) Hydromorfologiske endringer (hydrologi, morfologi, vandringshinder mv.) Biologiske påvirkninger (fremmede arter, sykdom, lakselus mv.) Disse sekkebetegnelsene kan til dels omfatte et spekter av ulike faktorer. Hydromorfologiske endringer omfatter f. eks. både endringer i vanndekt areal (jf. reguleringssona i innsjøer og minstevannføring i regulerte elver), endringer i vannføringsmønster eller vannstand, og kunstige vandringshindre eller -barrierer (dammer, kulverter etc.). Med eutrofiering menes tilførsel av næringssalter (fosfor, nitrogen) i mineralsk form. Dette virker først og fremst på planteproduksjonen og fører til økt mengde organisk materiale. Organisk belastning er direkte tilførsel av organisk materiale. Det gir begroing av sopp og bakterier, såkalt heterotrof begroing som forbruker oksygen og dermed påvirker særlig bunndyr. Både eutrofiering og organisk belastning kan føre til oksygenmangel i deler av vannforekomsten. Fisk anses som det mest sensitive kvalitetselementet for følgende påvirkninger: Hydromorfologiske endringer, særlig vandringshindre og -barrierer, fragmentering av vannforekomster, raske vannstandsendringer, endringer i vanndekt areal Forsuring Biologisk påvirkning (fremmede arter) Her vil fisk være det viktigste kvalitetselementet for klassifisering, mens ved andre typer påvirkning vil ofte andre organismer slå ut som de mest sensitive og dermed brukes om det styrende kvalitetselementet. Følsomheten hos den enkelte fiskeart kan variere mye avhengig av hvilken miljøpåvirkning det gjelder. Tabell 4.1 gir en skjematisk oversikt over de norske ferskvannsfiskenes toleranse overfor ulike påvirkninger. En art som mort er for eksempel tolerant overfor de fleste andre miljøpåvirkninger, men er svært følsom overfor forsuring. Arter som gyter på grunt vann om våren, som f.eks. gjedde, abbor og krøkle, er følsomme overfor vannstandsendringer før gyting og i løpet av eggenes inkubasjonstid. Dette er endringer som gjerne henger sammen med vassdragsreguleringer, dvs. hydromorfologiske endringer. Biologiske påvirkninger representerer introduksjon av arter som ikke naturlig har vært hjemmehørende i vannforekomsten. Dette kan være både planter, invertebrater og fisk. Fiskeartenes følsomhet overfor introduserte arter avhenger av hvilken art det er som blir introdusert. Det er derfor ikke mulig å karakterisere de enkelt fiskeartene som spesielt følsomme eller tolerante overfor slik påvirkning (men se Hesthagen mfl. 2012). Kraftutbygging er en viktig påvirkningsfaktor på fisk i norske vassdrag. Foto: Eva B. Thorstad 12

13 Tabell 4.1 Oversikt over antatt toleranse overfor miljøpåvirkninger hos norske arter av ferskvannsfisk. Grått felt viser at arten vanligvis ikke lever i elver. Åpent felt antyder at arten enten ikke er tolerant overfor noen miljøendringer, eller at den ikke er spesielt sensitiv overfor noen vanlige påvirkningsfaktorer. Påvirkningene er: F) Forsuring, E) Eutrofiering, O) Organisk belastning, og H) Hydromorfologiske endringer. X = tolerant art. Innsjøer Elver Artsnavn Vitenskapelig artsnavn Sensitiv (følsom) art Tolerant art Sensitiv (følsom) art Tolerant art Laks Salmo salar F, O, H F, E, O, H Aure Salmo trutta F, O, H F, E, O, H Røye Salvelinus alpinus F, O, H F, E, O Sik Coregonus lavaretus X X Lagesild Coregonus albula X Harr Thymallus thymallus F, O, H F, E, O, H Krøkle Osmerus eperlanus H X Gjedde Esox lucius H X X Abbor Perca fluviatilis H X X Hork Gymnocephalus cernuus X Gjørs Stizostedion lucioperca O, H Mort Rutilus rutilus F X F Gullbust Leuciscus leuciscus X H X Stam Leuciscus cephalus X H X Vederbuk Leuciscus idus X H X Ørekyt Phoxinus phoxinus F F,H Sørv Scardinius erythrophthalmus X Asp Aspius aspius X H X Laue Alburnus alburnus X H X Karuss Carassius carassius X Brasme Abramis brama X Flire Blicca bjoerkna X Lake Lota lota X X Hvitfinnet steinulke Cottus gobio O H Steinsmett Cottus poecilopus O H Hornulke Myoxocephalus quadricornis E Trepigget stingsild Gasterosteus aculeatus X X Nipigget stingsild Pungitius pungitius X X Havniøye Petromyzon marinus H Elveniøye Lampetra fluviatilis H Bekkeniøye Lampetra planeri H Arktisk niøye Lampetra japonica H Skrubbe Platichthys flesus X H Ål Anguilla anguilla H H 13

14 Felle for registrering av nedvandrende fisk. Foto: Eva Thorstad Høyegga i Glomma. Foto: Odd Terje Sandlund 14

15 5 Metodikk og usikkerhet 5.1 Metoder Informasjon om dagens tilstand for fiskebestandene i ulike vannforekomster kan skaffes ved hjelp av en rekke fangstog tellemetoder (oppsummert i tabell 5.1). Metodene er i ulik grad egnet for de forskjellige typer vannforekomster og framskaffer data med ulik grad av usikkerhet. Referansetilstanden fastsettes ved hjelp av tilgjengelig informasjon fra intervjuer, fangstdagbøker og prøvefiske, eventuelt kombinert med en ekspertvurdering. Innsjøer (uavhengig av størrelse). Mange alternative og komplementære metoder kan benyttes for å samle data for å bestemme nåtilstand. Prøvefiske bør gjennomføres etter gjeldende standard (NS-EN Vannundersøkelse - Prøvetaking av fisk med oversiktsgarn ). I mange innsjøer, avhengig av størrelse og dyp, vil det være gunstig å kombinere et prøvefiske med garn og trål med ekkoloddregistreringer for å beregne fiskebestanden i de frie vannmasser ( pelagialsona ). Store elver i innlandet (dvs. med nedbørfelt >1000 km 2, Solheim & Schartau 2004). Vi har tidligere manglet gode prøvefiskemetoder for registrering av fiskebestander i de store elvene. Bruk av elfiskebåt i noen store elver i viser at vår kunnskap om fiskebestandene, spesielt i de store elvene på Østlandet med mange fiskearter, har vært svært mangelfull. Elfiskebåt synes å være en egnet metode for å skaffe seg et bilde av fiskesamfunn og bestandsstrukturer i slike lokaliteter. Elver med vandrende fisk. Dersom det er mulighet for innpassing av en fisketeller f.eks. i en fiskepassasje eller lignende, vil registering av fisk i mange tilfeller gi svært pålitelig informasjon, spesielt om gytebestanden. Denne metoden kan brukes både i elver med vandrende fisk i innlandet og i elver med anadrom fisk. Fisketellerne kan også utstyres for videoregistrering av fisken for sikker identifisering av art etc. I elver med anadrom fisk er smoltfeller for fangst av nedvandrende smolt en velprøvd metode som fanger en andel av de utvandrende rekruttene. Denne fangsten kan brukes som indikator på elvas produksjon av smolt. Gytefisktelling. Telling av gytefisk ved at mannskapene lar seg drive ned elva i dykkerdrakt og teller / videofilmer gytelaks (eller sjøaure og sjørøye) er en metode som gir gode resultater i klarvannselver. I enkelte elver kan også gytende anadrom fisk telles fra land (se Norsk Standard NS 9456). Gytegroptelling er en god overvåkingsmetode for gytebestanden i mange lakselver, og den kan også brukes i innlandselver med gytende storaure. Telling av gytegroper i større elver kan enten foregå fra fly eller helikopter. Det kan også foretas ved at flere personer går eller driver på kryss og tvers nedstrøms i elva og registrerer og stedfester groper med GPS. Antall gytegroper er et godt mål på antallet hunnfisk som har gytt. Små elver/bekker med laksefisk (anadrom eller stasjonær fisk): På strekninger med stryk og substrat av stein og grus er elfiske en god metode. Bestandsstruktur hos ung laksefisk i elv vurderes ut fra forekomst av to grupper: årsyngel (0+) og eldre ungfisk. Her er vurderinger relatert til habitatkvalitet svært viktig (se kapittel 7). Tabell 5.1 Oppsummering av ulike metoder som er egnet for å skaffe informasjon om tilstanden til fiskebestandene i ulike typer vannforekomster. Parentes angir at metoden har vært lite brukt eller bare unntaksvis er anvendelig i angjeldende vanntype. Se for øvrig teksten. Stor innsjø Liten innsjø Stor elv Liten elv Bekk Intervju X X X X Fangststatistikk X X X X Prøvegarnfiske X X (X) Trål X (X) (X) Landnot X X X X Ekkolodd X X Elfiske (bærbart) (X) X X Båt-elfiske X X X (X) Fisketeller X X X Gytefisktelling X X (X) Gytegroptelling X (X) (X) 15

16 Små elver/bekker i innlandet. I områder der aure er til stede vil tetthet og bestandsstruktur hos aure registrert ved elfiske være den beste indikatoren på tilstanden i vannforekomsten. Dette gjelder også i lavlandet på Østlandet og i deler av Finnmark der det er mange andre fiskearter til stede. I mange lavlandsvassdrag med stille partier og substrat av sand og silt finnes det gunstige områder for overlevelse (vannhastighet > 0,3 m/s, steinsubstrat av varierende størrelse). Slike overlevelsesområder kan være vesentlige for å opprettholde aure i denne vassdragskategorien. Forekomst av rentvannsarter, det vil i dette tilfellet si aure, kan derfor benyttes som indikator på menneskelig påvirkning av vassdragene. I vannforekomster der det finnes egnet habitat for aure vil fravær av aure og forekomst av mer tolerante arter indikere en endring bort fra naturtilstanden. Vassdrag med anadrom fisk. Det er utviklet et kategorisystem for vassdrag med laks (Anonym 2011). Dette systemet bør tas i bruk i klassifisering under Vannforskriften, selv om kriteriene for klassifisering er strengere enn det som generelt gjelder i Vannforskriften (jf. kapittel 9). 5.2 Metoder og usikkerhet Ved klassifiseringen til økologisk tilstand skal det oppgis grad av usikkerhet ved resultatet. Usikkerheten gjør seg gjeldende på flere plan i klassifiseringsprosessen. Alle innsamlingsmetodene vi bruker for å skaffe oss data er i ulik grad beheftet med usikkerhet. Usikkerheten henger for eksempel sammen med både den innsatsen vi legger i prøvefisket og den erfaringen vi har med å prøvefiske i den aktuelle vannforekomsten. Dette fører til at de data vi har som grunnlag for klassifiseringen har ulike nivåer av pålitelighet. Når vi skal bestemme tilstandsklasse for en vannforekomst vil sikkerheten i den konklusjonen vi trekker variere med resultatet. Dersom vi har pålitelige data som viser at vannforekomsten har tydelig God tilstand er klassifiseringen sikker. Dersom vi derimot har data som er mindre pålitelige og konklusjonen også er at vannforekomsten f.eks. ligger på grensen mellom God og Moderat tilstand, vil klassifiseringen være usikker. Intervjuundersøkelser kan vanligvis ikke betraktes som pålitelig informasjon selv om det i forsuringsutsatte områder har vist seg å være godt samsvar mellom informasjonen om bestandsstatus samlet inn ved intervjuer og prøvefiske i de samme lokalitetene (Hesthagen mfl. 1993). Dersom uttrykk som betydelig tilbakegang eller svært kraftig tilbakegang blir brukt av informantene om følsomme eller dominerende arter bør status settes til moderat (jf. tabell 6.3). Kunnskapen om mindre vanlige eller sjeldne fiskearter i en lokalitet avtar gjerne med økende antall arter. Det gjelder uansett om vurderingen er basert på prøvefiske eller intervju. Fangstjournaler kan inneholde svært pålitelig informasjon, og vil ofte vise utviklingen over en relativt lang tidsperiode. Usikkerheten vil avhenge av bl.a. at journalene er nøyaktig ført, at de reflekterer fangst etter relativt stor fangstinnsats, og at fisket har foregått stort sett på samme måte og på samme sted over tid. Det er også positivt at fangstjournaler ofte er fokusert på følsomme eller dominerende arter i vannforekomsten. Prøvefiske med garn vil være standard overvåkingsmetode for fisk i innsjøer. Prøvefiske bør i dag gjennomføres etter gjeldende standard (NS-EN Vannundersøkelse - Prøvetaking av fisk med oversiktsgarn). Usikkerheten i dataene vil avhenge av garninnsats i forhold til innsjøens størrelse og dyp, og sikkerheten vil øke med økt garninnsats. I innsjøer med dyp over ca. 15 m bør det også fiskes med pelagiske garn (kalt flytegarn). Sammenligning med eldre prøvefiskedata kompliseres av at utvalget av garnmaskevidder anvendt i standard prøvefiske har endret seg og at det tidligere ikke ble fisket med flytegarn selv i store og dype innsjøer. Det bør derfor utvises forsiktighet i vurderinger av utviklingen over tid. Ekkoloddregistrering av pelagiske bestandsstørrelser vil trolig bli standard metode for overvåking av fisk i store innsjøer. Denne metoden vil vanligvis gi pålitelige data for mengde fisk og hvor den er lokalisert, mens artssammensetningen må dokumenteres med garn eller trål (se kapittel 10 og Gjelland mfl. 2013). Når man har utviklet god kunnskap om den enkelte vannforekomst kan bestandene overvåkes kun med ekkolodd, og suppleres med kontrollfiske med garn eller trål med noen års mellomrom. Prøvefiske med bærbart elfiske-apparat i små elver er standard metode til overvåking og innsamling av materiale av ungfisk av laksefisk (laks og aure). Andre arter som lever i små elver og grunne lokaliteter kan også registreres på denne måten. Tetthetsestimater basert på denne metoden er imidlertid preget av stor variasjon, både mellom lokaliteter og på samme lokalitet over tid (jf. kapittel 7). Under feltarbeidet er det viktig å skille på tetthet av årsyngel (alder 0+) og eldre ungfisk (alder 1+ og eldre), selv om samlet tetthet av all ungfisk anvendes i den forenklede vurderingen i kapittel 7. Nærvær av 0+ fisk bekrefter at siste års gyting har fungert. Prøvefiske med båtelfiske i store elver er en ny metode her i landet. Den gir muligheter for datainnsamling i lokaliteter der vi tidligere ikke hadde muligheter til det. Erfaringene hittil tyder på et stort potensiale, men det gjenstår å utvikle standard prosedyrer (Museth mfl. 2012), og også hvordan denne metoden bør kombineres med andre metoder. 5.3 Pålitelighetsgrad ved klassifisering Antall prøvestasjoner eller fangstinnsats per elvestrekning/ innsjøareal og antall år som det foreligger data fra er avgjørende for hvor sikker man kan være når man skal vurdere tilstanden for fisk i en vannforekomst. Når data skal legges inn i Vann-nett, skal pålitelighetsgrad angis etter en tredelt skala; høy, middels og lav pålitelighet. Pålitelighetsgraden vil avhenge både av sikkerheten ved fastsettelse av referansetilstanden (naturtilstanden uten 16

17 påvirkning) og nåtilstanden. Disse vil begge avhenge av hvilken metodikk som er benyttet til å finne disse tilstandene og hvor lang tidsserie de er basert på. Når det gjelder referansetilstanden, vil denne være sikrest når det er fastsatt en lokalitetsspesifikk referansetilstand basert på grundige undersøkelser før påvirkningene inntrådte. Habitatspesifikke referansetilstander vil innebære en større usikkerhet fordi det kan være betydelig variasjon mellom ulike lokaliteter av samme habitattype i hvordan fiskebestanden faktisk var før påvirkningen inntrådte. I tillegg vil pålitelighetsgraden i klassifiseringen være påvirket av hvor store endringer det er fra referansetilstanden. Er endringene svært store vil pålitelighetsgraden kunne være høy selv om presisjonsnivået på fastsettelsen av nåtilstand og referansetilstand ikke er så høy. Er derimot avvikene mindre og nær klassegrenser kreves høyt presisjonsnivå ved fastsettelse av nåtilstand og referansetilstand for å kunne ha høy pålitelighet ved fastsettelse av tilstandsklassen. 6 Ekspertvurderingsprosedyre for fisk 6.1 Prinsipper en lang rekke beskrivelser av naturforholdene i norske bygder som ofte kan gi et bilde av hvilke fiskearter som fantes, og til en viss grad dominansforhold mellom artene. Spesielt gjelder dette arter som folk fisket etter og som inngikk i husholdning eller handel, dvs. arter som aure, røye, sik, abbor og gjedde. I enkelte tilfelle er også karpefisk som mort og brasme omtalt. Intervjuundersøkelser med lokalkjente personer kan også gi god informasjon om endringer i fiskebestandene i løpet av de siste ca. 50 år. Ofte vil lokale fiskere ha notater om sitt eget fiske som kan vise endringer i bestandene av de ettertraktede artene. Lokalkunnskapen er generelt best når det gjelder disse artene, mens mer anonyme arter som f. eks. steinsmett eller niøye som regel vil være mindre kjent. Det mest pålitelige grunnlaget for å bedømme fiskebestandens tilstand i innsjøer er prøvefiske, og i enkelte sjeldne tilfelle finnes det også prøvefiske fra en tid da man kan anta at bestanden var nær referansetilstanden. 6.2 Vurderingsprosedyre Basert på prinsippene som er skissert i figur 6.1 beskrives i tabell 6.1, 6.2 og 6.3 prosedyren for å komme fram til tilstandsklasse mer konkret og detaljert. Denne består av anbefalte kriterier som bør dokumenteres. Det første trinnet (tabell 6.1) omhandler det mest elementære Dagens tilstand for utvalgte parametere i en fiskebestand skal sammenlignes med en forventet referansetilstand eller naturtilstanden. Tilstandsklassen fastsettes på grunnlag av hvor mye dagens tilstand avviker fra referansetilstanden. Fastsettelsen av referansetilstanden vil ofte være den vanskeligste vurderingen i dette arbeidet. 1) Finnes det fisk? Ja 2) Er alle forventete fiskearter til stede? Nei Nei 1. Hvorfor? Vurderingen av dagens tilstand kan gjøres på en systematisk måte ved å ta i bruk et klassifiseringstre som en veileder og dokumentasjon ved en serie av ekspertvurderinger (Figur 6.1). En person med kunnskap og erfaring om fiskesamfunn i norske vassdrag vil, selv på grunnlag av relativt begrenset informasjon, kunne gjøre en kvalitativ vurdering av hvor mye dagens tilstand avviker fra en forventet referansetilstand, og dermed angi en tilstandsklasse for den aktuelle vannforekomsten. Ved å kombinere prinsippene fra klassifiseringstreet med data for endringer i bestandsstørrelse, kan vi utvikle en indeks for endring og derved foreta en tallfestet klassifisering av fiskebestanden. Det er viktig å huske at selv om klassifiseringstreet gjør det mulig å vurdere fiskebestander ut fra en mer eller mindre subjektiv ekspertvurdering er det viktig å ta i bruk alle tilgjengelige data både om referansetilstanden og nåtilstanden. Jo bedre data vi har, jo sikrere blir plasseringen av vannforekomsten i en tilstandsklasse. Forventet forekomst av arter kan bestemmes på grunnlag av biogeografiske betraktninger og historisk kunnskap. Spesielt viktig er Huitfeldt-Kaas (1918) sin beskrivelse av ferskvannsfiskenes innvandring til og utbredelse i Norge omkring Fra 1700-tallet og framover finnes det også Ja 3) Er det fremmede fiskearter til stede? Nei 4) Er dominansforholdene som forventet ut fra habitatet? Ja 5) Drives det forsterkningsutsettinger? Nei 6) Er tettheten som forventet? Ja 7) Er bestandsstrukturen i de(n) viktigste arten(e) som forventet? Ja God eller Svært god økologisk status Ja Nei Ja Nei Nei 2. Hvorfor? 3. Vurdér e ekten av fremmed art 4. Hvorfor? 5. Vurdér e ekten av utsettingene på tetthet og dominansforhold 6. Hvorfor? 7. Hvorfor? Figur 6.1 Klassifiseringstre for vurdering av vannforekomsters økologiske tilstand, basert på alle tilgjengelige data (fra Sandlund mfl. 2011). 17

18 Tabell 6.1 Vurdering av om det forekommer fisk i vannforekomsten, og årsakene til eventuelt fravær eller nærvær av fisk. BKE er biologisk kvalitetselement, i dette tilfelle fisk. TRINN 1 Svar Kommentar Tilstandsklasse Finnes det fisk? (Spørsmål 1 i figur 6.1) Nei. Naturlig fisketom Hvis fisketomt er fisk intet kvalitetselement Fisk er ikke BKE Ja. Naturlig forekomst Gå videre til trinn 2 Ja. Art(er) innført av mennesker før 1900 Ja, men arten(e) innført av mennesker etter 1900 Fisken behandles som naturlig forekomst. Gå videre til trinn 2 Fisken er påvirkningsfaktor og ikke kvalitetselement Fisk er ikke BKE Nei, tapt. Naturlig utdødd* Fisk er intet kvalitetselement Fisk er ikke BKE Nei, tapt pga menneskelig aktivitet Gir automatisk svært dårlig status Svært dårlig * Fiskebestander i mindre innsjøer og bekker kan dø ut av naturlige årsaker, f. eks. ved oksygensvinn under isen i uvanlige vintre, ved ekstrem tørke og gjengroing. Oksygensvinn kan også skyldes økt tilførsel av organisk materiale fra kloakk eller jordbruk. Det kan være vanskelig å bedømme hvorvidt dette er en naturlig prosess eller om den skyldes menneskelig aktivitet. spørsmålet: Finnes det fisk i vannforekomsten? På det andre trinnet (tabell 6.2) skal det gjennomføres en vurdering av artssammensetning, dominansforhold og bestandstetthet i forhold til en definert referansetilstand. Vurderingene her skal kobles til tabell 6.3, der nedgang i bestanden oversettes direkte til en tilstandsklasse. I trinn tre vurderes bestandsstrukturen til prioriterte arter (tabell 6.4). Tabell 6.2 viser det andre trinnet i vurderingen, der de tre delene reflekterer ulike nivåer av kunnskap. Det kan ofte være vanskelig å dokumentere forekomst av alle de artene vi skulle forvente i en lokalitet. Sjeldne eller lite fangbare arter kan være relativt ukjente selv for lokalbefolkningen, og sjeldne eller små arter kan også være vanskelige å påvise med standard prøvefiske. Det er viktig ved prøvefiske med garn at alle maskevidder brukes i alle habitater i henhold til metodestandarden (NS-EN 14757). Likevel er det slik at småvokste arter kan forekomme sjelden i fangstene på grunn av metodebegrensninger. Enkelte arter, som f eks ål eller niøye, fanges ikke i garn. Ved vurderingene kan det derfor være nødvendig å fokusere på et utvalg av artene. Det er viktig å fokusere mest på de artene som er mest følsomme overfor den eller de påvirkningsfaktorene som er aktuelle (se tabell 5.1). Vurderingene i tabell 6.1 og 6.2 gir enten direkte en tilstandsklasse eller vurderingen tas videre i tabell 6.3, som gir tilstandsklasse, som eventuelt justeres gjennom vurderingene i tabell 6.4. Vurderingen i tabell 6.2A baseres på kunnskap som i de fleste tilfelle vil finnes hos lokalkjente (og som kan registreres ved hjelp av intervju) dersom vi ikke har prøvefiskedata. Dersom alle artene finnes på samme måte som før er tilstanden Svært god. Dersom en eller flere arter er utryddet gir dette Svært dårlig tilstand (se også tabell 6.3). Vurderingen i tabell 6.2B baseres på prøvefiskedata, gjerne i kombinasjon med intervjuer eller annen dokumentasjon av en referansetilstand. Vurderingen i tabell 6.2C baseres på prøvefiske med beregning av bestandstetthet eller relativ eller absolutt bestandsstørrelse. Dette kan være tetthetsberegninger ved elfiske, estimater for pelagisk fisk ved hjelp av ekkolodd eller man kan benytte fangst per innsats ved prøvegarnfiske som en indikator på bestandstetthet. Fangststatistikk kan også danne grunnlag for vurderinger av utviklingen i bestandsstørrelse. Også overvåkingsdata fra fisketellere, smoltfeller eller lignende kan brukes her. Hovedparameter for skade på en fiskebestand er nedgang i bestandsstørrelse (tabell 6.2C). Her må det gjøres en vurdering av hvilke fiskearter det er snakk om og påliteligheten av de data man har. Er f. eks. artene som viser tilbakegang følsomme eller robuste arter (jf. tabell 4.1)? Informasjon om at en eller flere arter har hatt tilbakegang kan vurderes ut fra følgende kriterier: I. Er det én art som har tilbakegang? Hvis ja, gå til tabell 6.3. II. Er det flere arter som har tilbakegang? Hvis ja, gå til III. III. Er nedgangen hos den eller de artene som er sensitive overfor den aktuelle påvirkningen dokumentert med høy eller middels pålitelighet (gitt at påvirkningen er kjent?)? Hvis ja, gå til tabell 6.3. Hvis nei, gå til IV. IV. Vurder hvilken art med nedgang som gir mest pålitelig klassifisering. Anvend data for denne arten i tabell 6.3. Når klassifiseringen er gjennomført må også påliteligheten i data og dermed usikkerheten i klassifiseringsresultatet angis. Klassegrensen mellom God og Moderat tilstand er angitt som et spenn mellom 25 og 40 % reduksjon i bestandsstørrelse. 18

19 Tabell 6.2 Vurdering av artssammensetning, dominansforhold og bestandstetthet. TRINN 2 SVAR KOMMENTAR Tilstandsklasse A) Er alle arter til stede? (Spørsmål 2 i figur 6.1) Ja. Alle arter til stede, ingen informasjon om nedgang Dette må vurderes opp mot en ekspert- eller faktabasert forventning om hvilke arter vi bør finne i vannforekomsten Svært god (men se trinn B og C) Nei. Beskriv årsak hvis nei Dersom én art er tapt pga. menneskelig påvirkning Svært dårlig B) Er dominansforholdene (i antall eller biomasse) mellom fiskeartene i prøvefisket som forventet? (Spørsmål 4 i figur 6.1) Ja, forholdet mellom artene er som forventet, basert på tilgjengelig kunnskap (prøvefiske, i enkelte tilfelle også intervjuer) Nei, forholdet mellom artene i prøvefisket er ikke som forventet Uendrete dominansforhold kan likevel bety bestandsnedgang. Vurdér under trinn C Vurdér graden av nedgang hos reduserte arter Svært god (men se trinn C) Se trinn C C) Er mengden / tettheten av fisk som forventet? (Spørsmål 6 i figur 6.1) Ja, mengde fisk som forventet Svært god Nei, en eller flere arter har vist nedgang Vurdér avvik fra referansetilstand Tabell 6.3 Tabell 6.3 Bestandsnedgang i ulike tilstandsklasser for fisk. Anbefalt ordbruk i intervjusituasjoner er også angitt. Pålitelighet i datagrunnlaget og usikkerhet i klassifiseringen må angis. Artssamfunn Svært god God Moderat Dårlig Svært dårlig Bestandsnedgang 0-10 % 10-25/40 % 25/40-60 % % % Normalisert EQR >0,8 0,8-0,6 0,6-0,4 0,4-0,2 <0,2 Ordbruk ved intervju "Som før" "Merkbar tilbakegang" "Betydelig tilbakegang" "Svært kraftig tilbakegang" "Helt eller nesten utdødd" Den strengeste grensen (25 %) bør bare anvendes dersom man har svært gode og pålitelige data for fiskebestanden. Vanligvis vil kvaliteten på data tilsi at God/Moderat-grensen bør være 40 % nedgang i bestanden. I tabell 6.4 beskrives vurderingene som gjelder bestandsstruktur. Eventuelle avvik fra referansetilstand når det gjelder bestandsstruktur kan gi grunnlag for å nedjustere tilstandsklassen som er satt på grunnlag av vurderingene i tabell 6.2 og 6.3. Bestandsstruktur omfatter lengde- og aldersfordeling, samt eventuelle økologiske former. Dette er kriterier som krever god kunnskap både om artenes biologi og om fiskebestanden i den aktuelle vannforekomsten. Fiskearter kan ha ulik alders- og lengdefordeling i naturlige bestander, og det er stor variasjon både mellom arter og innen den enkelte art. Aurebestander vil ofte har ofte en jevn rekruttering, slik at antall fisk per aldersgruppe avtar med økende alder (på grunn av naturlig dødelighet). Manglende eller fåtallige aldersgrupper i en aurebestand gir derfor grunn til å foreta en nærmere vurdering for å kunne angi om dette skyldes naturlige eller menneskeskapte årsaker. I høyfjellet kan klimaet være en naturlig årsak til at aurebestander opplever sviktende rekruttering i enkelte år. For svært mange andre arter gjelder imidlertid at de svært ofte har variabel rekruttering, noe som gir mer eller mindre regelmessig sterke og svake årsklasser. Dette vil vise seg i en prøvefiskefangst ved variabel årsklassestyrke. Mange av laksefiskene har flere økologiske former eller ulike livshistorier innen samme lokalitet. Hos aure vil ofte bestanden i en elv eller bekk bestå av både ungfisk, elvestasjonære kjønnsmodne fisk, og fisk som kan vandre ned til nærmeste innsjø hvor den oppholder seg fram til kjønnsmodning. I små sidebekker til større elver eller tilløpsbekker til vatn kan det naturlige fiskesamfunnet ofte bestå av bare årsyngel som forlater bekken første høst. Eldre ungfisk ( 1+) påtreffes da bare tilfeldig i forbindelse med næringsvandringer. I større elver kan aurebestanden bestå av en relativt stasjonær komponent og en vandrende komponent. Resultatene av prøvefiske eller andre undersøkelser i elveforekomster må vurderes ut fra dette. Sik og røye har ofte flere økologiske former i samme innsjø. Kunnskap om dette må anvendes i tabell

20 Tabell 6.4 Vurdering av bestandsstruktur innen de artene som er prioritert. (Spørsmål 7 i figur 6.1). TRINN 3 SVAR KOMMENTAR Tilstandsklasse A) Er lengde-fordelingen i bestandene naturlig eller bare et resultat av beskatning? Ja, som forventet Nei, ikke som forventet Identifiser årsaken(e): naturlige eller menneskeskapte. Menneskeskapt årsak gir klassereduksjon Ingen klassereduksjon Klasse ned ett trinn B) Er alders-sammensetningen i bestandene naturlig eller bare et resultat av beskatning? Ja, alle livsstadier er til stede i bestanden Nei, det mangler aldersgruppe(r)* Identifiser årsaken(e): naturlige eller menneskeskapte. Menneskeskapt årsak gir klassereduksjon Ingen klassereduksjon Klasse ned ett trinn C) Er de økologiske formene til stede? Ja, som kjent fra tidligere Ingen klassereduksjon Nei, tidligere kjente former er sterkt redusert eller borte Identifiser årsaken(e): naturlige eller menneskeskapte. Menneskeskapt årsak gir klassereduksjon Klasse ned ett trinn *Dersom enkelte lengde- eller aldersgrupper mangler i fangstene og man kan fastslå at dette skyldes menneskelige inngrep, bør tilstandsklassen reduseres ett trinn (Svært god --> God, God --> Moderat). Sølensjøen. Foto: Odd Terje Sandlund 20