Hvem går til psy ko log?

Transkript

1 Fag ar tik kel Lars Wich strøm Psy ko lo gisk in sti tutt Nor ges tek nisk-na tur vi ten ska pe li ge uni ver si tet Hvem går til psy ko log? Det har i li ten grad vært kart lagt hvor man ge og hvem som går til psy ko log i Nor ge. Den ne lands dek ken de un der sø kel sen vi ser at hver syv en de person mel lom 26 og 32 år har fått hjelp hos psy ko log. I slut ten av 20-åre ne har hver sjet te kvin ne og hver ti en de mann vært hos psy ko log. En ve sent lig an del gikk til pri vat prak ti se ren de te ra peu ter. Mer enn hver fjer de vok sen i Nor ge fyl ler kri te rie ne for en DSM-III-R dia gno se, og halv par ten har gjort det i lø pet av li vet (Kring len, Tor ger sen & Cramer, 2001). Sli ke høye tall stem mer noen lun de med re sul tate ne fra un der sø kel ser av be folk nin gen i and re vest li ge land. For voks ne va rie rer 12-må ne ders-pre va len sen for bruk av spesia list hel se tje nes ter for psy kis ke vans ker mel lom 2,0% (Ita lia) og 8,8% (USA), mens noen gang å ha be nyt tet en form for hel setje nes te for psy kis ke vans ker va rie rer mellom 4% og 19% (Wang et al., 2007). Det er alt så et stort gap mel lom an tal let som har psy kis ke vans ker, og an tal let som får hjelp: kun om lag halv par ten av voks ne med al vorli ge psy kis ke li del ser har mot tatt slik hjelp. Og blant de med mil de og mode rate pla ger er an de len ve sent lig la ve re (Wang et al., 2007). Sam men likn ba re tall fin nes ikke for Nor ge, men kun et mind re tall av voks ne i Nord-Trøn de lag med høye skå rer på angst el ler de pre sjon had de søkt hjelp for men ta le hel se pla ger (hhv. 39% og 13%) (Ro ness, Myk le tun, & Dahl, 2005). Det er føl ge lig en rek ke and re for hold enn symptomtrykk og funk sjons ned set telse som be stem mer hvem som får hjelp for psy kis ke hel se pla ger. Lit te ra tu ren om kring hjelpsøking for psy kis ke vans ker har i all hoved sak kon sentrert seg om hvem som får hjelp (Angold et al., 2002; Angold et al., 1998; Coch ran, Sul li van & Mays, 2003; Cos tel lo et al., 1988; Mc Crack en et al., 2006; Reig stad, Jor gen sen, Sund & Wichstrøm, 2006; Sourander et al., 2004; Wang et al., 2007), og om sel ve hjelpsøkerprosessen (An dersen, 1995; Pescosolido, 1992; Saun ders, 1993). Vi vet langt mind re om hvem som får hjelp hos hvem. Så langt jeg har klart å brin ge på det rene, fin nes det in gen stu dier på ver dens ba sis av hvil ke for hold som er as so si ert med det å gå til psy ko log jam ført med å mot ta hel se hjelp fra and re pro fe sjoner. Vi vet hel ler ikke hvor stor an del av befolk nin gen som har vært hos psy ko log, og hva de selv an gir som grun ner til hjelpsøkingen. Uli ke hel se pro fe sjo ner har ulik utdan ning og ulik kom pe tan se, ikke bare hva an går ulik me to dikk, men til dels også hva an går uli ke pro ble mer. En skul le der for forven te en viss dif fe ren sie ring ba sert på type pro blem. For hold som in flue rer på sannsyn lig he ten for å søke hjelp, er av både struk tu rell ka rak ter, som til gjen ge lig het og kost na der ved hel se hjelp (Burgy & Hafner- Ranabauer, 1998), og kul tu rell ka rak ter, som hold nin ger til psy kis ke li del ser og frykt for stig ma ti se ring (Cor ri gan, 2004; Vo gel, Wade, & Hackler, 2007). I den ne ar tik ke len vil jeg un der sø ke hvil ke in di vi duelle ka rakte ris ti ka som kan for kla re hvor vidt man får hjelp av psy ko log el ler av and re som til byr hjelp for psy kis ke vans ker. En rek ke sli ke in di vi duelle fak to rer pre di ke rer hjelpsøking der iblant kjønn, grad og type sympto mer, so si al støt te, so sio øko no misk status, byr de for and re, opp levd stress, grad av funk sjons ned set telse, samt tid li ge re behand lings his to rie (Ale gria, Bijl, Lin, Walters & Kess ler, 2000; Angold et al., 2002; ten Have, Iedema, Ormel & Vollebergh, 2006; Ten Have, Vollebergh, Bijl & Ormel, 2002). Det te er imid ler tid til li ten hjelp for å pre di ke re hvem som får hjelp hos hvem. Hvil ken hel se pro fe sjon en mø ter, av hen ger dels av for hold inn ad i hel se ve se net, som ar beids for de lin gen på en kli nikk el ler henvis nings prak sis hos en all menn prak ti se rende lege, og dels av de valg den en kelte pasient fore tar, som hvem man ber om henvis ning til, el ler hvem man vel ger å av slut te en be hand ling hos. For må let med det te ar bei det var føl ge lig to delt. Den før s te mål set tin gen var å es time re hvor stor an del av en ung vok sen popu la sjon som had de søkt hjelp hos psy kolog for psy kis ke hel se pla ger. Den and re var å un der sø ke hvil ke de mo gra fis ke, so siale og per son li ge fak to rer som er as so si ert med 1036 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

2 Vitenskap og psykologi L. Wichstrøm: Hvem går til psykolog? det å gå til psy ko log ver sus det å få hel sehjelp hos and re pro fe sjo ner. Me to de Da ta grunn la get for det te ar bei det stam mer fra un der sø kel sen «Ung i Nor ge» (Wichstrøm, 1999, 2006). Ung i Nor ge er en prospek tiv lands dek ken de un der sø kel se av ung dom som star tet i 1992 like an de ler un der søkt på vår se mes te ret og høst se meste ret (T1), med opp føl gin ger i 1994 (T2), 1999 (T3) og 2006 (T4). De føl gen de data stam mer fra T4. Del ta ge re Ved T4 del tok 2890 per so ner (82,4% av de som kun ne føl ges opp). Gjen nom snitts alde ren var 28,5 år (stan dard av vik = 2,0 år) og 56,2% var kvin ner. Ho ved tyng den var i full tids løn net ar beid (62,8%), men en mind re an del had de også del tids stil ling (11,4%) el ler var un der ut dan ning (11,5%). En stor an del an tok at de som 40-åringer, dvs. i gjen nom snitt om 11,5 år vil le være i øvre mel lom lag (65,8%). Svært få an tok at de vil le ar bei de in nen for en pri mær næ ring (1,2%), og det var også re la tivt få som antok at de vil le ha ty pis ke ar bei der yr ker (8,8%). Om lag 2/3 var gift el ler sam bo ende, og 1/3 had de egne barn. Sam let sett var del ta ger ne føl ge lig i en etab le rings fa se hva an gikk sam liv, barn, ar beid og ut dan ning om enn i va rie ren de grad. Pro se dy re I alt 67 ung doms sko ler og vi de re gå en de sko ler ble til fel dig valgt ut til å del ta etter stra ti fi sert trek king på grunn lag av landsdel, sko le stør rel se og type sko le (all mennfag lig, yr kes fag lig el ler kom bi nert AF og YF sko le på vi de re gå en de). Hvert trinn var likt re pre sen tert. I alt ele ver gikk i de klas se ne som ble truk ket ut. Av dis se del tok (97%). Fire sko ler var ikke med i den vi de re un der sø kel sen, slik at 9697 perso ner var til gjen ge li ge for opp føl ging ved T2. Halv par ten av dis se had de for latt den sko len de gikk på i T1, og måt te føl ges opp pr. post. Hos dis se var svar pro sen ten langt la ve re (67,9%) enn hos de som ble un dersøkt på sko len ved T2 (91,8%). Det ble der for be slut tet å kun føl ge opp vi de re de som del tok på sko len i T2. Un der sø kel sen var opp rin ne lig plan lagt med to må le tidspunk ter. Ved T2 måt te en der for be om forny et sam tyk ke til vi de re opp føl ging, og 91,2% ga slikt sam tyk ke. An tal let del ta ke re som kun ne føl ges opp ved T4, var Per so ner som ikke svar te ved før s te gangs hen ven del se, fikk til sendt et nytt skje ma sam men med et påminningsbrev. Un der søkel sen er god kjent av Re gio nal etisk ko mi té for me di sinsk forsk nings etikk og kon se sjon er gitt fra Da ta til sy net. Må le me to der Hel se hjelp. Del ta ger ne ble spurt: «Har du noen gang blitt hen vist el ler har søkt pro fesjo nell hjelp for at ferds mes si ge (for ek sempel rus), fø lel ses mes si ge (for ek sem pel depre sjon) el ler rela sjo nelle pro ble mer (for ek sem pel ek te skaps pro ble mer)?», med svartalternativene «Nei, ald ri», «Ja, tid li gere» og «Ja, i lø pet av de sis te 12 må ne de ne». De ble så spurt om hvil ke pro ble mer de had de søkt hjelp for (angst, de pre sjon, selvmords pro ble ma tikk el ler selv ska ding, selvbil de el ler iden ti tet, spi se pro ble mer, atferds pro blem el ler ag gre sjon, rus, en somhet, kon flik ter med part ner, kon flik ter med for eldre, et ter virk nin ger etter trau mer (død, over grep etc.), kon sen tra sjons vansker el ler hy per ak ti vi tet, el ler an net). I tillegg ble de bedt om å krys se av for hvem man had de fått hjelp hos (psy kia ter, allmenn le ge/fast le ge, psy ko log, sosio nom, syke pleier, an net hel se per so nell, al ter na tiv me di sin, selv hjelps grup pe, an net). Per soner som had de vært hos psy ko log, ble sammen lik net med de som had de opp søkt and re hel se pro fe sjo ner (men ikke psy kolog), og de som ald ri had de fått slik pro fesjo nell hjelp. De mo gra fis ke for hold. Det ble sam let inn data om ho ved be skjef ti gel se (ar beid, trygd, ut dan ning, hjem me væ ren de), høyes te gjen nom før te ut dan ning, bo sted, si vilstand, egen an tatt frem ti dig og for eld res so sio øko no mis ke sta tus (ba sert på yrke). Men ta le hel se pla ger og psy ko so sia le vans ker. De pres si ve sym pto mer ble målt ved hjelp av De pres si ve Mood In ven tory (α = 0,85) (Kan del & Da vies, 1982). Sympto mer på angst ble målt gjen nom seks spørs mål hen tet fra Hop kins Symp tom Checklist (α = 0,80) (Ham mer & Vag lum, 1990). Spi se pro ble mer ble målt gjen nom en kort ver sjon av Eating Atti tudes Test (α = 0,72) (Gar ner, Olmsted, Bohr & Garfinkel, 1982; La vik, Clau sen & Pe der sen, 1991). Et cut-off på om lag 5% ble be nyttet for sli ke in ter na li se ren de vans ker. Bu li- ABSTRACT Who sees a psychologist? The prevalence and predictors of seeking and re ceiv ing help for men tal health problems were in ves ti gated. The study was based on a nation wide sample of 2,890 subjects be tween 26 and 32 years old. In all, 22.8% had received help for men tal health problems, and 13.8% had received help from a psychologist. Depression (68.9%), anxiety (41.8%), and self-esteem/identity prob lems (34.6%) were the most common reasons for seeking help. Mul ti va ria te ana ly ses showed that anxiety, being a stu dent, and repeated self-destructive be hav iour, independently increased the prob abil ity of re ceiv ing help from a psychologist by two or three ti mes, rela ti ve to that of re ceiv ing help from other sources. The fact that one in every seven young adults had seen a psychologist highlights the crucial role psychologists have in con tem por ary Nor we gi an soci ety. Further, psychologists should be familiar with effective treatments for de lib er ate self-harm and anxiety be cause such cases are more often referred to psychologists than to other health professionals. Keywords: help-seeking, psychologist, self-destructive be hav iour, men tal health mi sym pto mer ble målt ved Bulimic Investigatory Test Edin burgh (α = 0,85) (Hender son & Free man, 1987). Selv ska ding og selv mords at ferd ble målt gjen nom spørsmå let «Har du noen gang med vil je tatt en over dose av pil ler el ler på an nen måte forsøkt å ska de deg selv?». At ferds vans ker ble målt gjen nom å stil le spørs mål om hvor hyp pig en 19 norm bry ten de el ler kri minell at ferd had de vært ut ført de sis te 12 må ne de ne på en seks-punkt-ska la fra «aldri» til «mer enn 50 gan ger». Det te va ri er te fra mind re al vor li ge for hold, som å stje le for mel lom 100 og 500 kro ner i bu tikk el ler kiosk, ha en vold som kran gel med læ rer eller over ord net, til mer al vor li ge for hold som å tvin ge noen til å ha sex, begå over fall el ler ha vært i slåss kamp med vå pen. An tallet al vor lig at ferds van ske lig at ferd ble summert, og et cut-off ble satt for de som hadde 3 el ler fle re al vor li ge at ferds vans ker. Hver at ferd ble rekodet til å være al vor lig el ler ikke (dvs. hhv. 1 og 0). Bruk av rusmid ler ble un der søkt ved å spør re hvor ofte man had de «Druk ket så mye at du føl te deg ty de lig be ru set» sis te 12 må ne der, og hvor ofte man had de brukt hasj el ler ma ri hua na i sam me tids rom. tidsskrift for norsk psykologforening

3 L. Wichstrøm: Hvem går til psykolog? Vitenskap og psykologi I alt oppga 23% av unge voksne i Norge at de hadde fått profesjonell hjelp for psykiske vansker, og 14% hadde vært hos psykolog So siale for hold. Et mål på so si al støt te ble ut vik let etter mo dell av Social Sup port Ques tion naire (Sarason, Le vi ne, Basham & Sarason, 1983). Her spør man om «mennes ker rundt deg som kan gi støt te og hjelp» i tenk te so siale si tua sjo ner. To spørs mål angikk prak tisk hjelp [1) ved valg av yrke el ler ut dan ning og 2) hjelp og råd etter at man har gjort noe galt/ulov lig], og tre an gikk emo sjo nell støt te [3) over for et per son lig pro blem som gjør at man fø ler seg uta for og trist, 4) få en til å føle seg bed re når man er langt nede og 5) som god tar en fullt og helt]. Fas te svar ka te go ri er om fat tet in gen, mor, far, kjæ res te, søs ken, ven ner, slekt ninger, na boer og and re. Del ta ger ne ble også bedt om å angi på en fi re delt ska la hvor tilfred se de var med den ne støt ten. Tre va riab ler ble kon struert på grunn lag av det te, nem lig an tall per so ner som to talt var krysset av, an tal let av krys nin ger for «in gen» og gjen nom snitt lig til freds het. Grad av so si al ak sep te ring, grad av opp levd in ti mi tet i venn skap (α = 0,85) og ge ne rell selv ak tel se (α = 0,85) ble målt ved Self-Perception Pro fi le for Adolescents (Harter, 1988; Wich strøm, 1995). Opp levd en som het ble målt ved en kort ver sjon av UCLA Loneliness Scale (α = 0,78) (Ro berts, Lewinsohn & Seeley, 1993; Rus sel, Peplau & Cutrona, 1980). Ana ly se Ana ly se ne har tatt ut gangs punkt i hjelpsøking gjen nom hele li vet. Bivariate sam menhen ger ble tes tet med kji-kva drat. Mul ti varia te sam men hen ger ble un der søkt ved hjelp av multinomisk lo gis tisk re gre sjon i SPSS17.0. Det te inne bæ rer at ef fek ten av hver va ria bel i mo del len ble kon trol lert for ef fek ten av alle de and re. Va ri ab le nes styrke i å pre di ke re å gå til psy ko log ver sus å gå til an nen be hand ler ble sam men lik net i den ne ana ly sen og sig ni fi kans tes tet. Si den Tabell 1. Psykososial fungering og mentale helsepro ble mer forekomst og gjennomsnitt. Kjennetegn Depressive symptomer 3,8% Angstsymptomer 6,5% Spiseproblemer 11,0% Bulimi-symptomer 2,8% Selvskading Aldri 94,1% En gang 3,4% Flere ganger 2,6% Selvfølelse 3,02 (0,53) Sosial akseptering 3,22 (0,52) Intimitet i vennskap 3,34 (0,58) Opplevd ensomhet 1,78 (0,50) Antall personer som gir sosial støtte 13,89 (5,65) Antall situasjoner uten noen å gå til (av 5 situasjoner) 0,13 (0,52) Gjennomsnittlig fornøydhet med sosial støtte 3,70 (0,42) Hasjbruk siste år (skala 1 6) 1,33 (1,00) Antall ganger beruset siste år (skala 1 6) 3,46 (1,54) Prosent eller gjennomsnitt (standardavvik) det ikke ek si ster te noen a pri ori teo re tisk mo dell, tes tet jeg først en full mo dell med de mo gra fis ke for hold, sym pto mer og plager samt so siale for hold. Mo del len ble så trim met ved at va ri ab ler med en manglende pre dik sjon ble tatt ut på grunn lag av sin evne til å for bed re den to tale pre dik sjonen ( 2 log likelihood-ver di) (Hosmer & Lemeshow, 1989). Prediksjonverdien for de en kelte variblene er vist i form av jus terte odd ra tio er (O.R.). O.R. er sann syn lig heten for at en hen del se inn tref fer ver sus at den ikke inn tref fer, ek sem pel vis sann synlig he ten for å gå til psy ko log der som man er kvin ne, delt på sann syn lig he ten for å gå til psy ko log der som man er mann. I de tilfel le ne der man har ska la er, an gir O.R. sannsynlighetsendringen når man går ett trinn opp på ska la en, ek sem pel vis når man der som man har skå ren 4 på en angst-ska la ver sus å ha skå ren 3. O.R. har ver di er mellom 0 og uen de lig, hvor en O.R. = 1 an gir at det ikke er noen end ring i odds for hol det, dvs. in gen sam men heng mel lom prediktorvariabel og den av hen gi ge va ria be len. Re sul ta ter Be hand ling for psy kis ke hel se pla ger I alt opp ga 22,8% at de had de fått be handling el ler blitt hen vist for psy kis ke hel sepro ble mer, mens 35,9% svar te at de had de hatt be hov for slik hjelp på ett el ler fle re tids punk ter. Av dis se sis te var det 37,8% som ikke had de søkt slik hjelp, mens kun 1,4% av de som had de mot tatt hjelp, ikke men te de had de hatt be hov for det. Et mind re tall av del ta ger ne (4,3%) had de mot tatt hjelp i barne- og ung doms år (<18 år), mens 19,7% had de mot tatt hjelp mens de var voks ne. Av de som mot tok hjelp som barn el ler ung dom, mot tok fler tal let (57,9%) også hjelp etter at de had de fylt 18 år. Av de som had de fått hjelp noen gang, opp ga en ve sent lig an del at de had de fått den ne hjel pen på psy kiat risk po li kli nikk (31,8%) el ler av pri vat prak ti se ren de (39,4%). And re hjel pe in stan ser var langt sjeld ne re: PPT (15,9%), psy kiat risk sen gepost (6,4%), kri se sen ter (3,4%), gjen nom hel se- el ler so si al tje nes ten på arbeids plassen 1038 tidsskrift for norsk psykologforening

4 Vitenskap og psykologi L. Wichstrøm: Hvem går til psykolog? (2,9%) el ler so si al kon to ret/so si al tje nes ten i kom mu nen (2,6%), bar ne ver net (2,4%), mens 30,2% opp ga and re in stan ser. De pre sjon (68,9%) og angst (41,8%) var de pro ble me ne som hyp pigst ble oppgitt som grunn til hjelpsøkingen. Der nest fulg te pro ble mer med selv bil de og iden titet (34,6%) og et ter virk nin ger etter traumer (27,5%). Sjeld ne re opp git te grun ner var sui ci da li tet og selvskadingsproblematikk (13,4%), spi se pro ble mer (12,7%), ensom het (16,1%), kon flik ter med for eldre (16,0%) og kon flik ter med part ner (20,5%), mens at ferds pro ble mer el ler ag gre sjon (8,2%), al ko hol- og rus pro ble mer (8,2%), samt kon sen tra sjons pro ble mer el ler hy perak ti vi tet (8,4%) var noen lun de lav fre kvent. Nær en tred je del opp ga and re, ikke-spe si fiser te, pro ble mer (32,9%). En langt stør re an del av kvin ner enn menn (27,1% mot 17,1%, χ 2 = 40,14, df =1, p <.0001) had de mot tatt el ler blitt hen vist for psy kis ke hel se pla ger. Den samme kjønns for skjel len fan tes i an de len som men te de noen gang had de hatt be hov for slik hjelp (42,8% mot 26,8%, χ 2 = 73,17, df = 1, p <.0001). Det var in gen for skjell på hvor menn og kvin ner had de fått hjelp. Ikke over ras kende had de fle re kvin ner enn menn fått hjelp for spi se pro ble mer (17,8% mot 2,8%, χ 2 = 28,56, df = 1, p <,0001), mens fle re menn enn kvin ner had de fått hjelp for at ferds pro ble mer el ler ag gre sjon (14,5% mot 5,1%, χ 2 = 17,00, df = 1, p <.0001) og rus (12,7% mot 5,5%, χ 2 = 10,11, df = 1, p <.0001). Noen fle re av kvin ne ne enn men ne ne som søk te hjelp, gjor de det te på grunn av et ter virk nin ger et- ter trau mer (31,3% mot 20,1%, χ 2 = 9,07, df = 1, p <.01). Merk at det føl ge lig ikke var noen kjønns for skjell i hjelpsøking for angst, de pre sjon, en som het, selv bil de, sui ci da litet, hy per ak ti vi tet/kon sen tra sjons vans ker, kon flik ter med for eldre el ler kon flik ter med part ner. For di det se lek ti ve fra fal let po ten si elt kun ne på vir ke den es ti mer te fore koms ten, ble re sul ta te ne vek tet med re sul ta te ne fra den lo gis tis ke re gre sjo nen som pre di ker te fra fall. Re sul ta te ne fra del ta ge re som had de kjen ne tegn som lik net på de som ikke deltok ved T4, ble til lagt proposjonalt stør re vekt. Re sul ta te ne vis te ikke nev ne ver di ge av vik fra dem som er pre sen tert oven for, og av vi ket over steg ikke to pro sent po eng for noen re sul ta ter. Tabell 2. Multivariate assosiasjoner med å søke hjelp hos psy ko log og hos annet helsepersonell. Multinomisk logistisk regresjon. Prediktor Annen helsearbeider, men ikke psykolog Psykolog Wald Justert O.R 95% CI lav 95% CI høy Wald Justert O.R 95% CI lav 95% CI høy Alder i år 7,20** 1,09 1,02 1,17 7,83** 1,09 1,03 1,16 Kjønn: kvinne 15,17*** 1,59 1,18 2,15 17,68*** 1,80 1,37 2,37 Selvskading (nei er referanse) En gang 19,02*** 3,86 2,10 7,07 38,65*** 5,37 3,16 9,12 Flere ganger 2,99 2,11 0,91 4,94 30,83*** 6,22 b) 3,26 11,85 Angstsymptomer 55,24* 1,85 1,09 3,13 48,62*** 4,40 c) 2,90 6,68 Selvfølelse (4-delt skala) 41,74*** 0,39 0,30 0,52 37,25*** 0,45 0,35 0,58 Hasjbruk siste år (6-delt skala) 15,17*** 1,27 1,13 1,43 13,38*** 1,23 1,10 1,38 Samboerskap (har kjæreste, men bor ikke sam men er referanse) Enslig 0,24 1,12 0,71 1,76 0,78 0,83 0,55 1,25 Gift 3,18 0,63 0,38 1,05 7,81** 0,52 0,32 0,82 Samboende 4,13* 0,63 0,40 0,98 4,00* 0,67 0,45 0,99 Hovedbeskjeftigelse (Referanse er under utdanning) Heltidsstilling 1,55 0,95 0,76 0,50 1,17 21,14*** 0,44 a) 0,31 0,63 Deltidsstilling (15 35 timer pr. uke) 0,75 0,42 1,33 6,97** 0,53 0,33 0,85 Mindre deltidsstilling (5 14 timer pr uke) 3,89* 2,34 1,01 5,45 2,89 0,40 b) 1,14 1,15 Arbeidsløs el ler på sysselsettingstiltak 0,22 1,17 0,60 2,27 0,17 1,12 0,65 1,93 Svangerskapspermisjon 1,45 0,65 0,32 1,31 9,88** 0,38 0,21 0,69 Hjemmeværende 0,08 0,87 0,34 2,50 3,84* 0,40 0,16 1,00 Merk: Å ikke søke hjelp er brukt som kontrast. * p <.05, ** p <.01, *** p <.001. a) Psykolog forskjellig fra an net hel se per so nell p < 0.05, b) Psy ko log forskjellig fra annet helsepersonell p <.01, c) Psy ko log for skjel lig fra an net hel se per so nell p <.001. tidsskrift for norsk psykologforening

5 L. Wichstrøm: Hvem går til psykolog? Vitenskap og psykologi Be hand ling hos psy ko log Godt over halv par ten (59,1%) av de som had de fått hel se hjelp for psy kis ke pro blemer, had de fått det te av psy ko log, mens 39,5% had de fått hjelp av all menn prak ti seren de lege og 28,0% av psy kia ter. Øv rige grup per som sosio nom (12,1%), syke pleier (8,5%), al ter na tiv be hand ler (7,7%), selvhjelps grup pe (6,3%), and re hel se ar bei de re (8,1%), og an net (11,8%) ut gjor de mind re an de ler. Hver fjer de som had de vært hos psy ko log, had de også vært hos psy kia ter (24,3%), mens halv par ten av de som had de vært hos psy kia ter (50,0%), også had de vært hos psy ko log. En stør re an del av de som had de fått hjelp hos psy ko log, had de fått det av en pri vat prak ti se ren de (41,7%), enn av de som had de gått til psy kia ter (28,2%) Det var en ten dens til at fle re menn enn kvin ner som had de fått hjelp, had de fått det av psy kia ter (33,6% mot 25,2%, χ 2 = 5,12, df = 1, p <.05). For and re pro fe sjo ner var det ikke noen kjønns forskjell. Det inne bæ rer at for hele ut val get had de 5,9% av men ne ne og 6,9% av kvinne ne vært hos psy kia ter, mens 9,9% av men ne ne og 16,7% av kvin ne ne vært hos psy ko log. Del ta ger ne ble delt i tre grup per: de som ald ri had de brukt helse tje nes ter for psy kis ke hel se pla ger, de som had de vært hos psy ko log (13,8%), og de som had de fått hjelp hos and re pro fe sjo ner, men ikke hos psy ko log (9,4%). An tal let unge i fødsels ko hor te ne fra 1970 til 1979 som har vært hos psy ko log, es ti me res til Unge men nes ker som had de vært hos psyko log, opp ga of te re in ter na li se ren de proble mer som grunn til at de søk te hjelp, enn de som had de vært hos and re hel se pro fesjo ner (angst 48,1% mot 33,3%, χ 2 = 13,67, df = 1, p <.0001; de pre sjon 75,5% mot 60,4%, χ 2 = 16,61, df = 1, p <.0001; selvmords pro ble ma tikk el ler selv ska ding 16,5% mot 8,0%, χ 2 = 9,66, df = 1, p <.01; selv bilde el ler iden ti tet 44,4% mot 21,4%, χ 2 = 35,28, df =1, p <.0001; en som het 20,4% mot 9,9%, χ 2 = 12,30, df = 1, p <.0001), mens det for ek ster na li se ren de pro ble mer el ler øv rige pro ble mer ikke var noen forskjell. For å un der sø ke om det var sær eg ne forhold som var as so si ert med å få hjelp fra psy ko log ver sus å få hjelp via and re kil der, ble det gjen nom ført en multinomisk lo gistisk re gre sjon hvor det å gå til psy ko log ver- sus det gå til and re var av hen gig va ria bel, med de som ikke had de opp søkt slik hel sehjelp som kon trast. Ta bell 2 vi ser så le des også i hvil ken grad de an tatt ba ken for liggen de fak to re ne for å gå til psy ko log ver sus å gå til and re er sig ni fi kant for skjel lige fra hver andre. Fle re for hold vis te seg ikke å gi et unikt bi drag til å for kla re bruk av helsetje nes ter. Det te in klu der te an tall per so ner som kun ne gi so si al støt te, til freds het med so si al støt te, bu li mi-sym pto mer, de pres si ve sym pto mer, al ko hol be ru sel se, for eld res sosio øko no mis ke po si sjon, egen for ven tet sosio øko no misk po si sjon og ut dan nings lengde. Re sul ta te ne fra den en de li ge trim me de mo del len er vist i ta bell 2 (mo dell til pasning; χ 2 = 5314,27, p =.47). Av den ne går det frem at en rek ke pro ble mer ga et unikt bi drag til økt sann syn lig het for helsetjenestebruk for psy kis ke vans ker, slik som selvska ding, angst, hasj bruk og lav selv fø lel se. I til legg økte sann syn lig he ten for helsetjenestebruk med økt al der, å være kvin ne samt å ikke leve i fast for hold. Det går vi dere frem at tre for hold ga et unikt bi drag til å for kla re hvem som gikk til psy ko log, ver sus hvem som fikk hjelp fra ikke-psy ko lo ger. Det å skåre høyt på angst økte sann syn lighe ten for å ha gått til psy ko log med over fire gan ger, men kun i un der kant av to for å ha fått hjelp av and re. Å ha ska det seg selv en gang økte sann syn lig he ten for å søke hjelp, mens å ha ska det seg selv fle re gan ger kun var as so si ert med å gå til psy ko log (over 6 gan ger økt sann syn lig het). Å være i hel tids stil ling, sam men lik net med å være un der ut dan ning, mins ket sann syn lig he ten mer for å gå til psy ko log enn for å gå til annet hel se per so nell (og føl ge lig var det økt sann syn lig het for å gå til psy ko log der som man var un der ut dan ning). Å være i mindre del tids stil ling med før te økt sann syn lighet for å få hjelp av ikke-psy ko lo ger, mens det mins ket sann syn lig he ten for å få hjelp av psy ko log. Mu li ge toveisinteraksjoner ble un der søkt, men in gen ble fun net. Det te inne bæ rer ek sem pel vis at hvis en kvin ne er de pri mert, så har hun like stor sann syn lighet for å få hjelp som en mann som er depri mert. Det er hel ler ikke slik at unge voks ne med høy so sio øko no misk po si sjon el ler lang ut dan nel se har stør re sann syn lighet for å få hjelp når de har pro ble mer, enn de med en la ve re so sio øko no misk po si sjon. Dis ku sjon I alt opp ga 23% av unge voks ne i Nor ge at de had de fått pro fe sjo nell hjelp for psy kiske vans ker, og 14% had de vært hos psy kolog. In ter na li se ren de vans ker som de presjon og angst, samt selv bil de- og iden ti tetspro ble mer og et ter virk nin ger av trau mer, var blant de hyp pigst an git te pro ble me ne en søk te hjelp for. Sym pto mer på psy kis ke pro ble mer, rus bruk og so siale vans ker predi ker te som for ven tet helsetjenestebruk. I til legg spil te fle re so sio de mo gra fis ke forhold inn, å være kvin ne, al der, ikke leve i fast for hold, samt å være un der ut dan ning. Å ha angst, å selvskade samt å være un der ut dan ning økte sann syn lig he ten for å få hjelp av psy ko log ver sus å få hjelp av and re hel se pro fe sjo ner. Hel se hjelp for psy kis ke vans ker At nær hver fjer de unge voks ne had de fått pro fe sjo nell hjelp for psy kis ke vans ker, og at hver tred je men te de had de hatt behov for slik hjelp, be re der grun nen for et kli ma hvor stig ma ti se ring av men nes ker med psy kis ke pro ble mer let te re kan bekjem pes. Over dob belt så man ge had de fått hjelp for men ta le hel se pla ger i den ne un der sø kel sen som i hel se un der sø kel sen i Nord-Trøn de lag (HUNT) (Ro ness et al., 2005). En må her mer ke seg at HUNT ble gjen nom ført 10 år før Ung i Nor ge, og i løpet av den ne peri oden har ka pa si te ten i psy kia tri en blitt be ty de lig ut bygd, noe som gjør at langt fle re har fått et til bud. I til legg un der søk te vi en yng re be folk ning. Yng re voks ne har like stor sann syn lig het for å ha søkt hjelp som eld re voks ne (Ro ness et al., 2005), til tross for at de har hatt kor tere tid å ha hatt men ta le be last nin ger på. En ung vok sen vil føl ge lig ha stør re sann syn lig het for å søke hjelp når ved kom men de får psykis ke vans ker, enn eld re med de sam me pla ge ne. I til legg spur te man i HUNT bare om «psy kis ke vans ker», mens vi i Ung i Nor ge også spe si fi ser te en del pla ger som folk kan opp fat te som ikke å være psy kis ke, men som man al li ke vel kan få hel se hjelp for, slik som rus, ag gre sjon og sam livs proble mer. I alt 13% av den ne unge be folk nin gen men te de har, el ler had de hatt, be hov for pro fe sjo nell hjelp, men ikke fått det. Bak det te spri ket lig ger det mu li gens fak to rer hos per so nen selv, nett ver ket rundt og forhold i kul tu ren. Tid li ge re re sul ta ter har 1040 tidsskrift for norsk psykologforening

6 Vitenskap og psykologi L. Wichstrøm: Hvem går til psykolog? Internaliserende vansker som de pre sjon og angst, samt selvbilde og identitetsproblemer og ettervirkninger av traumer, var blant de hyppigst angitte problemene en søkte hjelp for imid ler tid også av dek ket at for hold ved selve helsetjenestesystemet, ikke minst tilgang og kost na der, fun ge rer som bar rie rer mot bruk av sli ke tje nes ter (An der sen, 1995). Det te pe ker også mot et udek ket be hov for psy ko log hjelp i sam fun net som gjen spei les i de lan ge ven te lis te ne ved offent lig så vel som ved pri vat be hand ling. Det at kvin ner of te re sø ker hjelp for psy kis ke vans ker enn menn, er et vel kjent funn, og våre tall stem mer over ens med en kjønns for skjell på om lag 2:1 (Sha pi ro et al., 1984). In ter na li se ren de vans ker oppgis som hyp pig ste grunn til å søke hjelp, også hos menn. En kelte har fo re slått at kjønns for skjel len i helsetjenestebruk skyldes kvin ners høye re sy ke lig het (Rhodes, Goering, To & Wil liams, 2002). En skal mer ke seg at den ne kjønns for skjel len ikke ble re du sert selv om man kon trol ler te for for skjel len i meng den og for men for sympto mer og be last nin ger mel lom kjøn ne ne, noe som også er fun net tid li ge re (Koopmans & Lamers, 2007; Rhodes et al., 2002). Tid li ge re har man fun net at noe av den ne for skjel len kan kom me av at kvin ner i større grad enn menn de fi ne rer sine ube stem te emo sjo nel le pro ble mer som psy kis ke vansker (Kess ler, Brown & Bro man, 1981). En mas ku lin kjønns rol le hvor det å kun ne klare seg selv, være tøff og å kon troll over egne fø lel ser er vik tig, kan gjø re det van ske lig å søke hjelp hos and re, og menn vil føl ge lig hel ler for sø ke å hol de ut psy kis ke pla ger (Ad dis & Mahalik, 2003). I til legg kan det av sam me grun ner opp le ves mer stig ma tise ren de for en mann å søke hjelp for psykis ke vans ker enn for en kvin ne (Judd, Komiti & Jack son, 2008). Hjelp hos psy ko log I slut ten av 20-åre ne har hver 6. kvin ne og hver 10. mann vært hos psy ko log. Livtidsprevalensen vil føl ge lig lig ge langt høye re. Sam men likn ba re tall for bruk av psy ko log i and re land fin nes ikke, men re sul ta te ne sy nes å un der stre ke psy ko lo ge nes sent rale plass i det psy kis ke hel se ver net i Nor ge. Re sul ta te ne vi ser også at de pri vat prak ti seren de psy ko lo ge ne tar unna over 40% av pa sien te ne, og fle re enn psy ko lo ger på po li- kli nik ke ne. Nå vil psy ko lo ger i spesialishelsetjenesten for mo dent lig ar bei de med en kre ven de un der grup pe av pa si en ter som tren ger lang be hand lings tid, og må i stør re grad bru kes sin tid på in di rek te pa si ent arbeid enn pri vat prak ti se ren de. I til legg kan det ten kes at pa si en ter med de stør ste funksjons ned set tel se ne, som der med i stør re grad vil ha be nyt tet spe sia list hel se tje nesten, sjeld ne re har del tatt i un der sø kel sen enn pa si en ter med let te re li del ser. Al li ke vel ty der dis se re sul ta te ne på at pri vat prak ti seren de psy ko lo ger står for be hand ling av en ve sent lig del av unge voks ne med psy kis ke vans ker i Nor ge. Tre for hold pek te seg alt så ut som uni ke pre dik to rer for å få hjelp hos psy ko log: å være un der ut dan ning, å ha angst samt repe te ren de selv ska ding. Å ha angst mer enn dob let sann syn lig he ten for å få hjelp hos psy ko log enn å få det hos and re pro fe sjoner. Vi vet ikke om den ne for skjel len oppstår i hen vis nings sys te met el ler hos pa siente ne. Selv om medi ka men tell be hand ling av angst har vist seg ef fek tiv, er psy ko lo gisk be hand ling i form av kog ni tiv at ferds te ra pi spe sielt virk som (Ja mes, So ler & Weatherall, 2005). Med ret te opp fat tes mu li gens psy ko lo ger som spe sielt dyk ti ge på å behand le angst li del ser, både av øv rige fag folk og av den ge ne rel le be folk nin gen. På sam me måte er det tre gan ger så sann syn lig å få be hand ling hos psy ko log som hos and re der som en pa sient har gjentatt selv ska ding. Mu li gens opp le ves det også som at psy ko lo ger har sær skilt eks pertise på selv ska ding. Imid ler tid fin nes det kun få be hand lings til bud med do ku mentert ef fekt, nær me re be stemt dia lek tisk atferds te ra pi som kun er på ut prø vings stadi et i Nor ge (Linehan et al., 2006), og kanskje nett verks in ter ven sjon (King et al., 2006) og til pas se de for mer for mul ti sy stemisk te ra pi (Huey et al., 2004). De to sis te bru kes etter min kjenn skap ikke over for selv ska ding her til lands. Man ge len på doku men tert ef fekt av be hand ling be tyr jo ikke nød ven dig vis at den prak si sen som dri ves av psy ko lo ger i Nor ge, ikke har noen virk ning over for selv ska ding. Like vel åp ner det te for en ube grun net for vent ning til psy ko lo ger på det te om rå det. På den an nen side er hen vis nin ger all tid re la ti ve i den forstand at man vel ger, for hå pent lig, den som er an tatt dyk tigst. Man ge len på do ku mentert ef fekt av til tak be tyr også at hel ler ikke and re fag grup per kan vise til be hand lingsfor mer som er virk som me. Det er slett ikke umu lig at kunn ska pen om virk som behand ling av selv ska ding ikke er godt kjent, ver ken hos fag folk el ler hos all menn he ten. Der med vil kan skje de fles te opp fat te år sake ne til selv ska ding, og der med også til tak mot det, som ut pre get psy ko lo gis ke sna rere enn for ek sem pel me di sin ske. Selv om psy ko lo ger må be hers ke ut red ning og behand ling av en lang rek ke til stan der, bør man for ven te at de har en sær skilt kunnskap om de til stan de ne som er van ligst. Det te un der stre ker be tyd nin gen av ut danning og vi de re ut dan ning in nen selvskadings- og selv mords pro ble ma tikk. De unge i den ne un der sø kel sen var i all hoved sak fer di ge med sin ut dan ning og var yr kes ak ti ve. Det å være un der ut dan ning i den ne fa sen i li vet, dvs. i slut ten av 20-årene og be gyn nel sen av 30-åre ne, om lag dob let sjan se ne for å søke hjelp hos psy kolog sam men lik net med det å være i ar beid. En må mer ke seg at det te var kon trol lert for egen for ven tet so sio øko no misk po sisjon og for eld re nes so sio øko no mis ke po sisjon. En en ty dig for kla ring på det te fin nes ikke i dis se da ta ene. Det kan skyl des en pre fe ran se hos de med lengst ut dan ning, el ler hos stu den ter ge ne relt, for å gå til psyko log hel ler enn til and re hel se pro fe sjo ner. Det kan også skyl des at til tross for øv rige be grens nin ger i stu dent hel se tje nes ten øker sann syn lig he ten for å bli hen vist til psykologfor ek sem pel re la tivt til psy kia ter, mu ligens ut fra sam men set nin gen av per so nalgrup pen i stu dent hel se tje nes ten. En bør mer ke seg at øv rige so sio de mo gra fis ke forhold, slik som for ven tet so sio øko no misk po si sjon, ut dan nings leng de, lands del og urba ni se ring ikke in flu er te det å søke hjelp. Langt på vei er føl ge lig so si al po li tis ke målset tin ger om lik mu lig het til hel se hjelp opp nådd, og man ser ikke den sam me sosio øko no mis ke gra di en ten i det te som man ser i and re land. tidsskrift for norsk psykologforening

7 L. Wichstrøm: Hvem går til psykolog? Vitenskap og psykologi Å ha angst, å selvskade og å være under utdanning økte sann syn ligheten for å få hjelp av psykolog versus å få hjelp av andre helseprofesjoner Me to dis ke begrensinger Selv om Ung i Nor ge-un der sø kel sen har en rek ke for trinn, slik som å ha et stort ut valg, en nøye kart leg ging av helsetjenestebruk for psy kis ke vans ker, å være lands dek ken de og noen lun de re pre sen ta tiv, så er det fle re me to dis ke be grens nin ger en må være klar over når en tol ker re sul ta te ne. Selv om Ung i Nor ge had de svært høy svar pro sent i utgangs punk tet, er den ku mu la ti ve svar prosen ten langt la ve re. Frafallsanalysene vis te at det var sær lig menn med ek ster na li seren de vans ker som ikke del tok ved T4. Å vek te re sul ta te ne i hen hold til fra fal let med før te få end rin ger i fore koms ten av hjelpsøking. Al li ke vel kan en ikke ute luk ke at sær lig an sla ge ne over hvor man ge menn som har fått hjelp, og sær skilt for rus- og ag gre sjons pro ble mer, kan være for lave. Sam men hen ger mel lom va ri ab ler vil vanlig vis være mind re sår ba re for sys te ma tiske skjev he ter i ut val get enn fore koms ter. Det er der med mind re grunn til å anta at styrken i pre dik to re ne for hjelpsøking er på virket av fra fal let. Selv om Ung i Nor ge er en pro spek tiv un der sø kel se, er kun re sul ta tene fra T4 be nyt tet i ana ly se ne. Ofte vil bruk av helse tje nes ter lig ge til ba ke i tid, mens pre dik to rer for helsetjenestebruk i fle re tilfel ler lig ger nær me re i tid enn bru ken av helse tje nes ter. Be gre pet «pre dik tor» er så ledes kun ment i en tek nisk be tyd ning og sier ikke noe om den tids mes si ge rek ke føl gen mel lom va ri ab le ne. Blant an net der for er det ikke mu lig å trek ke kau sa le slut nin ger fra re sul ta te ne. Si den vi har målt pre dik torer for helsetjenestebruk, ek sem pel vis men ta le hel se pro ble mer, etter star ten på den fak tis ke helsetjenestebruken, har vi fan get opp de symp to me ne som står igjen etter endt be hand ling. Der som en sammen lik ner de vans ke ne del ta ger ne selv anga som hen vis nings grun ner og de pla gene som pre di ker te helsetjenestebruk, er det til dels ve sent li ge av vik. Mens de pre sjon hyp pigst ble an gitt som hen vis nings grunn, pre di ker te ikke målt de pre sjon ved T4 helsetjenestebruk. Det er fle re mu li ge for tolknin ger av det te. Den ene er at psy ko lo ger og and re be hand ler de pre sjon ef fek tivt, slik at det som en gang var et pro blem som før- Referanser Adis, M. E. & Mahalik, J. R. (2003). Men, masculinity, and the contexts of help seeking. American Psychologist, 58, Alegria, M., Bijl, R. V., Lin, E., Walters, E. E. & Kessler, R. C. (2000). Income differences in persons seeking outpatient treatment for mental disorders A comparison of the United States with Ontario and the Netherlands. Archives of General Psychiatry, 57, Andersen, R. M. (1995). Revisiting The Behavioral Model and access to medical care. Does it matter? Journal of Health and Social Behavior, 36, Angold, A., Erkanli, A., Farmer, E. M. Z., Fairbank, J. A., Burns, B. J., Keeler, G., et al. (2002). Psychiatric disorder, impairment, and service use in rural African American and white youth. Archives of General Psychiatry, 59, Angold, A., Messer, S. C., Stangl, D., Farmer, E. M. Z., Costello, E. J. & Burns, B. J. (1998). Perceived parental burden and service use for child and adolescent psychiatric disorders. American Journal of Public Health, 88, Burgy, R. & Hafner-Ranabauer, W. (1998). Utilization of the psychiatric emergency service in Mannheim: ecological and distance-related aspects. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 33, Cochran, S. D., Sullivan, J. G. & Mays, V. M. (2003). Prevalence of mental disorders, psychological distress, and mental health services use among lesbian, gay, and bisexual adults in the United States. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 71, Corrigan, P. (2004). How stigma interferes with mental health care. American Psychologist, 59, Costello, E. J., Burns, B. J., Costello, A. J., Edelbrock, C., Dulcan, M. & Brent, D. (1988). Service Utilization and Psychiatric-Diagnosis in Pediatric Primary Care the Role of the Gatekeeper. Pediatrics, 82, Garner, D. M., Olmsted, M. P., Bohr, Y. & Garfinkel, P. E. (1982). The Eating Attitudes Test Psychometric Features and Clinical Correlates. Psychological Medicine, 12, Hammer, T. & Vaglum, P. (1990). Initiation, continuation or discontinuation of cannabis use in the general population British Journal of Addiction, 85, Harter, S. (1988). Manual for the Self-Perception Profile for Adolescents. Denver, CO: University of Denver. Henderson, M. & Freeman, C. P. L. (1987). A Selfte til hjelpsøking, ikke len ger er det. Dessver re sy nes vi ikke å ha sær lig gode be handlings me to der for de pre sjon (Weisz, Mc- Carty & Valeri, 2006). For de fleste har depresjon imidlertid et svingende forløp, slik at det blir mindre sannsynlig at de ved T4 hadde en så vidt sterk depresjon som i sin tid gjorde at de søkte hjelp. Videre er depresjon et vanlig tilleggsproblem ved mange tilstander. Det kan derfor være de komorbide vanskene, som angst, rus og problemer med selvbildet, som gjør at en som er deprimert, heller velger å søke hjelp enn en som kun har depresjon. Implikasjoner Nær hver fjerde unge voksne har fått profesjonell hjelp for psykiske vansker, og majoriteten av disse (14% av alle unge voksne) har vært hos psykolog. Privatpraktiserende psykologer står for en vesentlig del av denne hjelpen. Sannsynligvis ville en økning i antallet psykologer med driftstilskudd og med refusjonsavtale i særlig grad ha kortet ned på ventelistene for behandling. Vi synes å ha fått en ung voksen befolkning som velger å oppsøke profesjonell hjelp når de får mentale helseproblemer. Dette vil med sannsynlighet medføre en videre økt etterspørsel etter slike helsetjenester også når disse unge voksne blir middelaldrende. Gitt at nye kohorter har den samme forventningen om å få profesjonell hjelp, og villigheten til å søke slik hjelp er like stor, vil dette medføre et økt press på hjelpeapparatet. Samtidig letter det at mange har erkjent psykisk vansker hos seg selv eller sine nærmeste, forhåpentligvis arbeidet med å avstigmatisere og avmystifisere mentale lidelser. Å ha angst eller å ha repeterende selvskading tredoblet sannsynligheten for å få hjelp av psykolog versus av andre profesjoner. Psykologer har etter hvert kunnskap om dokumentert effektive behandlingsmetoder for angst. Dette er i meget begrenset grad tilfellet for selvskading, noe som innebærer at utdanning innen selvskadingsog selvmordsproblematikk burde forsterkes ved så vel universitetene som gjennom Norsk Psykologforening. Lars Wichstrøm Psykologisk institutt Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 7491 Trondheim E-post lars.wichstrøm@svt.ntnu.no 1042 tidsskrift for norsk psykologforening

8 Vitenskap og psykologi L. Wichstrøm: Hvem går til psykolog? Rating Scale for Bulimia the Bite. British Journal of Psychiatry, 150, Hosmer, D. W. & Lemeshow, S. (1989). Applied logistic regression. New York, NY: John Wiley & Sons. Huey, S. J., Henggeler, S. W., Rowland, M. D., Halliday-Boykins, C. A., Cunningham, P. B., Pickrel, S. G., et al. (2004). Multisystemic therapy effects on attempted suicide by youths presenting psychiatric emergencies. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 43, James, A., Soler, A. & Weatherall, R. (2005). Cognitive behavioural therapy for anxiety disorders in chil dren and adolescents. Cochrane Database of Systematic Reviews, 25. Judd, F., Komiti, A. & Jackson, H. (2008). How does being female assist help-seeking for mental health problems? Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 42, Kandel, D. B. & Davies, M. (1982). Epidemiology of Depressive Mood in Adolescents an Empirical-Study. Archives of General Psychiatry, 39, Kessler, R. C., Brown, R. L. & Broman, C. L. (1981). Sex-differences in psychiatric helpseeking Evidence from 4 large-scale surveys. Journal of Health and Social Behavior, 22, King, C. A., Kramer, A., Preuss, L., Kerr, D. C. R., Weisse, L. & Venkataraman, S. (2006). Youth-nominated support team for suicidal adolescents (Version 1): A randomized controlled trial. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 74, Koopmans, G. T. & Lamers, L. M. (2007). Gender and health care utilization: The role of mental distress and help-seeking propensity. Social Science & Medicine, 64, Kringlen, E., Torgersen, S. & Cramer, V. (2001). A Norwegian psychiatric epidemiological study. American Journal of Psychiatry, 158, Lavik, N. J., Clausen, S. E. & Pedersen, W. (1991). Eating Behavior, Drug-Use, Psychopathology and Parental Bonding in Adolescents in Norway. Acta Psychiatrica Scandinavica, 84, Linehan, M. M., Comtois, K. A., Murray, A. M., Brown, M. Z., Gallop, R. J., Heard, H. L., et al. (2006). Two-year randomized controlled trial and follow-up of dialectical behavior therapy vs therapy by experts for suicidal behaviors and borderline personality disorder. Archives of General Psychiatry, 63, McCracken, C., Dalgard, O. S., Ayuso-Mateos, J. L., Casey, P., Wilkinson, G., Lehtinen, V., et al. (2006). Health service use by adults with depression: community survey in five European countries Evidence from the ODIN study. British Journal of Psychiatry, 189, Pescosolido, B. A. (1992). Beyond rational choice. The social dynamics of how people seek help American Journal of Sociology, 97, Reigstad, B., Jorgensen, K., Sund, A. M. & Wichstrøm, L. (2006). Adolescents referred to specialty mental health care from local services and adolescents who remain in local treatment: what differs? Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 41, Rhodes, A. E., Goering, P. N., To, T. & Williams, J. I. (2002). Gender and outpatient mental health service use. Social Science & Medicine, 54, Roberts, R. E., Lewinsohn, P. M. & Seeley, J. R. (1993). A Brief Measure of Loneliness Suitable for Use with Adolescents. Psychological Reports, 72, Roness, A., Mykletun, A. & Dahl, A. A. (2005). Help-seeking behaviour in patients with anxiety disorder and depression. Acta Psychiatrica Scandinavica, 111, Russel, D., Peplau, L. & Cutrona, C. (1980). The Revised UCLA Loneliness Scale: Concurrent and dicriminant validity evidence. Journal of Personality and Social Psychology, 39, Sarason, I. G., Levine, H. M., Basham, R. B. & Sarason, B. R. (1983). Assessing Social Support the Social Support Questionnaire. Journal of Personality and Social Psychology, 44, Saunders, S. M. (1993). Applicants experience of the process of seeking therapy Psychotherapy, 30, Shapiro, S., Skinner, E. A., Kessler, L. G., Vonkorff, M., German, P. S., Tischler, G. L., et al. (1984). Utilization of health and mental health services. 3 epidemiological catchment area sites. Archives of General Psychiatry, 41, Sourander, A., Multimaki, P., Santalahti, P., Parkkola, K., Haavisto, A., Helenius, H., et al. (2004). Mental health service use among 18-year-old adolescent boys: A prospective 10-year follow-up study. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 43, ten Have, M., Iedema, J., Ormel, J. & Vollebergh, W. (2006). Explaining service use for mental health problems in the Dutch general population: the role of resources, emotional disorder and functional impairment. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 41, Ten Have, M., Vollebergh, W., Bijl, R. & Ormel, J. (2002). Combined effect of mental disorder and low social support on care service use for mental health problems in the Dutch general population. Psychological Medicine, 32, Vogel, D. L., Wade, N. G. & Hackler, A. H. (2007). Perceived public stigma and the willingness to seek counseling: The mediating roles of selfstigma and attitudes toward counseling. Journal of Counseling Psychology, 54, Wang, P. S., Aguilar-Gaxiola, S., Alonso, J., Angermeyer, M. C., Borges, G., Bromet, E. J., et al. (2007). Use of mental health services for anxiety, mood, and substance disorders in 17 countries in the WHO world mental health surveys. Lancet, 370, Weisz, J. R., McCarty, C. A. & Valeri, S. M. (2006). Effects of psychotherapy for depression in chil dren and adolescents: A meta-analysis. Psychological Bulletin, 132, Wichstrøm, L. (1999). The emergence of gender difference in depressed mood during adolescence: The role of intensified gender socialization. Developmental Psychology, 35, Wichstrøm, L. (2006). Sexual orientation as a risk factor for bulimic symp toms. International Journal of Eating Disorders, 39, Wichstrøm, L. (1995). Harters Self-Perception Profile for Adolescents Reliability, Validity, and Evaluation of the Question Format. Journal of Personality Assessment, 65, tidsskrift for norsk psykologforening