Enkel beskrivelse av serbisk, kroatisk og

Transkript

1 Enkel beskrivelse av serbisk, kroatisk og bosnisk (SKB) Både kunnskaper om andrespråksutvikling, om trekk ved elevers morsmål og om norsk språkstruktur er til god nytte i undervisningen. Slike kunnskaper gjør at læreren lettere forstår hvordan norsk fortoner seg for en elev med et annet morsmål. Dermed blir det også lettere å vite hva en skal legge vekt på i undervisningen, slik at elevene får best mulig vilkår for å utvikle språkferdighetene sine. Kunnskapene er også viktige når læreren skal hjelpe elevene med å nå kunnskapsmålene i hovedområdet språklæring, der det på nivå 1 blant annet heter at elevene skal kunne sammenligne språklyder, ord og uttrykk på morsmålet og norsk. På nivå 3 skal de kunne bruke egne erfaringer til å snakke om likheter og forskjeller mellom norsk og eget morsmål, og på nivå 3 skal de kunne identifisere likheter og forskjeller. sitat s. 22, fra Veiledning Språkkompetanse i grunnleggende norsk. Slektskap til andre språk: Morsmålets språktre og gren: De slaviske språkene utgjør den mest utbredte språkgruppen i den østlige delen av Europa. De tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, liksom bl.a germanske og romanske språk. Det vil si at de har en struktur som ikke er vesenforskjellig fra norsk, tysk, engelsk osv. (og ikke så fjern som ikke-indoeuropeiske språk, for eksempel finsk, ungarsk, tyrkisk). De slaviske språkene har bevart mange gamle trekk, bl.a.et rikt bøyningssystem. Utbredelse: Dette språket snakker ca. 17 millioner mennesker. Dette språket snakkes i Serbia, Bosnia og Hercegovina, Kroatia og Montenegro. Alfabet - Кyrilliske alfabet: Аа, Бб, Вв, Гг, Дд, Ђђ, Ее, Жж, Зз, Ии, Јј, Кк, Лл, Љљ, Мм, Нн, Њњ, Оо, Пп, Рр, Сс, Тт, Ћћ, Уу, Фф, Хх, Цц, Чч, Џџ, Шш. Latinsk alfabet: Aa, Bb, Cc, Čč, Ćć, Dd, Dždž, Đđ, Ee, Ff, Gg, Hh, Ii, Jj, Kk, Ll, Ljlj, Mm, Nn, Njnj, Oo, Pp, Rr, Ss, Šš, Tt, Uu, Vv, Zz, Žž. Serbokroatisk har et rikt konsonantesystem, med flere fonemer som ikke finnes i norsk: Čč, Ćć, Đđ, Dždž, Šš, Žž, Ljlj, Njnj. Det brukes både liten og stor bokstav.

2 Skriftspråk er det språket som blir brukt til å lese og skrive: Både latinske og kyrilliske bokstaver brukes. Latinica/abeceda og det kyrilliske (cirilica/azbuka), er fonemiske. Det vil si at hver bokstav (hvert grafem ) tilsvarer en betydningsbærende lyd ( et fonem ). Skriveretning: Fra venstre til høyre. I SKB er det ikke stor forskjell mellom skrift og tale, det vil si at vi snakker slik vi skriver. Uttalen (ved bokstavering) er forskjellig i kroatisk og serbisk. Kroatisk: a,be,ce,ce,ce,de,dze,de,e,ef,ge,ha,i,je,ka,el,elj, em,en,enj,o,pe,er,es,es,te,u,ve,ze,ze. Serbisk og bosnisk uttaler konsonantene med en kort ø-lyd: a,bø,cø,cø,cø,dø,e,fø,gø,hø,i,jø,kø,lø,ljø,mø,nø,njø,o,pø,rø,sø,sø,tø,u,vø,zø,zø. For de tre lydene lj, nj, og dz brukes det latinske alfabetet en konbinasjon av to bokstaver for et fonem. Kyrillsk skiller mellom tilfeller når det er ett fonem, og når det er en kombinasjon av to (i sammensatte ord), f. eks.: Kyrillisk: n: kon Latinsk: konj `hest`. Bokstaven r har to funksjoner som ikke skilles i skrift. Sammen med en vokal er den et `normalt`konsonantfonem /r/. Når r ikke står til en vokal, har den funksjon som en vokal (og kalles derfor vokalisk r). Den danner kjernen i en stavelse akkurat som vokaler og kalles derfor også stavelsesdannende eller syllabisk r, fornetisk skrevet. Den forekommer: mellom to konsonanter: srpski `serbisk`, crn `svart`. brdo `fjell`. Fonologi handler om hvordan lyder fungerer i språk: Serbokroatisk har et rikt konsonantesystem. Serbokroatisk har en rekke konsonantgrupper som virker uvante for et norsk øre, for eksempel čvrst/fast, ptica/fugl. Bosnisk har tjuefem konsonantar og fem vokalar som kan vera lange eller korte. Det er eit tonespråk som kan ha stigande eller fallande tone på den trykksterke stavinga i eit ord. Det er eit SVO-språk, det vil seie at den vanlege setningsstrukturen har rekkjefølgja subjekt, verbal og objekt. Vokaler: I SKB finnes 5 vokaler og disse er: A, E, I, O og U. Se norske vokalfonemene u/y/æ/og /ø/ fins ikke i BKS. Fonemet /o/ uttales som norsk å, mens /u/ uttales som norsk o i ost. Diftonger: BKS har ikke diftongene au og ei som på norsk. Kombinasjonen au uttales som to seperate lyder, ikke som diftong: sauna/sa-una/`badstu`. Uttale som er vanskelig: En med BKS so morsmål kan derfor oppfatte norsk æ som /a/ (`larer`for `lærer`). Siden BKS ikke har noe skille mellom /e/ og /æ/, kan fonemet /e/ uttales nesten som æ i noen dialekter, særlig i serbisk. Når en med BKS som morsmål snakker norsk, vil det være en tendens til å uttale /y/ som /i/ (`ni`for `ny``). Morfologi/(lingvistikk), læren om hvordan ord er bygget opp: SKB er syntetisk språk hvor gramatiske forhold blir uttrykt ved bøyningsendelser. Det enkelte ord kan ha en rekke endelser med sin spesielle grammatiske funksjon. Substantiver har tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Eksempler på bruk av kjønn: M: velik grad `stor by`, F: velika kuca `stort hus`, N: veliko selo`stor landsby`. Det er to tall: entall (singularis SG ) og flertall (pluralis PL.).

3 Nominaler og adjektiviske ord bøyes i kasus. Kasus brukes for å markere hvilken funksjon et ledd har i setningen. BKS har 7 kasus i entall og flertall. Adjektiver bøyes i kjønn, tall og kasus til det substantivet det står til. De bøyes i positiv, komparativ og superlativ. Verbalformer er bøyde (finitte) eller ubøyde (infinitte). De finitte verbformene bøyes i person og tall, untatt partisipper som bøyes i kjønn og tall, men ikke i person. Verbalformer kan være enkle eller sammensatte (med hjelpverb). De bøyde verbalformene har kategoriene modus, tempus, aspekt og diatese. Sammensatte ord brukes svært mye i norsk, men nesten ikke i serbokroatisk. For eksempel: sammensatt ord hundepølse. Vi sier pølse som er mat for hunder. Syntaks er læren om hvordan ord settes sammen til større enheter, det vil si setninger og fraser. Må det være verb i alle setninger i dette språket: Det må være verb i alle setninger. Må det være substantiv i alle setninger: Det er ikke nødvendivis at det må bli substantiv i alle setninger. Bruk av punktum og stor bokstav: Punktum avslutter normalt en setning. Bilen må repareres. Noen unntak: utropstegn, spørsmålstegn, tre prikker, enkelte punktoppstillinger m.m. Punktum brukes i en del forkortelser. bl.a. ev. kl. Hovedregelen er at vi bruker små forbokstaver hvis det ikke er en særlig grunn til å bruke store. Store forbokstaver brukes særlig som forbokstav i navn for å vise at noe begynner. Navn på offentlige institusjoner skal ha stor forbokstav: Stortinget, Høyesterett. Regjeringen kan skrives med stor forbokstav når en mener institusjonen, Kongen i statsråd. Ellers skal regjeringen ha liten forbokstav. Egennavn skal ha stor forbokstav: Norge, Stortinget, Adam og Eva. Bruk av avsnitt: Vi bruker avsnitt i både faglige tekster og skjønsliterare tekster. Når elever skriver en sjanger markerer de innledning, hoveddel og avslutningsdel. Gjenom tekster er det viktig å ha den "Røde tråden", slik at det blir meningen gjennom hele teksten. Semantikk - lingvistikken (språkvitenskapen) som studerer ordenes betydning, både enkeltvis og i sammenstilte strukturer (setninger). Homografer: (lik skrivemåte) Luk betegner både en grønnsak og en redskap/ting. Luk betyr løk. Homofoner: (lik ordlyd, men forskjellig skrivemåte) Jeg finner ikke dette i SKB. Polysemer: (flere betydning av et ord) For eksempel substantiv et hode som en del av meneskets kropp har i tillegg følgende betydninger: klokskap, en del av boka, en del av plante ( hodekål). Kollokasjoner: Topao docek. `Lunket`/varm velkomst`. Dezurni krivac. `Syndebukk`. Ordtak og metaforer: For eksempel: Bolje vrabac u ruci nego golub na grani. `Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket`. Iver ne pada daleko od klade. Èplet faller ikke langt fra stammen`. Metaforer: Mekan kao pamuk. `Myk som bomull`. Spavati kao top /janje. `Sove som en stein/kanon/lam`.

4 Hva vil du trekke fram som det mest utfordrende for barn og unge når de skal lære norsk? Lytte og tale, dreier seg om å forstå norsk tale, utvide ordforråd og begreper og gjøre seg forstått på norsk. Det innebærer å lytte og gjenkjenne språklige størrelser som lyder, ord, uttrykk og begreper, og å kunne bruke disse i egen tale. Videre må eleven utvikle kommunikative ferdigheter gjennom muntlig språkbruk i forskjellige situasjoner og i arbeid med ulike temaer. (Hovedområde fra Læreplan i grunnleggende norsk.) Lytte: Minoritetsspråklige elever sammen med sine medelever får mye input gjennom undervisningen. Hvor mye elever får høre og forstå av det nye språket blir sett som en viktig faktor i elevens språklige framgang. Det er viktig at lærere som underviser i fagene tar hensyn til minoritetsspråklige elever og tar i bruk språket som er tydelig og forståelig for dem. Lærerne kan bruke undervisning ved hjelp av teknikker; snakke sent, tydelig uttale, bruk av gester, si det samme på ulike måter, førstehåndsopplevelser og ledsage muntlig språk med ilustrasjoner, videoer, dramatiseringer. Lærere kan komme med interessante fortellinger, lese spennende skjønnlitteratur, la elever høre både på TV og radio. Disse metodene har positiv virkning på elevers språktilegnelse. Tale: Her er det viktig at lærere begrenser sine samtaler til "her og nå"-situasjoner. De kan for eksempel ta utgangspunkt i elevers øyeblikklige erfaringer og opplevelser, og ta i bruk visuele læremidler. Et viktig moment i det å skape en undervisningssituasjon der elever føler seg trygge, er å skape følelsemessig og engasjerende læringsituasjoner, hvor elever tør å snakke eller undervisningssitasjoner hvor de har behov for å snakke uten at de behøver å være redd for å ta feil. Lese og skrive, dreier seg om skriftlig kommunikasjon og om utvikling av lese- og skrivekompetanse. Utvikling og utvidelse av ordforråd og begreper i ulike fag og temaer. Det omfatter videre lesing og skriving av tekster i ulike sjangere og bruk av varierte lese- og skrivestrategier. Det betyr også at en bruker skriftspråket for å innhente informasjon og for å utvikle og strukturere ideer og tanker. (Hovedområde fra Læreplan i grunnleggende norsk.)

5 Lese: Elever må lese mye i ulike sjangere og bruke lesestrategiene som for eksempel (BISON, nøkelord, samtale, VØL skjema, osv.) De kan skrive ned i skrivebok ord, begreper og utrykk som de ikke forstår og få en forklaring av læreren. Elever gjør feil ved høytlesing, fordi ulikhetene i uttalen mellom morsmål og norsk ikke er lik. Det er ikke lett å avgjøre om eleven rett og slett uttaler ordet feil, har vanskeligheter med avkodingen eller ikke gjenkjenner meningen med ordet. Dersom elevene er i stand til å lese flytende på morsmålet, så kan deres flyt på norsk automatisk blir bedre etter hvert som deres dyktighet i norsk blir bedre. Skrive: Når elever lager skriftlige produkter er det viktig å komme med positiv respons og ikke peke mye på feil. Å finne ut "hvor" og "hvorfor" elever kan ta feil er viktig vurdering. Ha litt kunskap om elevens morsmål kan være nytig i vurdering av tekster. På den måten kan læreren se forskjellene og likhetene mellom elevers morsmål og norsk, forutsi og forebygge feil, samt være i stand til å følge opp elevenes språklige utvikling. Gruppearbeid er en metode hvor elever lærer seg å samarbeide og utrykke egne meninger og følelser. Språklæring, dreier seg om hva det innebærer å lære et nytt språk. Det omfatter også språk som system og språket i bruk. Et sammenlignende perspektiv på eget morsmål og norsk er nødvendig. Videre dreier det seg om kommunikasjons- og språklæringsstrategier og utvikling av språkkompetanse. (Hovedområde fra Læreplan i grunnleggende norsk.) I SKB språk har vi 5 vokaler. Når et språk har mange vokaler (norsk), må vokalene uttales presist for at betydningen skal komme klart fram. I norsk er det spesielt vokalene ø, y, æ, ø, og u, som er vanskelig å uttale for elever med serbisk/kroatisk/bosnisk bakgrunn. Elever kan sammenligne ordtak og uttrykk på morsmålet og norsk, se på setningsstruktur mellom språkene, sammenligne figurer og symbolene i eventyr både på norsk og morsmålet. Språk og kultur, dreier seg om språkets kulturelle betydning. Hvilke ulike måter bruker en språket på og hvilken språklig variasjon er i Norge. Norsk språk- og tekstkultur i et historisk, flerkulturelt og internasjonalt perspektiv er også med her. (Hovedområde fra Læreplan i grunnleggende norsk.) Elever kan lese samme eventyr både på morsmålet og norsk, sammenlikne sitt hjemmland og Norge og lage en presentasjon om sitt land, sammenligne kulturtradisjoner mellom to land.