24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 73 VEKT OG FEDMERELATERT SYKDOM 5 ÅR ETTER GASTRISK BYPASS Aftab H 1,3, Risstad H 1, Søvik TT 1,2, Aasheim ET 1, Hewitt S 1, Kristinsson J 1, Mala T 1,2 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker 2 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus, Aker 3 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Bakgrunn: Gastrisk bypass er den vanligste fedmeoperasjonen i Norge. Vi ønsket å evaluere vektutvikling og endringer i tilleggssykdommer 5 år eller senere etter gastrisk bypass. Metode: Vi analyserte prospektivt registrerte data hos pasienter etter gastrisk bypass. Gjennomsnittlig (SD) observasjonstid var 61 mnd (3,1). Vektreduksjon ble vurdert ved prosent excessive weight loss (EWL) i forhold til vekt tilsvarende BMI=25 kg/m 2. Resultater: 102/142 pasienter (72%) møtte til 5-års kontroll og ble inkludert. Ingen døde i observasjonsperioden. Gjennomsnittlig preoperativ alder var 45 år (9,4), BMI var 47 kg/m 2 (4,9) og 71% var kvinner. Ved siste kontroll var BMI 34 kg/m 2 (5,7), tilsvarende en gjennomsnittlig vektreduksjon på 27% fra utgangsvekten. Dette gir en gjennomsntittlig BMI reduksjon på 13 (5,4) og EWL på 62% (22,4). 61% av pasientene hadde BMI <35 kg/m 2. Senkomplikasjoner (>30 dager etter operasjonen) ble registrert hos 15% og 2% var operert for intern herniering. Hudplastikk var utført hos 30%. Endringer i fedmerelatert komorbiditet er angitt i tabellen. Gjennomsnittlig BMI (kg/m 2 ) 50 45 40 35 30 25 0 12 24 36 48 60 Måneder etter kirurgi Preop Postop P n=102 n=102 Hypertensjon 28% 17% 0.008 Diabetes(ІІ) 26% 9% <0.001 Depresjon 25% 28% 0.63 Leddsmerter 39% 32% 0.30 Reflux 13% 8% 0.27 Søvnapné 23% 3% <0.001 Hyperlipide 18% 6% 0.002 mi Hypotyreose 18% 11% 0.02 Konklusjon: Gastrisk bypass fører til et betydelig vekttap og har gunstige effekter på fedmerelaterte sykdommer 5 år etter kirurgi.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 74 KIRURGISK BEHANDLING AV EKSTREM FEDME (BMI 60 kg/m 2 ) Risstad H¹, Aftab H 1,2, Søvik TT 1,2,3, Schou CF 1,3, Kristinsson J 1,3, Mala T 1,3 ¹Senter for sykelig overvekt Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker ²Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo ³Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker Bakgrunn: Studier tyder på at ekstremt høy vekt er en risikofaktor for komplikasjoner ved fedmekirurgi. Vi ønsket å evaluere resultatene etter fedmekirurgisk behandling av pasienter med kroppsmasseindeks (BMI) 60 kg/m². Metode: Analyse av prospektivt innsamlede data for alle pasienter operert for sykelig fedme juni 2004 juni 2011 med preoperativ BMI 60 kg/m². Korttidskomplikasjoner ble definert som hendelser innen 30 dager postoperativt. Kontinuerlige data angis som median verdi (spredning). Vektreduksjon ble vurdert som prosent excessive weight loss (EWL) i forhold til vekt tilsvarende BMI på 25 kg/m 2. Resultater: 39 av 1284 pasienter (3%) hadde BMI 60 kg/m². Median alder for disse var 37 år (spredning 22 47 år) og 54% var menn. Preoperativ vekt og BMI var 196 kg (145 291 kg) og 64 kg/m 2 (60 88 kg/m 2 ). Vanligste tilleggssykdommer var leddsmerter (64%), hypertensjon (44%), type 2-diabetes (31%), depresjon (31%), astma (21%), urininkontinens (21%), obstruktiv søvnapné (15%) og hypotyreose (13%). Pasientene ble primært operert med langsgående ventrikkelreseksjon ( sleeve, n=23), gastrisk bypass (n=10) og biliopankreatisk avledning med duodenal omkobling (n=6). Av pasientene operert med sleeve ble 11 av 23 senere operert med duodenal omkobling, to ble operert med gastrisk bypass og hos sju pasienter er duodenal omkobling planlagt. Tre pasienter vil ikke få utført ny prosedyre. Ved totrinns prosedyrer var vekt og BMI før andre prosedyre 160 kilo (112 238 kilo) og 56 kg/m 2 (43 65 kg/m 2 ). Vekttap før andre prosedyre var 29 kg (-2 81 kg). Inngrep nummer to ble utført 17 mnd (6 41 mnd) etter første operasjon. Alle inngrepene ble utført med laparoskopisk tilgang. Korttidskomplikasjoner tilkom etter 7 av 39 (18%) primære og 2 av 13 (15%) sekundære inngrep. Fem pasienter (13%) ble reoperert, hvorav en døde på grunn av anastomoselekkasje, sepsis og multiorgansvikt. Postoperativ liggetid var to døgn (1-55 døgn). EWL hos pasienter operert med gastrisk bypass var 58% (31 96%) etter ett år og 63% (32 78%) etter to år, mens EWL hos pasienter operert med duodenal omkobling var 57% (26 97%) etter ett år og 67% (50 109%) etter to år. Konklusjon: Få pasienter som ble opererert ved vårt senter hadde BMI 60 kg/m². I denne pasientgruppen ble de fleste operert med duodenal omkobling i en eller to seanser, og alle inngrepene ble fullført med laparoskopisk tilgang. En relativt stor andel ble reoperert på grunn av komplikasjoner.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 75 NATTLIG HYPERTENSJON VED SYKELIG OVERVEKT EFFEKTEN AV GASTRISK BYPASS KIRURGI OG INTENSIV LIVSTILSINTERVENSJON Nordstrand N MD 1, Hertel JK Cand.Scient 1, Hofsø D PhD 1, Sandbu R PhD 1, Saltvedt E PhD 1, Os I PhD 2, Hjelmesæth J PhD 1 1 Senter for Sykelig Overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold HF. 2 Nyremedisinsk avdeling, IUO, Ullevål. Bakgrunn: Nattlig hypertensjon er assosiert med økt risiko for kardiovaskulær sykdom og død. I denne undersøkelsen har vi sammenlignet hvordan gastrisk bypass (RGB) og intensiv livstilsintervensjon (ILI) påvirker nattlig hypertensjon og variasjonen i 24-timers blodtrykk. Metode: Kontrollert klinisk studie med 12 mnd oppfølgingstid. Ambulatorisk blodtrykksmåling (ABPM) ble gjennomført på 124 studiedeltagere. Av disse tilfredstillte 90 (RGB, n=49) kvalitetskravene i forhold til antall målinger ved baseline og etter 1-års oppfølging. Resultat: Ved baseline hadde 71(79 %) pasienter nattlig hypertensjon, 42 (86 %) i RGBgruppen og 29 (71 %) i ILI-gruppen, p=0.119. Etter 1 år var antall individer med nattlig hypertensjon redusert med 28 (67 %) p 0.001, i RGB-gruppen, sammenliknet med 2 (7 %) p=0.791 i ILI-gruppen. Etter justeringer for alder, kjønn, BMI ved inklusjon og endringer i antall blodtrykksmedisiner hadde de som ble operert redusert odds for nattlig hypertensjon etter 1 år sammenliknet med de som ble livsstilsbehandlet, odds ratio (OR): 0.15, 95% CI: 0.05, 0.42, p 0.001. Etter videre justering for vekttap fant man ingen signifikant forskjell mellom gruppene OR: 1.43, 95 % CI: 0.27, 7.41, p=0.674. Konklusjon: Forekomsten av nattlig hypertensjon ble betydelig redusert (67 %) etter behandling med gastrisk bypass men ikke etter intensiv livsstilsbehandling. Denne gunstige effekten var hovedsakelig mediert av vekttap. Nocturnal hypertension 50 Baseline 40 67 % reduction p 0.001 5 % reduction p=0.791 Follow up 30 20 10 0 RGB-group ILI-group
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 76 OKKLUDERENDE KOAGEL VED ENTEROENTEROANASTOMOSEN ETTER GASTRISK BYPASS Mala T, Søvik TT, Schou CF, Kristinsson J Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus, Aker Bakgrunn: Obstruksjon av det biliopankreatiske løpet etter gastrisk bypass er sjelden og tilkommer oftest en tid etter operasjonen. Årsakene kan være sammenvoksninger, invaginasjon eller intern herniering 1, 2. Tilstanden kan føre til perforasjon av utsjaltet ventrikkel 3. Vi rapporterer våre erfaringer med okkluderende koagel ved enteroenteroanastomosen i det postoperative forløpet etter gastrisk bypass. Metode: I perioden juni 2004 mars 2011 ble det utført 1066 gastrisk bypass prosedyrer. Pasientdata er lagret i et pasientregister og reoperasjoner ble gjennomgått. Resultater: 5 pasienter (0.5 %), fire kvinner og en mann, ble reoperert pga okkluderende koagel ved enteroenteroanastomosen 1, 1, 2, 3, og 11 dager etter gastrisk bypass. Median alder og BMI var 37 år (spredning 32-51) og 42 kg/m 2 (spredning 40-46). Symptomene var vage men 3 av pasientene hadde hemoglobinfall og 3 uttalt kvalme. En pasient hadde ved reoperasjonen perforasjon av utsjaltet ventrikkel. En annen utviklet akutt panreatitt. Alle ble reoperert laparoskopisk med evakuering av koagelet uten ytterligere revisjon av anastomosen, samt anleggelse av gastrostomikateter for avlastning. Pasienten med ventrikkelperforasjon gjennomgikk flere reoperasjoner pga bukveggsabsesser. Konklusjon: Okkluderende koagel ved enteroenteroanastomosen er en sjelden, men potensielt alvorlig komplikasjon etter gastrisk bypass. Tilstanden er akutt og tidlig intervensjon kan hindre alvorlige komplikasjoner. Referanser: 1 Jones KB. Biliopancreatic limb obstruction at or proximal to the jejunojejunostomy; a potentially deadly, catastrophic event. Obes Surg 1996; 6: 485-493. 2 Awais O, et al. Acute, complete small bowel obstruction after laparoscopic gastric bypass due to intraluminal blood clot formation. Surg Obes Relat Dis 2005; 1: 418-422. 3 Torrens AS, et al. Gastric blow-out: complication after obesity surgery. Ugeskr Laeger 2009; 17: 3624-3625.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 77 HAR PASIENTENS ALDER PÅ OPERASJONSTIDSPUNKTET BETYDNING FOR RESULTATET ETTER GASTRIC BYPASS? Sandvik, J, Hareide GR Kirurgisk avdeling, Ålesund Sjukehus, Helse Møre og Romsdal, 6026 Ålesund For å ha nytte av fedmekirurgiske inngrep er den enkelte pasients evne til å gjennomføre omfattende livstilsendringer avgjørende for nytten de på lang sikt har av det kirurgiske inngrepet. I denne presentasjonen er det undersøkt om den operertes alder på operasjonstidspunktet har betydning for resultatet 2 år etter operasjonen. I perioden april 2004 til desember 2008 har 235 pasienter gjennomgått gastric bypass operasjon ved Ålesund Sjukehus. Av disse har 221 (94%) møtt opp til 2-års kontroll, og BMI verdien ved 2-års kontroll er brukt som mål på oppnådd resultat etter operasjonen. Median alder er 39 år (22-65 år) Kjønnsfordeling i hele gruppen er 24 % menn, 76 % kvinner antall Median BMI ved operasjon Median BMI ved 2- årskontroll 2-ukers livstilskurs Median Ending BMIpoeng Kjønnsfordeling 20-29 år 33 47 (37-59) 29 (23-44) 18 51% 21% menn 30-39 år 80 44 (36-67) 30 (21-43) 14 61% 17% menn 40-49 år 62 42 (35-59) 28,5 (22-42) 13,5 58% 24% menn 50-59 år 42 45 (35-56) 30,5 (21-41) 14,5 62% 26% menn 60-65 år 4 41 (38-47) 28 (26-33) 13 50% 50% menn Den yngste gruppen har noe høyere BMI på operasjonstidspunktet og en større vektreduksjon, men for øvrig er det små forskjeller mellom aldersgruppene. Alder har sannsynligvis hatt betydning ved seleksjon av pasienter til operasjon. I tabellen er det også tatt med andel opererte som har deltatt på 2 ukers livstilsendringskurs på et rehabiliteringsenter i løpet av første år etter operasjonen. De yngst og eldste har noe lavere deltakelse enn resten av gruppen.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 78 HAR ARBEIDSLIVSTILKNYTNING BETYDNING FOR RESULTAT ETTER GASTRIC BYPASS? Sandvik, J, Hareide GR Kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Helse Møre og Romsdal, 6026 Ålesund For å ha nytte av fedmekirurgiske inngrep er den enkelte pasients evne til å gjennomføre omfattende livstilsendringer avgjørende for nytten de på lang sikt har av det kirurgiske inngrepet. I denne presentasjonen er det undersøkt om arbeidstilknytning før operasjonen har betydning for resultatet 2 år etter operasjonen. I perioden april 2004 til desember 2008 har 235 pasienter gjennomgått gastric bypass operasjon ved Ålesund Sjukehus. Av disse har 221 (94%) møtt opp til 2-års kontroll, og BMI verdien ved 2-års kontroll er brukt som mål på oppnådd resultat etter operasjonen. Tilknytning til arbeidslivet er registrert når pasienten søkes inn til operasjon. De som har uføretrygd, rehabiliteringpenger/arbeidsavklaringspenger, eller er arbeidsledige er registrert som ute av arbeid. Denne gruppen er sammenlignet med de som er operert i samme periode og som var i jobb da de ble søkt inn til operasjon. Antall Median BMI ved operasjon Median BMI ved 2-årskontroll Ute av arbeid 62 (28%) 44 (37-59) 30 (21-39) I arbeid 159 (72%) 44 (35-67) 29,5 ( 21-41) Vi har ut fra disse tallene ikke holdepunkt for at arbeidstilknytning har betydning for resultatet 2 år etter gastric bypass operasjon. Vi har ikke data som kan avklare om arbeidstilknytning spiller en rolle ved seleksjon til kirurgisk behandling for sykelig overvekt. Vi har ikke registrert arbeidstilknytning etter operasjonen. Det er ingen forskjell på gruppene når det gjelder oppmøte til kontroll.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 79 PREOPERATIVT VEKTTAP GIR IKKJE STØRRE POSTOPERATIVT VEKTTAP ETTER VERTIKAL VENTRIKKELRESEKSJON Våge V 1, Gåsdal R 1, Laukeland C 1, Sletteskog N 1, Behme J 1, Andersen JR 2 1 Kirurgisk avdeling, Førde Sentralsjukehus, 6807 Førde 2 Høgskulen i Sogn og Fjordane, avdeling for helsefag, 6800 Førde Bakgrunn: Vertikal ventrikkelreseksjon er ein relativt ny operasjonsmetode for sjukleg overvekt, og målet med denne studien var å finne prediktorar for postoperativt vekttap etter slik operasjon. Materiale og metode: Vertikal ventrikkelreseksjon vart utført med reseksjon langs 32 french sonde frå 1-2 cm proximalt for pylorus til cardia. Stifterekka vart supplert med sutur der det var synleg blødande kar eller serosarifter, ellers ikkje. I mai 2011 hadde vi eit-års data på 138 pasientar og to-års data på 84 pasientar. Variablar undersøkt var alder, kjønn, utdanning, sivilstatus, arbeidslivsdeltaking, preoperativ kroppsmasseindeks (KMI), preoperativ endring i KMI, angst, depresjon, diabetes, belastningssmerter, hypertensjon og biokjemiske variablar som totalkolesterol, HDL, triglyserid, CRP, HbA1c, glucose og serum insulin. Variablar som i korrelasjonsanalyse var signifikante vart teke vidare inn i multivariansanalyse med endring i KMI-einingar etter operasjon som avhengig variabel. Resultat: Preoperativt var gjennomsnittleg alder 38 år, KMI 47 og 30 % var menn. Både eit og to år postoperativt var gjennomsnittleg KMI 30. Alder, kjønn, preoperativ KMI, preoperativ endring i KMI, depresjon, CRP og serum insulin kvalifiserte for inklusjon i multivariansanalyse. Vi finn at alder, kjønn og preopeativ KMI er dei einaste variablane som står att som signifikante prediktorar for vekttap to år postoperativt (R 2 = 44.3%). Høgare alder gav mindre reduksjon i KMI-einingar, mens mannleg kjønn og høgare preoperativ KMI gav større reduksjon i KMI-einingar. Vi finn ein omvendt relasjon mellom preoperativ vekttap og postoperativt vekttap både eit og to år etter operasjonen utan at dette når statistisk signifikans. Konklusjon: Alder, kjønn og preoperativ KMI predikerer postoperativt vekttap etter vertikal ventrikkelreseksjon.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 80 LAPAROSKOPISK GASTRIC SLEEVE VED VOSS SJUKEHUS Nielsen HJ, Decap MA, Nedrebø T, Waardal K, Kvelvane C, Våge V Kirurgisk avdeling, Voss sjukehus Bariatriske operasjoner i Helse Bergen utføres på Voss sjukehus. Vi har standardisert på laparoskopisk gastric sleeve som metode. Pasienter med svært høy kroppsmasseindeks (KMI), grav diabetes eller ønske om annen operasjonsmetode går til andre sykehus i Helse Vest. Voss sjukehus startet med bariatrisk kirurgi november 2008 og har til nå operert over 350 pasienter, alle med gastric sleeve. Pasientene gjennomgår preoperativt tverrfaglig undervisningsopplegg og slankeprogram (knekkebrødkur), og følges med kontroller postoperativt i prinsippet livet ut. Resultater: Vektreduksjon: Våre pasienter har hatt vekttap på 14 KMI-poeng det første året. Deretter syntes vekten å holde seg stabil fram til 2-årskontroll. KMI hos 129 pasienter fram til ettårskontroll: Tid: Preop polikl. Opr.dag 3m 1y KMI (BMI) 44,6 42,9 35,6 30,7 Diabetes 2 (DM2): Kurasjonsraten for tablett-og insulinbehandlet DM2 var på 77%. Av 152 pasienter hadde 22 (14,5%) DM2 preoperativt. Etter 3 og 12 måneder var tallene sunket til hhv. 8 og 5 pasienter. Komplikasjoner: Samlet komplikasjonsrate for alle 350 pasienter var 5%. Lekkasje, blødning og stenose var vanligst. Lekkasjefrekvensen var på 2,6%. De fleste lekkasjene skjedde hos de første 100 pasientene: Pasient #1-100: 6% Pasient #101-200: 1% Pasient #201-300: 1% Pasient #301-363: 1,5%
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 81 GASTROINTESTINALE SYMPTOMER OG SPISEADFERD ETTER GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH Søvik TT 1, Karlsson J 2, Aasheim ET 3, Fagerland MW 4, Björkman S 5, Engström M 6, Kristinsson J 1, Olbers T 7, Mala T 1 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Aker, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo; 2 Institutionen för vårdvetenskap och hälsa, Sahlgrenska akademin, Gøteborgs universitet og Vårdvetenskapligt forskningscentrum, Universitetssjukhuset Örebro; 3 Endokrinologisk avdeling, Oslo universitetssykehus Aker; 4 Enhet for biostatistikk og epidemiologi, Oslo universitetssykehus Ullevål; Avdelinger for 5 klinisk ernæring og 6 kirurgi, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, og for 7 gastrokirurgisk forskning og utdanning, Sahlgrenska akademin. Bakgrunn: Duodenal switch fører til større vekttap enn gastrisk bypass ved sykelig fedme, men gastrointestinale symptomer og spiseadferd etter operasjonene er ikke sammenlignet i randomiserte studier tidligere. Vi ønsket å undersøke endringer i gastrointestinale symptomer, tarmfunksjon, spiseadferd, næringsinntak og psykososial funksjon etter operasjonene. Materiale og metode: Pasienter med kroppsmasseindeks mellom 50 og 60 kg/m 2 ble randomisert til gastrisk bypass (n=31) eller duodenal switch (n=29) og fulgt i 2 år. 97% fullførte studien. Gjennomsnittlig vektreduksjon var 31% etter gastrisk bypass og 45% etter duodenal switch. Ved inklusjon, og etter 1 og 2 år, fullførte deltagerne Gastrointestinal Symptom Rating Scale, et spørreskjema om tarmfunksjon, Three-Factor Eating Questionnaire-R21, en 4-dagers kostregistrering og Obesity-related Problems scale. Resultater: Etter 2 år rapporterte duodenal switch-gruppen mer diarésymptomer enn gastrisk bypass-gruppen (P=0.036). Pasienter som hadde fått duodenal switch hadde også et gjennomsnittlig høyere antall avføringer på dagtid (P=0.007) og mer inkontinens for avføring (50% vs. 18% av deltagerne, respektivt; P=0.015). Ukontrollert og emosjonelt styrt spiseadferd ble signifikant forbedret etter begge operasjonene uten forskjell mellom gruppene. Gjennomsnittlig totalt kaloriinntak, og inntak av fett og karbohydrater, ble signifikant redusert i begge gruppene, mens proteininntak bare ble redusert etter gastrisk bypass (P=0.006 mellom gruppene). Psykososial funksjon ble signifikant bedret etter begge operasjonene (P=0.54 mellom gruppene). Konklusjon: Duodenal switch førte til mer gastrointestinale bivirkninger og inkontinens for avføring enn gastrisk bypass. Begge prosedyrene var assosiert med bedret spiseadferd, redusert kaloriinntak og bedre psykososial funksjon.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 82 BOTULINUMTOXIN-INJEKSJON VED OBSTIPASJON ETTER OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM Mikkelsen A, Stensrud K, Bjørnland K, Emblem R. Barnekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus avd. Rikshospitalet Bakgrunn: Omtrent halvparten av pasienter operert med trans-anal pullthrough for Hirschsprungs sykdom vil ha postoperative plager i form av obstipasjon, avføringslekkasje, enterokolitt og nedsatt motilitet. Hos noen av disse pasientene kan obstipasjonen være forårsaket av stram indre lukkemuskel og fravær av den recto-anale refleks, dette kalles `internal sphincter achalasia`. Et behandlingsalternativ for disse pasientene er intern sfinkterotomi. Inngrepet gir dog ingen garanti for bedring i tarmfunksjonen, og kan i verste fall føre til avføringslekkasje. I dag er intern sfinkterotomi ved hjelp av subcutane injeksjoner med Botulinum toxin i indre lukkemuskel et førstevalg for behandling av denne pasientgruppen. Hensikten med denne studien er å presentere erfaringer og langtidsresultater etter behandling med Botulinumtoxin-injeksjoner hos opererte Hirschsprung pasienter med obstipasjon. Materiale/metode: Fra 2005-2011 ble 6 pasienter behandlet med Botulinumtoxininjeksjoner i indre lukkemuskel. Indikasjonen hos alle 6 var massiv obstipasjon og utilstrekkelig effekt av laxantia. 5 pasienter hadde primært aganglionose til og med colon sigmoideum, mens 1 pasient hadde aganglioni til distale colon transversum. 4 av pasientene var operert med isolert transanal pullthrough`og reseksjon av recto-sigmoid colon, 1 pasient operert med laparoskopisk assistanse, og hos pasienten med lang-segment Hirschsprung ble operasjonen konvertert til laparotomi. Studien er gjennomført med retrospektiv journalgjennomgang, med fokus på umiddelbar symptomlindring ved injeksjon, samt langtidseffekt. Resultater: Første injeksjon med Botulinumtoxin ble satt median 31 måneder etter primæroperasjonen (3,5-42 ), og median alder hos pasienten ved første injeksjon var 39 måneder (11-48). Injeksjonene ble likt fordelt i 4 kvadranter, totaldose 20-60 IE Botulinum - toxin. Alle inngrep ble utført i generell anestesi. 4 av pasientene ble behandlet med 1-4 repeterte injeksjoner. Hos 4 av pasientene kunne vi se umiddelbar effekt med spontan avføring etter første injeksjon. 2 av pasientene med umiddelbar effekt fikk multiple avføringer per dag og avføringslekkasje. 1 pasient rapporterte om relativ bedring, men måtte rektalskylle i tillegg før hver avføring. 1 pasient hadde ingen forbedring i tarmfunksjonen etter første injeksjon. Det viste seg ved ny biopsitaking at denne pasienten fortsatt hadde aganglionær tarm ved anastomosested. Varighet av effekt etter injeksjoner varierte fra 2 uker til 4 måneder. Etter median oppfølging på 9 måneder (5-64), har 1 pasient god funksjon og klarer seg uten ytterligere behandling, og 2 pasienter får fortsatt repeterte behandlinger med Botulinumtoxininjeksjoner grunnet residiverende obstipasjonsplager. 1 pasient har fått anlagt appendicostomi for antegrad tarmskylling, og fungerer bra uten obstipasjon eller lekkasje. 2 pasienter har fått stomi på grunn av vedvarende tømingsproblemer. Konklusjon: Injeksjoner med Botulinumtoxin hadde tilfredsstillende effekt hos 4 av 6 pasienter. Repeterende injeksjoner er ofte nødvendig ved gjentatte obstipasjonsplager.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 83 ER DET ALLTID SVÆRT LANG AVSTAND MELLOM DE TO ØSOFAGUSENDENE VED ISOLERT ØSOFAGUSATRESI? A Urdal 1, K Bjørnland 1, I Aagenes 2, A Coran 3, R. Emblem 1 1.Seksjon for barnekirurgi, Klinikk for spesialisert medisin og kirurgi, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO 2. Seksjon Radiologi, Avd. for radiologi og nukleærmedisin, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO 3. Section of Pediatric Surgery, Department of Surgery, CS Mott Children's Hospital,University of Michigan, Ann Arbor, MI 48109-0245, USA Bakgrunn: Isolert øsofagusatresi (ØA) er ØA uten tracheoøsofageal fistel. For mange er isolert øsofagusatresi synonymt med long-gap ØA(>40mm/3 ryggvirvler mellom proksimale og distale øsofagus). Ved long-gap ØA er anastomosering første levedøgn ikke mulig på grunn av for lang avstand. Derfor får de nyfødte gastrostomi for ernæring, og øvre øsofagusende suges kontinuerlig fri for spytt. Barna opereres oftest ved 3 mnd alder etter preoperativ evaluering av avstanden mellom de to endene. Formål: 1: Undersøke sammenheng mellom preoperativt målt avstand mellom de to øsofagusendene og faktisk målt avstand målt ved thorakotomi. 2: Evaluere de forskjellige metodene som er benyttet for å måle avstand preoperativt. Metode: Retrospektiv journalgjennomgang av alle nyfødte som er behandlet for isolert ØA i perioden 2001-2011. Resultater: 9 pasienter ble identifisert. Forskjellige radiologiske metoder ble benyttet for å måle avstand preoperativt; kontrast og /eller bougie i øvre og nedre øsofagusende (n=8), eller kontrast i øvre øsofagusende og fleksibel endoskopi via gastrostomi til nedre øsofagusende (n=1). Hos to av pasientene var det ingen gastroøsofageal refluks og man klarte ikke å få bougie til nedre øsofagus, slik at avstand ikke lot seg evaluere. Preoperativ evaluering av avstand ble gjennomsnittlig gjort etter 6 uker (4-12 uker) Hos 5/9 ble avstanden mellom øsofagusendende målt til < 25 mm preoperativt mens ved operasjon var gjennomsnittlig avstand 29 mm (15, 29, 30,30,40 mm) Hos en pasient målte man avstand preoperativt til å være 45 mm, mens den ved operasjon var 60 mm. Hos de to pasienter hvor preoperativ avstand ikke lot seg evaluere preoperativt, var faktisk avstand peroperativt 60 mm. Hos den mest nylig opererte pasienten, ble nedre øsofagusende visualisert radiologisk med fleksibelt skop. Avstand ble målt til 36mm, og ved operasjon var avstanden 45 mm. Primær øsofagusanastomose kunne oppnås i alle 9 tilfellene. Konklusjon: 5 av 9 nyfødte med isolert ØA hadde ikke long-gap ØA. Evaluering av avstanden med kontrast eller bougie i nedre øsofagusende kan være vanskelig og kan underestimere avstandene.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 84 LAPAROSKOPISK VS ÅPEN NISSEN PLASTIKK HOS BARN; 30 DAGERS RESULTATER. T.J. Fyhn 1, C.K. Knatten 1, O. Schistad 3, B. Edwin 2,4, R. Emblem 2,1, K. Bjørnland 2,1 1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 2 Avdeling for lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo 3 Avdeling for lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo 4 Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo Mål: Laparoskopisk Nissen fundoplikasjon (LNF) har erstattet åpen Nissen fundoplikasjon (ONF) som foretrukket metode for kirurgisk behandling av gastroøsofageal refluks hos barn til tross for manglende dokumentasjon for at LNF gir bedre resultater enn ONF i denne pasientgruppen. Derfor har vi sammenliknet de to operasjonsmetodene i en prospektiv randomisert studie. Her presenteres resultater de første 30 dager etter operasjonen. Metode: 107 pasienter henvist til primær Nissen fundoplikasjon i perioden 2003-09 til Rikshospitalet og Ullevål ble vurdert for inklusjon. Eksklusjonskriterier var tidligere omfattende laparotomi, foreldre som ikke snakket norsk, reservasjon mot deltagelse og alvorlig komorbiditet (n = 19). 88 pasienter ble randomisert. Informert samtykke ble gitt av foreldre og data ble registrert prospektivt. Resultater: 44 barn ble operert laparoskopisk og 44 med laparotomi. Median alder var 4.7 år (0.2 15.4) for LNF og 3.5 år (0.1 14.2) for ONF (p = 0.16). Det ble anlagt gastrostomi i samme seanse som fundoplikasjonen ved 20/44 LNF og 18/44 ONF (p = 0.33). 23 barn i hver gruppe var alvorlig multifunksjonshemmet. Operasjonstiden var lengre for LNF enn ONF (gj.snitt 150 min. ± 35 vs. 90 min. ± 26, p < 0.001). Ingen signifikante forskjeller ble funnet for postoperative komplikasjoner (se tabell 1) eller liggetid på sykehus (LNF: 7 dager (3-57) vs. ONF: 7.5 dager (2-20). Etter LNF hadde 12 pasienter ny kontakt med sykehus, mot 11 pasienter operert med ONF (p = 0.81) i løpet av de første 30 dagene etter operasjon. Konklusjon: Det var lengre operasjonstid for laparoskopisk enn åpen Nissen fundoplikasjon. Bortsett fra dette finner vi ingen forskjeller mellom de to operasjonsmetodene de første 30 dager etter inngrepet. Pasienter med komplikasjon LNF, n = 44 ONF, n = 44 Totalt 24 24 CD # grad I 10 11 CD # grad II 15 15 CD # grad III 6 2 CD # grad IV 0 0 CD # grad V 0 0 Tabell 1 # : Claiven-Dindo klassifisering. Grad I: Enhver deviasjon fra forventet postoperativt forløp. Grad II: Komplikasjoner som krever farmakologisk behandling. Grad III: Invasiv behandling som følge av komplikasjon. Grad IV: Livstruende komplikasjon som krever behandling på intensivenhet. Grad V: Død.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 85 SKADER I INTERNE ANALSFINKTER ETTER OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K Barnekirurgisk seksjon Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo Bakgrunn: Omtrent halvparten av barna som opereres for Hirschsprungs sykdom (HS) har varierende grad av avføringslekkasje postoperativt. Studier hos barn med anorektale misdannelser har vist sammenheng mellom forekomst av avføringslekkasje og arr i analsfinkterapparatet påvist ved ultralyd (UL). Hensikten med denne studien var å undersøke om det har tilkommet arr i sfinkterapparatet etter operasjon for HS, og om det er sammenheng mellom funn ved anal UL og forekomst av avføringslekkasje hos disse barna. Pasienter og metode: 49 barn (40 gutter) operert for HS med transanal endorektal gjennomtrekningsoperasjon ble undersøkt med anal UL uten narkose. Alder ved undersøkelsen var 3,6-16 år. 22 barn uten symptomer på anorektal dysfunksjon innlagt for mindre kirurgiske inngrep, var kontroller. Disse ble undersøkt i narkose. UL-bilder fra midtre analkanal ble lagret og anonymisert. Bildene ble senere evaluert av de tre forfatterne uten informasjon om bildene kom fra pasienter eller kontroller. Tykkelsen på interne analsfinkter (IAS) og eksterne analsfinkter (EAS) ble målt, og eventuelle arr ble registrert med lokalisasjon og utbredelse. Resultater: Arr i IAS ble påvist hos 26/49 pasienter (53%) og omfattet fra 17 o til 312 o av omkretsen. Arr ble beskrevet hos 3/22 kontroller (14%, p=0,004). 26 pasienter rapporterte avføringslekkasje, og 20 av disse hadde daglige lekkasjer. Forekomsten av daglig lekkasje var høyere hos de som hadde arr i IAS enn hos de som ikke hadde arr (54% vs 26%, p=0,048) (Tabell). Avføringslekkasje Ingen Sporadisk lekkasje Daglig lekkasje Total Intakt IAS 14 (61%) 3 (13%) 6 (26%)* 23 Arr i IAS 9 (35%) 3 (12%) 14 (54%)* 26 * p=0,048 IAS var 0,3 1,5 mm tykk (median 0,8), og det var ingen forskjell mellom HS-pasienter og kontroller. Det var ingen sammenheng mellom IAS-tykkelse og avføringslekkasje. Arr i EAS ble sett hos en gutt. Han hadde også arr i IAS og daglig avføringslekkasje. EAS var 2,7 7,2 mm tykk, og det var ingen forskjell på pasienter og kontroller. Konklusjon: Halvparten av pasientene har arr i IAS etter operasjon for HS. Det er sammenheng mellom funn av arr i IAS ved anal UL og forekomst av daglig avføringslekkasje.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 86 FORELDRES HOLDNINGER TIL PRENATAL DIAGNOSE ETTER FØDSEL AV ET BARN MED NYFØDTKIRURGISK MISDANNELSE 1 Skari H, 2 Skreden M, 3 Haugen G, 4 Malt UF og 1 Emblem R. 1. Barnekirurgisk avdeling, OUS, 2. Barneavdelingen, Sørlandet Sykehus, Arendal 3. Fostermedisinsk seksjon, KK, OUS, 4. Psykosomatisk avdeling, OUS. Bakgrunn Foreldres holdninger til prenatal ultralyd (UL) diagnose etter tidligere å ha fått et barn med en misdannelse er ikke kjent. Studiens mål var å sammenligne holdninger blant foreldre som tidligere hadde opplevd prenatal og postnatal diagnose av nyfødtkirurgisk misdannelse hos sitt barn. Metode 218 foreldre (118 mødre og 100 fedre) til 124 nyfødte, som omtrent 9 år tidligere ble operert i nyfødtperioden, ble inkludert. Prenatal diagnose ble påvist hos 40% av barna ved median gestasjonsalder 25 uker (16-40 uker). Foreldrene fylte ut et spørreskjema hver som inneholdt 31 spørsmål vedrørende prenatal UL diagnostikk i indeks svangerskapet og nåværende holdinger til prenatal UL diagnose i et senere svangerskap. Foreldrenes opplevelse av UL undersøkelsen i indeks-svangerskapet ble målt med Visuell Analog Skala (VAS) med verdier fra 0 (verst) til 10 (best). Resultater Blant foreldre som tidligere hadde fått påvist prenatal diagnose av barn med misdannelse ønsket 87.5% prenatal diagnose i et eventuelt senere svangerskap hvis barnet på ny skulle være affisert, sammenlignet med 65.9% i gruppen som tidligere hadde fått postnatal diagnose (P=0.003). Foreldre med tidligere prenatal diagnose scoret signifikant lavere på tilfredshet med begrenset UL, som ikke inkludert undersøkelse av evt. anomalier i et senere svangerskap (4.2 vs. 5.8, P=0.001). UL-undersøkelsen som ga mistanke om misdannelse ble scoret 2.3 (95% CI: 1.8-2.8), latens perioden fra første mistanke til definitiv UL-diagnose ble scoret 2.1 (95% CI: 1.6-2.6) og UL undersøkelsen som ga definitiv UL-diagnose ble scoret 3.3 (95% CI: 2.7-3.8). Mødre rapporterte signifikant lavere VAS score enn fedre (1.7 vs. 2.8, P=0.019) mht. latens perioden fra første mistanke til definitiv UL-diagnose. Konklusjon Foreldre som tidligere hadde hatt erfaring med prenatal diagnose hos sitt barn hadde en mer positiv holdninger til prenatal diagnose i et senere svangerskap enn foreldre som hadde fått barnets misdannelse påvist etter fødsel.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 87 DEEPITELISERT HUDLAPP KAN BRUKES TIL BROKK PLASTIKK Kim Mortensen 1, Louis de Weerd 2, Jørn Kjæve 1 1 Gastrokirurgisk avdeling 2 Plastikk kirurgen Universitetssykehuset Nord Norge Bakgrunn: Mange pasienter med ventralhernier har ofte overflødig hud og subkutant fettvev. Dette kan brukes til bukveggsplastikk ved rekonstruksjoner av ventralhernier istendefor fremmedmateriale. Metode: 10 pasienter med ventralhernier ble operert med denne teknikken i samarbeid mellom plastikk kirurg og gastrokirurgi. Hos 8 pasienter ble det høstet en lapp av hud, underhudsfett og Scarpa s fascie fra den ene siden av bukveggen for så å bli transponert over brokkåpningen og suturert fast til fasciekantene. En tilsvarende hudlapp fra den andre siden ble så dratt over den første lappen for å lage en dobbel forsterkning av plastikken. Hos en pasient ble brokkåpningen dekket med en deepitelialisert deep inferior perforator (DIEP) lapp og hos en pasient ble fasciedefekten dekket med en deepitelialisert fasciocutan thoracoepigastrisk lapp (TE) for deretter å bli dekket av hudlapper fra begge side. Resultater: Alle plastikkene grodde uten komplikasjoner bortsett fra in mindre ruptur hos pasienten med TE rekonstruksjon Konklusjon: Deepitalisert hudlapper bør kunne anvendes til fordel for nett / fremmedmateriale da de gir god støtte og tilfører godt vaskularisert vev til en tensjonsløs brokkplastikk. Mindre bruk av fremmedmateriale gir også trolig mindre seromdannelser og sårinfeksjoner
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 88 MUSKELSPARENDE TRAM TIL DET LILLE BEKKEN EN NY METODE FOR BEHANDLING AV ENTEROCELE Kim Mortensen 1, Louis de Weerd L 2, Jørn Kjæve J 1 1 Gastrokirurgisk avdeling, 2 Plastikkirurgisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Bakgrunn: Ved enterocele hernierer peritoneum langs fremre rectumvegg ned i bekkenbunnen. Brokksekken fylles med tynntarm, sigmoideum eller oment. Pasienter med enterocele får ubehag fra bekkenbunnen og problemer med å tømme tarmen. Kirurgisk behandling av enterocele byr på store utfordringer, særlig hos pasienter med Ehlers Danlos syndrom. Metode: Vi presenterer en kasuistikk med vellykket bruk av en helt ny behandlingsmetode for enterocele hos en pasient med Ehlers Danlos syndrom. En stilket muskelsparende TRAM lapp ble brukt til å fylle bekkeninngangen og rectovaginalrommet. Lappen hindrer tarmen i å herniere ned i det lille bekken. Ved denne teknikken kan man unngå bruk av syntetisk nett og metoden gir liten morbiditet på donorstedet. Resultat: Pasientens ubehag og defekasjonsproblemer opphørte etter behandlingen. Konklusjon: Transposisjon av muskelsparende TRAM til det lille bekken kan bli en ny løsning på et vanskelig problem.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 89 LEVERMETASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT BEHANDLET MED LEVERTRANSPLANTASJON 5 ÅRS OPPFØLGINGSDATA Foss A, Hagness M, Line PD, Scholz T, Jørgensen PF, Fosby B, 1 Mathisen Ø, 1 Gladhaug IP, 2 Dueland S. Seksjon for Transplantasjonskirurgi, 1 Seksjon for Gastrokirurgi, 2 Avdeling for Kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus. Bakgrunn Levertransplantasjon (Ltx) er etablert behandling for selekterte pasienter med primær lever- og gallegangskreft og levermetastaser fra neuroendokrine svulster. Svært god donortilgang i Norge (30 per million innbyggere i året) gjør det mulig å utprøve Ltx som behandling for andre kreftformer. Metastaserende ikke-resektabel kolorektal kreft er en svært alvorlig sykdom og bare ~5% av pasientene er i live etter 5 år med kjemoterapi alene. Vi ønsket å se om Ltx kan gi vesentlig livsforlengelse eller kurasjon hos pasienter med levermetastaser fra kolorektal kreft. Pasienter og metode I perioden 2006-2011 ble i alt 13 menn og 8 kvinner inkludert i studien. Median alder var 56 år (50-63). De viktigske inklusjonskriteriene var ikke-resektable levermetastaser kun til leveren vurdert ved CT, PET og koloskopi før Ltx, og god allmentilstand (ECOG 0-1). Pasientene fikk immunosuppresjon med mtor hemmer og ble fulgt opp med CT thorax, abdomen og bekken hver 3. måned. Livskvalitet ble målt før Ltx og 3, 6 og 12 mnd postoperativt (EORTC-C30) Resultater Livskvalitet målt som Global Health Score var god eller meget god etter Ltx. 1-, 3- og 5-års pasientoverlevelse (OS) var henholdsvis 96%, 70% og 59% (se fig.), men kun 7 pasienter er uten tegn til kreftsykdom og 2 av dem har fått utført kirurgi på grunn av lungemetastaser. Metakron sykdom eller mer enn 2 års intervall fra primærdiagnose til Ltx predikerer svært god overlevelse etter Ltx. Diskusjon Pasientene som ble inkludert i studien hadde meget langtkommen kreftsykdom og OS må derfor anses som lovende. Svært god OS ved metakron sykdom eller lang sykehistorie bør studeres nærmere, eventuelt i randomiserte studier.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 90 OSLO COMET-STUDIEN: PRESENTASJON AV EIN RANDOMISERT STUDIE AV ÅPEN OG LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON FOR COLOREKTALE LEVERMETASTASAR Fretland ÅA 1, 2, Røsok B 1, Kazaryan AM 2, 3, Edwin B 1,2 1 Gastrokirurgisk avdeling OUS Rikshospitalet, 0027 Oslo 2 Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, 0027 Oslo 3 Sykehuset Buskerud, Drammen Bakgrunn: Stadig fleire pasientar med maligne leversvulstar blir operert med laparoskopisk teknikk. Ein retrospektiv gjennomgang av materialet frå Rikshospitalet/Intervensjonssenteret frå 1998-2010 viste at laparoskopisk teknikk gav gode resultat både med tanke på komplikasjonar og onkologiske resultat (1). Gjennomgangen viste at laparoskopisk opererte pasientar har betre 5-års overleving enn forventa, kalkulert med Fong s score og Basingstoke Predictive index (2, 3). På bakgrunn av desse resultata planlegg vi no ei prospektiv, randomisert studie av open og laparoskopisk leverreseksjon. Metode: Gastrokirurgisk avdeling i OUS flytta 1.9.2011 all hepato-pancreato-biliær (HPB)- kirurgi til Rikshospitalet. Til saman forventar vi årleg i den samanslåtte avdelinga om lag 100 reseksjonar for colorektale levermetastasar. Dette gjer at vi kan planlegge ei singel-senter studie over tre år, der pasientane etter informert samtykke blir randomisert til laparoskopisk eller åpen reseksjon. Primærendepunkt for studien er komplikasjonsrate. Frå publiserte tal forventar vi 13% komplikasjonsrate i laparoskopi-gruppa og 27% i åpen gruppe. Dette gir 80% styrke med 254 pasientar. For å få signikante tal for overleving måtte vi hatt over 800 pasientar sjølv ved 10% skilnad mellom gruppene. Sekundære endepunkt er R-status, postoperativ livskvalitet, postoperativ smerte og påverknad av immunforsvaret. Vi planlegg ein biobank knytt til studien. Det skal gjerast molekylærbiologiske studiar av levertumor, friskt levervev og primærtumor. Det skal også gjerast studiar av anti-tumor immunitet og inflammasjonsfaktorar. CT-perfusjon er ein ny modalitet for CT-undersøking av lever, og vil bli undersøkt i ei anna substudie. Konklusjon: CoMet-studien blir, så langt vi veit, ei av dei første prospektive, randomiserte studiane av åpen og laparoskopisk leverreseksjon for colorektale metastasar. Alle pasientar henvist OUS som kan opererast radikalt med laparoskopisk teknikk, vil bli spurd om å delta. Referanser: 1: Kazaryan et al. Laparoscopic resection of colorectal liver metastases. Ann Surg 2010;252:1005-1012 2: Fong et al. Clinical score for predicting recurrence after hepatic resection for metastatic colorectal cancer. Ann Surg 1999;230(3):309-318 3: Rees M et al. Evaluation of long-term survival after hepatic resection for metastatic colorectal cancer: a multifactorial modell of 929 patients. Ann Surg2008;247(1):125-135
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 91 TO-SEANSES LEVERRESEKSJON VED COLORECTALE METASTASER -SELEKSJON, MIKROMETASTASER OG PROGNOSE Seeberg LT 1,5, Brudvik KW¹, Hugenschmidt H¹, Schirmer CB², Kløw NE 4, Bjørnbeth BA¹, Labori KJ¹, Borgen E², Naume B³, Wiedswang G¹, Waage A¹. Avd for gastrokirurgi ¹, patologi², onkologi ³ og radiologi 4, Oslo Universitets Sykehus Gastrokirugisk avd, Sykehuset i Vestfold 5 Bakgrunn: Hos pasienter med bilobulære levermetastaser sekundært til colorectalcancer (CRC) kan volum av gjenværende leverparenvhym (FLR) begrense mulighetene for reseksjonskirurgi. Ved å utføre kirurgien i to seanser kombinert med portveneembolisering (PVE), kan en primært teknisk ikke-resektabel pasient bli resektabel. Studien fokuserer på det onkologiske resultatet hos denne pasientgruppen med avansert intrahepatisk metastasering. Metode: Alle pasienter som i perioden juni 2008 til juni 2011 gjennomgikk leverresksjon pga CRC metastaser ved OUS, Ullevål er prospektivt registrert. Analyse for mikrometastaser i blod og benmarg er utført hos samtlige pasienter, dels med repeterte prøvesett. Mononucleære celler fra benmarg er undersøkt med immuncytokjemi, blod er undersøkt tilsvarende med CellSearch. Fra denne populasjonen har vi identifisert og analysert pasienter hvor 2-seanses kirurgi med PVE ble planlagt. Ved 1. steg ble pasienten gjort tumorfri på ve side, deretter høyresidig PVE. CT med volumetri ble utført 4 uker etter PVE og volumet av forventet gjenværende levervev ble estimert. Dersom tilfredsstillende FLR, ble 2.seanse med høyresidig reseksjonskirurgi planlagt. Ved journalgjennomgang er informasjon relatert til behandling og diagnostikk av primærtumor og metastaser inklusive forventede prognostiske variabler, overlevelsesdata og sykdomsresidiv registrert og analysert. Resultat: I denne tre års perioden er det utført 176 leverreseksjoner hos 133 pasienter. 19 av pasientene (14%) ble planlagt for reseksjon i 2 seanser. Hos 14/19 ble levermetastasene påvist synkront med primærtumor. Volumetri etter PVE viser tilfredstillende FLR hos samtlige pasienter (mean 37%, (30 til 60 %)). Ingen pasienter utviklet postoperativ leversvikt. To pasienter var inoperable ved 2.seanses operasjon pga sykdomsprogresjon. Median oppfølgingstid er 15 mnd (2-40). Neoadjuvant kjemoterapi før 1. seanse er gitt hos 19/19 og ble fullført som adjuvant terapi etter 2.seanse hos 13. I observasjonsperioden er 14/19 registrert med sykdomsresidiv/progresjon. Gjennomsnitt sykdomsfri overlevelse er 10 mnd (2-30). Blant leverreseserte som i samme periode fikk utført 1-seanses kirurgi, er median sykdomsfritt intervall 18 mnd. Positivitet for mikrometastaser korrelerer med raskt residiv og redusert overlevelse. Konklusjon: 2-seanses kirurgi med PVE er en ressurskrevende behandlingsform hos pasienter med levermetastaser fra CRC. Det sykdomsfrie intervallet etter reseksjonskirurgi var signifikant kortere enn hos øvrige leverreseserte pasienter i samme periode. Påvisning av mikrometastaser predikerer redusert overlevelse. Større pasientvolum kreves for optimalisering av kriterier for seleksjon av pasienter til denne behandlingen.
24-28 oktober 2011 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 92 RESEKSJONSMARGINER VED KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE LEVERMETASTASER. Angelsen JH 1,2, Viste A 1,2, Horn A 1 1. Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2. Institutt for Kirurgisk fag, Medisinske fakultet, Universitetet i Bergen, postboks 7804, 5020 Bergen Bakgrunn: Et hovedmål ved cancerkirurgi er å oppnå komplett reseksjon av tumor med frie marginer. (R0-reseksjon). Ved kirurgi for colorectale levermetastaser diskuteres betydningen av fri reseksjonsmargin for utfall med tanke på residiv, sykdomsfri overlevelse (DFS) og totaloverlevelse (OAS). Metode: Retrospektiv analyse av 215 pasienter (256 reseksjoner) med resektable colorectale levermetastaser ved Haukeland Universitetssykehus i perioden 1998-2008. Det ble registrert reseksjonsmarginer, samt DFS og AOS. Tallene baseres på gjennomgang av pasientjournal, spesielt besvarelser fra avdeling for patologi. Resultater: R0-reseksjoner: 220 (87%), R1-reseksjoner: 35 (14%). Ukjent: 1. Median fri margin var 4 mm (0-50). Median OAS for gruppene R0 og R1 var hhv 47 og 31 mnd, p=0,14. Median DFS for R0 og R1 var hhv 11 og 10 mnd. Pasientpopulasjonen ble videre inndelt etter reseksjonsmargin; gruppe 1: <1 mm fri margin, n 1 = 46, gruppe 2: 1-10 mm, n 2 = 131 og gruppe 3: >10 mm, n 3 = 64. AOS for gr 1, 2 og 3 var hhv 31, 46 og 39 måneder p=0,14. DFS for gr. 1, 2 og 3 var hhv 10, 10 og 22 mnd, p=0,002. Av pasienter med R1 reseksjon var det ikke signifikant økt forekomst av lokalt residiv i lever i forhold til R0 reseksjoner. 3 pasienter (10%) med definert ikke frie marginer (R1) hadde i oppfølgingsperioden ingen residiv i lever eller ekstrahepatisk metastasering. Diskusjon: Selv om hovedmålet for kirurgi er R0 reseksjoner, er R1 reseksjoner i vårt materiale ikke forbundet med en signifikant forverret totaloverlevelse. Med en multimodal tilnærming og repeterte reseksjoner, kan pasienter med ufrie og knappe marginer tilbys god behandling ved nye residiv. Ved leverkirurgi anvendes ulike instrumenter (ultracission, aspirator, Kelly clamp etc) som kan gjøre reseksjonskanten mindre definert. Dette er en utfordring for patologen, som skal angi en eksakt margin. Resultatet kan bli feilaktig bedømt. Preoperativ kjemoterapi med tumorregress gir også utfordringer mtp vurdering av marginer. Størst margin oppnås ved enkle reseksjoner med perifere små, solitære metastaser. Disse pasientene har i utgangspunktet best prognose for overlevelse. Ved multiple metastaser og kilereseksjoner øker sannsynligvis risikoen for små marginer. Konklusjon: Ufrie reseksjonsmarginer har i vårt materiale ikke vist en signifikant forverret totaloverlevelse i forhold til R0 reseksjoner ved colorectale levermetastaser. Dette kan sannsynligvis forklares med en aggressiv behandlingsstrategi med multimodal behandling ved residiv og repeterende kirurgi. Reseksjonsmarginer over 10 mm har i dette materialet vist å bedre den sykdomsfrie overlevelsen. DFS- disease free survival OAS- overall survival