FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE 6183 23.5.2006 LMFP PRODUKTANSVAR Bivirkninger ved bruk av Tenormin fra 1978-1998 - prod.ansv.l. 3-3 annet ledd (d). Skadelidte (f. 1942) ble behandlet med medikamentet Tenormin fra 30.11.78 og fram til 1999 pga forhøyet blodtrykk. Hun hevder bruken påførte henne store fysiske og psykiske problemer, som opphørte sammen med opphør av bruken i des. 1998. LMFP har funnet at en del av problemene har årsakssammenheng med medisinbruken, men finner det var klar indikasjon på bruk av medikamentet og at bivirkningene er av forbigående art. Konklusjonen er derfor at det er rimelig at skadelidte selv bærer følgene av disse. Forsikringsskadenemndas flertall, formannen, Thorsby, Nygård og Thommesen bemerker: Hovedregelen er ifølge prod.ansv.l. 3-3 første ledd at LMFP er erstatningsansvarlig for skade som skyldes bivirkning ved legemiddel. Spørsmålet i saken er om det er grunnlag for anvendelse av unntaksregelen i 3-3 annet ledd (d) om skade som det er rimelig at skadelidte selv bærer følgene av. LMFP har erkjent årsakssammenheng mellom bruken av legemiddelet og en del av hennes plager, men mener at plagene har vært slik at de må aksepteres uten erstatning, særlig tatt i betraktning at hennes grunnlidelse var alvorlig og at den måtte behandles med medikamenter. Flertallet vil bemerke at saken er preget av en viss uklarhet både om skadelidtes plager under bruken av legemiddelet - herunder om hun selv tok opp plagene med sine leger og om hun likevel ønsket å fortsette med legemiddet og om hennes nåværende situasjon etter avsluttet bruk av legemiddelet. Flertallet legger til grunn at bruken av medikamentet var medisinsk klart indisert og at det var nødvendig for skadelidte å ta blodtrykksregulerende medikament. Det er uklarhet om omfanget av hennes plager under bruken, og om hva hun selv ga uttrykk for i sin kontakt med leger. Det kan ut fra opplysningene ikke legges til grunn at bruken av medisinen har ført til varige skader av alvorlig art. Slik saken er opplyst for flertallet, har flertallet ingen bemerkninger til LMFPs anvendelse av unntaksregelen om at det er rimelig at skadelidte selv bærer følgene av bivirkningene. Mindretallet, Lange bemerker: Hovedregelen er at LMFP har et objektivt ansvar for skade voldt av legemiddel, jfr. prod.ansv.l. 3-1 første ledd. Mindretallet er uenig med flertallet i at det i denne saken er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen ut fra en konkret rimelighetsvurdering etter 3-3 (2) (d). Det må legges betydelig vekt på at bivirkningene, slik de er beskrevet, framstår som omfattende og sterkt begrensende for normal livsutfoldelse. Selv om det er tvil om samtlige problemer er forårsaket av medisinbruken (LMFP nevner særskilt brystsmertene), må det legges til grunn at størstedelen av de oppgitte plagene er forårsaket av medisinbruken. Selv om det er vanskelig å sammenligne farene ved høyt blodtrykk med plagene pga. bivirkninger, kan ikke mindretallet se at bivirkningene framstår som mindre alvorlige enn hovedlidelsen. For at det i et slikt tilfelle skal anses rimelig at Side 1 av 7
skadelidte selv bære følgene, må det etter mindretallets syn foreligge momenter som klart taler for ansvarsfritak. Slike momenter foreligger etter mindretallets syn ikke. Skadelidte gis medhold. Konklusjon: Selskapet gis medhold. Uttalelsen er avgitt under dissens. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Thorsby, Nygård, Lange og Thommesen. Sekretariatets redegjørelse i FKK sak 20043823 EB(KK) av 10.1.2006. Saken gjelder forståelsen av prod.ansv.l. 3-3 annet ledd, pkt. d: 3-3 (ansvarsgrunnlag og unntak fra dekningen) (1) Legemiddelforsikringen etter 3-4 erstatter skade etter kapitlet her uten hensyn til om produsent, importør eller annen forsikringspliktig har skyld i skaden eller har ansvar for sikkerhetsmangel etter kapittel 2. (2) Bortsett fra tilfeller der skaden skyldes en sikkerhetsmangel ved legemidlet som medfører ansvar etter kapittel 2, gir likevel ikke erstatning i den utstrekning skaden a) er en følge av feilekspedering eller forveksling av legemiddel eller annen forsømmelse på apotek, hos lege, i sykehus eller annet omsetningsledd, b) er voldt på annen måte enn ved påreknelig bruk av legemidlet, herunder bruk i strid med forsvarlig og spesifisert advarsel eller uriktig bruk som skyldes forsømmelse av legen ved feilordinasjon eller mangelfull vegledning. c) er en følge av at legemidlet ikke har virket eller ikke har virket effektivt nok, eller d) skyldes bivirkninger som det i skadelidtes situasjon er rimelig at han selv bærer følgene av. Ved denne vurderingen legges vekt på hans helsetilstand før bruken, legemidlets betydning for hans sykdom, legemidlets forutsatte og faktiske virkninger, skadens art og omfang og forholdene ellers. (3) Ved forsøksskader gjelder likevel ikke unntakene i nr 2 bokstav (a) eller (b). I følge erklæring fra primærlegekontoret stod skadelidte (f.1942) på behandling mot høyt blodtrykk fra nov. 1978 til jan. 1998 med Tenormin som hovedmedikament. Etter at bruken opphørte kom hun seg gradvis fysisk og psykisk, hvilket legen tar til inntekt for at hun hadde reelle bivirkninger av medisinen. Senere undersøkelser har entydig avkreftet mistanken om angina pectoris. Skadelidte har selv skrevet fortløpende notater fra 1978 og fram til 2002 om sine opplevelser knyttet til medisinbruken. Her framgår bl.a. at hun i mai 1982 var på sykkeltur og ble svimmel, hvoretter hun mistet balansen og tippet på sykkelen. Uhellet førte til hodeskader. Senere sykmelding medførte at hun mistet jobben og ble uføretrygdet i 1984. I febr. 2003 meldte skadelidte skaden til LMFP og hevdet bivirkningene hadde ført til inntektstap og store utgifter. Behandlende lege har i erklæring av mai 2003 anført: Pas. ble satt på beh. med Tbl. Tenormin 30.11.78 pga. forhøyet blodtrykk. Senere hadde hun symptomer som ga mistanke om hjertekrampe (angina pectoris), som jo også er en indikasjon for en betablokker som Tenormin. Denne ble seponert etter undersøkelse ved medisinsk poliklinikk, Regionsykehuset i T (nå UNN) 21.12.98 (nedtrapping før full seponering), idet man ikke kunne finne sikre holdepunkter for angina pectoris. Side 2 av 7
Pas. opplevde etter at hun fikk slutte med Tenormin, at livet ble helt annerledes positivt, psykisk og fysisk. Hennes ankepunkt er at hun hevder at hun i mange år tok opp spørsmålet om å få slutte med Tenormin da hun hadde berettiget mistanke om diverse bivirkninger (se hennes egen redegjørelse), men at hun ikke ble hørt av den/de leger hun var til konsultasjon hos her ved kontoret (Legekontoret i N., Helsesenteret ). Våre journalnotater inneholder imidlertid intet om at dette har vært tema, noe som kan skyldes at journalnotatene har vært knappe. Dessuten er det ark som mangler i hennes gamle papirjournal, før vi la om til datajournal ultimo april 1992, slik at hvis dette har vært omtalt noen gang, så er det ikke mulig å dokumentere det i dag. På denne bakgrunn beklages det på det sterkeste at pasienten ikke har blitt hørt, og dermed har måttet bruke betablokkeren Tenormin i så mange år til tross for de bivirkninger hun opplevde å ha. LMFP innhentet uttalelse fra produsenten, som uttaler vedrørende bivirkninger: Vanlige (>1/100): Generelle: Vanligst er tretthet med muskelsvakhet som er rapportert i 0,5-5 % av pasientene, perifer kulde i ekstremitetene. Sirk.: Bradykardi (hjertefrekvens under 50 slag per minutt i hvile). GI: Gastrointestinale forstyrrelser, f. eks diaré, kvalme. Mindre vanlige: CNS: Søvnforstyrrelser Sjeldne (> 1/1000): Generelle: Svimmelhet, hodepine, hyperhidrose, erektil dysfunksjon. Blod: Trombocytopeni. Sirk.: Forverring av hjerteinsuffisiens, AV-blokk, postural hypertensjon eventuelt med synkope. CNS: Mareritt, hallusinasjoner, psykose, depresjon, forvirringstilstander, stemningsforandringer. Hud: Eksem, alopeci, hudreaksjoner i form av utslett, psoriasis-lignende hudreaksjoner/eksaserbasjon av psooriasis, purpura. Øye: Tørre øyne, synsforstyrrelser. Luftveie: Bronkospasme hos pasienter med bromkial astma eller astma i anamnesen. GI: Munntørrhet, forhøyet transaminaseverdier og enkelte tilfeller av levertoksisitet, inkludert intrahepatisk gallestase, har vært rapportert. Nevrologiske: Parestesier. Noen av plagene/symptomene som pasienten beskriver kan tilskrives bruk av Tenormin, men etter å ha lest vedlagte journal og uttalelser kan det se ut som om det kan være andre årsaker til pasientens plager/symptomer. I løpet av det første året pasienten brukte Tenormin, er det bare tretthet som direkte kan relateres til bivirkningene av Tenormin. I følge journalen følte pasienten seg slapp og uopplagt før oppstart av Tenormin og sier selv at dette kan skyldes forskjellige miljøfaktorer. De fleste plagene/symptomene hos pasienten blir først nevnt i journalen etter 23.5.1980, da pasienten veltet på sykkel og pådro seg et hematom i høyre bakdel av hodet. Vi kan derfor ikke se at de anførte symptomer/plager som førte til at pasienten ble uføretrygdet, er forårsaket av Tenormin. Saken er deretter forelagt rådgivende lege som på spørsmål om skadelidte har hatt bivirkningsskade anfører: Jeg kan se at pasienten kan ha hatt subjektiv ubehag under Tenorminbehandling. Det er imidlertid overveiende sannsynlig at man ikke kan forklare alle pasientens problemer med hennes behandling med beta-blokker. Pasientens påstand om at hun ofte hadde snakket med legene om å ville bytte medisiner er noe påfallende, når man ikke finner noen tilsvarende bemerkninger i journalen i alle disse årene. Tvert imot finner man i 1992 at pasienten ikke vil avbryte behandlingen helt. Tenormin som andre beta-blokker kan føre til forskjellige bivirkninger. Dette er en kjent sak. Mange av bivirkninger er av den karakter at man vil fortsette med behandlingen, andre igjen ville føre til forandringer i behandlingen. Forutsetningen er at pasienten meddeler til legen plagene slik at de kan oppfattes som bivirkninger. Utgangspunktet er i hvert fall at pasienten ikke har fått noen varige men. Det er ikke sannsynlig. Problemer som slapphet og tretthet kan assosieres med behandlingen men hun har også fortsatt i notatet den 4.9.00 (etter seponering av medikasjon) klaget over generell tretthet og i utilpasshet. Side 3 av 7
Skadelidte engasjerte advokat som ovenfor LMFP bl.a. fremhevet at skadelidte selv ikke er i tvil om at medisinbruken var årsaken til problemer over mange år. Kravet ble avvist av LMFP i brev av 13.8.04: Din klient krever erstatning fra Legemiddelforsikringspoolen for bivirkningsskader hun mener å ha fått etter langvarig bruk av Tenormin. Medikamentet ble brukt fordi hun hadde for høyt blodtrykk. I skademeldingen opplyses at hun som følge av medikamentbehandlingen har følt seg utenfor seg selv, ukonsentrert med hukommelsessvikt, hatt ubehagelig følelse i hodet og kroppen, søvnproblemer, svimmelhet, synsforstyrrelser, mageproblemer, kalde hender og føtter, utslett, vondt i brystet v /anstrengelser, unormal hjerterytme, samt mye mer etter 20 års Tenorminbruk. Det er opplyst i skademeldingen at din klient startet å bruke Tenormin den 30.11.78 og at hun avsluttet bruken i januar 1999. På det meste brukte hun 100 mg om morgenen og 50 mg om kvelden. Hun opplyser å ha redusert dosen og at dette førte til bedring både psykisk og fysisk, men da blodtrykket steg måtte hun ha nye store doser som igjen gjorde henne sykere. Hun mener bivirkningsskaden har ført til inntektstap og store utgifter. Innledningsvis gjør vi oppmerksom på at Legemiddelforsikringspoolen kun behandler krav som gjelder legemidler gitt til forbruk etter 1. juli 1989. Det innebærer at eventuelle bivirkningsskader oppstått før dette tidspunkt faller utenfor Legemiddelforsikringspoolens ansvarsområde. Produsenten Pfizer AS har i sin uttalelse av 12.2.04 vist til en rekke bivirkninger som kan oppstå ved bruk av Tenormin. Produsenten påpeker at noen av plagene/symptomene som din klient beskriver, kan tilskrives bruk av Tenormin, men at det ut fra vedlagte journal og uttalelser kan se ut som om det kan være andre årsaker til hennes plager/symptomer. I løpet av det første året med Tenorminbruk, er det ifølge produsenten bare tretthet som direkte kan relateres til bivirkningene av Tenormin. Det påpekes at det fremgår av journalen at hun følte seg slapp og uopplagt før oppstart av Tenormin og at de fleste plagene/symptomene hos din klient først blir nevnte i journalen etter 23.5.80, da hun veltet på sykkel og pådro seg en blodansamling i høyre bakdel av hodet. Vi har mottatt kommentarer til produsentens uttalelse fra deg i brev datert 2.3.04.I brevet understrekes blant annet at din klient ikke er i tvil om at Tenormin var årsaken til at hun i mange år hadde diverse helseplager. Det understrekes også at hun i årevis fortsatte å fortelle primærlegen sin om de ulike plagene som hun mente kunne skyldes legemidlet. Videre vises det til at pasientjournalen ikke inneholder fullstendig gjengivelse av det hun har fortalt legene gjennom de 20 årene hun brukte Tenormin, og at det derfor ikke vil være riktig å legge for stor vekt på det som ikke beskrives av bivirkninger i journalen. Saken har vært forelagt for vår rådgivende lege,, som er spesialist i indremedisin. (Legen) uttaler at en del av din klients symptomer kan ha vært forårsaket av bruken av Tenormin. Samtidig kan man konstatere at hun har hatt forskjellige sykdomsproblemer både før, under og etter behandlingen med Tenormin. Indikasjonen for å bruke legemidlet var for høyt blodtrykk, og senere hjerteangina (hjertekrampe). Begge disse indikasjonene var adekvate. (Legen) uttaler at det ble gitt korrekte doser med Tenormin, og at man ikke kan finne holdepunkter i journalene for at eventuelle bivirkninger har vært avhengig av Tenormindosen. På spørsmål om medikamentet virket etter sin hensikt og om legemidlet var viktig i forhold til hennes grunnlidelse, svarer rådgivende lege at medikamentell behandling av for høyt blodtrykk og angina pectoris er viktig. Rådgivende lege påpeker at din klient hadde adekvate blodtrykksverdier under Tenorminbehandlingen, det vil si at behandlingen var effektiv. Det viste seg også senere at hun måtte begynne med en annen type behandling etter at Tenormin ble stanset. (Legen) uttaler videre at din klients blodtrykkssykdom må vurderes som særdeles alvorlig, også på grunn av hennes andre risikofaktorer. Ubehandlet fører blodtrykkssykdom veldig ofte til kroniske, til dels alvorlige hjerte-, hjerne- og nyresykdommer. Hennes påstand om at hun ofte hadde snakket med legene om å ville bytte medisiner, er ifølge (legen) noe påfallende, når man ikke finner noen tilsvarende bemerkninger i journalen i alle disse årene. Tvert i mot finner man i 1992 at hun ikke ville avbryte behandlingen helt. Tenormin, som andre beta-blokkere, kan føre til forskjellige bivirkninger. Dette er en kjent sak. Mange av bivirkningene er av den karakter at man vil fortsette med behandlingen, andre igjen vil føre til forandringer i behandlingen. Forutsetningen er at pasienten meddeler til legen plagene slik at de kan oppfattes som bivirkninger. Ifølge (legen) finnes det alternative medikamenter til Tenormin. Side 4 av 7
Rådgivende lege uttaler at hun ser at din klient kan ha hatt subjektivt ubehag under Tenorminbehandlingen, herunder kalde hender og føtter, og til en viss grad også andre ubehag. Det er imidlertid overveiende sannsynlig at man ikke kan forklare alle hennes problemer med behandling med beta-blokker, slik som for eksempel vondt i brystet. (Legen) konkluderer med at det ikke er sannsynlig at din klient har fått noe varig men som følge av behandlingen. Problemer som slapphet og tretthet kan assosieres med behandlingen, men (legen) påpeker at det også i notat av 4.9.00 (etter stansing av medikasjonen) fremgår at hun klaget over generell tretthet og utilpasshet. Rådgivende lege kan ikke se at det har foreligget alvorlige kliniske symptomer som ville ha fremtvunget en tidligere stansing av medikamentet. Ansvarsvurdering: På bakgrunn av sakens opplysninger, legges det til grunn at det foreligger årsakssammenheng mellom bruken av Tenormin og enkelte forbigående symptomer, herunder kalde hender og føtter samt noe tretthet og utilpasshet Din klient er derfor i utgangspunktet påført skader som følge av bruk av legemiddel. At det foreligger skade voldt av legemiddel, er imidlertid ikke nok til å kunne kreve erstatning av Legemiddelforsikringspoolen etter hovedregelen i produktansvarslovens 3-3, 1. ledd. Spørsmålet er om noen av unntakene i lovens 3-3, 2. ledd kommer til anvendelse. I denne saken vil særlig unntaket i 3-3, 2. ledd litra (d) være aktuelt. Det er her spørsmål om det vil være rimelig om pasienten selv bærer følgene av bivirkningen. Ved denne vurdering legges vekt på pasientens helsetilstand før bruken, legemidlets betydning for hans sykdom, legemidlets forutsatte og faktiske virkninger, skadens art og omfang, og forholdene ellers. Erstatningsberettigede legemiddelskader kan sammenfatningsvis sies å være slike som er uventede eller av alvorlig art. Utgangspunktet for ovennevnte vurdering er at alle legemidler kan gi en eller annen bivirkning, og at all legemiddelbehandling innebærer en større eller mindre risiko for skade. Kjente bivirkninger er derfor en risiko som i normale tilfeller må godtas, fordi de positive effektene ved legemiddelbehandlingen er i overvekt. Det sondres ikke etter om bivirkningene er kjente eller ukjente for brukerne. Etter skadeoppgjørskontorets oppfatning må man akseptere risiko for utvikling av alvorlige bivirkninger når det gjelder effektive legemidler som anvendes i behandling av sykdommer som i seg selv er livstruende eller på annen måte alvorlige. For slike legemidler aksepteres også en relativt høy bivirkningsfrekvens. Det vises i denne sammenheng til Stein Rognlien, produktansvaret, 1992 s. 325-326, og til Ot. prp. nr. 48 (1987-88) s. 77 flg. Skadeoppgjørskontoret legger til grunn at det var klar indikasjon for bruk av medikamentet og at det har virket etter sitt formål idet din klient hadde adekvate blodtrykksverdier under Tenorminbehandlingen. Legemidlet ble brukt for å behandle en alvorlig grunnlidelse hvor det var viktig å få blodtrykket under kontroll. I tråd med rådgivende leges vurderinger legges det til grunn at din klient fikk kjente bivirkninger til Tenormin, og at disse i det vesentlige har vært av forbigående art. Bivirkningene anses ikke å ha vært uventede eller av alvorlig karakter. Skadeoppgjørskontoret finner på ovennevnte grunnlag at det er rimelig at din klient selv bærer følgen av bivirkningene i dette tilfellet, jfr. unntaket i produktansvarslovens 3-3, 2. ledd litra (d). Skadelidtes advokat anket saken inn til FKK: Det gjøres gjeldende at Legemiddelforsikringspoolen v/skadeoppgjørskontoret har lagt til grunn feil faktum og foretatt uriktig regelanvendelse når det er konkludert med at (skadelidte) selv skal bære følgene av bivirkningene. På hennes vegne anføres at Produktansvarsloven 3-3 (2) (d) ikke kan anvendes slik det er gjort i vedtaket. I følge nevnte lovbestemmelse gis det ikke erstatning i den utstrekning skaden skyldes bivirkning som det i skadelidtes situasjon er rimelig at han eller hun selv bærer følgene av. Ved denne vurderingen legges det vekt på skadelidtes helsetilstand før bruken, legemiddelets betydning for skadelidtes sykdom, legemiddelets forutsatte og faktiske virkninger, skadens art og omfang og forholdene ellers. (Skadelidte) vil hevde at det er feil når Skadeoppgjørskontoret har lagt til grunn at det var klar indikasjon for bruk av Tenormin i perioden fra 1978 til 1998. Side 5 av 7
Det er også feil å overføre risikoen for utvikling av alvorlige bivirkninger på (skadelidte). Hun opplevde selv sterke bivirkninger som hun formidlet til de faste legene ved kommunelegekontoret, uten å bli tatt på alvor. Det skjedde først da hun kom til en ny lege som lyttet til henne. Han sørget for videre henvisning til Regionsykehuset i T (nå UNN), hvor hun etter undersøkelse i desember 1998 fikk medisinen seponert. Begge de ansvarlige primærlegene har i ettertid beklaget medisineringen, og gitt uttrykk for at diagnosen som førte til denne sannsynligvis var feil. FKK tok saken opp med selskapet og anførte bla.: l utgangspunktet er vi enige med selskapet i at påregnelige bivirkninger av effektive og nødvendige legemidler er noe en bruker selv må bære følgene av så lenge gevinsten er større enn tapet. Etter vår oppfatning er imidlertid nærværende sak så vidt sammensatt - blant annet hensett til klagers mangeartede og livsødeleggende symptomer, at svaret på spørsmålet må løses etter en mer helhetlig og skjønnsmessig vurdering. Produktansvarsloven 3-3, annet ledd litra d) åpner nettopp opp for en slik vurdering ved at alle sider av saken vurderes, ikke kun de momenter som kasuistisk er oppramset i lovbestemmelsen. Dette kommer til uttrykk ved den avsluttende passusen forholdene ellers, l det foreliggende tilfelle har klagers symptombilde riktignok bestått av enkelte plager som er rapportert å være relativt vanlig forekommende -herunder tretthet, muskeltretthet og kalde hender/føtter. På den annen side har klagers symptombilde vært så vidt omfattende og massivt at det må sies å ha vært nær sagt invalidiserende. Etter en gjennomgang av hele saken synes det ikke tvilsomt at hennes plager har gjort henne klart dysfunksjonell i så vel privat som yrkesmessig sammenheng, med dertil tapte muligheter til livsutfoldelse, og vi har ingen umiddelbare innsigelser til de fremkomne opplysningene som indikerer at hun praktisk talt har fått sitt liv ødelagt av medikamentbruken. Etter vårt syn er det påfallende at klagers liv så kontant tok en ny vending i samme moment som Ternormin-bruken opphørte, og gir dermed holdepunktet for å anta at det er en nødvendig årsakssammenheng mellom bruken og plagene. Riktignok har hennes blodtrykkssykdom vært behandlingskrevende, men det kan stilles spørsmål til hvorvidt bivirkninger i den størrelsesorden vi her har for oss er noe som hun må ta på egen kappe. Med ovennevnte som bakgrunnsteppe er det ønskelig at selskapet på ny gjennomgår saken og foretar en skjønnsmessig rimelighetsvurdering i et mer helhetlig perspektiv utover de standardmomentene som allerede er vurdert. l denne sammenheng ønsker vi å vise til eksempler fra Forsikringsskadenemnda hvor klager ble gitt medhold ut fra rimelighetsbetraktninger; FKK viste til uttalelse 4149 og 5019. Det er fremlagt fullstendig journal fra 1.8.01 til 27.6.05 LMFP forela saken på nytt for sin rådgivende lege som kommenterte: Forsikringsklagekontoret anfører at "klagers symptombilde vært så omfattende og massivt at det må sies å ha vært nær sagt invalidiserende". Med dette mener man sykdomssymptomer i tiden 1978-98. Pasienten selv hever at legene ikke hadde hørt hva hun hadde klaget over i denne tiden. Pasienten hadde i den ovennevnte tiden uttalige legekonsultasjoner. Det har vært dokumentert forskjellige klager hos pasienten. Det virker i utgangspunktet etter min mening ikke troverdig at pasienten ikke hadde vært i stand til å klage over besvær som har gitt henne invalidiserende symptomer. Hun har enkelte, men bare enkelte ganger klaget over slapphet/tretthet. Det er vanskelig å tenke seg at ingen lege ved gjentatte klager (over symptomer som konsentrasjonsvansker, muskelplager, tretthet, kalde ekstremiteter osv som har virket invalidiserende) av en pasient i løpet av ca 20 år ville verken ha kommentert eller tatt stilling til dette. Det virker ikke heller slik at pasientens problemer ble neglisjert. Flere av hennes problemer er blitt kommentert og forsøkt løst (bl.a. brystsmerter). Etter min oppfatning virker det ikke mest sannsynlig at man overså invalidiserende symptomer. Slike symptomer burde også ha medført at man måtte ha overveiet mulighet for medikamentbivirkninger. Seponering av medikamenter ville da måtte ha vært en naturlig konsekvens av slike overveielser. Det synes å foreligge liten tvil om at pasienten har hatt subjektivt besvær under Tenorminbehandling, dog ikke av invalidiserende art. Viser her ellers til min tidl. uttalelse. Side 6 av 7
Hun har etter seponering av Tenormin hatt behov for annen type antihypertensiv behandling. Det er dokumentert at hun har også senere hatt varierende bivirkningsfrekvens under forskjellige typer behandling. Hun har samtidig fortsatt hatt for eksempel muskelplager. Man har mistenkt problemer med autonom nervesystem, eller også endogen depresjon (aug 02). De siste ikke ^nødvendigvis som medikamentbivirkninger. Etter dette fastholdt LMFP sitt avslag og skadelidtes advokat bad saken forelagt for Forsikringsskadenemnda til uttalelse. Spørsmålet til Forsikringsskadenemnda er om skadelidte har krav på erstatning for bivirkninger av det aktuelle legemiddelet. Sekretariatet gjør oppmerksom på at det har kommet inn kommentarer til redegjørelsen. Disse er ikke innarbeidet, men følger vedlagt. Tidligere uttalelser: rimelig at han selv bærer følgene 3593 3594 4149 4697 5019 5020 Side 7 av 7