FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 3813* - 11.6.2001 YRKESSKADE Løsemiddelskade konstateringstidspunkt YFL 21. Forsikrede (f. 46) ble eksponert for løsemidler i sitt arbeid i periodene 61-86 og 95/96-97. Fra 70-tallet har han vært plaget og delvis vært sykmeldt for nervøse lidelser (depresjon). I samme periode og fremover er det beskrevet alkoholproblemer. På 80-tallet har han også vært sykmeldt under diagnosen myalgi. I 86 ble det foretatt undersøkelser for å avklare sammenheng mellom bruk av løsemidler (evt. alkohol) og mulig leverskade. Forsikrede har selv hatt mistanke om sammenheng mellom løsemidler og hjerneskade. Han ble henvist til psykiater for utredning om behov for psykoterapi i 86. Fra psykiaterens erklæring 16.9.86 framgår det at forsikrede "lurer på om løsningsmidler og alkohol gjennom år kan ha gitt ham hjerneskade". I saksdokumentene foreligger det ikke uttalelser hvor lege selv setter løsemidlene i sammenheng med hjerneskade før på 90-tallet. Forsikrede arbeidet i perioden fra 86 95 i arbeidsmiljø uten løsemiddelpåvirkning, bl.a. i egen virksomhet. I 96 tok han igjen arbeid med løsemiddeleksponering. I januar 97 ble han sykmeldt og den viste seg å bli varig og førte til 100 % ervervsmessig uførhet. Spesialisterklæring 25.6.99 konkluderer med at organisk hjerneskade er påført forsikrede som følge av løsemiddeleksponering og setter den medisinske invaliditeten til 45 %. TVISTEBELØP: Standard yrkesskadeerstatning. Av klager anslått til kr 900.000 950.000. Sekretariatets redegjørelse: 16.2.2001 sak 992367 - AH Saken gjelder Gjensidiges forståelse og anvendelse av bestemmelsen om konstateringstidspunktet i yrkesskadeforsikringslovens (YFL) 21. Tidslinje: 61-86+95/96-97 Løsemiddeleksponering "83 og 86" "Akutt syk" ifm arbeid 86-95 Ikke løsemiddelrelatert arbeid 06.96-01.97 Løsemiddel relatert arbeid Jan. 97 Varig sykmeldt. Henvist til utredning for løsem. s. år. 99 Fastslått årsakssammenh. løsemidler og hjerneskade Forsikrede ble i periodene 61-86 og 95-97 eksponert for løsemidler i forskjellig grad i sitt arbeid. Fra 61-83 jobbet han på skip og utførte bl.a. malingsarbeider og fra 83-86 jobbet han mer landbasert med bl.a. sandblåsing og sprøytemaling. Fra 86 95 arbeidet han innenfor hotell og restaurantbransjen, bl.a. i egen virksomhet. I 93-94 var det lengre perioder med arbeidsledighet. I 96 begynte han igjen som industrimaler. Sykehistorikken synes ikke å være fullstendig, men det vil i det følgende gjengis utdrag av legeerklæringer og trygdehistorikk som belyser utviklingstrekkene. Fra slutten av 70-tallet er det beskrevet psykiske problemer som angst og depresjon og alkoholrelaterte problemer. Han avmønstret fra skip 1.6.79 for å søke psykiatrisk hjelp. Han var i perioden fra juni 79-28.11.79 sykmeldt under diagnosen "nevrosis". I erklæring
fra psykiatriker datert 6.3.80 uttales at det "synes nokså klart at denne mannen har utviklet en kronisk alkoholisme med til dels daglig alkoholkonsum i lange perioder de senere år". Av dr. Ls legejournal, hvor utdraget strekker seg fra 21.2.86-15.10.86, framgår det at han oppsøkte legen for bl.a. skulder- og nakkeplager og han forteller om depresjoner. Diagnosene settes hovedsakelig til myoser og depressio. Av journalen fra 7.3.86 og 4.4.86 framgår bl.a. at det er påvist forhøyet konsentrasjon av transaminaser (FKK anm.: transaminaser = aminotransferaser; økt konsentrasjon av aminotransferaser i blodet forekommer bl.a. ved leversykdom, ref. medisinsk ordbok, Kunnskapsforlaget, 5. utg. s 21), og det blir anbefalt å undersøke om han kan være påført leverskade som følge av løsemidler og/eller alkoholpåvirkning. Stilt spørsmålstegn om han av denne grunn bør "skifte til mindre risikofylt yrkeshygienisk arbeidsplass". Fra dr. Ls brev til dr. F for vurdering av behov for psykoterapeutisk behandling datert 21.5.86 hitsettes: Pasienten oppsøkte meg første gang 21.2.86 p.g.a. skulder og nakkemyoser. Har nå jobbet i samme firma i Nordsjøen fra juli 1985. han er engstelig for tekniske løsemidler og erkjent et visst alkoholkonsum. Transaminasene da viste forhøyde verdier (senere helt normalisert ved avhold). Senere ble det vanskelig å friskemelde han p.g.a. tiltakende depressive plager. I den forbindelse har han fortalt en del om sin oppvekst. Fra dr. Ls legeerklæring i forbindelse med søknad om attføring datert 26.5.86 hitsettes: Har skiftet jobb flere ganger og kommet ofte i bas/formannsposisjon. Har da fått angst og depresjon avmaktsfølelse som har gjort det vanskelig å fortsette arbeidsforholdet. Har både i sin fartstid og senere på plattform jobbet med maling og tekniske løsemidler, han mener selv at han ofte har vært eksponert for farlige konsentrasjoner av organskadelige stoffer. Er det helsemessige faktorer som krever spesielle hensyn ved plassering i arbeid eller ved valg av yrke? (F. eks. svimmelhet, nedsatt konsentrasjonsevne, førlighet o.a.) Nei bortsett at han ikke bør utsettes for tekniske løsemidler. Opplysninger om diettforskrifter, medikamentbruk, adferdsmønster, nevrotiske trekk, alkoholproblemer, intellektuell funksjon etc.: Alkoholproblem i perioder. Oppfattes foreløpig som sekundert til psykiske problemer som han vil få behandling for. Fra dr Fs svar til dr L datert 16.9.86 hitsettes: Funn: Stor og kraftig mann med godt utseende, røyker ganske mye og blir lett andpusten i trappene. Selv ønsket kontakt med psykiater, men usikker på hva som kan komme ut av det. Føler seg rotløs, noe anspent, litt deprimert. Lurer på om løsningsmidler og alkohol gjennom år kan ha gitt han hjerneskade. Ved vanlig klinisk bedømmelse er han intellektuelt godt intakt. Ingen tegn til alvorligere psykopatologi. I 97 ble han henvist til sykehus "for utredning av en eventuell løsemiddelskade". I legeerklæring datert 22.10.97 gis følgende vurdering: Pasienten har i mange år vært plaget med angst/depresjon. Han har fra 80-tallet merket økende hukommelsesvansker, innlæringsproblemer, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer. Hvorvidt disse 2/7
symptomene er forårsaket av hans depresjon eller ledd i en løsemiddel-betinget encefalopati er usikkert. Skal han utredes videre, bør en melde saken til trygdekontoret som en mulig yrkesskade, og de vil da sannsynlig henvise ham videre til Yrkesmedisinsk seksjon ved Sentralsykehus. Fra vår side rekvireres cerebral CT, EEG og nevrografi som utredning i en mulig løsemiddel-betinget encefalopati. Hvorvidt (deler av) forsikredes problemer kunne tilskrives løsemidler var fortsatt ikke avklart, og trygdekontoret ba 24.11.97 om en spesialisterklæring fra yrkesmedisinsk avdeling ved T sentralsjukehus. Spesialisterklæringen er datert 25.6.99. Av denne framgår at forsikrede "mest sannsynlig [har] en løsemiddelbetinget encefalopati" (hjerneskade). Den medisinske invaliditeten settes til 45 %. Forsikrede begynte å arbeide i bedrift A 10.6.96. Gjensidige hadde yrkesskadeforsikring for bedriften. I brev 5.6.98 melder forsikrede skaden til selskapet. Selskapet avslår erstatning ut fra at skaden må anses konstatert lenge før 1.1.90 i yrkesskadeforsikringslovens (YFL) 21s forstand: Av mottatte opplysninger fra dr S fremgår det at Deres klient sykdom må være konstatert lenge før yrkesskadeforsikringslovens ikrafttredelse. Av legeerklæring ved krav om uførepensjon fremgår blant annet som følger: Han angir at han ble akutt syk med svimmelhet, hodepine og uklare psykiske symptomer i forbindelse med malerarbeidet ved flere anledninger, bl.a. 1983 og 1986, og at han derfor etter dette har forsøkt seg i andre yrker. Videre fremgår det av notat av 10.09.97 fra nevrologisk poliklinikk ved Sentralsykehus blant annet som følger: Pasienten har i menge år vært plaget med angst/depresjon. Han har fra 1980-tallet merket økende hukommelsesvansker, innlæringsproblemer, konsentrasjonsvansker, og søvnproblemer. I tillegg henvises det til uttalelse av 16.09.86 fra lege F hvorfra det siteres som følger: Angir at han har holdt på med maling og løsemidler siden han var 14-15 år gml.. Er opptatt av om dette kan ha gitt han hjerneskade. Sist henvises til legeerklæring av 26.5.86 fra helsesenter i forbindelse med Deres klients attføringssøknad. På spørsmål om det er helsemessige faktorer som krever spesielle hensyn ved plassering i arbeid eller valg av yrke, svarer legen som følger: Nei bortsett fra at han ikke bør utsettes for tekniske løsningsmidler i fremtidig yrke. Under henvisning til mottatte opplysninger, sammenholdt med lovens bestemmelser om konstateringstidspunkt, mener selskapet at sykdommen er konstatert før 01.01.90, og Deres klient vil således under enhver omstendighet ikke ha krav på erstatning under yrkesskadeforsikringen i vårt selskap. Forsikredes advokat anfører at henvisningene til medisinske notater i avslaget er opplysninger forsikrede selv har gitt til legene. Diagnosen var hele tiden noe annet enn løsemiddelskade. Henvisningen til at han ikke bør utsettes for løsemidler må ses i sammenheng med legens oppfatning om alkoholmisbruk og leverskade. Selskapet fastholder avslaget bl.a. under henvisning til forarbeidene, hvoretter det anføres at det er tilstrekkelig at sikrede har oppdaget skaden og at årsak og eventuell forverrelse er uten betydning. 3/7
Etter at ovennevnte spesialisterklæring av 25.6.99 foreligger, klages saken inn for FKK ved brev 31.8.99. Det anføres bl.a.: Han har siden 1978 hatt noe kontakt med leger på grunn av nervøse lidelser og har blant annet vært sykemeldt noen dager i 1978, samt i perioden 16.06.79 til 28.11.79. Videre har han vært sykemeldt i perioden 07.03.86 31.01.1987 på grunn av depresjon. Det er i brev av 22.09.98 fra Gjensidige anført at konstateringstidspunktet i forhold til 21 må antas å ligge forut for 01.01.1990 idet han i forbindelse med søknad om uførepensjon i mars 1998 angir til legen at han flere ganger ble akutt syk med svimmelhet, hodepine osv. i 1983 og 1986 ved malerarbeid. Til dette er å anføre at akuttsymptomer ikke er tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger en varig hjerneskade. Først når symptomene bli så uttalte og manifisterte at sykdommen blir kronisk eller irreversibel vil sykdommen anses å være konstatert. Det foreligger ikke grunnlag for å hevde at dette var tilfelle på 1980-tallet. Det er også å bemerke at han ikke hadde tatt seg arbeid som industrimaler hos siste arbeidsgiver hvis han selv hadde hatt kunnskap om en varig skade. Det vises for øvrig til Frostating lagmannsretts dom av 22.12.1997 i sak 97-00420 A som fremlegges som støtte. Det er fra Gjensidiges side i tillegg vist til uttalelse fra dr F av 16.09.1986 hvor pasienten ved et psykiatrisk utredning etter henvisning fra dr L tar opp med legen spørsmålet om har kan ha pådratt seg en hjerneskade grunnet alkohol og løsemidler. Imidlertid synes spørsmålet ikke å ha blitt besvart bekreftende av legen idet legen her finner en nevrotisk personlighetsstruktur. At en pasient etter en periode med enkelte akuttforgiftninger stiller spørsmålet om det er noen sammenheng mellom yrket og symptomene han fikk ved akuttforgiftningene er naturlig, men betyr ikke at han på dette tidspunktet hadde så merkbare og kroniske symptomer at han visste at varig sykdom var inntrådt. Dette desto mer da samtlige leger på dette tidspunktet mente han hadde psykiske lidelser uavhengig av eksponering av løsemidler, noe en også må gå ut fra ble meddelt pasienten og som han slo seg til ro med. Spørsmålet må også sees på bakgrunn av at han på dette tidspunktet visste at det var påvist leverskade og at han skulle til utredning for å se om det var sammenheng mellom leverskaden og løsemidler, se nedenfor. Legeerklæringen av 25.05.86 fra dr L er også fremhevet av Gjensidige som et bevis på at konstateringstidspunktet ligger forut for 01.01.90. Denne må imidlertid sees i sammenheng med at han i denne perioden hadde leverskader jfr. fremlagte journalnotater ved dr L, spesielt gjelder dette notat 07.03.86 og 04.04.1986. At man på denne tiden vurderte sammenheng mellom løsemidler og leverskader er uten betydning i forhold til hjerneskadens konstateringstidspunkt. Det er videre å bemerke at samtlige leger som har behandlet han har angitt at hans lidelser skyldes depresjoner. Det er først i 1997/1998 at han skjønte at det var store muligheter for en sammenheng mellom yrkeseksponering og de tiltagende symptomer. Det nedlegges derfor påstand om at konstateringstidspunktet ansees å ha inntrådt først etter 01.01.90. Videre påberopes Høyesteretts dom av 24.1.2000 inntatt i Rt. 2000/70. FKK ga forsikrede en negativ tilbakemelding ut fra de medisinske opplysningene. Forsikrede imøtegår dette. Det anføres bl.a. at ingen ting i journalene tyder på at han selv oppdaget at han hadde en irreversibel hjerneskade på 80-tallet. Legene har satt problemene i sammenheng med depresjon som følge av andre årsaker enn løsemiddelskade. Det forhold at han ble anbefalt å finne jobb uten eksponering for løsemidler må ses i sammenheng med at han selv hadde opplyst om akutte plager, som er 4/7
noe annet enn en varig skade. Henvisning i journalnotatet av 7.3.86 ved dr. L om undersøkelse for mulig løsemiddelpåvirkning var på bakgrunn av mulig leverskade som er noe annet enn en hjerneskade. Videre anføres at Høyesterett i ovennevnte dom uttalte at hensynene bak innføringen av loven og reelle hensyn tilsier en viss liberalitet i forhold til skadelidte når det kan være tvil om konstateringstidspunktet. Fra forsikredes anførsler hitsettes: Det er etter mitt syn ingen ting i journalene som tyder på at han selv hadde oppdaget at han hadde en irreversibel hjerneskade på 1980-tallet. Imidlertid er det slik at han i 1980-årene ble akutt syk under malerarbeid ved flere anledninger og at han derfor i ettertid forsøkte seg i andre yrker. Jeg viser i denne forbindelse til legeerklæring ved krav om uførepensjon datert 15.03.98 ved dr B hvor det fremgår: Han angir at han ble akutt syk med svimmelhet, hodepine, og uklare psykiske symptomer i forbindelse med malerarbeid ved flere anledninger. bl.a. 1983 og 1986, og at han derfor etter dette har forsøkt seg i andre yrker. Passusen i legeerklæringen av 26.05.86 i forbindelse med søknad om attføring hvor det fremgår at han ikke bør utsettes for tekniske løsemidler må sees i denne sammenheng, altså det forhold at han i sitt maleryrke har vær utsatt for akutte forgiftninger og at han for å unngå slike fremtidige forgiftninger bør holde seg unna løsemidler. Etter det jeg kan se har ingen av legene satt hans symptomer i sammenheng med hans yrke som maler. Tvert imot synes det å gå igjen at hans symptomer skyldes en depresjon med årsak i andre forhold enn eksponering for løsemidler. Han har da også tidligere i livet hatt langvarige depresjoner som han første gang søkte hjelp for i 1976 ved psykiatrisk avd. i sykehus. Alle diagnoser gjelder depresjoner og det er ikke anført noen sekundærdiagnose i forhold til hjerneskade grunnet løsemidler. Videre har han vært til undersøkelse i 1986 i forhold til mulig sammenheng mellom løsemidler og en mulig leverforgiftning, jfr journalnotat av 7.3.86 ved dr. L. Dette er imidlertid en annen skade enn hjerneskaden. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt akutte sykdommer og kjennskap til forhold mellom de akutte forgiftningene og eksponeringen for løsemidler på arbeidsplassen kan føre til at skaden ansees konstatert har Høyesterett på s. 9 i dom av 24.01.00 fastslått at akutte og forbigående skader som skyldes løsemiddeleksponering ikke kan likestilles med en varig sykdom av samme årsak selv om det skulle vise seg at det er en viss sammenheng mellom den akutte skade og senere påviste hjerneskade. Videre har Høyesterett i samme dom slått fast at en mer eller mindre begrunnet mistanke om skaden ikke kan likestilles med at skadelidte har oppdaget skaden. Som nevnt har forsikrede tatt opp med legene spørsmålet om det kan være en sammenheng mellom hans symptomer og løsemidlene, men saken har ikke blitt tatt opp til videre vurdering fordi legene mente at symptomene skyldes en depresjon, noe da også klienten måtte akseptere. En kan etter mitt syn vanskelig si at klienten har hatt mer enn en mistanke, - det vil etter mitt syn være lite naturlig å hevde at klienten på dette tidspunktet hadde oppdaget hjerneskaden på tvers av legenes oppfatning av symptomenes årsak. Jeg viser også til at Høyesterett har sagt at de hensyn som ligger bak innføringen av den tvungne yrkesskadeforsikringen tilsier en viss liberalitet i forhold til skadelidte i de tilfeller det være tvil om når skade eller sykdom er fastslått og reelle hensyn underbygger at en konstatering før lovens ikrafttredelse først må antas å foreligge når det er rimelig klart at skaden eller sykdommen er påvist. Selskapet fastholder sitt standpunkt og anfører: Vårt selskap har avvist saken under henvisning til at løsemiddelskaden må anses å være konstatert før 01.01.90, jfr. yrkesskadeforsikringslovens 21. Vi viser i denne forbindelse til anførslene i våre brev av henholdsvis 22.09.98 og 07.10.98 til advokat. 5/7
Høyesterett har den 24.01.2000 avsagt dom som omhandler forståelsen av yrkesskadeforsikringslovens 21. Vi kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for at nevnte høyesterettsdom skal medføre at selskapet skal endre standpunkt i saken. Vi viser bl.a. til at Høyesterett i dommen uttaler som følger: Dersom skadelidte har oppdaget skaden før 1. januar 1990, innebærer dette etter lovforarbeidene at skaden er konstatert. Det kreves ikke at en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger en medisinsk diagnose. Dersom skadelidte er klar over skaden eller sykdommen, vil dette normalt være tilstrekkelig. En mer eller mindre begrunnet mistanke kan imidlertid ikke likestilles med at skadelidte har oppdaget skaden. Av sakens foreliggende medisinske dokumenter fremgår det at forsikrede i vår sak gjentatte ganger i løpet av 1980 årene tilkjennegir overfor sine leger at han mener han må være løsemiddelskadet. Vi viser i denne forbindelser til våre anførsler i vårt brev av 22.09.98 til advokat, herunder vises det spesielt til legeerklæringen av 26.05.86 fra helsesenter i forbindelse med forsikredes attføringsstønad. På spørsmål om det er helsemessige faktorer som krever spesielle hensyn ved plassering i arbeid eller valg av yrke, svarer legen i nevnte erklæring som følger: Nei bortsett fra at han ikke bør utsettes for tekniske løsningsmidler i fremtidig yrke. Sett fra selskapets side fremgår det av sakens medisinske opplysninger at forsikrede har oppdaget sykdommen allerede i 1980 årene. Videre følger det av Høyesterettsdommen at det ikke kreves at en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger en medisinsk diagnose. For øvrig er selskapet av den oppfatning at vår sak skiller seg fra Høyesterettsdommen på et annet vesentlig punkt. I den aktuelle dommen mente forsikrede at han måtte være løsemiddelskadet, noe som imidlertid ble avvist av den medisinske ekspertise. I vår sak ble ikke forsikrede henvist videre for nærmere utredning, men legene fant altså lidelsen så vidt omfattende at de fant det nødvendig å påpeke at han måtte attføres til et yrke hvor han ikke ble videre eksponert for løsemidler, jfr. legeerklæringen av 26.05.86 fra helsesenter. Et annet vesentlig punkt som tilsier at skaden må anses å være konstatert før 01.01.90, er at forsikrede ikke har vært eksponert for løsemidler etter at han sluttet som maler i 1987. (Vi kan ikke se at det har betydning at han var i arbeidet som maler/sandblåser hos i tidsrommet 10.06.96 og frem til han ble varig sykemeldt den 13.01.97.) Med bakgrunn i at denne eksponeringen opphørte i 1987, må det være slik at også skadeutviklingen på samme tidspunkt opphørte. Forsikringsskadenemnda bes om å vurdere på hvilket tidspunkt løsemiddelskaden er konstatert i YFL 21s forstand. Påberopte dommer: Rt. 2000 s. 70 og Frostating lagmannsrett sak 97-00420 A. Tidligere uttalelser: løsemiddelskade 1330 1755 1875 1941 2273 2852 2865 3200 3236 3408 3491 andre 1634 1968 2106 2173 2210 2347 2365 2387 2415 2450 2575 2761 2831 2840 3165 3239 3328 3435 3457 Forsikringsskadenemnda bemerker: Høyesterett har i dommen i Rt. 2000 s. 70 gitt anvisning på relevante momenter ved vurderingen av om skade kan anses konstatert før YFLs ikrafttredelse 1.1.90, jfr. 21. Nemnda kan, ut fra disse anvisningene, ikke finne tilstrekkelige holdepunkter for at skaden i nærværende sak er konstatert før 1.1.90. At forsikrede ved flere anledninger ga uttrykk for en mistanke eller oppfatning om å være løsemiddelskadet, er ikke tilstrekkelig. Denne mistanken/oppfatningen ble aldri bekreftet. Det er ikke et vilkår for å anse skaden konstatert at det foreligger en diagnose gitt av lege. Men det følger klart av dommen at forsikredes subjektive oppfatning om å være påført skade, ikke er tilstrekkelig. Nemnda vil 6/7
også peke på uttalelsen om at det er grunn til en viss liberalitet i forhold til skadelidte i de tilfeller det kan være tvil om når skade eller sykdom er fastslått. Konklusjon: Forsikrede gis medhold. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Knudsen, Hauso, Lange og Slettmyr. 7/7