Arbeidsgruppa skal utarbeide materiell med problemstillinger til drøfting i hele partiorganisasjonen.

Transkript

1

2 Innledning Senterpartiets sentralstyre vedtok 18. desember 2013 å nedsette en arbeidsgruppe for å gi premisser for partiets arbeid med regjeringens stortingsmelding om kommunereform som er varslet våren 2014, og stortingsmeldingen som er varslet i I arbeidsgruppas mandat heter det: Senterpartiet skal på alle nivåer i organisasjonen ha stor kunnskap om fordeler og ulemper med dagens oppgavefordeling og struktur i forhold til kommunalt- og fylkeskommunalt nivå. Vi skal ha kunnskap og mot til å ta debatten på alle nivåer. Arbeidsgruppa skal utarbeide materiell med problemstillinger til drøfting i hele partiorganisasjonen. Arbeidsgruppa kan trekke veksler på ekstern kompetanse. Regjeringens tilnærming til arbeidet med kommunereform vil være en premissgiver, men Senterpartiets drøfting skal bygge på egen tilnærming og slik kunne utfordre regjeringens tilnærming til saken. Materiellet skal kunne danne grunnlag for studiearbeid i organisasjonen Arbeidsgruppa skal arbeide ut fra at fylkesårsmøtene vinteren 2014 skal drøfte kommunereform. Arbeidsgruppa har følgende sammensetning: Stortingsrepresentant Heidi Greni (leder), ordfører Eli Hovd Prestegården, sentralstyremedlem Anne Beathe Tvinnereim, ordfører og nestleder i KS Bjørn Arild Gram, leder av Lokalsamfunnsforeningen og gruppeleder Ole Gustav Narud, og fylkesråd Ivar Prestbakmo. Rådgiver Dagfinn Sundsbø ble oppnevnt som gruppas sekretær. Arbeidsgruppa har ut fra mandatet utarbeidet et grunnlagsmateriell, som kan brukes i fylkesårsmøtenes arbeid med kommunereformen. Dette vil bli fulgt opp med en bredere innstilling som vil drøfte oppgavedeling og ansvarsforhold mellom forvaltningsnivåene, og som kan danne grunnlag for partiets videre behandling av reformarbeidet innen kommunesektoren. 1

3 Innholdsfortegnelse: I. Verdiplattform for reformer i kommunesektoren s. 3 II. Ulike organers premisser for reformer s Senterpartiets program s Regjeringens plattform s Kommunenes Sentralforbund s Senterpartiets stortingsgruppe s. 7 III. Drøfting av sentrale problemstillinger s Behovet for kommunereform s Ivaretakelse av lokaldemokrati og folkestyre s Økonomiske og politiske betingelser for kommunereform s Kommunens rolle som samfunnsutvikler s Kommunenes betydning for bosetting i hele landet s To eller tre forvaltningsnivåer? s. 16 IV. Tillegg Faktanotat 1: Folkestyre og lokaldemokrati s. 17 Faktanotat 2: Interkommunalt samarbeid s. 19 Faktanotat 3: Kommunens betydning for bosetting i hele landet s. 23 Faktanotat 4: Krav til kompetanse og faglighet s. 25 Egne notater s. 27 2

4 I. Verdiplattform for reformer i kommunesektoren Senterpartiet mener at offentlig tjenesteproduksjon skal løses på lavest effektive nivå, og at flere oppgaver med fordel kan overføres til kommunene. Det er også behov for en gjennomgang av regelstyring og kontroll- og tilsynsfunksjoner, for å gi bedre rom for tilpassing av løsninger til lokale forhold og lokale prioriteringer. En slik desentralisering kan gjennomføres innenfor dagens kommunestruktur, men krever en omprøving av behovet for statlig detaljstyring. Lokalt folkestyre skal sette innbyggerne i stand til å påvirke utviklingen av eget lokalsamfunn, og dermed rammene for deres eget liv. Gjennom en målrettet desentraliserings- og demokratiseringspolitikk vil nordmenn kunne ta ansvar for å skape robuste lokalsamfunn, som bidrar til sunn og bærekraftig nasjonal utvikling. Senterpartiet anerkjenner ikke verdigrunnlaget som regjeringen legger til grunn for å drøfte kommunestrukturendringer. Det er ikke slik at større kommuner gir mer robuste kommuner, og at styrking av lokaldemokratiet løses gjennom å slå sammen kommuner. Større kommuner gir mer spesialiserte byråkratiske strukturer enn mindre, og blir ofte mindre robuste i møtet med endringskrav som krever tverrfaglighet, og i sin dialog med innbyggerne. Senterpartiet har vært, og vil fortsatt være en pådriver for reformer i kommunesektoren. Vi understreker dette i vårt stortingsvalgprogram hvor vi sier: «Folkestyret kan ikke tas for gitt og må stadig vitaliseres». Men det lokale folkestyret forvaltes av innbyggerne i kommunene våre, ikke av Erna Solberg og Jan Tore Sanner, slik de synes å tro. Velgernes opplevelse av lokaldemokrati samsvarer ikke med regjeringens oppfatning. Lokaldemokratiets kår er både en konsekvens av muligheten til å delta i politikkutformingen og muligheten til å påvirke de folkevalgte i saker som opptar den enkelte. For store enheter hemmer mer enn fremmer det lokale folkestyret. Reformvilje i kommunesektoren er viktig for å forbedre tjenestetilbudet til innbyggerne. Reformviljen må støttes av rikspolitikerne gjennom rollen som lovgivere, og som ansvarlige for de økonomiske rammene kommunene må arbeide innenfor. Vi må legge til rette for mindre detaljstyring, øremerking og overstyring fra statlige myndigheter, overivrige fylkesmenn og direktorater. Senterpartiet ønsker ikke å frede dagens kommunestruktur, men mener endringer må skje ut fra lokale behov. Frivillighet og lokalt styrte prosesser er et ufravikelig krav fra oss. La det ikke herske noen tvil om det. Innenfor slike rammer har Senterpartiets lokalpolitikere ofte vært pådrivere i sammenslåingsprosesser. Sist har vi sett det gjennom den gjennomførte sammenslutningen av Mosvik og Inderøy, og nå gjennom arbeidet med å forberede folkeavstemming om sammenslutning av Bjugn og Ørland. 3

5 Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe som skal forberede kommunereformprosessen. I mandatet som er gitt ekspertgruppen finner vi det som antagelig er hovedargumentet for regjeringens kommunereform, sentralisering. I mandatet heter det følgende: «Kommunereformen skal legge til rette for at kommuner slår seg sammen til større, robuste enheter som samsvarer bedre med de naturlige bo og arbeidsmarkedsregionene som har utviklet seg over tid.» Vi er redd at siste del av setningen «som har utviklet seg over tid» kan byttes ut med «som bør utvikle seg over tid». Regjeringens målsetting er en reformprosess som forsterker sentraliseringen av bosetting og arbeidsplasser her i landet. Dette er det stikk motsatt av Senterpartiets målsetting. Vi vil fremme tiltak som motvirker sentralisering. I vårt program står det derfor: «Norge er et variert land. Dette, sammen med geografisk variasjon, gjør at det er riktig å beholde en mangfoldig kommunestruktur». Det er ikke ordfører og rådmannstillingene Senterpartiet vil kjempe for. Det er folks muligheter til å kunne være bosatt i hele landet, finne seg arbeid i bygd så vel som i by, i spredtbygde områder så vel som i tettbygde områder. Senterpartiet vil gi folk tilgang til likeverdige offentlige og private tjenester uavhengig av bosted. Kommunene er ikke bare rammen omkring de kommunale tjenestetilbudene. Kommunegrensene bestemmer i stor grad også hvor statlige tjenester organiseres, som NAV, politiet og skattekontorene. Dessuten er kommunen rammen for lokalisering av arbeidsplasser og aktiviteter i næringsliv og det sivile samfunn. Hvor attraktivt vil det være for en lokal gründer å etablere en bedrift et sted dersom all offentlig forvaltning er flyttet et annet sted? Hva betyr kommunal virksomhet i et lokalsamfunn for opprettholdelse av viktige private tjenester som butikker, tannlegekontor, bensinstasjoner mv? Hvordan tilpasser organisasjonsliv og kulturtilbud seg en kommunesammenslåing, vil aktivitetene bli opprettholdt like desentralisert som før? Konsekvensene av store endringer i kommunestrukturen for statlig forvaltning, næringsliv og det sivile samfunn er overhodet ikke problematisert i regjeringsplattformen eller i mandatet som er gitt ekspertutvalget. Det blir oss i Senterpartiet som må ta ansvar for å få dette fram. Sentralstyret og stortingsgruppa skal gjøre sin del av den jobben, men skal vi få fokus på saken må vi ha en lokal opinion som krever svar på hva kommunereformen vil bety for våre muligheter til å opprettholde spredt bosetting i landet vårt. 4

6 II. Ulike organers premisser for reformarbeid i lokalforvaltningen 1. Senterpartiets program. I stortingsvalgprogrammet for heter det følgende om folkestyre og lokal forvaltning: «Folkestyret kan ikke tas for gitt og må stadig vitaliseres. Senterpartiet ønsker å styrke de folkevalgtes rolle og gi lokale og regionale folkevalgte økt myndighet over egen utvikling. Byråkrati og offentlig forvaltning må begrenses på alle nivåer, for å unngå at teknokratisk styring vinner på bekostning av politiske beslutninger. Norge er et variert land. Vi har lykkes i å bevare bosetting i alle deler av landet. Dette, sammen med geografisk variasjon, gjør at det er riktig å beholde en mangfoldig kommunestruktur. Både de største og minste kommunene har etter vårt syn livets rett. For oss er det en forutsetning at eventuelle endringer av kommunegrenser, skal skje frivillig og være godt forankret i befolkningen gjennom direkte medvirkning lokalt, for eksempel gjennom lokal folkeavstemming. Senterpartiet ønsker å desentralisere mer makt til kommunene og fylkeskommunene. Dette gjelder spesielt saker der det skal utvises politisk skjønn. 2. Regjeringens politiske plattform «Regjeringen vil gjennomføre en kommunereform, hvor det sørges for at nødvendige vedtak blir fattet i perioden, jf. samarbeidsavtalen. En mer robust kommunestruktur vil sikre mer kompetanse og større faglighet i den enkelte kommune. Det vil være en fordel for eksempel i vanskelige barnevernssaker, for ressurskrevende tjenester og for en bedre ledelse og utvikling av omsorgs- og utdanningstjenestene. Regjeringen vil invitere partiene i Stortinget til drøftelser om prosessen. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommunene, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner.». Plattformen er senere fulgt opp med etablering av en ekspertgruppe og fastlegging av en timeplan for regjeringens kommunereform. 3. januar ble det nedsatt en ekspertgruppe ledet av professor Signe Vabo ved Høgskolen i Oslo. Gruppen skal legge fram en rapport om hva som kreves for at kommunene skal oppfylle de oppgavene de har i dag. De skal bl.a. vurdere befolkningstall, fagmiljø og hva slags økonomisk robusthet som trengs for å løse dagens oppgaver. Geografi er et annet kriterium for vurdering av kommunestørrelse, heter det. 24. mars skal arbeidsgruppen legge fram en delrapport med forslag til kriterier og prinsipper for en robust kommuneoppdeling. I mai 2014 skal «Stortinget godkjenne Regjeringens plan og overordnede mål for gjennomføring av kommunereform" (sitat Sanner). Sanner sier at kommuneproposisjonen som legges fram i mai, skal inneholde en meldingsdel om kommunereformen. Etter Stortingets behandling i vår, vil fylkesmennene i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund (KS er positive til dette, sier Sanner) legge til rette for lokale prosesser for gjennomføring av kommunereform. 5

7 Sluttrapporten fra arbeidsgruppen legges fram desember Her skal det fremmes forslag til hvilke krav som bør stilles til framtidens kommuner. Våren 2015 kommer Regjeringens forslag til endringer i krav til kommunene. 3. Kommunenes Sentralforbund Hovedstyret i KS har gjort følgende vedtak om kommunereformen: Alle landets kommuner er medlem i KS. Det er ulikt syn på spørsmålet om kommunestruktur blant medlemmene, og derfor ikke naturlig at KS tar tydelig standpunkt for eller imot en spesiell løsning. KS sitt syn på betydningen av det lokalet selvstyret tilsier at eventuelle endringer i kommunestrukturen bygger på lokale prosesser. Dersom det besluttes en nasjonal prosess for å endre kommunestrukturen vil KS, med utgangspunkt i Landstingets vedtak og omfattende diskusjoner blant medlemmene, understreke at en mulig endring i kommunestrukturen forutsetter et tydelig initiativ fra Stortinget, med en klar begrunnelse, et klart formål, tydelige rammer for prosessen og en overordnet tidsplan. Dette må utformes i nært samarbeid med kommunesektoren. KS forventer at eventuelle endringer i kommunestrukturen: Sees i nær sammenheng med hvilke oppgaver som tillegges kommunene Tar hensyn til geografi, slik som store forskjeller i areal, folketall, bosettingsmønster og pendlingsmønster Gir større lokalt ansvar og selvstyre Medfører en tilpasning av ulike statlige instansers inndeling og oppgaver, f. eks i veisektoren og helsesektoren Medfører forbedring i samferdsel og kommunikasjon for innbyggere og næringsliv Sikrer velferdstilbudet gjennom en robust kommunal økonomi Medfører at eventuelle effektiviseringsgevinster tilfaller den nye kommunens innbyggere. KS forventer at en prosess med endringer i kommunestrukturen: Gjennomføres i et likeverdig og nært samarbeid mellom staten og kommunesektoren Koordineres slik at statlige instanser ikke gir kommunene motstridende signaler Lar kommunene ha reell innvirkning på endring av grenser og kommuneinndelingen i sitt eget område Legger til rette for nærdemokrati, lokal tilhørighet og medvirkning i de nye kommunene Gir solide økonomiske incentiver til kommunene, som å dekke omstillingskostnader og gi stimuleringsmidler KS vil særlig peke på at en klar forpliktelse fra Stortinget til en betydelig reduksjon i statlig detaljstyring, tilsyn og kontroll, vil kunne gi økt lokal oppslutning om endringer i kommunestrukturen. Dersom Stortinget ønsker å vurdere endringer som berører fylkeskommunene, forutsetter KS at en modell med større folkevalgte regioner med utvidede oppgaver som i dag ligger i staten, inngår i vurderingen. 6

8 4. Senterpartiets stortingsgruppe Stortingsgruppa behandlet i november 2013 arbeidet med kommunereformen og spørsmålet om gruppas deltakelse i et arbeid sammen med andre partier, slik regjeringen har tatt initiativ til. Det ble gjort følgende vedtak i saken: 1. Senterpartiet vil, uavhengig av et arbeid med kommunereform, holde fast ved at frivillighetsprinsippet skal ligge til grunn for endringer i kommunestrukturen. 2. Senterpartiet aksepterer ikke regjeringens premisser om behovet for en mer robust kommunestruktur. Et arbeid med kommunereform må etter Senterpartiets oppfatning bygge på et kunnskapsbasert grunnlag hvor det bringes mer klarhet i hvilken betydning kommunestrukturen har for ivaretakelse av folkestyret og tjenestetilbudet til innbyggerne, for det sivile samfunn, herunder både næringsliv, kulturliv og organisasjonsliv, og for organiseringen av statens ytre etater. Det er videre behov for å få utredet hvilken betydning kommunestrukturen har for bosetting og arbeidsplassutvikling, særlig i distriktene. 3. Senterpartiets stortingsgruppe mener arbeidet med en kommunereform må forankres i hele partiet, og ber om at det nedsettes en arbeidsgruppe som kan støtte partiets behandling i hele partiorganisasjonen. 7

9 III. Drøfting av sentrale problemstillinger for Senterpartiet Arbeidsgruppen skal gi grunnlag for en bred debatt om behovet for og innholdet i en eventuell kommunereform. I tillegg til en mer kortfattet gjennomgang av ulike forhold, viser arbeidsgruppen til drøfting av følgende sentrale problemstillinger i egne faktanotater som inngår i delinnstillingen (se under Tillegg, side 17.) 1. Behovet for en kommunereform Behovet for en kommunereform må basere seg på Folkestyre og lokaldemokrati Interkommunalt samarbeid Kommunenes betydning for bosetting i hele landet Krav til kompetanse og faglighet «Robust kommunestruktur» Dette begrepet er sentralt i regjeringsplattformens omtale av en kommunereform. Regjeringen kopler det positivt ladede ordet «robust» til færre kommuner. Det er bevisst gjort, men uten å ha et saklig grunnlag for begrepsbruken. Robuste kommuner er kommuner som har god evne til å tilpasse seg endrede rammebetingelser. Mindre kommuner, med kort vei mellom innbyggere og politikere og mellom politikere og administrasjon, vil ofte kunne utvikle en større åpenhet og fleksibilitet enn større kommuner. En robust kommune har god evne til å fange opp innbyggernes ønsker og behov. En robust kommune har en skole, helse- og omsorgssektor, kultursektor og teknisk sektor som er omstillingsorientert når nye utfordringer melder seg, eller når politikerne gjør prioriteringer som krever omstilling. Ut i fra slike forutsetninger vil det kunne finnes både små og store robuste kommuner, men store enheter har mer en ulempe enn et fortrinn for å utvikle robuste løsninger. Økonomiske begrunnelser Sammenslåing av kommuner blir knyttet til påstander om stordriftsfordeler, men dette dokumenteres ikke gjennom KOSTRA-tallene som viser ulike kommuners kostnader til drift og tjenesteproduksjon. Kommunesektorens frie inntekter er i statsbudsjettet for 2014 anslått til 320 milliarder kroner. Dette er skatteinntekter og rammeoverføringer gjennom statsbudsjettet. Norge bruker mer penger på kommunale tjenester enn en del sammenlignbare land. Det skyldes vårt lønnsnivå og høy standard på tjenestene som leveres. Spredt befolkningssammensetning og store geografiske avstander gjør det dessuten dyrere med flere skoler og barnehager, flere kilometer kommunal vei og større investeringer i vann og kloakk i forhold til mer tettbygde land. 8

10 Mange peker på småkommunetilskuddet som eksempel hvor et område hvor vi kan spare store summer ved å sanere antall kommuner. Småkommunetilskuddet er på samlet sett 946 millioner kroner i 2014, eller ca. 0,3 prosent av inntektene kommunene forvalter samlet sett. Det vil være dramatisk for kommuner med under 3000 innbyggere om småkommunetilskuddet kuttes, men det vil bety en svært liten innsparing i de samlede kostandene. Interkommunalt samarbeid I regjeringsplattformen blir dette samarbeidet omtalt som en demokratisk utfordring, og som begrunnelse for at dagens oppgaver er for store innenfor dagens kommunestruktur. Etter Senterpartiets mening er etablering av interkommunalt samarbeid en god måte å etablere effektive strukturer for å løse enkelte kommunale oppgaver både i små og større kommuner. Norge har i dag om lag dobbelt så mange formelle interkommunale samarbeid som det er kommuner. Samlet sett tilsvarer det økonomiske omfanget av interkommunalt samarbeid i Norge om lag 10 prosent av kommunenes driftsutgifter. Store kommuner deltar i like stor grad i interkommunalt samarbeid som små kommuner. Kommuner med mer enn innbyggere deltar gjennomsnittlig i 15 interkommunale samarbeid, mens mindre kommuner deltar i samarbeid. Senterpartiet ser interkommunalt samarbeid som en del av løsningen for å beholde generalistkommuner, hvor alle kommuner har de samme formelle krav til hvilke oppgaver som skal løses. Senterpartiet mener imidlertid at etablering av interkommunalt samarbeid stiller krav til at fokus ikke bare er rettet mot effektivisering av oppgaveløsningen, men også mot styringsmodeller som gir god demokratisk forankring. Det vises til utdypende faktanotat om interkommunalt samarbeid på side 19. Krav til kompetanse og faglighet Slike krav er en utfordring for alle kommuner. Konkurransen om kompetent arbeidskraft er stor. Det er imidlertid ikke påvist at mindre kommuner har større problemer med å rekruttere f.eks. lærere, sykepleiere og ingeniører enn store kommuner. Kommuner i sentrale deler av landet, bl.a. de største bykommunene, har ofte en større andel ufaglærte i skolen, i omsorgsyrkene og i teknisk sektor enn mindre kommuner i spredtbygde områder. Dette vil bl.a. ha sammenheng med at konkurransen om arbeidskraft, bl.a. mellom sykehusene og kommunene og det private næringsliv og kommunene, er større i sentrale områder enn i distriktene. Regjeringen hevder at sterk statlig styring gjennom øremerking og regelstyring, er begrunnet i usikkerhet om alle kommuner har kapasitet og kompetanse til å sikre nasjonale mål som rettssikkerhet og likeverd i tjenestetilbudet. Barnevernet er nevnt som eksempel. Senterpartiet bestrider ikke at mange kommuner strever med å etterleve alle krav om tilsyn og kontroll som initieres av statlige myndigheter. Spørsmålet er om avvikene har klar sammenheng med kommunestørrelse. Dette må i tilfelle dokumenteres. Det er også behov for en vurdering av om det økende styringsomfanget som kommunene opplever, gir bedre tjenester som resultat. 9

11 Innbyggerundersøkelser viser at folk i mindre kommuner generelt sett er mer tilfreds med de kommunale tjenestene, bl.a. i eldreomsorgen, enn folk i store kommuner. Småkommunefylket Sogn og Fjordane er blant landets beste i målingen av resultater i skolen. Det er variasjon i kvaliteten i velferdstilbudet kommunene i mellom, men regjeringen har ikke et dokumentert belegg for at kvalitetskillene går mellom små og store kommuner. Det vises til utdypende notat på side Ivaretakelse av lokaldemokratiet og folkestyre Demokratireform Regjeringsplattformen sier at en omfattende kommunereform vil være en demokratireform fordi oppgaver som i dag løses av stat, fylke eller gjennom interkommunalt samarbeid kan flyttes til kommunene. Samtidig unnlater regjeringen å si noe om hvilke oppgaver en tenker overført til kommunene. Det er urovekkende at regjeringen selger ut løfter om desentralisering av oppgaver, uten å være mer presis på hvilke oppgaver det dreier seg om. Fra politisk ledelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det vært antydet at videregående opplæring og det statlige barnevernet kan være aktuelle oppgaver for kommunene. Videregående opplæring er i dag fylkeskommunens ansvar. Det er svært vanskelig å tenke seg at primærkommunene kan overta hele rekken av studietilbud som i dag tilbys fra fylkene. Spesielt innenfor yrkesfaglig opplæring vil det være umulig sjøl for store kommuner å dekke opp hele bredden i yrkesfag. Løsningen vil måtte bli interkommunale løsninger, som regjeringen mener skal elimineres gjennom kommunereformen. Senterpartiet ser behovet for å utvikle mer sammenhengende ansvar og tjenester innen barnevernet. Samarbeidet mellom kommunene og det statlige barnevernet er ikke godt nok, og det har vært dårlig kostnadskontroll i det statlige barnevernet. Senterpartiet bør stille seg positivt til å overføre større ansvar for barnevernet til kommunene. En stor del av tjenestene kjøpes inn fra private aktører, noe som også kan gjøres fra dagens kommuner om de tillegges ansvaret. Kommunene har de siste årene utviklet et omfattende interkommunalt samarbeid innen barnevernet. Det har bidratt til å utvikle sterkere fagmiljøer, og er vurdert som vellykkede samarbeidsløsninger. Barnevernet er en liten kommunal sektor, og er derfor velegnet for samarbeid over kommunegrensene. Erfaringene som er gjort de siste årene innenfor barnevernet, gir ikke grunnlag for å hevde at interkommunalt samarbeid på området gir dårligere tilbud til brukerne enn de tilbud som gis i større kommuner med egen kommunal barnevernstjeneste. Velgernes opplevelse av lokaldemokrati etter kommunestørrelse Denne opplevelsen samsvarer ikke med regjeringens oppfatning. Innbyggerundersøkelsen fra 2010 slår fast at innbyggerne i små kommuner er mest tilfreds med mulighetene til å påvirke kommunale avgjørelser. Demokratiutfordringene er størst i de større kommunene. Senterpartiet mener det har en egenverdi at folkestyret utøves i små, oversiktlige enheter. 10

12 Når det gjelder kommunestruktur er den generelle holdningen «slå gjerne sammen andres kommuner, men ikke min». Nærmere halvparten, 49 % - mener at antallet kommuner kan reduseres, mens 50 % svarer at de vil oppfatte det som et dårlig forslag om å slå sammen sin egen bostedskommune med en eller flere andre. En av fire sier at de er villige til å betale 1000 kroner mer i året i skatt for å opprettholde dagens kommunestruktur. (Kilde: Rose, Lawrence E; Saglie, Jo & Aars, Jacob (2013). Velgerne og kommunestrukturen: Sammenslåing, samarbeid eller begge deler?, I: Johannes Bergh & Dag Arne Christensen (red.), Et robust lokaldemokrati : Lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011.) Kapittelsammendrag kan leses her: Bydelsorganisering Slik organisering, eller andre former for desentralisering og demokratisering i storkommuner, kan være like aktuelt som sammenslåing av småkommuner ut fra et ønske om å styrke lokaldemokratiet. Kommuner som har etablert bydelsorganisering har gode erfaringer, men det har vært en utfordring å delegere politisk myndighet til bydelspolitikerne. Senterpartiet må arbeide for å utvikle folkestyret i store kommuner gjennom modeller for reell styrking av bydelenes ansvar for tjenester til sine innbyggere. Prinsipielt sett er enkelte kommuner for store til å ivareta hensynet til reelt lokalt folkestyre. Direkte valg til bydelsutvalg og delegert beslutningsmyndighet til bydelene kan avhjelpe dette. Velgerne i både små og store kommuner er vesentlig mer positive til interkommunalt samarbeid, enn til kommunesammenslåing. I kommuner med inntil 2500 innbyggere, svarer 38 % at de er positive til kommunesammenslåing. 60 % av de spurte er positive til interkommunalt samarbeid. Tilsvarende tall for innbyggere i kommuner med innbyggere er 39 % og 58 %, mens i kommuner med mer enn innbyggere er forholdet 42 % og 66 %. Kilde: Velgerne og kommunestrukturen: Samarbeid, sammenslåing eller begge deler? (2013). 11

13 Frivillighetsprinsippet og innbyggermedvirkning gjennom folkeavstemming Dette er ufravikelige krav for Senterpartiet i kommunesammenslåingsprosesser. Dette har også vært Stortingets forutsetning til nå. Regjeringen var utydelig på om frivillighetsprinsippet skal følges ved framleggingen av regjeringsplattformen, men har i seinere uttalelser sagt at også de ønsker å gi kommunene ansvaret for å vurdere om de vil gjennomføre sammenslåing. Fra regjeringens side blir imidlertid frivillighetsprinsippet svekket ved at de sier det vil komme tiltak av økonomisk eller annen art som stimulerer til sammenslåing. Sammenslåtte kommuner skal oppleve tydelige fordeler, mens kommuner som blir stående alene skal straffes. Omlegginger i rammeoverføringene til kommunene er svært aktuelt i denne sammenheng. Vurdering av differensiert oppgavefordeling etter befolkningsstørrelse, kan være et annet virkemiddel. Regjeringens frivillighetslinje er altså ikke reell. Når de ønsker å ta i bruk økonomiske og andre virkemidler for å tvinge fram sammenslåingsprosesser, er dette klart i strid med Senterpartiets forutsetninger for å stille seg positiv til lokalt initierte initiativ til å vurdere kommunesammenslåing. Gjennomføring av kommunale folkeavstemminger før vedtak om kommunesammenslåing er en selvfølge for Senterpartiet. Det er opp til kommunene å bestemme dette, men det bør ligge klare føringer fra Stortinget på at godkjenning av lokale ønsker om kommunesammenslåing skal være forankret blant innbyggerne gjennom en folkeavstemming. Det vises til utdypende notat på side Økonomiske og politiske begrunnelser for en kommunereform Rammeoverføringene Rammeoverføring til kommunene har en del strukturelementer i fordelingsprofilen som slår ut til fordel både for de minste kommunene, og for de største kommunene: Småkommunetilskuddet gis til kommuner under innbyggere som har en gjennomsnittlig skatteinntekt som er lavere enn 120 prosent av landsgjennomsnittet. Småkommunetilskuddet er for 2014 på 5,316 mill.kr. generelt og for Finnmark og Nord Troms på 11, 512 mill. kr. Samlet bevilgning i 2014 er på 946, 1 mill. kroner, eller 0,3 prosent av kommunenes samlede inntekter fra skatt og rammeoverføringer. Storbytilskuddet gis til Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Det bevilges 350 kroner pr. innbygger i Samlet bevilgning er på 420, 3 mill. kroner. Veksttilskudd bevilges til kommuner som har mer enn 175 prosent av gjennomsnittlig befolkningsøkning av landsgjennomsnittet. I tillegg må kommunene ha skatteinntekter under 140 prosent av landsgjennomsnittet. For 2014 bevilges kr til hver innbygger ut over vekstgrensen. Samlet bevilgning blir 61,2 mill. kroner. Budsjettpolitikken tar altså høyde for at det oppstår ekstra kostnader både i små kommuner og i store kommuner. De største bykommunene nyter i tillegg godt av storbymidlene til kollektivtrafikk. 12

14 Administrasjonskostnader «Gjennom større og færre kommuner kan penger som i dag brukes til administrasjon frigjøres til tjenester for innbyggerne», heter det fra Høyre. Det er imidlertid vanskelig å finne dokumentasjon på ulikhetene i administrasjonskostnader etter kommunestruktur. KOSTRA har tall for administrasjonskostnader, men understreker at disse ikke er direkte sammenlignbare fordi det varierer hvordan kommunene organiserer sine tjenester, f.eks. om administrasjonsutgifter for skole og omsorgssektoren framkommer som sektorutgifter eller som administrasjonskostnader. Det er en svakhet ved dagens kommunestatistikk at det ikke finnes bedre oversikt over kostnadsforskjeller eller kommunestørrelse. Spesielt bør de partiene og miljøene som har absolutte påstander om at det er penger å spare på sanering av kommuner, føle seg mer forpliktet til å belegge sin argumentasjon med fakta. Avstandskostnader Slike kostnader har stor betydning for ulikheter i kommunale utgifter i tjenesteproduksjonen til innbyggerne. Skolen, omsorgstilbudene, kommunal infrastruktur m.m. blir dyrere i kommuner med spredt bosetting over store geografiske arealer. Kommunenes utgiftsbehov skal ligge til grunn for fordeling av rammeoverføringer fra staten. Om en slår sammen tre små kommuner som f.eks. Engerdal, Stor Elvdal og Rendalen vil ikke avstandskostnadene knyttet til tjenestene bli endret med mindre det legges opp til at kommunesammenslåing skal følges av sentralisert bosetting. Konkurranseutsetting og privatisering Konkurranseutsetting og privatisering i velferdssektoren Dette står sentralt i Høyres program: «Valgfrihet og innovasjon i den offentlige finansierte velferden gjennom mangfold av offentlige og private tilbud». Et mangfold av offentlige og private tilbud lar seg bare løse innenfor store enheter. Gjennomføring av en kommunereform hvor et sentralt mål er større rom for konkurranseutsetting av offentlige tjenester, forutsetter imidlertid også en geografisk sentralisering av tilbudene. Det vil ikke være mulig å tilby valgfrihet mellom kommunalt og privat sykehjem om ikke innbyggerne i utkantene flytter inn til større kommunesentra som har et befolkningsgrunnlag for å gi parallelle tilbud. Dette er baksiden ved privatiseringspolitikken som Høyre og FrP i liten grad omtaler. Høyre sier i sitt program at de ønsker en kommunereform som bidrar til friere konkurranse om levering av offentlige velferdstjenester. 13

15 4. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler Kommunen som ramme Kommunen er rammen om et samfunn hvor næringsliv, organisasjonsliv, kulturliv og offentlig sektor virker sammen. Enten det er små bygdekommuner, eller større bykommuner vil store endringer i kommunestrukturen ha betydning for det sivile samfunn på de steder som blir berørt. «Regjeringen vil ha en kommunesektor som er tilpasset morgendagens utfordringer», sier regjeringen - men problematiserer overhodet ikke hvordan kommunen og det sivile samfunn virker sammen. Utredningsoppdraget som er gitt til regjeringens ekspertgruppe, mangler derfor svært sentrale problemstillinger i mandatet. Dette vil i neste omgang føre til at konklusjonene i ekspertgruppens innstilling ikke vil danne et tilfredsstillende grunnlag for å vurdere konsekvensene av en strukturreform. Næringsutvikling Dette er en sentral oppgave for alle typer kommuner, små og store så vel som sentralt beliggende eller i distriktene. Kommunalt innovasjonsarbeid for tilrettelegging for næringsetableringer, er ofte en sentral del av ordførerrollen og også for de folkevalgte generelt. Store endringer i kommunestrukturen vil bety færre folkevalgte. Utredningsoppdraget som er gitt til ekspertgruppen som skal vurdere grunnlaget for regjeringens kommunereform, mangler fokus på kommunen som samfunnsutvikler og den rollen lokalpolitikerne har påtatt seg i arbeidet for å styrke verdiskapingen i sine lokalsamfunn. Den folkelige kulturen Folkelig kultur, idrett og frivillig sektor forøvrig er i all hovedsak organisert etter kommunegrensene. Vi har et desentralisert kulturliv som gir de fleste av oss gode muligheter til å delta i idrett, kor, korps og andre kulturaktiviteter. Kommunen er sentral samarbeidspartner både når det gjelder finansiering og ved å stille lokaler til disposisjon. Konsekvensene av store endringer i kommunestrukturen for kulturlivet og frivillig sektor, må bli gjenstand for utredning og vurdering om politikerne skal ha et godt nok beslutningsgrunnlag når de skal ta stilling til kommunesammenslåing. Lokal tjenesteproduksjon Lokal tjenesteproduksjon gjennom handel og sivile tjenester alt fra frisør til tannlege er på samme måte som frivillig sektor en viktig del av det sivile samfunn. Offentlige kontorer er kanskje en begrenset del av den aktivitet som skjer i kommunesenteret, men uten de offentlige tjenestene vil også grunnlaget for de sivile tjenestene bli svekket. Det foreligger ikke tilstrekkelig kunnskap om sammenheng mellom organisering og struktur i offentlig forvaltning, og tilsvarende i nærings- og organisasjonsliv. Regjeringen ønsker heller ikke å bidra til å få fram slik kunnskap. For Senterpartiet blir et sentralt spørsmål å utfordre andre partier på: Ønsker vi en samfunnsreform som omfatter både offentlig og sivil sektor gjennom store endringer i kommunestrukturen? 14

16 Se FAFO-rapport 2011:30: «Kommunen som samfunnsutvikler. Drivere og hindringer for næringsutviklings- og sysselsettingsarbeid.» 5. Kommunenes betydning for bosetting i hele landet Mål for bosetting og arbeidsplasser over hele landet Slike mål er ikke vektlagt i den politiske plattformen for Høyre/Frp-regjeringen. Kommunestrukturens betydning for distriktspolitikken er også fraværende i mandatet for ekspertgruppen som skal utrede kommunereformen. På dette område skiller H/FrP-regjeringen seg klart fra de rød-grønne partiene hvor det i regjeringsplattformen heter at : «Regjeringen vil at alle skal ha reell frihet til å bosette seg der de vil. Vi vil sikre likeverdige levekår og ta ressursene i hele landet i bruk». At regjeringen mangler distriktspolitiske mål generelt sett, og at den ikke ønsker kunnskap om kommunestrukturens betydning for lokalisering av arbeidsplasser i både offentlig og privat sektor, er forhold som Senterpartiet må ta ansvar for å utfordre regjeringen og partiene på Stortinget på. Allerede i statsbudsjettet for 2014 bidro regjeringen og stortingsflertallet til en sterk svekkelse av tunge distriktspolitiske virkemidler. Det største inngrepet var de store kuttene i regionale utviklingsmidler over fylkeskommunenes budsjett. Kommunen gir sentra for verdiskaping Kommunene bidrar til verdiskaping både i offentlig og privat sektor. Kommuneadministrasjonen er i seg sjøl en kompetansearbeidsplass som gir ungdom med høyere utdanning mulighet til å bosette seg utenfor de større tettstedene. Etableringen av privat virksomhet er avhengig av et visst miljø av serviceapparat og kompetanse for å kunne tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft. Sammenslåing av kommuner, spesielt i distriktene, vil ha stor betydning for lokalisering av arbeidsplasser. Det vil følge en sentralisering i kjølvannet av sammenslåtte kommuneadministrasjoner, som også bidrar til regional sentralisering. Regjeringen problematiserer ikke dette, og ønsker antagelig heller ikke å bidra til kunnskap og debatt om kommunestrukturens betydning for distriktspolitiske mål. Sentralisering av bosetting og arbeidsplasser synes å være en del av Høyre/FrP-regjeringens mål. 15

17 6. To eller tre forvaltningsnivåer? Fylkeskommunen Hovedoppgaver for fylkeskommunen er i dag knyttet til videregående opplæring og samferdsel. Regional planlegging og utvikling er et tredje ben, men som planmyndighet sitter det statlige fylkesmannsembetet på de sterkeste virkemidlene og som næringsutvikler har regjeringen allerede redusert fylkenes muligheter. Kultur, tannhelse og folkehelse er mindre fylkeskommunale oppgaver hvor både budsjett og virkemidler er av relativt begrenset omfang. Høyre og FrP har programfestet at de ønsker å legge ned fylkeskommunen og overføre oppgavene til større kommuner. Dette er ikke gjentatt i mandatet for kommunereformen, noe som begrunnes med at regjeringen tar til etterretning at det ikke er flertall på Stortinget for å fjerne fylkeskommunene. Når det likevel legges opp til å stimulere til sammenslåingsprosesser lokalt gjennom å love nye oppgaver, blir realiteten at regjeringen kan svekke fylkeskommunenes rolle så sterkt at berettigelsen av tre forvaltningsnivåer må drøftes på nytt. Videregående opplæring, kollektivtrafikk og fylkesveiene vil ikke kunne overføres til kommunene uten at det oppstår et stort behov for ny interkommunal organisering. Sjøl kommuner på mennesker vil ikke kunne drive disse tjenestene gjennom lokale tilbud. Det vises til omtale av videregående opplæring tidligere i dokumentet. Når det gjelder kollektivtrafikk og fylkesveinettet krever denne en løsning tilpasset arbeidsregioner, som omfatter svært folkerike områder, hvor bl.a. storbyene inngår. Løsningen vil antagelig bli at kommunene overtar ansvaret for videregående opplæring gjennom organisering av nye interkommunale løsninger, og at fylkesveier og kollektivtrafikk tilbakeføres til staten. Dette samsvarer dårlig med regjeringens løfter om å flytte nye og store oppgaver til kommunene samtidig som behovet for interkommunalt samarbeid skal reduseres. Regionnivået er viktig i norsk forvaltning. Regionene, eller fylkene, er rammen for fylkeskommunal oppgaveløsning, for statlig forvaltning og tjenesteproduksjon gjennom å være valgkretser for Stortinget og for regional organisering av det sivile samfunn gjennom organisasjoner og næringsliv. Senterpartiet mener fylkeskommunene må gis større oppgaver heller enn færre. Senterpartiet var i mot statliggjøringen av sykehusene og mener organiseringen av spesialisthelsetjenesten er svekket og byråkratisert gjennom sykehusreformen Arbeiderpartiet var ansvarlig for i

18 IV. TILLEGG Faktanotat 1: FOLKESTYRE OG LOKALDEMOKRATI Et samfunn som bygges nedenfra. Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra. Partiets verdisyn har basis i individer som med ansvar for sine egne liv finner sammen i fellesskap for å styre lokalsamfunn og nasjonalstat. Beslutninger er best når de tas nær den det gjelder. Derfor har Senterpartiet programfestet å arbeide for grunnlovfesting av det lokale selvstyret og at kommunesammenslåing kun skal skje frivillig. I plattformen for Høyre/FrP-regjeringen heter det at en omfattende kommunereform vil være en demokratireform fordi oppgaver som i dag løses av stat, fylke eller gjennom interkommunalt samarbeid kan flyttes til kommunen. Samtidig unnlater regjeringen å si noe om hvilke oppgaver som tenkt overført til kommunene. Senterpartiet avviser regjeringens argumentasjon for at sammenslåing av kommuner vil styrke det lokale folkestyret. Senterpartiet mener det uavhengig av kommunestruktur, er både mulig og ønskelig å styrke lokaldemokratiet gjennom å flytte flere oppgaver fra stat til kommune, ved mindre grad av øremerking og detaljstyring av kommunene fra Stortinget og regjeringen, og gjennom forenkling i rapporteringskrav og kontrollrutiner fra fylkesmannen og statlige direktorater. Frivillighetsprinsippet og innbyggermedvirkning gjennom folkeavstemming er ufravikelige krav fra Senterpartiet i kommunesammenslåingsprosesser. Både Høyre, FrP og Venstre har åpnet for kommunesammenslåing gjennom tvang. Dette er en ny linje fra disse partiene som vil svekke folkestyret og lokaldemokratiet. Kort vei mellom folk og folkevalgte Innbyggerundersøkelsen fra 2010 står fast at innbyggerne i små kommuner er mest tilfreds med muligheten til å påvirke kommunale avgjørelser. Demokratiutfordringene er størst i de større kommunene. I de mindre kommunene opplever folk i større grad at folkevalgte tar hensyn til innbyggernes synspunkt. Senterpartiet mener det har en egenverdi at folkestyret utøves i små, oversiktlige enheter. Det gir kort vei mellom folk og folkevalgt, folk kjenner hverandre og det er lett og henvende seg til systemet. Ansvaret overfor velgerne blir mer konkret og mindre teoretisk. Et reelt folkestyre baserer seg på tillit mellom folket og folkevalgte. Denne tilliten, den sosiale kapitalen, har bedre kår i oversiktlige enheter. Det er også en fordel for denne tilliten at man har en felles identitet og tilhørighetsfølelse til samfunnet man deler. 17

19 Store kommuner krever oppbygging av nye desentraliserte enheter for å utvikle et tjenestetilbud som er tilpasset lokale behov. De største kommunene her i landet har derfor gjennomført en bydelsorganisering. Bydelsutvalgene er representative politiske styringsorgan, enten oppnevnt av storkommunens kommunestyre eller valgt gjennom direkte bydelsvalg. Bydelsorganisering er nødvendig for å sikre to forhold: 1. Tilpassing og effektivisering av kommunale tjenester slik at de fyller lokale behov. 2. Etablere kort vei mellom folk og folkevalgte. slik at den enkelte innbygger har en direkte kanal til den politiske beslutningsprosessen. Hva mener innbyggerne? Det er gjennomført velgerundersøkelser for å får fram mer fakta om hva som er velgeroppfatninger om kommunestruktur. Noen av svarene som kom fram, gjengis nedenfor: Holdninger til kommunestruktur Spørsmål: «Fra tid til annen diskuteres det om man bør endre kommuneinndelingen her til lands. Bør vi etter din mening redusere, øke eller la være å endre antallet kommuner?» Svarkategori Redusere 41,8 36,7 48,8 Øke 3,0 2,8 2,1 La være å endre 48,0 49,6 39,9 Ingen mening 7,2 10,9 9,3 Spørsmål: «Tenk det at myndighetene foreslår å slå din bostedskommune sammen men en eller flere nabokommuner. Synes du dette er et svært godt forslag, et godt forslag, et dårlig forslag, eller ville du ikke bry deg særlig om forslaget?» Svarkategori Svært godt forslag 8,6 10,5 14,5 Godt forslag 23,7 23,6 30,0 Dårlig forslag 29,3 30,1 24,4 Svært dårlig forslag 30,4 28,2 24,6 Bryr meg ikke særlig om forslaget 8,0 7,5 6,5 18

20 Spørsmål: «Enkelte beregninger tyder på at dagens kommunestruktur påfører samfunnet ekstra utgifter. Dersom du kunne velge, er du villig til å betale 1000 kroner mer i året i skatt for å opprettholde dagens kommuneinndeling?» Svarkategori Nei 61,9 56,0 Ja 23,4 26,5 Vet ikke 14,7 17,5 Svarene viser at det har vært en viss dreining over tid i retning av mer positive holdninger til å slå sammen kommuner. Det er likevel ikke et flertall blant innbyggerne som uttrykker som sin generelle holdning at de mener vi bør redusere antallet kommuner. Når spørsmålet blir konkretisert til å gjelde egen kommune, er det flere som mener sammenslåing med nabokommunene er et dårlig forslag enn et godt forslag. I den politiske debatten blir det ofte hevdet at det er ordførere og rådmenn som kjemper for sine egne interesser når de argumenterer mot kommunesammenslåing. De undersøkelser som er gjort blant velgerne, viser at politikere som er negative til sammenslåing representerer velgernes oppfatning. Faktum er at ordfører og kommunestyreinitierte prosesser om kommunesammenslåing i mange tilfeller blir stemt ned av velgerne når saken legges ut til folkeavstemming. Faktanotat 2: INTERKOMMUNALT SAMARBEID Interkommunalt samarbeid - en del av løsningen «Senterpartiet ønsker levende lokalsamfunn over hele landet, lokalsamfunn som har handlefrihet og sjølråderett», heter det i Senterpartiets stortingsvalgprogram. Opprettholdelse av en spredt bosetting kombinert med bred folkelig deltakelse i politikk og samfunnsliv, gjør at partiet i en debatt om antall kommuner vil ha mest fokus på en struktur som fanger opp de store geografiske variasjonene vi har i Norge. Dette er viktigere enn en struktur som er tilpasset ønsket om å gjøre kommunene mer like i antall innbyggere. Norske kommuner er gjennom lov gitt likeverdig ansvar for oppgaveløsning uavhengig av størrelse. Unntaket er Oslo, som både er kommune og fylkeskommune, men Bergen med sine innbyggere har i prinsippet de samme oppgavene som Utsira med sine 210 innbyggere. Generalistkommuneprinsippet gir innbyggerne og de kommunalt folkevalgte et likeverdig ansvar for kommunal planlegging, utvikling og tjenesteproduksjon. Senterpartiet mener dette er et viktig prinsipp som fortsatt skal ligge til grunn for oppgavedeling mellom de tre forvaltningsnivåene stat, fylke og kommune. Generalistkommuneprinsippet er imidlertid utfordrende fordi de største kommunene har behov for å desentralisere oppgaveløsningen internt, mens de minste kommunene har behov for å samarbeide om oppgaveløsning med sine nabokommuner. Bydelsorganisering og interkommunal organisering er begge deler en hensiktsmessig tilpassing til generalistkommuneprinsippet. 19

21 Regjeringen ønsker større kommuner, og mener at interkommunalt samarbeid ikke er et fullgodt alternativ til større og det de kaller mer robuste kommuner. Regjeringen mener interkommunalt samarbeid svekker demokrati, transparens og kontroll ettersom viktige beslutninger flyttes fra folkevalgte organer til interkommunalt samarbeid. Dette er påstander som ikke samsvarer med den alminnelige oppfatningen blant folk. Målinger som er gjort viser at en klar majoritet mener interkommunalt samarbeid er å foretrekke framfor kommunesammenslåing. Påstanden om at interkommunalt samarbeid svekker demokrati og kontroll, mangler også faglig begrunnet belegg. De største kommunene har utfordringer med å gi sine innbyggere god nok mulighet til innsyn og deltakelse i beslutningsprosesser, og har valgt bydelsorganisering som virkemiddel. Interkommunale samarbeidsløsninger er på samme måte en løsning for å sikre kvalitet og faglighet, der dette best sikres gjennom større enheter. Etter Senterpartiets mening er etablering av interkommunalt samarbeid en god måte å etablere effektive strukturer for å løse enkelte kommunale oppgaver både i små og større kommuner. Norge har i dag om lag dobbelt så mange formelle interkommunale samarbeid som det er kommuner i Norge. Men Senterpartiet mener at etablering av interkommunalt samarbeid stiller krav til at fokus ikke bare er rettet mot effektivisering av oppgaveløsningen, men også mot styringsmodeller som gir god demokratisk forankring. Fakta om interkommunalt samarbeid Omfang og resultat Samlet sett tilsvarer det økonomiske omfanget av interkommunalt samarbeid i Norge om lag 10 % av kommunenes driftsutgifter. Store kommuner deltar i like stor grad i IKS som små kommuner. Kommuner med mer enn innbyggere deltar gjennomsnittlig i 15 interkommunale samarbeid, mens mindre kommuner deltar i samarbeid (IRIS-rapport 2013/008 om Interkommunalt samarbeid). Små kommuner (under 1500 innbyggere) deltar i flere samarbeid innen helse- og sosialsektoren enn større kommuner. De største kommunene deltar gjennomsnittlig i flere samarbeid innen teknisk sektor enn mindre og mellomstore kommuner. Sentralt beliggende kommuner deltar i større grad i interkommunalt samarbeid enn mindre sentralt beliggende kommuner. Det er etablert om lag 850 formelle interkommunale samarbeid i Norge som fordeler seg med om lag like mange (ca. 200) på 27-samarbeid, vertskommune el. samkommunesamarbeid etter Kommunelovens 28, interkommunale AS og om lag 250 interkommunale selskap. Det er gjennomsnittlig 5,6 deltakerkommuner i hvert samarbeid. Motivene for å delta i interkommunalt samarbeid er ifølge IRIS-rapporten å utnytte det regionale kompetanse- og arbeidsmarkedet og utnytte eksisterende fagkompetanse i kommunen på en bedre måte. Økonomisk nytte med utgangspunkt i kostnadseffektiv drift og innsparing er også et viktig motiv for interkommunalt samarbeid, men det er ikke enkelt å dokumentere slike effekter, heter det IRASrapporten. Selv om omfanget av interkommunalt samarbeid er av stor betydning for tjenesteytingen til innbyggerne, er det i følge undersøkelsen ikke belegg for å hevde at interkommunalt samarbeid bidrar til at kommunene blir mindre betydningsfulle og forvitrer. 20

22 Modeller for samarbeid Lovverket gir følgende modeller for etablering av interkommunalt samarbeid: Interkommunal samarbeid regulert i Kommunelovens 27, som er den eldste formen og har eksistert siden samarbeid er mye brukt for å løse utbyggingsoppgaver som strøm- og vannforsyning, kloakk og renovasjon. Deltakende kommuner må opprette et eget styre til løsning av felles oppgaver og vedtektene må angi området for styrets virksomhet. Hvorvidt kommunens lovpålagte oppgaver kan legges til et slikt samarbeid, vil være avhengig av lovgrunnlaget for oppgavene som skal løses. 27-samarbeid benyttes også i forhold til administrative støttetjenester, som lønn, IKT og innkjøp. 27-samarbeid er den vanligste formen for interkommunalt samarbeid. Styringen løses ofte ved at det etableres et styre av rådmenn og/eller ordførere. Interkommunale selskaper ble lovfestet i år Selskapsformen er først og fremst benyttet for virksomhet av mer forretningsmessig karakter. Den er ikke tilpasset offentlig myndighetsutøvelse, forvaltningsvirksomhet eller sentrale samfunnsoppgaver av stor velferdsmessig betydning. Interkommunale aksjeselskap er regulert gjennom aksjeloven. Selskapsformen er mest anvendt i frivillig kommunal oppgaveløsning med forretningsmessig karakter, også i samarbeid med private aktører. Det er i kommuneloven gitt bestemmelser om revisor og kontrollutvalgets innsynsrett i interkommunale aksjeselskap med bare kommunale og fylkeskommunale eiere. Vertskommunesamarbeid etter Kommunelovens 28, er en ny samarbeidsform som fikk sine regler i Reglene gir en kommune adgang til delegasjon av en lovpålagt myndighet til en samarbeidskommune. Oppgaver som har vært aktuelle å løse gjennom vertskommunesamarbeid er barnevern, visse helse- og omsorgstjenester, miljørettet helsevern, landbruksforvaltning og i de siste årene oppgaver knyttet til samhandlingsreformen. Det skal etableres folkevalgt nemnd som styringsorgan. Samkommunesamarbeid fikk bestemmelser i kommunelovens 28 i 2012, og ble etablert som en samarbeidsform mellom kommuner for å løse mer omfattende oppgaver enn det som er ønskelig å delegere til nabokommuner gjennom vertskommunesamarbeid. Samkommunene vil kunne etablere felles folkevalgte styringsorganer f.eks. formannskapene i de samarbeidende kommunene. Demokratisk styring og kontroll Interkommunale samarbeidsløsninger innebærer svekket direkte folkevalgt styring av de oppgaver som inngår i samarbeidet. Dette er en tilbakevendende kritikk av interkommunalt samarbeid, og brukes også av regjeringen som argument for å slå sammen kommuner til større enheter i stedet for å stimulere til samarbeid mellom kommuner. Som talerør for et sterkt folkestyre og åpne relasjoner mellom innbyggere og lokalt folkevalgte, vil Senterpartiet måtte ta denne kritikken på alvor. Spørsmålet er imidlertid om det er formen for organisering og styringsmodell av interkommunale samarbeidsløsninger som skaper et demokratisk underskudd, eller om interkommunalt samarbeid i seg selv er problemet, slik regjeringen framstiller det. 21