UEFA A-LISENS STIAN THETING

Transkript

1 2014/2015 «Fotballspillets egenart i forhold til belastning, tretthet og restitusjon» & «Treningsuke-syklus i toppklubb i Norge og Europa i kampsesongen» UEFA A-LISENS STIAN THETING NORGES FOTBALLFORBUND (NFF)

2 SAMMENDRAG Fotball er i likhet med andre ballspill en intervallpreget aktivitet. Relativt korte perioder med høy intensitet kombineres med lengre perioder med lav eller middels intensitet. I spill og i kamp utfører spillerne hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger. Dette innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling, og spillerne blir ofte utsatt for fall og støt. Resultatet er varierende grad av muskulær tretthet som det kan ta flere dager å restituere. Det er derfor viktig å ta individuelle hensyn i restitusjonsperioden og i de siste dager inn mot kamp slik at samtlige spillere stiller med friske bein til kamp. Formålet med denne oppgaven var todelt: 1) Den første formålet var en omfattende litteraturstudie av relevant forskning av hovedsakelig fire områder: (a) beskrivelser av det arbeidet som utføres i en fotballkamp målt ved ulike metoder, (b) beskrivelse av trettheten dette arbeidet gir, (c) restitusjonsstrategier underveis i kamp og i dagene etter kamp og (d) teori på registrering av belastning i treningssyklus i kampsesong i toppklubber. 2) Det andre formålet var å kartlegge og belyse hva som gjøres i praksis i toppklubber i Norsk og Internasjonal Fotball i en ukes-syklus i kampsesongen med tanke på fordeling av treningsbelastning og restitusjonsstrategier, ved bruk av et kvalitativt spørreskjema til norske og europeiske toppklubber. Resultatene fra litteraturstudien viser oppsummert at arbeidet som spillerne gjør i kamp er følgende: total tilbakelagt distanse: km, av disse er ca % nedlagt med høy intensitet (over 14,4 km/t), ca % av distansen blir nedlagt med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t), og ca. 1-3 % med sprinthastighet (over 25,1 km/t). Det er forholdvis store forskjeller mellom ulike rollene i et lag. Gjennomsnittlig hjertefrekvens (HF) er ca % av HF maks i kamp, men variasjonene i hjertefrekvens er vel så viktige som den gjennomsnittlige (intervallpreg). Studier antyder også at kravene til høy-intensitetsarbeid i fotball underestimeres ved kun å se på løpshastighet alene. Beregninger av høy-intensitetsløping basert på metabolske kostnader (der også akselerasjon inngår) gir ifølge studien er bedre informasjon om de fotballspesifikke kravene. Arbeidet som utføres i kamp gir betydelig grad av tretthet. Dette måles indirekte ved at ulike intensitetsmål reduseres i løpet av kampen (tilbakelagt distanse, tilbakelagt distanse med høy intensitet, HF, tid mellom bolker av høy intensitet). Det måles også direkte gjennom at en rekke fysiske tester (styrke i knestrekkere, styrke i knebøyere, hopphøyde, løpshurtighet, anaerob kapasitet) er redusert etter kamp og i påfølgende dager etter kamp. Trettheten er av en slik karakter at det tar flere dager (2-3 dager) før man er restituert 100 %. Restitusjonsstrategier som hydrering, kosthold og søvn godt dokumentert som viktige faktorer for å oppnå raskest mulig restitusjon etter kamp. Videre ser det ut til at avkjølingstiltak med kaldt vann kan være viktig for å restitueres raskere. Aktiv nedvarming er ofte benyttet, men det er usikkert om dette har effekt på tretthet etter kamp. Det er nødvendig med mer forskning for å etablere effektive restitusjonsprotokoller både umiddelbart etter kamp, men også i de påfølgende dagene etter kamp. På øverste nivå internasjonalt ser det ut til at man til en viss grad prøver å unngå muskulær tretthet inn mot neste kamp ved at man reduserer belastningen dagen før kamp. I engelsk Premier League i en valgt uke var varighet, total tilbakelagt distanse og RPE (subjekt målt anstrengelse) på trening dagen før kamp signifikant lavere enn to, tre og fem dager før kamp. Klubbene i undersøkelsen trener i gjennomsnitt 6,6 økter i uka ved kamp søndag-søndag eller lørdag-lørdag mellom kampene i kampsesongen. Antall økter varierer mellom klubbene, fra 5 til 8 økter per uke. Gjennomsnittlig varighet totalt i en uke, bortsett fra kampdager, er 445 min (7,4 timer). Det varierer mye fra klubb til klubb, fra 325 min (5,4 timer) til 625 min (10,5 timer). Belastningen varierer mye fra dag til dag gjennom uka i kampsesongen. Støtteapparatets rating av belastning, RB (1-5) gjennom treningsuka er følgende: 1,4 (dag 1 etter kamp), 0,7 (dag 2), 4,2 (dag 3), 4,7 (dag 4), 2,8 (dag 5) og 2,2 (dag 6) Resultatene viser at det er store forskjeller mellom klubbene med tanke på metoder for å registrere treningsbelastning. Fem av syv klubber bruker HF-målinger som metode for registrering av treningsbelastning. To av disse klubbene bruker også RPE. To av klubbene som ikke bruker HF-målinger, bruker kun subjektive samtaler med spillere for å registrere belastning. Tre av klubbene bruker GPS/video-systemer i kampsituasjon. En klubb bruker også GPS/video-systemer i treningssammenheng for å registrere belastning. En annen klubb jobber også med å få dette til i løpet av

3 Ingen av klubbene bruker systematiske fysiske tester eller subjektive «wellness»-tester for å måle grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp. Noen klubber rapporterer subjektive beskrivelser, tilbakemeldinger eller observasjoner i denne sammenheng. To klubber nevner tilgang på hopptester uten at det er satt i system. Alle de syv klubbene rapporterer om umiddelbart inntak av mat og drikke etter kamp og felles måltid etter kamp på kampdagen. Klubbene har også mulighet for avkjølingsbad (alle hjemme) og tilgang til massasje (seks klubber), men begge tiltakene brukes etter individuelle behov/ønsker hos spillerne. To av syv klubber bruker nedvarming som restitusjonsstrategi. Den ene av disse bare når de spiller midtukekamp (dette er dog egentlig definert bort i denne oppgaven). Den samme klubben som bruker nedvarming som mer fast strategi, bruker også felles uttøying etter kamp. Bare en av syv klubber rapporterer at de registrerer søvnkvalitet på sine spillere. En annen klubb nevner også søvnkvalitet som viktig, uten at det fremkommer rutiner for registering av dette. For alle klubbene defineres treningen på dag 1 etter kamp som restitusjonstrening, og har et preg av fysisk innhold. Øktene inneholder rolig utholdenhet (rolig løping, løping med varierende intensitet, for eksempel "up to six", eller alternativt sykling) og styrke eller skadeforebyggende trening. Fire av syv klubber har som regel treningsfri på dag 2 etter kamp. Hos de klubbene som gjennomfører trening på dag 2 etter kamp rapporteres det at treningene er basert på gruppe- og rolletrening. Alle klubbene trener med lavere belastning de to siste dagene før kamp, både i forhold til RB og varighet på øktene, sammenlignet med de to foregående dagene (dag 3 og dag 4 etter kamp). Treningene er mindre fysisk belastende, og handler mer om taktikk, struktur, formasjon, dødball og spesifikke kampforberedelser i forhold til neste mostander. Veldig få av klubbene har målinger for å kontrollere og verifisere belastning på disse to dagene. En av klubbene rapporterer om bruk av HF, og en klubb bruker hopp-test som en del av oppvarmingen dagen før kamp. Resterende klubber rapporterer om ingen målinger for å sjekke belastningen disse to dagene. Alle klubbene individualiserer mye i restitusjonsfasen (dag 1 og 2 etter kamp), og alle individualiserer i denne fasen på bakgrunn av spilletid. Det er store forskjeller fra klubb til klubb i midtukefasen (dag 3 og 4 etter kamp), der to av syv klubber er tydelig på at de individualiserer mellom spillere som starter og ikke starter. Det samme gjelder også i den kampforberedende fasen (to dager og dagen før kamp), der to av syv klubber sier at de ikke individualiserer mellom spillere i kamptropp. Ved å sammenstille resultatene fra den forskningen som er gjort i litteraturstudiet og den praksis som utføres i toppklubbene i dag kan følgende tiltak anbefales: Investering og bruk av GPS/video-systemer som gir god informasjon om arbeidet som spillernes utfører i kamp og trening, og som dermed gir et godt bilde på belastningen spillerne individuelt utsettes for. Innføring av protokoller med fysiske tester (for eksempel hopptester eller tester som måler styrke i knestrekkere/knebøyere) eller subjektive «wellness»-tester som måler grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp på individnivå. Protokoller og rutiner som gjør at tiltakene i forhold til kosthold og drikke, umiddelbart etter kamp og videre i restitusjonsforløpet, sikres gjennomført. Protoller og rutiner for registrering av søvnkvalitet. Strategier og rutiner på bruk av avkjølingsbad basert på kampprogram og individuelt behov, slik at det ikke er tilfeldig. Protokoller og rutiner for måling og registrering av både belastning og grad av tretthet de to siste dagene før kamp. Økt fokus på individualisering i alle fasene av treningsuka, mer basert på den enkelte spilleres treningsbehov i forhold til sin nå-status på aktuell dag (grad av tretthet, spilletid i siste kamp, spilletid i neste kamp, skader, alder etc.). NØKKELORD: Belastning, tretthet, restitusjon, ukessyklus, kampsesong 2

4 INNHOLDSFORTEGNELSE SAMMENDRAG 1. INNLEDNING PROBLEMSTILLINGER METODE Litteraturstudie Kvalitativt spørreskjema RESULTATER - LITTERATURSTUDIE Karakteristikk av spillet og måling av belastning i kamp Aktivitetsmønster Total tilbakelagt distanse Tilbakelagt distanse med høy intensitet og ved ulike hastigheter Hjertefrekvens (HF), laktat og oksygenopptak (VO 2) som mål på intensitet i fotballspill Studier med HF som mål på intensitet i fotballkamp Studier med laktat som mål på intensitet i fotballkamp Studier med oksygenopptak som mål på intensitet i fotballkamp Tretthet i fotball Studier som har målt utvikling av tretthet underveis i spillet Studier som har målt langvarig tretthet og restitusjonsforløp Fysiologiske årsaker til utvikling av tretthet underveis i spillet og etter aktivitet Restitusjonsstrategier i fotball Strategier for å redusere tretthet underveis i spillet Strategier for å redusere langvarig tretthet etter kamp og trening Registrering av treningsbelastning i ukesyklus hos toppklubber i kampsesong Oppsummering

5 5. RESULTATER - SPØRREUNDERSØKELSE Antall økter, belastning og varighet i en ukessyklus i kampsesongen Antall økter per uke Belastning gjennom uka Varighet på øktene gjennom uka Metoder for registrering av treningsbelastning Treningsbelastning, restitusjonsstrategier og måling av tretthet rett etter og påfølgende to dager etter kamp Trening og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp Individualisering av treningsbelastning gjennom uka DISKUSJON Generelt om arbeidet som utføres i kamp og utvikling av tretthet underveis i kamp og etter kamp Antall økter, belastning og varighet i ukessyklus i toppklubber i kampsesongen Registrering av treningsbelastning i toppklubber i kampsesong Måling av tretthet, restitusjonsstrategier og styring av treningsbelastning rett etter og påfølgende to dager etter kamp i toppklubber Måling og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp i toppklubber Individualisering av treningsbelastning i en ukessyklus i kampsesongen? KONKLUSJON LITTERATURLISTE VEDLEGG 4

6 1. INNLEDNING Fotball er verdens mest populære og utbredte idrett. Fotballspillet er i stadig rivende utvikling, og det brukes enorme økonomiske og menneskelige ressurser for å optimalisere og utvikle nasjonenes, klubbenes og spillernes rammebetingelser. I all form for fysisk aktivitet er det slik at den som trener riktigst får størst utvikling og fremgang, selv om både genetikk, rammebetingelser og andre faktorer kan være avgjørende for resultatet. Forholdet mellom trening og hvile er avgjørende for at treningen blir mest mulig riktig eller effektiv, og dermed gir størst mulig fremgang. For trenere i toppklubber i dag er det mange faktorer som avgjør resultatet i en kamp og resultatet i en sesong. Uten å gå inn på dette her, er en av de viktigste faktorer at hver enkelt spiller er på sitt maksimale fysiske nivå i hver kamp. For at dette skal være mulig har man de senere år, spesielt internasjonalt hvor kampprogrammet er tett, sett betydningen av at det er store spillerstaller og at det rulleres mye i startoppstillingene fra kamp til kamp. Formålet med denne oppgaven var todelt: 1) Den første formålet var en omfattende litteraturstudie av relevant forskning av hovedsakelig fire områder: (a) beskrivelser av det arbeidet som utføres i en fotballkamp målt ved ulike metoder, (b) beskrivelse av trettheten dette arbeidet gir, (c) restitusjonsstrategier underveis i kamp og i dagene etter kamp og (d) teori på registrering av belastning i treningssyklus i kampsesong i toppklubber. 2) Det andre formålet var å kartlegge og belyse hva som gjøres i praksis i toppklubber i Norsk og Internasjonal Fotball i en ukessyklus i kampsesongen med tanke på fordeling av treningsbelastning og restitusjonsstrategier, ved bruk av et egenutviklet spørreskjema til norske og europeiske toppklubber. I både norsk og spesielt internasjonal fotball er det vanlig med uker der det spilles kamper oftere enn lørdag-lørdag/søndag-søndag og at det spilles i andre kamprytmer (for eksempel lørdag-søndag, søndag-lørdag osv.). Som en avgrensing i denne oppgaven kartlegges kun kamprytmene lørdaglørdag eller søndag-søndag. Basert på kartlegging av toppklubbene og relevant litteratur på området vil denne oppgaven være med på å kunne gi noen klare anbefalinger for en mest mulig effektiv ukessyklus i kampsesongen, anbefalinger i forhold til måling og registrering av belastning og tretthet etter kamp, anbefalinger i forhold til restitusjonsstrategier og anbefalinger i forhold til individualisering i treningsplanlegging. 5

7 2. PROBLEMSTILLINGER Problemstillingene er som følger: 1. a) Hvordan er arbeidet som utføres i en fotballkamp målt ved ulike metoder? b) Hva er omfanget og graden av den trettheten som dette arbeidet gir? c) Hvilke restitusjonsstrategier underveis i kamp og i dagene etter kamp er dokumenterte som effektive? d) Hvordan er belastningen i treningssyklus i kampsesong i toppklubber i studier som har målt dette? 2. Hvordan trener norske og internasjonale toppklubber i en ukessyklus i kampsesongen i forhold til antall økter, belastning og varighet? 3. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på å registrere treningsbelastning generelt? 4. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på måling av tretthet, restitusjonsstrategier og styring av treningsbelastning rett etter og påfølgende to dager etter kamp? 5. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på trening og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp? 6. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på å individualisere treningsbelastning i en ukessyklus? 7. Hvilke eventuelle konkurransefortrinn kan anbefales basert på sammenligninger mellom den forskningen som er gjort i litteraturstudiet og den praksis som utføres i toppklubbene i dag? 6

8 3. METODE I denne oppgaven er følgende metoder brukt: o o Litteraturstudie av relevant forskning på fagområdet Egenutviklet kvalitativ spørreskjema til toppklubber i Norge og Europa 3.1 Litteraturstudie Det ble gjort en litteraturstudie av relevant forsking på området, både i forhold til karakteristikk av spillets egenart, tretthet under og etter kamp, restitusjonsstrategier og måling av belastning i treningssyklus i toppklubb. Resultatene er beskrevet i kapittel 4. I diskusjonskapittelet (kapittel 6) ses det blant annet på sammenhenger mellom den relevante forskningen i litteraturstudiet og den praksis som utføres i toppklubbene i dag basert på spørreundersøkelsene. 3.2 Kvalitativt spørreskjema Det ble utarbeidet et kvalitativt spørreskjema til alle deltakende klubber. Det ble laget en elektronisk versjon av dette i programmet «JofForm». Spørreskjemaet ble laget i både norsk og engelsk versjon. Norsk versjon ligger som vedlegg i denne oppgaven (vedlegg 1). På følgende linker ligger begge versjonene: Norsk versjon: Engelsk versjon: Det ble i samråd med veileder ble det plukket ut 15 klubber, 8 norske eliteserieklubber og 7 utenlandske klubber i øverste divisjon. I tabellen på neste side følger en oversikt over disse (tabell 1). En fallgruve i denne studien vil være manglende besvarelser fra klubbene. Klubbene ble plukket ut i forhold til våre nettverk. Det ble anslått at man denne måten hadde man best mulig forutsetninger for god svarprosent. 7

9 Tabell 1: Oversikt over de klubber som ble plukket ut og sendt spørreundersøkelse til. Venstre kolonne: Klubbens navn i, Midtre kolonne: Klubbens land, høyre kolonne: Besvart (Ja/Nei) KLUBB LAND BESVART (JA/NEI) Tromsø IL Norge Ja Bodø/Glimt Norge Ja Rosenborg BK Norge Ja Strømsgodset Norge Ja Stabæk Norge Ja Molde Norge Nei Brann Norge Nei Sogndal Norge Nei København Danmark Ja Legia Warszawa Polen Ja Ajax Nederland Nei Lyon Frankrike Nei Kaiserslautern Tyskland Nei Celtic Skottland Nei Fulham England Nei Resultatene fra disse spørreundersøkelsene kommer frem i kapittel 5 i denne oppgaven. 8

10 4. RESULTATER - LITTERATURSTUDIE I dette kapittelet beskrives fotballspillets egenart og spillernes utførte arbeid i en kamp registrert gjennom ulike metoder og målinger. Forskjeller mellom posisjoner på banen belyses også. Videre beskrives det hvordan tretthet utvikles og kan registreres i løpet av en kamp, og omfanget av tretthet en kamp eller en hard treningsøkt gir rett etter og de påfølgende dager etter aktiviteten. Restitusjonsstrategier beskrives også i dette kapittelet. Her defineres restitusjonsstrategier som er godt dokumentert som effektive og andre som trenger mer dokumentasjon. Til slutt i teorikapittelet vil studier som har undersøkt registrering av belastning i treningssyklus i toppklubber bli belyst. 4.1 Karakteristikk av spillet og måling av belastning i kamp Fotball er i likhet med andre ballspill en intervallpreget aktivitet. Relativt korte perioder med høy intensitet kombineres med lengre perioder med lav eller middels intensitet. En kamp varer i 90 minutter, men gjennomsnittlig effektiv spilletid er omtrent 56 min (Olsen et al., 1994). I den effektive spilletiden utfører spillerne hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger og dette innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling. Spillerne blir også utsatt for fall og støt. Mange studier har gjennom ulike metoder og målinger underveis i kamp kartlagt arbeidet som utføres i løpet av en kamp. Ulike metoder har vært benyttet for registrering av aktivitetsmønster, tilbakelagt distanse, tilbakelagt distanse ved ulike hastigheter, hjertefrekvens, laktat og oksygenopptak. De siste årene har utviklingen av metoder (video og GPS) gjort at man kan karakterisere dette arbeidet som gjøres i kamp på en mye mer detaljert måte. Kjente produkter for videoteknologi er ProZone, mens ZXY-systemet er et GPS-verktøy Aktivitetsmønster I en studie av Bradley et al. (2009) over 28 kamper i engelsk Premier League (PL) i kampsesongen , ble aktivitetsmønsteret til 370 spillere målt ved et databasert «tracking-system» med 9

11 videokamera (ProZone). Undersøkelsene viste at spillerne stod i ro i 5,6 % av tiden, aktivitet med lav intensitet (gå 59,3 %, jogge 26,1 %) utgjorde 85,4 % av tiden. Resterende 9,0 % av tiden var arbeid med høy-intensitet, fordelt på 6,4 % løping (14,4-19,7 km/t), 2,0 % høy-hastighetsløping (19,8-25,1 km/t) og 0,6 % sprint (over 25,1 km/t). Ulike eldre studier har estimert andelen arbeid med høy intensitet til 3,9-11,3 % av total kamptid (Mayhew & Wenger, 1985; Ohashi et al., 1988; Yamanaka et al., 1988, Bangsbo, 1989; Bangsbo et al., 1991). Metodiske ulikheter er trolig hovedgrunnen til de forholdsvis store variasjonene i resultatene. Hvor mye av arbeidet som nedlegges med høy intensitet kan også beskrives i forhold til antall meter som tilbakelegges. Dette beskrives nærmere under Total tilbakelagt distanse Mange studier har de de seneste årene målt spillernes totale tilbakelagte distanse i kamp. Metodene og nøyaktigheten har de senere år blitt klart forbedret ved at databaserte videoanalyseverktøy og GPS-målinger har blitt tatt i bruk. Dette gjør at mye mer detaljert informasjon om arbeidet som gjøres i kamp kan hentes ut. I studien til Bradley et al. (2009) var gjennomsnittlig total tilbakelagt distanse m. Midtbanekanter og sentrale midtbanespillere tilbakela lengst distanse med hhv m og m. Deretter tilbakela backer m, spisser m, mens midtstoppere tilbakela kortest distanse med m. Dellal et al. (2012) fant også i en studie på 40 spillere i PL rimelige like tall på total tilbakelagt distanse målt i to treningskamper. Undersøkelsene viste at gjennomsnittlig total tilbakelagt distanse var m. Sentrale midtbanespillere tilbakela lengst distanse med m, midtbanekanter og backer og tilbakela henholdsvis m og m, spisser m, mens midtstoppere løp kortest med m. Begge disse studiene viser at total tilbakelagt distanse i dagens PL er mye høyere enn den var for år siden (Reilly & Thomas, 1976). Tidligere studier har vist at utespillere tilbakelegger mellom 8 og 14 km i løpet av en kamp, og i de fleste studier rapporteres en total distanse på mellom 9 og 12 km (Agnevik, 1970; Saltin, 1973; Reilly & Thomas, 1976; Withers et al., 1982; Ekblom, 1986; Van Gool et al., 1988; Ohashi et al., 1988; Gerisch et al., 1988; Bangsbo et al., 1991; Bangsbo & Lindquist, 1992; Drust et al., 1998; Miyagi et al., 1999). Flere eldre studier har også vist at midtbanespillere tilbakelegger lengst distanse, dernest 10

12 angrepsspillere og backer, mens midtstoppere tilbakelegger kortest distanse (Reilly & Thomas, 1976; Withers et al., 1982). Spillestil og fotballkultur kan også ha betydning for distansen som tilbakelegges i fotballkamp. Drust et al. (1998) fant at engelske spillere i PL tilbakela lengre distanse enn spillere i sør-amerikansk liga (10,1 km vs. 8,6 km) Tilbakelagt distanse med høy intensitet og ved ulike hastigheter Selv om total tilbakelagt distanse kan være interessant å måle og er i utvikling, er kanskje tilbakelagt distanse med høy intensitet mer interessant. Ekblom (1986) fant ingen nevneverdige forskjeller i total tilbakelagt distanse mellom høyeste divisjon og 4.divisjon. Spillere i høyere divisjoner så derimot ut til å bevege seg mer med høy intensitet/hastighet enn spillere i lavere divisjoner. Det er funnet noe varierende resultater på hvor mye av den totalt distansen som tilbakelegges med høy intensitet. Slike resultater varierer hovedsakelig fordi det er brukt ulike definisjoner på hva som er kriteriet for at bevegelsene skal kunne registreres som høy intensitet. I nyere studier er det blitt mer vanlig med mer faste definisjoner på ulike inndelinger av hastigheter, og Bradley et al. (2009) definerer følgende: Stå i ro (0,0-0,6 km/t), gå (0,7-7,1 km/t), jogge (7,2-14,3 km/t), løping (14,4-19,7 km/t), høy-hastighetsløping (19,8-25,1 km/t) og sprint (over 25,1 km/t). I studien til Bradley et al. (2009) der aktivitetsmønsteret til 370 PL-spillere ble målt, ble det blant annet sett på tilbakelagt distanse med høy intensitet (over 14,4 km/t) og tilbakelagt distanse med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t). Gjennomsnittlig distanse for disse var henholdsvis 2492 m (23 %) og 905 m (8,4 %). I likhet med total tilbakelagt distanse var det store forskjeller mellom de ulike rollene. Midtbanekanter og sentrale midtbanespillere tilbakela høyest distanse med høy intensitet, henholdsvis 3138 m og 2825 m, mens backer, spisser og midtstoppere tilbakela 2605 m, 2341 m og 1834 m. Dette bildet var noe forandret ved tilbakelagt distanse med veldig høy intensitet og når man kun så på sprint. Fortsatt tilbakela midtbanekanter lengst distanse med 1214 m, men både backer (984 m) og spisser (955 m) tilbakela lengre distanse med veldig høy hastighet enn sentrale midtbanespillere (927 m). Midtstopper tilbakela kortest med 603 m. Ved sprint var det samme rangering med 346 m (midtbanekanter), 287 m (backer), 264 m (spisser), 204 m (sentrale midtbanespillere) og 152 m (midtstoppere), prosentvis fra 3,0 til 1,5 av total tilbakelagt distanse. Dette løpsmønsteret harmonerer også med undersøkelser gjort med HF-målinger på ulike roller, der en back har større standardavvik rundt gjennomsnittet enn en sentral midtbanespillere (Theting, 11

13 2002). Midtbanespillere tilbakelegger større andel med middels- og lavintensitetsløping enn midtstoppere som tenderer til å stå i ro og gå mer (Bangsbo et al., 1991). Dellal et al. (2012) så også på tilbakelagt distanse med veldig høy intensitet og sprint i sin på 40 spillere i PL over to treningskamper. Tilbakelagt distanse med høy intensitet (sprint og høy hastighet) var gjennomsnittlig 648 m, og dermed ca. 5,8 % av total tilbakelagt distanse. Sammenlignet med resultatene til Bradley et a.l (2009) var forskjellen mellom de ulike rollene mindre, selv om også her tilbakela midtstoppere en noe lavere andel med 5,1 % (547 m), mens det for de andre rollene var rimelig likt fra 5,8 til 6,2% ( m). Andelen tilbakelagt distanse med sprint var rimelig lik resultatene fra Bradley et al. (2009) med gjennomsnittlig 2,6 % (295 m), selv om variasjonen mellom de ulike rollene også var mindre i denne studien (fra 232 til 317 m og fra 2,2 til 2,9 %). Undersøkelsene til Bradley et al. (2009) på høy-intensitetsløping harmonerer godt med andre studier gjort på italiensk Serie A (Mohr et al. 2003) og i spansk Primera Division (Di Salvo et al., 2007). Mohr et al. (2003) fant at gjennomsnittlig tilbakelagt distanse med høy intensitet (over 14,0 km/t) var 2430 m. Di Salvo et al. (2007) fant påfallende like verdier på det samme for alle rollene, bortsett fra at de spanske spissene hadde høyere tilbakelagt distanse enn de engelske. Bradley et al. (2009) anslår samtidig at spillerne i de nevnte ligaene (England, Spania og Italia) tilbakelegger % mer høyintensitets-løping enn spillere i dansk og svensk liga. Dette er basert på studier av Mohr et al. (2003) og Andersson et al (2007). Flere tidligere studier (Van Gool et al., 1988; Ohashi et al., 1988, Withers et al., 1982, Bangsbo & Lindquist, 1992; Reilly & Thomas, 1976) har målt andelen høy intensitet i fotballkamp, med variasjoner fra 7,5 32,1 %, eller fra 0,8 km til 2,8 km. Som tidligere nevnt skyldes dette hovedsakelig at det er brukt ulike definisjoner på hva som er kriteriet for at bevegelsene skal kunne registreres som høy intensitet. Det er viktig å poengtere at distansen som tilbakelegges i kamp underestimerer spillernes energiforbruk i forhold til beregninger basert på løp rett frem. De fotballspesifikke bevegelsene baklengs, sideveis, akselerasjon, retardasjon, retningsforandringer, hopp, taklinger, føring og dribling med ball øker energiforbruket (Reilly, 2000). Gaudino et al. (2013) har i en studie sammenlignet ulike metoder for måling for høyintensitets-løping på PL-spillere i trening. Det ble gjort sammenligninger av høyintensitets-løping basert på kun hastighet (TS) og høyintensitets-løping estimert på bakgrunn av den metabolske kostnaden ved kombinasjon av løpshastighet og akselerasjoner (TP). Undersøkelsene viste at gjennomsnittlig høyintensitetsløping ved TS var 478 m, mens den metabolske kostnaden tilsvarte høy-intensitetsløping på 727 m. Forskjellen mellom TS og TP var større for midtstoppere (ca. 85 %) enn for backer og 12

14 spisser (ca. 60 %). Konklusjonen i studien er at kravene til høy-intensitetsarbeid i fotball underestimeres ved å kun se på løpshastighet alene, og spesielt kommer dette til syne i treninger med mindre høy-intensitetsløping og hos roller som har mindre høy-intensitetsløping (midtstoppere). Beregninger av høy-intensitetsløping basert på metabolske kostnader (der også akselerasjon inngår) gir ifølge studien er bedre informasjon om de fotballspesifikke kravene Hjertefrekvens (HF), laktat og oksygenopptak (VO2) som mål på intensitet i fotballspill I de fleste studier som er gjort for å undersøke intensiteten i fotball er målinger av HF og laktat i blodet ([La - bl]) benyttet. Det er imidlertid satt spørsmålstegn med hvor gode indikatorer disse er for intensitetsberegning i fotball (Bangsbo, 1993; Bangsbo, 1994a; Ingjer, 1997; Torvik & Kemi, 2000; Sæterdahl et al., 2001). Målinger av VO 2 er sannsynligvis en bedre indikator på intensiteten i fotball. Siden det er praktisk vanskelig å måle VO 2 direkte, har VO 2 ofte blitt estimert ut i fra en lineær sammenheng mellom HF og VO 2. VO 2 øker imidlertid rettlinjet med HF kun ved submaksimale belastninger. Over en gitt intensitet øker ikke HF i takt med intensiteten, men flater ut (økningen reduseres) i intensitetsområder fra rundt VO 2maks og oppover (Ingjer, 1997). Særlig ved alaktisk energifrigjøring, arbeid som utføres med maksimal hastighet i kun 2-10 sek, gjenspeiles ikke økningen i intensitet gjennom HF-målinger. HF vil i slike tilfeller være relativt lav og ikke på noen måte synliggjøre om utøveren tar i maksimalt eller ikke (Sæterdahl et al., 2001). Dette medfører lite nøyaktige beregninger av intensiteten i dette området og det er derfor en del usikkerheter og feilkilder knyttet til å bruke HF til å estimere VO 2 under fotballspill. I følge Bangsbo (1994a) blir VO 2 overestimert av HF under spesielle omstendigheter som statiske muskelkontraksjoner, høy temperatur og emosjonelt stress. I følge Sæterdahl et al. (2001) er HF-målinger likevel trolig en brukbar indikator for intensiteten når vi utfører aktiviteter med submaksimale belastninger opp til anaerob terskel (AT) i fotball. Det er imidlertid lite hensiktsmessig å bruke AT i fotball, da fotball består av intervallpreget aktivitet og ikke kontinuerlig aktivitet med jevn intensitet som ATberegninger bygges på. Det vil i våre øyne være mer hensiktsmessig å bruke prosent av VO 2maks eller HF maks. I noen tilfeller har bærbare oksygenanalysatorer (MetaMax II) vært benyttet for å måle oksygenopptaket (VO 2) direkte (Nordtveit, 2001). Disse er imidlertid fortsatt lite praktiske sammenlignet med HF-målere i trenings- og kampsituasjon. [La - bl] blir benyttet som en indikasjon på anaerob glykolyse. Fordi total varighet av høy-intensitets arbeid utgjør relativt liten andel av total varighet (jfr. aktivitetsmønster), er det sannsynlig at det anaerobe energibidraget er lite. [La - bl] vil være et resultat av balansen mellom produksjon, frigjøring 13

15 og eliminering av laktat. Ved arbeid med høy intensitet vil laktat produseres i de aktive musklene, men arbeid med lav eller middels intensitet mellom de intensive periodene vil bidra til at laktat effektivt elimineres fra blod (Hermansen & Stensvold, 1972; McMaster et al., 1989). Hermansen & Stensvold (1972) viste at eliminasjon av laktat var størst ved en intensitet på % av VO 2maks. Laktat som blir frigjort i blodet blir dessuten i stor grad tatt opp av lever, nyrer og inaktive muskler (Brooks, 1987). I tillegg kan varigheten av de intensive periodene i kamp være for kort til å gi en betydelig økning i [La - bl]. Boobis (1987) observerte at konsentrasjonen av laktat i muskelen økte til ca. 10 mmol/l etter en 6 sek sprint, mens [La - bl] bare økte til 1,8 mmol/l rett etter og ble ikke høyere enn 5,0 mmol/l i hvileperioden etter. Den lave akkumulasjonen av [La - bl] er sannsynligvis forårsaket av en begrenset frigjøring fra muskelen (Bangsbo et al., 1993). Krustrup et al. (2006) fant i en studie på 31 spillere i dansk liga ingen sammenhengen mellom laktat i muskulatur og [La - bl] når de målte begge deler før, etter og underveis i kampen. I 1.omg og i 2.omg var laktatmålinger i muskulatur henholdsvis 15,9 og 16,9 mmol/kg, mens [La-bl] var henholdsvis 6,0 og 5,0 mmol/l. Det ble ikke funnet noen korrelasjon mellom disse, og konklusjonen i studien er at [La - bl] er en dårlig indikator på laktatproduksjonen i muskulatur i fotballkamp. Laktatmålinger underveis og etter kamp kan reflektere, men samtidig underestimere, laktatproduksjonen i perioden rett forut for målingene (Bangsbo, 1993). [La - bl] varierer mye, dels fordi målingene blir gjort på ulike tidspunkter i løpet av kamp og dels fordi ulike målemetoder blir brukt. Laktatverdiene er et resultat av aktiviteten (intensiteten) i perioden rett før målingen blir tatt. Derfor vil [La - bl] variere med variasjonene i intensitet, og enkeltmålinger vil derfor gi begrenset informasjon om den anaerobe energifrigjøring i en hel kamp. De fleste studier har brukt helblod ved analyse av [La - bl], mens enkelte studier har brukt plasma. Målinger av plasma gir om lag dobbelt så høye [La - bl] som målinger av helblod (Bangsbo, 1992). Intensitet i fotballaktivitet er oftest målt ved hjelp av hjertefrekvensmålinger. Selv om også målinger av laktat og oksygenopptak har vært benyttet, er hjertefrekvensmålinger fortsatt å foretrekke på grunn av sin anvendbarhet og at man får lite ekstra informasjon med de to andre metodene. Ingen av disse metodene kan imidlertid gi et komplett bilde av den belastning spillere utsettes for under en kamp. Den største svakheten med disse metodene er at de ikke gir noe informasjon om bevegelsesmønstre som spurter, vendinger, hopp, taklinger og annen aktivitet som gir spesielt stor mekanisk og metabolsk belastning på muskulatur. 14

16 4.1.5 Studier med HF som mål på intensitet i fotballkamp De fleste studier viser at gjennomsnittlig hjertefrekvens i fotballkamp er % av maksimal hjertefrekvens (HF maks) (Selinger, 1968; Van Gool et al., 1988; Ogushi et al., 1993; Florida-James & Reilly, 1995; Engen et al., 1999). I studien til Dellal et al. (2012) på 40 spillere i Premier League ble det målt HF i kampene. Gjennomsnittlig HF i kamp var på 83,2 % av HF maks. I likhet med målingene på tilbakelagt distanse, viste HF-målingene i forhold til de ulike rollene at sentrale midtbanespillere jobber med høyest intensitet målt som % av HF maks. Sentrale midtbanespillere hadde 86.3 % av HF maks, midtbanekanter og backer hadde henholdsvis 83,7 og 83,2 % av HF maks, mens midtstoppere og spisser hadde 81,7 og 81,2 % av HF maks. Gjennomsnittlig hjertefrekvens gir imidlertid ingen informasjon om hvordan intensiteten varierer underveis. Et bedre bilde får man ved å se på hjertefrekvenskurver med 5-15 sek oppløselighet, men dette er en kvalitativ og tidkrevende vurdering. En enkel operasjon som gir mer informasjon om aktivitetsmønsteret en gjennomsnittsverdien alene er å se hvordan hjertefrekvens varierer rundt gjennomsnittet. En spiller med stort standardavvik rundt gjennomsnittet vil ha en spillestil karakterisert av korte perioder med meget høy intensitet avbrutt av lengre perioder med hvile, mens en spiller med lite standardavvik vil ha en spillestil karakterisert med jevnere jobbing hele kampen igjennom (figur 1). Midtbanespillere får i tråd med dette ofte standardavvik rundt gjennomsnittet på ca. 10 slag min -1, mens backer ofte kommer opp i standardavvik på slag min -1 (Theting, 2002). Figur 1. Hjertefrekvens til en back (øverst) og en midtbanespiller (nederst) i samme kamp. Legg merke til den store variasjonen i hjertefrekvens hos back sammenlignet med midtbanespiller. Gjennomsnittlig hjertefrekvens ± standardavvik hos back og midtbanespiller var henholdsvis 161 ± 17 og 160 ± 8 slag/minutt. Data fra Theting,

17 4.1.6 Studier med laktat som mål på intensitet i fotballkamp I studien til Dellal et al. (2012) på 40 spillere i Premier League ble det også målt [La - bl] i kampene. Laktatverdiene ble tatt 3 min etter kampslutt, og viste gjennomsnittlig 4,8 mmol/l, med variasjon fra 4,2 mmol/l for midtstoppere til 5,4 mmol/l for sentrale midtbanespillere. Backer, midtbanekanter og spisser lå mellom disse verdiene på og hadde henholdsvis 4,4, 4,9 og 5,0 mmol/l. Generelt er laktat-verdiene som er funnet i ulike studier ikke spesielt høye, men [La - bl] omkring mmol/l har blitt observert i noen eldre studier (Agnevik, 1970; Ekblom, 1986). De fleste studier har målt [La - bl] etter 1. omgang og etter kampslutt, men noen studier har også målt [La - bl] underveis i kampen. [La - bl] tenderer til å være høyere etter 1. omgang enn etter kampslutt (oppsummert av Reilly, 1996). Ekblom (1986) fant i sin studie på svenske divisjonsspillere sammenheng mellom nivå og [La - bl] i pause og etter kamp. Spillere i 1. divisjon hadde verdier på 9,5 mmol/l og 7,2 mmol/l i henholdsvis pause og etter kampslutt, mens spillere i 4. divisjon tilsvarende hadde 4,0 mmol/l og 3,9 mmol/l. Spillere i 2. og 3.divisjon hadde verdier i mellom. De fleste studier har likevel funnet [La - bl] mellom 4 og 6 mmol/l i pause og etter kamp (Krustrup et al., 2006, Florida-James & Reilly, 1995; Smaros, 1980; Gerish et al., 1988; Rhode & Espersen, 1988). Bangsbo (1992) observerte i en dansk ligakamp noe lavere [La - bl] etter pause og kampslutt, henholdsvis 2,6 og 2,7 mmol/l. Det samme fant Theting (2002) med 2,17 mmol/l etter 1.omgang og 1,56 mmol/l etter 2.omgang. I Bangsbo (1992) ble det også foretatt to målinger underveis i begge omgangene. [La - bl] var 4,1 mmol/l -1 i 1. omgang og 2,4 mmol/l i 2. omgang. Dette viser lavere verdier i 2. omgang, selv om målingen etter 2. omgang ikke var forskjellig fra målingen etter 1. omgang. Bangsbo et al. (1991) viste tilsvarende verdier i en annen studie i dansk 1. og 2. divisjon. Underveis i 1. omgang og 2. omgang var [La - bl] henholdsvis 4,9 og 3,7 mmol/l. Krustrup et al. (2006) viste tilsvarende ved at [La - bl] underveis i 1.omgang og 2.omgang var henholdsvis 6,0 og 5,0 mmol/l i en studie på danske spillere. I denne studien ble det også foretatt biopsier og målt laktat i muskulatur, både før, etter og underveis i kampen. Etter intensive perioder i 1.omgang og 2.omgang ble det funnet verdier på henholdsvis 15,9 og 16,9 mmol/kg. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom [La - bl] og laktat i muskulatur. Gerish et al. (1988) viste at lagets spillestil kan ha betydning for [La - bl]. Han fant høyere [La - bl] i markeringsforsvar (mann-mann) enn i soneforsvar. Bangsbo et al. (1991) viste i sin studie signifikant 16

18 sammenheng mellom [La - bl] og mengde høy intensitetsarbeid (r=0,61, p<0,05) i løpet av en periode på 5 min før måling Studier med oksygenopptak som mål på intensitet i fotballkamp Estimert VO 2 har på grunnlag av HF-målinger blitt beregnet til ca % av VO2maks (Reilly et al., 2000; Shephard, 1999; Nilsson, 1998; Bangsbo, 1994a; Bangsbo, 1993; Van Gool et al., 1988; Ekblom 1986). Dette betyr at en spiller på 75 kg med VO 2maks på 60 ml/kg/min, forbruker ca kj (1360 kcal) i løpet av vanlig kamp (Bangsbo, 1994a). Dette tilsvarer ca. 70 kj/min. 4.2 Tretthet i fotball Spillernes hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling. Slik aktivitet fører til muskulær tretthet av ulik grad og med forskjellig restitusjonstid. Arbeidet som nedlegges gjennom en fotballkamp vil gi konsekvenser spesielt på benmusklenes evne til kraftutvikling. Mange ulike studier har vist hvordan fysisk prestasjonsevne reduseres underveis i en kamp gjennom å sammenligne arbeidet (tilbakelagt distanse, tilbakelagt distanse med høy intensitet, toppfart, restitusjonstid mellom bolker med høyintensitet, hjertefrekvens og laktat) gjennomført i 1.omgang med 2.omgang. Reduksjon i disse målingene vil være et indirekte mål på at tretthet utvikles. Tretthet etter kamp kan også måles direkte gjennom å sammenligne målinger av ulike fysiske egenskaper før kamp med rett etter kamp og i det videre restitusjonsforløpet de påfølgende dagene Studier som har målt utvikling av tretthet underveis i spillet Bradley et al. (2009) fant i sin studie på PL-spillere mange aktivitetskarakteristika som var redusert i 2.omgang sammenlignet med i 1.omg. Undersøkelsene viste at spillerne «sto i ro» og «gikk» mer i 2.omgang enn i 1.omgang. I 1.omgang sto spillerne i ro i 148 sek, mens de i andre sto i ro i 181 sek. Tilsvarende tall for «gange» var 1674 sek og 1739 sek. Spillerne «jogget» (769 sek vs. 723 sek) og «løp» (192 sek vs. 179 sek) mer i 1.omgang enn i 2.omgang. Det var derimot ingen forskjell i 1. og 2.omgang på tiden som ble brukt til høy-hastighetsløp og sprint (hastigheter over 19,8 km/t). Det ble samtidig observert flere bolker av høyintensitets-løping (alt over 14,4 km/t) i 1.omgang enn i 17

19 2.omgang (279 vs 267), men ingen forskjell på frekvensen av sprintløp (over 25.1 km/t) mellom omgangene. Både tilbakelagt distanse (5422 m vs m), og tilbakelagt distanse med høy intensitet (alt over 14,4 km/t; 1328 m vs m) var redusert i 2.omgang sammenlignet 1.omgang. Som også tallene ovenfor viser var det løping mellom (14,4 og 19,8 km/t) som var redusert (879 m vs. 827 m), mens «høyhastighetsløp» og «sprint» ikke var redusert. Jogging var også redusert (2172 m vs m), mens «gange» derimot var økt fra 1889 m i 1.omgang til 1929 m i 2.omgang. Bradley et al. (2009) undersøkte også restitusjonstid mellom bolker med høy intensitet. Restitusjonstid mellom bolker med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t) var gjennomsnittlig 72 sek. Her ble det funnet en økning på restitusjonstid på 15 % fra 1.omgang til 2.omgang (67 sek vs 77 sek). Toppfart var imidlertid ikke forskjellig mellom de to omgangene (7,62 m/s i 1.omg vs 7,64 m/s i 2.omg). Bradley et al. (2009) gjorde også en del sammenligner ved å dele kampen i seks perioder av 15 minutter. Tilbakelagt distanse ved høyintensitets-løping var 17 % lavere mellom min (391 m) og 21 % lavere mellom min (374 m), sammenlignet med fra 0-15 min (466 min). Tilbakelagt diastane ved sprint var lavere de siste 15 min sammenlignet med de første 15 min i både 1.omg (0-15 min: 43 m vs min: 34 m) og 2.omg (45-60 min: 44 m vs min: 36 m). I denne studien ble det også undersøkt om reduksjon i tilbakelagt distanse med høy intensitet var relatert til ballbesittelse. Tilbakelagt distanse med høy intensitet med ballbesittelse var 23 % lavere fra min sammenlignet med fra 0-15 min (148 m vs 193 m), og undersøkelsene viste at tilbakelagt distanse med høy intensitet var redusert i alle fem kvarterene etter 0-15 min sammenlignet med det første kvarteret, både med og uten ballbesittelse. Reduksjonene var gradvis i begge omganger, størst fra min og nest størst fra min. Sammenligninger mellom ulike roller og reduksjon i tilbakelagt distanse med høy intensitet fra 1.omg til 2.omg, viste at både midtstoppere, backer, sentrale midtbanespillere og midtbanekanter hadde reduksjon. Spisser, derimot, hadde ingen reduksjon. Når man sammenlignet det samme fra min med 0-15 min, fant man at alle rollene hadde en reduksjon på omtrent 20 %. Disse undersøkelsene viste også at tiden mellom bolker med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t) økte utover i kamp. Restitusjonstiden økte med ca. 28 % fra første til siste 15-min periode av kampen. Det var også ulikheter mellom roller. Midtbanekanter og sentrale midtbanespillere hadde lavere restitusjonstid enn spisser, backer og midtstoppere (henholdsvis 51 og 62 sek vs 73, 74 og 101 sek). 18

20 Flere andre tidligere studier har gjort tilsvarende funn ved at tilbakelagt distanse (Reilly & Thomas 1976; Van Gool et al., 1988; Bangsbo et al., 1991; Bangsbo 1993; Miyagi et al., 1999), tilbakelagt distanse med høy intensitet (Van Gool et al., 1988; Bangsbo, 1993), hjertefrekvens (Van Gool et al., 1988; Ali & Farraly 1990; Bangsbo 1992;1993;1994b; Florida-James & Reilly, 1995; Theting, 2002), og [La - bl] (Bangsbo et al., 1991; Bangsbo 1992, Theting, 2002; Krustup et al., 2006) er redusert i andre omgang sammenlignet med i første omgang Studier som har målt langvarig tretthet og restitusjonsforløp Det er først de senere årene det er gjort en del studier som har vist tretthet etter kamp («post-soccer match fatigue»). Dette er målt direkte gjennom å sammenligne målinger av ulike fysiske egenskaper før kamp rett med rett etter kamp og i det videre restitusjonsforløpet de påfølgende dagene. I en studie av Ekblom (1986) der både maksimal isometrisk og isokinetisk styrke ble målt umiddelbart etter en treningskamp i første divisjon, ble det ikke funnet signifikant kraftfall. Bangsbo (1993) viser til en upublisert studie av Balsom et al. på danske spillere, der det ble funnet signifikant lavere løpshurtighet på 20 m sprint umiddelbart etter fotballkamp. Reilly & Rigby (2002) fant i en studie på engelske universitetsspillere signifikant lavere prestasjon i stille lengde, vertikal hopphøyde og 30 m sprint umiddelbart etter en fotballkamp. Med bakgrunn i den begrensede informasjonen som fantes om tretthet og restitusjon etter fotballkamper gjennomførte undertegnede en hovedfagsstudium hvor hensikten var å måle direkte tretthet etter kamp følge restitusjonsforløpet de første dagene etter kamp (Theting, 2002). Tolv mannlige fotballspillere i 1.divisjon eller eliteserien deltok i denne studien. Alle gjennomførte en five-a-side (4x13 min), og åtte gjennomførte vanlig kamp (2x45 min). Flere fysiske tester ble utført for å måle tretthet etter kamp/five-a-side og i påfølgende restitusjonsforløp: Maksimal styrke isometrisk styrke i knestrekkerne, vertikal spenst (squat jump), løpshurtighet (40 m sprint) og anaerob effekt i wingate-test ble testet før, etter, 24 og 48* timer etter kamp/five-a-side. Resultatene viste at maksimal styrke i knestrekkerne, hopphøyde (squat jump), løpshurtighet (40 m) og anaerob effekt (wingate-test) var redusert med 2-11 % (p<0,05) rett etter både five-a-side og vanlig kamp, og at det tok ca. 48 timer for spillergruppen var 100 % restituerte, men det var store individuelle forskjeller i restitusjonsforløpet. Noen spillere restituerte raskt, mens andre ikke var restituert 48 timer etter kamp. 19

21 Figurene under viser tretthet og restitusjonsforløp målt som % av utgangspunktet før kamp i følgende tester: maksimal styrke i knestrekkerne, hopphøyde (squat jump), løpshurtighet (40 m) og anaerob effekt (wingate-test). Figur 2. Endring i knestrekkernes evne til å utvikle maksimal kraft (TW total work) i en isokinetisk kne-ekstensjon gitt som % av utgangspunktet før kamp. Ordinary=vanlig kamp. (Theting, 2002) Figur 3. Endring i hopphøyde i squatjump gitt som % av utgangspunktet før kamp. (Theting, 2002) 20

22 Figur 4. Endring i løpshurtighet på 40 m gitt som % av utgangspunktet før kamp. Høyere prosent er lengre tid. (Theting 2002) Figur 5. Endring i gjennomsnittlig effekt i en 30 sek Wingate sykkeltest gitt som % av styrken før kamp. (Theting 2002) Etter dette er det gjort studier som på samme måte som Theting (2002) har dokumentert den trettheten og den langvarige restitusjonen etter fotballkamp. Nedelec et al. (2012) oppsummerer i en relativt ny review-artikkel flere andre og nyere studier som har funnet tretthet rett etter og de påfølgende dagene etter kamp. Trettheten som er funnet er direkte målt ved redusert prestasjon i en rekke fysiske tester på sprint 20 m, sprint 40 m, repetert sprint i ulike former, hopphøyde-cmj, maksimal styrke i knestrekkerne og knebøyerne. Redusert prestasjon i sprint 20 m er funnet signifikant lavere rett etter kamp i flere studier med, variasjoner fra 3-9 % økning i tid (Andersson et al., 2008, Ascensao et al., 2008; Magalhaes et al., 21

23 2010). Flere studier har også funnet at redusert prestasjonen på 20 m var vedvarende 24 timer etter kamp med variasjoner fra 2-8 %, 48 timer etter kamp med variasjoner fra 2,5-6 % og etter 72 etter kamp med variasjoner fra 1,6-5 % (Ascensao et al., 2008, Fatouros et al., 2010; Ispirlidis et al., 2008; Magalhaes et al, 2010). Andersson et al (2008) fant kun signifikante endringer rett etter kamp, og ikke mellom 5 og 69 timer etter kamp, i en studie gjort på 17 kvinnelige spillere i norsk og svensk toppserie. Rampinini et al., (2011) fant redusert prestasjon i sprint 40 m etter kamp (3 %) og 24 timer etter kamp (1 %), men ikke etter 48 timer. Flere andre studier har vist redusert prestasjon i ulike former for repetert sprint rett etter kamp med variasjoner fra 2-4 % (Krustrup et al., 2006; Krustrup et al., 2010; Mohr et al., 2004). Flere av de samme studiene viste også redusert hopphøyde rett etter kamp med fra 4,4-12 % (Andersson et al., 2008, Magalhaes et al., 2010) og 24 timer etter kamp med fra 4-10 % (Andersson et al., 2008; Fatouros et al., 2010; Ispirlidis et al., 2008; Magalhaes et al., 2010). To av studiene viste redusert hopphøyde helt frem til 72 timer etter kamp (Andersson et al., 2008, Magalhaes et al., 2010). Redusert styrke rett etter kamp i ble også funnet i knebøyerne med variasjoner fra 7-15 % (Andersson et al., 2008, Ascensao et al., 2008; Magalhaes et al, 2010; Thorlund et al., 2009). To av studiene som målte restitusjonsforløpet helt frem til 72 timer etter kamp fant redusert styrke etter 24 timer (14-15%), 48 timer (10-11,5%) og 72 timer (7-8 %). Andersson et al. (2008) fant ingen endring etter 51 timer, men spillerne hadde ikke samme grad av tretthet (7 %) rett etter kamp, som spillerne i de to andre studiene (15 %) Redusert styrke rett etter kamp i ble også funnet i knestrekkerne med variasjoner fra 7,1-11 % (Andersson et al., 2008, Ascensao et al., 2008; Magalhaes et al., 2010; Rampinini et al., 2011; Thorlund et al., 2009). To av studiene som målte restitusjonsforløpet helt frem til 72 timer etter kamp fant redusert styrke etter 24 timer (7,3-10 %), 48 timer (6,1-6,5 %) og 72 timer (4-4,7 %). Andersson et al. (2008) fant ingen endring etter 27 timer Fysiologiske årsaker til utvikling av tretthet underveis i spillet og etter aktivitet. Både metabolsk og mekanisk stress kan føre til utvikling av tretthet. Metabolske stress, indikert bl.a. ved akkumulering av melkesyre og reduksjon i kreatinfosfatlagrene, kan spille en avgjørende rolle for arbeidsevnen i intensive perioder av fotballspillet ved at det fører til korte perioder med muskulær tretthet. Disse metabolske endringer restitueres imidlertid meget raskt (få minutter). Metabolske 22

24 endringer kan derfor neppe forklare hvorfor man «orker» mindre i andre omgang sammenlignet med første omgang, men de kan være med å forklare hvorfor arbeidsintensiteten går ned rette etter de mest intensive fasene av en kamp (Bradley et al., 2009, Krustup et al., 2006). Tømming av glykogenlagre, væsketap og strukturelle endringer i musklene er de mest sannsynlige årsaker til redusert arbeidskapasitet i andre omgang sammenlignet med første omgang, og dette er også endringer som det tar lang tid å restituere etter kamp. Det bør også bemerkes at akkumulering av melkesyre i liten grad påvirker muskulær tretthet. Det er andre endringer parallelt med melkesyreakkumuleringen som direkte påvirker musklenes kraftutvikling slik at melkesyren ofte urettferdig blir gjort til syndebukk. Treningstilstand har betydning for graden av tretthet som utvikles gjennom fotballspill. Reilly & Thomas (1976) observerte bl.a. at spillere med høy VO 2maks i større grad opprettholdt arbeidsintensiteten utover i kamper sammenlignet med spillere med lavere VO 2maks. Dette kan sannsynligvis forklares med at spillere med høy VO 2maks kan arbeide med høyere absolutte belastninger før disse metabolske begrensningene blir gjeldende, og de vil også restitueres raskere ved korte perioder med lavere intensitet. I tillegg til at metabolsk stress direkte forårsaker kortvarig tretthet vil det sammen med mekanisk stress på muskulatur også kunne påvirke endringer i muskulaturens struktur som har betydelig lengre restitusjonstid (timer til dager). Mekanisk stress kan føre til skader på viktige strukturer i musklenes kraftproduserende apparat. Dette er skader som reduserer maksimal kraftutvikling og slike endringer har normalt lang restitusjonstid (timer dager). Flere studier har vist økte verdier av muskelenzymet creatinkinase (CK) i blod etter kamp og i det påfølgende restitusjonsforløpet (Theting, 2002; Andersson et al., 2008, Ascensao et al. 2008, Fatouros et al., 2010; Ispirlidis et al., 2008; Magalhaes et al, 2010; Rampinini et al., 2011). Selv om det er rimelig store variasjoner mellom studiene, viser alle studiene store økninger i alle målinger fra rett etter kamp (variasjon fra % økning), etter 24 timer (variasjon fra %) økning) etter 48 timer (variasjon fra % økning), og helt frem til 72 timer etter kamp (variasjon fra ikke signifikant-637 % økning). I en av studiene er det faktisk økningen fortsatt stor 96 timer (4 døgn) etter kamp (Ispirlidis et al., 2008). CK-lekkasje indikerer at det har oppstått skader på muskelfibre. Slike strukturelle endringer medfører sannsynligvis redusert arbeidskapasitet i andre omgang sammenlignet med i første omgang. En tredje komponent med lang restitusjonstid er tømming av glykogenlagre. Når dette lageret av relativt raskt tilgjengelig energi går tomt i musklene mister man samtidig evnen til å jobbe med høy intensitet over lengre tid. Spillere som starter en kamp med relativt lave glykogenlagre opplever en betydelig større reduksjon i arbeidskapasitet fra første til andre omgang (27 %) enn spillere som 23

25 starter med normale glykogenlagre (3 %) (Saltin, 1973). Krustrup et al. (2006) fant i en studie på 31 danske spillere at glykogenlagrene var redusert med ca. 42 % fra før kampen til etter kampen. Før kampen var verdiene 449 mmol/kg, mens de var redusert til 255 mmol/kg etter kampen. Før kampen var 73 % av alle fibre kategorisert som fulle av glykogen, mens tilsvarende tall etter kamp bare var 19 %. 47 % av muskelfibrene var helt eller nesten helt tomme etter kampen. Krustrup et al. (2006) konkluderer med at redusert prestasjon i sprint etter kamp kanskje kan forklares med lave glykogenlagre i enkelte muskelfibre. Nedelec et al. (2012) beskriver i sin review-artikkel at fotballspillets egenart med mange fysisk krevende aktiviteter (sprint, endringer i hastighet, retningsendringer, hopp og taklinger, samt tekniske tiltak slik som dribling, skudd og pasninger) fører til en langvarig tretthet som er knyttet til en kombinasjon av dehydrering, glykogen uttømming, muskelskade og mental utmattelse. 4.3 Restitusjonsstrategier i fotball Strategier for å redusere tretthet underveis i spillet Med riktig kosthold og riktig dosering av trening inn mot kamp er det enkelt for en spiller å sikre seg fulle glykogenlagre (Raastad, 1996). Siden gjenoppbygging av glykogen kan ta flere dager etter en kamp er det svært viktig at man kommer raskt i gang med å fylle på med karbohydrater etter kamp. Med riktig strategi vil disse energilagrene være restituert etter ca. 24 timer (Raastad, 1996). Man kan også utsette tømmingen av glykogenlagre ved å ofte tilføre karbohydrater i væskeform under kamp. Et annet viktig aspekt i forhold til å unngå mer generell tretthet under en fotballkamp er å innta rikelig med væske for å motvirke dehydrering og dette blir viktigere jo varmere det er (Reilly, 1997). Ved å innta drikke med karbohydrater jevnlig under en kamp slår man derfor to fluer i en smekk i «kampen» mot å utvikle tretthet Strategier for å redusere langvarig tretthet etter kamp og trening Vi vet foreløpig lite om hva som påvirker restitusjonen av de strukturelle endringene i musklene, men noen generelle retningslinjer kan likevel gis. Et godt kosthold med rask påfylling av karbohydrater og væske sammen med tilstrekkelig med søvn er nødvendige forutsetninger for alle restitusjonsprosesser. 24

26 Det er i tillegg rapportert om positiv effekt av såkalt «nedjogging» etter kamp på restitusjonen av noen av de samme variabler som vi har målt (Reilly & Rigby, 2002). I denne studien fulgte man 14 engelske universitetsspillere i 24 timer etter en kamp. Halvparten av dem jogget rolig i 5 min etter kampslutt, tøyde lett i 5 min og «ristet løs» i 2 min før de gikk i dusjen, mens de andre ikke gjennomførte noen aktiv form for nedvarming. Resultatene fra denne studien viser at gruppen som drev en aktiv form for nedvarming var bedre restituert den andre dagen etter kamp selv om ingen av gruppene var fullstendig restituert. En svakhet med denne studien er imidlertid at gruppen som drev aktiv nedvarming allerede på første test etter kamp viste mindre grad av tretthet enn de andre. Det er derfor vanskelig å si om den raskere restitusjonen skyldes nedvarmingen eller at de ikke fikk like stor grad av tretthet som følge av kampen. Andre mye benyttede restitusjonstiltak som massasje, varme bad, badstue etc. mangler dokumentert effekt. Problemet er i første rekke at det har vært vanskelig å måle restitusjonen og at man derfor ikke har kunnet studere effekter. Vi håper at vi i vårt videre arbeid kan begynne å eksperimentere med ulike restitusjonsstrategier i vårt testbatteri. Et åpenbart problem i forhold til å studere restitusjon etter en fotballkamp er imidlertid at forskjellige spillere har forskjellig belastning under en kamp, og det vil derfor være vanskelig å kontrollere utgangspunktet for restitusjonsprosessen. Theting (2002) fant signifikant sammenheng mellom VO 2maks og umiddelbar muskulær tretthet rett etter kamp (målt som reduksjon i maksimal styrke i knestrekkerne) etter fotballkamp (r = 0,76, p=0,03). De med høyest VO 2maks utviklet minst grad av muskulær tretthet. Nedelec et al. (2013) beskriver i en relativt ny review-artikkel ulike restitusjonsstrategier i fotball. Åtte forskjellige strategier belyses: kosthold, avkjølingstiltak med kaldt vann, søvn, aktiv hvile, uttøying, komprimerende plagg, massasje og elektrisk stimulering. Nedelec et al. (2013) viser til at strategier som hydrering, kosthold og søvn er godt dokumentert som viktige for god restitusjon. Melkedrikker til spillere på slutten av konkurranse og et måltid som inneholder karbohydrat (høy glykemisk indeks) og protein innen én time etter kamp er viktig for å optimalisere reparasjon av muskelskader. Videre er søvn er en viktig del av restitusjonen. Søvnforstyrrelser etter en kamp er vanlig og kan ha en negativ innvirkning på restitusjonsprosessen. Ascensao et al. (2011) har undersøkt effekten av avkjølingstiltak med kaldt vann på dirkete målt tretthet etter kamp. Dette er målt ved å sammenligne endring i tretthetsmarkører som reduksjon i maksimal styrke i knestrekkere, økning i DOMS («delayed onset muscle soreness» - forsinket muskelstølhet), økning i CK mellom en gruppe som benyttet kalde bad i 10 min og en kontrollgruppe som benyttet termo-nøytralt vann (35 C). Her ble det funnet raskere restitusjon av maksimal styrke i knestrekkerne, lavere grad av DOMS og lavere CK-verdier i den gruppen som benyttet kalde bad enn i 25

27 kontrollgruppa etter kamp. Tilvarende funn på lavere grad av DOMS ved bruk av kalde bad er også funnet i flere andre studier etter fotballkamp (Kinugasa & Kilding, 2009; Rowsell et al., 2009, Rowsell et al., 2011) og etter andre simulerte fotballaktiviteter (Bailey et al., 2007; Ingram et al., 2009; King og Duffield, 2009; Pointon & Duffield, 2012). Buchheit et al. (2011) sammenlignet fysiske paramenter (løping på lav intensitet, sprint-distanse, maks hastighet, antall sprinter) i to påfølgende kamper med innen 48 timers mellomrom på 5 spillere. Når spillere gjennomførte 18 min spabehandling (kaldt bad, sauna, jacuzzi) var de fysiske parameter i kamp 2 høyere enn når de ikke de ikke gjennomførte dette. Noen andre studier har også sett på dette i perioder med tett kampprogram. Disse studiene viser at avkjølingstiltak med kaldt vann er effektive å kunne dempe den akutte betennelsesprosessen (DOMS redusert) og at man restitueres raskere (Rowsell et al., 2009; Rowsell et al., 2011). Vitenskapelig dokumentasjon for de andre nevnte strategiene er fortsatt mangelfull. Dette inkluderer aktiv hvile, uttøying, komprimeringsplagg, massasje og elektrisk stimulering. Selv om dette ikke betyr at disse strategiene ikke bidrar i gjenoppbyggingsprosessen, er dette foreløpig ikke godt nok dokumentert. Nedelec et al. (2013) mener ytterligere forskning er nødvendig for å etablere effektive restitusjonsprotokoller både umiddelbart etter kamp, men også for påfølgende dager. Fremtidige studier kan fokusere på de kroniske effekter av restitusjonsstrategier, på kombinasjoner av restitusjonsprotokoller og om virkningene av restitusjonsstrategier som induserer en betennelsesdempende eller en pro-inflammatorisk respons. En problemstilling som kan være lettere å arbeide videre med er å finne ut hvilken aktivitet i spillet som har størst betydning for denne langsomt restituerende muskeltrettheten. En klar oppfatning er at det er de gjentatte akselerasjoner, retardasjoner, vendinger, hopp og lignende som medfører maksimale muskelkontraksjoner og gjerne med en eksentrisk komponent, er vel så viktige som for eksempel den totale løpslengden som blir nedlagt. 4.4 Registrering av treningsbelastning i ukesyklus hos toppklubber i kampsesong I en studie av Malone et al. (2014) så man på registrering av treningsbelastning i «pre-season» og «in-season» sesongen på 30 spillere i engelsk Premier League fra juli 2011 til mai 2012 (45 uker). Det ble registrert data fra GPS, HF og RPE («rate of perceived exertion» = gradering av subjektiv opplevd 26

28 anstrengelse) på hver økt, og gruppen spillere var fordelt etter rollene midtstopper, back, sentrale midtbane, midtbanekant og spiss. Et klart funn var at treningsbelastning dagen før kamp i en valgt uke «in-season» var signifikant lavere enn på treningene to, tre og fem dager før kamp. Dette gjaldt både i forhold til varighet, total tilbakelagt distanse og RPE. Gjennomsnittlig varighet på treningsøkta dagen før kamp var på ca min, mens det på de andre øktene i uka var ca min. Seks og fire dager før kamp var rapportert som fridager i undersøkelsen. Total tilbakelagt distanse var omtrent 4000 m dagen før kamp, mens den de andre dagene var omtrent 6000 m. Det er imidlertid store individuelle forskjeller og signifikante forskjeller i løpet av uka både i forhold til rolle og varighet og rolle og tilbakelagt distanse. Stoppere og backer har kortere treninger enn midtbanekanter og spisser, og forskjellene blir større jo nærmere kampdagen kommer. Sentrale midtbanespillere og midtbanekanter tilbakelegger også lengre distanse per økt enn midtstoppere gjennom hele uka. Undersøkelsene viste også klare forskjeller mellom de ulike rollene i forhold til belastning, gjennom hele sesongen «in-season». I hver målte 6-ukerssyklus hadde for eksempel midtbanespillere og midtbanekanter signifikant høyere tilbakelagt distanse enn stoppere og spisser. På den andre siden hadde også midtstoppere signifikant høyere gjennomsnittlig relativ intensitet (% av HF maks) enn midtbanekanter. Spisser hadde signifikant lavere % av HF maks enn både midtstoppere, backer og sentrale midtbanespillere. Det var også et funn at tilbakelagt distanse falt fra begynnelsen av sesongen til slutten av sesongen, og var signifikant lavere i perioden uke (ca 4500 m) sammenlignet med uke 7-12 (ca m). I uke 7 var tilbakelagt distanse per økt 6182 m, mens den samme verdien i uke 39 var 4714 m. Samtidig var intensiteten (% av HF maks) høyere midt i sesongen og i slutten av sesongen sammenlignet med i begynnelsen. Mens gjennomsnittlig intensitet var 65.7 % av HF maks i uke 7, var den henholdsvis 73.4 % og 70.6 % av HF maks i uke 24 og uke Oppsummering Fotballspillet som aktivitet er karakterisert av hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger og dette innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling. Disse korte høyintensive arbeidsperiodene overstiger det arbeidet våre muskler kan holde ut over tid. Dette medfører blant annet at vi stadig opplever episoder hvor vi er nødt til å redusere intensitet selv om situasjonen skulle tilsi at det intensive arbeidet burde vært fortsatt for avverge/skape en viktig situasjon. Metabolske endringer, som volder oss de største problemer under en kamp, restitueres relativt raskt slik at vi etter relativt korte pauser 27

29 kan yte maksimalt igjen. Samtidig vil gjentatt metabolsk stress sammen med betydelig mekanisk stress på benmuskulatur føre til små muskelskader som det tar dager å restituere. Den langvarige trettheten, som gradvis utvikles underveis i kamp og som kan måles direkte etter kamp og i det videre restitusjonsforløpet, er godt dokumentert. Det ser ut til at fysisk god form, væskebalanse og riktig kosthold er de viktigste faktorene for å begrense både den raskt restituerbare muskeltrettheten og den mer langvarige trettheten. For å oppnå raskest mulig restitusjon etter kamp er hydrering, kosthold og søvn godt dokumentert som viktige faktorer for god restitusjon. Videre ser det ut til at avkjølingstiltak med kaldt vann kan være et effektivt tiltak for å restitueres raskere. Aktiv nedvarming kan også være et effektivt tiltak, men dette er foreløpig ikke godt nok dokumentert. Det er nødvendig med mer forskning for å etablere effektive restitusjonsprotokoller både umiddelbart etter kamp, men også for påfølgende dager. Det er viktig at trenere sammen med sitt støtteapparat innehar relevant kunnskap når de skal planlegge en mest mulig effektiv treningssyklus, deriblant en ukessyklus i kampsesong. I toppklubber vil resultatet av kampen i kampsesongen være det høyest prioriterte målet i en ukessyklus, og derfor er det viktig at samtlige spillere som er involvert er best mulig forberedt til kampen. Dette innebærer blant annet at de er 100 % restituert. I andre sammenhenger (treningskamper, kamper for «utviklingslag») kan resultatet av kampen kan være av mindre betydning. I slike tilfeller vil det ikke være like relevant at spilleren nødvendigvis er optimalt restituert, og at kampen ses på som en del av utviklingen for spilleren. Planlegging av ukessyklus i slike tilfeller vil da i mindre grad ta hensyn til kampen, men heller legge til rette for en langsiktig utvikling. I planleggingen av en ukessyklus for toppklubber i kampsesong vil restitusjonsfasen etter kamp og oppbyggingsfasen inn mot kamp være avgjørende for at spillerne kan prestere optimalt. Samtidig må spillernes fysisk kapasitet og selvfølgelig lagets fotballspesifikke trening (alle spillets faser) vedlikeholdes og utvikles gjennom gode treninger også i denne syklusen. 28

30 5. RESULTATER - SPØRREUNDERSØKELSE Syv av de femten klubbene som ble spurt i denne studien besvarte spørreundersøkelsen; fem norske og to utenlandske klubber. Det er i enkelte sammenhenger gjort noen avgrensninger i analysen av resultatene. Dette er blant annet i forhold til utregninger av antall økter per uke, belastning på hver enkelt dag og varighet på hver enkelt økt. Generelt er det i disse tilfeller tatt utgangspunkt i ukessyklus til startoppstillingen (11er), og fellestreninger og individuelle restitusjonsøkter for denne gruppa. Treninger utover dette kommer likevel frem i resultatene, blant annet i kapittel 5.5 som handler om individualisering. Dette gjør også at total treningstid som kommer frem i deler av denne studien kan underestimere den reelle treningstiden til hver enkelt utøver. Både på grunn av individuelle treninger og egentrening. Når det gjelder belastning per dag ved flere økter samme dag er det gjort følgende i analysen: «Belastning på økt med størst belastning * 50 % av belastning på den andre økta». Dersom dette blir over 5 er belastning satt til 5 likevel. Varighet på flere økter samme dag er lagt sammen som summen av begge. 5.1 Antall økter, belastning og varighet i en ukessyklus i kampsesongen I dette kapittelet er generelle analyser av resultatene fra spørreundersøkelsene gjort med tanke på antall økter per uke i kampsesongen, støtteapparatas rating av belastning (RB) på hver økt, og varighet på hver økt gjennom uka Antall økter per uke Resultatene viser at de syv klubbene i undersøkelsen ved kamp søndag-søndag eller lørdag-lørdag trener i gjennomsnitt 6,6 økter mellom kampene i kampsesongen. Antall økter varierer mellom klubbene, fra 5 til 8 økter per uke. Den største forskjellen er hva klubbene gjør dag 3 og dag 4 etter kamp. Her trener to av klubbene to økter begge dager, to av klubbene trener én økt hver av dagene, to av klubbene har to økter på dag 3 29

31 etter kamp og en økt på dag 4, mens en klubb har én økt på dag 3 etter kamp og to økter på dag 4 etter kamp. Fire av de syv klubbene har altså to økter på dag 3 etter kamp, mens tre av syv klubber har to økter på dag 4 etter kamp Belastning gjennom uka Resultatene viser som forventet at belastningen varierer mye fra dag til dag gjennom uka i kampsesongen. Figur 6 under viser hvordan klubbenes støtteapparatet har vurdert belastning («rated belastning»; RB) gjennom uka fra kamp til kamp. Figuren viser gjennomsnittlige tall fra alle klubber. Belastning er rangert fra 1-5 og kampen er satt til 5. Gjennomsnittlig er dag 2 etter kamp dagen med lavest belastning med RB 0,7, etterfulgt av dag 1 etter kamp med RB 1,4. De to påfølgende dagene (dag 3 og 4 etter kamp) er med hardest belastning, og har RB på henholdsvis 4,2 og 4,7. Det varierer imidlertid noe mellom klubbene hvilken av disse dagene som er den dagen med høyest belastning, men i de fleste klubbene i undersøkelsen er dag 4 den som rapporteres som den dagen med størst belastning. To dager før kamp er mindre belastende med RB på 2,8, mens dagen før kamp gjennomsnittlig er enda litt roligere med RB på 2,2. Seks av syv klubber trener mindre belastende dagen før kamp (RB 2) enn to dager før kamp (RB 3), mens en klubb gjør det motsatte. 6,0 Rating av belastning 5,0 4,0 3,0 2,0 1,0 0,0 MD M-6 M-5 M-4 M-3 M-2 M-1 MD Figur 6: Gjennomsnittlig rating av belastning (RB) fra dag til dag fra kamp til kamp i en ukessyklus i kampsesong. RB er gjort av klubbenes støtteapparat fra 1-5. MD = kampdag. MD-6 er dagen etter siste kamp eller 6 dager før neste kamp, MD-5 er to dager etter siste kamp eller 5 dager før neste kamp osv. 30

32 5.1.3 Varighet på øktene gjennom uka Gjennomsnittlig varighet totalt i en uke, bortsett fra kampdager, er 445 min (7,4 timer). Det varierer rimelig mye fra klubb til klubb, fra 325 min (5,4 timer) 625 min (10,5 timer). Variasjonen i varigheten på øktene gjennom uka viser mye av det samme bildet som for RB i kapittelet ovenfor. Figur 7 under viser gjennomsnittlig varighet fra dag til dag gjennom en treningsuke i kampsesongen. Øktene dagen etter kamp er hos de fleste klubbene ca. 60 min. To dager etter kamp har fire av syv klubber fri. Dag 3 og dag 4 er dagene med lengst varighet på øktene. Som nevnt i kapittel er det her det er størst forskjeller mellom klubbene. På både dag 3 og dag 4 varierer total varighet fra 70 min til 160 min. Variasjonen skyldes i størst grad at varigheten beregnes ut fra to økter samme dag. Fotballøktene på disse dagene, som også er de treningene med størst belastning, varierer i varighet fra min. Seks av syv klubber har varighet på disse øktene på min. To dager før kamp er gjennomsnittlig varighet på ca. 80 min, med en variasjon fra 65 til 100 min. Dagen før kamp er gjennomsnittlig varighet på ca. 60 min, med variasjoner fra 45 til 80 min Varighet på treningsøkta 0 MD M-6 M-5 M-4 M-3 M-2 M-1 MD Figur 7: Gjennomsnittlig varighet (min) fra dag til dag fra kamp til kamp i en ukessyklus i kampsesong. Varighet kan være summen av to økter på dag 3 og 4. MD = kampdag, satt til 120 min (90 min kamp + 30 min oppvarming). MD-6 er dagen etter siste kamp eller 6 dager før neste kamp, MD-5 er to dager etter siste kamp eller 5 dager før neste kamp osv. 31

33 5.2 Metoder for registrering av treningsbelastning Det er mange metoder for å måle belastning i trening og kamp, jfr. kapittel 4.1. Tabell 2 under viser en oversikt over hvilke rapporterte metoder som brukes i de ulike klubbene i undersøkelsen for å måle belastning i trening og kamp. Resultatene viser at det er store forskjeller mellom klubbene på dette området. Riktignok bruker fem av syv klubber HF-målinger som metode for registrering av treningsbelastning. To av disse klubbene bruker også RPE. To av klubbene som ikke bruker HF-målinger, bruker kun subjektive samtaler med spillere for å registrere belastning. Tre av klubbene bruker GPS-systemer i kampsituasjon. En klubb bruker også GPS-systemer i treningssammenheng, sammen med videoteknologi, for å registrere belastning. Tabell 2: Oversikt over hvilke metoder de ulike klubbene i spørreundersøkelsen bruker for å måle belastning i trening og kamp. Klubbene er tilfeldig nummert fra 1-7. RPE («rate of perceived exertion» = gradering av subjektiv opplevd anstrengelse), mens subjektiv rapportering er mindre systematisert tilbakemelding og ikke gradert. Klubb HF Laktat VO2 1 Vurderer dette, 2 Kommer i 2015, 3 Av og til GPS-systemer (f.eks ZXY) Videoteknologi (f.eks ProZone) RPE Subjektiv rapportering 1 T 2 T T 3 T K 4 T T og K T og K T 5 T 6 T T 1 T 2 og K Metoder for registrering av belastning 7 T 3 T 32

34 5.3 Treningsbelastning, restitusjonsstrategier og måling av tretthet rett etter og påfølgende to dager etter kamp Rapportert treningsbelastning på øktene de to første dagene etter kamp er som forventet lav hos alle klubber. Gjennomsnittlig er dag 2 etter kamp dagen med lavest belastning med RB 0,7. Fire av syv klubber har som regel treningsfri på dag 2 etter kamp. Hos de klubbene som gjennomfører trening på dag 2 etter kamp rapporteres det at treningene er basert på gruppe- og rolletrening, og de innehar stor grad av individualisering i forhold til spilletid i siste kamp. En av klubbene gjennomfører fysisk trening med mobilitet og «core-trening» med hele gruppen denne dagen. Dagen etter kamp er gjennomsnittlig treningsbelastning rapportert til RB 1,4. Øktene dag 1 etter kamp er hos de fleste klubbene rundt ca 60 min, med variasjon fra min. To av klubbene kjører dette som en individuell økt (egentrening), mens de resterende fem har dette som en fellestrening. For alle klubbene defineres denne dagen som restitusjonstrening, og har et preg av fysisk innhold. I alle tilfeller inneholder disse øktene en eller flere av følgende elementer: Utholdenhet: o Løping (rolig løping, løping med varierende intensitet (for eksempel "up to six") eller alternativt sykling «Styrke» eller skadeforebyggende trening: o Styrketrening for bein, «lett styrke», styrketrening for svake muskler/ledd/kjeder. Tabell 3 under viser de hvilke restitusjonsstrategier de ulike klubbene benytter etter kamp. Resultatene viser at alle de syv klubbene rapporterer om umiddelbar inntak kost og drikke etter kamp. Restitusjonsdrikker og frukt (banan) går igjen hos alle. Det samme gjelder felles måltid etter kamp på kampdagen, fra min etter kampslutt. Alle klubbene rapporterer også om mulighet for avkjølingsbad, selv om det i fleste klubber ser ut til at dette benyttes etter eget ønske. På samme måte rapporterer alle klubbene (utenom en) om tilgang til massasje, dette også etter eget behov. 33

35 To av syv klubber bruker nedvarming som restitusjonsstrategi. Den ene av disse bare når de spiller midtukekamp (dette er dog egentlig definert bort i denne oppgaven). Den samme klubben som bruker nedvarming som mer fast strategi, bruker også felles uttøying etter kamp. Bare en av syv klubber rapporterer at de registrerer søvn på sine spillere. Dette gjøres ved å utfylle et skjema. En annen klubb nevner også søvn som viktig, uten at det fremkommer rutiner for registering av dette. Tabell 3: Oversikt over hvilke restitusjonsstrategier de ulike klubbene i spørreundersøkelsen benytter seg av etter kamp. Klubbene er tilfeldig nummert fra ) Kun ved midtukekamp 2) Mulighet for (hjemmebane), men gjennomføres etter ønske 3) Mulighet for dersom ønskelig Når det gjelder registrering og måling av tretthet etter kamp og i påfølgende to dager etter kamp er det ingen klubber som bruker fysiske tester (for eksempel hopptester) eller subjektive «wellness»- tester på å måle grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp aktivt og satt i system. Noen klubber rapporterer subjektive beskrivelser, tilbakemeldinger eller observasjoner i denne sammenheng. To klubber nevner tilgang på hopptester uten at det er satt i system. 34