Yrkesetiske dilemmaer i forhold til kjønn og likestilling i barnehagen. Et yrkesetisk dilemma er et valg man tar i yrkesrollen, i dette tilfellet som førskolelærer, som går ut over noen andre (Frøydis Oma Ohnstad, 10.10.2011). Vi vil først ta for oss tre teorier om kjønn. Vi vil deretter konkretisere dette ved å ta for oss lek, språk og menn i barnehagen. Tilslutt vil vi ta for oss noen yrkesetiske problemstillinger vi kan møte på med arbeid med likestilling i barnehagen. Likestilling i barnehagen er kanskje et misforstått tema. I barnehagen fokuserer en gjerne på likestilling som likt antall kvinner og menn på arbeidsplassen, like mange gutter og jenter i barnegruppen, og sist men ikke minst ideen om at hvis gutter leker med jente-leker og omvendt, har vi oppnådd likestilling. Rammeplanen for barnehagen skriver følgende: Likestilling mellom kjønnene skal gjenspeiles i barnehagens pedagogikk. Barnehagen skal oppdra barn til å møte og skape et likestilt samfunn. Barnehagen skal bygge sin virksomhet på prinsippet om likestilling mellom kjønn. Gutter og jenter skal ha like muligheter til å bli sett og hørt og oppmuntres til å delta i felleskap i alle aktiviteter i barnehagen. Personalet må reflektere over sine egne holdninger til og samfunnets forventninger til gutter og jenter. (Kunnskapsdepartementet, 2006, s12) Dette betyr at personalet i barnehagen må reflektere over sine egne holdninger i forhold til kjønn for å kunne skape likestilling mellom kjønn. Hvis ikke de gjør dette vil de være formet av samfunnets stereotype ideer om kjønn. Eidhamar og Leer-Salvesen mener at etiske refleksjoner bunner i to hoved årsaker. Barnehagen er et sted hvor det skjer verdiformidling til barn. Dette krever at en som førskolelærer er etisk bevisst. Denne etiske refleksjonen bunner i førskolelæreren som individ og deres moralske standard. Derfor må vi være spesielt bevisst yrkesetikken slik at vi ikke tar med våre egne vrangforestillinger på jobb. (Eidhamar og Leer-Salvesen, 2008) En bok om oppvekst (Larsen og Slåtten, 2011) legger vekt på disse teoriene. Først har vi sosial læringsteori. Her er det omgivelsene som former de forventningene som stilles barnet. Barn roses og oppmuntres til hva som er forventet adferd i forhold til deres kjønn. Adferd som ikke er kjønnsriktig blir enten straffet eller ignorert. De stereotype oppfatningene er at jenter er stille og flinke, leker rolig-leker, mens gutter er mer fysiske og bråkete. Ragnhild Andresen introduserte i 1998 begrepet dobbeltstandard. Det vil si at når en jente eller gutt
bryter med det som anses som kjønnsriktig så vil barnet i større grad bli staffet på grunn av sitt kjønn, fordi oppførselen skiller seg ut fra normene av hva vi forventer av det spesifikke kjønnet. I kognitiv teori er det barnet selv som skaper sin identitet. Gjennom mentale prosesser og bearbeiding av informasjon vil individet aktivt skape mening og struktur for å forstå og tolke omgivelsene rundt seg. I forhold til kognitiv teori er det barnet selv som ser at kjønnene er ulike, og selv forsøker å tyde hva det betyr å være jente eller gutt. De styres ikke av belønning eller straff fra de voksne, men forsøker å styrke sin identitet ved å gjøre det som barnet oppfatter er normalt og typisk for sitt kjønn. Til sist har vi sosialkonstruksjonistisk teori. Sentralt innenfor denne teorien står diskurser. En diskurs kan forklares som historisk og kulturelt produserte rammer for hvordan vi prater om et fenomen, en ramme for hva som kan sies og ikke sies (Aasebø og Melhus 2005 i Larsen og Slotten 2002). Diskurser blir ofte tatt for gitt, og regnes som selvfølgeligheter. Noen diskurser som er verdt å nevne er kjønnsdiskurser, barnehagediskurs og menn-i-barnehagen-diskurs. Dette handler om begreper, problemstillinger og formuleringer som er relevant i forhold til språk og kultur. Diskurser er også en maktfaktor, gjennom sin definisjonsmakt. I barnehagen ser man dette i situasjoner der det snakkes om at det ene kjønnet passer bedre enn det andre kjønnet til enkelte oppgaver. Denne teorien går ut på at individet skaper seg selv gjennom situasjoner og posisjonering, og ikke ved rolletildeling. Det er ikke et eget utviklingsprosjekt, men at man skaper og forhandler sitt eget kjønn gjennom posisjoneringer. Kjønn er ikke statisk, og kan forandre seg utfra forskjellige situasjoner. Barn blir også påvirket av de voksnes diskurser, her sett i forhold til kjønn. I denne sammenhengen er det måten de voksne henvender seg ulikt til de forskjellige kjønnene. Et eksempel kan være når en gjeng gutter «bråker» på en avdeling, så sier man gjerne hei, gutta! i en kort, dyp, men høy stemme. Førskolelæreres diskurser får stor betydning, fordi de speiler samfunnets forestillinger om hva det vil si å være jente eller gutt, og derfor er det viktig å ha et reflektert forhold til hvordan vi kommuniserer med barna og hvilke signaler vi sender (Larsen og Slåtten 2002). Som tidligere nevnt, henvender oss ulikt til gutter og jenter i barnehagen. Barn opplever gjerne å få oppmerksomhet som er kjønnslig betinget. Gutter blir gutter fordi det de får ros for å gjøre guttete ting. Det samme gjeller for jenter. Vi er i dag fortsatt styrt av de
tradisjonelle kjønnsrollene. Vi oppmuntrer holdninger hos barn som er sterkt kjønnet og ignorerer oppførsel som ikke er kjønnsriktig. Det er de voksne som har stereotype oppfatninger av kjønn. Det er vi som er med på å styrke de stereotype kjønnsrollene. (Larsen og Slåtten, 2011) Handlingsplanen for likestilling henviser til flere undersøkelser som viser at gutter og jenter blir behandlet ulikt i barnehagen. Barnehage personalet reagerer ulikt på samme situasjon avhengig av om det er en gutt eller en jente som utfører handlingen. Gutter får mer oppmerksomhet både ved fysisk kontakt og verbal kommunikasjon. Dette er med på å styrke gutters selvbilde. Konsekvensen er at det kan ha motsatt effekt hos jenter. Jenter forventes å være stille og leke med stille leker. De innordner seg ofte den stereotype kjønnsrollen der de er underordnet guttene og forholder seg stille og trekker seg tilbake om de må sloss om oppmerksomheten.(handlingsplan for likestilling i barnehage og grunnopplæring, 2008-2010) Verdiformidlingen vi gir barna i barnehagen som er sterkt preget av de tradisjonelle kjønnsrollene, kan indirekte føre til at jenter blir sett på som mindreverdige sammenlignet med gutter. (Temaheftet om likestilling i det pedagogiske arbeidet i barnehagen, 2006) Fra barnet er to år gammelt har det klare forestillinger om eget kjønn. Fra barnet er fire år synet det sitt eget kjønn er det beste og fra de er fem til de er åtte år er de lite tolerante i avvik fra kjønnsrollene. Jenter fremhever det feminine og gutter det maskuline, dette gjelder da også i lek. Jenter og gutter leker ofte adskilt og med «jenteleker», som for eksempel dukker og barbie, og «gutteleker», som biler og lego. (Eidhamar og Leer-Salvesen, 2008). Bredesen (2004) mener at det er en frykt for feminine merkelapper når det kommer til gutter i barnehagen. Han mener det er sterke kulturelle motforestillinger om at gutter leker typiske «jenteleker» fordi dette er et tegn på usikker kjønnsidentitet. Mens det i motsatt tilfelle, altså jenter som prøver ut typiske «gutteleker», er det ikke de samme motforestillingene (Bredesen i Larsen og Slåtten, 2011). Hva skal man som førskolelærer gjøre for å motarbeide slike diskurser? Rossholt snakker om kjønnsdiskurser i samfunnet og hvordan disse kan legge grunnlag for kjønnsforskjeller. Kan man her trekke frem medienes og reklamens betydning for dissekjønnsdiskursene? Reklame som er rettet mot gutter og reklame rettet mot jenter spiller på stereotype fremstillinger om kjønnene. Reklame rettet mot jenter er søte og yndige, det er rosa, dukker, kjøkkenutstyr, stille leker osv., mens leker rettet mot guttene er tøffe, biler,
krigsleker og mer støyende leker. Askeland og Rossholt (2009) skriver at forestillingen om de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, at gutter leker med biler og jenter med dukker, er med på å skape sosial kjønn, altså at kjønnet samfunnet «gjør» deg til. De skriver at det er et stort fokus på de konkrete lekene, og ikke hva lekene gjør med språket, altså hvilket språk de ulike gjenstandene fremmer hos barna. Derfor er det viktig at vi som voksne i barnehagen reflekterer over eget språk og egne forstillinger om kjønn. I en barnehage Nord Trøndelag har de jobbet med kjønn i barnehagen, og de bestemte seg blant annet for å bare ha kjønnsnøytrale leker i barnehagen. De hadde derfor bare leker som maling, sand og vann. Dette førte til at guttene ble flinkere til å prate, jenter og gutter lekte mer med hverandre og det førte til mindre konflikter (Larsen og Slåtten, 2011). Er dette veien mot likestilling i barnehagen? På 70-tallet var det stort fokus på likestilling mellom kjønnene på arbeidsmarkedet, noe som første til at kvinnene ikke lenger var hjemme med barna, og det ble et behov for barnehager. Barnehagen ble tidlig ansett som et kvinneyrke, og ble derfor kvinnedominert. I dag er man opptatt av å få flere menn inn i barnehagen. Men gjør det at vi får flere mannlige pedagoger i barnehagen at det blir likestilling mellom kjønnene? I Askeland og Rossholt (2009) sin artikkel viser de til at menn synes ofte det kan være utfordrende å være i undertall i barnehagen da de ofte blir tildelt visse egenskaper i form av sitt kjønn. I mange situasjoner blir menn i barnehagen sett på som en handyman. Mannen får en stereotyp rolle som et levende klatrestativ, og han som drar på tur i skogen med barna og tenner bål. Dette fører til at mange menn søker seg til barnehager der det er menn fra før. Fordi barnehagen er kvinnedominert, er det kvinner som har definisjonsmakten, for eksempel når det kommer til omsorg, og definisjonen på dette. Kvinner har kanskje bestemt måte å vise omsorg på som gjør at mannens måte å vise omsorg på kommer til kort? Nordberg (2005) refererer til en mannlig pedagogs ønske om å fremheve at de daglige arbeidsoppgaver i barnehagen ikke trenger å være kjønnsbestemt, men at menn kan gjøre ting som er sett på som kvinnelige oppgaver og omvendt, for å oppdra barna i et kjønnsnøytralt samfunn. I barnehagen er det ofte slik at de ansatte gjør de aktivitetene de liker best og er gode til selv. Det fører ofte til at de mannlige ansatte ofte har ansvar for «gutte-aktiviteter» som fotball og bryting, selv om både gutter og jenter deltar, dette blir da sett på som
«mannlige aktiviteter». Hvis man bryter disse mønstrene og velger en annen ansvarsoppgave som f.eks. veving eller bollebaking. Det kan kanskje føre til en holdningsendring hos barna når de opplever et «kjønnsnøytralt» samfunn der både menn og kvinner kan spille fotball og veve (Nordberg 2005). I forhold til de problemstillingene vi nå har tatt for oss kan vi støte på yrkesetiske dilemmaer. Som førskolelærer er man avhengig av et godt forhold til foreldrene. Hvis man ønsker å jobbe aktivt med likestilling i barnehagen, f.eks. ved å ha kjønnsnøytrale leker, kan man møte på motforestillinger fra foreldrene. Det kommer frem i Rossholt og Askeland sin undersøkelse blant foreldre om likestilling, er det mange foreldre som ikke ser poenget i å jobbe med dette i barnehagen. Her kan man som førskolelærer komme i klemme mellom «Likestilling mellom kjønnene skal gjenspeiles i barnehagens pedagogikk» (Kunnskapsdepartementet (2011), s12) og «barnehagens formål er å ivareta barnas behov ( ) i samarbeid og forståelse med barnets hjem» (Kunnskapsdepartementet (2011), s11). Her kan vi med andre ord møte på en konflikt mellom arbeid med likestilling og at man skal arbeide i nær forståelse og samarbeid med barnets hjem. Når en møter på en slik «konflikt» er det viktig at man som førskolelærer er etisk reflektert og det kan være lurt å tenke gjennom hvordan man vil håndtere det om det oppstår, og hvilke verdier som veier tyngst. Som vi har sett tidligere blir gutter og jenter behandlet forskjellig i barnehagen. Alice Miller og Carl Roger (Eidhamar og Leer-Salvesen, 2011) mener at barn som ikke blir møtt med respekt lærer heller ikke å respektere seg selv. Respekt for barnet er å ta det på alvor uansett hva det gir utrykk for. Her kan vi trekke inn likestilling i barnehagen. Gir vi hvert enkelt barn like mye respekt uavhengig av kjønn? Her trengs det kanskje at man må jobbe mer aktivt med de ansattes holdninger til likestilling mellom kjønnene i hverdagen. For hvis man ikke er reflektert kan det gå utover barnets respekt for seg selv. Aktivt likestillingsarbeid krever at man hele tiden stiller spørsmålstegn ved verdier, tankesett og praksiser i barnehagen. Det handler om etiske standarder i forhold til barns rett til å bli respektert i vid forstand uavhengig av kjønn.(temaheftet om likestilling i det pedagogiske arbeidet i barnehagen, 2006, s.14) Hvis man skal trekke en konklusjon på bakgrunn av det vi skrevet, er det viktigheten av etisk refleksjon rundt likestilling i barnehagen som bør stå i fokus. Hvordan praktiserer vi dette ubevisst og bevisst? Hvordan snakker vi til gutter og jenter? Hvordan viser vi våre holdninger
nonverbal? Hvordan fordeler vi arbeidsoppgaver i personalet, gjør menn «manne-aktiviteter og kvinner «kvinne-aktiviteter»? Hvilke leker oppfordrer vi gutter og jenter til å leke med? Og hvordan møter vi barnas egne forestillinger om f.eks. «gutteleker» og «jenteleker»? Dette er viktige spørsmål å stille seg når en jobber i barnehage. Vi må sette likestilling på dagsordenen og utvikle kompetanse på likestillingsfeltet. Dette er spesielt viktig for demokratiseringsarbeidet i barnehagen. Viktigheten av et etisk bevisst personale er alfa omega når det kommer til likestilling mellom kjønnene i barnehagen (Temaheftet om likestilling i det pedagogiske arbeidet i barnehagen, 2006). For litteraturliste se wiki page.