Spesialitet/ fordypning: Klinisk barne-og ungdomspsykologi

Transkript

1 Tittel: Stabilitet av tidlige tilknytning Forfatter: Lise Veiberg Arbeidssted: Lade behandlingssenter, Avdeling for gravide og småbarnsfamilier Adresse: Lade alle 86, 7041 Trondheim Spesialitet/ fordypning: Klinisk barne-og ungdomspsykologi

2 Innledning Gjennom mine ulike arbeidsplasser har jeg møtt mange barn med store alvorlige relasjonsbrudd, med psykisk syke foreldre, adoptivbarn, eller barn som har vært utsatt for vanskjøtsel og mishandling av sine foreldre. Dette er alle barn som jeg, ut i fra hva jeg har tenkt om tilknytning og utvikling, har tenkt burde ha store vansker med å inngå og stå i relasjoner til andre og til å fungere godt når relasjoner blir nære. De burde videre bli svakt fungerende foreldre. Den kliniske virkeligheten jeg ser er en ganske annen. Mange av de barna jeg møter med alvorlige og vanskelige livshistorier fungerer tilsynelatende akseptabelt. Majoriteten av utenlandsadopterte barn fungerer godt (Juffer & van IJzendoorn, 2005). På den andre siden kan mange av de barna som har vært utsatt for tidlig omsorgssvikt fortsatt slite emosjonelt og med relasjonsbygging flere år etter overflytting til fosterhjem. I slike tilfeller synes skadene å være av en mer varig karakter. Hvordan kan enkelte barn fungerer så pass godt, tross sine svært negative tilknytningsopplevelser tidlig i livet? Er det ikke slik at de tidlige opplevelser setter tonen for resten av livet? På den ene siden blir det snakket om hvor sjelsettende og nærmest determinerende de tidlige tilknytningsrelasjonene er. På den andre siden snakker man om intervensjoner og det å for eksempel jobbe med foreldres egen tilknytning med mer. Det at man i det hele tatt kan intervenere gjennom foreldres egen tilknytningshistorie må jo bety at de tidlige dannende mønstre er mulig å endre. Jeg opplever slik at kart og terreng ikke stemmer. Dette gjør at jeg ønsker å se nærmere på hva litteraturen på området sier i forhold til hvor stabil den tidlige tilknytningen er. 2

3 Spørsmålet er på mange måter et kjernespørsmål i utviklingspsykologien; hvor viktig er egentlig barndommen? Både empiriske funn og teoretiske forklaringer spriker i forhold til om den tidlige tilknytningen er stabil eller ikke. Noen teoretikere vil hevde at de tidlig etablerte mønstre er varige og lite påvirkelige senere i livet. Andre hevder at senere erfaringer i livet kan føre til at tidlige mønstre kan endres. Jeg vil i denne teksten først beskrive kort hva tilknytning er, samt teoretiske forklaringer rundt stabilitet i tilknytningsmønster. Jeg vil så beskrive noe av den sprikende empirien på området, for så drøfte stabilitet ved å belyse ulike holdninger i feltet rundt dette. Tilknytning Som alle dyr fødes mennesker med et biologisk adferdssystem som skal sikre det den nødvendige omsorgen for å overleve. Den adferden barnet bruker for å oppnå nærhet til omsorgspersonen (som for mennesket er en forutsetning for å overleve) sin kalles for tilknytningsadferd (Bowlby, 1973). Selve tilknytningsrelasjonen er den emosjonelt tette relasjonen som utvikler seg mellom to individer, der barnet foretrekker den ene voksne for trøst og trygghet. Tilknytningsadferden dannes ut ifra de erfaringer barnet gjør seg om den voksnes tilgjengelighet (Bowlby, 1973). Barnet anslår hvor tilgjengelige og responsive foreldrene er dersom barnet skulle trenge dem. Det vil si hvor villig forelderen er til å trøste og beskytte barnet når det er redd. Dette former hvor trygt barnet føler seg, og det former hvilken adferd barnet må ha for å sikre seg omsorg. Barnets ulike forventninger om tilknytningspersonenes respons skaper ulike typer tilknytningsmønster. Når barnet føler seg sikker på at mor er tilgjengelig og responsiv dersom barnet trenger henne utvikles en såkalt trygg tilknytning. Når barnet er usikker på hvor tilgjengelig mor er blir barnet utrygt 3

4 tilknyttet. Barnets adferd i truende situasjoner vil variere alt etter hvilke antagelser det gjør om mors evne til å trygge det. Adferdens funksjon er å sikre seg omsorg og en opplevelse av å være trygg (Sroufe & Waters, 1977). Ulike teoretikere (eksempelvis Bowlby, 1969; Crittenden, 1990) klassifiserer tilnytningsadferd noe forskjellig, og gjør slik også noe ulike antagelser om hvilke mentale forhold den observerbare adferden representerer. Bowlby (1973), bruker begrepet indre arbeidsmodell om de mentale representasjonene av tilknytningsrelasjonen, seg selv og omsorgspersonen mens Crittenden opererer med indre representasjonsmodeller. Dette er modeller av mors tilgjengelighet, emosjonell regulering og om seg selv, om det er velkomment eller ikke. Når en skal si noe om hvor stabilt et tilknytningsmønster er, så er det stabiliteten av disse indre modellene en ønsker å måle, mens det er den observerbare adferden som faktisk måles og som en gjør antagelser ut i fra. De indre arbeidsmodellene er mentale tilstander som har både kognitive og affektive komponenter (Smith, 2002). Bowlby (1973) hevder at de første relasjonelle arbeidsmodeller er ikke-verbale og at de består av mer grunnleggende emosjonelle reaksjoner og adferdstendenser. Indre arbeidsmodeller er ikke-språklig generalisert hukommelse, hevder Bowlby. Han sier de skiller seg fra episodisk hukommelse, som vi er mer bevisst. Det at vi er våre indre arbeidsmodeller ubevisst gjør at det kan oppstå konflikter mellom adferden eller det man føler, og det man husker/er seg bevisst. Teoretiske forklaringer rundt stabilitet Barnet utvikler over tid en tillit til hvor tilgjengelig omsorgspersonen er; fra spedbarn til ungdomstid. De forventningene som da lages er noenlunde stabile gjennom resten av livet 4

5 (Bowlby, 1973). Bowlby mente at arbeidsmodellene oppdateres etter erfaring samtidig som de er motstandsdyktige mot endring. I følge Bowlby er det tre mekanismer som bidrar til denne stabiliteten: i) Arbeidsmodellen påvirker miljøet, slik at miljøet bidrar mer til å bekrefte arbeidsmodellen. ii) Tilknytningssystemet er mer påvirkelig fra miljøet de første årene, men påvirkes så mindre etter hvert. iii) Tidlig erfaring fører til dannelse av en prototype av tilknytningsrelasjoner. Disse påvirker senere relasjoner. Bowlby hevder at vi kan ha flere lag av arbeidsmodeller. Han sier at når en person blir mentalt syk, så ser en ofte at det er den modellen som ble dannet først, en mer primitiv modell, som gjøres gjeldende. Den mer avanserte modellen, som personen selv kanskje tror er den dominante, er gjerne mer synlig for personen selv (Bowlby, 1973). Bowlby sin teori tilsier slik at det er høy stabilitet mellom tidlige tilknytningserfaringer og følgende arbeidsmodeller, og de arbeidsmodellene du har senere i livet. Dette samtidig som arbeidsmodellene er likevel ikke låst og umulige å endre. Endringer kan skje ved store hendelser som radikalt endrer personens miljø eller relasjoner, og som strider mye mot den indre arbeidsmodellen (Feeney, 1999; Hesse, 1999). I følge Bowlby er det slik vanskelig, men mulig, å endre tilknytningsmønstre etter de første årene. Også Crittenden (2000) mener at tilknytningsmønster kan endres. Strategiene vi bruker for å beskytte selvet blir mer komplekse. Crittenden mener at barnets representasjonsmodell som er begrepet hun opererer med, må endres ved modning. Dette for å kunne være adaptivt og kunne fungere som en beskyttelse. Tilknytningsmønsteret er ikke satt, men endres ved erfaring. Crittenden sier at representasjonsmodeller må evne å ta inn ny informasjon om omgivelsene. En adaptiv strategi 5

6 kan noen ganger være å ikke gjøre dette fordi barnet da blir utrygt. Når denne strategien vedvarer som en måte å beskytte selvet på sier Crittenden at representasjonsmodellen blir lukket. En lukket representasjonsmodell som ikke tar inn ny informasjon vil måtte være mer stabil enn en åpen (Crittenden, 1990). Fraley (2002) hevder at det i hovedsak er to perspektiver på stabilitet av tilknytning. Revisionist perspektivet hevder at de tidlige arbeidsmodellene hele tiden endres og oppdateres etter hvert som individet gjør erfaringer som ikke stemmer overens med de eksisterende arbeidsmodellene. Den andre modellen er prototype modellen. Denne sier at de første modellene en lager danner en prototype som er med på å forme oss resten av livet. Disse første prototypene er førspråklige. Senere dannede arbeidsmodeller endres med erfaring, men de helt første modellene endres ikke. Disse er med oss og fører til en påvirkning på omgivelsene som igjen befester modellen. Fraley sammenligner dette med prosedural kunnskap; slik kunnskap du ikke er bevisst å ha. Dette er ferdigheter og lignende som er vanskelig å beskrive for andre, eksempelvis å sykle. Deklarativ kunnskap er slik du bevisst kan huske. Denne utvikles etter den prosedurale, og legger seg gjerne oppå den prosedurale. Den dannes etter hvert som mer kompleks kognitive ferdigheter dannes. Fraley hevder at våre første arbeidsmodeller av oss selv, mors tilgjengelighet, hvordan mor vil regulere barnet eller ikke med mer er en slik ikke-verbal kunnskap. Dette er kunnskap som vanskeligere å endre, sier han. Protoptype modellen indikerer en noe høyere grad av stabilitet, ved at miljøet ikke har like stor påvirkning. Dette ved at de førspråklige prototypene av våre arbeidsmodeller ikke endres når vi senere gjør oss erfaringer som strider mot dem. Et barn som tidlig lærte at det ikke var verdt å elske vil, etter prototype modellen, hele livet ha dette som en grunntone i senere relasjoner. Etter revisjonist modellen vil eventuelle senere erfaringer med å bli elsket kunne endre på denne grunnantagelsen. Fraley setter de to modellene opp mot hverandre ved 6

7 å foreta en meta-analyse av de longitudinelle studiene som eksisterte fram til Gjennom dette kommer Fraley frem til at tilknytningsmønster er moderat stabilt fra spedbarn til voksen alder med en korrelasjon på 0.39 mellom tilknytning i spedbarnsalder og voksenalder. Dette mener Fraley viser at det er prototype modellen som best beskriver grad av stabilitet av tilknytning. Empiri Det foreligger en stor mengde empiri som søker å belyse hvorvidt de første tilknytningserfaringer danner stabile mønstre eller ikke. Enkelte funn indikerer stor grad av stabilitet, mens andre indikerer at de tidlige erfaringer lar seg korrigere. Effekten av mors depresjon på tilknytning er et eksempel på slik forskning. Depresjon hos mor er en kjent risikofaktor med hensyn til utvikling av utrygg tilknytning hos spedbarn (Martins & Gaffan, 2000). Langtidseffekten av en slik tidlig depresjon hos mor er mer omdiskutert. Enkelte funn tyder på en vedvarende skadelig effekt, mens andre funn tyder på at tilknytningen blir trygg igjen når mors depresjon går over. Flere forskere har funnet en vedvarende effekt av mors tidlige depresjon på barnets fysiologiske stressbarhet. Grad av stress sier noe om barnets psykiske tilstand. Det er ikke et mål på tilknytningsstil direkte, men man kan gjøre antagelser om denne trolig er trygg eller utrygg ut i fra hvor stressbart barnet er. En har for eksempel sett at barn med deprimerte mødre ved ett års alder hadde forhøyet kortisolnivå som treåringer (Dawson & Ashman, 2000). Kortisolnivået var direkte relatert til grad av depresjon hos mor da barnet var ett år. Halligan og medarbeidere (2004) har funnet at denne effekten vedvarer helt opp til ungdomsårene. De fant også at mors depresjon i spedbarnsperioden har sammenheng med høyere og mer variabelt kortisolnivå hos barna når de er 13 år. Ungdommens kortisolnivå har ikke sammenheng med lengden av mors depresjon, eventuell aktuell depresjon, eller uheldige 7

8 livshendelser i barnets liv senere. Depresjon hos mor i barnets første leveår synes slik å skape en økt stressbarhet hos barnet som er vedvarende også etter at omsorgssituasjonen har endret seg. Dette gir grunn til en antagelse om at tilknytningsmønstrene som dannes tidlig mens mor er deprimert kan være vedvarende. Andre studier indikerer en mindre vedvarende effekt av mors depresjon. Trapolini og medarbeidere (2007) har funnet at barns tilknytningsmønster påvirkes negativt av mors pågående depresjon, men at det ikke er noen sammenheng mellom mors depresjon når barnet er 15 måneder og barnets tilknytningsmønster når barnet er fire år. Ashman og medarbeidere (Ashman, Dawson, Panagiotides, Yamada, & Wilkins, 2002) fant at effekten av mors tidlige depresjon var borte da barnet var blitt syv år. Hazan og medarbeidere hevder at det er en vanlig misforståelse å tro at tilknytningsmønster er stabilt gjennom livet (Hazan, Campa, & Gur-Yaish, 2006). Kobak (1999) hevder at tilknytningsforskningen fram til 1999 har vært studier av tiknytning som en internalisert del av personlighet, og ikke som en kontinuerlig prosess. Dette gjelder særlig forskningen på og 1990-tallet. Kobak sier at få forskere eksplisitt sier at de mener tilknytningen i spedbarnsalderen legger grunnen for personligheten videre, men at de gjennom sin forskning viser at de likevel har et slikt utgangspunkt. Smith (2002) hevder at forskningen i dag ikke gir holdepunkter for et synspunkt om at konsekvensene av tilknytningstrygghet tilsvarer det man skulle forvente ut fra den klassiske oppfatningen om at mor-barn relasjonen er prototypen for alle senere kjærlighetsforhold. 8

9 Årsaker til den sprikende empirien Greenberg og medarbeidere (1999) hevder at en av årsakene til motstridende funn er at enkelte forskere har en forenklet forskning som leter etter hovedeffekten av tilknytning; om det er langtidseffekter av den tidlige tilknytningen for senere psykopatologi. Dette mener Greenberg med medarbeidere er for enkelt. En kan ikke forvente å finne en slik hovedeffekt. Dette fordi det svært sjelden er en hovedårsak til psykiske lidelser, og fordi utvikling av menneskesinnet er en sammensatt prosess. Videre viser de til at ingen av de vanligste psykiske lidelsene hos barn har en årsak som er nødvendig eller tilstrekkelig alene og at effekten av en risikofaktor avhenger av relasjonen til andre risikofaktorer. En annen årsak er trolig at det er stor variasjon i aldersspennet en har vurdert. En del forskere har målt tilknytning ved 12 måneder, og så igjen to-tre år senere, og gjort antagelser om stabilitet ut i fra dette. Fordelen med dette er at en kan måle de samme faktorene. Ulempen er selvsagt at det er vanskelig å si noe om stabilitet gjennom livet ut i fra disse resultatene. Ved å måle tilknytning, eller antatte følger av den, ved senere alderstrinn kan en at bedre si noe om stabilitet over tid. En møter da andre utfordringer ved at en må måle tilknytning på ulike måter ved ulik alder. Det finnes ingen enighet om hva en skal måle, og en valid måte å måle tilknytning på, ved ungdom/voksen alder. Det er de indre mentale representasjonene vi ønsker å måle, og disse må nødvendigvis ytre seg ulikt adferdsmessig ved ulike aldre. Problemet er å trekke konklusjoner om kausale sammenhenger ut i fra antagelser om dem og funn av sammenhenger. Det er større sannsynlighet for å kunne trekke slike konklusjoner dersom en måler de samme variablene. En slik variabel kan for eksempel være angst. Hazan og medarbeidere (2006) hevder at dimensjonene angst og unnvikelse sammenfaller mest med kategoriene til Ainsworth, og at disse er lettere å måle gjennom hele aldersspennet. Det er ikke noen enhetlig måte å måle tilknytning hos voksne på. En annen måte å måle 9

10 tilknytningsrelevante variabler på er å måle dem fysiologisk. Strange Situation er bare et valid mål de første årene (Solomon & George, 1999). Dess eldre individet blir dess lettere kan en måle de indre mentale representasjonene direkte. Ved senere alderstrinn har en benyttet seg av ulike måter å måle tilknytning på, og en har målt ulike variabler. Strange Situation og AAI har vist å ha gode psykometriske kvaliteter og utgjør de gyldne standarder som andre metoder kontrolleres opp mot (Solomon & George, 1999). Det er likevel bare de siste årene at en har fått longitudinelle studier der en har benyttet disse metodene. Ulike syn på stabilitet av tilknytning Enkelte forskere hevder at de tidlige tilknytningsmønstre danner stabile mønstre, mens andre hevder at tilknytning er noe som hele tiden er i endring. Tilknytningsmønster varierer med aktuell omsorgssituasjon Flere forskere mener at tilknytningsmønster kan endres gjennom at barnet får nye erfaringer, og da oftest at mors omsorgsevne bedres. Lamb og medarbeidere mener at det er grad av stabilitet i omsorgen som avgjør hvor stabilt tilknytningsmønsteret er (Lamb, Thompson, Gardner, & Charnov, 1985; Lamb, 1987). Det er kvaliteten på den omsorgen barnet til en hver tid mottar som avgjør hvordan barnet har det og hvordan det fungerer i relasjon til andre. En rekke studier viser at barns tilknytningsmønster endres når mors omsorgsevne endres. Når eksempelvis mødre belastet med fattigdom, eller etablerer stabile forhold til en partner, endrer barnets tilknytning seg fra utrygg til trygg (Vaughn, Egeland, Waters, & Sroufe, 1979). Både aktuelle brudd i tilknytningsrelasjonen, kvaliteten på kommunikasjonen i denne relasjonen, samt de tidligere dannede tilknytnings-strategiene påvirker grad av trygghet i tiknytning i dag, hevder Kobak (1999) 10

11 En litteraturgjennomgang av studier som har sett på stabilitet i tilknytningsmønster i spedbarnsalder viser at stabilitet varierer med sosioøkonomisk status (Daae Zachrisson, 2005). Alle studiene fant at endringer i familiesituasjon, eller andre stressende opplevelse, predikerer endring fra sikker til usikker tilknytning. I en review deler Greenberg studier av tilknytning opp etter hvilket utvalg en studerte; høy-risiko, lav-risiko, barn med medisinsk risiko, og psykisk syke foreldre (Greenberg, 1999). I lav-risiko utvalgene finner en ingen effekt av tidlig utrygg tilknytning og senere eksternaliseringsproblem, mens barn i høy-risiko familier med tidlig utrygg tilknytning senere viser dårligere venneforhold, og mer symptomer på depresjon og aggresjon enn de med trygg tilknytning opp gjennom ungdomsårene. I sin drøfting av empirien omkring stabiliteten av tilknytning, hevder Smith (2002) at familiens livsvilkår, og hvorvidt familien klarer å tilpasse seg i forhold til nye utfordringer, synes å være viktige forutsetninger for stabilitet i tilknytning. Endringer i tilknytningsmønstre skjer systematisk ved inter- og intrapersonlige forandringer (Hazan et al., 2006). Tidlig dannede mønster synes slik å være mulig å endre. Det er den aktuelle omsorgssituasjonen som er avgjørende for barnets tilknytningsmønster, og ikke tidligere omsorgssituasjon. Belsky og Fearon (2002) viser at selv om tidlig trygg tilknytning var assosiert med bedre psykologisk utvikling enn utrygg tilknytning, så kunne dette endres når omsorgsbetingelsene ble bedre. Tilknytningsmønstre er stabile Smith beskriver hvordan både Freud, Bowlby og Ainsworth mener kvaliteten på våre første relasjoner former våre voksne relasjoner (Smith, 2002). Foreldre-barn forholdet i sped- og småbarnsalderen antas å være en av de viktigste faktorene ved dannelsen av barnets personlighet. Objektrelasjons teoretikere og ego-psykologien har hypoteser om at de tidlige og nærmeste relasjonene er de mest sentrale i utviklingen av senere mental helse og sykdom (Greenberg, 1999). 11

12 Sroufe og medarbeidere (Sroufe & Egeland, 1991; 1996) mener at kvaliteten på tidlig tilknytning danner en første organisering av heldige eller uheldige personlighetstrekk, som så igjen former den videre utviklingen. Dette gjennom formingen av indre arbeidsmodeller. Et trygt tilknyttet barn forventer å bli møtt positivt og vil ha en adferd som utløser dette. Slik vil barnets indre arbeidsmodell konsolideres og bli stabilt. Greenberg (1999) hevder at etter hvert som arbeidsmodellene blir mer og mer stabile vil de motsette seg endring ved at de former vår persepsjon og gjør oss biased i vår oppfattelse av andres handlinger og intensjoner. Det er kanskje vanskelig å endre en arbeidsmodell ved erfaring dersom arbeidsmodellene dine kjennetegnes ved manglende tillit, angst, sinne og frykt. Dette fordi en ikke så lett utsetter deg for erfaringer som kan endre en slik arbeidsmodell (Main, 1995). Slik synes det mulig å korrigere de første erfaringer, men en vil trenge sterke eller mange opplevelser som strider mot den eksisterende indre arbeidsmodellen før denne endres. Bowlby (1973) mente også at den indre arbeidsmodellen blir mer og mer stabil over tid, og at de relasjonelle forventingene som er laget fram til ungdomsårene siden er vanskelige å endre. Flere studier har funnet en høy grad av stabilitet i tilknytningsmønster far spedbarn til voksenalder (Daae Zachrisson, 2005). Stabiliteten er høyest i de familiene der barnet ikke utsettes for negative livshendelser og i middelklasse/lav-risiko utvalg. En har også funnet at de ulike klassifiseringene av tilknytningsmønstre har ulik grad av stabilitet, der trygg- og desorganisert tilknytnings stil er de typene som er mest stabile og motstandsdyktige mot endring (Vice, 2004). Vice peker på at dette indikerer at stabile miljøfaktorer skaper stabile tilknytningsmønster, enten miljøfaktorene er negative eller positive. Også Smith (2002). peker på at man gjerne finner større stabilitet i barn som vokser opp i veletablerte familier enn i familier med større sosial risiko. Gunnar og kollegaer (2001) har studert barn oppvokst på 12

13 barnehjem i Romania og som så har blitt adoptert. De fant da at barna som hadde vært 8 måneder eller mer på barnehjemmet før de ble adoptert bort hadde lavere IQ og omfattende emosjonelle vansker. Seks år etter adopsjonen hadde de fremdeles som gruppe et høyere kortisolnivå enn kontrollgruppen. De barna som ble adoptert bort før fire måneders alder hadde samme kortisolnivå som kontrollgruppen. Slik synes lengden på skadelig omsorg og/eller alder for nå barnet eksponeres for den, å være avgjørende for om barnet får varige skader, eller om endringer i omsorgssituasjonen vil kunne korrigere en negativ utvikling. Eksperimentelle studier av apekatter har vist at ulike oppvekstvilkår kan føre til ulike fysiologiske forskjeller som vedvarer opp i voksen alder (Suomi, 1995). Flere studier har vist at stress under svangerskapet kan gi ulike nevrofysiologiske skader på avkommet. Forsøk på rotter viser at langvarig eksponering for stresshormon under svangerskapet fører til mindre modning av cerebral cortex, limbiske system, ryggrad med mer, samt en redusert myelinisering (Couperus & Nelson, 2006). Dette er skader som er rimelig å anta er av varig karakter. Dyreforsøk over flere tiår viser at tidlige erfaringer programmerer de deler av hjernen som har med aktivering, avslutting og restituering ved stressende hendelser. Stressbarhet er trolig svært plastisk etter fødsel (Gunnar, 2006). De erfaringer barnet da gjør programmerer stress-systemet og lager et mønster for hvordan barnet reagerer på stress. Enkelte effekter er varige ved at blant annet gener involvert i stressregulering dør. Andre er mulig å endre ved erfaring (Gunnar, 2006). I dyrestudier der mor utsettes for stress under svangerskapet får barn som er mer stressreaktive, både fysiologisk og adferdsmessig (Weinstock, 2001). Kronisk høyt glukokortikoid nivå under svangerskapet fører til at barnet blir hyperresponsivt overfor stress. På reseptornivå skjer endringer som medfører at dyret blir lettere stresset, og at systemet som skal regulere stresset ned igjen fungerer dårligere. 13

14 Tilknytningsmønster er retningsangivende Flere funn indikerer at barns tidlige tilknytningsmønster er mulig å endre, men at dette blir vanskeligere dess eldre barnet er. En har for eksempel funnet at barn i fosterhjem, etter en viss tid i den nye familien, får en tilknytningsadferd som står i forhold til fostermors adferd (Dozier, Manni, & Lindhiem, 2005). Dess eldre barna er ved omplassering, dess lengre tid tar det før deres og fostermors adferd samstemmer. Barn vokst opp i barnehjem viser et forhøyet basalt kortisolnivå mens de er i barnehjemmet, men normal produksjon etter adopsjon til familier (Kertes, Gunnar, Madsen, & Long, 2008). Barn med usikre tilknytningsmønstre har et jevnt over høyere stress nivå (Gunnar, 2006). Tidligere nevnte studier viser at langvarig høyt stressnivå pre- og postnatalt kan skape barn som er stress hyper responsive og som vil slite med regulering. Enkelte av disse skadene er permanente. Dette gir støtte til en tanke om at et tidlig usikkert tilknytningsmønster kan være stabilt dersom mønsteret får tid til å konsolideres helt. Det er likevel viktig å huske på at et dårlig regulert barn ikke er ensbetydende med et usikkert tilknyttet barn. Det er trolig mer korrekt å si at grad av tidlige eksponering for stress skaper et grunnlag for en negativ eller positiv utviklingsvei. Selv om en påviser en skadelig og varig effekt av tidlig usikker tilknytning kan en ikke konkludere med at ikke barnet, med de rette miljøbetingelsene, kan bli trygt tilknyttet. Barnet vil likevel fortsette å ha sine vansker med regulering. Slik får foreldrene et mer krevende barn, som igjen vil sette større krav til deres evne til å hjelpe barnet til regulering. Den tidlige tilknytningen er kanskje således retningsangivende, men retningen lar seg korrigere. De tidlige erfaringene former vår stressbarhet. Erfaringer barnet gjør seg organiserer barnets fysiologi og dets måte å tenke og føle om verden på. Dette er ikke-verbale, ikke-kognitive 14

15 måter å forholde seg til andre på, og kan kanskje sammenlignes med det Fraley (2002) kaller prototyper. Dette synes å være noe mer stabile forhold ved barnet som skaper en større sårbarhet i den videre utviklingen, men som ved de rette miljøbetingelsene likevel delvis kan endres. Senere erfaringer som former hvordan vi tenker rundt oss selv og andre er arbeidsmodeller som mer ligner det Fraley beskriver som revisionist perspektivet. Dette er forhold det er lettere å endre. Daae Zacharisson (2005) har i sin artikkel en gjennomgang av longitudinelle studier der barn observert med Strange Situation som spedbarn har blitt vurdert med AAI som voksne. Disse studiene viser en relativt moderat stabilitet i tilknytning. Alle studiene fant tydelige sammenhenger mellom negative livshendelser og utvikling av, eller opprettholdelse av, usikker tilknytning. Ut i fra argumentasjonen rundt den litteraturen og teorien en har her synes det som om den første tilknytningen former barnets psykofysiologiske organisering, og at dette er retningsangivende, men ikke determinerende, for den videre utviklingen. Den videre veien barnets utvikling tar avhenger av hvilken omsorg det fortsetter å få. Trygt tilknyttede barn har videre en rekke egenskaper som gjør sosial interaksjon, emosjonell fungering, skolegang med mer lettere for dem. Se Ranson og Urichuk (2008) for en oversikt over litteratur som viser dette. Fonagy og medarbeidere (1994) peker på forskning som viser at trygg tilknytning de to første årene predikerer mange av de egenskapene en finner hos såkalte resiliente barn. Fonagy argumenterer for at gode indre arbeidsmodeller regulerer barnets adferd overfor tilknytningsfiguren og organiserer all adferd overfor signifikante andre, og til slutt egen barn. Kvaliteten på tidlig tilknytning kan slik sees på som en beskyttelsesfaktor eller en risikofaktor for videre emosjonell utvikling. 15

16 Konklusjon Gjennom denne gjennomgangen av litteraturen har jeg funnet ut at kart og terreng kanskje stemmer overens likevel. Det kartet jeg har fått presentert på ulike kurs har kanskje ikke vært det riktige, eller har kanskje vært i for stor skala til at nyansene har fått komme fram. Litteraturen gir i alle fall grunn til håp og synes å indikere både at de helt tidlige er faringer er svært viktige, men at de lar seg korrigere for med de rette tiltakene. Skjebnen er med andre ord ikke lagt etter det første leveåret. Veien er stiplet opp med blyant, men den lar seg viske ut og tegne opp på ny i en annen retning dersom miljøbetingelsene rundt barnet endres. Det varmer et psykolog-hjerte. Referanser Ashman, S. B., Dawson, G., Panagiotides, H., Yamada, E., & Wilkins, C. W. (2002). Stress hormone levels of children of depressed mothers Maternal depression and children`s attachment representation during the preschool years. Developmental Psychopathology, 14, Belsky, J. & Fearon, R. M. (2002). Early attachment security, subsequent maternal sensitivity, and later child development: does continuity in development depend upon continuity of caregiving? Attachment & Human development, 4, Bowlby, J. (1969). Attachment and loss. Attachment. Hogarth Press. Bowlby, J. (1973). Attachment and loss. Separation, anxiety and anger. London: 16

17 Couperus, J. W. & Nelson, C. A. (2006). Early Brain Develpment and Plasticity. In K.McCartney & D. Phillips (Eds.), Blackwell Handbook of Early Childhood Development (pp ). Oxford: Blackwell Publishing. Crittenden, P. M. (1990). Internal representational models of attachment relationships. Infant Mental Health Journal, 11, Crittenden, P. M. (2000). A dynamic-maturational approach to continuity and change in pattern of attachment. In P.M.Crittenden & A. Claussen (Eds.), The organization of attachment relationships: Maturation, context and culture ( New York: Cambridge University Press. Daae Zachrisson, H. (2005). Stabilitet og forandring i tilknytningsmønster. Nordisk Psykologi, 57, Dawson, G. & Ashman, S. B. (2000). On the origins of a vulnerability to depression: The influence of early social enviroment on the develpment of psychobiological systems related to risk of affective disorder. In C.A.Nelson (Ed.), Minnesota Symposia on Child Psychology: VOl 31. The effects of adversity on neurobehavioral development (pp ). New York: Erlbaum. Dozier, M., Manni, M., & Lindhiem, O. (2005). Lessons from the Longitudinal Studies of Attachment. In K.E.Grossmann, K. Grossmann, & E. Waters (Eds.), Attachment from Infancy to Adulthood. The major Longitudinal Studies. (pp ). New York: The Guilford Press. Feeney, J. A. (1999). Adult romantic attachment and couple relationships. In J.Cassidy & P. R. Shaver (Eds.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (pp ). New York: The Guilford Press. 17

18 Fonagy, P., Steele, M., Steele, H., Higgit, A., & Target, M. (1994). The Emanuel Miller Memorial Lecture The Theory and Practice of Resilience. Journal of child psychology and psychiatry, 35, Fraley, R. C. (2002). Attachment stability from infancy to adulthood: Meta-analysis and dynamic modeling of developmental mechanisms. Personality and Social Psychology Review, 6, Greenberg, M. T. (1999). Attachment and psychopathology in childhood. In J.Cassidy & P. R. Shaver (Eds.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (pp ). New York: The Guilford Press. Gunnar, M. R. (2006). Social regulation of stress in early child development. In K.McCartney & D. Phillips (Eds.), Handbook of early childhood development (pp ). Malden, MA, US: Blackwell Publishing. Gunnar, M. R., Morison, S. J., Chisholm, K., & Schuder, M. (2001). Salivary cortisol levels in children adopted from Romanian orphanages. Development and Psychopathology, 13, Halligan, S. L., Herbert, J., Goodyer, I. M., & Murray, L. (2004). Exposure to postnatal depression predicts elevated cortisol in adolescent offspring. Biological Psychiatry, 55, Hazan, C., Campa, M., & Gur-Yaish, N. (2006). Attachment Across the Lifespan. In Noller.P. & J. A. Feeney (Eds.), Close relationships: Functions, forms and processes (pp ). New York: Psychology Press. 18

19 Hesse, E. (1999). The adult attachment interview - Historical and current perspectives. In J.Cassidy & P. R. Shaver (Eds.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (pp ). New York: The Guilford Press. Juffer, F. & van IJzendoorn, M. (2005). Behavior problems and mental health refferals of international adoptees. The Journal of the American Medical Association, 293, Kertes, D. A., Gunnar, M. R., Madsen, N. J., & Long, J. D. (2008). Early deprivation and home basal cortisol levels: a study of internationally adopted children. Development and Psychopathology, 20, Kobak, R. (1999). The emotional dynamics of disruptions in attachment relationships - implications for theory, research, and clinical intervention. In J.Cassidy & P. R. Shaver (Eds.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (pp ). New York: The Guilford Press. Lamb, M. E. (1987). Predictive implications of individual differences in attachment. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 55, 824. Lamb, M. E., Thompson, R. A., Gardner, W., & Charnov, E. L. (1985). Infant-mother attachment: The origins and developmental significance of individual differences in strange situation behavior. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum. Main, M. (1995). Recent studies in attachment: Overview, with selected implications for clinical work. In S.Goldberg, R. Muir, & J. Kerr (Eds.), Attachment theory: Social, developmental. and clinical perspectives (pp ). Hillsdale: Analytic Press. 19

20 Martins, C. & Gaffan, E. A. (2000). Effects of early maternal depression on patterns of infant-mother attachment: A meta-analytic investigation. Journal of child psychology and psychiatry, 41, Ranson, K. E. & Urichuk, L. J. (2008). The effect of parent-child attachment relationships on child biopsychosocial outcomes: a review. Early Child Development and Care, 178, Smith, L. (2002). Tilknytning og barns utvikling. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS. Solomon, J. & George, C. (1999). The measurement of attachment security in infancy and childhood. In J.Cassidy & P. R. Shaver (Eds.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (pp ). New York: Guilford. Press. Sroufe, L. A. (1996). Emotional development. Cambridge: Cambridge University Sroufe, L. A. & Egeland, B. (1991). Illustrations of person-environment interaction from a longitudinal study. In T.D.Wachs & R. Plomin (Eds.), Conceptualization and measurement of organism-environment interaction ( Washington D.C.: American Psychological Association. Sroufe, L. A. & Waters, E. (1977). Attachment as an Organizational Construct. Child Development, 48, Suomi, S. J. (1995). Attachment theory and non-human primates. In S.Goldberg, R. Muir, & J. Kerr (Eds.), Attachment theory: Social, developmental, and clinical perspectives ( Hillsdale, NJ: The Analytic Press. 20

21 Trapolini, T., Ungerer, T. A., & McMahon, C. A. (2007). Maternal depression and children`s attachment representation during the preschool years. British Journal of Developmental Psychology, 25, Vaughn, B., Egeland, B., Waters, E., & Sroufe, L. (1979). Individual differences in infant-mother attachment at 12 and 18 months. Stability and change in families under stress. Child Development, 50, Vice, G. (2004). A meta-analysis of the stability of attachment styles from birth to adulthood. Doctor of Psychology University of Hartford. Weinstock, M. (2001). Alterations induced by gestational stress in brain morphology and bahaviour of the offspring. Progress in Neurobiology, 62,