Bioforsk Rapport. Vol. 8 Nr Tiltak for å forbedre avlingsutviklingen i norsk kornproduksjon

Transkript

1 Bioforsk Rapport Vol. 8 Nr Tiltak for å forbedre avlingsutviklingen i norsk kornproduksjon Hoel, B., Abrahamsen, U., Strand, E., Åssveen, M. & Stabbetorp, H. Bioforsk Øst Apelsvoll

2 Hovedkontor/Head office Frederik A. Dahls vei 20 N-1432 Ås Tel.: (+47) Bioforsk Øst Bioforsk Apelsvoll Nylinna Kapp Tel.: (+47) Tittel/Title: Tiltak for å forbedre avlingsutviklingen i norsk kornproduksjon. Forfatter(e)/Author(s): Hoel, B., Abrahamsen, U., Strand, E., Åssveen, M. & Stabbetorp, H. Dato/Date: Tilgjengelighet/Availability: Prosjekt nr./project No.: Saksnr./Archive No.: Åpen /808 Rapport nr./report No.: ISBN-nr./ISBN-no: Antall sider/number of pages: 14/ Antall vedlegg/number of appendices: Oppdragsgiver/Employer: Yara Norge, Norgesfôr/Strand Unikorn, Fiskå Mølle, Norske Felleskjøp, Felleskjøpet Agri Kontaktperson/Contact person: Anders Rognlien, Yara Norge Stikkord/Keywords: Korn, avling Fagområde/Field of work: Korn Sammendrag: Denne publikasjonen gir en oversikt over mulige tiltak for å forbedre avlingsutviklingen i norsk kornproduksjon Land/Country: Fylke/County: Kommune/Municipality: Sted/Lokalitet: Norge Oppland Østre Toten Kapp Godkjent / Approved Prosjektleder / Project leader Ingvar Hage Bernt Hoel

3 1. Forord Dette er en rapport utført i prosjektet «Økt norsk kornproduksjon». Prosjektet er finansiert av Yara Norge, Norgesfôr/Strand Unikorn, Fiskå Mølle, Norske Felleskjøp og Felleskjøpet Agri. Bioforsk Øst har fått i oppgave å analysere tilstanden i norsk kornproduksjon, og med dette som grunnlag konkretisere tiltak for å forbedre avlingsutviklingen. Kornarealet i Norge har siden 1991 blitt redusert med om lag dekar, det vil si en nedgang på vel dekar pr. år. Dekaravlingene har stagnert. Resultatet er at totalproduksjonen av norsk korn er synkende. Å snu denne utviklingen er en sammensatt, komplisert og stor utfordring. I denne utredningen er det gitt en oversikt som viser hva som kan være effektive tiltak for å legge til rette for en positiv utvikling. I rapporten er det omtalt begrensninger og tiltak innenfor en rekke temaer fra politiske rammevilkår, økonomi, kompetanse og over til agronomiske nøkkeltemaer. Siden disse faktorene virker i et samspill, byr det på utfordringer å kommentere de forskjellige temaer enkeltvis. Det er kortfattede analyser som presenteres, samtidig som en har forsøkt å vise til relevante kilder dersom noen ønsker å gå mer i dybden innenfor de enkelte temaer. Forfatterne ønsker å takke Annbjørg Øverli Kristoffersen ved Bioforsk Øst og Anne Kjersti Uhlen ved IPM, UMB for gjennomlesing av manuskriptet og nyttige innspill.

4 2

5 2. Innholdsfortegnelse 1. Forord Innholdsfortegnelse Bakgrunn og betraktninger Rammer og marked Arealer, avlinger og dyrkingsgrunnlag Areal Bruksstørrelse Avling Jord- og jordkvalitet Klima i endring Rammebetingelser Effekt på avlingsnivå Effekt på kornareal Marked nå og framover Matkorn Fôrkorn Oljevekster Andre proteinvekster Utfordringer, muligheter og tiltak Økonomi, kompetanse og infrastruktur Økonomi/priser/tilskudd Kompetanse Bruksstørrelse Kapasitet i driftsapparatet Langsiktige dyrkingstiltak, vedlikehold av dyrkingsgrunnlaget Jord- og jordkvalitet Grøftetilstand Jordpakking og jordstruktur Kalking Vanningsanlegg og vanning Vekstskifte Årlige agronomiske tiltak Kornplanta Kornartene arts- og sortsvalg Jordarbeiding Såing, etablering Næringsforsyning og gjødsling Plantevern Driftsledelse FoU behov Redusert aktivitet Behov framover Fou-behov innen økonomi, kompetanse og infrastruktur FoU-behov innen grøftetilstand, jordpakking og jordarbeiding FoU-behov innen kalking og gjødsling FoU-behov innen arts- og sortsvalg FoU-behov innen vekstskifte og plantevern Sammendrag Referanser Vedlegg

6 4

7 3. Bakgrunn og betraktninger Norsk kornproduksjon skjer for tiden på i underkant av 3 millioner dekar. Kornarealet er klart synkende, de siste 20 år har det i middel blitt redusert med om lag dekar i året. Middelavlinga i norsk kornproduksjon er i underkant av 400 kg/daa og har vist en svak økning over tid, men ikke nok til å kompensere for den kraftige arealreduksjonen. Resultatet er at totalproduksjonen viser en relativt klart nedadgående utvikling. De siste par tiårene har den omtrentlige arealandelen for artene vært slik: 50 % bygg, 25 % havre og 25 % hvete, samt et begrenset areal med rug. Fordelingen mellom artene varierer mellom år av ulike årsaker, og det er også mer langvarige og kortvarige trender. Eksempel på slike er en jevnt økende hvetedyrking over en 30 årsperiode fra begynnelsen av tallet. Videre har havrearealet vært nedadgående de seinere årene, hovedsakelig på grunn av utfordringer knyttet til mykotoksiner. Hensikten med denne rapporten er å gi en situasjonsbeskrivelse og analysere hva som begrenser kornproduksjonen, samt å peke på konkrete tiltak og tilnærminger som kan resultere i at produksjonen igjen kan øke. Befolkningen i Norge passerte 5 millioner våren 2012 og antas i følge SSB å passere 6 millioner omkring Forutsatt om lag samme diett som i dag og en ambisjon om videreføring av dagens selvforsyningsgrad, må dermed kornproduksjonen økes med 20 % innen Økt produksjon kan oppnås enten gjennom økt areal, økte avlinger per dekar eller en kombinasjon av begge. Å realisere en slik ambisjon vil være særdeles krevende om kornarealet forblir stabilt på dagens nivå, og meget urealistisk om arealavgangen fortsetter. Størrelsen på kornarealet er naturlig nok av helt avgjørende betydning i dette bildet. Sammenhengen mellom areal og totalavling er imidlertid ganske enkel og er derfor ikke gitt noen bred omtale i denne rapporten. Det er heller valgt å fokusere på mulighetene for å øke arealproduktiviteten. Utfordringen med å øke arealproduktiviteten har to hovedelementer: 1) Foredling og sortsprøving med mål om stadig mer yterike kornsorter i dyrking, 2) Dyrkingstekniske forbedringer. Det er et gap mellom de avlinger som oppnås når sortene dyrkes i forsøk under gunstige betingelser, og avlingene som oppnås med de samme sortene i praktisk dyrking. Dette gapet indikerer et potensial for forbedringer. Forsøkene blir som regel lagt på arealer i god hevd med gunstige vekstbetingelser. Forsøksarealene er dermed ikke representative for den generelle tilstanden på kornjorda. Forskjellene beror dels på naturgitte forutsetninger (jordtype, vannforsyning osv.), som indikerer noen gitte rammer som i mindre grad kan påvirkes, og dels på varierende agronomisk oppfølging, både av langsiktig art (grøftetilstand, kalktilstand, jordstruktur) og i den enkelte vekstsesong (etablering, ugrastilstand, gjødsling, plantevern osv.). Forskjellene som har sine årsaker knyttet til agronomisk oppfølging er mulig å utligne. Et annet forhold som indikerer forbedringspotensial er at avlingsnivåene varierer betydelig mellom skifter der forutsetningene er relativt like. Slike forskjeller må dermed bero på ulik oppfølging. Dette kan være forhold knyttet til tiltak for å holde jorda i god hevd (grøfting, kalking, næringstilstand), det vil si faktorer som er viktige for å fremme en stabil og vedvarende fruktbarhet og/eller de dyrkingstekniske tiltak den enkelte vekstsesong for å utnytte det aktuelle årets avlingspotensial. Fellesbetegnelsen som omfatter både det å holde jorda i hevd og dyrkingsteknikken den enkelte vekstsesong er agronomi. Det er mye kunnskap om strategier for god agronomi. Forutsetningene for at dette blir omsatt til 5

8 praksis er kompetansen til dyrkeren og lønnsomheten, det vil si gevinstpotensialet knyttet til ulike tiltak. Avlingspotensialet varierer også betydelig over korte avstander, og en mer differensiert bruk av innsatsfaktorer etter behov innenfor skifter innebærer et forbedringspotensial. I dette bildet ligger det til rette for vinn-vinn løsninger i skjæringspunktet produksjon og miljø. Nyere teknologi gir muligheter for slik differensiering. En fellesbetegnelse for strategier som varierer bruken av innsatsfaktorer etter behov innenfor skifter er presisjonsjordbruk. Dyrkerens egen kompetanse eller mulighet for å innhente råd er nøkkelen til å kunne optimalisere dyrkingstekniske tiltak. Evnen til å avdekke hvilke forbedringer som er hensiktsmessig, og kunnskap knyttet til å sette inn de riktige tiltak til rett tid er sentralt. En stor andel av kornarealet drives av dyrkere som ikke har kornproduksjon som viktigste næring. Dette har betydning for prioriteringer og tidsbruk, og gir forskning og rådgivning en viktig utfordring. Aktuell kunnskap må være målrettet, lett tilgjengelig og formidles på en effektiv måte. Lønnsomheten i kornproduksjonen har vært synkende over en lengre periode og særlig sammenlignet med alternative inntektskilder i kornområdene. Uten å kunne dokumentere en slik mentalitetsendring, kan dette ha medført at korndyrkerne har blitt mer kyniske i forhold til det økonomiske. Plikt og prestisje, som sentrale drivkrefter for å sette i verk et tiltak av agronomisk riktig karakter, men med usikkert gevinstpotensial, kan derfor tenkes å være på vikende front. Et dyrkingsteknisk tiltak som gir en avlingsøkning, men har et moderat netto gevinstpotensial, kan i mange tilfeller bli nedprioritert i forhold til annet arbeid eller fritid. Vi står på terskelen til en epoke der behovet for produksjonsøkning blir sentralt, samtidig vil det fortsatt være et tydelig miljø- og kvalitetsfokus. Målet med denne rapporten er å peke på mulighetene for produksjonsøkning. Det er imidlertid avgjørende at produksjonen i volum og kvalitet er tilpasset kundenes ønsker. Økonomiske virkemidler, samt dialog og informasjon i verdikjeden, er tiltak som må brukes for å sikre produksjon av de kvaliteter som kundene trenger. Når det gjelder tiltak for å sikre en miljøvennlig produksjon er det gjort veldig mye i landbruket, inkludert kornproduksjon, de siste tiårene. I samme periode har det i liten grad vært tema å stimulere til høy produksjon. Skal en nå ambisjoner om økt produksjon, er det nødvendig med en tydelig behovsprøving av tiltak som begrenser produksjonen. En miljørestriksjon som begrenser nasjonal produksjon i en underskuddssituasjon er ikke uten videre et godt miljøtiltak. I prinsippet vil det medføre intensivering av produksjonen en annen plass i verden. En eventuell positiv sumeffekt er avhengig av om denne intensiveringen og ekstra utslipp knyttet til transport, gir mindre miljøbelastning enn om produktet produseres innenlands. En helhetlig tilnærming til problemstillingene må ha som hovedstrategi at det settes inn vinn-vinn tiltak, det vil si tiltak som både fremmer produksjon (inkludert kvalitet) og miljø. Stikkord i denne sammenheng er bærekraftig intensivering, som for eksempel kan fremmes gjennom en maksimering av produksjonen per enhet miljøbelastning. En betydelig økning av kornproduksjon de neste tiårene kan oppnås ved å øke arealet og øke arealproduktiviteten. Varig, bedre lønnsomhet i korndyrkinga vil både stimulere til økt kornareal og optimalisering av dyrkingstekniske tiltak. En viktig og krevende utfordring i forhold til virkemiddelet lønnsomhet er selvfølgelig å oppnå ønsket effekt uten å forstyrre andre balanser og mekanismer i landbruk og marked. 6

9 En rekke tiltak vil kunne bidra til økte dekaravlinger. Dyrkingsjordas fruktbarhet, det at den har et høyt avlingspotensial og vedvarende er i stand til å produsere høye avlinger, er grunnlaget. At man avdekker og utbedrer grunnleggende agronomiske mangler på sine skifter skal være punkt 1 på korndyrkerens sjekkliste. En utfordring er at noen viktige tiltak for å holde jorda i hevd, som for eksempel grøfting, innebærer langsiktige investeringer, og er vanskelig å forsvare uten en tro på varig, god lønnsomhet. Å opprettholde ei jord i god hevd innebærer videre et kontinuerlig fokus på jordstruktur, der et hovedelement er strategier for å unngå uheldig jordpakking. Gode forhold for rotvekst er avgjørende. Langsiktige investeringer knyttet til vedlikehold av fruktbarhet på leid jord, er ekstra krevende å fremme. Men en viktig nøkkel til positiv avlingsutvikling framover ligger i å finne tiltak som stimulerer til dette. Foredling og sortsprøving må sikre tilgang på yterike sorter med gode kvalitets- og dyrkingsegenskaper. Utnytting av sortenes avlingspotensial må skje gjennom kunnskap som bidrar til at rett art og sort blir dyrket på riktig måte på rett sted. Dyrkingsteknikken den enkelte vekstsesong har til hensikt å bruke innsatsfaktorer på en slik måte at avlingspotensialet utnyttes optimalt. En økonomisk optimal avling i kvalitet og mengde er det naturlige målet. For at det skal kunne settes inn effektive tiltak som bidrar til økte kornavlinger trengs et tydeligere avlingsfokus i forvaltning, forskning og rådgivning. Det må utarbeides hensiktsmessige strategier for formidling av målrettet kunnskap. Potensialet for forbedringer er størst hos de som driver minst optimalt, og med et nasjonalt perspektiv på oppgaven med økt produksjon, vil det være naturlig at en særlig vektlegger kunnskapsformidling til disse. Den langsiktige agronomien som sikrer en god vokseplass for plantene er en forutsetning for en varig økt produksjonsevne. Dermed vil oppgradering av dreneringstilstanden være et nøkkeltema. Selv om det er grunnleggende mangler på et skifte, vil en i gunstige vekstsesonger kunne høste gode avlinger, men en vokseplass i god tilstand vil være mer robust og bidra med mer stabilt høyt avlingsnivå. Totalproduksjonen av norsk korn er klart synkende. Betydelige tiltak og endringer vil være nødvendig bare for å stanse nedgangen og stabilisere produksjonen på dagens nivå. Å få til en ambisiøs økning i produksjonen er en sammensatt, komplisert og stor utfordring. Et omfattende sett av målrettede virkemidler er nødvendig for at utviklingen skal snu. 7

10 4. Rammer og marked På grunn av økning i folketallet framover vil behovet for mat stige betydelig, både nasjonalt og internasjonalt. OECD-FAO (2012) mener at på verdensbasis må produksjonen i jordbruket økes 60 % de nærmeste 40 årene for å dekke behovet. I matforsyning er korn en nøkkelfaktor. Dersom selvforsyningsgraden i Norge skal videreføres, må produksjonen av norsk korn økes. En sterk framgang i totalavling på 60- og 70- og begynnelsen av 80-tallet, har blitt avløst av stagnasjon og nedgang de siste 25 årene. Prognoser for framtidig etterspørsel vil alltid innebære usikkerhet. Uansett er det fornuftig å utarbeide strategier for hvordan den norske kornproduksjonen kan økes. Om det blir ønskelig å redusere produksjonen, er det meget enkelt å sette inn tiltak som raskt og effektivt begrenser produksjonen. Om det derimot oppstår behov for en betydelig økt produksjon, så er det en langt større og mer tidkrevende utfordring. Kornforskningen i Norge de siste tiårene har primært fokusert på å redusere kostnader, redusere utslipp til omgivelsene og å bidra til riktig kornkvalitet. Økning av avlingsnivået har i mindre grad vært tema. Kornavlingene i Norge er i gjennomsnitt litt under 400 kg/daa. Mindre enn 1 % av det norske landarealet brukes til kornproduksjon, og arealene ligger nær de klimatiske yttergrensene for kornproduksjon. Likevel har mye av kornarealet gunstige vekstbetingelser eller potensial for det, og det er realistisk å kunne øke arealproduktiviteten betraktelig. Denne rapporten er en systematisk gjennomgang av potensial og begrensninger i norsk kornproduksjon, og det er listet en rekke tiltak som kan bidra til å heve avlingsnivåene. 4.1 Arealer, avlinger og dyrkingsgrunnlag Areal Det totale jordbruksarealet i Norge har vært noenlunde stabilt på rundt ca. 10 mill. dekar i perioden fra 1989 og fram til i dag, mens kornarealet i perioden er redusert med om lag dekar (figur side 22). Landbruksstatistikken 2011 viser at Norges areal av korn til modning var dekar fordelt på om lag enheter (SSB). De tre store kornfylkene er Akershus, Østfold og Hedmark, som til sammen har nærmere 60 % av kornarealet. Vestfold, Buskerud og Oppland har ca. 20 % av totalen. Trøndelagsfylkene har nær 16 % av det totale kornarealet. Samlet har de nevnte seks fylkene på Østlandet og Trøndelagsfylkene 95 % av Norges kornareal. Klimaet gjør at Norge ligger i utkanten av dyrkingsområdet for korn. Bygg er den av kornartene som setter minst krav til veksttid og har derfor den geografisk største utbredelsen. Trøndelagsfylkene samt Hedmark er viktige regioner for byggdyrking, med samlet halvparten av byggarealet i 2010 (SSB). Tallene viser videre at 70 % av havrearealet lå i de tre største kornfylkene; Akershus, Østfold og Hedmark. Når det gjelder hvete summeres arealet i Akershus, Østfold og Vestfold til 70 % av totalarealet, og Østfold var klart størst med om lag 35 % av hvetearealet. Fordelingen mellom høst- og vårhvete 8

11 varierer betydelig fra år til år. Rugdyrkingen har et lite omfang, og godt over halvparten av rugarealet var i Østfold og Vestfold i Klimatiske, topografiske og jordbunnsmessige forhold setter begrensninger for hvor stor del av jordbruksarealet som kan brukes til korndyrking. Det potensielle kornarealet er også egnet til en lang rekke andre vekster. I figur vises bruken av fulldyrka jord i de 8 viktigste kornfylkene. Med unntak av Hedmark, Oppland og Trøndelagsfylkene er det begrensede arealer som evt. kan frigjøres til korndyrking, og det er antagelig verken en sannsynlig eller ønsket utvikling. Noe av grasarealet i disse fylkene vil også ligge i en klimasone som gjør korndyrking mindre gunstig. Figur Bruken av fulldyrka areal i sentrale kornfylker Kilde: SSB. Det dyrkes også noe olje- og proteinvekster. I 2011 utgjorde oljevekstarealet dekar og arealet av erter og åkerbønner ca dekar. Det er behov for økt innenlandsk produksjon av olje- og proteinvekster, og potensialet ble i 2001 beregnet til hhv og dekar. Av ulike grunner er det ikke sannsynlig at arealene vil bli så store, men dette arealet vil i så fall gå på bekostning av kornarealet. Tilskuddet til nydyrking falt bort først på 1990-tallet. Inntil da var den årlige nydyrkingen cirka daa per år. Nydyrkingen de siste årene har ligget i størrelsesorden dekar, og omdisponering av dyrka jord til andre formål ligger nå på om lag dekar (figur a side 23). Over en årrekke har likevel kornarealet blitt redusert med dekar årlig. Urasjonelle små skifter har blitt omdisponert til eng eller tilplantet med skog. En del av korndyrkingen foregår fortsatt på relativt små og lite rasjonelle skifter så en må fortsatt regne med at kornarealet vil gå ned hvis ikke nydyrkingen økes vesentlig i kornområdene. I den grad kornarealet økes, eller kornjord som tas til andre formål erstattes gjennom nydyrking, er det viktig å være klar over at nydyrket jord ikke har det samme avlingspotensialet som jord i god hevd. 9

12 4.1.2 Bruksstørrelse Det har vært betydelige strukturendringer i kornproduksjonen. Antallet bruksenheter med korn har blitt redusert fra i underkant av i år 2000 til om lag i 2011, en nedgang på cirka 40 %. Dette innebærer at den gjennomsnittlige størrelsen på et kornbruk har økt fra 155 dekar i 2000 til 230 dekar i 2011 (figur 4.1.2). De fleste kornbrukene ligger fortsatt i intervallet dekar, men det har blitt klart færre av de mindre brukene (< 100 dekar). I 2000 hadde over 40 % av brukene et areal på under 100 dekar, i 2011 er denne andelen redusert til 30 %. Selv om antallet bruk totalt har blitt kraftig redusert, så har det vært en klar økning i antall bruk med over 400 dekar korn. I 2011 hadde nesten 2000 bruk mer enn 400 dekar mot bare 1600 i år I tillegg foregår mye av kornproduksjonen på leide arealer. Det er ikke uvanlig med kornprodusenter som driver både 1000, 1500 og 2000 dekar. Ofte kan det være stor avstand mellom disse arealene. Figur Utviklingen i gjennomsnittlig kornareal pr bruk, Kilde: SSB Avling Fram til omkring 1985 var det sterk avlingsframgang både i praktisk dyrking (figur 4.1.3a) og i sortsforsøkene. De siste 25 årene viser avlingskurven i praktisk dyrking en betydelig utflating. Den kraftige avlingsframgangen fram til midten av åttitallet er sammenfallende med høye kornpriser og god økonomi i kornproduksjonen. Framgangen er sammensatt av en rekke forbedringer knyttet til sortsmateriale, dyrkingsteknikk og maskiner/utstyr. Sortsforsøkene tyder på en fortsatt utvikling i retning stadig mer yterike sorter (Stabbetorp 2010), men en har ikke klart å ta ut dette potensialet i den praktiske dyrkinga. Når det gjelder maskiner/utstyr er det naturlig at avlingsframgang som kan tilskrives disse har 10

13 avtatt, da forbedringer på denne fronten mer og mer går på stadig større kapasitet og i mindre grad på å skape bedre vekstbetingelser for plantene. Det at maskinparken har blitt mye tyngre er snarere medvirkende til mer jordpakking og dårligere forhold for plantevekst, og særlig i kombinasjon med dårligere grøftetilstand. Når det gjelder utviklingen innen dyrkingsteknikk de siste 30 årene, så har endringene klart hatt positive miljøeffekter knyttet for eksempel til jordarbeidingspraksis, gjødslings- og plantevernstrategier. Men disse endringene i dyrkingsteknikk har i mindre grad gitt avlingsøkning, og i noen tilfeller heller vært avlingsbegrensende. Figur 4.1.3a viser avlingsutviklingen for kornartene bygg, havre og hvete fra 1945 og fram til i dag. I figuren er det ikke skilt mellom høst- og vårhvete. Figur 4.1.3a. Avlingsutvikling for ulike kornarter i perioden års glidende gjennomsnitt (Kilde: SSB). Utviklingen med avtagende avlingsøkning per dekar i kombinasjon med nedgang i kornareal har medført at totalproduksjonen av norsk korn viser en nedadgående trend siden slutten av tallet (figur 4.1.3b). 11

14 Figur 4.1.3b. Avlinger av hvete, bygg og havre og total kornavling. Utviklingen fra 1961 og fram til i dag. 5-års glidende middel (Kilde: SSB). Bygg er den volummessig største produksjonen og totalavlingen var ganske stabil fra slutten av 1970-tallet og til litt ut på 2000-tallet. De siste årene ser man imidlertid en synkende trend. Totalavlingen av havre har vært synkende etter en stor produksjon på 1980-tallet. Når det gjelder hvete var produksjonen lenge jevnt stigende etter ubetydelige volum omkring 1970, men de seinere åra har også volumet av hvete gått ned. Under forutsetning av at forbruksmønsteret for korn til mat og fôr forblir noenlunde uendret framover, så trengs det en vesentlig produksjonsøkning i årene som kommer dersom selvforsyningsgraden med norsk korn skal opprettholdes. Det er også verdt å merke seg at om en innfrir et såpass ambisiøst mål som 20 % produksjonsøkning, og det gjør at selvforsyningsgraden holdes stabil, så vil likevel importbehovet i en slik situasjon også øke med 20 %. Slike talleksempler er beheftet med mange usikre faktorer, men uansett illustrerer de at dersom målet settes til å opprettholde eller øke selvforsyningsgraden, så innebærer det meget store utfordringer for norsk kornproduksjon. For at det skal være realistisk å nå slike mål er det nødvendig at både kornarealet og produksjonen pr. dekar økes betraktelig sammenlignet med dagens nivå. 12

15 Avlingene er et gjennomsnitt av gode og dårlige arealer. Foto: Unni Abrahamsen. Gjennomsnittlig dekaravling for i norsk kornproduksjon er 392 kg/daa. Forutsetter en et uendret kornareal de neste 20 årene kreves nærmere 80 kg/daa mer i 2030 for og nå en 20 % økning. Dette vil si at avlingene må øke med 4 kg/daa/år. I en tidligere utredning fra Bioforsk (Stabbetorp 2010) ble det beregnet at avlingsframgangen pr. år fra 1990 og fram til 2010 var 1 kg/daa/år for hvete og 1,5 kg/daa/år for bygg og havre. Regjeringen har som mål at 15 % av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i I 2011 utgjorde økologiske kornprodukter og bakervarer 1,0 % av totalomsetningen (Kilde: Statens tilbud i jordbruksforhandlingene 2012). Siden økologisk korndyrking generelt har et lavere arealutbytte enn konvensjonell produksjon må mer enn 15 % av kornarealet være økologisk om en skal nå målene innenfor kornsektoren (SLF 2012). Knappe 3 % av kornarealet er omlagt til økologisk Jord- og jordkvalitet Dyrkingsjordas egnethet til korndyrking bestemmes av en rekke parametere, både fysiske og kjemiske. Jorda tekstur (kornstørrelse) er av stor betydning for vannlagringsevne/behov for grøfting eller vanning, innhold av luft, hvor raskt den varmes opp og hvor plastisk den er i våt tilstand. I tillegg har jorddybden betydning. Ut i fra sammensetning av kornstørrelse (leir, silt, sand) inndeles jorda i jordarter. Innholdet av leirpartikler har stor betydning for jodas fysiske egenskaper. Hellingsgrad er også av stor betydning, det må være framkommelig med relevante maskiner. I tillegg kan høyt innhold av stein og blokker gjøre at jorda er uegnet for åpenåker produksjon. Det er stor variasjon i jorda som det dyrkes korn på i Norge, alle jordarter er representert. Den variasjon som er i naturgrunnlaget har betydning for det avlingspotensial arealet har, selv om flere egenskaper kan påvirkes av dyrkingstekniske tiltak. Skog og Landskap har kartlagt landbruksjorda i Norge. På Skog og landskap sine hjemmesider ( )finner en kart som viser jordkvaliteten i jordbruksområdene i Norge (figur 4.1.4). I jordkvalitetskartet er jordbruksarealene delt inn i tre klasser; svært god, god og mindre god jordkvalitet. Inndelingen er basert på en vurdering av jordegenskaper som er viktig for den agronomiske 13

16 bruken av jorda, samt jordbruksarealets hellingsgrad. Jordkvalitetskartet er uavhengig av klima og forutsetter at jorda er drevet i henhold til god agronomisk praksis. Skog og Landskap beskriver jordkvalitetsklassene slik: Svært god jordkvalitet Jordbruksareal som er lettdrevne og som normalt sett gir gode og årvisse avlinger av kulturvekster tilpasset det lokale klimaet. Det forutsettes at arealer med grøftebehov har fungerende grøftesystem og at områder som er noe tørkeutsatt blir kunstig vannet. Jordbruksareal i denne klassen har mindre enn 20 prosent helling. God jordkvalitet Jordbruksareal med egenskaper som kan begrense vekstvalg og påvirke den agronomiske praksisen. Det kan dreie seg om jordegenskaper som er ugunstige for enkelte kulturvekster, eller areal med hellingsgrad mellom 20 og 33 prosent som kan begrense bruken av enkelte jordbruksmaskiner. Svært tørkeutsatt jord hører hjemme i denne klassen, men med gunstige klimaforhold og tilgang til vanningsanlegg kan jorda likevel være svært godt egnet til grønnsaksdyrking og andre tidligproduksjoner. Mindre god jordkvalitet Jordbruksareal med store begrensninger, enten i form av jordegenskaper som i stor grad påvirker valg av vekster og agronomisk praksis, eller grunnet bratt terreng (over 33 prosent helling). En stor del av arealene i denne klassen brukes som beite, noe de ofte er svært godt egnet til. Figur Klassifisering av jordkvalitet i et område på Inderøya i Nord-Trøndelag. Kilde: 14

17 4.1.5 Klima i endring Utviklingen av klimaet vil ha stor betydning for framtidig norsk kornproduksjon. I løpet av de siste 20 årene har den teoretiske starten på vekstsesongen blitt 2-4 uker tidligere (Rafoss 2009), uten at det tilsynelatende har gitt seg utslag i vesentlig tidligere våronnstart. Meteorologiske data for perioden viser at gjennomsnittstemperaturen på Østlandet har økt med henholdsvis +0,6 C på våren og +0,35 C sommer og høst i forhold til normalen (Hansen-Bauer et al. 2009). Det er utarbeidet regionale prognoser for fremtidige klimaendringer basert på ulike scenarier om klimagassutslipp og globale temperaturøkninger (Hansen-Bauer et al. 2009). Disse prognosene er usikre. Prognosene for (middels framskrivning) tilsier økte gjennomsnittstemperaturer for Østlandet på henholdsvis +1,7 C (vår), +1,3 C (sommer) og 1,9 C (høst) i forhold til normalen. Nedbøren forventes å øke med 7-8 % vår og høst, mens det derimot forventes en liten nedgang i sommernedbør. For Trøndelag forventes det temperaturøkninger i omtrent samme omfang, men prognosen viser mer nedbør ( %) gjennom hele vekstsesongen. Det kan bli flere episoder med ekstremvær, bl.a. økt hyppighet av meget kraftig regnvær. Dette kan skyldes at varmere luft kan inneholde mer vanndamp og dermed muligheten for større nedbørsmengder (Olesen 2011). Klimaet i Norge er begrensende for korndyrking først og fremst på grunn av at det gir en kort vekstsesong. I vekstsesongen har vi imidlertid ofte lange perioder med gunstige temperaturer for korndyrking, god vanntilgang og mye lys på grunn av lange dager. Veksttida som kan utnyttes for kornproduksjon er ofte angitt som perioden fra døgnmiddeltemperaturen stiger over 6 C på våren til døgnmiddeltemperaturen synker under 10 C på høsten (Strand 1984). Teoretisk veksttid varierer mye fra korndyrkingsområdene med lengst veksttid f. eks i Søndre Østfold til kornområdene i Trøndelag. Norsk korndyrking er avhengig av tilgang på sorter som har kortere veksttid enn den teoretiske vekstsesongen for dyrkingsområdene. Tidligere sorter har generelt lavere avlingspotensial. Temperaturkurven i korndyrkingsområdene på Østlandet viser en relativt rask temperaturstigning fra vekststart på våren til midtsommer. Dette, sammen med lang dag og økende daglengde i samme periode, gir normalt rask planteutvikling for vårkornet. Men det fører til en kortere buskings- og stråstrekkingsperiode, og dermed kortere tid til oppbygging av plantebestandet. Det er en kjent sammenheng i norsk korndyrking at kjølig vær i mai gir større avling fordi det medfører en lengre periode fra såing til aksskyting og bedre bestandsoppbygging. I forhold til temperaturkurven vil tidlig såing være gunstig (såfremt jorda er laglig), og dette har vært en anbefalt praksis. Tidlig såing vil normalt gi lengre vekstperiode fra såing til aksskyting, på grunn av lavere temperatur, og fører også til litt høyere temperatur under kornfylling og modning. Dette er gunstig for kornkvaliteten og for overføring av næringsstoff fra halm til korn. De forventende klimaendringene kan påvirke kornproduksjonen på flere måter. 1. Endringer i temperaturkurvens form, særlig den økte temperaturen vår og høst, vil gi lengre vekstsesong og muligheter for å dyrke seinere kornsorter som gir høyere avling. Dette legger også til rette for utvidelse av korndyrkingsområdene nordover, og mot høyereliggende områder. Men det er lite kjent hvor store arealer dette kan dreie seg om, da det samtidig må ha arrondering og topografi som er egnet for moderne kornproduksjon. 2. Høyere temperatur på våren kan gi fordeler med hensyn på tidligere våronnstart og evt. bedre tid til jordarbeiding og ugrasbekjempelse. 3. Litt høyere sommertemperatur kan virke positivt på noen kvalitetsegenskaper (proteininnhold og glutenkvalitet). Men en høyere temperatur i kornfyllingsfasen vil også gi raskere kornfylling, lavere enkeltkornvekt og dermed lavere avling. 15

18 4. Høyere temperatur på høsten kan virke positivt på modningsforløpet, men en kombinasjon med mer nedbør i denne perioden kan gi økte problemer med groskade. 5. Varmere og våtere vekstsesong vil føre til økte angrep av sykdommer og skadedyr. 6. Økte nedbørsmengder generelt og økt hyppighet av nedbør kan gi større utfordringer med hensyn på drenering, jordpakking, jordstruktur. Det vil også gi større problemer med våronn og innhøsting. I våre naboland gjøres det også vurderinger av hvordan de forventede klimaendringene kan påvirke kornproduksjonen. En rapport fra Danmark (Olesen & Wollenweber 2010) har sett på mulige effekter av de ventede klimaendringene på produksjonspotensial i høstkorn. Det er ikke gitt at deres vurderinger gjelder for norsk vårkornproduksjon, men det pekes på at økt sommertemperatur og økt mengde nedbør i juli begge kan føre til en avlingsreduksjon. Økt sommertemperatur gir en kortere kornfyllingsperiode noe som går ut over avlingsnivået. I Landsforsøgene i Danmark har en sett at i perioden steg sommertemperaturen med 1 o C, men samtidig ble avlingene redusert med 7 % (Olesen 2011). Det refereres også tilsvarende undersøkelser i Tsjekkia for høsthvete og vårbygg der en temperaturstigning på 1 o C førte til en avlingsreduksjon på omlag 10 %. Det anføres samtidig at dette kan unngås med bruk av sorter som er bedre tilpasset et endra klima. Det pekes videre på at økt CO 2 konsentrasjon kan ha en positiv effekt på avlingene, og kompensere for en del av nedgangen som følge av høyere temperatur. Totalt sett konkluderes det med at fram til 2040 kan avlingsnivået i dansk høsthveteproduksjon bli redusert med fra 6 til 13 % på grunn av ventede klimaendringer, samtidig som avlingene vil svinge mer. Været i de siste årene har gitt oss en påminning om at vi er sårbare i forhold til endringer i klima både med hensyn på mulighet for å høste det avlingspotensialet som finnes, og å ta vare på den kvaliteten som kreves. Det vil være av avgjørende betydning å ha sortsmateriale som er tilpasset et endret klima gjennom å ha en tilpasset vekstrytme, robusthet ovenfor kvalitetsskader og med god sykdomsresistens. Fra en praktisk synsvinkel kan en anta at mengde og hyppighet av nedbør i vekstsesongen har størst betydning i forhold til avlingstap som følge av jordpakking, jordarbeiding til feil tid, soppsjukdommer og kvalitetsforringelse. 4.2 Rammebetingelser Rammebetingelsene er avgjørende for utviklingen av norsk kornproduksjon. I en spørreundersøkelse utført av Landbrukets Utredningskontor (2011) svarte 66 % at det viktigste myndighetene kan bidra med for å øke norsk kornproduksjon, er å øke kornprisen (figur 4.2). De siste årene har en stadig større andel av kornbøndene blitt deltidsbønder. Dette har skjedd dels som en følge av at økonomien i kornproduksjonen har gjort det nødvendig og dels fordi det har vært mulig på grunn av større maskiner og bedre mekaniseringslinjer. 16

19 Figur 4.2. Prosent stemmer fra 996 norske bønder på spørsmål om de viktigste tiltakene myndighetene kan bidra med for å øke norsk kornproduksjon (Eldby 2012). Ved deltids kornproduksjon vil det til stadighet være en avveining mellom å iverksette dyrkingsmessige tiltak eller å bruke tida til annet arbeid eller private gjøremål. De dyrkingsmessige tiltakene kan fort tape i denne avveiningen hvis lønnsomheten i kornproduksjonen ikke er tilfredsstillende Effekt på avlingsnivå Kornpris vs. betaling for areal Norge har tradisjonelt hatt en høy kornpris, vesentlig høyere en verdensmarkedets pris. Med sin topografi, klima og arrondering samt et generelt høyt kostnadsnivå har Norge dårligere konkurransevilkår sammenlignet med mange andre kornproduserende land. Kornproduksjonen i Norge er derfor avhengig av støtte. Det er også store forskjeller på dyrkningsvilkårene i ulike områder i Norge og differensierte arealtilskudd har vært et sentralt virkemiddel. Generell høy kornpris er viktig, men også tilskudd per arealenhet er nødvendig for å unngå at mindre produktive arealer går ut av produksjon. Kornprodusentene har hatt en garantert avsetning til en fastsatt pris, dog justert for en rekke kvalitetsparametere. Ved jordbruksoppgjøret i 1989 begynte en nedtrapping av kornprisen og ved jordbruksoppgjøret i 1991 ble kornprisen redusert med 37 øre per kilo. For å begrense produsentenes økonomiske tap, ble de produksjonsnøytrale tilskuddene i form av areal- og kulturlandskapstillegget økt. 17

20 Figur a. Utviklingen av byggavling, salgsverdi av bygg og arealtilskudd fra 1960 til 2009 (ikke indeksregulert). Salgsverdien er avling i 5 års gjennomsnitt multiplisert med det aktuelle årets byggpris. Figur b. Salgsverdien av bygg inklusiv arealtilskudd uttrykt i kroneverdien det enkelte år (som i fig a) og tilsvarende omregnet til kroneverdien i

21 Inntektene i kornproduksjonen ble redusert etter omleggingen til økt arealtilskudd først på 1990-tallet og først nå er de igjen oppe på samme nivå i nominelle kroner (figur a). Inntektene i kornproduksjonen målt i dagens kroneverdi viser en nedgang fra begynnelsen av 80-tallet. Denne nedgangen forsterket seg omkring 1990 for deretter å flate ut fra ca. år Arealtilskuddene har ikke kompensert for nedgangen i kornpris fullt ut (figur b og c). Målt i 2011-kroner er fortsatt ikke realverdien av dekningsbidraget i kornproduksjonen kommet opp i samme nivå som i Figur c. Ulike inntektskilders andel av dekningsbidraget det enkelte år justert til 2011 kroner. Kilde: NILF. Håndbok for driftsplanlegging. Med dagens rammebetingelser er det noen som finner det mer interessant å drifte større arealer enn å ta store avlinger per arealenhet. NILF undersøkte i 1995 konsekvensene for produksjonen og ressursinnsatsen som følge av kornprodusentenes tilpasning til produksjonsnøytrale tilskudd og fallende kornpriser (Hovland & Tjernes 1995), ved hjelp av tall fra driftsgranskingene i perioden og en spørreundersøkelse blant kornprodusenter. Beregningene viste at en økning i kornprisen på 1 % ga en økning i kornarealet på 0,14 % to år seinere. De konkluderte videre med at en redusert kornpris vil føre til redusert kornareal. I spørreundersøkelsen ble kornprodusentene stilt overfor to scenarier: Kornpris 1,70/kg og arealtilskudd på hhv. 158, 215 og 320 kr/daa i hhv. sone 1, 2 og 3 Kornpris 1,10/kg og arealtilskudd på hhv. 400, 455 og 560 kr/daa i hhv. sone 1, 2 og 3 Svarene fra 516 produsenter viste at 72,6 % foretrakk alternativ 1. Resultatene tydet på at ved en overgang fra alternativ 1 til alternativ 2 ville bl.a. nitrogengjødslingen bli redusert med 1,8 kg/daa, noe som kan medføre en avlingsreduksjon i størrelsesorden 5 20 kg/daa. (Hovland & Tjernes 1995). I tillegg viste undersøkelsen at 42 % svarte at de ville redusere innsatsen i kornproduksjonen. En vet i dag at det kan føre til redusert oppfølging bl.a. på plantevernsida, noe som igjen gir reduserte avlinger Pris på innsatsfaktorene Bytteforholdet mellom prisen på korn og prisen på innsatsfaktorene har stor betydning for økonomien i kornproduksjonen. 19

22 Tabell Utviklingen av prisindeksen for korn og ulike innsatsfaktorer. Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket* / NILF** År Korn *) 154,3 233,2 337,7 371,7 241,0 218,6 208,2 245,3 Gjødsel *) 158,1 206,0 418,1 476,9 457,3 393,5 465,8 725,4 Energi og smøremidler *) 204,0 396,9 670,3 789,2 889,6 1045,2 1376,6 1830,3 Andre kostnader i planteproduksjon *) 270,8 369,2 580,3 699,7 795,0 814,5 907,3 1034,5 Skurtreskere **) ,5 296,4 345,5 404,9 *) 1959=100 **) 1975=100 Etter 1990 har bytteforholdet mellom prisen pr. kg korn og ulike innsatsfaktorer i produksjonen blitt forverret. Noe av dette er kompensert gjennom arealtilskudd som utbetales uavhengig av avlingsnivå (figur a) Grøfting Fra tallet og fram til tilskuddet til grøfting ble avviklet midt på tallet ble det gjort en stor innsats på grøfting i kornområdene. I perioden ble det i gjennomsnitt grøftet vel dekar per år. Etter at grøftetilskuddet falt bort i kornområdene fra midten av 80-tallet har det arealet som grøftes årlig, blitt svært redusert. I perioden var gjennomsnittlig jordbruksareal som ble grøftet redusert til vel dekar per år. Grøftingen ble i vesentlig større grad utført på eid jord i forhold til på leid jord. Figur Indeks for drenert jordbruksareal Snitt for = 100. Kilde: Gundersen SSB Figur viser at dreneringen er drastisk redusert i perioden sammenlignet med nivået 20 år tidligere. Hvis en går ut fra at varigheten på et grøftesystem er ca. 30 år, så er det nå store arealer som har for dårlig grøftetilstand. Mye av kornjorda har behov for systematisk grøfting. I jordsmonnskartene fra Skog og Landskap kan en se arealenes dreneringsbehov ut i fra jordartens dreneringsegenskaper. ( I en undersøkelse i Vestfold (Randby 2010) konkluderes det med et årlig grøftebehov på 5000 daa i fylket, mens omfanget av grøfting er i størrelsesorden daa per år. I Jordbrukstellinga i 2010 kom det fram at i de viktigste kornfylkene er kun ca. 3 % av jordbruksarealet drenert i løpet av perioden

23 Endring i bruksstruktur Det har skjedd store strukturendringer i norsk kornproduksjon. Figur a. Endring i areal i dekar per bruk i utvalgte kornfylker fra 1989 til Figur a. viser at etter 1989 er arealet per bruk i de viktigste kornfylkene om lag fordoblet. I tillegg kommer utviklingen i leide arealer. I 2009 var 41 % av jordbruksarealene i drift leid. Figur b er henta fra Jordbruksstatistikken hos SSB og viser nedgangen i antall bruk og økningen i leid areal fra 1979 til Figur b. Antall jordbruksbedrifter og leid jordbruksareal i drift Kilde: Jordbruksstatistikk, SSB. 21

24 Ofte kan leide arealer være i dårligere hevd en den eide jorda, for eksempel med hensyn til drenerings- og kalktilstand. I tillegg er arealene som regel lenger unna og detaljkunnskapene mindre hos den som driver jorda, slik at rettidsfaktoren ikke blir optimal og avlingsnivået kan bli lavere. Det er også sannsynlig at det er mindre vilje til å investere på jord som blir leid bort. I tillegg vil forslaget i Meld. St om å redusere kravet til leiekontraktens lengde fra 10 til 5 år føre til at leietager blir mindre interessert i å investere på de leide arealene Effekt på kornareal Stortingets opptrappingsvedtak 1. desember 1975 skulle heve bondens inntekt til et nivå som i resten av samfunnet. Det innebar bl.a. at kornøkonomien skulle bedres. En fikk overgang fra melkeproduksjon til kornproduksjon, og kornarealet økte. Etter den tid er kornarealet redusert igjen, og det har vært en jevn nedgang de siste årene, med en årlig reduksjon på omkring daa pr. år (figur 4.2.2). Figur Kornareal Toppåret var 1991 med et areal på 3,69 mill. dekar. Kilde: SSB. Årsaken til denne reduksjonen er særlig at mange mindre skifter tas ut av kornproduksjonen fordi de er urasjonelle å drive. Dessuten har en nedbygging av dyrka mark i sentrale kornområder. Andre faktorer som påvirker arealutviklingen kan også være overgang til gras i noen områder, bl.a. som følge av tilskudd under RMP ordningen. Generelle økonomiske forhold og nytt kartverk med justerte skiftegrenser kan også ha betydning Omdisponering av dyrka jord og nydyrking Figur a viser omdisponering av dyrka jord og dyrkbar jord til andre formål enn landbruk de siste årene. Økt fokus på sterkere jordvern har gjort at tallene for omdisponering av dyrka jord er vesentlig lavere enn tidligere, og tallet for 2011 er 6700 dekar. Halvparten av dette arealet ligger i kornfylkene. 22

25 Figur a. Tillatt omdisponering av dyrka og dyrkbar jord til andre formål enn landbruk (Bye et al. 2012) I tillegg omdisponeres det areal fra korn til grovfôr og til grasdekte vannveier og miljøareal. I 2010 ble det gitt tilskudd til om lag 392 km grasdekte vannveier, 856 km med vegetasjonssoner og daa andre grasdekte miljøareal (Bye et al. 2011). Buffersone langs vassdrag. Foto: Åsmund Langeland Noe av arealene som er tatt ut av kornproduksjonen har gått helt ut av produksjon fordi de ikke lenger er rasjonelle til korn med dagens økonomi. Fortsatt er det kornproduksjon på mange små skifter, og en kan forvente at en god del kornareal vil gå ut av produksjon også i årene framover av denne årsak. Fram til først på 1990-tallet ga staten tilskudd til nydyrking. På 1950-, og 1970-tallet ble det i gjennomsnitt per år nydyrket ca dekar med tilskudd. Etter at tilskuddet falt bort, har nydyrkingen gått kraftig tilbake. Figur b viser nydyrking i de siste 23

26 årene. Nydyrkingen har vært større enn omdisponeringen av dyrka jord. I 2010 ble det i kornfylkene omdisponert 3600 dekar jordbruksareal, mens det ble nydyrket omkring 7400 dekar. Nydyrkinga i Norge skjer hovedsakelig i husdyrområder der krav om spredeareal for husdyrgjødsel er en av drivkreftene for å legge ny jord under plogen (Bye et al. 2011). Figur b. Areal godkjent til nydyrking av jord de siste årene. (Bye et al. 2012) På og tallet ble det lagt store ressurser i bakkeplanering. Det gjorde det mulig å gå over til korndyrking på arealer som i utgangspunktet var for bratte til korndrift, og ga større og mer rasjonelle arealer for korndyrking. Mye av dette arbeidet ble utført med statlige tilskudd. Tilskuddet til bakkeplanering ble fjernet i 1986 og etter hvert erstattet med et forbud mot bakkeplanering. 4.3 Marked nå og framover Mye av grunnlaget for dette kapitlet, dersom ikke andre kilder er nevnt, er hentet fra «Statistikksamling. Markedsordningen for korn» som er satt sammen av Norske Felleskjøp (2011). Bakgrunnen for statistikksamlingen er tall fra SSB og SLF. Norsk korn omsettes innenlands. Norske priser i forhold til priser på verdensmarkedet gjør det uaktuelt å produsere for eksport. Det som dyrkes av norsk korn (inkl. olje og proteinvekster) må derfor være en råvare av både kvalitet og volum som er ønsket av norsk industri. Riktig kvalitet vil bidra til en god utnyttelse av den produserte avling, mindre feilproduksjoner og svinn. Dette kan omfatte både optimal fordeling (kvantitet) av de ulike kornartene i forhold til etterspørslene, samt riktig og optimal kvalitet i forhold til egenskaper som industrien krever. For å oppnå en optimal kvalitet og god utnyttelse av det norske kornet er sortsvalg og dyrkingstiltak som gjøres i primærproduksjonen av stor viktighet. Tiltak som iverksettes senere i verdikjeden, som sortering på kornmottak, og kontrollert blanding av partier i mølle- og fôrindustri, må bidra til å gi god utnyttelse av de kvalitetene som er oppnådd. 24

27 Tollregimet skal sørge for at norsk råvare vil bli foretrukket framfor import. Rundt 85 % av kornet som brukes i norsk industri (ekskl. fiskefôr) brukes til kraftfôr Matkorn Norsk matkornindustri bruker først og fremst hvete, i tillegg til små kvanta av havre, rug og bygg. Forbruket av mathvete viser en svak nedadgående tendens. Denne tendensen vil trolig fortsette, selv med en økende befolkning. Dette skyldes at det er en sterk øking i importerte bake-off produkter. Dette omfatter halvstekte brød- og bakervarer som en steker ferdig hjemme, men også en stor andel av butikkbakte (inkl. bensinstasjoner) brød. Butikkbakst gjør det enklere å redusere svinnet i butikkene, og likevel kunne tilby brød til stengning, - i tillegg til at det gir fristende lukt i lokalene. Det er relativt lave tollsatser på disse bearbeidede melproduktene. Stadig større andel av befolkningen som har tilgang til kantine, og en del negativt fokus på karbohydrater /energitette produkter, kan føre til en nedgang i bruken av brødvarer generelt. Det er imidlertid vanskelig å si noe om hvorvidt det er trender som slår inn i store deler av befolkningen, og hvor varig slike trender er. Lavkarbo-trenden fører ellers til et høyere forbruk av korn, da kylling, svin og melkeprodukter inngår i dette kostholdet. Det fører til økt behov for korn til kraftfôr, men noe nedgang i forbruket av mathvete. Behovet for korn til kraftfôr vil øke mer enn nedgangen i bruk av mathvete. En økende andel av bakervarene er importert. Foto: Unni Abrahamsen Fôrkorn Det er et økende forbruk av kraftfôr, først og fremst til svin og fjørfe. Det største volumet går likevel til drøvtyggere. Forbruket av kraftfôr til drøvtyggere er noenlunde stabilt. Bygg, havre og hvete inngår i blandingene, og sammensetningen av karbohydrater i kraftfôret bestemmes i en viss grad av tilgangen på ulike kornslag. Hvete går først og fremst til produksjon av fôr til fjørfe. I de seinere årene har andelen havre som har gått inn i blandingene vært begrenset på grunn av innholdet av mykotoksiner. 25

28 Andelen av protein i kraftfôret har økt betydelig de siste årene, fra rundt 15 % i 2000 til 21 % i Dette skyldes delvis at økingen i forbruket av kraftfôr er til fjørfe, men også at flere mjølkeprodusenter har tatt i bruk kraftfôr beregnet på svært høytytende dyr. Endring av forholdet mellom karbohydrater og protein i kraftfôret fører også til en endring av andelen norskprodusert vare i fôret. Proteinet i kraftfôret er i all hovedsak importert. Norskprodusert protein er i hovedsak protein fra korn, oljevekster, erter og åkerbønner. Produksjonen av oljevekster, erter og åkerbønne er beskjedent og utgjør under 3 % av kornarealet. Kornet bidrar i stor grad til proteinet i kraftfôret, men korn blir først og fremst regnet som en karbohydratkilde. Høy energitetthet i kornet har vært viktigere enn å øke proteininnholdet, og de siste årene har prisene stimulert til dyrking av havre med lavt skallinnhold og bygg med høy hl-vekt. Norskandelen av råvarene til kraftfôr er synkende, og norskandelen av karbohydratråvarene varierer noe etter totalproduksjonen av korn og andelen hvete brukt til mat. Norskandelen av karbohydratråvarer de siste årene viser en stor nedgang (figur 4.3.2). (inkl. protein) Figur Forbruk av norske og importerte kornvarer i perioden Kilde: Norske Felleskjøp. Økt befolkning vil føre til økt etterspørsel av kjøtt, egg og melk dersom dagens kosthold opprettholdes. Under forutsetning av at en stor del av disse produktene produseres innenlands vil behovet for norsk korn øke i takt med befolkningsveksten. Konklusjonen i «Prosjekt norsk korn i kraftfôr» (Felleskjøpet 2012) er helt entydig: «I alle scenarioene som er beregnet har vi underskudd av norsk korn til fôr». Hvete er en energirik kraftfôrråvare som er etterspurt av industrien. Dette bidrar til at en kan ha stort hveteareal, og bruke de kvaliteter som matmelindustrien ønsker til mat, og det øvrige til fôr. I år med høy andel hvete klassifisert til mat, kan imidlertid det føre til at en må nedklassifisere mathvete til fôr. Hvete som ikke holder kravene til mat på grunn av 26

29 lavt falltall, proteininnhold eller lav hl-vekt er stort sett gode fôrråvarer. Lavt falltall kan imidlertid gi noe svak pellets kvalitet. Høyt falltall kan gi noen problemer med bløt gjødsel og dermed føre til bløtt strø. Lavt proteininnhold er selvsagt ikke ønskelig i fôrproduksjonen, men lar seg kompensere. Lav hl-vekt vil gi lavere energitetthet, og er dyrere å kompensere enn lavt proteininnhold. Det brukes nesten like mye hvete i kraftfôret som det som brukes til mat. I 2003 ble det estimert at en hadde behov for tonn fôrhvete (noe avhengig av tilgang på annen råvare) Oljevekster Det importeres et betydelig kvantum av oljevekster til Norge. Forventet tilgang på norsk oljefrø i 2011/2012 er tonn, mens behovet for oljefrø til kraftfôr og matolje er beregnet å være tonn. Norsk matolje har et forbruk på ca tonn oljefrø. Det betyr at det norske arealet av oljevekster kan dobles. Frøene går i sin helhet inn i kraftfôret, og er dermed både fett- og proteinkilde. Arealet av oljevekster har de seinere årene ligget på rundt dekar, mens det ved årtusenskiftet var på over dekar Andre proteinvekster Det er svært lite av det øvrige proteinet som går til kraftfôr som er produsert innenlands, kun rundt 12 % i (I noen statistikker er soyaprotein registrert som norskprodusert, fordi det presses olje av soya i Norge, men soyabønnene som går inn i oljeproduksjonen er importert). Det er noen utfordringer med import av soya som er knyttet til risiko for salmonella og GMO. Det er ikke soyasorter som er egnet for dyrking i Norge. En innenlandsk plantebasert proteinproduksjon må baseres på erter, og i de beste strøkene på åkerbønner. I 2011 ble det dyrket erter og åkerbønner på ca dekar, der åkerbønnene utgjorde ca. 55 %. Ertearealet har sunket noe de siste årene på grunn av at svært vanskelige høsteforhold har redusert interessen for produksjon. Interessen for å dyrke åkerbønner er stor i Vestfold og deler av Østfold/Follo. Tilgang på såfrø har vært en begrensning i forhold til øking av produksjonen. Norskproduserte olje- og proteinvekster medfører større kostnader til prisnedskriving. Det er derfor ikke sterke landbrukspolitiske drivkrefter for å øke denne produksjonen. 27

30 5. Utfordringer, muligheter og tiltak Avlingspotensialet på et skifte er et resultat av naturgitte forutsetninger og dyrkingsmessige tiltak. De naturgitte forutsetningene setter noen rammer for produksjonspotensialet som vil variere mellom og innen skifter. Dette kan for eksempel være knyttet til vannforsyning, for eksempel tørkesvak vs. tørkesterk jord, eller hellingsretning, f. eks nordvendt vs. sørvestvendt. Naturgitte forutsetninger varierer også i større skala, med høyest avlingspotensial i de beste klimatiske områdene i lavlandet Østafjells og lavere avlingspotensial ut mot yttergrensene for korndyrking, for eksempel i høyereliggende områder. Riktige dyrkingstiltak med tanke på høy produktivitet omfatter de langsiktige, som bidrar til at skiftet har et vedvarende høyt produksjonspotensial, og de mer kortsiktige som går ut på å utføre rett tiltak til rett tid på rett sted for å utnytte det aktuelle avlingspotensialet i den enkelte vekstsesong. Faktorer som lønnsomhet i produksjonen, driftsledelse, planlegging, kompetanse, motivasjon og prioriteringer hos dyrkeren vil så være avgjørende for i hvilken grad de agronomisk riktige dyrkingstekniske tiltak blir utført. Svak utnyttelse av avlingspotensialet i kornproduksjonen kan skyldes en rekke forhold og kombinasjoner av disse. Hovedmomentene er: 1) Vedvarende lavt avlingspotensial. Dette kan skyldes faktorer som dårlig drenering, pakkeskader, manglende kalking, uheldige naturgitte forutsetninger osv. Det kan være begrensede muligheter for og/eller innebære store kostnader å rette opp denne type faktorer. 2) Svak utnyttelse av avlingspotensialet i den enkelte vekstsesong. Dette handler i første rekke om bruken av innsatsfaktorer. Det kan være slik at innsatsfaktorene brukes, men på feil måte (teknikk, timing), noe som medfører at ønsket respons uteblir. En annen mulighet er at avlingsfremmende innsatsfaktorer ikke brukes eller brukes i for liten grad. Dersom korndyrkeren bruker innsatsfaktorene, men på feil måte, så er kostnadene ved å rette opp dette små og lønnsomhetspotensialet betydelig. Nøkkelen i disse tilfellene er bedre kompetanse og/eller bedre rådgiving. Engelske forskere (Jaggard et al. 2010) mener feil bruk av innsatsfaktorer er utbredt, og at det her ligger et stort forbedringspotensial. Å rette opp dette vil ha liten kostnad og stor produktivitetseffekt. Spink et. al 2009 viser et økende gap mellom avlinger i sortsforsøk og avlingene i praksis i England, og de skriver at dette vanskelig kan skyldes annet enn dyrkingstekniske faktorer. Beregninger foretatt på norsk tallmateriale for byggavlinger på Østlandet viser tilsvarende resultat (upublisert). En kan finne store avlingsforskjeller mellom nabodyrkere og naboskifter der naturgitte forutsetninger er om lag de samme. Dette indikerer et betydelig forbedringspotensial. Flaten et al. (2011) fant at avlingsvariasjonene mellom bruk var atskillig større enn variasjonen over tid på det enkelte bruk. Dette ble forklart med store forskjeller mellom kornbruk, innen en region, i naturgitte forutsetninger, i driftssystemer og driftsledelse. Nå skal det også nevnes at kornproduksjon i stor grad er prisgitt værforholdene i vekstsesongen. Selv ved høyt avlingspotensial og god agronomi har dårlig innhøstingsvær i 28

31 flere av de seinere årene medført store avlings- og kvalitetstap. Men selv her ligger det muligheter knyttet til arts- og sortsvalg og annen dyrkingsteknikk som gjør produksjonen mer robust under ugunstige vekstforhold. Dette kapitlet omfatter en vurdering av utfordringer og aktuelle tiltak innenfor en rekke relevante temaer. Nøkkeltemaer som er analysert er i det følgende behandlet enkeltvis. I realiteten har man samspill mellom disse faktorene. For eksempel vil en ikke kunne utnytte det egentlige avlingspotensialet på ei vassjuk jord med stort grøftebehov uansett hvor riktig oppfølging en sørger for med hensyn til andre dyrkingstekniske tiltak. 5.1 Økonomi, kompetanse og infrastruktur For å sette i gang avlingsfremmende justeringer og tiltak i sin produksjon må korndyrkeren ha en motivasjon. God lønnsomhet er den viktigste motivasjonsfaktoren. Jo større og mer langsiktig investering det er snakk om å gjøre, jo viktigere er det med tro på varig, god lønnsomhet. En annen viktig faktor er kompetanse. For å kunne avdekke effektive forbedringspunkt i dyrkinga og gjøre de riktige valg trengs kunnskap. Her vil det være snakk om egen kompetanse og/eller mulighetene for å innhente kunnskap og råd fra rådgivingstjenesten, forskning og/eller andre kanaler. Det er grunn til å tro at det er et samspill mellom lønnsomhet og kompetanse. Dersom lønnsomheten oppfattes som god vil motivasjonen for å skaffe seg kunnskap være større. Og på den annen side vil også økt kompetanse vanligvis medføre bedre lønnsomhet Økonomi/priser/tilskudd Økonomien er en viktig begrensning for utviklingen av norsk kornproduksjon. Tilgang på arbeid utenom bruket i de sentrale kornområdene har ført til at de fleste kornprodusentene henter store deler av inntekta fra andre produksjoner og utenfor gården. En delvis omlegging av kornprisen fra produsert vare til areal, og en sterk økning i kostnadene til driftsmidler gir mindre tid og insitament til å følge opp i kornproduksjonen. Dette fører til en dyrking som ikke alltid er optimal i forhold til å følge opp med nødvendige tiltak i åkeren. Se kapittel På spørsmål i en undersøkelse utført av Eldby (2012) om hva myndighetene kan gjøre for å øke norsk kornproduksjon var det to tiltak som utmerket seg. Økt kornpris oppgis som viktigste tiltak fra to av tre kornprodusenter på Østlandet og Trøndelag. Dernest kom innføring av tilskudd til drenering. 29

32 Tabell Prosent stemmer på aktuelle tiltak som myndighetene kan bidra med for å øke norsk kornproduksjon (Eldby 2012). Utilstrekkelig lønnsomhet i kornproduksjonen fører også til at det ikke blir investert i produksjonsapparatet. Det blir i større grad enn tidligere valgt å leie inn nødvendig utstyr framfor å kjøpe eget. Dette behøver ikke være negativt økonomisk sett, men innebærer en risiko i forhold til å få utført arbeidsoperasjoner til rett tid Tiltak Etter det som er nevnt foran så vil en øking av kornprisen være det viktigste tiltaket for å minske arealavgangen og øke avlingene i kornproduksjonen. Situasjonen med at kornproduksjon i stor grad foregår på deltidsbruk vil være vanskelig å endre. Korndyrkerne som av ulike årsaker har valgt å satse på en yrkeskarriere utenfor gården, antas å ha en relativt høy terskel for å vende tilbake som heltidsbrukere. For de fleste er ikke dette et alternativ, bl.a. ut i fra gårdens størrelse. Imidlertid vil en styrket kornøkonomi gjennom økt kornpris stimulere til økt interesse og økt innsats og derigjennom økte avlinger. Som tidligere påpekt er manglende drenering og økt jordpakking en viktig årsak til reduserte avlinger. Ordninger som for eksempel et investeringstilskudd til drenering og andre langsiktige tiltak for å gjøre slike tiltak lønnsomme vil derfor være av stor betydning. Tilskudd på arealbasis er et godt egnet tiltak for å utligne ulikheter i naturgitte forhold og for kornkjøperne er det et viktig virkemiddel for å utligne forskjellen mellom verdensmarkedets og norsk kornpris og bør derfor opprettholdes. En del av nedgangen i kornareal skyldes at små og urasjonelle skifter blir tatt ut av kornproduksjonen. Fortsatt foregår en betydelig del av korndyrkingen på slike areal, og tiltak som stimulerer til fortsatt korndyrking på disse arealene blir derfor viktig. Økte satser for arealtilskudd på slike skifter bør vurderes. 30

33 5.1.2 Kompetanse Skal landbruksproduksjonen opprettholdes og økes må kompetansen være høy i alle ledd. Først og fremst bør det praktiske landbruket være basert på at yrkesutøverne har en landbruksfaglig utdannelse. Det innebærer for kornprodusentene kompetanse innen særlig jord- og plantefag, teknikk, økonomi og driftsledelse. Videre må produsentene ha tilgang til dyktige rådgivere og gode rådgivingstjenester. Forskning og utvikling for det norske landbruket er en forutsetning for at produsentene skal kunne produsere store avlinger av god kvalitet samtidig som miljø og samfunnets øvrige krav ivaretas Landbruksfaglig utdanning, rådgiving og FoU De gamle landbruksskolene, der en tok landbruksutdanning i løpet av ett til to år, ble borte da naturbruk ble en del av den videregående skolen. For de som har bestemt seg for en arbeidsplass i landbruket er det en god løsning, enten med et 3-årig eller 4.-årig utdanningsløp. For de som tar en annen utdannelse, men seinere velger å drive i landbruket enten på deltid eller heltid har det blitt noe vanskeligere. Noen videregående skoler tilbyr imidlertid ettårige landbrukskurs for folk uten «rett» til ytterligere videregående utdannelse, og det finnes tilsvarende nettbaserte kurs som går over ett til to år. Spesielt for kornprodusentene som i større grad enn andre produsenter har andre yrker i tillegg til landbruket, og i utgangspunktet i mindre grad har formell landbruksfaglig utdanning, så er de nettbaserte tilbudene viktige. Det gjelder både muligheter for enkeltfag og agronomutdanning. Norsk Landbruksrådgiving spiller en særlig viktig rolle, og deres kompetanse er helt sentral for praktikernes faglige utvikling. Dette gjelder både ved å overføre kunnskap fra produsent til produsent, og i formidling av kunnskap fra forskning og utvikling. Norsk Landbruksrådgiving sine enheter er også direkte samarbeidspartnere i mange forskningsprosjekt og et bindeledd mellom kunnskapsmiljøene og primærjordbruket. Landbruksakademikerne rekrutteres i stor grad til stillinger innen de videregående skolene innen naturbruk, Norsk Landbruksrådgiving, rådgivere/selgere i landbruksrelaterte firmaer og landbruksfaglig forskning. De fleste med høyere landbruksfaglig utdanning kommer fra UMB, men også noen ved Universitetet i Tromsø. I tillegg utdannes det bachelorkandidater innen landbruk på Høgskolen i Nord-Trøndelag og i Hedmark. En undersøkelse om framtidig behov for landbruksakademikere i bedrifter, utdanning m.m. tyder på at det er høy gjennomsnittsalder på dagens ansatte, samtidig som bedriftene frykter at det rekrutteres for få til relevant utdanning (Hillestad 2009). Undersøkelsen viser at det er stort avvik mellom bedrifter som sier at de har behov for høyere utdanning innen plantefag og antall studieplasser på UMB. Videre ser det i denne undersøkelsen ut som om det vil bli god tilgang på landbruksøkonomer i forhold til behovet, og at det er noenlunde balanse innen landbruksteknikk. En utredning der en har sett på utdanning- og forskerrekruttering konkluderer imidlertid med at fagmiljøet i landbruksteknikk må styrkes for å kunne opprettholde utdanning og rådgiving innen faget (Eltun et al. 2010) Produsentenes kompetanse En spørreundersøkelse i 2009 blant yngre, nye eiere av landbrukseiendommer viste at nye bønder er god utdannet, fire av 10 har utdanning på høyskole eller universitetsnivå (Eldby & Nyhammer 2010). Men dette betyr ikke at de er utdannet innen landbruket. Omtrent halvparten av de nye gårdbrukerne har landbruksfaglig utdanning på enten videregående eller høyere nivå. Undersøkelsen viste også at de som allerede hadde landbruksfaglig utdanning i større grad tar etterutdanning og kurs enn de som ikke har. Med nye brukere i 31

34 denne undersøkelsen menes brukere som hadde tatt over landbrukseiendom i løpet av de siste 5 årene ( ), og som var 40 år eller yngre da de overtok. Blant de nye kornprodusentene har 53 % benyttet seg av rådgivingstilbud, 37 % fra Norsk Landbruksrådgiving. Det er en generell tendens blant nye bønder at de som har landbruksutdanning også benytter seg mer av muligheter for etterutdanning og rådgiving. Totalt omfattet denne undersøkelsen 1121 nye bønder, derav 147 kornprodusenter. En undersøkelse blant nye bønder i Sør-Trøndelag viste at 100 % av kornprodusentene i undersøkelsen hadde fulltidsjobb utenom gården (Bunger 2011). 82 % av dem hadde utdanning på høyskole/universitetsnivå, men hele 85 % av kornprodusentene hadde ingen form for formell landbruksutdanning. Kornbøndene hadde i mindre grad enn andre produksjonsgrupper deltatt i etterutdanning. I denne undersøkelsen mener også kornbøndene, som i utgangspunktet i minst grad har tatt landbruksutdanning og benyttet seg av etterutdanning, i større grad enn andre produsentgrupper at en lærer det en trenger gjennom det praktiske arbeidet. De hadde betydelig mindre tro på at landbruksutdanning ville gjøre dem til dyktigere bønder enn det andre produsentgrupper hadde. Undersøkelsen blant nye bønder i Sør-Trøndelag omfattet 112 bønder, derav bare 17 kornprodusenter. Undersøkelsene blant de nye bøndene omfatter et begrenset antall produsenter, og behøver heller ikke være representativt for utdanning, arbeid ved siden av gården, bruk av rådgiving m.m. for kornprodusenter generelt. Svarene gjelder dessuten i prosent av antall og sier ingen ting om driftsomfanget. Som eksempel kan nevnes at ca. 55 % av de som søker produksjonstilskudd i området til Romerike Landbruksrådgiving er medlemmer, men disse 55 % driver ca. 75 % av arealet. 90 % av medlemmene i Romerike Landbruksrådgiving får ukentlig meldinger via E-post. Det er usikkert om de nye bøndene f.eks. oppfatter en E- postmelding som å ha mottatt rådgiving fra Norsk Landbruksrådgiving. I en spørreundersøkelse blant odelsberettigede oppga 33 % av 214 fremtidige kornprodusenter at de ville drive på heltid (Andgard et al. 2009). Det er imidlertid forskjell mellom distrikter. For eksempel var denne andelen bare 15 % i Oslo/Akershus, 37 % på øvrige Østlandet og 58 % i Trøndelag. Grupperingene av svarene på distrikter gjelder imidlertid alle produksjoner. Men ut i fra dette ser det ut som en svært stor andel av framtidige kornprodusenter i bynære strøk regner med at kornproduksjonen vil bli en deltidsbeskjeftigelse. Framtidas kornprodusenter har også i mindre grad enn f.eks. melkeprodusentene planer om å utvide drifta etter overtagelse, 52 % sier de vil fortsette drifta på dagens nivå. Dette bekreftes av undersøkelsen blant yngre bønder, i underkant av 50 % av de nye kornprodusentene hadde økt produksjonen, mens i gjennomsnitt for alle produksjoner hadde 2 av 3 utvidet produksjonen etter overdragelsen (Eldby & Nyhammer 2010). Dette kan imidlertid skyldes at kornproduksjonen i større grad er knyttet til arealressurser enn husdyrproduksjonene. Gjennomsnittlig alder ved overdragelse av landbrukseiendommer er i overkant av 50 år. Alder ved overdragelse som ikke er en del av et uskifte/skifteoppgjør er imidlertid en del lavere, i overkant av 40 år (Kilde: ssb.no). For personer som tar landbruksutdanning rett etter ungdomsskolen vil det gå relativt lang tid fra en tar en utdanning til en får praktisert kunnskapen i egen drift. Det vil være stor variasjon i vedlikehold/oppdatering av kunnskapen i denne perioden Tiltak Kornproduksjonen er preget av at de store produsentene blir større, men også av at en stor andel av produsentene er sysselsatt utenfor bruket. Fortsatt vil en del relativt små gårder være egne driftsenheter. På store enheter og enheter som også tar på seg leiekjøring, kan 32

35 deler av arbeidet utføres av innleid arbeidskraft. Det må legges til rette for at alle grupper produsenter og ansatte i landbruket motiveres til faglig utvikling. Undersøkelsen til Eldby & Nyhammer (2010) viste at utdanning ga mersmak, det vil si at faglig utvikling genererer behov for mer kurs/etterutdanning. Utdanningsnivået er i utgangspunktet til dels svært høyt, om enn ikke innen landbruksfag. Det er en viktig oppgave, både for den videregående skolen og for landbruksrådgivingen, å tilpasse etterutdannings- og oppdateringskurs til nye bønder, og fange dem opp tidlig. Tilbudet av møter, kurs og etterutdanning må tilpasses alle grupper av kornprodusenter. En stor andel vil være godt vant til å søke kunnskap på nett, andre vil ha korte konsentrerte etterutdanningskurs. Viktig kan også kollegatreff med erfaringsutveksling på kvelder være for at deltidsbønder skal ha en faglig og sosial tilknytning i landbruket. Et opplegg med produksjonsplanlegging etter mønster fra den tidligere kampanjen «Plan i plantedyrkinga» kan være et aktuelt tiltak. Norsk Landbruksrådgiving har store utfordringer, men også muligheter til og nå grupper med svært ulik kompetanse og ambisjoner innen kornproduksjon. Selv om hoveddelen av norsk kornproduksjon drives av medlemmer i Norsk Landbruksrådgiving, er det også et betydelig areal som drives av ikke-medlemmer. Disse må også fanges opp. Den sterkere satsningen NLR har hatt de siste årene innen teknikk, økonomi, miljøplaner m.m. er et godt utgangspunkt for en helhetlig rådgiving som kan tiltrekke flere av kornprodusentene. I Melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken, (Meld. St. 9, ) blir det klart slått fast at veiledningstjenesten bør ha rekruttering og oppfølging av nyetablerere som en målgruppe. Norsk Landbruksrådgiving bør lage et systematisk tilbud til nye kornprodusenter, gjerne satt sammen av temakvelder. Medlemskap går gjerne «i arv» ved generasjonsskifte, men det er også viktig å fange opp nye kornprodusenter som ikke arver denne tilknytningen til rådgivingen. Antall studenter innen relevante landbruksfag er for lavt i forhold til behovet, og det er en utfordring for de videregående skolene, for Norsk Landbruksrådgiving, landbruksforskningen og ulike landbruksrelaterte bedrifter. Det gjelder også forvaltningen som f.eks. Mattilsynet, SLF m.fl. Det vil bli sterk konkurranse om de få studentene som utdannes framover. Det er viktig at bedrifter som rekrutterer landbruksakademikere går sammen om å synliggjøre arbeidsmulighetene innen undervisning, rådgiving og forskning for på sikt å øke antall studenter betydelig. Ansatte i bedrifter som selger innsatsmidler til kornprodusentene er ofte viktige rådgivere/samtalepartnere for produsentene. Bedriftene må sørge for at de ansatte har muligheter for faglig oppdatering og en tett dialog med de lokale enhetene i Norsk Landbruksrådgiving. Kompetanse må vedlikeholdes og videreutvikles i alle ledd. Anvendt forskning og utvikling må sikres finansiering. Et tett samarbeid mellom forskning og rådgiving er nødvendig for utvikling, gjennomføring og kunnskapsformidling i anvendt FoU. En må forvente økt etterspørsel etter problemløsing ute i felt. Bioforsk og Norsk Landbruksrådgiving bør samarbeide om videreutvikling av forskningsbasert kunnskapsformidling og varslingstjenester på nett, via «apps» m.m. Forskningsinstitusjonene og rådgivningstjenesten må øke og utvikle kompetansen på gjennomføring av feltforsøk og andre undersøkelser. Videre må en følge med på teknologiutviklingen av utstyr, for eksempel innen presisjonsjordbruk. 33

36 5.1.3 Bruksstørrelse I kapittel 4.1 er de kraftige strukturendringene i norsk kornproduksjon omtalt. Tall fra 2011 viser at kornarealet er under 3 millioner dekar for første gang siden 1970-tallet. Antallet enheter som dyrker korn reduseres raskt, siden 2000 er det i gjennomsnitt blitt borte om lag 750 bruk med korn hvert år. Figur 5.1.3a. Ulike bruksstørrelser sin andel av kornarealet i 2000 og Kilde: ssb.no. Konsekvensen av at antall driftsenheter som dyrker korn synker raskt er at gjennomsnittlig kornareal pr. bruk øker (se også kapittel 4.1.2). I år 2000 ble cirka 50 % av arealet drevet på enheter over 300 dekar, i 2012 hadde bruk med over 300 dekar sin andel av kornarealet økt til 67 % (Figur 5.1.3a). Om lag 45 % av kornarealet ble i 2012 drevet på enheter over 500 dekar. Siden år 2000 er dermed andelen av kornarealet som drives på enheter med over 500 daa nesten fordoblet. En undersøkelse fra 2000 viste at avlingsnivået var betydelig høyere på bruk med store kornareal enn på mindre bruk (figur 5.1.3b). Undersøkelsen går fram til 1996 og ble gjennomført i en periode hvor kornøkonomien var relativt god, og det var god lønnsomhet i å ta store avlinger. Forskjellene i avlingsnivået mellom små og store kornarealer ble forklart med at kornproduksjonen betydde mest på de store enhetene (>500 daa), og kunnskap og profesjonalitet var større på de store enhetene enn på enhetene med lite kornareal. Den gang foregikk produksjonen stort sett på egne areal, det var mindre leide areal, og det var bare et fåtall som driftet kornareal over 1000 dekar. 34

37 Figur 5.1.3b. Relativ kornavling på planteproduksjonsgårder for ulike bruksstørrelser, sett i forhold til veid middelavling (=100) for gårdene. Tallgrunnlaget ble hentet fra avlingsstatistikken hos SSB. (Stabbetorp 2000). Nyere undersøkelser viser at det tas høyest avling på bruk med dekar korn (Flaten et al. 2011). Både mindre og større enheter har gjennomsnittlig lavere avling. Det presiseres at dette også kan ha sammenheng med andre forhold enn bare bruksstørrelsen, for eksempel kan flere større bruk ha en noe mer gunstig beliggenhet og dermed høyere avlingspotensial enn små bruk (Flaten 2011). Det er flere forhold knyttet til de raske strukturendringene mot stadig færre og større bruk som en bør være oppmerksom på at kan gi begrensninger i produksjonen. En stor enhet med korndyrking kan være bygd opp på ulike måter, en kan tenke seg to ytterpunkter: Alternativ 1: Bruket består av noen få store skifter som ligger innen små avstander. Alternativ 2: Bruket er bygd opp av mange skifter som ligger geografisk spredd. Brukene over 500 dekar i undersøkelsen fra 2000 representerer alternativ 1, mens dagens store kornbruk som oftest vil havne i alternativ 2. Forholdene vil ligge betydelig bedre til rette for å gjennomføre en agronomisk god kornproduksjon på alternativ 1 enn på alternativ 2. Tross store maskiner vil det på alternativ 2 lett kunne oppstå betydelige kapasitets- og logistikkutfordringer, og det vil være krevende å sikre at all behandling på skiftene skjer til rett tid når jorda er laglig i hektiske onneperioder. Svenske erfaringer typer på at når arealet øker uten at driftsapparatet øker tilsvarende så går avlingene ned. En økende andel leiejord vil også føre til at store arealer drives av dyrkere som har liten kunnskap om forholdene og dyrkingshistorien på det enkelte skiftet. Ved kortere leieforhold er det også naturlig at brukeren ikke er motivert for å opprettholde vedvarende høy produktivitet gjennom langsiktige investeringer i for eksempel grøfting. Det er på den annen side grunn til å tro at bortleie av jord også kan ha en positiv avlingseffekt i en del tilfeller. For eksempel der en mer profesjonell og motivert korndyrker tar over et areal etter en lite profesjonell dyrker som har tatt beslutningen om bortforpaktning. Små skifter med krevende arrondering utgjør en stor andel av det norske kornarealet. Det er for eksempel slik at om lag dekar av det norske kornarealet utgjøres av skifter på mindre enn 10 dekar (Norske Felleskjøp pers.medd.). Dersom disse skiftene går ut av dyrking vil det ha betydelig negativ effekt for kornproduksjonen i Norge. 35

38 Tiltak Videreutvikling av verktøy som gjør det enkelt å skaffe seg kjennskap til dyrkingsforhold og dyrkingshistorie på skifter som man ikke har dyrket tidligere. Dette er viktig både for å utnytte avlingspotensialet, men også for miljøsiden. Presisjonsjordbruk med sensorer for kartlegging av jorda og rett tildeling av gjødsel og plantevernmidler blir faktorer her. Det bør tas grep som gjør at det også i framtida blir interessant å dyrke små skifter med krevende arrondering. Størrelsen og skiftestrukturen bør kartlegges, og det bør også kartlegges hvor og hvor store aktuelle og rasjonelle areal en har for nydyrking Kapasitet i driftsapparatet Som omtalt i forrige kapittel øker størrelsen på kornbruka, og økningen skjer i hovedsak gjennom jordleie. Det medfører at redskapen må flyttes over større avstander, og gjør det også vanskeligere å utføre de ulike arbeidsoperasjonene til riktig tid på skiftene. Antallet store traktorer og tilpasset redskap utgjør neppe noen begrensning i denne sammenhengen. I følge Traktor og maskinimportørenes forening (TLIF) er det ca traktorer i drift i landbruket. Antall nyregistrerte traktorer i 2011 var om lag 2900 med en gjennomsnittsstørrelse på over 110 hk. Det framgår ikke hvor stor del av disse som skal brukes i jordbruksdrift Våronn En viktig begrensning for å få etablert en kornåker er antall dager som jorda er lagelig for behandling. Figur Antall dager med jord laglig for jordarbeiding på Kise (Riley upublisert). 36

39 Av figur ser en at det er stor variasjon mellom år hvor mange dager en har til rådighet i våronna. Dette vinduet for jordarbeiding og såing blir mindre jo dårligere drenert jorda er. Hvis en ikke tar hensyn til jordas lagelighet vil det ha store konsekvenser for avlingsnivået. En fare med dagens maskinpark er at det sjelden er begrensninger i framkommelighet, det er et ansvar føreren må ta. Den samme begrensningen vil gjelde muligheten for optimal behandling med plantevernmidler og for høsting mens kornet enda har god kvalitet Skuronn Det blir stadig færre driftsenheter som har egen tresker, og leiekjøringsmarkedet øker. Tilgangen på egen tresker var en del av spørreundersøkelsen som LU utførte i 2011 (Eldby 2012), se figur Andelen med store treskere øker, men ifølge maskinbransjen blir den totale treskerkapasiteten likevel redusert. Figur Fordeling av svar på spørsmål: Har du egen tresker? i spørreundersøkelse Svarene gruppert etter størrelsen på kornarealet (Eldby 2012). En ser at andelen uten egen tresker naturlig nok er størst på de minste kornbruka, men undersøkelsen konkluderer også med at få mente den vanskelige sesongen 2011 ville gått bedre hvis de hadde hatt egen tresker. På spørsmål om de hadde planer om å investere i egen tresker svarte hele % nei. Den økende størrelsen på treskerne gir også økt risiko for pakkingsskader i våte høster. For de største treskerne kan det dreie seg om vekter omkring 20 tonn med full korntank. Høsten 2011 så vi en tendens til at det ble solgt en del mindre treskere fordi disse hadde bedre framkommelighet og gjorde mindre skader på bløte arealer. Høsting til rett tid er avgjørende for avling og kvalitet. Forsøk utført ved Bioforsk Øst Apelsvoll høsten 2011 viste en avlingsnedgang i Tiril 6-rads bygg på 20 % ved utsatt høsting i tre uker i forhold til høsting når åkeren var moden. Utsatt høsting vil gå ut over 37