Lygnavassdraget. 1 Innledning. 1.1 Områdebeskrivelse. 1.2 Kalkingsstrategi. 1.3 Kalking 2001

Transkript

1 Lygnavassdraget Koordinator: Ø. Kaste, NIVA 1 Innledning I tillegg ble et antall innsjøer i nedbørfeltet kalket med til sammen 337 tonn kalksteinsmel (+283 tonn skjellsand). Kalkingsdataene er innhentet fra Fylkesmannen i Vest-Agder v/miljøvernavdelingen. 1.1 Områdebeskrivelse Vassdragsnr: 24 Fylke(r): Vest-Agder Areal nedbørfelt: 663,5 km 2 (inkl. Møska, 124,6 km 2 ) Regulering: Nei Spesifikk avrenning: 54 l/s/km 2 Middelvannføring: 3 m 3 /s Kalket siden: 1991 (Rossevatn), 2 (Gysland) Lakseførende strekning: Til Kvåsfossen (ca 2 km) (Figur 1.1) 1.2 Kalkingsstrategi Bakgrunn for kalking: Laksestammen i Lygna var før kalking utdødd og sjøauren var truet av forsuring (Vikøyr et al. 1989). Det har hele tiden vært rester av de naturlige aurebestandene i Lygne og i hovedelva nedstrøms. Kalkingsplan: Vikøyr et al. (1989) Biologisk mål: 1) Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet til at aure kan leve i Lygne og kalkede innsjøer i nærområdet. 2) Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vann-organismer. Vannkvalitetsmål: Lakseførende strekning f.o.m. 21: 1/4-31/5: ph 6,2, 1/6-31/3: ph 6,. Kalkingsstrategi: Vassdraget kalkes ved hjelp av én kalkdoserer plassert ved innløpet til Rossevatn oppstrøms innsjøen Lygne. I tillegg kalkes flere innsjøer i nedbørfeltet. Doserer ved Gysland, rett oppstrøms den lakseførende strekningen, ble satt i drift i mars Kalking 21 Doserer v/rossevatn: 1455 tonn skjellmel (92% CaCO 3, kategori 2) Doserer v/gysland: 65 tonn NK3 (86% CaCO 3 ) Doserer i Litlåna: 185 tonn grovdolomitt Figur 1.1. Vassdraget med nedbørfelt. 143

2 1.4 Hydrologi 21 Meteorologisk stasjon: 4185 Hægebostad Årsnedbør 21: 1651 mm Normalt: 165 mm % av normalen: 13 mm nedbør HÆGEBOSTAD - SKEIE Norm 61-9 m 3 /s Møska Tingvatn 1 3 JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES jan.1 mar.1 mai.1 jul.1 sep.1 nov.1 Figur 1.2. Månedlig nedbør i 21 ved meteorologisk stasjon Hægebostad (DNMI 22). Figur 1.3. Vannføring (døgnverdier) i 21 ved stasjonene Tingvatn (utløp Lygne) og sidevass-draget Møska (utløp Lyngdal sentrum) (NVE 22). 1.5 Stasjonsoversikt Vannkjemistasjoner Fiskestasjoner Bunndyrstasjoner Vannvegetasjon 144 Figur 1.4. Prøvetakingsstasjoner: Vannkjemi, anadrom fisk, bunndyr og vannvegetasjon (fylte sirkler: makrovegetasjon+begroing, åpne sirkler: kun makrovegetasjon).

3 2 Vannkjemi Forfatter: Ø. Kaste og L.B. Skancke, NIVA Medarbeidere: R. Høgberget, J. Håvardstun og M. C. Lie, NIVA Prøvetakere: Åge Tveiten, Eiken og Andreas Vegge, Lyngdal Det ble dosert ut til sammen 21 tonn kalk fra de to doseringsanleggene i 21 (se Kapittel 1). Til sammenligning ble det dosert ut 243 tonn i det nedbørrike året 2. Ukalket referansestasjon Stasjonen oppstrøms kalking er sterkt påvirket av forsuring, og årsmiddel-ph her har vist en svakere økning på 199-tallet enn det som har vært tilfelle i mange andre vassdrag (Figur 2.1; SFT 21). Middel-pH i 21, 4.79, og en variasjon i intervallet viser at det fortsatt er svært surt i dette området (Tabell 2.1, Figur 2.2 og 2.4). Konsentrasjonene av labilt aluminium (LAl) varierte i intervallet µg/l, og selv om vannkvaliteten med dette var noe bedre enn i 2, vil den ukalkede delen av elva fortsatt være svært giftig for fisk i store deler av året. Dette understrekes av verdiene for syrenøytraliserende kapasitet (ANC), som gjennom hele året lå lavere enn kritisk, kjemisk verdi for innlandsaure (ANC 2 µekv/l; Lien et al. 1989). Årsmiddelverdiene for ANC i perioden har ligget mellom 17 og 5 µekv/l. Innløp/utløp Lygne Etter at doseringsanlegget ved Gysland ble satt i drift i mars 2, var det grunnlag for å redusere kalkdosene ved Rossevatn. I forslaget til ny kalkingsstrategi for vassdraget ble det antydet et målnivå for Lygne på ph , forutsatt at en ny doserer ble plassert oppstrøms den lakseførende strekningen (Kaste et al. 1998). Basert på empirisk sammenheng mellom ph og kalsiumkonsentrasjon i innsjøen (Kaste 1995), bør kalsiumkonsentrasjonen i Lygne holdes omkring 1.7 mg/l dersom en skal oppnå dette. ph-verdiene i innløpet til Lygne varierte i området i store deler av 21, med unntak av senhøsten da det ble registrert flere episoder med ph ned mot 5.5 i utløpet (Figur 2.2 og Figur 2.4). Slike episoder vil først og fremst ha konsekvenser for organismene i elva ned mot Lygne; i innsjøen vil episodene raskt ble jevnet ut i det store vannvolumet. Kalsiumkonsentrasjonen i utløpet av Lygne lå under det antydede målnivået på 1.7 mg/l i 9 av 11 prøver i 21. Dersom en utelukker ekstremverdien 5.6 mg/l målt i november, ble middelverdien for året i underkant av 1.5 mg/l. Selv om dette ligger noe under antydet målnivå, ble det ikke målt ph-verdier under 5.8 i 21 (lavest: 5.9 den 8. januar og 2. mai). Dette var et bedre resultat enn i 2, da det ble registrert en midlere kalsiumkonsentrasjon på 1.4 mg/l og ph-verdier ned mot 5.5. Det kan likevel være gunstig med en noe større bufferreserve i innsjøen (kalsium omkring mg/l), for å kunne stå i mot flommer/forsuringsepisoder som ofte oppstår i vinterhalvåret. Det anbefales derfor at vannkjemiske data fra DN vannkjemikontrollprosjekt brukes aktivt ved Rossevatn-dosereren for å oppnå en gjennomsnitts kalsiumkonsentrasjon i Lygne på mg/l. Med en midlere LAl-konsentrasjon i utløpet av Lygne på 3-12 µg/l (52 µg/l pga aluminat-dannelse under høy ph i november) er det lite sannsynlig at det har oppstått skadevirkninger på fisk eller andre vannlevende organismer i innsjøen i 21. Ved siden av å avgifte store deler av aluminiumet som er tilstede i innsjøen, ser kalkingen ved Rossevatn også ut til å redusere den totale mengden reaktivt aluminium tilstede i systemet (konsentrasjonsnivå redusert med over 3% fra referansestasjonen til utløpet av Lygne). ph Lygna o. kalking 1 per. Mov. Avg. (Lygna o. kalking) Figur 2.1 ph-utvikling i Lygna oppstrøms kalkingsanlegget ved Rossevatn punkts flytende middel er angitt. Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier for 21. Nr. Stasjon ph Ca ALK-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 2 Oppstr. kalking Mid Min Max N Innløp Lygne Mid Min Max N Utløp Lygne Mid Min Max N Vegge Mid Min Max N

4 Anadrom strekning Data fra DNs vannkjemikontroll-prosjekt viser at ph oppstrøms det nye doseringsanlegget ved Gysland lå under 6. i store deler av vinterhalvåret (Figur 2.4). ph-avtak ned mot 5.2 sent i september og tidlig i oktober illustrerer viktigheten av Gyslandanlegget for opprettholdelse av akseptabel vannkvalitet på den anadrome strekningen i elva. Den kontinuerlige ph-overvåkingen ved Vegge viste imidlertid at det var relativt store problemer ved å overholde de vannkjemiske målene våren 21 (Figur 2.3). Flere kraftige forsuringsepisoder på denne tiden reduserte ph ved Vegge ned mot 5.5, også innenfor den viktige smoltifiseringsperioden da ph-målet i elva var 6.2 (1. april 31. mai). Det ble i alt registrert 25 dager (41% av tiden) i denne perioden med ph-verdier mer enn.1 enheter under dette målnivået. I 3 av disse dagene (5% av tiden) var ph ved Vegge mer enn.3 enheter under målet. Dette illustrerer at en ennå ikke har oppnådd full kontroll med doseringen fra anlegget. Den høyeste LAl-verdien for året (34 µg/l) ble målt 13. februar, altså like i forkant av smoltifiseringsperioden (Figur 2.2). I selve smoltifiseringsperioden ble det målt LAl-konsentrasjonene i området 5-22 µg/l. Ved verdier over 2 µg/l er det fare for betydelig skade på laksesmolt i ferskvann, mens det kan oppstå betydelig skade/moderat dødelighet i forbindelse med utvandringen til sjøen (Hindar et al. 1997). ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 Kontinuerlig ph-måling Vegge Manuell ph-mål 5, jan.1 mar.1 mai.1 jul.1 sep.1 nov.1 2, 15, 1, 5, Kontinuerlig måling DM-temp, jan.1 mar.1 mai.1 jul.1 sep.1 nov.1 Figur 2.3 Resultater fra kontinuerlig ph- og temperatur måling ved Vegge. ph ph Oppstr kalking Inn Lygne Jan-97 Jan-98 Jan-99 Jan- Jan-1 Ut Lygne Vegge ph ph Oppstr kalking (referanse) Lygne, innløp jan.1 apr.1 jul.1 okt.1 Oppstr Gysland doserer jan.1 apr.1 jul.1 okt.1 4. Jan-97 Jan-98 Jan-99 Jan- Jan-1 Figur 2.4 Resultater DNs vannkjemikontroll-prosjekt, analysert ved Rødmyr Miljøsenter, Skien Oppstr kalking Vegge LAl, µg/l Jan-97 Jan-98 Jan-99 Jan- Jan-1 Figur 2.2 Utvikling, ph og labilt aluminium. 146

5 3 Fisk Forfattere: Bjørn Mejdell Larsen 1, Hans Mack Berger 1, Jan Gunnar Jensås 1, Einar Kleiven 2, Agnar Kvellestad 3, Roar Lund 1, Laila Saksgård 1 og Rolf Sivertsgård 1 1 Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim 2 Norsk institutt for vannforskning Sørlandsavdelingen, Televeien 3, 4879 Grimstad 3 Veterinærinstituttet, Postboks 8156, Oslo dep., 33 Oslo 3.1 Innledning Det ble første gang gjennomført ungfiskregistreringer i Lygna og Møska i 198 (Kildal 1982). Det er ikke kjent at det finnes flere undersøkelser i vassdraget før NINA i 1991 startet en årlig overvåking av ungfiskbestandene i Lygna i forbindelse med kalkingstiltakene (Larsen 1993). Dette ble videreført i etter samme opplegg, men med en justering av antall undersøkte stasjoner fra Fra 1994 er det i tillegg gjennomført ungfiskundersøkelser i Møska og Litleåna, som referanse til utviklingen i den kalkede delen av Lygna. 3.3 Resultater og diskusjon Ungfiskundersøkelser Laks Laksyngel ble første gang påvist i Lygna i 1993 (Larsen 1995), og fra 1994 er det også fanget eldre laksunger hvert år. Det ble påvist laksyngel på 2-6 % av stasjonene i lakseførende del av Lygna i (Vedlegg B.2), men yngeltettheten var hele tiden svært lav (<7 individer pr. 1 m 2 ). Laksyngel ble hovedsakelig påvist nedenfor Kvellandsfossen i forbindelse med en eller to av stasjonene (Figur 3.1). De siste årene har utbredelsen økt ytterligere, og yngel forekommer nå på 78-1 % av stasjonene. Året 1999 skilte seg spesielt ut da laksyngel ble funnet på alle stasjonene opp til Kvåsfossen, og tettheten var høy i hele vassdraget (mellom 7 og 76 individer pr. 1 m 2 på de enkelte stasjonene) (Figur 3.2). Dette viste med all tydelighet at vassdraget har et betydelig potensiale for produksjon av laksunger. I 2 og 21 var det igjen lavere tettheter, og antall individer var størst på stasjonene nedenfor Kvellandsfossen. Gjennomsnittlig tetthet ble redusert fra 41 individer pr. 1 m 2 i 1999 til henholdsvis 6 og 12 individer i 2 og 21. Det er likevel en svakt positiv tendens i Lygna nå, men utviklingen har gått sakte (lineær trendlinje: y = 1,9x - 4,7; R 2 =,29). 3.2 Metode 6 Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat etter standard metoder på 9 stasjoner i lakseførende del av Lygna i august 21 (Vedlegg B.1). Stasjon 1-5 ligger mellom Kvåsfossen og Kvellandsfossen og stasjon 7-1 mellom Kvellandsfossen og Rom nær den brakkvannspåvirkede delen (Figur 1.4). I tillegg ble det fisket på tre stasjoner (stasjon 21-23) ovenfor den lakseførende strekningen mellom innsjøen Lygne og Kvåsfossen. Sideelvene Møska og Litleåna ble undersøkt på to stasjoner hver. All fisk ble artsbestemt og lengdemålt til nærmeste mm i felt, og et utvalg av fisken ble konservert og lagret for senere aldersbestemmelse Beregning av fisketetthet ble utført som beskrevet av Bohlin (1984) og Bohlin et al. (1989) etter fangst i tre fiskeomganger. Det er skilt mellom årsyngel (+) og eldre ungfisk ( 1+). Tettheten er beregnet som: - Gjennomsnittet basert på sum fangst i de tre respektive fiskeomgangene for alle stasjonene samlet (tetthet 1) - Gjennomsnittet av beregnet tetthet på alle enkeltstasjonene (tetthet 2) Alle tettheter er oppgitt som antall individer pr. 1 m 2, og vist i Vedlegg B.1-B.5 som også oppgir standardavviket for tetthet 1 og tetthet 2. Det ble tatt gjelleprøver av 8 laks- og 8 ørretunger på stasjon 8. Andre gjellebue på fiskens venstre side ble dissekert ut i felt og fiksert på 1 % fosfat-buffra formalin. Metode og framgangsmåte for videre bearbeiding og analysering er gitt av Kvellestad & Larsen (1999). Resultatene presenteres som andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering på gjelleoverflaten eller i gjelleepitelet. Andre typer av histologiske forandringer omtales bare hvis de kan settes i sammenheng med metallakkumuleringen. Figur 3.1. Tetthet1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i ulike deler av lakseførende del av Lygna i Stasjon 1-6: Kvåsfossen-Kvelland og stasjon 7-1: Kvelland-Rom. Eldre laksunger har hatt en sporadisk opptreden i Lygna på 199-tallet, og ble så sent som i 1999 bare funnet i lite antall på to av stasjonene. I 2 var det en økning til 6 individer pr. 1 m 2 i gjennomsnittlig tetthet (Figur 3.2), og utbredelsen økte til 89 % av stasjonene. Dette hadde en klar sammenheng med den høye tettheten av laksyngel i 1999, men tilslaget var likevel lavere enn forventet. I 21 var det igjen en nedgang i utbredelse og tetthet, og gjennomsnittlig tetthet var bare 2 individer pr. 1 m

6 I og i 1993 ble det satt ut til sammen ca merket laksesmolt og ca 4 7 umerket smolt i ulike deler av Lygna (Johnsen et al. 1999). Smolt som ble satt ut oppe i vassdraget hadde store problemer med osmoreguleringen, og svært få individer ble gjenfanget som voksen laks (Hansen et al. 1997). Utsettingene har ikke hatt noen direkte betydning for ungfiskresultatene på 199-tallet. Det har ikke foregått andre utsettinger av laks eller ørret i vassdraget etter som falt sammen med høy tetthet også i hovedvassdraget, men i 2 og 21 ble det bare funnet en eneste laksyngel på den ene av stasjonene. Det var imidlertid en positiv økning av eldre laksunger i 2, og selv om det var en nedgang igjen i 21 tyder tallene på at og 2-årsklassen av yngel var sterkere enn det som ble funnet ved elfiske de foregående årene. Møska er et typisk forsuringsvassdrag uten noen fast laksestamme (Kildal 1982). Ungfiskundersøkelsene i bekrefter dette, og det er bare funnet noen få laksyngel i den nedre delen av Møska i 1999 (Figur 3.3, Vedlegg B.4). Antall fisk pr. 1 m Litlåa Laks Årsyngel (+) Eldre fiskunger (>+) Ørret År Figur 3.4. Tetthet1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i Litleåa i Figur 3.2. Tetthet1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i lakseførende del av Lygna i Antall fisk pr. 1 m Møska Laks Årsyngel (+) Eldre fiskunger (>+) Ørret År Figur 3.3. Tetthet1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i Møska i Innsjøer i nedslagsfeltet til Litleåna ble kalket første gang i 1985, og i 1988 ble det påvist laksyngel i nedre del av vassdraget (Vikøyr et al. 1989). Ved våre undersøkelser ble det ikke funnet laksunger i 1994, men fra 1995 er det årlig fanget laksyngel og eldre laksunger i de nederste ca 3 km av vassdraget. Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel har vært varierende, men lav i alle år i Litleåna (Figur 3.4, Vedlegg B.5). Det var en liten økning i Det er undersøkt gjeller fra laks i Lygna i (Tabell 3.1). Det er ikke påvist metallakkumulering på gjelleoverflaten i noen av årene. I 1999 ble det heller ikke funnet metallakkumulering i gjelleepitelet, men i de andre årene er det påvist varierende mengder i gjelleepitelet hos 42-1 % av laksungene. Resultatet fra den histologiske undersøkelsen indikerte en dårligere vannkvalitet for fisk i 2 sammenlignet med tidligere år, og det var en betydelig forverring i forhold til I 21 var forholdene noe bedre, men det ble fortsatt påvist sparsomme mengder metallakkumulering hos alle laksungene. Selv om en ikke vet hvor stor en slik metallakkumulering må være for at den skal ha negative effekter på individ- og populasjonsnivå er det likevel antatt at all metallakkumulering i epitelet er et uttrykk for eksponering for en suboptimal vannkvalitet. Laksungene i Lygna varierte i størrelse fra 41 til 132 mm i midten av august 21 (Figur 3.5). Årsyngelen var gjennomsnittlig 5 mm, og det var best vekst i øvre del av vassdraget (Tabell 3.2). Lengden av ettårige laksunger var henholdsvis 97 og 96 mm i 2 og 21 som er noe mindre enn i de to foregående årene (Tabell 3.3). Veksthastigheten indikerer en dominerende smoltalder på to år i vassdraget, men denne andelen vil avta noe med redusert vekst slik vi ser det i de to siste årene. Det ble også fanget noen få toårige laksunger i vassdraget i 21. Begrepet eldre laksunger omfattet likevel i hovedsak ettårige individer i 21 (82 % av materialet). Ørret Det har vært fanget ørretyngel på alle de undersøkte stasjonene i Lygnavassdraget i , men i 2 og 21 manglet de på en av stasjonene nederst i vassdraget (Vedlegg B.1). Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel på lakseførende strekning var 37 individer pr. 1 m 2 i 21, men dette varierte mellom og 65 individer på de ulike stasjonene. Det var høyest tetthet av ørretyngel i den øvre delen av vassdraget der det var en økning i tetthet sammenlignet med tidligere år (Figur 3.1). I nedre del derimot var det en nedgang i antall ørretyngel i 21, og tett- 148

7 Tabell 3.1. Resultat av histologisk undersøkelse av gjeller fra fisk i Lygna i ASA+overfl. = ASA-positivt materiale på gjelleoverflaten. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (-3) på gjelleoverflaten er oppgitt. ASA+int. = ASA-positivt materiale i gjelleepitelet. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (-3) i gjelleepitelet er oppgitt. N er antall fisk undersøkt. = ikke påvist, 1 = særskilt sparsom/sparsom forekomst, 2 = moderat forekomst og 3 = betydelig forekomst. For nærmere beskrivelse se Kvellestad & Larsen (1999). ASA+ overfl., % ASA+ int., % Art År Stasjon N Laks , ,7, Ørret , Tabell 3.2. Gjennomsnittslengder (i mm) med standardavvik (x±sd) for årsyngel av laks og ørret i ulike deler av Lygna, Møska og Litlåa august 21. N er antall undersøkte individer. Stasjon Laks Ørret x±sd N x±sd N 1-6 Kvåsfossen-Kvelland 56± ± Kvelland-Rom 48± ± Lygna 5± ± Lygne-Kvåsfossen ±5 57 L1-L3 Litleåna ±7 36 M1-M3 Møska - 63±7 67 Andel, % Lygna laks (N = 14) Laksyngel (+) Eldre laksunger (>+) Lengde, mm Figur 3.5. Lengdefordeling av laks fra lakseførende del av Lygna i midten av august 21. heten var den laveste siden undersøkelsene startet i Selv om tettheten av ørretyngel har variert betydelig i årene etter 1991, er det likevel en svak tendens til at tettheten har økt i løpet av 199-tallet (Figur 3.2) (lineær trendlinje: y = 1,4x + 2,8; R 2 =,22). Fangsten av sjøørret har også variert mellom år, men det er så langt ingen sammenheng mellom oppgang av sjøørret og tetthet av ørretyngel året etter. Med en fangst på nær 12 kg sjøørret i 2 og start av den nye kalkdosereren i nedre del av vassdraget, var det visse forventninger om at antall ørretyngel ville øke i 21. Dette slo i noen grad til, men altså med størst uttelling på strekningen mellom Kvåsfossen og Kvellandsfossen. For eldre ørretunger var gjennomsnittlig tetthet 6 individer pr. 1 m 2 i 21. Dette var en liten nedgang sammenlignet med året før, og må ses i sammenheng med nedgangen i tettheten av ørretyngel i 2. Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel og eldre ørretunger på strekningen mellom Lygne og Kvåsfossen var henholdsvis 2 og 5 individer pr. 1 m 2. Utviklingen i tetthet av ørretyngel på strekningen mellom Lygne og Kvåsfossen (Figur 3.6) viste samme forløp som utviklingen av ørretyngel på lakseførende strekning i (Figur 3.2). Mens det i 2 var en nedgang i tettheten av ørretyngel på lakseførende strekning var det en økning i gjennomsnittlig tetthet på strekningen opp til Lygne. I 21 var det motsatt; da var det en mindre økning i tettheten av ørretyngel på lakseførende strekning, mens det var en betydelig nedgang i tettheten av ørretyngel på strekningen mellom Lygne og Kvåsfossen. Dette kan tyde på at det har vært gjennomslag av dårlig vannkvalitet på utløpet av Lygne i forbindelse med den nedbørrike høsten/vinteren 2/21. Kalkingsanlegget ovenfor Kvåsfossen kan imidlertid ha bidratt til å heve vannkvaliteten igjen slik at ørretungene klarte seg bedre i øvre del av lakseførende strekning. Det har vært en trend i alle år at stasjonene nærmest Lygne har hatt den høyeste tettheten av yngel. Dette er satt i sammenheng med en gunstigere vannkvalitet høyt oppe i vassdraget på grunn av kalkingen av innsjøen Lygne. For eldre ørretunger var den en svakere tett- 149

8 Tabell 3.3. Gjennomsnittslengder med standardavvik (x±sd) hos ungfisk av laks og ørret i lakseførende del av Lygna i og ungfisk av ørret i Lygna mellom Lygne og Kvåsfossen (stasjon 21-24) i Aldersbestemmelse av spritfiksert materiale. N er antall undersøkte individer x±sd N x±sd N x±sd N x±sd N Laks ±4 2 17± ±4 4 14± ± ± ± ±5 8 96± ±9 3 - Ørret* ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± Ørret st.21-24** ± ± ± ± ±4 2 91± ± ± ±1 2 - * Tillegg 1998: 5+: 263 mm (N=1); 1999: 5+: 26 mm (N=1) ** Tillegg 2: 5+: 171±1 mm (N=2) het enn forventet i 21. Dette kan henge sammen med at stasjonene som er best egnet for eldre ørretunger er nederst på strekningen, og tidligere har vært mest utsatt for ustabil vannkvalitet. Møska hadde fortsatt en liten sjøørretstamme nederst i vassdraget på begynnelsen av 198-tallet, men antall ørretunger var lavt (Kildal 1982). Våre undersøkelser viser nå at den gjennomsnittlige tettheten av ørretyngel har økt jevnt fra 1994 (ca 1 individer pr. 1 m 2 ) til 1999 (mer enn 3 individer pr. 1 m 2 ) (Figur 3.3, Vedlegg B.4). I 2 var det en betydelig reduksjon i tetthet tilbake til 1995-nivå, men med en positiv utvikling igjen i 21. Det har vært de samme svingningene i tetthet i Møska som de vi har sett i anadrom del av Lygna i de siste fire årene, og selv om utviklingen er noe ustabil er den likevel positiv også i Møska (lineær trendlinje: y = 2,6x - 2,4; R 2 =,46). Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel i Litleåna har variert betydelig i Tettheten har vært oppe i ca 6 individer pr. 1 m 2 i tre av årene, men nede i mindre enn 2 individer i fire av de andre årene (Figur 3.4, Vedlegg B.5). I 21 var resultatet relativt likt med 1998 og 2. Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel var 18 individer pr. 1 m 2. Reduksjonen i antall yngel fra 1999 til 2 og 21 fant sted på begge stasjonene. Selv om innsjøer i vassdraget kalkes gir dette neppe stabil vannkvalitet i den anadrome delen av vassdraget. Det er antatt at store nedbørmengder høsten/vinteren 2/21 kan ha gitt gjennomslag av dårlig vannkvalitet i deler av nedbørfeltene til Lygna, Kvina og Mandalselva. I tillegg kan variasjon i vannføring mellom år også være med på å forklare noe av forskjellen på grunn av variabel fangsteffektivitet ved elfiske. Gjennomsnittlig tetthet for eldre ørretunger har variert i Litleåna, og falt til 6 individer pr. 1 m 2 i 21. Dette var vesentlig lavere enn året før, og blant de laveste tetthetene som er funnet i vassdraget etter Figur 3.6. Tetthet1 pr. 1 m 2 av ørret i Lygna mellom Lygne og Kvåsfossen (stasjon 21-24) i Det er undersøkt gjeller fra ørret i Lygna i (Tabell 3.1). Det er ikke påvist metallakkumulering på gjelleoverflaten i noen av årene. I 1997 og 1999 ble det heller ikke funnet metallakkumulering i gjelleepitelet, men i de andre årene har det blitt påvist varierende mengder i gjelleepitelet hos 17-1 % av ørretungene. Resultatet fra den histologiske undersøkelsen indikerte en dårligere vannkvalitet for fisk i 2 sammenlignet 15

9 med tidligere år, og det var en betydelig forverring i forhold til I 21 var det fortsatt enkelte ørret med en betydelig metallakkumulering i gjelleepitelet, og forholdene var langt fra optimale. Ørretungene i lakseførende del av Lygna varierte i størrelse fra 39 til 178 mm i midten av august 21 (Figur 3.7). Årsyngelen var i gjennomsnitt 56 mm (Tabell 3.2), og veksten var den samme som i 1995 og 1998, som var noe bedre enn de andre årene som er undersøkt. Generelt har lengden av årsyngelen gått noe ned sammenlignet med de aller første årene etter kalking. Veksten i Litleåna var relativt stabil i , men gikk noe ned i 2 for så å øke igjen i 21. Gjennomsnittslengden i 21 var 59 mm (Tabell 3.2). Ørretyngelen i Møska har hatt best vekst i alle år, og var i gjennomsnitt 63 mm i august 21 (Tabell 3.2). Lengden av ett- og toårige ørretunger i lakseførende del av Lygna var henholdsvis 11 og 143 mm i 21 (Tabell 3.3). Ørreten hadde en redusert vekst fra 1998 til 2, men tilveksten økte igjen i 21. Dette gjør at færre ørretsmolt må stå tre år på elva før utvandring. Begrepet eldre ørretunger omfattet i vesentlig grad ettårige ørretunger, men også enkelte to- og treårige individer er notert. Det er også enkelte stasjonære ørret på elva, og fisk opp til fem år er aldersbestemt i 1998 og Andre arter I Lygna ble det bare fanget en ål på en av stasjonene i nedre del i 21. Tidligere år er det i tillegg påvist trepigget stingsild, nipigget stingsild, skrubbe og niøye i Lygna. I Møska ble det fanget ca 1 ål på begge stasjonene til sammen i 21. I Litlåna ble det ikke notert andre arter enn laks og ørret i 21, men det er tidligere funnet ål, skrubbe, trepigget stingsild og niøye i vassdraget. Andel, % Lygna ørret (N = 371) Ørretyngel (+) Eldre ørretunger (>+) Fangststatistikk Den opprinnelige laksestammen var utdødd i Lygna, og fisk som har vandret opp på 198- og 199-tallet har antagelig stammet fra tilfeldig feilvandring av voksen laks, rømt oppdrettslaks eller utsatt smolt fra andre lakseelver (Vikøyr et al. 1989). Med en antagelse om toårig smolt i Lygna, og hovedvekt av laks med en vinter i sjøen (smålaks) kunne man forventet en økt oppgang av gytefisk fra 1996 eller 1997 som et resultat av naturlig rekruttering i vassdraget etter kalking. Dette skulle ha gitt en moderat økning i fangsten av laks, men dette har bare skjedd i liten grad. Fangsten av laks tok seg først opp i Lygna fra I 2 var fangsten oppe i 43 kg laks og nær 12 kg sjøørret, og i 21 er det opplyst at de har tatt 4-5 kg laks og i underkant av 5 kg sjøørret i Lygna (Figur 3.8). Dette er de høyeste fangstene av laks siden 194-tallet. Tidligere har det bare vært snakk om en tilfeldig reetablering av laks i Lygna, men det er nå forventninger om en generell økning i antall laksunger i Lygna når også kalkdosereren i nedre del av vassdraget er i full drift. Det er tidligere dokumentert flere kraftige forsuringsepisoder på den anadrome strekningen i elva, som man nå forhåpentligvis vil unngå i framtida. Fangst, kg Laks Sjøørret Figur 3.8. Årlig oppfisket kvantum av laks og sjøørret i Lygna i perioden (Norges Offisielle Statistikk). Det er ikke rapportert fangster av laks eller sjøørret i perioden År Lengde, mm Figur 3.7. Lengdefordeling av ørret fra lakseførende del av Lygna i midten av august

10 4 Bunndyr Forfattere: Terje Bongard og Bjørn Walseng, NINA Det ble tatt sparkeprøver på 12 stasjoner i juni og august (Figur 1.4 og Vedlegg C.1) i 21. Stasjonsnett og innsamlingstidspunkter er identisk med undersøkelsene i henholdsvis 1978 (Halvorsen 1981) og 1998 (Walseng & Bongard 21). Prøvene ble fiksert i felt, sortert og artsbestemt i laboratoriet. Gruppene døgn-, stein- og vårfluer ble artsbestemt. Det er generelt få bunndyrgrupper i Lyngdalsvassdraget. Antallet grupper varierer mellom seks, som ble funnet i de mest forsurede sidevassdragene Møska og Landdalen, og 14 grupper som ble funnet i Gletnebekken. De vanligste og mest tolerante dyregruppene finnes, men eksempelvis snegl, som er mer sensitiv, ble ikke funnet. Det ble registrert 11 individer av Lymnaea sp i det kalkede vannet Gletne i Gruppen ble ikke registrert i prøvene fra Gletnebekken nedstrøms vannet i 21. Det ble funnet til sammen to arter døgnfluer, 11 arter steinfluer og 13 arter vårfluer i 21 (Tabell 4.1). Dette er noe færre enn det som ble funnet i 1998, hhv. fire, 12 og 17 arter. Få arter i 21 kan skyldes høy vannføring under prøvetakingen. Artsantallet er generelt lavt i forhold til forventede forekomster i Vest-Agder. Tabell 4.1 angir i tillegg noen grove anslag over forventet artsantall for å illustrere graden av påvirkning. Artsantallet for disse tre gruppene ville sannsynligvis til sammen ligget nærmere 5 i et upåvirket økosystem i dette området. Figur 4.1 viser antall grupper og arter for hver av lokalitetene. Det er verdt å merke seg at Storåni II og Faråni har et forholdsvis høyt antall grupper og arter til tross for at disse lokalitetene ikke er berørt av kalking og fortsatt har lav ph. Gruppene og artene, som er tilstede her, hører imidlertid til de mest tolerante og utbredte artene i ferskvann. Den forsuringsfølsomme døgnfluen Baetis rhodani ble kun funnet på de lokalitetene som er berørt av kalking, det vil si nedstrøms kalkdoserer ved Storåni og i Gletnebekken. I de samme områdene er det også flest funn av de moderat følsomme steinfluene Diura nanseni, Isoperla grammatica og vårfluene Hydropsyche pellucidula og H. siltalai. Den middels følsomme vårfluen Apatania stigmatella ble funnet i Gletnebekken og i Lyngdalselva stasjon 2 i 1998, men ikke i 21. Figur 4.2 viser at stasjoner, som er berørt av kalking, har verdien 1 for Forsuringsindeks 1 mens de ubehandlede lokalitetene har lavere verdier. Forsuringsindeks 2 tar hensyn til at økte forekomster av forsuringstolerante steinfluer antyder surhetspåvirkning til tross for tilstedeværelsen av de følsomme Baetis- artene (Fjellheim & Raddum 199). Figur 4.1 viser at alle lokalitetene som hadde forekomst av Baetis hadde verdier under 1 i 21, og er dermed definert som forsuringsskadede. 2,5 2 1,5 Forsuringsindeks 1 for 21 Forsuringsindeks 1 for 1998 Forsuringsindeks 2 for Antall vårfluearter Antall døgnfluearter Antall steinfluearter Antall grupper,5 1. Lyngdalselva I 2. Lyngdalselva II 3. Lyngdalselva III 4. Storåni I 5. Storåni II 6. Møska I 7. Møska II 8. Hidreskog 9. Lautjønnbekken 1. Gletnebekken 11. Landdalen 12. Faråni 1 Figur 4.2. Forsuringsindeks 1 og 2 for Lyngdalsvassdraget 1998 og Lyngdalselva I 2. Lyngdalselva II 3. Lyngdalselva III 4. Storåni I 5. Storåni II 6. Møska I 7. Møska II 8. Hidreskog 9. Lautjønnbekken 1. Gletnebekken 11. Landdalen 12. Faråni Figur 4.1. Summert antall grupper og arter for begge prøvetidspunktene i elvelokalitetene i Lyngdalsvassdraget 21. Tabell 4.1. Anslag over forventet artsantall for døgn-, stein- og vårfluer i rennende vann i Lyngdalsvassdraget. Gjennomsnittlig antall arter registrert pr. prøve i materialet fra 21 i parentes. Døgnfluer Steinfluer Vårfluer Totalt registrert artsantall for Vest-Agder Anslag over forventet artsantall i rennende vann i et upåvirket Lyngdal 7 (2) 15 (11) 3 (13) Anslag over forventet artsantall i en enkelt prøve fra et upåvirket Lyngdal 4 (1) 8 (4) 1 (5) 152

11 5 Vannvegetasjon Forfattere: S. W. Johansen, NIVA (Makrovegetasjon), E. A. Lindstrøm, NIVA (Begroing) Medarbeider: R. Romstad, NIVA (Begroing) 5.1 Makrovegetasjon Vegetasjonsregistreringene ble foretatt i perioden september 21. Dette var første inventering av vassdraget i forbindelse med kalkingsovervåkningen. Det ble derfor lagt vekt på å oppsøke flest mulig lokaliteter for å få en bredest mulig oversikt. Standard metodikk for vegetasjonsovervåkning er benyttet, herunder registrering av vannplanter (karplanter, kransalger og vannmoser) etter en semikvantitativ skala, samt populasjonsprøver av krypsiv og vannmoser. Totalt ble 12 lokaliteter undersøkt i hovedvassdraget og en i sidevassdraget Møska som et eksempel på ukalket referanselokalitet (Figur 1.4, Tabell 5.1). Ukalkede referanselokaliteter De to referanselokalitetene henholdsvis ovenfor kalkdoserer ved Rossvatn (ROS) og nederst i Møska (MØS), bar preg av å være klart forsuringspåvirket. Det var stor dominans av den forsuringsbegunstigede elvetrappemose (Nardia compressa) begge steder og spredt forekomst av andre moser (Tabell 5.2). Total mosedekning ble anslått til henholdsvis 85 og 6 % på de to lokalitetene. Tepper av levermoser var dekket av trådformede grønnalger på begge lokaliteter. Innslag av karplanter var sparsomt oppstrøms Rossvatn, mens både krypsiv og flotgras ble registrert nederst i Møska. Det ble ikke registrert forsuringsfølsomme arter på disse lokalitetene. Kalkede lokaliteter På elvelokalitetene mellom Rossvatn og Lygne var mosevegetasjonen dominert av Fontinalis dalecarlica, Scapania undulata og Rhacomitrium aciculare, mens Nardia compressa ikke ble registrert (Tabell 5.2). Total mosedekning varierte mellom 5 og 4 % og var betydelig lavere enn referanselokaliteten oppstrøms Rossvatn. I stilleflytende partier og bukter ble det registrert økt innslag av karplanter med bl.a. de forsuringsfølsomme artene Myriophyllum alterniflorum og Callitriche hamulata. Bare en innsjø ble undersøkt. To nærliggende lokaliteter i Lygne ved Eikeneset viste normal utviklet vannvegetasjon med flytebladsplanter som Nuphar lutea og Sparganium angustifolium bestander i overflaten og kortskuddsvegetasjon dominert av brasmegrasarter og botnegras. Bare en forsuringsfølsom art ble registrert, Myriophyllum alterniflorum, som hadde spredte forekomster. Krypsiv var vanlig men viste ikke tegn til problemvekst. Det ble målt lengder av årsskudd på opp til 4 cm både i Lygne og på lokaliteten oppstrøms innsjøen (BRY). En slik årsvekst viser ikke spesielt gode vekstforhold for krypsiv. En nylig spørreundersøkelse til kommunene i vassdraget har også vist at det ikke er større problemer med krypsiv i Lygnavassdraget (Lynnebakken og Moe 21). På de 6 lokalitetene nedstrøms Lygne var mosevegetasjonen dominert av Fontinalis dalecarlica og Scapania undulata, med mindre innslag av Rhacomitrium aciculare og Marsupella emarginata. Total mosedekning varierte mellom 6 % ved lokalitetene NAG og GYSN til 3 og 1 % ved henholdsvis GYSO og ROM. Mosedekningen synes å variere med substratet i stor grad ved at relativt større innslag av grus og småstein reduserer mulighetene for mosevekst i forhold til et grovere steinsubstrat. På to mer stilleflytende lokaliteter (EIL og VEG) var innslaget av karplanter markert og det ble registrert flere forsuringsfølsomme arter som Myriophyllum alterniflorum, Callitriche hamulata og Potamogeton polygonifolius sammen med Fontinalis. På den kalkede elvestrekningen synes fraværet av Nardia compressa og samtidig tilstedeværelsen av Fontinalis dalecarlica på alle lokaliteter å være den største forskjellen fra tidligere vegetasjonsundersøkelser i vassdraget (Pedersen og Drangeid 1983). Tidsutvikling i vassdraget Lygnavassdraget ble undersøkt botanisk i forbindelse med utredningen av naturvitenskaplige verneinteresser innenfor 1- års vernede vassdrag i perioden (Pedersen og Drangeid 1983). I denne rapporten heter det bl. a.: Vannvegetasjonen i elver og innsjøer er artsfattig og oftest sparsomt utviklet. Hele elvesystemet kan botanisk kalles en Nardia compressa-elv etter den vanligste mosearten i vassdraget. Blant innsjøene er det de såkalte Lobelia-sjøene med langgrunne sandog grusstrender som preger landskapet, særlig i indre heiområder. Her er oftest arter som stivt brasmegras, flotgras, krypsiv Tabell 5.1 Lokaliteter for prøvetaking av makrovegetasjon (MAK) og begroing (BEG) i Lygnavassdraget. KODE stasjon MAK BEG UTM-sone koordinater h.o.h. bredde m ROS oppstrøms Rossvatn x x ROSN nedstrøms Rossvatn x NØK bru v. Nøkland x x BRY nedstrøms Bryggesåk x x EIKN Lygne, nordvendt bukt v. Eikeneset x >5 EIKS Lygne, sørvendt bukt v. Eikeneset x >5 NAG nedstrøms avkjøring til Nagelstad x x EIL bru v. avkjøring til Eilevstad x GYSO oppstrøms doserer Gysland x x GYSN nedstrøms doserer Gysland x x VEG oppstrøms brua ved Veggja x ROM nedstrøms smal øy ved Rom x x >5 MØS Møska nedstrøms E18 x x

12 og botnegras vanlig og dominerende. Dysjøene som er konsentrert til lavereliggende deler av nedbørfeltet opp til ca. 35 m.o.h., er noe artsrikere og floristisk karakterisert ved masseforekomst av gul og hvit nøkkrose, flaskestarr og elvesnelle. Denne beskrivelsen kan brukes som en førsituasjon før kalkingen, og viser at vannvegetasjonen i vassdraget var sterkt preget av forsuring. Likevel ble det i samme undersøkelsen konstatert tilstedeværelse ev flere forsuringsfølsomme arter på enkelte lokaliteter. Arter som Fontinalis antipyretica, F. dalecarlica, Myriophyllum alterniflorum og Potamogeton polygonyfolius, viser at det var små lommer og refugier med en bedre vannkvalitet i vassdraget på slutten av 7-tallet. En undersøkelse av krepsdyr og bunndyr i 1998/99 sammenlignet med 1978, viste at det hadde skjedd endringer i vassdraget og at det flere steder var indikasjoner på mindre forsuringsskader først og fremst på lokaliteter med en bedret vannkvalitet som følge av kalkingen, men også i den ukalkede Møska (Walseng og Bongard 21). Det ble også registrert flere nye arter av bunndyr, bl.a. ble døgnfluen Baetis rhodani funnet ved alle stasjoner som hadde fått en bedret vannkvalitet etter kalking. Vegetasjonsundersøkelsen i 21 viser også at det må ha skjedd endringer i vassdraget. Mens referansestasjonene synes å være uendret i forhold til tidligere undersøkelser med klar dominans av Nardia compressa, var det nærmest bortfall av denne mosen på samtlige stasjoner nedstrøms kalkdosereren ved Rossvatn. Tidligere var denne mosen vanlig til dominerende på hele elvestrengen ned til sjøen. Samtidig har en fått en stabil forekomst av Scapania undulata og Fontinalis dalecarlica der Nardia vokste tidligere. Fontinalis dalecarlica var riktignok til stede enkelte plasser også tidligere, men da bare som spredte forekomster. Dette skifte i mosefloraen i hovedelva må være en effekt av kalkingen. Redusert vitalitet av Nardia compressa nedstrøms kalkdoserere etter oppstart kalking, er tidligere registrert i bl.a. Tovdalselva (Brandrud et al. 2) og Mandalselva (DN 1999). Dette har imidlertid vist seg å være et forbigående fenomen, og Nardia vokser i dag meget bra på kalkede lokaliteter i de to vassdragene. Årsaken til den markerte tilbakegangen av Nardia i Lygnavassdraget kan være forskjell i kalkingsstrategi ved oppstart. En annen effekt av kalkingen synes å være en økt forekomst av forsuringsfølsomme arter. Myriophyllum alterniflorum og Potamogeton polygonifolius var tidligere bare registrert i en innsjølokalitet og ikke på noen elvelokaliteter. I 21 var disse artene Tabell 5.2. Vannvegetasjon på 12 lokaliteter i Lygnavassdraget og en i Møska i 21 (for stedfesting av lokaliteter se Figur 1.4). Hyppigheten av artene er angitt etter følgende skala: 1: sjelden (< 5 forekomster), 2: spredt, 3: vanlig, 4: lokalt dominerende, 5: dominerende på store deler av lokaliteten. R R N B E E N E G G V R M O O Ø R I I A I Y Y E O Ø S S K Y K K G L S S G M S N N S O N KORTSKUDDSPLANTER mykt brasmegras Isoetes echinospora stivt brasmegras Isoetes lacustris tjønngras Littorella uniflora botnegras Lobelia dortmanna evjesoleie Ranunculus reptans 2 LANGSKUDDSPLANTER klovasshår Callitriche hamulata* 1 1 krypsiv Junc.supinus=bulbosus tusenblad Myriophyllum alterniflorum* småblærerot Utricularia minor 1 1 FLYTEBLADSPLANTER gul nøkkerose Nuphar lutea 4 4 kysttjønnaks Potamogeton polygonifolius* 1 3 flótgras Sparganium angustifolium VANNMOSER rødmesigdmose Blindia acuta* 1 1 kjølelvemose Fontinalis antipyretica* 1 2 duskelvemose Fontinalis dalecarlica* mattehutre Marsupella emarginata elvetrappemose Nardia compressa vanlig bjørnem. Polytrichum commune 2 buttgråmose Rhacomitrium aciculare bekketvebladmose Scapania undulata horntorvmose Sphagnum. auriculatum 2 2 SVAMPER Ferskvannsvamp Spongilla sp

13 til stede på flere lokaliteter og spesielt Myriophyllum synes å være godt etablert i hele hovedvassdraget. I tillegg ble det i 21 registrert Callitriche hamulata, som ikke ble registrert i perioden Begroing Prøver av begroingssamfunnet til kalkingsovervåking ble samlet ved en befaring september 21. Det er første gang begroing er med i kalkingsovervåkingen i Lygna. Stasjonsplasseringen er gitt i Figur 1.4 og Tabell 5.1. Metodikk for innsamling og bearbeiding er i henhold til standardiserte metoder. Ved prøvetaking vurderes elveleiets prosentvise dekning av makroskopisk synlige begroingselementer. Det innsamlede materiale analyseres i lupe/mikroskop og organismene identifiseres så langt mulig. Det tas separate kiselalgeprøver ved at det børstes et areal (ca 8x8 cm) av 1 tilfeldig valgte stener. Materialet blandes, og en delprøve tas ut. For å illustrere og tallfeste tilstanden mht. forsuring er det beregnet FF-indeks (indeks for forsuringsfølsomhet). Organismene gis en verdi etter grad av forsuringsfølsomhet, se Tabell 5.3. Litt forsuringsfølsomme organismer får verdien,25, noe følsomme,5, moderat følsomme,75 og klart følsomme arter gis verdien 1,. Forsuringsfølsomhet er basert på data fra Lindstrøm (1992) og justert noe i henhold til senere erfaringer. Ved beregning av indeksen summeres alle forsuringsømfintlige arter i prøven etter at de er vektet i henhold til sin spesifikke følsomhet. Prøver med mange arter i kategorien moderat (,75) og klart (1,) forsuringsfølsomme vil således få høy indeks. Det tas ikke hensyn til organismens mengde, bare tilstedeværelse. Kiselalgesamfunnet er ikke med i beregningene. Resultatene av de generelle begroingsobservasjonene er vist i Vedlegg D.1. Som for de øvrige vassdrag der begroingssamfunnet inngår i kalkingsovervåkingen, gis kun korte kommentarer til resultatene. Tabell 5.3. Kategorier av forsuringsfølsomhet - anvendt på begroingsalger i rennende vann (Lindstrøm 1992). Følsomhetskategori Laveste Verdi ph toleranse Ikke følsom < 5. Litt => 5,,25 Noe => 5,3,5 Moderat => 5,7,75 Følsom => 6, 1, Artsmangfold Artsantall av cyanobaktereier, grønnalger og rødlager er vist i Figur 5.1. På referanselokaliteten ROS (innløp Rossevatn) var artsmangfold av cyanobakterier, grønnalger og rødalger omlag som forventet i en markert forsuret elv (DN 1999). Nedstrøms dosereren ved lokaliteten NØK (Nøkland) var artsmangfoldet av en ukjent årsak påfallende lavt, med totalt 1 taksa for de omtalte algegrupper. Hverken lys, substrat eller andre forhold skulle tilsi dårlige vekstvilkår for begroingsalger på denne lokaliteten. Artsmangfoldet økte nedover vassdraget, og var størst rett oppstrøms den nye kalkdosereren ved Gysland (GYSO). Lokaliteten MØS (utløp av sur ukalket sideelv Møska) hadde litt høyere mangfold enn den ukalkede lokaliteten i hovedvassdraget, ROS Cyanobakterier, grønnalger og rødalger - antall taksa ROS NØK BRY NAG GYSO GYSN ROM MØS Cyan Chlor Rhod Figur 5.1. Antall taksa (arter og grupper av arter) av cyanobakterier, grønnalger og rødalger. Ukalkede stasjoner er ROS (innløp Rossevatn) og MØS (Møska før utløp). Lygnavassdraget september 21. Artssammensetning og forsuringsfølsomhet For cyanobakterier, grønnalger og rødalger er artssammensetningen i Lygna omlag som i nabovassdragene Audna, Mandal og Bjerkreim, Vedlegg D.1. Det fastsittende algesamfunnet består i alt vesentlig av arter som trives i tynt noe næringsfattig og i varierende grad forsuret vann. En mulig observasjon (usikker identifikasjon) av rødalgen Lemanea borealis i nedre del av hovedvassdraget bør nevnes da denne ikke er observert i denne typen vassdrag tidligere. Forekomsten kan ha å gjøre med det noe høye innholdet av TOC i Lygna, ca 4 mg/l. FF-indeks, som var meget lav på den sure lokaliteten ROS (1,), økte i hovedvassdraget ned til GYSN (Gysland nedstrøms doserer). Her var den 6, (Figur 5.2). Det er omlag som forventet i et forsuret vassdrag som har vært kalket noen år (DN 21 og upubliserte kalkingsdata fra 21). FF-indeks var 1,75 på lokaliteten i sidevassdraget MØS (Møska før innløp Lynga). Det tilsier at denne ikke var så utpreget forsuret som referanselokaliteten ROS i hovedvassdraget FF-indeks ROS NØK BRY NAG GYSO GYSN ROM MØS Figur 5.2. FF - indeks for forsuringsfølsomhet, beregnet på grunnlag av begroingssamfunnet (unntatt kiselalger). Totalt antall forsuringsfølsomme taksa vektet etter grad av forsuringsfølsomhet (fra,25 til 1,). Lygnavassdraget 6-7. september

14 Andre forhold Dekningsprosent av trådformede grønnalger, Figur 5.3, var svært forskjellig på de åtte lokalitetene undersøkt i 21. På de ukalkede lokalitetene ROS og MØS dekket den forsuringsbegunstigede Zygogonium sp3 henholdsvis 7 og 6 prosent av elveleiet. Stor forekomst av Zygogonium sp3 om høsten er observert i de aller fleste sterkt forsurede elver på Sør- og Sørvestlandet (Lindstrøm og Johansen 21). I hovedvassdraget for øvrig utgjorde Oedogonium b og en art innen slekten Bulbochaete den makroskopisk synlige trådalgeveksten. Det kan se ut til at nettopp disse to algene etableres og får ganske stor forekomst etter kalking. Alle de tre omtalte alger må være fertile for å identifiseres. Det er de svært sjelden, derfor er de ikke identifisert. Det kan bemerkes at virkelig stor forekomst av trådalger bare ble observert på de to ukalkede lokalitetene ROS og MØS. Trådformede grønnalger - prosent dekning av elveleiet Zygogonium sp3 Mougeotia a Oedogonium b Bulbochaete ROS NØK BRY NAG Figur 5.3. Prosent dekning i september 21 på 8 stasjoner i Lygnavassdraget. På ett punkt skiller Lygna seg fra nabovassdragene og for den saks skyld fra samtlige vassdrag der begroingssamfunnet er undersøkt i forbindelse med kalkinsovervåkingen. Ved befaringen i september 21 hadde Lygna stor forekomst av kiselalger på flere lokaliteter. Alle prøver samlet på referansen ROS (oppstrøms Rossevatn) hadde stort innslag av en liten Eunotia. Lenger ned ved NAG (Nagelstad) var ca 1 prosent av elveleiet dekket av en lys trådliknende vekst i alt vesentlig bestående av Eunotia pectinalis. Andre kiselalger som dannet makroskopisk synlige forekomster var Gomphonema angustatum ved GYSO (Gysland oppstrøms doserer). De to sistnevnte hadde også stor forekomst på andre lokaliteter, men ikke som selvstendige makroskopisk synlige elementer. Achnanhtes minutissima hadde stor forekomst på flere lokaliteter, men bare som et mindre element blant de makroskopiske algene. Det er så langt ikke funnet noen forklaring på den uvanlige kiselalgeforekomsten. GYSO GYSN ROM MØS 6 Overvåking av fossekall Prosjektleder: K. Jerstad - Kurt Jerstad Utstopping og viltforvaltning, Mandal Medarbeider: J.E. Skåtan - Jon Erling Skåtan Naturforvaltning, Kvås 6.1 Innledning Hekkebestanden til fossekall i Lygnavassdraget er undersøkt årlig siden I hele denne perioden er det benyttet tilnærmet samme metodikk. Hekkefuglene er individuelt merket ved hjelp av metallring og fargeringer. Likeledes er reirplassering, eggog ungeproduksjon registrert etter en metode som er beskrevet i Nybø og Jerstad (1997). Hekkebestandens størrelse er sterkt påvirket av isforholdene om vinteren og har variert mellom 28 (1982) og 117 par (1993 og 2). En stor andel av hekkeforsøkene har hvert år mislyktes i perioden like før, under, eller like etter eggleggingen. Andelen av mislykkede hekkeforsøk har hele tiden vært høyest i høyereliggende områder, og dette fenomenet har blitt sett i sammenheng med sur nedbør (Nybø og Jerstad 1997). Utlegging av skjellsand i nærheten av fossekallreir har ført til økt ungeproduksjon hos fossekall i sure vassdrag i Vest-Agder (Østnes et al. 1999). Dette tyder på at mangel på kalk kan være direkte årsak til at fossekallene mislykkes med hekkeforsøkene. I munningen av Lygna møter hovedvassdraget et lite vassdrag fra vest som kommer fra Dragedalen. Dette vassdraget har helt siden starten av undersøkelsen blitt definert som en del av Lygnavassdraget, og fossekallparene som hekker i dette området er inkludert i materialet fra Lygnavassdraget. 6.2 Hekkebestand 149 tidligere kjente hekkelokaliteter ble undersøkt for å finne antall hekkende par. Fire nye hekkelokaliteter ble registrert i 21. To av disse lokalitetene ble funnet på steder hvor det tidligere er funnet alternativ reirplass eller påbegynt reir. De to andre lokalitetene ble funnet på steder hvor det ikke er kjent hekkeaktivitet fra før. Det ble totalt funnet 13 hekkende par (Figur 6.1). Dette er en nedgang på 14 par (12%) fra 2. Etter at de fire foregående vintrene hadde vært svært milde uten lengre kuldeperioder var vinteren 2-1 preget av flere lengre kuldeperioder. Den negative effekten av disse på fossekallbestanden ble imidlertid redusert fordi mellomperiodene var svært milde med mye regn og tilhørende isgang i vassdraget. Sæther et al. (2) har vist at fossekallbestanden varierer med den nordatlantiske klimaindeksen. Blant disse 13 parene var det 95 «normale» monogame par. I tillegg var det fire bigynihanner med tilsammen 8 hunner. I alle tilfellene hekket begge hunnene på hver sin lokalitet som i andre år har fungert som et eget territorium. Den andelen bigynihanner som ble registrert i 21 (4%) er lav, men innenfor det som tidligere er registrert i undersøkelsen. 156