Bakgrunn for kalking: Kalkingsplan: Vikøyr et al. (1989) Biologisk mål:

Transkript

1 Lygnavassdraget Koordinator: Mona Weideborg, Aquateam 1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse 1.2 Kalkingsstrategi Vassdragsnr: 24 Fylke(r): Vest-Agder Areal, nedbørfelt: 663,5 km 2 (inkl. Møska, 124,6 km 2 ) Vassdragsregulering: Nei Spesifikk avrenning: 54 l/s/km 2 Middelvannføring: 3 m 3 /s Kalket siden: Lakseførende strekning: 1991 (Rossevatn), 2 (Gysland) Til Kvåsfossen (ca 2 km) Bakgrunn for kalking: Kalkingsplan: Vikøyr et al. (1989) Biologisk mål: Vannkvalitetsmål: Kalkingsstrategi: Laksestammen i Lygna var før kalking utdødd og sjøauren var truet av forsuring Det har hele tiden vært rester av de naturlige aurebestandene i Lygne og i hovedelva nedstrøms. 1) Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet til at aure kan leve i Lygne og kalkede innsjøer i nærområdet. 2) Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer. Lakseførende strekning: 15/2-31/3: ph 6,2, 1/4-31/5: 6,4, 1/6-14/2: ph 6, Vassdraget kalkes ved hjelp av kalk doserer plassert ved innløpet til Rossevatn, oppstrøms innsjøen Lygne. I tillegg kalkes flere innsjøer i nedbørfeltet. Doserer ved Gysland, rett oppstrøms den lakseførende strekningen, ble satt i drift i mars 2. Litlåna kalkes med grovdolomitt. 1.3 Kalking 21 Kalkingsdata er innhentet fra Fylkesmannen i Vest- Agder v/miljøvernavdelingen. Kalk benyttet ved de ulike dosererne de siste fem årene er vist i tabell 1.1. Tabell 1.1 Kalkforbruk (tonn) i Lygnavassdraget i perioden Reell tonnasje for ulike kalktyper anvendt, er omregnet til 1% kalk. Tallene i parentes viser antall innsjøer. År Doserer v/ Rossevatn 1191* 79* 78* 482* 139 Doserer v/ Gysland 1822* 1196* 2134* 1757* 843 Sum kalk doserere Sum kalk innsjøer 6 (7)** 51 (7)* 4 (7)* 4* 26 Sum kalk Doserer i Litleåna (grovdolomitt) 95*** 96*** 96*** * NK3, ** SK3, ***grovdolomitt 1

2 Det ble benyttet betydelig mindre kalk til dosering i 21 enn forrige år. Nedbøren var 7% lavere i 21 enn året for. Vannføringen var også lavere i 21 enn året før. 1.4 Nedbør 21 Hydrologisk stasjonen på Hægebostad er tidligere benyttet til presentasjon av nedbørdata. Denne er nå nedlagt. Stasjonen Åseral benyttes i stedet (figur 1.2). Meteorologisk stasjon: 4148 Åseral Årsnedbør 21: 168 mm Normalt: 1726 mm % av normalen: 62 % Rossevatn Fåråni 5 Åseral normal 61-9 Storåni Langdalen mm nedbør jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Figur 1.2. Månedlig nedbør i 21 og normal månedsnedbør for perioden ved meteorologisk stasjon Åseral (Meteorologisk Institutt, 211). Som vist i figur 1.2 var nedbøren i vinter og vårperioden svært lav. Vannføring Tingvatn og Møska 21 Laksens vandringsstopp Kalkdoserer 2 2 Kilometer Figur 1.1. Lygnavassdraget med nedbørfelt. Tingvatn Møska jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Figur 1.3. Vannføring (døgnverdier) i 21 ved stasjonene Tingvatn (utløp Lygne) og sidevassdraget Møska (utløp Lyngdal sentrum) (NVE 211). 2

3 1.5 Stasjonsoversikt Stasjonsnett for prøvetaking av vannkjemi er vist i figur Vannkjemi Forfattere: Mona Weideborg og Milla Juutilainen Aquateam Norsk vannteknologisk senter AS, Postboks 6875 Rodeløkka, 54 Oslo 2.1 Innledning Datasammenstilling er gjort av Mona Weideborg, Aquateam. Prøvetakere har vært: Åge Tveiten, Eiken og Edgar Vegge, Lyngdal. Prøvene er tatt som stikkprøver på tilnærmet faste datoer. Sammenstilling av ph fra automatisk prøvetaking er gjort av Rolf Høgberget, NIVA. De kjemiske analysene er gjort av Labnett AS. Det ble gjennomført 1-12 prøvetakingsrunder i denne rapporteringsperioden, og i tillegg ble det tatt ukentlige prøver i april og mai på stasjon 13.1 Vegge. 2.2 Resultater Resultater for 21 Resultater fra den manuelle prøvetakingen i 21 er vist i primærtabellen i vedlegg A. Noen viktige data er også sammenstilt i tabell Vannkjemisk måloppnåelse i 21 Ifølge automatisk ph-måling ved Vegge ble phmålet stort sett nådd (figur 2.1A), men manuelle målinger ved Vegge antyder at ph kan ha ligget under målet i perioder om våren. En ny automatisk ph-overvåkingsstasjon på Rom, 7 km lenger ned i vassdraget, viser at ph-målene i 21 ikke ble nådd nederst i elva (figur 2.1B). Figur 1.4. Prøvetakingsstasjoner for vannkjemi i Lygna vassdraget. 3

4 Tabell 2.1. Sammendrag av vannkvaliteten for fire stasjoner i Lygnavassdraget i 21. Nr. Stasjon ph Ca Alk-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 2 Oppstr. kalking Mid 4,9,3 36 5,8 1 Min 4,7,2 14 3,6-13 Max 5,2,5 56 9, 15 N Innløp Lygne Mid 5,9 1, Min 5,3,8 2 Max 6,6 1, N Utløp Lygne Mid 5,6,9 25 Min 5,4,8 1 Max 5,9 1, 32 N Vegge Mid 6,4 2, , 86 Min 5,9 1,4 7 2,8 3 Max 7,1 4, ,1 182 N , Kontinuerlig ph lab. ph 7,5 Kontinuerlig ph, NIVA 7, 6,5 ph ph 6,5 6, 6, 5,5 1.jan 3.mar 3.mai 3.jul 2.sep 2.nov 5,5 1.jan 3.mar 3.mai 3.jul 2.sep 2.nov Figur 2.1A. Data fra automatisk ph-overvåkingsstasjon midt i lakseførende område av Lygna (ved Vegge). ph-verdier i vannprøver fra elva er markert med kvadrater. ph-målet gjennom året er også markert. Figur 2.1B. Data fra automatisk ph-overvåkingsstasjon i målområdet for kalkingen av Lygna sammenholdt med ph-målet gjennom året. Stasjonen er plassert på Rom. Rom er en ny overvåkingsstasjon. Innkjøringsproblemer førte til lange perioder i begynnelsen av året uten realistiske målinger. 4

5 2.2.3 Ukalkede deler av vassdraget ph har økt de siste tre årene i den ukalkede stasjonen, og andelen labilt aluminium ser ut til å ha gått ned (figur 2.3). Stasjonen oppstrøms kalking (st. 2) er sterkt påvirket av forsuring. Årsmiddelverdiene for ANC har siden 1996 vært negativ med unntak av årene 22, 23, 26 og 28, hvor den var 1 µekv/l. I 29 var ANC verdiene høyere enn tidligere år, med gjennomsnitt på 8 µekv/l og i 21 var gjennomsnittlig ANC-verdi 1 µekv/l. Årsgjennomsnittet for ph har vist en svakere økning på 199-tallet enn det som har vært tilfelle i mange andre vassdrag, men det kan se ut som om det har skjedd en noe større ph-økning i 27 og 28 (figur 2.3), og deretter et avtak. Årsgjennomsnittet for ph i 29 og 21 var 4,9 (5,1 i 28). Vassdraget syns ikke å ha vært preget av sjøsaltepisoder i 21, slik som tidligere år (figur 2.4) Kalkede deler av vassdraget I de kalkede delene av vassdragen har det ikke skjedd noen forbedring av vannkvaliteten, og det siste året har vannkvaliteten blitt dårligere i disse lokalitetene. Konsentrasjonen av LAl var for høy. Vannkvaliteten i Vegge (st. 13.1) var noe dårligere i 21 enn i 29. Konsentrasjonen av labilt aluminium i 21 var 1-25 µg/l i smoltperioden (figur 2.2), og gjennomsnittsverdi var 14 µg/l (11 µg/l i 29). ANC verdiene ved Vegge var imidlertid høyere enn 2 µekv/l hele året (figur 2.2). ph verdiene ved innløpet til Lygne (st. 3) har vært ganske konstante siden 21, og har ligget mellom 5,5 og 7 (figur 2.3). I 29 og 21 lå ph i området 5,2-6,6. Gjennomsnittskonsentrasjonen av labilt aluminium var litt høyere i 21 (19 µg/l) enn året før (15 µg/l). ph verdiene og alkaliniteten ved utløpet til Lygne var tilsvarende i 21 (ph 5,4-5,9) som året før, og konsentrasjonen labilt aluminium var høyere (25 µg/l) sammenlignet med forrige år (19 µg/l). Den gjennomsnittlige konsentrasjonen av kalsium ved innløpet til Lygne var 1,2 mg/l. Ved utløpet av Lygne (st. 4) var middelverdien for kalsium,9 mg/l. Den relativt store forskjellen mellom innløpskonsentrasjon og utløpskonsentrasjon av kalsium er en illustrasjon på at oppholdstiden i innsjøsystemet bidrar til å forsinke responsen i utløpet. ANC (µekv/l) ph Lal (µg/l) Oppstr dos Vegge 4 nov. 9 feb. 1 mai. 1 aug. 1 nov. 1 feb Oppstr dos Vegge G/M nov. 9 feb. 1 mai. 1 aug. 1 nov. 1 feb. 11 Oppstr dos Vegge nov. 9 feb. 1 mai. 1 aug. 1 nov. 1 feb. 11 Figur 2.2. Utvikling av ph, labilt aluminium (LAl) og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) i 21 i Lygna oppstrøms kalkdosering og ved Vegge. G/M: Grenseverdi god/moderat tilstand iht EUs vannrammedirektiv. 5

6 8, Oppstr. kalking Inn Lygne 3 Fisk ph ph LAl, µg/l 7, 6, 5, 4, , 7, 6, 5, Ut Lygne Vegge 4, Oppstr. kalking Vegge Figur 2.3. Utvikling av ph og giftig aluminium (LAl) ved fire stasjoner i Lygna i perioden ENa* (µekv/l) Oppstr. kalking Vegge Figur 2.4. Utviklingen av ikke-marin natrium ved to stasjoner i Lygna i perioden Forfattere: Svein Jakob Saltveit, Åge Brabrand, Trond Bremnes og Henning Pavels LFI, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Postboks 1172 Blindern, 318 Oslo 3.1 Innledning Den opprinnelige laksestammen er utdødd i Lygna. Fisk som vandret opp på 198- og 199-tallet var derfor trolig laks fra andre elver, enten naturlig reprodusert eller utsatt som smolt, eller som rømt oppdrettslaks (Vikøyr et al. 1989). Det ble gjennomført ungfiskregistreringer i Lygna og Møska i 198 uten at det ble funnet laksunger (Kildal 1982). I 1991 ble det startet en årlig overvåking av ungfiskbestandene i forbindelse med kalkingstiltakene (Larsen 1993). Overvåkingen har foregått årlig etter samme opplegg, med noen justeringer av antall undersøkte stasjoner fra Fra 1994 er det i tillegg gjennomført undersøkelser i Møska og Litleåna, som referanse til utviklingen i den kalkede delen av Lygna. Det er ikke satt ut laks- eller ørret i Lygna etter 199, slik at all fisk som observeres må være et resultat av naturlig rekruttering. Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat på ni stasjoner i den lakseførende delen av Lygna i november 21 (figur 3.1). I tillegg ble det fisket på tre stasjoner ovenfor den lakseførende strekningen mellom innsjøen Lygne og Kvåsfossen. I sideelvene Møska og Litleåna ble to stasjoner undersøkt i hver elv. 3.2 Resultater Ungfisk På den lakseførende strekningen i Lygna (dvs. nedenfor Kvåsfossen) ble det fanget til sammen 372 laksunger og 45 ørretunger (tabell 3.1). For begge arter er antallet lavt sammenlignet med tidligere år. Laksunger ble påvist på samtlige stasjoner, mens det ikke ble fanget ørret på de to nederste lokalitetene. Antall ørret var også lavt på flere av lokalitetene. Andre fiskearter var trepigget stingsild og skrubbe. Ovenfor Kvåsfossen ble det bare fanget ørret. I Litleåna ble det fanget til sammen 8 laksunger og 7 ørretunger (tabell 3.1). Det var flest ørret øverst i bekken. I Møska ble det fanget laks- og ørretunger. Laks ble bare funnet på den nederste stasjonen. Også her var materialet av fisk relativt beskjedent. 6

7 de andre stasjonene øverst i elva. Det var svært lite eldre laksunger på de to nederste stasjonene, noe som sikkert skyldes substrat forholdene (sand/ grus) (tabell 3.1). Tettheten av årsunger av ørret var bare 3 fisk pr. 1 m 2, noe som er en betydelig nedgang i forhold til tettheten var på nivå med den beregnet i 26, som er den hittil laveste. Det ble beregnet 4 eldre ørretunger pr. 1 m 2 (figur 3.2), og viser at det fortsatt er en økende tendens i tetthet av eldre ørretunger. Årsunger av ørret ble bare funnet på fire stasjoner, og det var bare tettheten på de to øverste som kan karakteriseres som høy. Det var ikke eldre ørret på to nederste stasjonene og på stasjon 2 og 5, og tettheten kan bare karakteriseres som høy på stasjon 1 og 8. 1 LAKS + Eldre 75 Figur 3.1. Kart over Lygna med stasjoner for innsamling av fisk. Lygna Gjennomsnittlig tetthet av årsunger (+) av laks ble beregnet til 29 fisk pr. 1 m 2, som er den laveste tettheten siden 26. Tettheten av eldre laks unger ble beregnet til 24 fisk pr. 1 m 2. Dette er en ytterligere økning i tetthet i forhold til 29, som til nå var den høyeste tettheten som er beregnet siden undersøkelsene startet (figur 3.2). Stasjon 2 var den eneste med flere enn 5 ind. + pr. 1 m 2, mens fire av lokalitetene hadde flere enn 3 årsunger pr. 1 m 2. Stasjon 1, 7 og 8 hadde de høyeste tetthetene av eldre laksunger, men tettheten må karakteriseres som høy også på flere av Antall pr.1 m 2 Antall pr.1 m ØRRET + Eldre Figur 3.2. Beregnet tetthet (± 95% k.i.) av laks- og ørretunger på lakseførende strekning i Lygna i perioden 199 til 21. Data fra før 26 er hentet fra Larsen et al. (26). Piler angir tidspunkt for kalkingsstart (doserer ved Rosseland 1991 og doserer ved Gysland 2). 7

8 Tabell 3.1. Antall fisk av ulike arter fanget og beregnet bestandstetthet av laks og ørret på ulike stasjoner i Lyngdalsvassdraget i november 21. Stasjon Areal i m 2 Antall fisk Laks N/1m 2 Ørret N/1m 2 Laks Ørret Skrubbe St.sild Ål + eldre + eldre TOT ± 3 24 ± 2 3 ± 1 4 ±,6 Gj.sn. 48 ± 19 2 ± 9 14 ± 9 2± TOT ±,6 18 ± 2 L L TOT ± 2 ±,5 2 ±,5 2 ±,5 M M TOT ± 8 ± 6 ±,5 På strekningen ovenfor Kvås (ovenfor lakseførende strekning) ble tettheten av + ørret beregnet til bare 5 fisk pr. 1 m 2, mens tettheten av eldre ørret var 18 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.3). For + er dett den laveste siden 1993, mens den for eldre er den høyeste som er beregnet. For begge alderskategorier var tetthetene høyere enn på den nedenforliggende lakseførende strekning. Antall pr.1 m ØRRET + Eldre Figur 3.3. Beregnet tetthet av ørretunger ovenfor lakse førende strekning (stasjon 21-23) i Lygna i perioden 199 til 21. Data fra før 26 er hentet fra Larsen et al. (26). 8

9 Litleåna I Litleåna ble det funnet laks og ørret på begge stasjonene, men antall fisk var lavt og har etter 27/28 vært betydelig lavere enn i de fleste tidligere år elva er undersøkt (tabell 3.1, figur 3.4). Tettheten av laks- og ørretunger må karakteriseres som svært lav i 21. Tettheten av + og eldre laksunger var den samme og ble beregnet til bare 2 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.4). Tettheten av + og eldre ørretunger var også svært lav. Tettheten av +, 2 fisk pr. 1 m 2 er den laveste som er beregnet, mens det er bare 24 og 28 som har tilsvarende lave tettheter av eldre ørretunger; 1,5 fisk pr. 1 m 2. Møska I Møska ble det påvist laks og ørret. Laksunger ble som tidligere år (hvis til stede) bare funnet på nederste stasjon (tabell 3.1). I 21 ble det bare funnet eldre laksunger på stasjonen og tettheten var lav; 5 fisk pr. 1 m 2. Tettheten av + og eldre ørret var også relativt beskjeden, henholdsvis 8 og 6 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.5). For + er det en nedgang i forhold til 28 og ytterligere 29, mens det for eldre ørret er det en økning. De høyeste tetthetene av ørret er beregnet på den nederste stasjonen (tabell 3.1) LAKS + Eldre 1 75 LAKS + Eldre Antall pr.1 m 2 Antall pr.1 m ØRRET + Eldre Antall pr.1 m 2 Antall pr.1 m ØRRET + Eldre Figur 3.4. Beregnet tetthet av laks- og ørretunger i Litleåna i perioden 1994 til 21. Data fra før 26 er fra Larsen et al. (26). Figur 3.5. Beregnet tetthet av laks- og ørretunger i Møska i perioden 199 til 21. Data fra før 26 er fra Larsen et al. (26). 9

10 3.2.2 Fangststatistikk Laks og sjøørret er holdt separat i fangststatistikken fra Fangstoppgaver finnes ikke for perioden 1975 til Fangstene av laks er ubetydelige fram til 1999, mens det fanges noe mer sjøørret (figur 3.6). Fangsten av laks begynte å øke først etter at kalkingen i Lygna hadde pågått noen år. Senere har fangsten av laks langsomt tatt seg opp, og økte til om lag ett tonn i 23 og mot topp i 25, da det ble tatt 1,4 tonn (figur 3.6). Den hittil høyeste fangsten kom i 29, da det ble tatt kg. Fangsten av laks sank betydelig i 26, og var relativt lave i en treårsperiode fram til og med 28. Fangsten i 21, 686 laks er på nivå med fangstene i denne treårsperioden. Fangsten av sjøørret økte utover på 199-tallet, og var høyere enn fangstene av laks fram til 22. I år 2 ble det tatt nesten 1,2 tonn. Deretter viser fangsten av sjøørret en bratt nedadgående trend. I 28 ble det tatt bare 115 kg (figur 3.6), som til nå var den laveste fangsten siden laks og ørret ble holdt adskilt i Fangsten av sjøørret økte svakt i 29 til 199 kg, men synker til et lavmål i 21 på bare 45 kg. Vekt i kg Total fangst Laks Ørret Figur 3.6. Fangst av avlivet laks- og sjøørret i Lygna i perioden 1967 til 21. Det er ikke oppgitt fangster i perioden 1975 til 1992 og i 1999 og 21. Piler angir tidspunkt for kalkingsstart (doserer ved Rosseland i 1991 og doserer ved Gysland i 2). 3.3 Diskusjon Lygna Etter start av kalking i 1991 ble de første årsungene av laks funnet i 1993 og de første eldre i 1994 (Larsen 1995). Eldre laksunger hadde imidlertid bare beskjeden opptreden i Lygna på 199-tallet, og ble først i 1999 funnet i et lite antall på to av stasjonene. Fram til 21 var tettheten av laksunger lav, og laks ble hovedsakelig påvist nedenfor Kvellandsfossen (Larsen et al. 26). I 2 ble det kalket lenger ned i vassdraget ved Gysland. Dette kan ha hatt betydning for økt tetthet og utbredelse av laksunger. Det er nå jevnt høy tetthet av + i hele vassdraget og ingen forskjell mellom nedre og øvre del av Lygna. Tidligere gikk det et skille i tetthet ved Kvellandsfossen (se Larsen et al. 26). Økt tetthet av eldre laksunger de første årene hadde en klar sammenheng med høyere tetthet av + i 22 og 23 (Larsen et al. 26). Sett i forhold til tidligere år, må tettheten av laksunger i 21 karakteriseres som mindre tilfredsstillende, selv om det har vært en viss positiv trend hos eldre laksunger etter 25, som også fortsetter i 21. Tettheten av eldre laksunger i 21, 24 fisk pr. 1 m 2, er den høyeste som hittil er beregnet. Tettheten av + var imidlertid blant de laveste i perioden. Det ble funnet + og eldre laksunger på alle stasjonene nedenfor Kvås. På de to nederste stasjonene var tettheten av eldre laksunger i 21, som i de fleste tidligere år svært lav, noe som antagelig skyldes at substratet her er sand og grus. Dette gir mindre skjul for større fisk. Før 25 var det ikke eldre laksunger på disse to lokalitetene og tettheten av eldre laksunger var da generelt sett lav i den nedre delen av Lygna. På fire stasjoner var tettheten mindre enn 2 fisk pr. 1 m 2. De høyeste + tetthetene ble funnet øverst, og på en stasjon på henholdsvis midtre og nedre del. Det var bare en stasjon som hadde flere enn 5 individer + pr 1 m 2. Til tross for noe variasjon i tetthet mellom stasjoner og mellom år har kalkingen hatt en positiv virkning på tettheten av laksunger i Lygna. Denne positive utviklingen kommer best til syne hos eldre laksunger, som nå viser en stabil økende tendens. Generelt har lave tettheter eller fravær av eldre fisk i nedre del av elva vært et gjennomgående trekk etter at eldre laksunger etablerte seg på hele den lakseførende strekningen (se Larsen et al. 26). 1

11 Variasjon mellom stasjoner skyldes høyst sannsynlig ulike substratforhold. Som nevnt skyldes lave tettheter av eldre laksunger nederst i Lygna at substratet her domineres av sand og grus. Dette gir ikke skjul for fisk større enn +. Den opprinnelige hensikten med kalkingsovervåkningen var å dokumentere naturlig reproduksjon, noe som kan ha medført at oppvekstområder for + ble overrepresentert ved valg av lokaliteter i elvene. Dette gjør at gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger blir lavere enn forventet sett i forhold til + tetthet året før. Den lave tettheten av eldre laksunger i 25, til tross for relativt høy + tetthet i 24, ble forklart med en vinterdødelighet i vassdraget i forbindelse med sjøsaltepisoder under vinterstormene i 25 (Larsen et al. 26, Hindar og Enge 26). Slike episoder har også tidligere forekommet i Lygna, og gir en svakere vekst i bestanden av ungfisk enn det som er forventet. Lave tettheter av eldre laksunger trenger som nevnt ovenfor nødvendigvis ikke bare skyldes de nevnte episodene. Ingen av stasjonene i nedre del kan sies å være gode oppvekstområder for større laksunger. Lav gradient i nedre deler gir lave vannhastigheter og naturlig nok derfor finere substrat. Det kan derfor ikke forventes høyere tetthet av større laks- og ørretunger her. Noe av forklaringen på de lave + tetthetene i 21 kan ligge i at disse er vanskeligere å fange når vanntemperaturen er lav, fordi de står nede i substratet. Undersøkelsen ble utført i november ved en vanntemperatur mellom 4 og 5 ºC. Svært lave + tettheter var for eksempel også tilfelle i Espedalselva i Rogaland i november 28 og disse ble forklart ut i fra lav fangbarhet som følge av lav vanntemperatur under elektrofisket og ikke som følge av reproduksjonssvikt eller dårlig vannkvalitet (Saltveit et al. 29c, 21a). Dette fordi tettheten av eldre laksunger året etter var blant de høyeste som er funnet i elva. Flom bør også trekkes fram som en mulig forklaring. I flere av elvene på Sørlandet ble det i første uken i oktober målt vannføringer som tilsvarer 2-års flom, og undersøkelsen i 21 ble foretatt etter denne flommen. I Sokndalselva og Bjerkreimselva ble flommer i 29 trukket fram som forklaring på lave + tettheter der i 29 (Saltveit et al. 21b,c). Fangstene av laks i 28 var her blant de høyeste. Dersom fangst brukes som mål på antall gytefisk i 28, kunne ikke den lave tettheten av + her i 29 skyldes rekrutteringsvikt som følge av for få gytefisk, men en faktor som primært berørte årsunger. Dårlig vannkvalitet var trolig ikke årsak, siden tettheten av eldre fisk var tilfredstillende. Ved flom søker laksunger ned i substratet. Årsunger oppholder seg på områder der substratet er ustabilt og under ekstreme flommer kan dette gi økt dødelighet på +. Både i Sokndalselva og Bjerkreimselva ble det imidlertid ikke beregnet lavere tettheter av eldre laksunger i 21 enn i år som fulgte etter år med høye + tettheter. Dette til tross for at + tetthet i begge disse elvene var på et historisk lavmål i 29. Overført til Lygna betyr de nevnte mulige forklaringer på lav + tetthet derfor nødvendigvis ikke at det beregnes en lavere tetthet av eldre laksunger i Lygna i 211. Det har vært en betydelig variasjon i tettheten av + ørret i årene etter 1991, men med en tendens til tetthetsøkning fram til 23 (Larsen et al. 26). I 24 var det en dramatisk reduksjon i tetthet og en ytterligere reduksjon både i 25 og 26. Tettheten i 26 var den hittil laveste tetthet av + ørret som er beregnet (Saltveit et al. 27). Tettheten av + økte noe fram til 28, men falt i 29 og ytterliger i 21 til samme nivå som i 25. Tettheten av + ørret er nå svært lav sett i forhold til alle år før 25. Årsunger ble ikke funnet på fem av stasjonene og tettheten av + var også lav på de andre. Tettheten av eldre ørretunger viser en svak økning etter 25, og tettheten som beregnes i 21 er på nivå med den i 24. Relativt sett har det også for eldre ørret funnet sted en betydelig reduksjon i tetthet etter 23. Det var tidligere en liten økning i tettheten av eldre ørretunger som gjenspeilte økningen i antall årsunger av ørret. Grovt sett fremkommer det for + og eldre unger av både laks og ørret en til dels betydelig reduksjon i tetthet i 24. Siden dette rammer flere årsklasser av begge arter, og også ørret på ikke lakseførende områder, kan denne utviklingen ikke forklares med begrenset gytebestand, men derimot med en felles ikkebiologisk faktor. På strekningen ovenfor Kvåsfossen, dvs. ovenfor lakseførende strekning i hovedelva, var tettheten av + ørret i 21 svært lav og på nivå med den på lakseførende strekning nedenfor. Årsaken kan være den som ovenfor beskrevet for + laks. Tettheten av eldre ørret i 21 er den høyeste som hittil er beregnet og må derfor karakteriseres som høy og tilfredsstillende. Tettheten av eldre ørret falt noe i 29 i forhold til 28, men for eldre ørret ovenfor anadrom strekning er det likevel en økende tendens 11

12 Lygna stasjon 21. Foto: S. J. Saltveit i tetthet etter 25 og 26. På denne strekningen synes ungfiskbestanden av ørret nå å ta seg opp igjen etter den kraftige nedgangen i tetthet i 25, da tettheten var på et absolutt lavmål. Møska Møska var tidligere et typisk forsuringsvassdrag uten noen fast laksestamme (Kildal 1982). Det ble heller ikke funnet laksunger i perioden Årsunger ble første gang funnet i 1999, og deretter ble + funnet i et lite antall på den nederste stasjonen med unntak av i 25, 27 og altså nå i 21. I 28 den hittil høyeste tetthet av + beregnet. Eldre laksunger ble funnet for første gang i 23 og har vært til stede alle år i lavt antall med unntak av i 27 da laksunger ikke ble funnet (Saltveit et al. 28). Vassdraget er ikke kalket og trolig skyldes lave tettheter og år med fravær av laks ustabil vannkvalitet. Laksunger ble tidligere bare påvist nederst i Møska, men i 29 ble det funnet ett individ på stasjon 1. Ørret er dominerende fiskeart i Møska, og tetthetene av årsunger må enkelte år karakteriseres som høye, som for eksempel i 26, da de hittil høyeste + tettheter ble beregnet. Dette skyldes hovedsakelig mye + på øverste stasjon. I 27 var det en betydelig reduksjon i + tetthet, og denne var den laveste siden 2. Dette kan som for laks skyldes perioder med dårlig vannkvalitet. Tettheten av eldre ørret økte imidlertid i 27 og var da den høyeste som er beregnet i vassdraget. Tettheten av + har heller ikke kommet opp på tidligere nivå, men har fortsatt å synke i 21 til hittil laveste nivå. Litleåna Innsjøer i nedslagsfeltet til Litleåna ble kalket første gang i 1985, og i 1988 ble det påvist årsunger av laks i nedre del av vassdraget (Vikøyr et al. 1989). Det er funnet laksunger hvert år siden 1995 i den nederste delen, men det var først i 24 at årsunger ble funnet også på den øverste stasjonen (Larsen et al. 26). Tettheten av årsunger var lav de første årene, men økte betydelig i 22, og har variert mellom ca. 2 og 25 fisk pr. 1 m 2 fram til 26. Tettheten av eldre laksunger har i samme periode vært høyere og variert mellom ca 25 og 5 fisk pr. 1 m 2 (Larsen et al. 26). I 27 fant det sted en betydelig reduksjon i tetthet av både årsunger og eldre laksunger, og tettheten er fremdeles svært lav. 12

13 Den gjennomsnittlige tettheten av + ørret har variert betydelig i Litleåna. Høye tettheter ble beregnet på 199 tallet, da det ved flere anledninger ble funnet ca 6 individer pr. 1 m 2 (Larsen et al. 26). Etter 2 har variasjonene i + tetthet generelt sett vært mindre, og tetthetene stort sett vært på et lavere nivå, med 1-25 individ pr. 1 m 2 (Saltveit et al. 27). Tettheten av eldre ørretunger har også variert mye mellom år i Litleåna; fra 2 til 25 individ pr. 1 m 2 (Larsen et al. 26). For eldre ørretunger var det en betydelig reduksjon i tetthet i 27 og altså en ytterligere nedgang i 28. Resultatene fra 21 viser at tettheten av ørret fremdeles er svært lav. Årsaken til reduksjonen i tetthet både hos laks og ørret er trolig episoder med dårlig vannkvalitet. Fangststatistikken Fangstene i 23 til 25 var fram til 29 de høyeste siden 194-tallet da det ble tatt 3,5 tonn anadrom fisk. Økningen i antall laksyngel og eldre laksunger i de siste årene ga forventninger om en høyere tilbakevandring av voksen laks (Larsen et al. 26). Dette har i noen grad slått til, men for holdene synes ikke å være stabile. I forhold til toppåret 25 var det en betydelig reduksjon i fangsten i 26, 27 og 28. Høst- og vinterstormer med sjøsaltepisoder vil fortsatt kunne gi tilbakefall for enkelte årsklasser av laksunger (jf. Hindar & Enge 26). Imidlertid ble den nedadgående tendens i fangst av laks snudd i 29, da de hittil høyeste fangstene ble registrert. De lave fangstene i 21 kan imidlertid tyde på det motsatte, nemlig at det fremdeles er en nedad gåenede trend i fangst. Imidlertid var 21 et spesielt år med svært lite vann det meste av fiskesesongen. Dette resulterte i lave fangster i særlig Audna og Kvina som ble hardest rammet av tørkesommeren, men også Lygna (Vegge, pers. medd.). Det har også vært en kortere fiskesesong og mindre kvoter. Strammere fiskeregler gjør også at flere fisk blir satt tilbake i elva, uten at det i særlig grad for Lygnas bedret inntrykket av en mindre god fiskesesong. Fangst av ørret viser imidlertid en stabilt nedadgående tendens, og det fanges i 21 bare 45 kg, som er den laveste fangst av ørret siden laks og ørret ble holdt adskilt i statistikken. Fangst av ørret utgjorde bare 6 % av anadrom fangst i Bunndyr Forfatter: S.J.Saltveit, T. Bremnes og J. E. Brittain, LFI 4.1 Innledning Bunndyr er tidligere undersøkt ved seks anledninger og stasjonsnettet er identisk med det som tidligere er brukt (Halvorsen 1981). I 24 ble bunndyr bare undersøkt på høsten (november) (Bongard og Walseng 25). Det ble tatt sparkeprøver fra til sammen 12 lokaliteter (se figur 4.1) 27. mai og november 21. For en mer utfyllende metodikkbeskrivelse henvises det til foran i rapporten. Forsuringsnivået er beregnet ut fra en forsuringsindekser basert på tilstedeværelse eller fravær av mer eller mindre sensitive arter av bunndyr. Forsuringsindeks 1 og 2 er beregnet etter Fjellheim & Raddum (199) og Raddum et al. (1999). Verdien 1 for Forsuringsindeks 1 antyder et bunndyrsamfunn som ikke er forsuringsskadet, mens verdien betyr et samfunn som er sterkt skadet. Når det er arter som er lite tolerante tilstede, benyttes Forsuringsindeks 2 beregnet fra formelen,5 + D/S. D = antall individer av forsuringsfølsomme døgnfluer (på en lokalitet), S = antall individer forsuringstolerante steinfluer (på en lokalitet). Maksimumsverdien for indeksen blir satt til 1, som indikerer liten eller ingen forsuring. Laveste verdi oppnås når det ikke finnes forsuringsømfintlige arter (Kroglund et al. 1994). 13

14 7 Hellevann Skolandsvann 8 Gaukdalsvatn Møska 1 6 Lyngdal Lyngdafjorden Bunndyr Kalkdoserer Lyngdalselva 12 5 Rossevatn 4 Storåni 2 Lautjønnbkn Landdalen Lygne Figur 4.1. Kart over Lygna med lokaliteter for innsamling av bunndyr avmerket Resultat og diskusjon Lygna (stasjon1, 2 og 3) På den øverste stasjonen i selve Lygna, stasjon 3, som ligger like nedstrøms innsjøen Lygne, hadde en rik og sammensatt bunndyrfauna med mange arter steinfluer og vårfluer. Av steinfluene var Amphinemura-artene tallrike både vår og høst (tabell 4.1 og 4.2). Den forsuringsfølsomme døgnfluen B. rhodani ble funnet både i mai og i november. I tillegg var den moderat følsomme steinfluen Isoperla grammatica vanlig sammen med de moderat følsomme vårfluene i Hydropsyche-slekten. Elvebiller (Elmidae) er moderat følsomme og det ble funnet to arter. De var mest tallrike om høsten. Indeks 1 verdiene var 1, mens indeks 2 verdiene var lavere på grunn av et høyt antall forsuringstolerante steinfluer. (tabell 4.1 og 4.2). Stasjon 3 må derfor bare betegnes som lite forsuringsskadd. Dette var en bedring i forhold til 28 da det ikke ble funnet B. rhodani om våren. På stasjon 2 i Lygna ved Kvås hadde fjærmygg det høyeste antall individer i mai, mens steinfluer og døgnfluer hadde flest individer om høsten. Om høsten ble den meget forsuringsfølsomme sneglen Radix balthica påvist. Døgnfluene besto av to arter, den forsuringsfølsomme B. rhodani som ble funnet i stort antall om høsten, og den moderat følsomme Heptagenia sulphurea i et mindre antall. Steinfluefaunaen besto av tre arter i mai og sju arter om høsten. Den moderat følsomme I. grammatica var vanlig om høsten. (tabell 4.1 og 4.2). Vårfluefaunaen var rikt sammensatt, og det ble funnet minst seks arter både i mai og september, deriblant arter fra den moderat ømfintlige Hydropsyche-slekten og Lepidostoma hirtum. De moderat følsomme elvebillene (Elmidae) var vanlige og tre arter ble påvist. Begge indeksene var 1 både vår og høst, og viste at stasjon 2 ikke var forsuringsskadet. (tabell 4.2). Forholdene på stasjon 2 var om lag de samme som i

15 Tabell 4.1. Antall individer av ulike arter av bunndyr i sparkeprøver fra ulike lokaliteter i Lygna i mai 21 og indeksverdier for de ulike lokalitetene. - = ikke påvist Lyngdal mai 21 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.7 St.8 St.9 St.1 St.11 St.12 LAMMELIBRANCA Pisidium spp CRUSTACEA Eurycercus lamellatus EPHEMEROPTERA Baëtis rhodani Kageronia fuscogrisea Heptagenia sulphurea Leptophlebia marginata PLECOPTERA Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Isoperla grammatica Leuctra fusca Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Ubestemte, meget små TRICHOPTERA Agapetus sp Hydropsyche pellucidula Hydropsyche siltalai Lepidostoma hirtum Leptoceridae ubest Limnephilidae ubest Neureclipsis bimaculata Oecetis sp Oxyrthira sp. (pupper) Plectrocnemia conspersa Polycentropodidae ubest.(små) Polycentropus flavomaculatus Rhyacophila nubila COLEOPTERA Elmis aenea (larver) Elmis aenea (voksne) Gyrinidae (larver) Hydraena sp Limnius volckmari (larver) Limnius volckmari (voksne) Oulimnius tuberculatus (larver) Oulimnius tuberculatus (voksne) ODONATA Libellulidae ubestemte

16 Tabell 4.1. Forts. Lyngdal mai 21 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.7 St.8 St.9 St.1 St.11 St.12 NEMATODA OLIGOCHAETA HYDRACARINA COLLEMBOLA DIPTERA CHIRONOMIDAE CERATOPOGONIDAE SIMULIIDAE EMPIDIDAE TABANIDAE Indeks ,5,5,5,5,5 1 1,5,5 Indeks2,8261 1,5374,5,5,5,5,5,9286,5375,5,5 Tabell 4.2. Antall individer av ulike arter av bunndyr i sparkeprøver fra ulike lokaliteter i Lygna i november 21 og indeksverdier for de ulike lokalitetene. - = ikke påvist Lyngdal høst 21 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.7 St.8 St.9 St.1 St.11 St.12 GASTROPODA Radix balthica LAMMELIBRANCA Pisidium spp HIRUDINEA Erpobdella octoculata CRUSTACEA Ostracoda ubest EPHEMEROPTERA Baëtis rhodani Leptophlebia marginata Leptophlebia vespertina Kageronia fuscogrisea Heptagenia sulphurea PLECOPTERA Amphinemura borealis (små) Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus (små) Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa

17 Tabell 4.2. Forts. Lyngdal høst 21 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.7 St.8 St.9 St.1 St.11 St.12 TRICHOPTERA Agapetus sp Hydropsyche pellucidula Hydropsyche siltalai Hydropsyche sp. (små) Leptoceridae ubest. (små) Lepidostoma hirtum Limnephilidae ubest Neureclipsis bimaculata Oecetis sp Oxyrthira sp Plectrocnemia conspersa Polycentropodidae ubest.(små) Polycentropus flavomaculatus Rhyacophila nubila COLEOPTERA Gyrinidae ubest. (larver) Hydraena sp. (voksne) Elodes sp Elmis aenea (larver) Elmis aenea (voksne) Limnius volckmari (larver) Limnius volckmari (voksne) Oulimnius tuberculatus (larver) Oulimnius tuberculatus (voksne) NEMATODA OLIGOCHAETA HYDRACARINA COLLEMBOLA DIPTERA CHIRONOMIDAE CERATOPOGONIDAE SIMULIIDAE EMPIDIDAE LIMONIDAE Dicranota sp Pedicia rivosa TIPULIDAE Salmo sp. (egg) Indeks ,5,5 1 1,5 1 1,5,5 Indeks2 1 1,5688,5,5,7222,6184,5,6371,813,5,5 17

18 Nederst i Lygna, stasjon 1, ble sneglen Radix balthica funnet i september. Denne arten ble også påvist her i 26 og 28, men er ikke funnet tidligere (Saltveit og Bremnes 27). Faunaen var imidlertid dominert av fjærmygg i juni, men individantallet av steinfluen Leuctra fusca og vårfluen Rhyacophila nubila var også høyt. I september var faunaen noe mer sammensatt, og dominert av døgnfluer og steinfluer. Døgnfluene besto av to arter, de fleste var B. rhodani, men også noen H. sulphurea. Den moderat følsomme steinfluen I. grammatica ble funnet om høsten, og vårfluer fra Hydropsyche-slekten og elvebiller var vanlige. (tabell 4.2). Det ble også her beregnet høye Indeks 1 og Indeks 2 verdier (tabell 4.2) og stasjon 1 må betegnes som ikke forsuringsskadd. Det var liten endring sammelignet med Storåni (stasjon 4 og 5) Ovenfor kalkdosereren i Storåni, stasjon 5, bærer bunnfaunaen preg av forsuring. Faunaen er dominert av fjærmygg, steinfluer og vårfluer i mai og av fjærmygg og steinfluer fra slekten Amphinemura om høsten (tabell 4.1 og 4.2). Den eneste påviste døgnfluen var den forsuringstolerante Leptophlebia marginata. Det ble bare funnet fire arter steinfluer i mai, mens det var seks arter om høsten. Den moderat følsomme steinfluen I. grammatica ble funnet sammen med vårfluen Lepidostoma hirtum og gjorde at lokaliteten ble karakteriseret som moderat forsuret. Forholdene var omtrent uendret siden 28, men bedret siden 26 da stasjon 5 ble betegnet som sterk forsuringsskadd (Saltveit og Bremnes 27, Saltveit et al. 29a). I Storåni nedenfor Rossevatn og altså nedenfor kaldoserer, stasjon 4, dominerte fjærmygg og steinfluer faunaen både vår og høst. Særlig om høsten var det store mengder av steinfluen Amphinemura borealis. Den forsuringsfølsomme B. rhodani ble ikke påvist (tabell 4.1 og 4.2), men tilstedeværelse av Hydropsyche-artene og steinfluen I. grammatica ga karakteristikken moderat forsuret; Indeks 1 verdi lik,5 både vår og høst. I 28 ble Storåni karakterisert som ikke forsuringsskadet om høsten fordi den følsomme døgnfluen B. rhodani ble funnet. Fram til 21 har det derfor vært en forverring i forsuringstilstanden Faråni (stasjon 12) Denne bekken, som ligger øverst i vassdraget, er ikke kalket og bærer preg av å være forsuret. Faunaen var dominert av fjærmygglarver, steinfluer og vårfluer. Antall arter av steinfluer var relativt høyt; fem arter i mai og ni om høsten. Det ble funnet to arter døgnfluer; de forsuringstolerante Kageronia fuscogrisea og Leptophlebia marginata. Den moderat følsomme steinfluen I. grammatica og om høsten også Diura nanseni ble funnet, og dette sammen med funn av elvebillen Limnius volckmari om våren viste at stasjon 1 ble betegnet som moderat forsuret. (tabell 4.1 og 4.2). De middels følsomme vårfluene i Hydropsyche-slekten manglet i Faråni, også i 24 (Bongard og Walseng 25) og i 28 (Saltveit et al. 29a). Begge indeksverdiene var,5 både vår og høst. Det var en bedring fra 28 da indeksveriden var om høsten Langdalen (stasjon 11) Denne bekken må karakteriseres som moderat forsuret. Det ble ikke påvist døgnfluer. Steinfluefaunaen besto av seks arter både vår og og høst (tabell 4.1 og 4.2). Innslaget av vårfluer var svært begrenset, både hva gjelder individantall og artsantall. Bare 1-3 arter ble funnet, det var omtrent som i 28, mens det var 7 arter her i september 26. Tilstedeværelse av den moderat følsomme steinfluen I. grammatica både vår og høst ga Indeks 1 verdi,5 for denne lokaliteten (tabell 4.1 og 4.2). Faunaen var dominert av fjærmygg og steinfluer i mai, og steinfluer om høsten. Innslaget av de moderat følsomme elvebillene var lite, kun få individer av den trolig mest tolerante arten Elmis aenea ble funnet om høsten. Forholdene her var omtrent uforandret siden 28 (Saltveit et al. 29a) Gletnebekken (stasjon 1) Denne bekken kommer fra den kalkete innsjøen Gletne. Faunaen var domineret av fjærmygg, biller og steinfluer. I mai også mye knott, om høsten mye døgnfluer (tabell 4.1 og 4.2). Steinfluene besto av fem arter om våren og hele ti arter om høsten. Billene besto av relativt mange arter. Den følsomme døgnfluen B. rhodani ble funnet i et relativt høyt individantall på høsten, men var også tilstede i vårprøvene. I tillegg ble den moderat følsomme steinfluen I. grammatica og vårfluen L. hirtum funnet både vår og høst. Den moderat følsomme vårfluen H. siltalai ble funnet i mai. De moderat følsomme 18

19 elvebillene var tallrike med tre arter tilstede. (tabell 4.1 og 4.2). Indeks 2 verdiene var,54 i mai og,81 om høsten Dette var litt lavere verdier enn i 28 (Saltveit et al. 29a), men likevel må Gletnebekken karakteriseres som lite forsuret Lauvtjønnbekken (stasjon 9) Ovenforliggende innsjøer er kalket. Steinfluer, døgnfluer og elvebiller dominerte fauna-sammensetningen i mai. Steinfluene dominerte i september, og da særlig Amphinemura-artene var tallrike. Det ble påvist fem arter steinfluer i mai, ni arter om høsten (tabell 4.1 og 4.2). Døgnfluene besto av den forsuringsfølsomme arten B. rhodani, med unntak av få individer av L. marginata om høsten. I tillegg var den moderat følsomme steinfluen I. grammatica tallrik i september og vårfluen Hydropsyche siltalai ble påvist både vår og høst. De moderat følsomme elvebillene var tallrike med tre arter tilstede. Indeksverdier var høye. Indeks 2 verdiene ble trukket noe ned på grunn av stort antall forsuringstolerante steinfluer. Bekken må imidlertid karakteriseres som ikke forsuringsskadet (tabell 4.3), og forholdene må regnes som uendret siden Møska (stasjon 6, 7 og 8) I mai ble den moderat forsuringsfølsomme vårfluen H. siltalai funnet på alle tre stasjonene i Møska. I tillegg var vårfluen Lepidostoma hirtum tallrik på stasjon 6 (tabell 4.1 og 4.2). Den forsuringsfølsomme døgnfluen B. rhodani ble ikke funnet i Møska i mai, og elva ble karakterisert som moderst forsurings påvirket våren 21. Om høsten ble imidlertid B. rhodani funnet på de to nederste stasjonene, og den moderat følsomme steinfluen I. grammatica og vårfluen H. siltalai ble funnet på alle stasjonene. Faunaen i Møska var dominert av fjærmygglarver, steinfluer, vårfluer og om høsten også knott. Steinfluefaunaen besto av bare to arter i mai, mens det var minst sju arter i Møska sett under ett om høsten (tabell 4.1 og 4.2). Vassdraget ble karakterisert som moderat forsuringspåvirket i mai, mens tilstede værelsen av døgnfluen B. rhodani ga Indeks 1 verdi 1, for de to nederste lokalitetene om høsten. Relativt lite antall av den følsomme døgnfluen B. rhodani i forhold til tolerante steinfluer trakk Indeks 2-verdiene ned, men de to nedre stasjonene må likevel karakteriseres som lite forsuringsskadet om høsten. Den nedre stasjonen ble karakterisert som moderat forsuringsskadet om høsten med fravær av B. rhodani, men med tilstedværelse av flere moderat følsomme arter. I 28 ble B. rhodani bare funnet på den nederste stasjonen om høsten (Saltveit et al. 29a), slik at forholdene må sies å være noe bedret i 21. B. rhodani ble også påvist nederst i Møska i 22, 23 og 24 (Bongard og Walseng 25), mens den i 26 ble påvist på de to nederste, men bare på høsten (Saltveit og Bremnes 27). Tilstedeværelse av B. rhodani bare på høsten kan skyldes kolonisering fra Lygna, men at fravær på våren skyldes at disse nymfene dør i løpet av vinteren grunnet dårlig vannkvalitet. Vannkvaliteten er imidlertid god nok for laks i den nedre delen av Møska (se omtale av fisk). Steinfluen Isoperla grammatica (moderat følsom), som var tallrik i 24 (Bongard og Walseng 25), ble i 26 bare funnet i september nederst i Møska (tabell 4.2) (Saltveit og Bremnes 27). I 28 ble arten i likhet med 21 funnet på alle stasjonene. 19

20 4.3.8 Samlet vurdering Forsuringsindeks 1 for de ulike lokalitetene (tabell 4.1 og 4.2) viser at alle stasjoner som er berørt av kalking har verdien 1 for Indeks 1 både vår og høst, med unntak av stasjon 4. Det kan indikere at det i Storåni nedenfor Rossvatn kan ha vært forsuringsepisoder og noe labile forhold. De ukalkete referanselokalitetene hadde verdien,5 for Indeks 1 som viste tilstedeværelse av moderat forsuringstolerante arter. Dette var noe bedre enn i 28 da to av de ukalkete lokalitetene (stasjon 8; vår og stasjon 12; høst) fikk Indeks 1 verdi (Saltveit et al. 29a). Om våren ble den følsomme døgnfluen B. rhodani ikke påvist på noen av de ukalkete lokalitetene, mens arten ble påvist på de to nederste stasjonene i Møksa om høsten. Forsuringsindeks 2 ga høye verdier for de to nederste stasjonene i Lygna (Stasjon 1 og 2) i mai, og dette var noe bedre enn i 28 (Saltveit et al. 29a). Om høsten hadde alle de kalkete lokalitetene Indeks 2 verdi under 1 bortsett fra nederst (Stasjon 1 og 2). Dette var litt dårligere enn i 28, men vannkvaliteten må likevel betegnes som god. Dette viste god vannkvalitet med hensyn på forsuring der vassdraget er kalket. Det var bare de to nederste stasjonene i Møska (Stasjon 6 og 7) av de ukalkete lokalitetene der Indeks 2 verdiene viste god vannkvalitet om høsten. Fravær av B. rhodani om våren tyder på ustabile forhold gjennom vinteren og at de nymfene som eventuelt finnes om høsten da dør grunnet dårlig vannkvalitet. Samme konklusjon ble trukket basert på undersøkelsene i 26 og 28, da B. rhodani også var tilstede i høstprøvene, men ikke om våren (Saltveit og Bremnes 27,Saltveit et al. 29a). Totalt sett har de kalkete lokalitetene i Lygnavassdraget Indeks 2 verdi,72 på våren og,75 på høsten (figur 4.2). Sett i forhold til 28 var Indeks 2 verdien beregnet våren 21 den samme, mens den var lavere på høsten. Verdiene i 28 var,72 og,99 henholdsvis vår og høst. Verdiene for 21 var også lavere enn i 26, da de var,89 og,93 henholdsvis vår og høst (figur 4.2). Sett i forhold til 24 (Bongard og Walseng 25), hadde alle kalkete lokaliteter økte Indeks 2 verdier om høsten både i 26, 28 og 21. Indeks 1 Indeks 1 Indeks 2 Indeks 2 Kalkete 1,75,5,25,75,5,25 Vår Høst Ukalkete 1,75,5,25 Vår Høst Kalkete 1,75,5,25 Vår Høst Ukalkete 1 Høst Vår Figur 4.2. Gjennomsnittsverdier for forsuringsindeks 1 og 2 i Lygna ulike år fra 1998 til 21. 2

21 5 Samlet vurdering 5.1 Vannkjemi Det har vært stabile og relativt lave middel konsen i den ukalkede delen av vassdraget synes vannkvaliteten å ha blitt bedre de siste tre årene Det er ikke skjedd noen forbedring av vannkvaliteten i de kalkede delene av vassdragene, og i det siste året synes vannkvaliteten å ha blitt dårligere i disse lokalitetene (høyere konsentrasjon av LAl). En del av forklaringen til dårligere vannkvalitet kan være at det er blitt brukt mindre kalk ved dosererne i 21 enn året for. I målområdet har elva i 21 stort sett holdt de ph-mål som er satt for lakseførende strekning, men ph-målene ble ikke nådd nederst i elva. 5.2 Anadrom fisk For laks har kalkingen av Lygna generelt sett gitt gode resultater både i form av økt reproduksjon og økte fangster. Laksefisket i elva er blitt bedre. Fra 26 til 28 var det en nedadgående trend i fangstene. I 29 kom imidlertid de hittil høyeste fangstene av laks; kg. Fangsten i 21 var igjen lav. Imidlertid skyldes det svært lite vann det meste av fiskesesongen. Det har også vært en kortere fiskesesong og mindre kvoter. Reetableringen har også tatt noe lenger tid enn forventet, da det gikk nærmere ti år etter første kalking, dvs. først etter etableringen av doserer ved Gysland, før det ble registrert signifikante økninger i fangst og tetthet av ungfisk. Tettheten av + laksunger må generelt sett karakteriseres som tilfredsstillende, men lav i 21 trolig som følge av at + var vanskeligere å fangegrunnet lav vanntemperatur, eller storflom forut for undersøkelsen. Tettheten av eldre laksunger er økende, og tettheten i 21 var den høyeste som er beregnet. Sjøørretbestanden er liten og fangstene er redusert etter kalking. Fram til 22 dominerte sjøørret fangsten av anadrom fisk, men utgjør nå (21) bare ca. 6%. 5.3 Bunndyr Det har vært en klar positiv effekt av kalking på bunndyr. Kalkete lokaliteter eller lokaliteter påvirket av ovenforliggende kalkede innsjøer har flere arter og grupper og Forsuringsindeks 1 verdi var 1. Et unntak var stasjon 4 i Storåni hvor Indeks 1 verdien var,5. De ukalkete referanselokalitetene har lavere verdier, enten eller,5. Forsuringsindeks 2 viste fortsatt surhetspåvirkning på endel av de kalkete lokalitetene, siden verdiene lå mellom,5 og 1,. I 28 var det var en klar forbedring på alle kalkete lokaliteter høsten sett i forhold til både 24 og 26. I 21 var det ikke store endringer fra 28 på de kalkete lokalitetene på våren. Imidlertid indikerte indeksverdiene en dårligere tilstand på høsten. Lave Indeks 2 verdier på enkelte lokaliteter om våren og en lavere gjennomsnittsverdi for vassdraget totalt sett viser noe labile forhold gjennom vinteren. For de kalkete lokalitetene er det over tid en nedadgående trend. De ukalkete lokalitetene har indeks verdier som viser at disse er enten sterkt eller moderat forsuringspåvirket, men at det for disse over tid har vært en positiv utvikling. 5.4 Vurdering av kalkingen og eventuelle anbefalinger om tiltak Kalkingen av vassdraget må fortsette, og det bør etablerers kalkdoserer i Møska. Det er gode resultater av kalkingen, men vannkvaliteten er fortsatt ikke optimal. Høye verdier av giftig aluminium i smoltperioden gir grunn til bekymring. Det ble ikke dosert silikat i den nye dosereren ved Litlåna. Slik dosering vil øke sidevassdragenes verdi som gyte- og oppvekstområder for laks og sjøørret og samtidlig redusere faren for giftige aluminiumsblandsoner i elva. 5.5 Øvrige anbefalte tiltak Det bør gjennomføres målinger av gjelle-al for å vurdere om LAl-konsentrasjonene kan forårsake problemer for fisken Alle primærdata må foreligge (for eksempel i en database hos DN) slik at de blir lett tilgjengelig for senere bruk. Ettersom man i de siste årene har registret flere sjøsaltepisoder, og man ikke kan regne med færre slike episoder i framtiden, bør DN utarbeide en strategi for håndtering av sjøsaltepisoder (varsling og beredskap). 21