Vikedalsvassdraget. 1 Innledning. 1.1 Områdebeskrivelse. Kalkingsstrategi: 1.3 Kalking i Hydrologi 2000

Transkript

1 Vikedalsvassdraget Koordinator: Bjørn Mejdell Larsen, NINA Vikedalselva 1 Innledning Flotavatn Fagravatn 1.1 Områdebeskrivelse Vassdragsnr, fylke: 038.Z, Rogaland Kartreferanse, utløp: , kartblad 1213 I Areal, nedbørfelt: 118,4 km 2 Spesifikk avrenning: 86,6 l/s/km 2 Middelvannføring: 10,3 m 3 /s Regulering: Nei Lakseførende strekning: Til Låkafossen (ca. 10 km) Kalking: Siden 1987 Låkafoss Ternevatn Halsvatn Fjellgardsvatn Røyravatn Djupa tjern Kross vatn Botnavatn Kambetjern Risvatn 5 km N 1.2 Kalkingsstrategi Litleelva Låkafoss Bakgrunn for kalking: Tilbakegang i laksefisket. I flere år fra 1981 ble det registrert dødelighet på smolt og presmolt i elva (SFT 1983), noe som ble satt i samenheng med sur avrenning og økning i aluminiumskonsentrasjonen (Henriksen et al. 1984). Kalkingsplan: Gradvis utvikling av kalkingstiltakene. Ingen spesifikk plan i Biologisk mål: forkant. Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsurings-følsome vannorganismer. Vannkvalitetsmål: Lakseførende strekning: 15/2-31/3: ph 6,2, 1/4-31/5: ph 6,4, 1/6-14/2: ph 6,0. Kalkingsstrategi: Kalkingen foregår ved kontinuerlig dosering fra et kalkdoseringsanlegg oppstrøms Låkafossen. Anlegget skal avsyre det vannet som passerer fossen, og ikke overdosere med tanke på avrenning lengre nede i vassdraget. Anlegget styres automatisk etter ph nedstrøms dosering. Fra og med våren 1999 er det også kalket med doserer i sidevassdraget Litleelva, som renner inn i hovedelva rett nedstrøms Låkafossen. Vikedal Opsal Ørnesfoss Litlihølen Opsalfoss Ørnes Hallingstad Lysebekken Espevoll Mørkebekken Balahølen 500 m Figur 1.1. Vassdraget med nedbørfelt. 1.3 Kalking i 00 Doseringsanlegget ved Låkafossen: 430 tonn NK3 (86% CaCO 3 ) Doseringsanlegget ved Litleelva: 80 tonn NK3 (86% CaCO 3 ) Kalkingsdataene er innhentet hos Fylkesmannen i Rogaland v/miljøvernavdelingen. 1.4 Hydrologi 00 Meteorologisk stasjon: Hundseid i Vikedal Årsnedbør 00: 3155 mm Normalt: 2816 mm % av normalen: 112 Mo Nes 1

2 mm nedbør HUNDSEID I VIKEDAL Norm Stasjonsoversikt Vannkjemistasjoner Kalkdoserer JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES Figur 1.2. Månedlig nedbør i 00 ved meteorologisk stasjon Hundseid i Vikedal. Normal månedsnedbør for perioden er angitt (DNMI 01) km N 6 Fiskestasjoner L Holmen 5 L2 1 3 Laks hit 4 m 3 /s jan.00 mar.00 mai.00 jul.00 sep.00 nov.00 jan m Bunndyr Figur 1.3. Vannføring (døgnverdier) ved stasjon Holmen i Vikedal 00 (NVE 01) km N Figur 1.4. Vikedalsvassdraget med prøvetakingsstasjoner for vannkjemi, bunndyr og fisk. 2 Vannkjemi Prosjektleder: Øyvind Kaste, NIVA Medarbeidere: L.B. Skancke og A. Veidel Vannkvaliteten i Vikedalsvassdraget er blitt overvåket i forbindelse med kalking siden Det ble dosert 380 og 80 tonn kalk ved hhv. Låkafossen og Litleelva i 00, mot 360 og 60 tonn i 1999 (se kapittel 1). Vannprøvene samles inn av Harald Leifsen, Vikedal, og analyseres etter standard metoder ved NIVA. Ukalket referansestasjon Langtidsserier fra overvåkingen av Vikedalselva ved Låkafossen viser at det har vært en ph-øking i den ukalkede delen av elva siden slutten av 1980-tallet i tråd med det reduserte svovelnedfallet som er dokumenter i de senere årene (figur 2.1) (SFT 00). I 00 varierte ph-verdiene ved denne stasjonen mellom 5.4 og 6.0 ved de manuell målingene (tabell 2.1, figur 2.2). Dette bekreftes i stor grad også av resultatene fra den kontinuerlige ph-overvåkingen (figur 2.3) samt DNs nye vannkjemikontroll-prosjekt (figur 2.4). Det ble ikke registrert spesielle forsuringepisoder i 00, og ph-verdiene lå generelt på et høyt nivå i løpet av den relativt tørre høsten. Vikedalselva har for øvrig en»dempet» vannkjemi på grunn av den relativt lange oppholdstiden for vannet i Fjellgardsvatn og til dels Røyravatn. Konsentrasjonene av labilt aluminium var relativt høye i første del av smoltifiseringsperioden (21-25 µg/l i mars), men avtok i siste del av denne kritiske perioden for laksen (10 µg/l i mai). LAl-konsentrasjonene i 00 var omlag på samme nivå som i , men klart lavere enn maks-konsentrasjonene som ble målt i forbindelse med sjøsaltepisodene vinteren 1997 (figur 2.2). 2

3 Litleelva Dette sidevassdraget, som løper inn i hovedelva like nedstrøms kalkingsanlegget, er kalket med egen doserer fra og med våren Resultater fra DNs vannkjemikontroll-prosjekt viser at ph-verdiene oppstrøms doseringsanlegget stort sett varierte i området , men med betydelig større svingninger (ph opp mot 7.0) om sommeren (figur 2.4). Som året før, ble det i 00 registrert store svingninger i vannkvaliteten nedstrøms doseringsanlegget (ph-intervall !). Periodene med ph under 6.0 var imidlertid noe redusert i forhold til 1999, og forsuringsepisodene var først og fremst knyttet til månedene januar og mars/april. Sistnevnte tidsrom er imidlertid innenfor den kritiske smoltifiseringsperioden (15. februar-31. mai), når laksen er ekstra sårbar i forhold til surt vann. På tross av at kalkingen av Litleelva så ut til å fungere noe bedre i 00, bør det fortsatt jobbes for å oppnå en jevnere vannkvalitet nedstrøms anlegget. Anadrom strekning Overvåkingsstasjonen nedstrøms Låkafossen ligger omlag 700 meter nedstrøms doseringsanlegget og like nedstrøms innløpet av Litleelva. Stasjonen integrerer dermed effekten av de to kalkingstiltakene. Stasjonen ved Oppsalfossen, som ligger nær utløpet av elva, fanger opp eventuelle påvirkninger på den 6-7 km lange strekningen fra Litleelva og ned til sjøen. Ved de fleste av prøvedatoene var det høyere ph ved Oppsalfossen enn på stasjonen nedstrøms Litleelva (tabell 2.1, figur 2.2). Dette indikerer at det er relativt liten transport av surt vann ut i elva på denne strekningen, sett i forhold til den bufferen som tilføres fra de mere løsmasse-rike områdene langs den nedre delen av elva. De kontinuerlige ph-målingene nedstrøms doseringsanlegget viste at ph-målene i smoltifiseringsperioden stort sett ble overholdt. I perioden 1/4-31/5 da ph-målet var 6.4, lå ph enheter under målnivå i 10% av tiden (figur 2.3). Den laveste ph-verdien på de denne tiden (6.05) ble imidlertid fanget opp av den manuelle prøvetakingen i en periode med driftsavbrudd på ph-loggeren. Den lave ph-verdien som ble registrert i forbindelse med DNs vannkjemikontroll-prosjekt i mars (5.8) virker lite sannsynlig og kan muligens skyldes en forbytting med stasjonen oppstrøms kalking (figur 2.4). På tross av noen avvik fra fastsatt målnivå, var konsentrasjonene av labilt aluminium lave i hele perioden, 4-7 µg/l. Ved dette LAl-nivået vil det ikke være fare for skader på laksesmolt i ferskvann, og det vil være liten eller ingen fare for skade i forbindelse med utvandringen til sjøen (Hindar et al. 1997). Ustabil vannkvalitet i Litleåna om våren kan imidlertid være en mulig trussefaktor, i og med at det kan skapes giftige Al-blandsoner i elva som ikke fanges opp gjennom ordinær prøvetaking og analyse. Det ser ikke ut til å være problemer med overdosering av kalk fra anlegget ved Låkafossen. I periodene om sommeren og høsten da det ble målt ph-verdier over 6.5 i elva, ble det i følge logge-dataene ikke dosert kalk fra anlegget. Ved Oppsalfossen lå ph over fastsatt målnivå ved alle de manuelle prøvene som ble tatt i smoltifiseringsperioden. LAl-konsentrasjonen var også lave på denne tiden, 1-6 µg/l. Laveste ph ved denne stasjonen i 00 var 6.2 (januar). ph 6,5 6,0 5,5 5,0 Vikedalselva o. kalking 10 per. Mov. Avg. (Vikedalselva o. kalking) 4, Figur 2.1. ph-utvikling i Vikedalselva oppstrøms kalkingsanlegget ved Låkafossen (SFT 00). 10-punkts flytende middel er angitt. ph LAl, µg/l 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 Oppstr kalking Nedstr Låkafossen Oppsalfossen 5,0 jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan Oppstr kalking Nedstr Låkafossen Oppsalfossen 0 jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan.00 Figur 2.2. Utvikling, ph og labilt aluminium. ph C 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 ph Ukalka ph kalka Manuell-ukalka Manuell-kalka Kontinuerlig ph-måling ph-mål 4,5 jan.00 mar.00 mai.00 jul.00 sep.00 nov.00 jan.01,0 15,0 10,0 5,0 Kontinuerlig måling Temp vann 0,0 jan.00 mar.00 mai.00 jul.00 sep.00 nov.00 jan.01 Figur 2.3. Kontinuerlig måling av ph oppstrøms og nedstrøms kalkdoserings-anlegget, samt vanntemperatur. Stasjonene Ukalka og Kalka tilsvarer st og 2 i det ordinære overvåkingsprogrammet. 3

4 Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier. Nr. Stasjon Dato ph Ca ALK-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 32.9 Oppstr. kalking Mid 5,71 0, ,0 6 Min 5,42 0, ,6-10 Max 6,04 0, ,3 16 N Nedstr Låkafossen Mid 6,22 1, ,1 Min 6,05 0, ,6 Max 6,56 1, ,5 N Oppsalfossen Mid 6,46 1, ,1 44 Min 6,21 1, ,7 12 Max 6,63 1, ,2 66 N ph ph Låkafossen-oppstrøms Låkafossen-nedsrøms 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan-00 apr-00 jul-00 sep-00 des-00 Litleelva -oppstrøms Litleelva-nedsrøms 8,0 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan-00 apr-00 jul-00 sep-00 des-00 Figur 2.4. Resultater DNs vannkjemikontroll-prosjekt. 3 Fisk Bjørn Mejdell Larsen 1, Trond Andreassen 1, Hans Mack Berger 1, Jørn Enerud 2, Karstein Hårsaker 1, Einar Kleiven 3, Agnar Kvellestad 4, Roar Sandodden 1 og Mari B. Skjøstad 1 1 Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim 2 Fisk- og miljøundersøkelser, Postboks 68, 2410 Hernes 3 Norsk institutt for vannforskning Sørlandsavdelingen, Televeien 3, 4879 Grimstad 4 Veterinærinstituttet, Postboks 8156, Oslo dep., 0033 Oslo 3.1 Innledning Det er tidligere gjennomført ungfiskundersøkelser i Vikedalselva i (SFT 1987, Fjellheim et al. 1987). I forbindelse med kalkingstiltaket ble overvåkingen av ungfiskbestandene av laks og ørret videreført fra 1987 etter samme opplegg (Hindar et al. 1989). I 1995 ble det i tillegg startet faste ungfiskundersøkelser i Litleelva (Larsen et al. 1996). I 1997 ble programmet redusert med en stasjon, og med ytterligere fem stasjoner i De resterende 11 stasjonene og Litleelva ble undersøkt etter samme opplegg som tidligere i Metode Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat etter standard metoder på 11 stasjoner i lakseførende del av vassdraget i august 00 (vedlegg B.1). Stasjon 1, 3 og 4 ligger nedstrøms Låkafossen, stasjon 5 og 7 ved Nes, stasjon 9 og 10 ovenfor Ørnes, stasjon 11 og 13 ved Litlihølen og stasjon og 15 ved Opsal (figur 1.4). I Litleelva ble det fisket på to stasjoner i august 00. All fisk ble artsbestemt og lengdemålt til nærmeste millimeter i felt, og et utvalg av fisken ble konservert og lagret for senere aldersbestemmelse. Beregning av fisketetthet ble utført som beskrevet av Bohlin (1984) og Bohlin et al. (1989) etter fangst i tre fiskeomganger. Det er skilt mellom årsyngel (0+) og eldre ungfisk ( 1+). 4

5 Tettheten er beregnet som: Gjennomsnittet basert på sum fangst i de tre respektive fiskeomgangene for alle stasjonene samlet (tetthet1) - Gjennomsnittet av beregnet tetthet på alle enkeltstasjonene (tetthet2) Alle tettheter er oppgitt som antall individer pr. 100 m 2, og vist i vedlegg B.1 og B.2 som også oppgir standardavviket for tetthet1 og tetthet Det ble tatt gjelleprøver av 8 laks- og 8 ørretunger på stasjon 1-3 og 8 laks- og 8 ørretunger på stasjon Andre gjellebue på fiskens venstre side ble dissekert ut i felt og fiksert på 10 % fosfat-buffra formalin. Metode og framgangsmåte for videre bearbeiding og analysering er gitt av Kvellestad & Larsen (1999). Resultatene presenteres som andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering på gjelleoverflaten eller i gjelleepitelet. Andre typer av histologiske forandringer omtales bare hvis de kan settes i sammenheng med metallakkumuleringen Resultater og diskusjon Laks Det manglet laksyngel på en av stasjonene i 00, og tettheten var lavere enn forventet i store deler av vassdraget. Den relative økningen i tetthet av laksyngel har vært størst i den øverste delen av vassdraget på 1990-tallet. Men det har også vært store variasjoner fra ca 55 individer pr. 100 m 2 i 1996, 1998 og 1999 til ca 15 individer i 1997 og 00 på stasjon 1-4 (figur 3.1). I 1997 rammet denne nedgangen i tetthet hele vassdraget mens det i 00 i hovedsak begrenset seg til strekningen ovenfor Ørnes. Det var høyest tetthet ved Litlihølen i 00 med 80 individer pr. 100 m 2 på stasjon 13. Gjennomsnittlig tetthet (tetthet1) av laksyngel i hele vassdraget var 21,1 individer pr. 100 m 2 som var en betydelig nedgang sammenlignet med de beste årene på slutten av 1990-tallet (figur 3.2). Selv om høy vannføring under gjennomføringen av elfisket i 00 kan forklare noe av forskjellen på grunn av lavere fangsteffektivitet har det likevel vært en reell nedgang i antall laksyngel på enkeltstasjoner ovenfor Ørnes. Det er ingen ting som tyder på at vannkvaliteten i de frie vannmasser alene har forårsaket dette (jf. vannkjemi). Men høy vannføring og flere uvanlig store flomtopper (60-80 m 3 /s) i gytetida høsten 00 og gjennom hele vinteren 00/01 kan ha forårsaket utgraving av gytegroper eller ustabil vannkvalitet i substratet uten at dette ble avdekket i den ordinære overvåkingen. De store årlige variasjonene i tetthet gjør at det fortsatt bare er en svak positiv tendens i antall laksyngel i Vikedalselva fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag (lineær trendlinje: y = 1,2x + 14,3; R 2 = 0,27). Det har ikke blitt satt ut lakseller ørretyngel i Vikedalselva etter at kalkingen kom i gang. Tidligere ble det satt ut betydelige mengder laksunger og noe ørret i vassdraget både på 1960-, og 1980-tallet (bl.a. Henriksen 1984). Enkelte år før kalkingen startet er tettheten av laks- og ørretunger påvirket av dette, og kamuflerer noe av den reelle økningen man har hatt i antall naturlig produserte fiskeunger etter kalking. I Litleelva er laksyngel bare funnet tilfeldig i , og i 00 ble det bare påvist fire individer (figur 3.3). Figur 3.1. Tetthet1 pr. 100 m _ av laks og ørret i ulike deler av lakseførende del av Vikedalselva før ( ) og etter ( ) kalking. Stasjon 1-4: nedstrøms Låkafossen, stasjon 8-10: ovenfor Ørnes og stasjon 11-14: Litlihølen. Stasjon 5-7: Nes og stasjon 15, : Opsal er ikke vist Figur 3.2. Tetthet1 pr. 100 m 2 av laks i lakseførende del av Vikedalselva før ( ) og etter ( ) kalking. Det var utsetting av yngel i

6 Det ble funnet eldre laksunger på 91 % av stasjonene i 00, men det var stor variasjon i tetthet mellom de ulike stasjonene i vassdraget (vedlegg B.1). Det var, som i tidligere år, størst tetthet av eldre laksunger ved Litlihølen (figur 3.1) med 24 individer pr. 100 m 2 på stasjon 13. Men det var også moderat høy tetthet på enkeltstasjoner like nedenfor Låkafossen (21 individer på stasjon 1). Det har vært en økende tetthet av eldre laksunger i dette området i de siste årene, men sammenlignet med 1999 var det en betydelig nedgang i 00. Denne nedgangen var tydelig i hele elva, og ga et dårligere resultat enn forventet i 00. Tetthet1 ble redusert fra 24 individer pr. 100 m 2 i 1999 til 11 individer i 00 (figur 3.2). Høyere vannføring i 00 kan ha gitt en dårligere fangsteffektivitet enn normalt, og vi skal være varsomme med å overvurdere nedgangen i tetthet dette året. Disse årlige variasjonene i tetthet gjør at det heller ikke er noen positiv tendens i antall eldre laksunger i Vikedalselva fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag (lineær trendlinje: y = 0,2x + 9,1; R 2 = 0,05). Tettheten av eldre laksunger har økt i Litleelva fra 5-9 individer pr. 100 m 2 i til individer i (figur 3.3). Etter en nedgang i antall eldre laksunger i 1998, økte antallet igjen i 1999, men falt på nytt i 00. Tetthet1 ble beregnet til 23,9 individer pr. 100 m 2,og Litleelva har vært et viktig oppvekstområde for eldre laksunger om sommeren i de siste seks årene. I de andre sideelvene til Vikedalselva er laksunger bare sporadisk påvist i mindre antall (Larsen et al. 1996). Fangsten av laks i Vikedalselva har økt betydelig i de siste fire årene. Fra et fangstutbytte på kg hvert år i økte dette til ca 1300 kg i og til rekordhøye 2862 kg i 00 (figur 3.4). Gytefisken i Vikedalselva består av flere årsklasser (Larsen 1997), men det har vært en betydelig variasjon i alderssammensetningen av voksen laks i de siste årene. Det er normalt en overvekt av smålaks med smoltalder på tre år i vassdraget. I 1998 derimot besto fangsten hovedsakelig av mellomlaks. Det ble bare meldt inn 25 smålaks det året mot 575 i Det ble til sammenligning fanget 190 mellomlaks i 1998 mot 28 i Fangstutbyttet var relativt likt, men alderssammensetningen var svært ulik. Det viser seg at laksunger som skulle smoltifisere våren 1997 har hatt en svært dårlig overlevelse før eller under utvandring. Det var ekstreme isforhold, flom og sjøsaltepisoder vinteren/våren Dette faller sammen med det året det også var lav tetthet av yngel, og antall eldre laksunger var redusert i august. Dette skjedde til tross for at kalkdoseringen var forholdsvis presis i 1997, og det ikke ble registrert svikt som skal ha medført skader på vannlevende organismer (Kaste 1998). Uavhengig av årsak ga det en svært lav smoltoverlevelse i 1997 som resulterte i en lav oppvandring av smålaks i 1998, og nesten ingen mellomlaks i I 00 var det igjen en høy andel smålaks (86 % av totalfangsten) og lite mellomlaks, og smoltutvandringen i 1999 ser ut til å ha vært vellykket. Mye av denne smolten stammer fra den gode yngel-årsklassen i Dette tilsier at det har vært en mye bedre overlevelse og høyere tetthet av eldre laksunger i vassdraget i 1997 og 1998 enn det figur 3.2 gir inntrykk av. I 01 vil det med stor sannsynlighet bli en nedgang i fangsten av både smålaks og mellomlaks på grunn av forholdene vinteren/våren 1997 og lav tetthet av årsklassen. Hvordan forholdene gjennom vinteren 00/01 har innvirket på smoltkvaliteten og overlevelsen våren 01 er usikkert. Vannkvalitetsmålet i tiden for smoltutvandringen ble stort sett overholdt (jf. vannkjemi), og vi kan håpe at vi i 02 igjen får en oppsving i antall smålaks, men det vil bli lite mellomlaks. Disse prognosene tar ikke hensyn til forholdene i sjøen der eksempelvis infeksjon av lakselus kan virke negativt i enkelte år. Forholdene i selve vassdraget har imidlertid endret seg i positiv retning i de siste to årene ved at kalkingsmålet ble hevet fra ph 5,7 til ph 6,0 om vinteren, og kalkingen av Litleelva kom i gang våren Dette gir derfor forventninger om mer stabile forhold i vassdraget over tid. Fiskeforsøk har tidligere vist at kalkingen i Vikedalselva har medført mindre markerte histologiske endringer i gjellene hos fisk på kalket del sammenlignet med ukalket del av vassdraget. Det er likevel i alle årene fra 1994 til 00 påvist metallakkumulering i gjelleepitelet hos % av laksen og % av ørreten fra øvre del av lakseførende strekning (tabell 3.1). Belastningen var minst i 1994 og størst i 1997 og 1998 da enkelte fisk hadde betydelige mengder metall i epitelet. Kvellestad et al. (1995) fant at metallakkumuleringen avtok ettersom avstanden til kalkdosereren økte. Det er også funnet mindre metallakkumulering i fisk fra nedre del av lakseførende strekning i alle årene fram til 1999 i denne undersøkelsen. I 1999 og 00 er det for første gang en tendens til at forholdene er mer ensartet i hele vassdraget, og at akkumuleringen i 00 kan være minst hos laks øverst i vassdraget. Dette kan henge sammen med kalkingen av Litleelva, som har fjernet en antatt ustabil blandsone nedstrøms Låkafossen. En vet foreløpig ikke hvor stor en slik metallakkumulering må være for at den skal ha negative effek- Fangst, kg 4000 Laks Sjøørret År Andel, % Vikedalselva laks N = >160 Lengde, mm Figur 3.3. Årlig oppfisket kvantum av laks og sjøørret i Vikedalselva i perioden (Norges Offisielle Statistikk). Laksen var fredet i årene Figur 3.4 Lengdefordeling av laks fra lakseførende del av Vikedalselva i begynnelsen av august 00. 6

7 ter på individ- og populasjonsninvå. Det er likevel antatt at all metallakkumulering i epitelet som blir påvist ved histokjemiske metoder er et uttrykk for eksponering til en suboptimal vannkvalitet (Kvellestad & Larsen 1999). Resultatene viser at forholdene i 1997 og 1998 skilte seg ut i negativ retning for begge arter. Selv om all laks fikk påvist metallakkumulering i 00 var belastningen moderat. Laksungene i hovedvassdraget varierte i lengde fra 32 til 135 mm i begynnelsen av august 00 (figur 3.5). Årsyngelen var i gjennomsnitt 47 mm (tabell 3.2). Veksten var om lag som i tidligere år, men litt dårligere sammenlignet med 1998 (vedlegg B.3). I Vikedalselva har lengdeveksten for laksungene i alle år vært best i nedre del. Forskjellen har variert noe fra år til år, men har vært opptil mm hos årsyngelen i august. I 1993, 1994 og 1996 var det en relativ bedring i veksten i området nedstrøms Låkafossen, og forskjellen var <3 mm i gjennomsnitt mellom øvre (stasjon 1-4) og nedre del (stasjon 11-14) av lakseførende strekning (vedlegg B.3). I 1997 og 1998 økte differansen noe igjen, og var henholdsvis 7 og 8 mm i august. Dette kan henge sammen med redusert vekst på grunn av fysiologisk stress i den øvre delen av vassdraget (jf. histologiske undersøkelser). I 1999 og 00 var differansen 4-6 mm Figur 3.5 Tetthet pr. 100 m 2 av ørret i lakseførende del av Vikedalselva før ( ) og etter ( ) kalking. Det var sporadisk utsetting av yngel i Lengden av ett- og toårige laksunger var henholdsvis 71 og 96 mm (tabell 3.3). Veksten er moderat i Vikedalselva, men det er en tendens til avtagende vekst i 00 sammenlignet med 1998 Tabell 3.1. Resultat av histologisk undersøkelse av gjeller fra fisk i Vikedalselva i N er antall fisk undersøkt. ASA+overfl. = ASA-positivt materiale på gjelleoverflaten. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (0-3) på gjelleoverflaten er oppgitt. ASA+int. = ASA-positivt materiale i gjelleepitelet. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (0-3) i gjelleepitelet er oppgitt. 0 = ikke påvist, (1) = særskilt sparsom forekomst, 1 = sparsom forekomst, 2 = moderat forekomst og 3 = betydelig forekomst. For nærmere beskrivelse se Kvellestad & Larsen (1999). ASA+ overfl., % ASA+ int., % Art År Stasjon N 0 (1) (1) Laks , ,3, Ørret , , , , , , , , , ,

8 og Dette betyr at flere laksunger vil måtte stå tre år på elva før de er store nok til å vandre ut som smolt. Gjennomsnittlig smoltalder i varierte fra 2,64 til 2,95 år (Larsen 1997). De største ettårige laksungene finner vi nederst i vassdraget (stasjon 11-14), og det er enkelte av disse som er så store at de smoltifiserer etter to år på elva. Det ble funnet treårige laksunger i 1998 og 00, og fordelingen mellom 1+, 2+ og 3+ laks var henholdsvis 74, 24 og 1 % i 00. Begrepet eldre laksunger omfatter i hovedsak ett- og toårige laksunger, men i enkelte år er det et varierende innslag av treårige laksunger ofte knyttet til den øvre delen av vassdraget. Ørret Gjennomsnittlig tetthet (tetthet1) av ørretyngel ble beregnet til 7,0 individer pr. 100 m 2 i Vikedalselva i 00. Det manglet ørretyngel på to av stasjonene i 00, og tettheten på de andre stasjonene varierte mellom 1 og 27 individer. Det var størst tetthet i midtre del av vassdraget (stasjon 7 og 9) (figur 3.1). Tidligere var det størst antall ørretyngel i den øvre delen av vassdraget, men der har antall individer gått ned i de siste årene, og i 00 var det lavere enn noen gang tidligere (figur 3.1). Tetthet1 av ørretyngel i Vikedalselva har variert en del på 1990-tallet. Inntrykket er at tettheten har gått ned, men det er likevel ingen markert negativ tendens i antall ørretyngel fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag (lineær trendlinje: y = - 0,3x + 17,7; R 2 = 0,09) (figur 3.6). Det var høyest yngeltetthet Tabell 3.2. Gjennomsnittslengder (i mm) med standardavvik (x±sd) for årsyngel av laks og ørret i ulike deler av Vikedalselva august 00. N er antall undersøkte individer. Stasjon Laks Ørret x±sd N x±sd N 1-4 Nedenfor Låkafossen 42± ± Nes 44± ± Ovenfor Ørnes 49±4 47± Litlihølen-Hallingstad 48± ±1 2 15, Opsal 51± ± Vikedalselva 47± ±6 88 L1-L2 Litleelva 35±1 4 35±5 74 i 1994 (29 individer pr. 100 m?), og lavest i 1997 (5 individer pr. 100 m 2 ). Selv om det var en liten økning i 1998 og 1999 var det en ny reduksjon i 00. Tettheten av eldre ørretunger var fortsatt lav i 00 (figur 3.6). Tetthet1 var 1,7 individer pr. 100 m 2, og varierte bare mellom 0 og 7 individer pr. 100 m 2 på de enkelte stasjonene. Kalkingstiltakene har ikke hatt den samme effekten på bestanden av ørret i hovedvassdraget slik det er vist for laks, og det har heller vært en svakt avtagende tendens i antall eldre ørretunger fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag (lineær trendlinje: y = - 0,2x + 4,5; R 2 = 0,29). Det er antatt at sjøørreten i større grad gyter i de mindre sidebekkene der det tidligere er vist at ørreten har viktige gyteområder (Larsen et al. 1996). Litleelva, Mørkebekken og Lysebekken har vært de viktigste av disse. Fangsten av sjøørret økte jevnt i Vikedalselva fra ca 0 kg på slutten av 1960-tallet til kg på begynnelsen av 1990-tallet (figur 3.4). Det var riktignok en reduksjon i 1994 (376 kg), men i årene fram til 00 har fangsten økt igjen. I 1999 og 00 var innmeldt fangst henholdsvis 1273 og 871 kg. På tross av en lav tetthet av ørretunger opprettholder Vikedalselva en relativt stor Figur 3.6 Tetthet1 pr. 100 m 2 av laks og ørret i Litleelva i Tabell 3.3. Gjennomsnittslengder med standardavvik (x±sd) hos ungfisk av laks og ørret i lakseførende del av Vikedalselva i Aldersbestemmelse av spritfiksert materiale. N er antall undersøkte individer x±sd N x±sd N x±sd N x±sd N Laks ± ± ± ± ± ± ± ± ± Ørret* ± ± ± ± ± ± ± ± ±8 2-0 * Tillegg 1998: 4+: 147 mm (N=1) 8

9 bestand av sjøørret i konkurranse med en økende mengde laks i hovedvassdraget. Dette skyldes sannsynligvis bedrede oppvekstforhold i sideelvene og et bevisst arbeid med restaurering av viktige gytebekker i området. Litleelva munner ut i Vikedalselva like nedenfor Låkafossen. Tettheten av ørret i Litleelva har vært høy på 1990-tallet, og høyere enn i hovedvassdraget. Det var en nedgang i tettheten av ørretyngel i 1997 og 1998, men i 1999 var det høyere tetthet enn noe tidligere år. Det var en ny nedgang i 00, men dette kan i noen grad henge sammen med høy vannføring under gjennomføring av elfisket. Tetthet1 av ørretyngel ble beregnet til 34 individer pr. 100 m 2 i 00. Tettheten av eldre ørretunger gikk noe opp i 00 sammenlignet med 1999, men tettheten var fortsatt vesentlig lavere enn tidlig på 1990-tallet (figur 3.3). Antall eldre ørretunger var også mye lavere enn forventet når man ser på det store antallet ørretyngel i Litleelva i Selv om elva nå kalkes med en egen doserer er det registrert store svingninger i ph, og forsuringsepisoder med ph ned mot 5,0 inntraff i januar og mars/april 00 (jf. vannkjemi). Dette er fortsatt en ugunstig vannkvalitet for fisk, og det må derfor arbeides videre for å oppnå en jevnere vannkvalitet i Litleelva. Ørretungene i hovedvassdraget varierte i lengde fra 35 til 129 mm i begynnelsen av august 00 (figur 3.7). Årsyngelen var i gjennomsnitt 49 mm (tabell 3.2). Veksten var sammenlignbar med tidligere år, men noe dårligere enn i 1998 (vedlegg B.4). Det har vært store vekstforskjeller innad i vassdraget, og i de siste årene har forskjellen vært relativt sett større for ørret enn for laks mellom øvre og nedre del av elva. Forskjellen var minst i 1997, og størst i Lengden av ett- og toårige ørretunger var henholdsvis 85 og 116 mm i 00 (tabell 3.3). Veksten er moderat god i Vikedalselva, og noe ørret vil vandre ut fra hovedvassdraget allerede som toårig smolt. Gjennomsnittlig smoltalder i varierte fra 2,24 til 2,76 år (Larsen 1997). Det er ikke funnet ørretunger eldre enn to år i 00, og fordelingen mellom 1+ og 2+ ørret var 94 og 6 %. Begrepet eldre ørretunger omfattet derfor bare ett- og toårige ørretunger, men i andre år har det også vært et varierende innslag av tre- og fireårige ørretunger ofte knyttet til den øvre delen av vassdraget. Andre arter Ål og niøye blir påvist hvert år, og forekommer vanlig i hele den lakseførende strekningen. I 00 ble det fanget ål fordelt på fire av stasjonene i hovedvassdraget og niøye på en stasjon nederst i vassdraget. Av andre arter som kan forekomme nevner Larsen (1993) også skrubbe og trepigget stingsild. Andel, % Vikedalselva ørret N = >160 Lengde, mm Figur 3.7 Lengdefordeling av ørret fra lakseførende del av Vikedalselva i begynnelsen av august Bunndyr Forfattere: Arne Fjellheim og Gunnar G. Raddum. LFI, Zoologisk institutt, Allégt. 41, 5007 Bergen 4.1 Innledning Undersøkelser i forbindelse med 10-års verna vassdrag i 1979 viste at bunndyrfaunaen i den lakseførende delen av Vikedalsvassdraget bar preg av en begynnende forsuring (Raddum & Fjellheim 1984). Det var innslag av forsuringsfølsomme bunndyr i elva, men bestandene var små og ustabile. I 1982 ble det startet rutinemessig overvåking av bunndyrfaunaen i forbindelse med Statlig program for forurensingsovervåking (SFT 1982). Resultatene fra denne overvåkingen viste at forsuringsskadene på bunndyrfaunaen hadde tiltatt betydelig (Fjellheim & Raddum 1992). I de senere år har vassdraget vært ustabilt med periodevis store skader på bunndyrfaunaen i den ukalkete delen av vassdraget. Kalkingen av Vikedalselva startet våren Fra dette tidspunkt ble stasjonsnettet i den kalkete delen av elva utvidet. I 1998 ble det opprettet en ny kalkdoserer i Litlaelvi. Stasjonsnettet for prøvetaking av bunndyr er noe endret i forbindelse med den utvidete kalkingen. Litlaelvi blir nå prøvetatt før og etter kalking. I tillegg er det etablert en ny prøvetakingsstasjon i hovedelva, en i Lysebekken og en i Mørkebekken. De to sistnevnte bekkene har god vannkvalitet og er potensielle kilder for kolonisering av dyr til hovedelvas nedre del. De inngår ikke i referansestasjonsnettet. Fra og med 1998 blir det tatt prøver annet hvert år i forbindelse med kalkingsovervåkingen. 4.2 Materiale og metoder I forbindelse med overvåkingen av kalkingens effekter på bunndyrfaunaen er det fra mai 1987 foretatt årlige innsamlinger fra et fast stasjonsnett i vassdragets nedre del. Dette stasjonsnettet, som er beskrevet av Fjellheim & Raddum (1994), omfatter både ukalkete lokaliteter (referanselokaliteter) og kalkete lokaliteter. Det ble til og med 1997 samlet inn prøver hver vår, sommer og høst. 9

10 Fra og med 1998 er stasjonsnettet utvidet (figur 1.4). Innsamling av prøver blir foretatt annet hvert år, vår og høst. Det tas kvalitative etter prøver metodikk av Frost et al. (1971). Prøvene ble silt gjennom en duk med maskevidde 250 mm, konservert på etanol og senere sortert og artsbestemt under lupe. Forsuringsindeksene er beregnet etter Fjellheim & Raddum (1990) og Raddum (1999). Verdien 1 viser et bunndyrsamfunn som ikke er forsuringsskadet, mens verdien 0 viser et sterkt skadet samfunn. Indeks 1 1,00 0,90 0,80 0,70 0,60 0,50 0,40 0,30 0, 0,10 0,00 Referanse Kalket Nytt stasjonsnett Resultater og diskusjon Det ble registrert 2 døgnfluearter, 13 steinfluearter, og 13 arter/ slekter av vårfluer i det undersøkte stasjonsnettet i Vikedalselva i 00 (Vedlegg C.1 og C.2). Til sammen ble det funnet 12 arter/grupper av bunndyr som er sensitive overfor forsuring (Fjellheim & Raddum 1990). Artsmangfoldet i 00 var noe lavere enn i 1998 (Fjellheim & Raddum 1999), men antallet sensitive bunndyr hadde økt. Indeks 2 1,00 0,90 0,80 0,70 0,60 0,50 0,40 0,30 0, 0,10 0,00 Referanse Kalket Etter kalkingen, som startet våren 1987 skjedde det en hurtig reetablering av sensitive bunndyr i hovedelven. Vårsituasjonen var imidlertid kritisk i de første årene, og de mest sensitive bunndyrene hadde problemer i denne perioden (Fjellheim & Raddum 1995). Dette bildet har endret seg i de senere år. Etter 1994 har den sensitive døgnfluen Baetis rhodani hatt gode tettheter nedstrøms kalkdosereren. Ferskvannssneglen Lymnaea peregra ble registrert i den kalkete delen av hovedelva i 00. Denne arten ble funnet i små tettheter i 1979 (Raddum & Fjellheim 1984). Etter en lang periode uten registreringer ble Lymnaea funnet i 1995, 8 år etter kalkingen av vassdraget startet. Arten, som nå blir registrert årlig, har sannsynligvis overlevd i en eller flere refuger med bedre vannkvalitet. Bestandene er foreløpig små i hovedelven. Ferskvannssneglene er svært sensitive ovenfor både forsuring og lavt kalkinnhold (Økland 1990). Opptrappingen av kalkingen har gitt utslag på forsuringsindeksene (figur 4.1). Dette gjelder spesielt vårsituasjonen, som i de første årene etter kalkingen startet var ustabil. Forskjellene mellom indeks 1 og 2 indikerer at det var subletale effekter på populasjonen av Baetis rhodani i vassdraget i denne perioden. I perioden har situasjonen bedret seg betydelig og de to indeksene er blitt mer like. Dette viser at kontinuerlig dosering til et høyt ph-nivå sikrer stabile samfunn av forsuringssensitive arter (Fjellheim & Raddum 1998). I 00 var forsuringsindeksene i den kalkete delen av hovedvassdraget tilfredstillende. Den kalkete delen av Litlaelvi hadde svært gode tettheter av B. rhodani om høsten. Denne svært sensitive døgnfluen manglet imidlertid om våren. Dette er et bilde vi kjenner igjen fra de første årene Vikedalselva ble kalket og antyder at doseringen i Litlaelvi bør økes noe. Gjennomsnitt forsuringsindeks 1 i den ukalkete delen av vassdraget har bedret seg i de senere år (Fjellheim & Raddum 01). Både forsuringsindekser og artsdiversitet har økt betydelig. Årsaken til dette er først og fremst en kraftig reduksjon av mengden forsuringskomponenter fra luft (SFT 00). Figur 4.1 Gjennomsnitt forsuringsindeks for de kalkete stasjonene og for referansestasjonene i Vikedalselva For detaljert beskrivelse av metodikken henvises til Fjellheim & Raddum (1990) (indeks 1) og Raddum 1999 (indeks 2). 5 Samlet vurdering 5.1 Vannkjemisk og biologisk måloppnåelse Vannkjemi De kontinuerlige ph-målingene nedstrøms doseringsanlegget ved Låkafossen i 00 viste at ph-målene i smoltifiseringsperioden stort sett ble overholdt. I perioden 1/4-31/5, da ph-målet var 6.4, lå ph enheter under målnivå i 10% av tiden. Den laveste ph-verdien på de denne tiden (6.05) ble imidlertid fanget opp av den manuelle prøvetakingen i en periode med driftsavbrudd på ph-loggeren. På tross av noen avvik fra fastsatt målnivå, var konsentrasjonene av labilt aluminium lave i hele perioden, 4-7 µg/l. Ved dette LAl-nivået vil det ikke være fare for skader på laksesmolt i ferskvann, og det vil være liten eller ingen fare for skade i forbindelse med utvandringen til sjøen (Hindar et al. 1997). Ustabil vannkvalitet i Litleåna om våren kan imidlertid være en mulig trussefaktor, i og med at det kan skapes giftige Al-blandsoner i elva som ikke kan fanges opp gjennom ordinær prøvetaking og analyse. Ved de fleste av prøvedatoene var det høyere ph ved Oppsalfossene enn på stasjonen nedstrøms Litleelva. Dette indikerer at det er relativt liten transport av surt vann ut i elva på denne strekningen, i forhold til den bufferen som tilføres fra de mere løsmasse-rike områdene langs den nedre delen av elva. Resultater fra DNs vannkjemikontroll-prosjekt viser at det i 00, som året før, var store svingninger i ph ( !) nedstrøms doseringsanlegget i Litleelva. Periodene med ph under 6.0 var imidlertid noe kortere enn i 1999, og forsuringsepisodene var først og fremst knyttet til månedene januar og mars/ april. Inntil en greier å få til en jevn avsyring av Litleelva med 10

11 det nye kalkdoseringsanlegget, vil dette sidevassdraget tidvis kunne skape Al-blandsoner i hovedelva. Fisk Det manglet laksyngel på en av stasjonene i 00, og tettheten var lavere enn forventet i store deler av vassdraget. Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel i hele vassdraget var 21 individer pr. 100 m 2 som var en betydelig nedgang sammenlignet med de beste årene på slutten av 1990-tallet. I 1999 var det til sammenligning 53 individer som nærmer seg det forventede for vassdraget sett under ett. Selv om høy vannføring under gjennomføringen av elfisket i 00 kan forklare noe av forskjellen på grunn av lavere fangsteffektivitet har det likevel vært en reell nedgang i antall laksyngel på enkeltstasjoner ovenfor Ørnes. Det er ingen ting som tyder på at vannkvaliteten i de frie vannmasser alene har forårsaket dette (jf. vannkjemi). Men høy vannføring og flere uvanlig store flomtopper (60-80 m 3 /s) i gytetida høsten 00 og gjennom hele vinteren 00/01 kan ha forårsaket utgraving av gytegroper eller ustabil vannkvalitet i substratet uten at dette ble avdekket i den ordinære overvåkingen. De store årlige variasjonene i tetthet gjør at det fortsatt bare er en svak positiv tendens i antall laksyngel i Vikedalselva fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag. I Litleelva er det bare tilfeldig funnet laksyngel, og i 00 ble det bare påvist fire individer. Det ble funnet eldre laksunger på 91 % av stasjonene i 00, men det var stor variasjon i tetthet mellom de ulike stasjonene i vassdraget. Gjennomsnittlig tetthet ble redusert fra 24 individer pr. 100 m 2 i 1999 til 11 individer i 00, og dette var et dårligere resultat enn forventet. Høyere vannføring i 00 kan ha gitt en dårligere fangsteffektivitet enn normalt, og vi skal være varsomme med å overvurdere nedgangen i tetthet dette året. Disse årlige variasjonene i tetthet gjør at det heller ikke er noen klar positiv tendens i antall eldre laksunger i Vikedalselva fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag. Tetthet1 i Litleelva ble beregnet til 24 individer pr. 100 m 2 i 00, og Litleelva har vært et viktig oppvekstområde for eldre laksunger om sommeren i de siste seks årene. De histologiske gjelleundersøkelsene i Vikedalselva antydet at forholdene var ustabile både i 1997 og 1998 i øvre del av vassdraget, og enkelte fisk hadde store mengder metall i gjelleepitelet. Selv om all laks fikk påvist metallakkumulering i 00 også var belastningen moderat dette året. Det er i alle årene fram til 1999 funnet mindre metallakkumulering i fisk fra nedre del av lakseførende strekning. I 1999 og 00 derimot er det for første gang en tendens til at forholdene er mer ensartet i hele vassdraget, og at akkumuleringen i 00 kan være minst hos laks øverst i vassdraget. Dette kan henge sammen med kalkingen av Litleelva, som har fjernet en antatt ustabil blandsone nedstrøms Låkafossen. Fangsten av laks i Vikedalselva har økt betydelig i de siste fire årene. Fra et fangstutbytte på kg hvert år i økte dette til ca 1300 kg i og til rekordhøye 2862 kg i 00. Gytefisken i Vikedalselva består av flere årsklasser, men det har vært en betydelig variasjon i alderssammensetningen av voksen laks i de siste årene. Det var en svært lav smoltoverlevelse i 1997 som resulterte i en lav oppvandring av smålaks i 1998 og nesten ingen mellomlaks i Variasjon i alderssammensetningen av voksen laks vil fortsette i noen år framover. I 01 vil det sannsynligvis bli en nedgang i fangsten av både smålaks og mellomlaks på grunn av forholdene vinteren/våren 1997 og lav tetthet av 1997-årsklassen. Vi kan håpe på at vi i 02 igjen får en oppsving i antall smålaks, men det vil bli lite mellomlaks. Forholdene i selve vassdraget har imidlertid endret seg i positiv retning i de siste to årene ved at kalkingsmålet ble hevet fra ph 5,7 til ph 6,0 om vinteren, og kalkingen av Litleelva kom i gang våren Dette gir forventninger om mer stabile forhold i vassdraget i kommende år. Men foreløpig har vannkvaliteten i Litleelva vært ustabil, og forsuringsepisoder med ph ned mot 5,0 inntraff i januar og mars/april 00. Dette er fortsatt en ugunstig vannkvalitet for fisk, og det må derfor arbeides videre for å oppnå en jevnere vannkvalitet i Litleelva. Tetthet1 av ørretyngel i Vikedalselva har variert en del på tallet. Inntrykket er at tettheten har gått ned, men det er likevel ingen markert negativ tendens i antall ørretyngel fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag. Det var høyest yngeltetthet i 1994 (29 individer pr. 100 m 2 ), og lavest i 1997 (5 individer pr. 100 m 2 ). Selv om det var en liten økning i 1998 og 1999 var det en ny reduksjon i 00. Tettheten av eldre ørretunger var fortsatt lav i 00. Kalkingstiltakene har ikke hatt den samme effekten på bestanden av ørret i hovedvassdraget slik det er vist for laks, og det har heller vært en svakt avtagende tendens i antall eldre ørretunger fra begynnelsen av 1980-tallet og fram til i dag. Det er antatt at sjøørreten i større grad gyter i de mindre sidebekkene der det tidligere er vist at ørreten har viktige gyteområder. Bunndyr I 00 var forsuringsindeksene i den kalkete delen av hovedvassdraget tilfredstillende. Den kalkete delen av Litlaelvi hadde svært gode tettheter av B. rhodani om høsten. Denne svært sensitive døgnfluen manglet imidlertid om våren. Dette er et bilde vi kjenner igjen fra de første årene Vikedalselva ble kalket og antyder at doseringen i Litlaelvi bør økes noe. En stabil god vannkvalitet i Litlaelvi vil føre til oppbygging av bestandene av sensitive bunndyrarter. Også i den kalkete delen av hovedelva forventes en fortsatt øking av det biologiske mangfoldet, spesielt innen gruppen snegl og andre forsuringsfølsomme bunndyr. Den ukalkete delen av Vikedalsvassdraget er fremdeles betydelig forsuringsskadd, men har vist betydelige forbedringer de senere år. 5.2 Vurdering av kalkingen og eventuelle anbefalinger om tiltak Kalkdoseringen i hovedelva var forholdsvis presis også i 00, og det ble ikke registrert alvorlige svikt som kan antas å ha medført skader på vannlevende organismer. Det ser ikke ut til å være problemer med overdosering av kalk fra anlegget ved Låkafossen. I periodene om sommeren og høsten da det ble målt phverdier over 6.5 i elva, ble det i følge logge-dataene ikke dosert kalk fra anlegget. Doseringen ved anlegget i Litleeva er imidlertid fortsatt noe ustabil. På tross av at periodene med ph under 6.0 er redusert i forhold til 1999, bør det fortsatt jobbes for å oppnå en jevnere vannkvalitet nedstrøms anlegget. 11

12 6 Referanser Bohlin, T Kvantitativt elfiske efter lax och öring - synpunkter och rekommendationer. - Information från Sötvattenslaboratoriet, Drottningholm. Rapport s. Bohlin, T., Hamrin, S., Heggberget, T.G., Rasmussen, G. & Saltveit, S.J Electrofishing - Theory and practice with special emphasis on salmonids. - Hydrobiol. 173: DNMI 01. Nedbørhøyder for 00 fra meteorologisk stasjon Hundseid i Vikedal, samt normalperioden Det norske meteorologiske institutt, Oslo. Fjellheim, A., Hesthagen, T., Raddum, G. & Larsen, B.M Production, growth and food of young Atlantic salmon in two rivers with different acidification. - S i Perry, R., Harrison, R.M., Bell, J.N.B. & Lester, J.N., red. Acid rain: Scientific and technical advances. Publications Division, Selper Ltd., London. Fjellheim, A. & Raddum, G. G. (1990). Acid precipitation: Biological monitoring of streams and lakes. The Science of the Total Environment, 96, Fjellheim, A. & Raddum, G. G Overvåking av invertebrater i Vikedalsvassdraget. DN - Notat Fjellheim, A. & Raddum, G. G Overvåking av bunndyr i Vikedal. - Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-Notat , pp Fjellheim, A. & Raddum, G. G Overvåking av bunndyr i Vikedal. - Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-Notat , pp Fjellheim, A. & Raddum, G. G Overvåking av bunndyr i Vikedal. - Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-Notat , pp Fjellheim, A. and Raddum, G. G. 01. Acidification and liming of River Vikedal, western Norway. A year study of responses in the benthic invertebrate fauna. - Water Air and Soil Pollution (in press) Frost, S., Huni, A. & Kershaw, W.E. (1971). Evaluation of a kicking technique for sampling stream bottom fauna. Can. J. Zool., 49, Henriksen, A. (red.) Vikedalsvassdraget - nedbør-, vannkjemiske og biologiske undersøkelser Statlig program for forurensningsovervåking. SFT Rapport 123/ s. Henriksen, A., Skogheim, O.K., and Rosseland, B.O Episodic changes in ph and aluminum kill fish in a norwegian salmon river. Vatten 40: Hindar, A., Larsen, B.M., Hesthagen, T., Fjellheim, A. & Raddum, G Vikedalselva, Rogaland. - I: Kleiven, E. (red.). Kalkingsvirksomheten i DN-rapport : Hindar, A., Kroglund, F. og Skiple, A Forsuringssituasjonen i lakseførende vassdrag på Vestlandet; vurdering av behovet for tiltak. NIVA-rapport 3606, 96 s. Kaste, Ø Vikedalsvassdraget. 2 Vannkjemi. Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DNnotat : 280. Kvellestad, A., Kroglund, F., Staurnes, M., Larsen, B.M. & Stølen, S Histopathological and physiological effects on Atlantic salmon (Salmo salar) in acid and limed river water. - Acid Reign 95? 5 th Int. Conf. on Acidic deposition, Gøteborg, juni Kvellestad, A. & Larsen, B.M Histologisk undersøking av gjeller frå fisk som del av overvaking av ungfiskbestandar i lakseførende vassdrag. - NINA-Fagrapport 36: Larsen, B.M Fiskebiologiske undersøkelser i Vikedalselva. I: Romundstad, A.J. (red.). Kalking i vann og vassdrag. Seminarreferat. DN-notat : Larsen, B.M Vikedalselva. 4 Fisk. Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-notat : Larsen, B.M., Kaste, Ø., Fjellheim, A. & Raddum, G.G Vikedalselva. - Direktoratet for naturforvaltning. Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter 1995.[Upubl. manuskript]. NVE 01. Vannføring ved NVE-stasjon Holmen i Vikedal 00. Norges vassdrags- og energiverk, hydrologisk avdeling, Oslo. Raddum, G. G Large scale monitoring of invertebrates: Aims, possibilities and acidification indexes. In Raddum, G. G., Rosseland, B. O. & Bowman, J. (eds.) Workshop on biological assessment and monitoring; evaluation of models. ICP-Waters Report 50/99, pp.7-16, NIVA, Oslo Raddum, G.G. & Fjellheim, A Evertebratundersøkelser i Vikedalsvassdraget. - I: Henriksen, A. (Red.) Vikedalsvassdraget. Nedbør - vannkjemiske og biologiske undersøkelser i Norsk Institutt for Vannforskning. Rapport nr. 123/ s. SFT Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport SFT Rapport 108/83. SFT (Statens forurensningstilsyn) Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport SFT Rapport 296/87. 0 s. SFT 00. Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport Effekter SFT Rapport 804/00, 1pp. Økland, J Lakes and snails. Universal book services, Oegstgeest. 12

13 Vedlegg A. Primærdata - vannkjemi Forkortelser: Ca Kalsium LAl Labilt aluminium Na Natrium NO3-N Nitrat ALK-E Alkalitet TOC Totalt organisk karbon K Kalium TOT-N Total nitrogen RAl Reaktivt aluminium Kond Konduktivitet Cl Klorid TOT-P Total fosfor ILAl Ikke-labilt aluminium Mg Magnesium SO4 Sulfat ANC Syrenøytraliserende kapasitet Nr. Stasjon Dato ph Ca ALK-E RAl ILAl LAl TOC Kond Mg Na K Cl SO4 NO3-N TOT-N TOT-P ANC mg/l µekv/l µg/l µg/l µg/l mg/l ms/m mg/l mg/l mg/l mg/l mg/l µg/l µg/l µg/l µekv/l 32.9 Oppstr kalking ,42 0, ,9 2,43 0,38 2,46 0,2 4,9 1, Oppstr kalking ,78 0, ,8 2,27 0,38 2,29 0,2 4,3 1, Oppstr kalking ,55 0, ,2 2,58 0,41 2,72 0,2 5,2 1, Oppstr kalking ,46 0, ,9 2,64 0,42 2,94 0,2 5,4 1, Oppstr kalking ,66 0, ,7 2,48 0,42 2,69 0,2 4,9 1, Oppstr kalking ,72 0, ,9 2,21 0,35 2,30 0,2 4,2 1, Oppstr kalking ,75 0, ,6 2,03 0,32 2,09 0,2 3,8 1, Oppstr kalking ,61 0, ,9 1,98 0,31 1,97 0,2 3,7 1, Oppstr kalking ,77 0, ,0 1,93 0,30 1,92 0,2 3,4 1, Oppstr kalking ,04 0, ,3 1,66 0,26 1,73 0,2 2,7 1, Oppstr kalking ,84 0, ,3 1,64 0,25 1,74 0,2 2,7 1, Oppstr kalking ,87 0, ,2 1,77 0,27 1,82 0,2 2,9 1, Oppstr kalking ,81 0, ,3 1,89 0,28 1,85 0,2 3,2 1, Oppstr kalking Mid 5,71 0, ,0 2,12 0,33 2,19 0,17 3,9 1, Oppstr kalking Max 6,04 0, ,3 2,64 0,42 2,94 0, 5,4 1, Oppstr kalking Min 5,42 0, ,6 1,64 0,25 1,73 0,15 2,7 1, Oppstr kalking N Nedstr. Låkafossen ,13 1, ,2 2 Nedstr. Låkafossen ,40 1, ,1 2 Nedstr. Låkafossen ,06 1, ,8 2 Nedstr. Låkafossen ,17 1, ,9 2 Nedstr. Låkafossen ,56 1, ,8 2 Nedstr. Låkafossen ,27 1, ,6 2 Nedstr. Låkafossen ,12 0, ,9 2 Nedstr. Låkafossen ,05 0, ,9 2 Nedstr. Låkafossen ,26 0, ,3 13