Bjerkreimsvassdraget

Transkript

1 Bjerkreimsvassdraget Koordinator: Øyvind Kaste, NIVA 1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse 1.2 Kalkingsstrategi Vassdragsnr, fylke: 027, Rogaland og Vest-Agder Kartreferanse, utløp: , kartblad 1211 I Areal, nedbørfelt: 705,8 km 2 (før regulering) Spesifikk avrenning: 77,1 L/s/km 2 Middelvannføring: 54,4 m 3 /s (før regulering) Vassdragsregulering: Store Myrvatn er regulert 22 m, 20 km 2 er overført til Figgjo Lakseførende strekning: Kalking: Til Indre Vinjavatn, samt 7-8 km innenfor Ørsdalsvatn. Kalket i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. Kalking i mindre innsjøer, særlig i nedslagsfeltet til Ørsdalsvatn (jfr E. Enge 2005). Kalkdoserer ved Malmei i drift siden september Bakgrunn for kalking: Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Rogaland har før kalking karakterisert laksebestanden i vassdraget som sårbar pga. forsuringssituasjonen. Kalkingsplan: Jfr. Kaste et al Biologisk mål: Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer. Vannkvalitetsmål: Lakseførende strekning: 15/2-31/5: ph 6,2, 1/6-14/2: ph 6,0. Kalkingsstrategi: Vassdraget kalkes ved en kombinasjon av innsjøkalking (Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn m.fl.) og kalkdoserer (Malmei v. utløp Byrkjelandsvatn). Svelavatn Bjerkreimsvassdraget Kalkdoserer (Malmei) Maudalsv. Austrumdalsv. Indre Vinjavatn Oslandsvatn Hofreistevatn Gjedrem Ørsdalsvatn Kalking Tengesdalsvatn I Tengs Figur 1.1. Bjerkreimsvassdraget med nedbørfelt. 1

2 1.3 Kalkforbruk Det kalkes fra ett kalkingsanlegg i Bjerkreimsvassdraget, men det aller meste av kalken spres via kalkingsaktivitet i innsjøer. I 2010 ble det benyttet 158 tonn VK3 (99 % CaCO 3 ) ved kalkdosereren på Malmei. I innsjøene Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn ble det kalket med 1050 tonn VK3, og i 21 mindre innsjøer ble det kalket med til sammen 449 tonn Biokalk. Biokalk inneholder 67 vekt% CaCO 3, og er en flytende kalkslurry med generelt bedre oppløsningsegenskaper enn kalksteinsmel. Ørsdalsvatn ble kalket i februar/mars, mens de mindre innsjøene i Ørsdalsfeltet og Austrumdalsvatn ble kalket i juli. Den totale kalkinnsatsen i vassdraget i 2010 med om lag 1497 tonn omregnet til ren kalk, var noe høyere enn de tre foregående årene (tabell 1.1). Kalkingsdataene er innhentet fra Fylkesmannen i Rogaland ved miljøvernavdelingen. 1.4 Hydrologi 2010 Meteorologisk stasjon: Søyland Årsnedbør 2010: 1696 mm Normalt: 2127 mm % av normalen: 80 mm nedbør Søyland Norm Figur 1.2. Månedlig nedbør i 2010 samholdt med normal månedsnedbør ( ) ved meteorologisk stasjon Søyland (met.no 2011). Tabell 1.1 Kalkforbruk i tonn CaCO 3 i Bjerkreimsvassdraget for perioden År Antall mindre innsjøer Kvantum mindre 205* 270* 270* 285* 301* innsjøer Innsjøkalking i Ørsdalsv. + Austdrumdalsv Malmei doserer Sum forbruk av CaCO 3 *Omregnet fra Biokalk (67 vekt% CaCO 3). m 3 /s Gjedlakleiv 0 jan./10 mars/10 mai/10 juli/10 sep./10 nov./10 Figur 1.3. Døgnverdier for vannføring (m 3 /s) ved stasjon Gjedlakleiv i 2010 (NVE 2011). 2

3 1.5 Stasjonsoversikt Tabell 1.2. Oversikt over aktiviteter som blir utført ved de ulike stasjonene i Bjerkreimsvassdraget. I 2009 var det prøvetaking mht. vannkjemi, fisk, bunndyr, krepsdyr og planteplankton. Vannkj. Phytopl. Vege. Begr. Krepsd. Bunnd. Bunnd. Fisk Fisk Anadr. Innl. Institusjon NIVA NIVA NIVA NIVA NINA LFI NINA NINA NINA Elvestasjoner Maudalsåni 32VLL x x x Utl. Maudalsv. (MAU) 32VLL x x Innl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x Utl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x x x Utl. fra Stølsvatnet 32VLL x Utl. Fuglestadvatnet 32VLL x x Utl. Byrkjelandsvatn 32VLL x x x x x Innl. Austrumdalsv. 32VLL x Utl. Austrumdalsvatn 32VLL x x Malmei 32VLL x Innl. Hofreistevatn 32VLL x x x x x Utl. Hofreistevatn 32VLL x x x x Hofreisteelva 32VLL x x x Innl. Røyslandsvatnet 32VLL x x Skjevelandsåni 32VLL x Vikeså 32VLL x Holmen 32VLL x x Geitreim/Gjedrem 32VLL x x x x Storåna II Ørsdalselva 32VLL x Storåna I Ørsdalselva 32VLL x x x x Høylandsåni 32VLL x Utl. Ørsdalsvatn 32VLK x x x x x x Utl. Odlandshølen 32VLK x Bjerkreimselva I 32VLK x Bjerkreimselva II 32VLK x Bjerkreimselva III 32VLK x Bjerkreimselva IV 32VLK x Bjerkreimselva V 32VLK x Tengesdal 32VLK x x x Utløp Fotlandsvatn 32VLK x x Tengs (utløp)* 32VLK x x Innsjøstasjoner Fotlandsvatn 32VLK x x x Fotlandsvatn 32VLK x Odlandshølen 32VLK x Ørsdalsvatn 32VLK x x x x x Svelavatn 32VLL x x x Austrumdalsvatn 32VLL x x x x x Oslandsvatn 32VLL x x x Maudalsvatnet 32VLL x x x x 3

4 2 Vannkjemi Forfattere: Øyvind Kaste og Liv Bente Skancke, NIVA Medarbeider: Jarle Håvardstun, NIVA Prøvetaker: Josef Malmei, Vikeså Den vannkjemiske overvåkingen i forbindelse med kalking ble igangsatt i Bjerkreimsvassdraget i Geologiske forhold og menneskelig aktivitet gjorde at Bjerkreimsvassdraget hadde stor variasjon i vannkvalitet i ulike deler av feltet før kalkingsaktiviteten ble startet. De nordøstre delene, inkludert Ørsdalen og områdene oppstrøms Hofreistevatn, er mest påvirket av forsuring. Omlag 3/4 av avrenningen i vassdraget kommer fra disse områdene. I siste femårsperiode har kalkingsanlegget på Malmei dosert tonn, omregnet til ren kalk. Høyeste doserte mengde i denne tidsperioden var i Doseringen i Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn har ligget stabilt på 1040 tonn de siste fire årene. I samme periode har det blitt kalket mindre innsjøer med tonn, med en økning de siste årene. Totalt sett var det en økning i kalkingsinnsatsen i 2010 i forhold til de tre foregående årene, og dette til tross for at det ikke ble påvist noen alvorlige sjøsaltepisoder og årsnedbøren var lav (80 % av normalen). Månedene april og juli-oktober var nedbørrike (figur 1.2). Frost og is preget begynnelsen og slutten på året, og dermed kom det langt mindre nedbør enn forventet i disse periodene. Grunnet vanskelige prøvetakingsforhold i disse periodene pga is ble det ikke tatt like mange prøver i Høylandsåni (st. 6), Storåna (st. 7) og utløp Ørsdalsvatn (st. 12) som på de øvrige stasjonene i Høylandsåni (st. 6, referansestasjon) Prøvetakingen ved denne referansestasjonen har foregått i snart tre år. Vannkvaliteten synes å være noe bedre dette året enn i 2009, men noe av årsaken kan være at det ble tatt færre stikkprøver i Enkeltverdiene for ph var i området ph 5,1-5,45 dette året, og dette ga et årsmiddel på 5,24 (tabell 2.1, figur 2.1, vedlegg A). Det var lavest ph-verdier i første halvår, og det var også i disse prøvene konsentrasjonene av giftig, labilt aluminium (LAl) var høyest. Årets maksimumsverdi var 49 μg/l, mens minimumsverdien var 8 μg/l. Stikkprøvene dette året hadde noe lavere årsmiddelverdi for LAl enn foregående år (hhv 24 μg/l og 34 μg/l, figur 2.2). Konsentrasjonene av kalsium var lave, og på samme nivå som året før (0,2-0,4 mg/l). Maksimumsverdien for TOC var 2,4 mg/l dette året, men for øvrig var verdiene relativ lave ( 1,9 mg/l). Dette er den eneste stasjonen i vassdraget som har prøver med negative verdier for syrenøytraliserende kapasitet (ANC). I 2010 hadde to prøver positiv verdi for ANC, mens ni av prøvene hadde lave, negative verdier (-1 til -6 μekv/l). Årsmiddelverdien for ANC dette året ble -5 μekv/l. Grenseverdien mellom god/ moderat økologisk tilstand for laks mht ANC for denne vanntypen er angitt i Klassifiseringsveilederen ( som 40 μekv/l ANC. Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn (kalkede innsjøer) Grunnet værforholdene ble det tatt 12 stikkprøver i innløpet til Ørsdalsvatn (Storåna) i Dette var tidligere en referansestasjon for vassdraget, men kalkingsaktivitet oppstrøms prøvetakingspunktet påvirker nå vannkjemien her. Disse stikkprøvene hadde ph-verdier på 5,2-6,4, og halvparten av prøvene hadde verdier 6,1. Minimumsverdien lå på samme nivå som året før, men årsmiddelverdien var noe høyere (tabell 2.1, figur 2.1). Verdiene for giftig aluminium (LAl) viser også en noe bedre vannkvalitet enn i Konsentrasjonene var i intervallet 0-24 μg/l LAl, og middelverdien for året ble 9 μg/l LAl. I motsetning til i Høylandsåni, hadde alle stikkprøvene positiv verdi for syrenøytraliserende kapasitet (4-47 μekv/l). Årsmiddelverdien for ANC ligger allikevel lavere enn grenseverdien mellom god og moderat økologisk tilstand for laks mht ANC for denne vanntypen angitt i Klassifiseringsveilederen ( 40 μekv/l ANC). Den årlige prøvetakingen i de to store innsjøene Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn ble foretatt 21. november dette året. Kalkingen av Ørsdalsvatn skjedde i februar/mars mens Austrumdalsvatn ble kalket i juli. Det var noen flere uker mellom kalking og prøvetaking i 2010 enn i 2009, men forskjellen i midlere kalsiumkonsentrasjon og ph-verdier viser kun mindre årsvariasjoner. Midlere kalsiumkonsentrasjon var 1,12 mg/l i Ørsdalsvatn og 1,41 mg/l i Austrumdalsvatn i 2010, mens ph-verdiene var hhv 6,3-6,4 og 6,6. I utløpet av disse to innsjøene er det kun mindre år til år variasjoner i vannkvaliteten. Det var et noe lavere kalsiumnivå og ph i utløpet av Ørsdalsvatn i 2009, men for 2010 økte årsmiddelet for kalsium noe og spredningen i verdiene for ph og LAl var mindre 4

5 LAl (μg/l) enn året før. Det kan synes som om det har vært en liten, positiv utviking de siste tre årene mht ph og LAl. Dette året hadde stikkprøvene fra utløpene av de to innsjøene ph-verdier mellom 6,3-6,7 og verdier for giftig, labilt aluminium i intervallet 2-6 μg/l LAl (tabell 2.1). Hovedelva nedstrøms Byrkjelandsvatn Ved utløpet av Byrkjelandsvatn (oppstrøms Malmeidosereren) økte årsmiddel-ph gradvis fra i underkant av 5,5 i 1993 til omkring 6,1 inn på 2000-tallet. Deretter stoppet den positive utviklingen noe opp, og det ble større spredning i verdiene. Årsmiddel for ph i 2010 var noe høyere enn de tre foregående årene (2007; ph 5,87, 2008; ph 5,65, 2009; ph 6,02, 2010; ph 6,1). I 2010 var årets laveste ph-verdier i stikkprøvene fra januar og februar (ph 5,8-5,9), mens de øvrige stikkprøvene hadde ph-verdier i intervallet 6,0-6,4 (tabell 2.1, vedlegg A). Innholdet av giftig, labilt aluminium i disse prøvene var 14 μg/l LAl. Det er om lag samme nivå som i 2009, og langt bedre enn de høye maksimumsverdiene i 2007 og 2008 på hhv 48 og 63 μg/l. Stasjonen ved utløpet av Hofreistevatn ligger nedstrøms det kalkede innløpet fra Austrum dalsvatn og doseringsanlegget i hovedelva ved Malmei. ph-mål på den kalkede strekningen av elva er: 15/2-31/5: ph 6,2, 1/6-14/2: ph 6,0. I 2010 lå phverdiene i området ph 6,3-6,7. Alle stikkprøvene under effektkontrollen var dermed godt over ønsket ph-mål gjennom hele året og noe høyere enn året før. Prøvetakingen nedstrøms Malmei under DNs vannkjemikontroll-prosjekt omfatter flere stikkprøver, og i 2010 lå fire av disse prøvene lavere enn ønsket ph-mål (figur 2.3). Avviket var ikke alvorlig (0,1-0,3 ph-enheter), men tre av prøvene var tatt innen smoltifiseringsperioden da fisken er særlig sårbar. Konsentrasjonene av giftig, labilt aluminium i prøvene tatt under effektkontrollen var svært lave (2-5 μg/l). Lenger ned på den anadrome strekningen ligger stasjonen Gjedrem og deretter stasjonen Tengs ved utløpet. ph-verdiene i stikkprøvene på disse to stasjonene lå som forventet, høyt, og var over phmålet gjennom hele året (ph 6,4-7,0; tabell 2.1, figur 2.1). Dette er noe høyere enn året før, og det samme var tilfelle for årsmiddelverdiene for kalsium. I 2010 var konsentrasjonene av kalsium 1,3-2,0 mg/l ved disse stasjonene. På samme måte som foregående år, var verdiene for giftig, labilt aluminium lave ( 8 μg/l LAl). I følge Klassifiseringsveilederen (www. vannportalen.no), er grenseverdien mellom god og moderat økologisk tilstand for denne vanntypen 10 μg/l LAl for laks. ph ph ph 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan.06 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan.06 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan.06 Høylandsåni Inn Ørsdalsv. Ut Ørsdalsv. Ut Austrumdalsv. jan.07 jan.08 jan.09 jan.10 Ut Byrkjelandsv. Ut Hofreistev. jan.07 jan.08 jan.09 jan.10 Gjedrem Utløp v/tengs jan.07 jan.08 jan.09 jan jan.05 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 Høylandsåni Inn Ørsdalsv. Utløp v/tengs jan.06 jan.07 jan.08 4,5 jan./10 april/10 juli/10 okt./10 jan.09 Figur 2.2. Utvikling av labilt aluminium, LAl, for perioden for tre av stasjonene. ph Malmei, oppstr. Malmei, nedstr. ph-mål Figur 2.1. ph-utvikling i Bjerkreimsvassdraget for perioden Referansestasjonen Høylandsåni er prøvetatt fra februar Figur 2.3. Resultater fra DNs vannkjemikontrollprosjekt i Bjerkreimsvassdraget, analysert ved VestfoldLAB AS sammenholdt med vannkvalitetsmålet. 5

6 Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier for ph, kalsium (Ca), alkalitet (Alk-E), labilt aluminium (LAl), totalt organisk karbon (TOC) og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) i Bjerkreimsvassdraget i Nr. Stasjon ph Ca Alk-E LAl TOC ANC mg/l μekv/l μg/l mg/l μekv/l Mid 6,10 0, Min 5,82 0, Max 6,38 0, N Mid 6,52 1, Min 6,38 1, Max 6,71 2, N Hofreistev. Mid 6,45 1, Min 6,32 0, Max 6,67 1, N Gjedrem Mid 6,59 1, Min 6,35 1, Max 6,99 1, N Høylandsåni Mid 5,24 0, ,3-5 Min 5,06 0, ,70-17 Max 5,45 0, ,4 4 N Inn Ørsdalsv. (Storåna) Mid 5,76 0, ,4 25 Min 5,24 0, ,2 4 Max 6,40 0, ,0 47 N Ørsdalsv. Mid 6,39 1, Min 6,29 1,0 4 2 Max 6,58 1, N Utløp v/tengs Mid 6,66 1, ,4 65 Min 6,43 1, ,1 46 Max 6,95 1, ,0 114 N

7 3 Fisk Svein Jakob Saltveit, Åge Brabrand, Trond Bremnes og Henning Pavels LFI, Naturhistorisk museum, UiO 3.1 Innledning Økende forsuring førte til fiskedød i deler av vassdraget. Vassdragets østre del ble i 1989 betraktet som fisketomt, mens den vestre delen fortsatt hadde naturlig reproduksjon av laks og sjøørret (Sivertsen 1989). Det ble funnet et lite antall laksunger i den nedre delen av Bjerkreimselva og i enkelte sidevassdrag i 1977 og 1980 (Undheim 1981), men det var samtidig en betydelig kultivering i vassdraget. Fangstene av laks og sjøørret har variert mye. I forbindelse med overvåking av fisk og for suring i Rogaland ble det funnet laksunger hvert år i perioden 1989 til 1994, men bare i et lite antall i hovedvassdraget (Persson 1993, Helgøy & Enge 1995, Helgøy 1999). I forbindelse med kalkingstiltak ble det høsten 1996 startet en overvåking av ungfiskbestanden av laks og ørret (Larsen et al. 2006). To stasjoner i Ørsdalen ble tatt ut av programmet i perioden Enkelte av stasjonene i øvre del av vassdraget inngikk tidligere i overvåkingen av forsuringssituasjonen i Bjerkreim, og det finnes derfor data fra enkeltlokaliteter tilbake til 1986 (Hesthagen et al. 1992). Siden 1990 er det hvert år satt ut laks i Bjerkreimselva fra klekkeriet til Bjerkreim elveeigarlag (tabell 3.1 i Larsen et al. 2006). Til å begynne med ble yngelen satt ut i de delene av vassdraget som hadde best vannkvalitet, både i og ovenfor naturlig lakseførende del. Senere ble utsettingene flyttet til hovedvassdraget. I 2006 ble det satt ut plommesekkyngel, mens antallet i 2007 var Disse ble satt i hovedvassdraget fra Svelandsvatnet og opp til Hofreiste og i sidebekker på denne strekningen. I 2008 ble det satt ut til sammen plommesekkyngel, hovedsakelig på strekningen Svelavatn og opp til Hegelstad, dvs. i Hofreistæåni. I 2009 ble det satt 45 til fra Svelavatn og opp til Hofsreite. I 2010 ble det plantet rogn og alle ble plantet i Ørsdalsgreinen ovenfor Ørsdalsvatnet. Det settes ikke ut yngel eller rogn nedenfor Svelavatn. Imidlertid betyr dette at all 0+ på elvestrekningen ovenfor Svelavatn i 2010 må komme fra naturlig reproduksjon. Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat på 20 stasjoner i lakseførende del av vassdraget 29.9 til (figur 3.1). En mer utførlig metodebeskrivelse finnes i egen fil. Vannføringen ved Gjedlakleiv var mellom 24 til ca 19 m 3 /s i døgnmiddel i dette tidsrommet. Fiskestasjoner Figur Kart over Bjerkreimsvassdraget med stasjoner for innsamling av fisk avmerket. 7

8 3.2 Resultater Ungfiskundersøkelser I Bjerkreimselva ble det fanget til sammen 599 laksunger og 280 ørretunger (tabell 3.1). For laks er antallet lavere enn i 2009, mens antallet ørret er det samme som året før. Laks- og ørretunger ble påvist på alle stasjoner. Av andre fiskearter ble det bare fanget ål og i et svært lite antall. Laks Den totale tettheten av laksunger var lav i 2010, og skyldes som i 2009 hovedsakelig en svært lav tetthet av årsunger. Denne ble beregnet til bare 17 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.2), og er en ytterligere nedgang i forhold til Det var en liten økning i tetthet av eldre laksunger, 1+ og 2+, i forhold til 2009 og denne var nå 19 fisk pr. 100 m 2. På fire av lokalitetene (14, 15, 16 og 18) må tettheten av 0+ karakterieseres som høy. De fleste lokalitetene med mest 0+ ligger nedenfor Svelavatn, unntaket i 2010 er stasjon 9. Flere lokaliteter lenger opp i vassdraget mangler eller har svært lave tettheter av 0+. Det samme forholdet gjelder også for så vidt eldre laksunger (tabell 3.1). De høyeste tetthetene av eldre laksunger ble funnet på stasjon 13, 14 og 16. Eldre laksunger ble funnet på alle stasjonene, mens 0+ manglet på fire stasjoner. Laksunger ble påvist for første gang etter kalking på stasjon 1 i 2008, men da bare ett individ eldre enn 0+. I 2010 var det bare eldre laksunger her. Tabell 3.1. Antall fisk fanget og beregnet bestandstetthet av laks og ørret på ulike stasjoner i Bjerkreimselva i september I kolonnen for stasjon angir tallet i parentesen gammel stasjonsnummerering. Stasjon Areal i m 2 Antall fisk Laks N/100m 2 Ørret N/100m 2 Laks Ørret Ål 0+ eldre 0+ eldre 1 (18) (19) (21) (22) (9) (3) (6) (10) (11) (12) (15) (16) (17) (23) (24) (25) (26) (27) (30) (31) Tot ± 1 19 ± 0,4 9 ± 0,5 7 ± 0,2 Gj.sn. 24 ± ± 10 8± 4 8 ± 4 En skrubbe på stasjon 20 8

9 Antall pr. 100 m 2 Antall pr. 100 m LAKS ØRRET 0+ Eldre 0+ Eldre Figur 3.2. Beregnet tetthet av laks- og ørretunger i Bjerkreimselva i perioden 1996 til Data før 2006 er fra Larsen et al. (2006). Pil angir tidspunkt for oppstart av kalking. Ørret Den totale tettheten av årsunger (0+) av ørret ble beregnet til bare 9 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.2), noe som er en svak økning i forhold til 2009, men bare er 1/3 av tettheten i forhold til 2008 og årene før Årsunger ble ikke funnet på to av stasjonene, og tettheten var lav på flere, spesielt i den nedre delen av elva (tabell 3.1). Den absolutt høyeste tettheten ble funnet på stasjon 6 nedenfor Ytre Vinjavatn. Tettheten av eldre ørretunger var 7 ørret pr. 100 m 2, noe som er innenfor et nivå som registrert i alle år det er utført slike undersøkelser i vassdraget. Åtte av lokalitetene hadde flere enn 10 eldre ørretunger pr. 100 m 2 (tabell 3.1), og de fleste av disse ligger ovenfor Svelavatn. Eldre ørretunger ble ikke funnet på stasjon 5, 17 og Fangststatistikk Vassdragets østre del ble betraktet som fisketomt før kalking, mens den vestre delen hadde naturlig reproduksjon av laks og sjøørret også før kalking (Sivertsen 1989). I fangststatistikken er det skilt mellom laks og sjøørret f.o.m. 1976, men det ble registrert en betydelig nedgang i total fangst av anadrom fisk i elva på slutten av 1960-tallet (figur 3.3). Fangstene av laks og sjøørret var på et lavmål fram til ca. 1990, da fangstene av laks begynte å øke. Dette skjedde før kalkingen startet. En forklaring kan være at fisketrappen i Fotlandsfossen, bygget i 1976, gjorde det mulig for fisk å gå opp i de mindre sure sidevassdragene, og at det her foregikk gyting (Johnsen et al. 1999). Fangstutbyttet var oppe i ca 5 tonn i 1993, men sank igjen til 764 kg året etter. Deretter var det en svak gradvis økning fra til kalkingen kom i gang og hvor fangstene økte betydelig. Fra 1998 har utbyttet stort sett ligget mellom 10 og 15 tonn (fgur 3.3). Siden kalkingen startet er det bare fire år som har høyere fangsttall enn i I 2010 ble det fanget 820 kg som ble gjenutsatt. Det fanges svært lite sjøørret i vassdraget og fangstene av sjøørret viser en generell nedgang. I 2010 ble det kun fanget 48 kg ørret som ble avlivet. Fangsten er blant de år med lavest utbytte siden Det ble gjenutsatt 7 kg ørret i Vekt i kg Total Laks Ørret Figur 3.3. Fangst av avlivet laks- og sjøørret i Bjerkreimselva i perioden 1967 til Tidspunkt for kalking er vist med pil. 9

10 3.3 Diskusjon I større elver er det bare et område langs land som lar seg avfiske. Resultatene vil derfor referere til en begrenset del av elva nær land. Dersom vannføringen og derved det arealet som undersøkes ikke er den samme fra år til år, er dette et forhold som gjør sammenligning av tettheter over år vanskelig. Forskjellene mellom år i fisketetthet kan skyldes slike forhold. Høy vannføring kan gi lavere tettheter pr. arealenhet, noe som kan skyldes spredning av fisken (Saksgård og Heggberget 1990). Ved lav vannføring vil forholdet bli motsatt og gi høyere tetthet pr. arealenhet (Jensen og Johnsen 1988). I tillegg er antall stasjoner som undersøkes i Bjerkreimselva endret i perioden. De betydelige utsettingene av fisk har også gjort det vanskelig å vurdere bidraget fra naturlig gyting og derved effekten av kalking på naturlig reproduksjon hos laks. Siden det i 2010 kun ble plantet rogn i Ørsdalsgreina ovenfor Ørsdalsvatn, vil all 0+ i resten av vassdraget være fra naturlig gyting. Laks Den høyeste tettheten av 0+ ble beregnet i 2003, med 122 årsunger pr. 100 m 2. Siden da har det vært en gradvis reduksjon i tetthet av 0+ fram til 2010, da tettheten av årsunger ble beregnet til bare 17 fisk pr. 100 m 2. Tettheten av 0+ økte noe i 2008, til 48 fisk pr. 100 m 2, som var blant de fem høyeste som er beregnet i perioden (Saltveit et al. 2009). Imidlertid fortsatte tendensen til redusert tetthet i Tettheten i 2010 er sammen med den i 2009 de to laveste som er beregnet siden Tettheten av eldre laksunger i 2010 var noe høyere enn i 2009, og den var blant de høyeste som er beregnet. Bare fire tidligere år har høyere tetthet av eldre laksunger, og tettheten har de fleste år vært under 20 fisk pr. 100 m 2 (Larsen et al. 2006). Det var en jevnt økende tetthet av eldre laksunger i Bjerkreimselva i årene (Larsen et al. 2006). Sett i forhold til tidligere år må tettheten av eldre fisk i 2010 karakteriseres som tilfredsstillende, mens tettheten for 0+, hvis den sammenlignes med tidligere år, er svært lav. I 2009 var det en til svarende lav tetthet av 0+, og det ble da konkludert med at det var rimelig grunn til å anta at denne er for lav til å opprettholde tettheten av eldre fisk på nåværende nivå (Saltveit et al. 2010). Imidlertid er tetthetene av eldre laksunger i 2010 som nevnt blant de høyeste som er beregnet. Det samme forholdet mellom 0+ i 2009 og eldre i 2010 gjorde seg gjeldene i Sokndalselva (se egen rapport for Sokndalselva). Selv om tettheten av 0+ i 2009 og nå i 2010 sammenlignet med tidligere år er lav og i så måte ikke er tilfredstillende, synes den å være tilstrekkelig til å opprettholde en tilfredsstillende tetthet av eldre laksunger påfølgende år. I perioden 2005 til 2010 har den gjennomsnittlige tetthet av eldre laksunger i elva vært 21 fisk pr. 100 m 2. I 2010 var den gjennomsnittlige tetthet av eldre laksunger 22 fisk pr. 100 m 2, mens den høyeste som er beregnet i denne perioden kom i 2008, med 25 eldre laksunger pr. 100 m2. I 2007 og 2009 var tettheten av 0+ henholdsvis 34 og 24 fisk pr. 100 m 2. Dersom den gjennomsnittlige tetthet i perioden etter 2005 legges til grunn, vil bæreevnen nås dersom tettheten av 0+ er mellom 35 og 25 fisk pr. 100 m 2. Det er vanskelig å trekke fram konkrete årsaker til de svært lave 0+ tetthetene i 2009 og Dersom gode fangster i sportsfiske av laks i 2008 legges til grunn som en indeks for også en tilstrekkelig stor gytebestand, kan ikke for få gytefisk forklare lav tetthet av 0+ i 2009 (Saltveit et al. 2010). Fangstene i 2009 var riktignok langt lavere, men ikke så lave at det skulle tilsi for få gytefisk og derved rekrutteringsvikt i Tilsvarende lave fangster (gytefisk) i tidligere år har gitt opphav til langt høyere tettheter. Siden tettheten av eldre laksunger var relativt stabil både i 2009 og 2010 sammenlignet med tidligere år, er årsaken til de lave tettheter av 0+ i 2009 og 2010 en faktor som berører årsunger og ikke eldre laksunger. Dårlig vannkvalitet i 2009 og 2010 er ikke årsaken. Bunndyr indikerer god vannkvalitet i 2010 (se kap. 4). Det er heller ikke noe som tyder på sure episoder forut for innsamlingen. En mulig forklaring som ble trukket fram for å forklare de lave tettheter i 2009 var de ekstremt høye vannføringene i løpet av sommeren og høsten 2009 (Saltveit et al. 2010). Dette kan også være årsak i til lav 0+ tetthet i Undersøkelsen ble imidlertid gjennomført før ekstremflommen i begynnelsen av oktober. Høy dødelighet grunnet høy vannføring er observert hos lakseyngel rett etter swimup, mens vårflom ikke påvirket dødelighet hos 1+ og eldre laks i særlig grad (Jensen og Johnsen 1999). Et annet forhold er at laksunger søker ned i substratet ved flom. Årsunger oppholder seg på områder der substratet er så ustabilt at det vil bevege seg under ekstreme flommer som de i Dermed kan det gi økt dødelighet på 10

11 Bjerkreimselva stasjon 6. Foto: S. J. Saltveit 0+ eller at 0+ forflytter seg til mer stabile områder. Sett i forhold til toppåret 2008, har relativt sett reduksjoner i 0+ tetthet vært større i nedre del enn i øvre del (figur 3.4). Det er i de nedre deler av vassdraget at det minst stabile substratet finnes. Enkelte andre år, som i 2007, ble lavere tettheter av 0+ relatert til mye sand og grus på enkelte av lokalitetene (Saltveit et al. 2008). Dette gir mindre skjul for fisk på stasjoner som tidligere har hatt høye tettheter av 0+. Tettheten på stasjon 17, en typisk 0+ lokalitet, ble beregnet til bare 28 fisk pr. 100 m 2 i 2007, mens det i 2008 var hele 190 fisk pr. 100 m 2. I 2009 var tettheten her 48 fisk pr. 100 m 2, mens den i 2010 bare var 14 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.4). Selv om flomsituasjoner synes å ha hatt en klar negativ på tetthet av 0+ i 2009, vil flom på sikt ha en positiv effekt fordi mye finpartikulært materiale vaskes ut. Antall fisk pr. 100 m eldre eldre eldre eldre eldre Stasjon Figur 3.4. Beregnet tetthet på ulike stasjoner av 0+ laks og eldre laksunger ulike år i Bjerkreimselva i perioden 2005 til Data fra 2005 er fra Larsen et al. (2006). 11

12 Det har vært en økning i utbredelse av laksunger i vassdraget siden 1996, og laksunger påvises nå på alle stasjonene. Stasjon 1 og 2 ligger i Storåna, innløpselva til Ørsdalsvatn. Ørsdalsvatn kalkes, men ikke elvestrekningen ovenfor. Funn av 0+ på stasjon 1 i 2009 i viser at det var gyting her høsten 2008 og vellykket reproduksjon. Dette var første og hittil eneste gang 0+ laks er funnet så høyt opp i denne greina, men 1+ var til stede i 2008 og 2010 og alt tyder på naturlig reproduksjon her også i 2007 og 2009 (Saltveit et al. 2009, 2010). Siden 2005 er det påvist laksunger på stasjon 2 i Storåna, som ligger ca. 3 km nedenfor stasjon 1 (Larsen et al. 2006, Saltveit et al. 2007). I 2006 ble 0+ laks første gang påvist på stasjon 2, om enn i svært lav tetthet (Saltveit et al. 2007). Disse to stasjonene ble ikke undersøkt i Fram til 2010 er det ikke satt ut laks på denne elvestrekningen. Laksungene må derfor stamme fra naturlig reproduksjon og eldre fisk viser overlevelse gjennom vinteren og påfølgende sommer. Dette indikerer en relativt god naturlig vannkvalitet på strekningen. Imidlertid kan resultatene fra 2010 tyde på det motsatte. I 2010 ble det plantet rogn på elvestrekningen ovenfor Ørsdalsvatnet som omfattes av stasjon 1 og 2. Det ble imidlertid til tross for dette ikke funnet 0+ i I likhet med tidligere år ble det fanget flest årsunger på stasjonene i hovedvassdraget mellom Svelavatn og Fotlandsvatn (figur 3.4). Det var i 2010 absolutt høyest tetthet av 0+ mellom Bjerkreim og Vinningsland (stasjon 14-18; unntatt 17) med individ pr. 100 m 2. Generelt er dette også inntrykket tidligere år, selv om det er visse variasjoner. Denne strekningen har gode oppvekstområder for 0+, med store grunne områder med svak strøm og substrat av små stein. Generelt var tettheten av eldre laksunger lav på stasjonene med de høyeste 0+ tettheter. Substrat, blokk og store stein, og høy vannhastighet er trolig forklaringen på lave 0+ tettheter på de to nederste stasjonene ved Tengs. Det settes ikke ut fisk nedenfor Svelavatn, så all 0+ er her naturlig rekruttert. Det var i tillegg høy tetthet av 0+ på stasjon 9 i Hofreisteåni (også i perioden 2005 til 2009). I 2010 er dette naturlig reprodusert fisk siden all utsetting i 2010 var i Ørsdalen. Som det fremgår av figur 3.4 var tettheten av 0+ i 2010 ikke vesentlig forskjellig fra enkelte år med utsetting, 2006, 2007, og høyere enn i 2009, også år med utsetting. Lavere 0+ tettheter på stasjon 10 og 11 kan imidlertid skyldes at yngel ikke er satt ut, da det her er færre egnete gyteområder. Høyere opp i vassdraget (stasjon 5 til 8) er det imidlertid fortsatt lav tetthet av laksunger, selv om det i 2007 og 2008 var en generell økning i tetthet av 0+ laks også her. Noe av dette kan imidlertid skyldes utsettingene, og så langt opp i vassdraget vil sannsynligvis naturlig rekruttering variere mer som følge av større variasjoner i antall gytefisk. I 2010 var heller ikke 0+ tettheten her vesentlig forskjellig fra år med utsetting. For eksempel ble det i 2008 ikke påvist 0+ laksunger i utløpet av Ytre Vinjavatn (stasjon 6), mens 0+ ble funnet her i 2006, 2007, 2009 og i Det settes ikke ut fisk i denne greina og stasjonen nyter heller ikke godt av kalkingen i Maudalsvatn. På lokalitetene langt opp i vassdraget vil derfor tetthetene i stor grad avhenge av om det er gyting eller ikke, og antall gytefisk, noe som altså synes å variere mellom år. Det var generelt sett størst tetthet i 2010 av eldre laksunger i hovedvassdraget på stasjoner mellom Vikeså og Apeland. Dette var som i 2007 til De høye tetthetene av eldre laksunger på enkelte stasjoner lenger opp i vassdraget, kan delvis skyldes bidrag fra utsettinger. Siden 1990 og til 2009 er det hvert år satt ut lakseyngel i Bjerkreimselva fra klekkeriet til Bjerkreim elveeigarlag (se foran). Disse er ikke merket og lar seg derfor ikke skille fra fisk som er naturlig reprodusert. All fisk ble fram til 2010 satt ovenfor Svelavatn, i Hofreistæåni, Ørsdalselva/Odlandshølen og Austrumdalsåni, og kan være et bidrag de årene det beregnes relativt høye tettheter av laksunger i dette området. Imidlertid viser resultatene fra 2010 et betydelig bidrag fra naturlig gyting enkelte år. Utsettingene har vært avgjørende for reetableringen av laks i vassdraget ovenfor Svelavatn. Utsettinger gjør det imidlertid vanskelig å vurdere effekten av kalking på naturlig reproduksjon og bidraget fra naturlig gyting i dette området. Dette skyldes ikke bare det forhold at den utsatte fisken ikke lar seg skille fra naturlig reprodusert fisk, men også fordi gytefisk benyttes i produksjon av utsatt fisk. Det er dokumentert at utsettinger sjelden bidrar til økt avkastning på elv (Fjellheim og Johnsen 2001, Saltveit 2006). I 2009 ble all fisk satt ut i bekker i tilknytning til Svelavatn og i Hofreistæåni (elva mellom Hofreistæ og Svelavatn). Laksunger (0+) i 2009 og nå også i 2010 ovenfor Hofreistæ (stasjon 5 til 8) må derfor være fra naturlig reproduksjon. 12

13 Tettheter av 0+ på stasjon 5 i år uten utsetting er ikke vestentlig forskjellig fra år med utsettinger, med unntak av Utsatt fisk kan bidra til de noe høyere tetthetene av årsunger på stasjon 10 og 11. Det er imidlertid overraskende små forskjeller i tetthet av ungfisk i området i år med utsetting og naturlig reproduksjon og år det kun er naturlig gyting (2009, 2010). Ørret På to av lokalitetene ble det ikke funnet 0+ ørretunger i 2010, mens det på tre ikke ble funnet ørretunger eldre enn 0+. Dette gjaldt spesielt i den nedre delen der også tettheten av ørret var lav (tabell 3.1). Gjennomsnittlig tetthet av årsunger og eldre ørret ble beregnet til 9 og 7 fisk pr. 100 m 2. For 0+ er det noe høyere enn i 2009, da det var en betydelig reduksjon i tetthet i forhold til 2008, og årene før Tettheten av 0+ ørret viste fram til 2006 relativt små variasjoner, og tettheten i denne perioden har variert mellom 17 og 28 fisk pr. 100 m 2. I motsetning til de fleste andre vassdragene, der det etter kalking er en nedadgående tendens i tettheten av ørret, har det i Bjerkreimsvassdraget hittil ikke vært en tilsvarende tendens. Det er å håpe at de lave 0+ tetthetene av ørret i 2009 og 2010 har samme årsak som for laks, og at den lave tettheten av 0+ ørret som ble funnet ikke innleder en periode med mindre ørret. Tettheten av eldre ørretunger var 7 ørret pr. 100 m 2 både i 2009 og 2010, noe som er innenfor et nivå som registrert i alle år det er utført slike undersøkelser i vassdraget. Gjennomsnittlig tetthet for eldre ørretunger har generelt sett siden 2001 vært ca. 5 fisk pr. 100 m 2 og generelt sett har det heller ikke skjedd store endringer i tettheten av eldre ørretunger i perioden, i motsetning til i flere av de andre elvene som inngår i overvåkningen. Tettheten av eldre ørret var gjennomgående lav. De absolutt høyeste tetthetene av ørretunger i 2010, både 0+ og eldre, beregnes på stasjoner som ligger nær innsjøer (innløp, utløp), og der tettheter av laksunger var relativt liten. Det samme var tilfelle tidligere år (Saltveit et al. 2009, 2010). De til nå relativt høye og mer stabile tettheter av 0+ ørret i Bjerkreimselva sammenlignet med de andre kalkete elvene kan derfor ha sin naturlige forklaring, nemlig at dette kan være rekrutter av innlandsørret. Denne konklusjonen forsterkes ved at det fanges lite sjøørret i elva under sportsfiske. Fangststati stikken viser at det aldri har vært fanget mye sjøørret i Bjerkreimselva, men i en periode med svært lave fangster av anadrom fisk utgjorde sjøørret en relativt stor andel av fangsten. Etter kalking er fangstene av sjøørret betydelig redusert (se figur 3.3) og andelen av sjøørret i fangstene er nå ubetydelig (ca 0,4 %). Som i de fleste av de andre elvene som inngår i overvåkningen har det også i Bjerkreimselva funnet sted en reduksjon i bestanden av sjøørret samtidig med at laksebestanden har økt. Tettheten av ørretunger har imidlertid ikke vært spesielt høy i den perioden som er undersøkt, og det foreligger heller ingen informasjon om størrelsen på ungfiskbestanden før kalking. Laks og ørret ble fra og med 1977 holdt adskilt i fangststatistikken. Det er derfor ikke mulig å få kjennskap til fordelingen av laks og sjøørret i fangstene før problemene med surt vann oppsto. Totalfangstene nå er imidlertid svært høye og det har aldri tidligere vært fanget mer anadrom fisk enn i dag. I tidligere år ble de høyeste fangstene registrert på tallet, da totalfangstene enkelte år nådde 6-7 tonn. 13

14 4 Bunndyr Forfatter: Arne Fjellheim, LFI-Uni Miljø 4.1 Innledning Bunndyrstudiene i Bjerkreimsvassdraget ble startet i 1996, før kalking (Fjellheim & Raddum 1998). Vassdraget ble kalket i Fra og med 1998 er det opprettet et fast stasjonsnett for rutinemessig innsamling av bunndyrprøver (figur 4.1 og tabell 1.2). Prøvene tas to ganger årlig, vår og høst, hvert annet år. Stasjonsnettet består av 7 lokaliteter i den kalkete delen av vassdraget og 8 ukalkete referanselokaliteter. Bunndyrstudiene følger samme metodikk som i de andre vassdragene som blir overvåket, der en gjør nytte av de ulike arter/gruppers sensitivitet ovenfor surt vann (Fjellheim & Raddum 1990, Raddum 1999). Hensikten med undersøkelsene er å overvåke utviklingen av bunndyrsamfunnene i vassdraget med hensyn til forsuringsskade og biologisk mangfold. For metodikk ved innsamling og analyse av bunndyr vises det til eget metodekapittel (egen fil). 4.2 Resultater og diskusjon Totalt ble det i 2010 registrert 10 døgnfluearter, 13 steinfluearter, og 23 arter/slekter av vårfluer i bunnprøvene fra Bjerkreimsvassdraget (vedlegg B1 og B2). 25 av de registrerte arter/grupper av bunndyr er, i følge oversikt av Fjellheim & Raddum (1990), sensitive overfor forsuring. EPT-diversiteten (summen av arter innen gruppene døgn-, stein- og vårfluer) var større i 2010 (46) enn det som ble regi strert i 2006 og 2008 (henholdsvis 39 og 42, Fjellheim 2007, 2009). Antall registrerte forsuringssensitive bunndyr var større enn i de foregående årene. Gjennomsnittlige forsuringsindekser for 1996 (ukalket) og (kalkete stasjoner og referansestasjoner) er vist i figur 4.2. Det fremgår av figuren at skadene på bunndyrfaunaen har minket etter kalkingen. I 2010 var Indeks 1- verdien lik 1,0 vår og høst. Verdien for Indeks 2 var større enn 0,9 i både kalket og ukalket del av vassdraget. Samlet vurderes resultatene i 2010 til å være tilfredsstillende. Små forskjeller mellom indeks 1 og 2 tyder på at de mest sensitive bunndyrene utsettes for mindre subletalt stress. Bunndyrstasjoner Figur Prøvetakingsstasjoner for bunndyr i Bjerkreimsvassdraget. 14

15 Bjerkreimselva, innløpselv til Røyslandsvatnet. Foto: A. Fjellheim Forsuringsindeks Forsuringsindeks Bjerkreim, Indeks 1 1 0,9 0,8 0,7 0,6 0,5 0,4 0,3 0,2 0,1 0 V 96 H 96 V 97 H 97 V 98 H 98 V 99 H 99 V00 H00 V02 H02 V04 H04 V06 H06 V08 H08 V10 H10 Bjerkreim, Indeks 2 1 0,9 0,8 0,7 0,6 0,5 0,4 0,3 0,2 0,1 0 Kalket Referanse Før kalking V 96 H 96 V 97 H 97 V 98 H 98 V 99 H 99 V00 H00 V02 H02 V04 H04 V06 H06 V08 H08 V10 H10 Figur 4.2. Gjennomsnittlig forsuringsindekser (indeks 1 og 2) for stasjonene i Bjerkreimvassdraget i 1996 (ukalket) og i (etter kalking). En oppsummering av utviklingen av forsuringssensitive bunndyr i Bjerkreimsvassdraget er vist i figur 4.3. Antall forsuringssensitive bunndyr har gått noe tilbake sammenlignet med toppåret i Den nokså like fordelingen av sensitive bunndyr mellom kalkete lokaliteter og referanselokaliteter er forårsaket av at referansestasjonsnettet inneholder en del naturlig uforsurete lokaliteter, spesielt i de vestlige områdene fra Oslandsvatnet mot Svelavatnet. De meget forsuringssensitive ferskvannssneglene har fått større tettheter i vassdraget i løpet av det siste ti-året. Det ble i 2010 registrert fire arter (vedlegg B1 og B2, figur 4.4): vanlig damsnegl (Radix balthica) skivesnegl (Gyraulus acronicus) remsnegl (Bathyomphalus contortus) og leveriktesnegl (Galba truncatula). Det framgår forøvrig av figur 4.4 at det ikke ble registrert snegl i 1996, før kalkingen av vassdraget ble påbegynt. Et økende mangfold av registrerte bunndyrarter i Bjerkreimsvassdraget i perioden 1998 til 2010 er et signal om at kalkingen har positive effekter på bunndyrfaunaen. Vi forventer at flere av de artene som har etablert seg i de senere år vil ekspandere i utbredelse. Spesielt gjelder dette ferskvannssneglene, 15

16 som er svært sensitive ovenfor både forsuring og lavt kalkinnhold (Økland 1990). Denne bunndyrgruppen har også vist respons etter kalkingen av Ogna, Audna og Vikedalselva (Fjellheim & Raddum 1995). Antall sensitive bunndyr pr. prøve Kalket Referanse Bjerkreimsvassdraget Figur 4.3. Gjennomsnittlig antall forsuringssensitive bunndyr pr prøve i de kalkete stasjonene og i referansestasjonene i perioden Antall registrert Figur 4.4. Totalt antall ferskvannssnegl registrert i vårog høstprøvene fra Bjerkreimsvassdraget i perioden Samlet vurdering 5.1 Vannkjemi Det ble ikke avdekket noen alvorlige sjøsaltepisoder i Bjerkreimsvassdraget i 2010, og årsnedbøren var lav i forhold til normalen. Den totale kalkingsinnsatsen i vassdraget var høyere i 2010 enn i perioden Referansestasjonen Høylandsåni har dårligst vannkvalitet av de åtte stasjonene under effektkontrollen i Bjerkreimsvassdraget. I 2010 var ph-verdiene i intervallet 5,1-5,45, kalsiumkonsentrasjonene 0,2-0,4 mg/l og årsmiddelverdi for giftig, labilt aluminium 24 μg/l, med en maksimumsverdi på 49 μg/l. Dette er den eneste stasjonen i vassdraget som har prøver med negative verdier for syrenøytraliserende kapasitet. Dette året hadde to prøver positiv verdi for ANC, mens ni av prøvene hadde lave, negative verdier (-1 til -6 μekv/l). Dette angir en noe bedre vannkvalitet enn foregårende år. Kalkingsinnsatsen i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn har vært uendret siden Resultatene fra utløpsprøvene fra de to innsjøene viser en liten økning fra året før mht. ph, kalsium og alkalitet. Forskjellene er små, men det synes å være en liten, positiv utvikling de siste tre årene med økende ph og reduserte maksimumsverdier for labilt aluminium. Ved utløpet av Byrkjelandsvatn (oppstrøms Malmei-dosereren) som ligger på lakseførende strekning, varierte ph-verdiene i området 5,8-6,4, mens verdiene for LAl var 14 μg/l. Ved de øvrige stasjonene nedover på lakseførende strekning; utløp Hofreistvatn, Gjedrem og utløp ved Tengs, hadde alle stikkprøvene ph-verdier godt over ph-målet og LAl-konsentrasjonene var lave gjennom hele året ( 8 μg/l). I følge Klassifiseringsveilederen (www. vannportalen.no), er grenseverdien mellom god og moderat økologisk tilstand for denne vanntypen 10 μg/l LAl for laks. Resultatene av prøvetakingen under DNs vannkjemikontroll-prosjekt ved stasjonen nedstrøms Malmei viste at fire av prøvene hadde ph-verdier lavere ønsket ph-mål i Avviket var ikke alvorlig (0,1-0,3 ph-enheter), men tre av prøvene var tatt innen smoltifiseringsperioden da fisken er særlig sårbar. 16

17 5.2 Fisk For laks har kalkingen av Bjerkreimselva gitt gode resultater både i form av økt reproduksjon og økte fangster. Laksefangstene har økt betydelig, mens det for ørret er en nedadgående trend. Samlet fangst av anadrom fisk er betydelig, og denne har på 1900-tallet aldri vært høyere enn nå. En kompliserende faktor er utsettingene. Disse har hittil foregått i vassdragets øverste del, ovenfor Svelavatn. Det må antas at de betydelige mengdene 0+ som finnes fra Vikeså og nedover skyldes naturlig gyting. Imidlertid påvirker uttaket av stamfisk hvor mange gytefisk som kan delta i naturlig reproduksjon. Det var imidlertid overraskende små forskjeller i tetthet av ungfisk mellom år med utsetting og år det kun var naturlig gyting (2009, 2010). Tettheten av eldre laksunger karakteriseres som tilfredsstillende og stabilt høye, men det er ikke lenger tendens til økt tetthet hos laks. Tetthet av 0+ var katastrofalt lav i 2009 og 2010, noe som ikke kan skyldes dårlig vannkvalitet. Til tross for lave 0+ tettheter i 2009 var det i 2010 tilfredsstillende tettheter av eldre laksunger. 5.3 Bunndyr Bunndyrsamfunnene i Bjerkreimsvassdraget har vist god respons på kalkingen, og i 2010 var bunndyrsammensetningen i den kalkete delen av hovedelva tilfredsstillende. Indeks 2 har vært stabilt god de senere år. Dette viser at de mest sensitive bunndyrene utsettes for mindre subletalt stress. Bjerkreimsvassdraget har hatt en stor økning i artsmangfold etter at kalkingen ble påbegynt. I 2010 ble det registrert mange sterkt forsuringssensitive bunndyrarter, spesielt blant gruppene vårfluer, døgnfluer, snegl og igler. Det økende biologiske mangfoldet er et signal om at kalkingen har positive effekter på bunndyrfaunaen. 5.4 Vurdering av kalkingen og eventuelle anbefalinger om tiltak Kalkingsbehovet er gått ned i senere år i takt med den naturlige vannkvalitetsforbedringen i vassdraget. År til år variasjoner forårsaket av for eksempel sjøsaltepisoder understreker imidlertid at dagens ambisjonsnivå i forhold til kalking må opprettholdes også i årene framover. Dette innebærer blant annet at kalkdoseringsanlegget ved Malmei til enhver tid må holdes operativt. Ettersom det nå kalkes innsjøer oppstrøms Ørsdalsvatn, kan kalkdosene i denne innsjøen trolig reduseres noe på sikt. Storåna er den eneste delen av den anadrome strekningen som helt klart har for dårlig vannkvalitet for laks i dag. Skal vannkvaliteten i Storåna bli god nok for laks, bør behov for dosererkalking utredes. Økende vannkjemisk overvåking ifm. tiltaksovervåking knyttet til vanndirektivet vil kunne avdekke andre (lokale) forurensningsproblemer som kan tenkes å påvirke biologien i nedre deler av vassdraget. 6 Referanser Enge, E Kalking av innsjøer i øvre deler av Bjerkreimsvassdraget. Virkninger på vannkvaliteten i Storåna, Ørsdalen. Fylkesmannen i Rogaland. Notat. Fjellheim, A Overvåking av bunndyr i Bjerkreimsvassdraget. - Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter DN-Notat , s Fjellheim, A Overvåking av bunndyr i Bjerkreimsvassdraget. - Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter DN-Notat , s Fjellheim A. & Johnsen B.O Experiences from stocking salmonid fry and fingerlings in Norway. Nordic Journal of Freshwater Research 75, Fjellheim, A. & Raddum, G. G Acid precipitation: Biological monitoring of streams and lakes. The Science of the Total Environment, 96, Fjellheim, A. & Raddum, G. G Benthic animal response after liming of three south Norwegian rivers. Water Air and Soil Pollution 85:

18 Fjellheim, A. & Raddum, G. G Overvåking av bunndyr i Bjerkreimsvassdraget. Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-Notat , pp Helgøy, S Tettleiksregistreringar av laks og aure i Rogalandsvassdrag Fylkesmannen i Rogaland, Miljøvernavdelingen. Miljø-notat s. Helgøy, S. & Enge, E Tettleiksregistreringar av laks og aure i Rogalandsvassdrag Fylkesmannen i Rogaland, Miljøvernavdelingen. Miljø-notat s. Hesthagen, T., Larsen, B.M., Berger, H.M., Saksgård, R. & Lierhagen, S Betydningen av kalsium for tettheten av aureunger i bekker i tre forsurede vassdrag. - NINA-Forskningsrapport 25: Jensen, A.J. og Johnsen, B.O The effect of flow on the results of electrofishing in a large Norwegian salmon river. Verh. Internat. Verein. Limnol. 23: Jensen, A.J. og Johnsen, B.O The functional relationship between peak spring floods and survival and growth of juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta). Functional Ecology 13, Johnsen, B.O., Nøst, T., Møkkelgjerd, P.I. & Larsen, B.M Rapport fra Reetableringsprosjektet: Status for laksebestander i kalkede vassdrag. NINA-Oppdragsmelding 582: Kaste, Ø., Hindar, A., Kroglund,. F. Skiple, A. & Brandrud, T.E Tiltak mot forsuring av Bjerkreimsvassdraget. Kalkingsplan. NIVA-rapport 3358, 48 s. Larsen, B.M., Berger, H.M., Hårsaker, K., Kleiven, E., Kvellestad, A., Saksgård, R. og Simonsen, J.H Bjerkreimsvassdraget. 3 Fisk. Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter DN-notat : met.no Nedbørhøyder for 2010 fra meteorologisk stasjon Søyland, samt normalperioden Meteorologisk institutt, Oslo. NVE Vannføring ved NVE-stasjonen Gjedlakleiv i Norges vassdrags- og energidirektorat, hydrologisk avdeling, Oslo. Persson, U Tetthetsregistreringer av laks og aure i Rogalandsvassdrag, Fylkesmannen i Rogaland, Miljøvernavdelingen. Miljø-rapport s. Raddum, G. G Large scale monitoring of invertebrates: Aims, possibilities and acidification indexes. In Raddum, G. G., Rosseland, B. O. & Bowman, J. (eds.) Workshop on biological assessment and monitoring; evaluation of models. ICP-Waters Report 50/99, pp.7-16, NIVA, Oslo. Saksgård, L. og Heggberget, T.G Estimates of density of presmolt Atlantic salmon (Salmo salar) in a large north Norwegian river. s In: Cowx, I.G. (Ed.). Developments in Electric Fishing. Fishing News Books, Oxford. Saltveit, S.J The effects of stocking Atlantic salmon, Salmo salar, in a Norwegian river. Fisheries Management and Ecology, 13, Saltveit, S.J., Brabrand, Å., Berger, H. M., Kleiven, E. og Pavels, H Bjerkreimsvassdraget. 3 Fisk. Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter I DN-notat : 4s. Saltveit, S.J., Brabrand, Å., Berger, H. M., Bremnes, T., Kleiven, E. og Pavels, H Bjerkreimsvassdraget. 3 Fisk. Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter I DN-notat : 4s. Saltveit, S.J., Brabrand, Å., Bremnes, T., Kleiven, E. og Pavels, H Bjerkreimsvassdraget. 3 Fisk. Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter I DN-notat : 4s. Saltveit, S.J., Brabrand, Å., Bremnes, T., Kleiven, E. og Pavels, H Bjerkreimsvassdraget. 3 Fisk. Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter I DN-notat Sivertsen, A Forsuringstruede anadrome laksefiskbestander og aktuelle mottiltak. NINA Utredning 10: Undheim, P års verna vassdrag i Vest- Norge. Bjerkreimsvassdraget. Fiskerikonsulenten i Vest-Norge. Rapport. 49 s. Økland, J Lakes and snails. Universal book services, Oegstgeest. 18