Bjerkreimsvassdraget. 1 Innledning. Bjerkreimvassdraget. 1.2 Kalkingsstrategi. 1.1 Områdebeskrivelse. Kalkdoserer (Malmei) Kalking

Transkript

1 Bjerkreimsvassdraget Koordinator: B. Walseng, NINA 1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse Vassdragsnr, fylke: 27, Rogaland og Vest-Agder Kartreferanse, utløp: , kartblad 1211 I Areal, nedbørfelt: 75,8 km 2 (før regulering) Spesifikk avrenning: 77,1 l/s/km 2 Middelvannføring: 54,4 m 3 /s (før regulering) Regulering: St. Myrvatn er regulert 22 m, 2 km 2 er overført Figgjo Lakseførende strekning: Til Indre Vinjavatn, samt 7-8 km innenfor Ørsdalsvatn. Kalking: Kalket i diverse innsjøer, deriblant Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. Kalkdoserer ved Malmei i drift siden september Nedbørfeltet har i hovedsak en berggrunn bestående av gneis og gneisgranitt som er tungt forvitrelige bergarter (figur 1.1). Det har imidlertid også innslag av mer lett forvitrelige bergarter samt løsmasseavsetninger som resulterer i at nedbørfeltet har en variert vannkjemi. I den vestligste delen, som kommer fra Oslandsvatnet, ligger ph mellom 6, og 7,. I de østlige delene av feltet var ph før kalking rundt 5, eller i underkant. 1.2 Kalkingsstrategi Kalking i 2 Ørsdalsvatn ble kalket i mars med 117 tonn VK3 (99% CaCO3). Austrumsdalsvatn ble kalket i august med 325 tonn VK3. I alt 19 andre sjøer ble kalket i 2. Simulert som VK3 kalk tilsvarte dette 19 tonn. Det ble imidlertid benyttet BioKalk (slurry) ved helikopterkalkingene i 2, og denne har en omregningsfaktor på (VK3*1.13=BioKalk). Bjerkreimvassdraget Kalkdoserer (Malmei) Maudalsv. Austrumdalsv. Bakgrunn for kalking: Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Rogaland har karakterisert laksebestanden i vassdraget som sårbar pga. forsurings-situasjonen. Kalkingsplan: Kaste et al Biologisk mål: Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer. Vannkvalitetsmål: Lakseførende strekning: 15/2-31/3: ph 6.2, 1/4-31/5: ph 6.4 (reduseres til 6.2 fra og med 21), 1/6-14/2: ph 6.. Kalkingsstrategi: Vassdraget kalkes ved en kombinasjon av innsjøkalking (Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn) og dosererkalking (Malmei v. utløp Byrkjelandsvatn). Oslandsvatn Hofreistevatn Svelavatn Gjedrem Ørsdalsvatn Kalking Tengesdalsvatn I Tengs Figur 1.1. Espedalselva med deler av nedbørfelt. 1

2 Doserer (Malmei): 425 tonn HK3 (81% CaCO3). Kalkingsdataene er innhentet fra Fylkesmannen i Rogaland v/miljøvernavdelingen. Hydrologi 2 Meteorologisk stasjon: 4354 Ørsdalen Årsnedbør 2: 3537 mm Normalt: 2358 mm % av normalen: Stasjonsoversikt Overvåkingsprogrammet i Bjerkreimvassdraget inkluderer seks innsjøer og 31 elvestasjoner (figur 1.2 og tabell 1.1). Alle innsjøene blir fulgt mht planktoniske og litorale krepsdyr samt bunndyr. Vannkjemi og phytoplanktonundersøkelser foreligger fra Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Maudalsvatn. Sistnevnte lokalitet blir ikke kalket og fungerer som referanselokalitet. Vannvegetasjon blir registrert i Fotlandsvatn, Svelavatn og Oslandsvatn (hvert 3. år). Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn, Maudalsvatn og Oslandsvatn blir prøvefisket (hvert 3. år). Vannkjemi blir registrert ved åtte elvestasjoner, henholdsvis tre med lang serie og fem med kort serie (frekvens 16). Vannvegetasjon og bunndyr skal følges ved respektive fem og 15 stasjoner. Vannvegetasjon er tenkt kartlagt hvert tredje år. Anadrom fisk registreres ved 2 stasjoner. Bjerkreimvassdraget V VI IV 11 III II I 31 Figur 1.2. Stasjonsnett i Bjerkreimvassdraget 7 6 ØRSDALEN Norm Gjedlakleiv mm nedbør m 3 /s JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES 5 jan. mar. mai. jul. sep. nov. jan.1 Figur 1.3. Månedlig nedbør i 2 ved meteorologisk stasjon Ørsdalen. Normal månedsnedbør for perioden er angitt (DNMI 2). Figur 1.4. Vannføring (døgnverdier) ved stasjon Gjedlakleiv 1999 (NVE 2). 2

3 Tabell 1.1. Oversikt over hvile aktiviteter som blir utført ved de forkjellige stasjonene i Bjerkreimvassdraget. Vannkj. Vannkj. Phytopl. Veget. Begr. Krepsd. Bunnd. Bunnd. Fisk Fisk Analy. Frekv. Anadr. Innl. Institusjon NIVA NIVA NIVA NIVA NIVA NINA LFI NINA NINA NINA Elvestasjoner 1 Maudalsåni 32VLL x 2 Innl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x 3 Utl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x 4 Utl. fra Stølsvatnet 32VLL x 5 Utl. Fuglestadvatnet 32VLL x x 6 Utl. Byrkjelandsvatn 32VLL K 12 x x x x 7 Innl. Austrumdalsv. 32VLL x 8 Utl. Austrumdalsvatn 32VLL K 12 x 9 Malmeim 32VLL x 1 Innl. Hofreistevatn 32VLL x x x 11 Utl. Hofreistevatn 32VLL K 12 x x x x x 12 Hofreisteelva 32VLL x 13 Innl. Røyslandsvatnet 32VLL x x 14 Skjevelandsåni 32VLL x 15 Vikeså 32VLL x 16 Holmen 32VLL x x x 17 Geitreim 32VLL K 12 x x 18 Storåna II Ørsdalselva 32VLL x 19 Storåna I Ørsdalselva 32VLL L 12 x x x 2 Høglandsåna 32VLL Utl. Ørsdalsvatn 32VLK K 12 x x x x x 22 Utl. Odlandshølen 32VLK x 23 Bjerkreimselva I 32VLK x 24 Bjerkreimselva II 32VLK x 25 Bjerkreimselva III 32VLK x 26 Bjerkreimselva IV 32VLK x 27 Bjerkreimselva V 32VLK x 28 Tengesdal 32VLK x x x 29 Utl. fra Hetlandsvatnet 32VLK Utløp Fotlandsvatn 32VLK x x 31 Tengs (utløp)* 32VLK L 12 x Innsjøstasjoner I Fotlandsvatn 32VLK x x x x II Ørsdalsvatn 32VLK K (5 dyp) 2 x x x x III Svelavatn 32VLL x x x x IV Austrumdalsvatn 32VLL 4 8 K (4 dyp) 2 x x x x* V Oslandsvatn 32VLL x x x VI Maudalsvatnet 32VLL K (4 dyp) 2 x x x x x x3 Kontinuerlig ph-overvåking 3

4 2 Vannkjemi Forfatter: Ø. Kaste, NIVA Medarbeidere: R. Høgberget og L. B. Skancke Den vannkjemiske overvåkingen av Bjerkreimsvassdraget i forbindelse med kalking ble igangsatt i Bjerkreimsvassdraget hadde før kalking store variasjoner i vannkvalitet i ulike deler av feltet pga. geologiske forhold og menneskelige aktiviteter. De nordøstre delene, inkludert Ørsdalen og områdene oppstrøms Hofreistevatn er sterkt påvirket av forsuring. Omlag 3/4 av avrenningen i vassdraget kommer fra disse områdene. Kalkinnsatsen i innsjøene var omlag den samme i 2 som året før. Med de store nedbørmengdene i 2 (figurene 1.3 og 1.4) kan det forventes en ekstra tæring på bufferkapasiteten i innsjøene, noe som det bør kompenseres for ved neste omkalking. Doseringsanlegget ved Malmei doserte ut 425 tonn kalk i 2, mot 48 tonn i 1999 (se kapittel 1). Ukalkede referansestasjoner ph-verdiene i hovedinnløpet til Ørsdalsvatn hadde en tydelig sesongvariasjon med ph-verdier ned mot 4.9 om vinteren og opp mot 5.4 på det høyeste om sommeren (tabell 2.1, figur 2.1). Kalsiumkonsentrasjonene i elva lå i området.3-.7 mg/l i 2, mens labilt aluminium varierte i området µg/l. ph ph ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Inn Ørsdalsv. Ut Ørsdalsv. Ut Austrumdalsv. 4, jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 4, jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Ut Byrkjelandsv. Ut Hofreistev. 4, jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. Figur 2.1. ph-utvikling Utløp v. Tengs Gjedrem De høyeste Al-konsentrasjonene ble som tidligere målt om vinteren/våren, og i 2 lå de på nivå med de høyeste toppene som er målt i de senere årene (figur 2.2). I 1997 var Al-toppen koplet til en sjøsaltepisode (Kaste 1998). Vannkvaliteten i innløpet til Ørsdalsvatn er fortsatt giftig for fisk gjennom store deler av året. I referansesjøen Maudalsvatn lå ph-verdiene i området 5.15 (vår)-5.6 (sommer) ved de tre prøvetakingsrundene i 2. Dette er omtrent på samme nivå, eller noe lavere (om våren) enn det som er registrert de senere årene. Austrumsdalsvatn og Ørsdalsvatn (kalkede sjøer) Disse to innsjøene ble kalket hhv. i august og mars, men Ca-toppen i utløpene ble målt først midt i oktober og tidlig i april. phverdiene holdt seg i overkant av 6. og 6.1 i utløpene av hhv. Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn i hele 2. Kalkingen om våren i Ørsdalsvatn gjør at ph-verdiene i utløpet lå over 6.3 i den mest kritiske smoltifiseringsperioden fra 1. april til 15. mai. Det ble ikke registrert forsuringsepisoder under isen i Austrumdalsvatn i 2, slik som tilfellet var i Ca-konsentasjonen i utløpet før og etter omkalkingen var hhv. 1.4 og 1.61 mg/l, mot 1.6 og 2.4 mg/l i Under høstsirkulasjon i november 2 lå Ca-konsentrasjonen.1-.2 mg/l lavere enn på samme tid året før. I Ørsdalsvatn var Ca-konsentrasjonen før og etter kalking hhv og 1.53 mg/l. Dette var praktisk talt identisk med nivåene i Under høstsirkulasjon i november 2 lå Ca-konsentrasjonen.1-.2 mg/l lavere enn på samme tid året før. Dette skyldes trolig at den store avrenningen høsten 2 har tært på bufferkapasiteten i innsjøen. Anadrom strekning ph-verdiene ved utløpet av Byrkjelandsvatn (oppstrøms Malmei-dosereren) varierte i området i 2. Det har vært en gradvis økning i ph-verdiene på denne stasjonen de siste årene, men i 2 lå nivået generelt noe lavere enn i 1998 og De høyeste konsentrasjonene av labilt Al (19-21 µg/l) ble målt i april og mai. Stasjonen ved utløpet av Hofreistevatn integrerer effektene av kalkingen både i Austrumdalsvatn og ved doseringsanlegget på Malmei. ph-verdiene på denne stasjonen lå i 2 som i 1999 stabilt i området Konsentrasjonene av labilt aluminium var lave, 3-1 µg/l. Resultatene fra DNs prosjekt vannkjemikontroll nedstrøms doseringsanlegg (figur 2.3) viser at laveste ph-verdi ble målt i januar (5.9), ellers lå alle verdier over 6.. Ved Gjedrem og Tengs, lenger nedover på den anadrome strekningen, lå ph-verdiene i området i 2. Dette var LAl, µg/lg/l Inn Ørsdalsv. Tengs jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. Figur 2.2. Labilt aluminium i vannprøver fra henhodsvis Innløp Ørsdalsvatn og Tengs. 4

5 omtrent som i Konsentrasjonene av labilt Al var hhv. 3-8 og 4-1 µg/l, og ved disse nivåene vil det trolig ikke oppstå skade på laksesmolt hverken i ferskvann og i sjøvann (Hindar et al. 1997). I følge den kontinuerlige ph-registreringen ved Tengs, lå ph i elva under 6, i fem dager i begynnelsen av februar (figur 2.4). Laveste ph på denne tiden var 5.8. I og med at episoden inntraff før den mest sårbare perioden for laksesmolten, førte det trolig ikke til nevneverdig skade. I perioden , da ph-målet i elva er 6.4, lå ph under 6.3 i 5 % av tiden i følge de kontinuerlige ph-dataene. De manuelle prøvene viste imidlertid ph 6.4 gjennom hele perioden. Det er derfor knyttet en viss usikkerhet til om de kontinuerlige ph-verdiene ligger litt for lavt på denne tiden. Men ved de lave Al-konsentrasjonene en måler i elva, er det uansett liten fare forbundet med ph-verdier ned mot 6,2 i smoltifiseringsperioden (laveste ph-verdi i loggeserien fra Tengs i denne perioden var 6.14). En bør imidlertid være oppmerksom på at avgiftningshastigheten for labilt Al som tilføres fra sure sidevassdrag avtar betydelig når ph i elva synker lavere enn dette. Under slike forhold, som for eksempel kan oppstå i forbindelse med sjøsaltepisoder og store flommer, vil faren for akkumulering av Al på gjellene hos fisken øke. Den kontinuerlige målingen av ph ved Tengs viste at verdiene ofte lå.5 enheter høyere en det fastsatte målnivået om sommeren og om høsten. Det kan derfor være rom for en viss reduksjon av kalkdosene ved Malmei på denne tiden av året. En bør imidlertid operere med en viss sikkerhetsmargin for å ta høyde for flommer som kan forårsake plutselige ph-dropp (jfr. episode i november 2). ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, Malmei-Oppstrøms Malmei-nedstrøms 4,5 jan- apr- jul- sep- des- Figur 2.3. Resultater fra kontinuerlig ph-måling ved Tengs. ph 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, Kontinuerlig ph-måling Tengs Manuell ph-mål 4,5 jan. mar. mai. jul. sep. nov. jan.1 Figur 2.4. Resultater DNs vannkjemikontroll-prosjekt, analysert ved Rødmyr Miljøsenter, Skien. Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier. Nr Stasjon Dato ph Ca ALK-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 2A Utl. Byrkjelandsvatn Mid 5,81, ,8 Min 5,67,79 2 4,7 Max 6,, , N Utl. Austrumdalsvatn Mid 6,24 1, ,1 Min 6,2 1, , Max 6,57 1, ,3 N Utl. Hofreistevatn Mid 6,3 1, ,9 Min 6,19 1, ,8 Max 6,48 1, , N Gjedrem Mid 6,4 1, , Min 6,21 1, ,8 Max 6,59 1, ,3 N Innl. Ørsdalsv. Mid 5,15, ,6-12 Min 4,93,27 23,8-43 Max 5,44, ,5 18 N Utl. Ørsdalsvatn Mid 6,26 1,31 2 7,9 Min 6,12 1,4 9 4,9 Max 6,41 1, ,1 N Utløp v. Tengs Mid 6,39 1, , 36 Min 6,16 1,42 2 4,8 4 Max 6,63 1, ,4 79 N

6 3 Fisk Bjørn Mejdell Larsen 1, Hans Mack Berger 1, Jørn Enerud 2, Karstein Hårsaker 1, Einar Kleiven 3, Agnar Kvellestad 4 og Roar Sandodden 1 1 Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim 2 Fisk- og miljøundersøkelser, Postboks 68, 241 Hernes 3 Norsk institutt for vannforskning Sørlandsavdelingen, Televeien 3, 4879 Grimstad 4 Veterinærinstituttet, Postboks 8156, Oslo dep., 33 Oslo 3.1 Innledning Det er tidligere gjennomført ungfiskundersøkelser i Bjerkreimselva i 1977 (Undheim 1981), og vassdraget inngikk i overvåkingen av vassdrag som Fylkesmannen i Rogaland startet i 1989 (bl.a. Persson 1993, Helgøy & Enge 1995). I forbindelse med kalkingstiltak i vassdraget startet NINA en overvåking av ungfiskbestandene av laks og ørret høsten 1996 (Larsen 1997). Dette ble videreført etter samme opplegg i Enkelte av stasjonene i øvre del inngikk tidligere i overvåkingen av forsuringssituasjonen i vassdraget som NINA er ansvarlig for, og det finnes derfor data fra enkeltlokaliteter tilbake til 1986 (Hesthagen et al. 1992). Det resterende stasjonsnettet i forsuringsovervåkingen vil tjene som referanse til kalkingsovervåkingen. stasjon Andre gjellebue på fiskens venstre side ble dissekert ut i felt og fiksert på 1 % fosfat-buffra formalin. Metode og framgangsmåte for videre bearbeiding og analysering er gitt av Kvellestad & Larsen (1999). Resultatene presenteres som andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering på gjelleoverflaten eller i gjelleepitelet. Andre typer av histologiske forandringer omtales bare hvis de kan settes i sammenheng med metallakkumuleringen. 3.3 Resultater og diskusjon Laks Det har vært en entydig positiv økning i utbredelsen av laksyngel i Bjerkreimselva fra 2 % av stasjonene i 1996 til 4 % i 1997 og % i (vedlegg B.2). Det manglet laksyngel i Ørsdalen (stasjon 18-19) i 2 slik det har gjort i alle år, og det var bare sporadisk funn av yngel ovenfor Hofreistevatn. I 1999 ble det funnet laksyngel på innløpet av Hofreistevatn (stasjon 1) og utløpet av Ytre Vinjavatn (stasjon 3), men her var det ingen funn i 2. I Hofreisteåni (stasjon 11-12) ble det funnet laksyngel for første gang i 1998, men her var det fortsatt lav tetthet av yngel i 2 (figur 3.1). Selv om laks nå utnytter hele den lakseførende strekningen mellom Svelavatn og Vinjavatn samt Austrumdal er antall laksyngel fortsatt lavt i denne delen av vassdraget. Det er fortsatt et stort potensiale i dette området, og yngelutsettinger bør fortsatt konsentreres dit i kommende år. I likhet med 1998 og 1999 ble det fanget flest laksyngel på stasjonene i hovedvassdraget mellom Svelavatn og 3.2 Metode Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat etter standard metoder på 2 stasjoner i lakseførende del av vassdraget i august 2 (vedlegg B.1). Stasjonene ligger i Ørsdalen, stasjonene på utløpselva fra Ørsdalsvatn, stasjon 9 i Austrumdalselv ved Malmeim, stasjon 3 på utløpet fra Ytre Vinjavatn, stasjonene 6 og 1 mellom Byrkjelandsvatn og Hofreistevatn, stasjonene i Hofreisteåni, stasjon 15 i Skjevelandsåni, stasjonene og mellom Svelavatn og Fotlandsvatn og stasjonene 3-31 mellom Fotlandsvatn og Tengs (figur 1.2). All fisk ble artsbestemt og lengdemålt til nærmeste millimeter i felt, og et utvalg av fisken ble konservert og lagret for senere aldersbestemmelse Bjerkreimselva 1+ + Laks Beregning av fisketetthet ble utført som beskrevet av Bohlin (1984) og Bohlin et al. (1989) etter fangst i tre fiskeomganger. Det er skilt mellom årsyngel (+) og eldre ungfisk ( 1+). Tettheten er beregnet som: - Gjennomsnittet basert på sum fangst i de tre respektive fiskeomgangene for alle stasjonene samlet (tetthet1) - Gjennomsnittet av beregnet tetthet på alle enkeltstasjonene (tetthet2) Ørret [1-2] , 6-1 [6-8] [9-1] Stasjon [12-13] [14-18] Alle tettheter er oppgitt som antall individer pr. 1 m 2, og vist i vedlegg B.1 og B.2 som også oppgir standardavviket for tetthet1 og tetthet2. Det ble tatt gjelleprøver av 8 ørretunger på stasjon 19, 8 laks- og 7 ørretunger på stasjon og 8 laks- og 8 ørretunger på Figur 3.1. Tetthet1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i ulike deler av lakseførende del av Bjerkreimselva i Stasjon 18-19: Ørsdalen, stasjon 3, 6 og 1: Vinjavatn-Hofreistevatn, stasjon 11-12: Hofreisteåni, stasjon 16-17: Svelavatn-Bjerkreim og stasjon 23-27: Bjerkreim-Fotlandsvatn. Stasjon 21-22: Utløp Ørsdalsvatn, stasjon 9: Austrumdalselv, stasjon 15: Skjevelandsåni og stasjon 3-31: Fotlandsvatn-Tengs er ikke vist. 6

7 Fotlandsvatn, og det er her økningen i tetthet har vært størst i de siste årene (figur 3.1). Det var høyest tetthet av yngel ved Apeland-Vinningland med individer pr. 1 m 2 på stasjon Gjennomsnittlig tetthet (tetthet1) av laksyngel for alle undersøkte stasjoner var 33,3 individer pr. 1 m 2 som er en meget positiv utvikling i tetthet sammenlignet med tidligere år selv om det var en nedgang i forhold til 1999 (lineær trendlinje: y = 1,3x 1,8; R 2 =,8) (figur 3.2). Eldre laksunger ble fanget på 75 % av stasjonene i Bjerkreimselva i 2 (vedlegg B.2). Dette var en fortsatt økning i utbredelse sammenlignet med , og av de fem stasjonene som manglet eldre laksunger i 2 var det bare stasjon 21 som har hatt det tidligere. Antall eldre laksunger er imidlertid fortsatt svært lavt ovenfor Hofreistevatn, i Austrumdal og på elva ut fra Ørsdalsvatn. Det var en økende forekomst av eldre laksunger i Hofreisteåni og i hovedvassdraget mellom Bjerkreim og Fotlandsvatn i 2. Tettheten av eldre laksunger var høyest ved Tengs med 15 individer pr. 1 m 2 på stasjon 31 (vedlegg B.1). Gjennomsnittlig tetthet (tetthet1) av eldre laksunger ble beregnet til 17,6 individer pr. 1 m 2 i 2. Det har vært en økende tetthet hvert år i , og tendensen er entydig positiv (lineær trendlinje: y = 3,7x 4,2; R 2 =,82) (figur 3.2). Bjerkreim elveeigarlag driver klekkeri og utsettinger av laks i Bjerkreimsvassdraget. Siden 1993 har det hvert år blitt satt ut betydelige mengder uforet laksyngel i vassdraget. I 1996 ble laksyngel bare satt ut i Svelabekken og Skjevelandsåni (J. Skårland pers. medd.). Yngel som ble funnet i 1996 på utløpet av Byrkjelandsvatn og i hovedvassdraget mellom Apeland og Tengesdal var derfor naturlig produsert yngel. I ble det satt ut mellom 17 og 25 laksyngel i vassdraget. En vesentlig del av dette ble satt ut i hovedvassdraget mellom Svelavatn og Tengesdal. Selv om antall utsatte yngel har vært relativt likt mellom år har yngeltettheten økt vesentlig i perioden. Andelen av naturlig produsert laksyngel har derfor økt vesentlig mer enn det som eventuelt stammer fra den utsatte fisken. Men det kan tenkes at utsettingene på 199-tallet er noe av årsaken til den positive fangstutviklingen av laks i vassdraget i I 2 ble det satt ut i overkant av Bjerkreimselva Laks 1+ + laksyngel som i hovedsak ble spredd i Hofreisteåni, men også i Austrumdalsåni samt flere mindre bekker i området ved Vikeså og nedstrøms Svelavatn (T. Bjerkreim pers. medd.). Denne endringen i utsettingsstrategi kan være med å forklare noe av nedgangen i laksyngel nedenfor Svelavatn. I Hofreisteåni derimot var det lavere tetthet enn forventet i 2 sett i forhold til det store antallet som ble satt ut om våren. Selv om fangstoppgavene på 197-tallet og fram til begynnelsen av 199-tallet oppfattes som svært unøyaktige kan trenden som synliggjøres være reell nok (H. Lura pers. medd.). En ny fisketrapp i Fotlandsfossen (bygd i 1978) synes å ha bidratt positivt ved at fisken har hatt muligheter til å gå opp i de mindre sure sidevassdragene for å gyte, og dette kan være forklaringen på den økende fangsten av laks i vassdraget som startet i andre halvdel av 198-tallet (Johnsen et al. 1999) (figur 3.3). Ujevne fangster skyldes sannsynligvis forskjellig overlevelse hos ungfisk fra år til år på grunn av sure episoder (H. Lura pers. medd.). Fangstutbyttet var oppe i ca 5 tonn allerede i 1993, men sank igjen til 764 kg året etter. Deretter har det igjen vært økende fangster, og i 1998 var utbyttet nær 1 tonn. Etter en liten nedgang i 1999 økte fangstutbyttet til utrolige kg laks i 2. Tar vi fangsten som et relativt mål på gytebestandens størrelse i de ulike årene vil vi forvente at dette skal gi seg utslag i varierende yngeltetthet året etter. Det viser seg å være en klar signifikant sammenheng mellom fangstutbytte i og tetthet av laksyngel året etter (1996-2) i Bjerkreimselva (figur 3.4). Dette forklarer nedgangen i tettheten av laksyngel i Fangst, kg Laks Sjøørret Figur 3.3. Årlig oppfisket kvantum av laks og sjøørret i Bjerkreimsvassdraget i perioden (Norges Offisielle Statistikk). Fangsten av laks i 1967 omfatter også fangst fra Tengsvåg. 7 År Antall fisk pr. 1 m Ørret Antall laksyngel pr. 1 m y =,47x - 4,26 R 2 =, Fangst av laks, kg Figur 3.2. Tetthet1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i lakseførende del av Bjerkreimselva i Figur 3.4. Tetthet av laksyngel (+) i i forhold til oppfisket mengde laks året før ( ) i Bjerkreimselva. 7

8 Tabell 3.1. Resultat av histologisk undersøkelse av gjeller fra fisk i Bjerkreimselva i N er antall fisk undersøkt. ASA+overfl. = ASA-positivt materiale på gjelleoverflaten. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (-3) på gjelleoverflaten er oppgitt. ASA+int. = ASA-positivt materiale i gjelleepitelet. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (-3) i gjelleepitelet er oppgitt. = ikke påvist, (1) = særskilt sparsom forekomst, 1 = sparsom forekomst, 2 = moderat forekomst og 3 = betydelig forekomst. For nærmere beskrivelse se Kvellestad & Larsen (1999). ASA+ overfl., % ASA+ int., % Art År Stasjon N (1) (1) Laks * * * Ørret * Det er usikkert om materialet som er påvist er metall 2, og gir forventninger om en fortsatt positiv utvikling i vassdraget med en økning i tetthet av laksyngel i 21. Det ble påvist metallakkumulering i sparsomme eller moderate mengder i epitelet på gjellene til laks og ørret i Bjerkreimselva ved Tengs fra 1996 til 2 (tabell 3.1). Andelen som hadde slik akkumulering var høyere for laks (8-1 %) enn for ørret (-71 %). Det er imidlertid noe tvil om alt materialet som er påvist hos laks er metaller. Ørret fra Hofreisteåni hadde om lag samme metallakkumulering som ørret fra Tengs i All ørret fra Ørsdalen (stasjon 18-19) derimot hadde metallakkumulering i moderate eller store mengder i epitelet i Dette er fra ukalket del av vassdraget, og 2 % av fisken hadde også akkumulert metall på gjelleoverflaten i særskilt sparsomme mengder i All påvisbar metallakkumulering på gjelleoverflaten vil ha negative effekter på individnivå, og mulige effekter også på populasjonsnivå. En vet foreløpig ikke hvor stor metallakkumuleringen må være i gjelleepitelet for at den skal ha negative effekter på individ- og populasjonsnivå. Det er likevel antatt at all metallakkumulering i epitelet som blir påvist med histokjemiske metoder er et uttrykk for eksponering for en suboptimal vannkvalitet (Kvellestad & Larsen 1999). Laksungene varierte i lengde fra 29 til 146 mm i begynnelsen av august 2 (figur 3.5). Årsyngelen var gjennomsnittlig 43 mm (tabell 3.2), og veksten har avtatt noe i forhold til 1998 og 1999 (vedlegg B.3). Dette henger sammen med dårligere vekst i hovedvassdraget mellom Svelavatn og Fotlandsvatn der tettheten av yngel er størst, og der konkurransen fra eldre laksunger har økt i perioden. Det har vært til dels store vekstforskjeller innad Tabell 3.2. Gjennomsnittslengder (i mm) med standardavvik (x±sd) for årsyngel av laks og ørret i ulike deler av Bjerkreimselva 3.-4.august 2. N er antall undersøkte individer. Stasjon Laks Ørret x±sd N x±sd N Ørsdalen - 41± Utløp Ørsdalsvatn 41± ± Austrumdalselv ±4 14 3,6,1 Vinjavatn-Hofreistevatn 53±6 2 5± Hofreisteåni 47± ± Skjevelandsåni 54±4 64 6± Svelavatn-Bjerkreim 51±5 69 6± Bjerkreim-Fotlandsvatn 41± ± Fotlandsvatn-Tengs 45±1 2 51±8 3 [1-2] Bjerkreimselva 43± ±8 48 i vassdraget i tidligere år, men disse har jevnet seg ut i 1999 og 2. I hovedvassdraget nedenfor Bjerkreim kommer det kaldere vann inn fra den østlige sidegreinen som drenerer gjennom Ørsdalsvatn. Veksten til laksyngel fra utløpet av Ørsdalsvatn og i hovedvassdraget ned til Fotlandsvatn blir derfor lavere enn i resten av vassdraget. Lengden til ettårige laksunger var 9 mm i 2 (tabell 3.3). Veksthastigheten indikerer foreløpig en høy andel av toårig smolt i deler av vassdraget, men med et høyere innslag av tre- 8

9 Tabell 3.3. Gjennomsnittslengder med standardavvik (x±sd) hos ungfisk av laks og ørret i lakseførende del av Bjerkreimselva i Aldersbestemmelse av spritfiksert materiale. N er antall undersøkte individer x±sd N x±sd N x±sd N x±sd N Laks ± ± ± ± ± ± ±5 61 9± ± Ørret* ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ±33 3 * Tillegg 1998: 4+: 28±4 mm (N=2); 1999: 4+: 28 mm (N=1); 2: 5+: 25 mm (N=1) årig smolt i nedre deler. Lengden av ett- og toårige laksunger har gått noe ned i , og andelen treårig smolt vil bli større med tiden. Det var en fordeling mellom ett- og to-årige laksunger på henholdsvis 79 og 21 % i 2, og begrepet eldre laksunger omfattet bare disse årsklassene. Ørret Det ble funnet ørretyngel eller eldre ørretunger på alle stasjonene i den lakseførende delen av vassdraget i 2. Gjennomsnittlig tetthet (tetthet1) av ørretyngel var 24,5 individer pr. 1 m 2, men med variasjon fra til 76 individer på de enkelte stasjonene. Det var en positiv utvikling i 1999 og 2 på enkeltstasjoner bl.a. i Austrumdal ved Malmeim (stasjon 9) og ved innløpet til Hofreistevatn (stasjon 1) samt begge stasjonene nedenfor utløpet av Ørsdalsvatn (stasjon 21-22). I Ørsdalen ovenfor Ørsdalsvatn har det vært en økning i tetthet av ørretyngel på stasjonen nærmest innsjøen, men i øvre del er det fortsatt nær fisketomt. Selv om stasjonene 18 og 19 ligger ovenfor den delen av vassdraget som kalkes er det god produksjon og høy overlevelse av ørretunger i den delen av elva som fungerer som gyteområde for ørret fra Ørsdalsvatn (figur 3.1). I hovedvassdraget var det en nedgang i tettheten av ørretyngel i 2 primært i området ved Apeland-Vinningland (stasjon 25-27) sammenlignet med 1999, men tettheten er fortsatt den samme som i Størst nedgang i 2 sammenlignet med tidligere år var det i Hofreisteåni (stasjon 11-12) (figur 3.1), men for øvrig var det bare mindre lokale variasjoner i tettheten. Totalt sett var det en liten nedgang i tetthet1 av ørretyngel i 2, men det er likevel en svak tendens til økende tetthet i vassdraget etter 1996 (lineær trendlinje: y = 1,5x + 17,6; R 2 =,36) (figur 3.2). For eldre ørretunger ble tetthet1 beregnet til 4,6 individer pr. 1 m 2 i 2, som er nær det samme som i tidligere år. Tettheten var størst ved utløpet av Byrkjelandsvatn, ved innløpet av Hofreistevatn, ved innløpet av Ørsdalsvatn og i hovedvassdraget nedenfor Svelavatn med individer pr. 1 m 2. For øvrig var tettheten gjennomgående lav på de andre stasjonene (-1 individer pr. 1 m 2 ). Tettheten av ørretunger i referansestasjonene i gytebekker til innsjøer i Bjerkreimsvassdraget har vist en generell positiv utvikling i (Hesthagen et al. 21) dog med enkelte avvik (bl.a. i 1993), som skyldtes markerte sjøsaltepisoder (Hindar et al. 1995). Tettheten var lav i 1997 og 1998, men økte igjen i Vassdraget har i store områder marginal vannkvalitet for overlevelse av ørretunger, men variasjoner i tetthet kan også gjenspeile ugunstige forhold med høy vannføring under elfiske i enkelte år (for eksempel 1997 og 1998). I 2 fortsatte den positive utviklingen i tettheten av ørretyngel, og det er også en svak tendens til en økning i antall eldre ørretunger (T. Hesthagen upubl. data). Resultatene reflekterer den generelle bedring som gjør seg gjeldende i forsuringsutsatte områder der fisken reetablerer seg i tidligere nær fisketomme områder. Tettheten av ørretyngel på referansestasjonene følger langt på vei de samme endringene som vi også ser for ørret i lakseførende del av vassdraget. Ørretungene varierte i lengde fra 32 til 267 mm i begynnelsen av august 2 (figur 3.6). Årsyngelen var gjennomsnittlig 49 mm (tabell 3.2). Veksten har ikke endret seg i vesentlig grad i hovedvassdraget etter 1996, men veksten var noe bedre i 1998 selv om det da ble fisket noe senere på høsten (vedlegg B.4). Det har derimot vært en markert positiv endring i tilveksten for ørretyngel nedstrøms utløpet av de to store innsjøene Ørsdalsvatn og Austrumsdalsvatn etter kalking. Lengden av ettårige ørretunger var 93 mm i 2 (tabell 3.3). Veksten er noe bedre for ørret enn for laks i vassdraget, men en forholdsvis stor andel av ørreten vil ikke smoltifisere før den er tre år gammel. Men det er også enkelte eldre, muligens stasjonære, ørret på elva, og fisk opp til fem år er aldersbestemt i 2. Begrepet eldre ørretunger omfattet likevel i hovedsak ett-, to- og treårige ørretunger. Fordelingen var henholdsvis 74, 21 og 4 % for ørret med alder 1+, 2+ og 3+ i 2. Andre arter Det ble fanget ål på de to nederste stasjonene i vassdraget, og på stasjonene på utløpet av Byrkjelandsvatn og Ytre Vinjavatn. Ingen andre arter ble påvist i 2, mens det tidligere også er fanget bekkerøye. Bekkerøye har naturlig reproduserende bestander i innsjøer i Bjerkreimsvassdraget (bl.a. Enge 1987). 9

10 Andel, % Bunndyr 4.1 Bunndyr i rennende vann Arne Fjellheim og Gunnar G. Raddum. LFI, Zoologisk institutt, Allégt. 41, 57 Bergen Innledning Bunndyrstudiene i Bjerkreimsvassdraget ble startet i 1996, før kalking (Fjellheim & Raddum 1998). Fra og med 1998 er det opprettet et fast stasjonsnett for rutinemessig innsamling av bunndyrprøver fra Bjerkreimsvassdraget. Prøvene skal tas to ganger årlig, vår og høst. Stasjonsnettet består av 7 lokaliteter i den kalkete delen av vassdraget og 8 ukalkete referanselokaliteter. Bunndyrstudiene følger samme metodikk som de øvrige overvåkingsprogrammene, der en gjør nytte av de ulike arter/gruppers sensitivitet ovenfor surt vann (Fjellheim & Raddum 199, Raddum 1999) Metodikk Bjerkreimselva laks N = >16 Lengde, mm Figur 3.5. Lengdefordeling av laks fra lakseførende del av Bjerkreimselva i begynnelsen av august 2. Andel, % Bjerkreimselva ørret N = >16 Lengde, mm Figur 3.6. Lengdefordeling av ørret fra lakseførende del av Bjerkreimselva i begynnelsen av august 2. Det er benyttet kvalitativ innsamlingsmetodikk (Frost et al. 1971). I 2 ble det tatt prøver fra i alt 15 lokaliteter vår og høst. Stasjonsnettet er presentert i tabell 1.1 og figur 1.2. Prøvene ble tatt med en hov, maskevidde 25 mm, konservert på etanol og senere sortert under lupe. Deler av materialet er artsbestemt. Dette gjelder spesielt grupper der tålegrensene for forsuring er godt kjent (Fjellheim & Raddum, 199, Lien et al. 1991). Forsuringsindeksene er beregnet etter Fjellheim & Raddum (199) og Raddum (1999). Verdien 1 viser et bunndyrsamfunn som ikke er forsuringsskadet, mens verdien viser et sterkt skadet samfunn. Behandlingsprosedyrer og database er forøvrig felles med det nasjonale overvåkingsprogrammet for langtransportert forurenset luft og nedbør Resultater og diskusjon Totalt ble det i 2 registrert 8 døgnfluearter, 12 steinfluearter, og 16 arter/slekter av vårfluer i bunnprøvene fra Bjerkreimsvassdraget (vedlegg C1 og C2). 2 av de registrerte arter/grupper av bunndyr er, i følge oversikt av Fjellheim & Raddum (199), sensitive overfor forsuring. Tallene fra 1999 viser at mangfoldet av bunndyr i vassdraget stadig øker etter kalkingen. Det ble også registrert flere forsuringssensitive bunndyr i 2 enn i de foregående år. To arter ferskvannssnegl, Lymnaea peregra og Gyraulus sp., ble registrert i vassdraget i 2. Gjennomsnitt forsuringsindekser for 1996 (ukalket) og (kalkete stasjoner og referansestasjoner) er vist i figur 4.1. Det fremgår av figuren at vassdraget har bedret seg etter kalkingen. Både vår og høst 2 var forsuringsindeks 1 i de kalkete lokalitenene lik 1,. Lavere indeks 2 verdier, spesielt om våren, viser at de mest sensitive dyrene periodevis er utsatt for subletalt stress. Referansestasjonsnettet inneholder en del naturlig uforsurete lokaliteter, spesielt i de vestlige områdene fra Oslandsvatnet mot Svelavatnet. Forsuringsindeks Forsuringsindeks 1,9,8,7,6,5,4,3,2,1 1,8,6,4,2 V 96 V 96 H 96 H 96 V 97 V 97 Bjerkreim, Indeks 1 H 97 H 97 V 98 V 98 H 98 Bjerkreim, Indeks 2 H 98 V 99 V 99 Kalket Før kalking Referanse H 99 Kalket H 99 V Før kalking Referanse Figur 4.1. Gjennomsnittlig forsuringsindekser (indeks 1 og 2) for bunndyr i rennende vann i perioden V H H 1

11 I forbindelse med at vassdraget nå blir kalket, forventer vi at artsdiversiteten med hensyn til bunndyr skal stige. Det tilgrensende Ognavassdraget er et godt vassdrag å sammenligne med. I 1998 ble det registrert betydelig flere arter av døgnfluer og vårfluer i Ogna (Fjellheim & Raddum 1999), på tross av at Ogna er et mindre vassdrag. Vi forventer at flerelokaliteter vil bli kolonisert av snegl etter kalkingen. Ferskvannssnegl er svært sensitive ovenfor både forsuring og lavt kalkinnhold (Økland 199). Denne bunndyrgruppen har også vist respons etter kalkingen av Ogna, Audna og Vikedalselva (Fjellheim & Raddum 1995). 4.2 Bunndyrfaunaen i innsjøer i Bjerkreimvassdraget Forfatter: B. Walseng (NINA) Medarbeider: T. Bongard Materiale og metode Det foreligger bunndyrprøver fra seks innsjøer i 2 (tabell 1.1). Det er tatt roteprøver (maskevidde 25 mm) fra et representativt substrat for den enkelte lokalitet (1-7 min). Prøvene ble konservert på etanol og senere sortert under lupe. Døgnfluer, steinfluer og vårfluer er bestemt til art. imidlertid at arten er blitt vanlig i vassdraget. De følsomme artene, Cloeon dipterum og Caenis horaria, ble funnet i høye tettheter i Oslandsvatn ved begge besøk. I Fotlandsvatn ble det registrert åtte individer av Caenis horaria i september. Med unntak av B. rhodani ble det ikke påvist forsuringsfølsomme døgnfluearter i Svelavatn i 2. Alle vannene var representert med en eller begge de tolerante døgnfluene, Leptophlebia marginata og L. vespertina. Begge artene kunne forekomme i høye tettheter. Austrumdalsvatn hadde flere døgnfluer i 2 sammenlignet med de to siste årene da det tilsammen ble påvist ett individ. I 2 ble det funnet 3 individer av L.vespertina. Liksom i 1999 ble minst fire steinfluearter også registrert i 2. Ny art for vassdraget i 1999, Nemoura cinerea, ble funnet i Austrumdalsvatn også i 2. Tilsammen ble det registrert 18 vårfluearter i 2 det vil si en art mer enn i Oslandsvatn var den mest artsrike lokaliteten med tilsammen 9 arter, som riktignok er noe færre enn i 1999 da det ble registrert 12 arter. Også i Svelavatn var det en markert nedgang i antall arter sammenlignet med Lepidostoma hirtum som ble funnet i Oslandsvatn i juni, er karakterisert som en moderat følsom art Resultater og diskusjon Størst individtettheter ble i 2 liksom i 1999 registrert i Svelavatn hvor det i september ble registrert ca 75 individer pr minutt sparkeprøve (vedlegg C3). To tredjedeler av individene var fåbørstemark. Liksom tidligere år hadde Oslandsvatn størst diversitet med en rekke grupper som var vanlig forekommende. Det ble registrert 12 bunndyrgrupper i både juni og september. Dette er like mange grupper som ble funnet i I Svelavatn ble det funnet 1 grupper i juni og 11 grupper i september. Færrest grupper ble registrert Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn med seks grupper hver. Maudalsvatn hadde liksom tidligere år en høyere tetthet av bunndyr enn både Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. Også i Fotlandsvatn ble det registrert lave bunndyrtettheter. Fjærmygg forekom dominant ved begge besøk i alle seks vannene. Fåbørstemark, midd, døgnfluer, steinfluer og vårfluer forekom også som dominerende bunndyrgruppe i enkelte prøver. Oslandsvatn er fortsatt det vannet som hadde flest ph sensitive grupper. Gammarus lacustris var vanlig forekommende ved begge besøkene. Både i Svelavatn og Fotlandsvatn ble det påvist snegl noe som også var tilfelle i 1978 (upubl matriale) og i årene Tettheten av snegl i Svelavatn har økt de siste to årene og i september ble det funnet 153 individer/min spark i 1999 og 8 individer/min spark i 2, hovedsakelig Lymnea pelegra. Baetis rhodani, som er blitt vanlig ved elvestasjonene etter kalkingen av Bjerkreimvassdraget, ble liksom i 1999 også registrert i Svelavatnet i 2 (vedlegg C4). I 1999 ble det kun registrert ett individ mens det i 2 ble funnet 15 individer. Baetis sp fins vanligvis i rennende vann, slik at funnet i Svelavatn må sees på som en tilfeldighet. Funnet bekrefter 5 Annet 5.1 Krepsdyr i Bjerkreimvassdraget B. Walseng (NINA) Medarbeider: S.E. Sloreid Materiale og metoder Det foreligger kvalitative planktonprøver fra seks innsjølokaliteter (tabell 1.1). Det er tatt to hovtrekk fra bunn og opp til overflate (maskevidde 9 mm). I litoralsonen ble det tatt 1-3 hovtrekk avhengig av variasjon i substrat/vannvegetasjon. Det ble lagt vekt på at dominerende substrat/vannvegetasjon var representert. Det foreligger prøver fra to besøk (juni og september) i 2. Ved bearbeidingen av krepsdyrmaterialet ble minst 2 individer talt opp med tanke på å få et inntrykk av tettheten, samt for å få et bilde av mengdeforholdet mellom artene. Resten av prøvene ble gjennomgått for at eventuelt sjeldne arter skulle bli registrert. Med hensyn til bestemmelsesliteratur henvises til tidligere DN-rapport (Hindar et al. 1997) Kommentarer til registrerte arter Det ble i 2 påvist tilsammen 47 krepsdyrarter, henholdsvis 31 arter vannlopper og 16 arter hoppekreps (vedlegg D.1). Det ble funnet to nye arter for vassdraget, Iliocryptus sordidus og Alona intermedia, og tilsammen er det nå påvist 55 arter. På Sørlandet er det kun i Rorevassdraget, hvor 12 lokaliteter har 11

12 vært undersøkt årlig siden 1992, at det er registrert flere arter (Walseng & Halvorsen 1994). I. sordidus er den mest sjeldne av de to nye artene og denne er fra før registrert i syv vann i Norge. Sars (1992) fant den i Sognsvann og i Maridalsvatnet i Oslo der kun enkeltindivider av den lanksomtkrypende arten ble funnet nær bunnen. Arten synes ikke å være spesielt forsuringsfølsom da den er funnet i Øvre Jerpetjern og i Ljosvatn, begge med ph i underkant av 5,. Sistnevnte lokalitet ligger få kilometer øst for utløpet av Bjerkreimselva. Alona intermedia er mer vanlig og funnet i ca 8 lokaliteter. Funnene så langt indikerer at den er moderat følsom mot forsuring. I den opprinnelig sureste delen av vassdraget (Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Maudalsvartn), ble det registrert færre arter (11-17 arter) enn i Oslandsvatn, Svelavatn og Fotlandsvatn (14-28 arter) som hele tiden har hatt akseptabel vannkvalitet (vedlegg D.1). Artslisten inkluderer både forsuringsfølsomme og forsuringstolerante arter. Mixodiaptomus laciniatus som ble funnet i strandsonen til Austrumdalsvatn i 1999, ble ikke funnet I 2. Arten ble vurdert som indikasjon på en bedret vannkvalitet og er bl a kommet inn i Nesvatn (Hindar et al. 1997) og store Finntjern etter kalking (Kaste et al 1999) Planktoniske krepsdyr I Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Maudalsvartn er det registrert 4-5 arter planktoniske krepsdyr (vedlegg D2). Samfunnene i alle tre vannene er fortsatt dominert av vannloppen Bosmina longispina og cyclopoiden Cyclops scutifer. Calanoiden E. gracilis utgjorde små andeler av planktonet i alle tre vannene. Den dominerte totalt i høstprøvene fra Austrumdalsvatn i 1978 (upubl). Arten synes favorisert ved moderat forsuring men ved sterk forsuring, dvs ved ph ned mot 4,5, går den tilbake og kan forsvinne helt. C. scutifer, som dominerte i alle tre vannene, er noe mer følsom enn E. gracilis (Walseng upubl.). Etter at det ble kalket i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn har det noe overraskende ikke skjedd påviselige strukturendringer i sammensetningen av planktonet. Tettheten av krepsdyr i Austrumdalsvatn var noe høyere i 2 enn i både 1998 og 1999, men må fortsatt karakteriseres som lav. I Maudalsvatn er individtettheten relativt konstant og har hele tiden vært høyere enn i Austrumdsdalsvatn og Ørsdalsvatn. Unntak er juniprøvene fra Ørsdalsvatn der det var høy tetthet av cyclpoide nauplier, høyst sannsynlig C. scutifer. Det må tas forbehold om at det kun er kvalitative prøver som ligger til grunn for beregningene. I Oslandsvatn har det siden overvåkingen startet I 1996 vært registrert 11 planktoniske arter. Av disse er vannloppene Daphnia longispina og Daphnia galeata begge forsuringsfølsomme arter. Rovformen Leptodora kindti forekommer også hyppigere ved god vannkvalitet. Liksom tidligere år ble det også i 2 registrert tre calanoide hoppekrepsarter i Oslandsvatn hvorav Mixodiaptomus laciniatus er mer følsom enn Heterocope saliens og Eudiaptomus gracilis. I Svelavatnet er det de tre siste årene funnet få arter (5 arter). I 1997 ble det funnet 12 arter. Cyclops abyssorum har hele tiden vært vanligste copepode og dominerterte ved begge besøk i 2. Som en forklaring til det noe spesielle planktonsamfunnet i Svelavatnet er det tidligere antydet at dette kan ha sammenheng med ustabile forhold i vannet grunnet blandsoneproblematikk og temperaturforskjeller mellom de to grenene av vassdraget som møtes i vannet. Mens både Oslandsvatn og Svelavatn hadde høye individtettheter, bærer Fotlandsvatn preg av å være et gjennomstrømningsvann med få dyr. I 2 ble det kun registrert tre planktoniske arter. Mange litorale former i planktonet bekrefter inntrykket av at Fotlandsvatn er et grunnt gjennomstrømningsvann Litorale krepsdyr Likom tidligere år er det vannloppene Bosmina longispina, Alonopsis elongata, Chydorus sphaericus og Polyphemus pediculus som dominerer i litoralsonen. I Oslandsvatn, Svelavatn og Fotlandsvatn finns flere arter som kan karakteriseres som forsuringsfølsomme (vedlegg D3). Vannloppene Lathonura rectirostris, Camptocercus rectirostris, Ophryoxus gracilis, Alona intermedia og Pseudochydorus globosus samt Eucylops-artene E. macrurus, E. macruruoides og E. speratus er eksempler på slike arter DCA/PCA ordinasjon Artslistene for årene ble analysert ved hjelp av DCA ordinasjon. Forsommer og høstdata er slått sammen da tidligere undersøkelser har vist at disse datasettene supplerer hverandre. I motsetning til tidligere år da datasettet er analysert med aktiv ordinasjon dvs artsinventaret i alle lokalitetene er med på å påvirke resultatet, er det i 2 benyttet passiv ordinasjon. Kun artslistene fra de to referansevannene Maudalsvatn og Oslandsvatn er da brukt som grunnlag for analysen mens de øvrige vannen er plassert i forhold til disse uten at de påvirker ordinasjonen. I plottet er Maudalsvatn, Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn liksom tidligere år plassert i den venstre enden av akse 1 og med Oslandsvatn, Fotlandsvatn og Svelavatn til høyre i plottet (figur 5.1). Erfaring fra andre undersøkelser der lokalitetene representerer et spenn med hensyn til ph, er at ordinasjon har resultert i et plott der variasjonen langs 1-aksen er sterkt korrelert med ph (Hann & Turner 2, Schartau & Walseng 2 in press). Ordinajon av Bjerkreimsmaterialet gir et tilsvarende plott med en akselengde på ca 1.7 enheter (1- aksen), og korrelasjonen mellom 1-aksen og ph var meget klar (r 2 =,91). De to første aksene i plottet forklarer mer en halvparten av variasjonen i hele materialet. Artsplottet, som ikke er presentert her, viser at ph er viktig mht å forklare variasjonen langs akse 1 da survannstolerante arter dominerer i den venstre delen av aksen mens forsuringsfølsomme arter dominerer i den andre enden. Ved aktiv ordinasjon (jfr 1999) lå plottene for Svelavatn og Fotlandsvatn spredt langs 2-aksen. Fotlandsvatn har hele tiden vært adskilt fra Oslandsvatnet mht artsinventaret. Vannet har en artsrik fauna med mange arter som ikke er funnet i de øvrige vannene. I passiv ordinasjonenen fra 2 har Fotlandvatn 12

13 Akse 2 flyttet seg i retning av Oslandsvatn og i 2 har den en fauna som samsvarer med det neutrale referansevatnet. 1. Ma98 Au96 Au98 Ma96 Ma99 Au Ma Ma97 Au Planteplankton Bjerkreimvassdraget DCA ordinasjon (1996-2) Ør96 Ør99 Ør97 Forfatter: P. Brettum (NIVA) Ør98 Au97 Ør Fo97 Fo96 Fo98 SV99 Sur referanse Nøytral referanse Kalket Os97 Fo Fo99 SV97 SV98 Os96 Sv Os99 Os98 Os Akse 1 Figur 5.1. DCA-ordinasjon som viser plassering av undersøkte lokaliteter i Bjerkreimsvassdraget basert på krepsdyrfaunaen. Ma=Mudalsvatn, Au=Austrumdalsvatn, Ør=Ørsdalsvatn, Fo=Fotlandsvatn, SV=Svelavatn og Os=Oslandsvatn. I 2 ble det fra Maudalsvatn, Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn, som tidligere år, samlet inn kvantitative planteplanktonprøver på to tidspunkter. Innsamlingen skjedde 6. juni og 3. september. Alle prøvene ble tatt på 1 m dyp. Analyseresultatene er gitt i vedleggene D4, D5 og D6, og fremstilt i figurene 5.2, 5.3 og 5.4. I figurene er resultatene for 1997, 1998 og 1999 sammenstilt med årets resultater. Da prøvene i 1998 ble samlet inn til en litt annen tid enn de andre årene, i begynnelsen og slutten av vekstsesongen, kan en ikke uten videre sammenligne resultatene dette året med resultatene fra 1997, 1999 og 2. Maudalsvatn Vannet har et svært fattig planteplanktonsamfunn med få arter/ taksa og svært lave totalvolum alle år (figur 5.2 og vedlegg D4). I juni 1997 var totalvolumet 65 mm 3 /m 3 (mg/l våtvekt), og i september 1997, 31 mm 3 /m 3. Til sammen ble det i 1997 registrert 27 ulike arter/taksa i de to prøvene. I den ene prøven fra slutten av mai som ble analysert i 1998, ble det registrert et totalt planteplanktonvolum på 45.8 mm 3 /m 3 og 22 ulike arter/taksa. Prøven fra juni 1999 hadde et planteplanktonvolum på 18.3 mm 3 /m 3 og i september 54.4 mm 3 /m 3. Ialt ble det registrert 27 ulike arter/taksa i prøvene fra Til sammenligning ble det i de to prøvene fra 2 registrert 4 arter/taksa. Det vil si en viss økning fra tidligere år, selv om denne lokaliteten ikke er kalket og representerer en sur lokalitet. Totalvolumet av planteplankton i juni 2 var 75.2 mm 3 /m 3 og i september 79.3 mm 3 /m 3. Gullalger (Chrysophyceae) var den viktigste gruppen i 1. 2, noe som er vanlig i denne type lokaliteter. Hele 17 av de registrerte arter/taksa tilhørte denne gruppen, med ulike chrysomonader som de viktigste elementene. I 1999 var det gruppen dinoflagellater (Dinophyceae) som var den viktigste på begge prøvetakingstidspunktene. Selv om den ikke dominerte planteplanktonet i 2 var den viktig da også. Dinoflagellaten Peridinium umbonatum (P.inconspicuum) var mindre fremtredende enn i 1999 i planteplanktonsamfunnet i Maudalsvatn, mens Gymnodinium lacustre var det viktigste elementet innen gruppen i 2, spesielt om våren. De andre gruppene var av underordnet betydning. De registrerte arts- og gruppesammensetninger samt svært lave totalvolum av planteplankton, er typiske for svært næringsfattige, ultraoligotrofe vannmasser. Totalvolumet i prøvene fra 2 var jevnere men litt lavere enn maksimum i Selv om det ble registrert noen flere arter/taksa i 2 enn tidligere år i Maudalsvatn, ble de fleste registrerte arter/taksa fra tidligere år også registrert i planteplanktonsamfunnet i 2. Dette viser et relativt stabilt planteplanktonsamfunn når en tar i betraktning at det er basert kun på to prøver pr. år. Med så lave totalvolum som en registrerer i disse vannmassene er det rimelig at det vil være en del relative variasjoner selv om alle verdiene viser svært næringsfattige vannmasser. Ørsdalsvatn Også i Ørsdalsvatn er det registrert lite planteplankton med relativt få arter alle år. (figur 5.3 og vedlegg D5). Totalvolumet i 1997 var på 15 mm 3 /m 3 (mg/l våtvekt) i juni og kun 25 mm 3 /m 3 i september. I mai 1998 ble det registrert et totalvolum på bare 21.6 mm 3 /m 3, og i november kun 15.4 mm 3 /m 3. Dette er svært små volum. Tilsammen 26 ulike taksa ble registrert i 1997, mens det i 1998 kun ble registrert 17 arter/taksa. Prøven fra juni 1999 hadde et planteplanktonvolum på mm 3 /m 3 og i september på 51.4 mm 3 /m 3. Ialt ble det registrert 34 ulike arter/taksa i prøvene fra I 2 ble det registrert 33 arter/taksa men totalvolumene var jevnere og noe lavere enn maksimum i 1999, og også i Volumene var henholdsvis 69.5 mm 3 /m 3 i juni og 61.4 mm 3 /m 3 i september. Også i Ørsdalsvatn var gruppen gullalger (Chrysophyceae) den viktigste i vekstsesongen 2 med ulike små chrysomonader som de viktigste elementene. Gruppen fureflagellater (Dinophyceae) var viktig i planteplanktonsamfunnet også i 2, men ikke dominerende slik det ble registrert i juni Viktige elementer innen denne gruppen var Peridinium umbonatum (P. inconspicuum) og ulike arter av slekten Gymnodinium, først og fremst Gymnodinium lacustre. I prøvene fra 1997 ble det registrert et par individer av cryptomonaden Katablepharis ovalis. Denne arten forsvinner vanligvis fra vannmassene når ph går under 5,-5,5, men dukker opp igjen når ph øker, f.eks. ved kalking. Hvor fort dette skjer vil være avhengig av mulige refugier. Denne arten ble også registrert i septemberprøven fra 1999, og i begge prøvene fra 2, og ser ut til å ha etablert seg i planteplanktonsamfunnet. Et annet innslag i prøvene, som en vanligvis ikke finner i svært sure vannmasser, men som en registrerte i prøven fra september 1999, er cyanobakterien (Cyanophyceae) Merismopedia tenuissima. Denne er ofte forekommende i moderat sure til svakt sure vannmasser, men forsvinner i svært sure vannmasser. Arten ble også registrert i prøven fra september 2 i Ørsdalsvatn. 13