Bjerkreimsvassdraget. 1 Innledning. 1.2 Kalkingsstrategi. 1.1 Områdebeskrivelse

Transkript

1 Bjerkreimsvassdraget Koordinator: B. Walseng, NINA 1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse Vassdragsnr, fylke: 27, Rogaland og Vest-Agder Kartreferanse, utløp: , kartblad 1211 I Areal, nedbørfelt: 75,8 km 2 (før regulering) Spesifikk avrenning: 77,1 l/s/km 2 Middelvannføring: 54,4 m 3 /s (før regulering) Regulering: St. Myrvatn er regulert 22 m, 2 km 2 er overført Figgjo Lakseførende strekning: Til Indre Vinjavatn, samt 7-8 km innenfor Ørsdalsvatn. Kalking: Kalket i diverse innsjøer, deriblant Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. Kalkdoserer ved Malmei i drift siden september Kalkingsstrategi Bakgrunn for kalking: Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Rogaland har karakterisert laksebestanden i vassdraget som sårbar pga. forsurings-situasjonen. Kalkingsplan: Kaste et al Biologisk mål: Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer. Vannkvalitetsmål: Lakseførende strekning: 15/2-31/5: ph 6.2, 1/6-14/2: ph 6.. Kalkingsstrategi: Vassdraget kalkes ved en kombinasjon av innsjøkalking (Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn) og dosererkalking (Malmei v. utløp Byrkjelandsvatn). Nedbørfeltet har i hovedsak en berggrunn bestående av gneis og gneisgranitt som er tungt forvitrelige bergarter (figur 1.1). Det har imidlertid også innslag av mer lett forvitrelige bergarter samt løsmasseavsetninger som resulterer i at nedbørfeltet har en variert vannkjemi. I den vestligste delen, som kommer fra Oslandsvatnet, ligger ph mellom 6, og 7,. I de østlige delene av feltet var ph før kalking rundt 5, eller i underkant. Kalking i 21 Ørsdalsvatn kalket med 1167 tonn VK3 (99% CaCO 3 ) i februar/ mars, mens Austrumsdalsvatn ble kalket i juli med 327 tonn VK3. I alt 19 andre sjøer ble kalket i 21. Simulert som VK3 kalk tilsvarte dette 218 tonn. Ved helikopterkalkingene i 21 ble det benyttet BioKalk, som er en flytende kalkslurry med et noe annet CaCO 3 innhold (1.35 kg CaO3 pr. liter) og generelt bedre oppløsningegenkaper enn kalksteinsmel. Figur 1.1. Vassdraget med nedbørfelt. 25

2 Doserer (Malmei): 5 tonn VK3 Kalkingsdataene er innhentet fra Fylkesmannen i Rogaland v/miljøvernavdelingen. Hydrologi 21 Meteorologisk stasjon: 4354 Ørsdalen Årsnedbør 21: 22 mm Normalt: 2358 mm % av normalen: Stasjonsoversikt Overvåkingsprogrammet i Bjerkreimvassdraget inkluderer seks innsjøer og 31 elvestasjoner (figur 1.2 og tabell 1.1). Alle innsjøene blir fulgt mht planktoniske og litorale krepsdyr samt bunndyr. Vannkjemi og phytoplanktonundersøkelser foreligger fra Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Maudalsvatn. Sistnevnte lokalitet blir ikke kalket og fungerer som referanselokalitet. Vannvegetasjon blir registrert i Fotlandsvatn, Svelavatn og Oslandsvatn (hvert 3. år). Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn, Maudalsvatn og Oslandsvatn blir prøvefisket (hvert 3. år). Vannkjemi blir registrert ved åtte elvestasjoner, henholdsvis tre med lang serie og fem med kort serie (frekvens 16). Vannvegetasjon og bunndyr skal følges ved respektive fem og 15 stasjoner. Vannvegetasjon er tenkt kartlagt hvert tredje år. Anadrom fisk registreres ved 2 stasjoner. Figur 1.2. Stasjonsnett i Bjerkreimvassdraget mm nedbør ØRSDALEN Norm 61-9 m 3 /s Gjedlakleiv 1 5 JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES jan.1 mar.1 mai.1 jul.1 sep.1 nov.1 Figur 1.3. Månedlig nedbør i 21 ved meteorologisk stasjon Ørsdalen. Normal månedsnedbør for perioden er angitt (DNMI 21). Figur 1.4. Vannføring (døgnverdier) ved stasjon Gjedlakleiv 1999 (NVE 21). 26

3 Tabell 1.1. Oversikt over hvilke aktiviteter som blir utført ved de forkjellige stasjonene i Bjerkreimvassdraget. Vannkj. Vannkj. Phytopl. Veget. Begr. Krepsd. Bunnd. Bunnd. Fisk Fisk Analy. Frekv. Elv Innsjø Anadr. Innl. Institusjon NIVA NIVA NIVA NIVA NIVA NINA LFI NINA NINA NINA Elvestasjoner 1 Maudalsåni 32VLL x 2 Innl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x 3 Utl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x 4 Utl. fra Stølsvatnet 32VLL x 5 Utl. Fuglestadvatnet 32VLL x x 6 Utl. Byrkjelandsvatn 32VLL K 12 x x x x 7 Innl. Austrumdalsv. 32VLL x 8 Utl. Austrumdalsvatn 32VLL K 12 x 9 Malmeim 32VLL x 1 Innl. Hofreistevatn 32VLL x x x 11 Utl. Hofreistevatn 32VLL K 12 x x x x x 12 Hofreisteelva 32VLL x 13 Innl. Røyslandsvatnet 32VLL x x 14 Skjevelandsåni 32VLL x 15 Vikeså 32VLL x 16 Holmen 32VLL x x x 17 Geitreim 32VLL K 12 x x 18 Storåna II Ørsdalselva 32VLL x 19 Storåna I Ørsdalselva 32VLL L 12 x x x 2 Høglandsåna 32VLL Utl. Ørsdalsvatn 32VLK K 12 x x x x x 22 Utl. Odlandshølen 32VLK x 23 Bjerkreimselva I 32VLK x 24 Bjerkreimselva II 32VLK x 25 Bjerkreimselva III 32VLK x 26 Bjerkreimselva IV 32VLK x 27 Bjerkreimselva V 32VLK x 28 Tengesdal 32VLK x x x 29 Utl. fra Hetlandsvatnet 32VLK Utløp Fotlandsvatn 32VLK x x 31 Tengs (utløp)* 32VLK L 12 x Innsjøstasjoner I Fotlandsvatn 32VLK x x x x II Ørsdalsvatn 32VLK K (5 dyp) 2 x x x x III Svelavatn 32VLL x x x x IV Austrumdalsvatn 32VLL 4 8 K (4 dyp) 2 x x x x V Oslandsvatn 32VLL x x x VI Maudalsvatnet 32VLL K (4 dyp) 2 x x x x x 27

4 2 Vannkjemi Forfattere: Ø. Kaste og L. B. Skancke, NIVA Medarbeidere: R. Høgberget og M.C. Lie, NIVA Prøvetaker: Jan Tore Skårland, Vikeså være giftig for fisk i perioder av året. I referansesjøen Maudalsvatn lå ph-verdiene på 5,3 om våren og 5,5-5,7 om høsten ved de to prøvetakingsrundene i 21. Dette er omtrent på samme nivå, eller noe høyere (vårverdiene) enn det som ble registrert foregående år. Den vannkjemiske overvåkingen av Bjerkreimsvassdraget i forbindelse med kalking ble igangsatt i Bjerkreimsvassdraget hadde før kalking store variasjoner i vannkvalitet i ulike deler av feltet pga. geologiske forhold og menneskelig aktivitet. De nordøstre delene, inkludert Ørsdalen og områdene oppstrøms Hofreistevatn er sterkt påvirket av forsuring. Omlag 3/4 av avrenningen i vassdraget kommer fra disse områdene. LAl, µg/l Inn Ørsdalsv. Tengs Ukalkede referansestasjoner Som tidligere hadde hovedinnløpet til Ørsdalsvatn betydelige ph-svingninger gjennom året, med de laveste verdiene i mai og oktober (hhv. 5, og 5,1) (figur 2.1). Kalsiumkonsentrasjonene i elva lå i området,3-1, mg/l, og dette gav en noe høyere årsmiddelverdi enn i 2 (tabell 2.1). Konsentrasjonene av labilt aluminium (LAl) varierte i området 1-57 µg/l, og dette er det laveste maksimalnivået som er registrert de siste fem årene (figur 2.2). Dette understøttes av et gradvis stigende ph-nivå på referansestasjonen siden målingene kom i gang i 1992 (figur. 2.3). På tross av den positive utviklingen i både ph og LAl-konsentrasjoner, vil vannkvaliteten i innløpet til Ørsdalsvatn fortsatt ph ph ph jan.97 jan.98 jan.99 jan. jan Inn Ørsdalsv. Ut Ørsdalsv. Ut Austrumdalsv. Ut Byrkjelandsv. 4. jan.97 jan.98 jan.99 jan. jan.1 Utløp v. Tengs Ut Hofreistev. Gjedrem 4. jan.97 jan.98 jan.99 jan. jan.1 Figur 2.1. ph-utvikling 4 jan.97 jan.98 jan.99 jan. jan.1 Figur 2.2. Labilt aluminium Austrumsdalsvatn og Ørsdalsvatn (kalkede sjøer) Disse to innsjøene ble kalket i hhv. juli og februar/mars. Kalkingen medførte at den midlere kalsiumkonsentrasjonen (for hele vannsøylen) i november var 1,43 og 1,19 mg/l i hhv. Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn. Det har dermed vært en gradvis avtakende kalsium-konsentrasjon i høstprøvene (november/desember) fra de to innsjøene siden 1998, da de midlere Cakonsentrasjonene i de to innsjøene var hhv. 1,78 og 1,42 mg/l. Denne nedgangen i innsjøenes kalsiuminnhold har ikke medført noen nevneverdig endring i ph (6,2-6,6 i 21) eller økning i LAl-konsentrasjonene (1-7 µg/l)), selv om alkaliteten er noe redusert. For annet år på rad, ble det ikke registrert forsuringsepisoder under isen i Austrumdalsvatn i 21. ph Innløp Ørsdalsv. 1 per. Mov. Avg. (Innløp Ørsdalsv.) Figur 2.3. Langtids ph-utvikling på referansestasjonen i innløpet til Ørsdalsvatn. 1-punkts flytende middel er angitt. Anadrom strekning ph-verdiene ved utløpet av Byrkjelandsvatn (oppstrøms Malmei-dosereren) varierte i området 5,9-6,3 i 21 (Figur 2.1). Det har vært en gradvis økning i ph på denne stasjonen siden 1997, med unntak av 2 da det generelle ph-nivået lå noe lavere. Det var svært lave LAl-konsentrasjoner i utløpet av Byrkjelandsvatn i 21, tatt i brakting at vannet her er ukalket (7-1 µg/l i smoltifiseringsperioden, maks 14 µg/l ellers). Stasjonen ved utløpet av Hofreistevatn integrerer effektene av kalkingen både i Austrumdalsvatn og ved doseringsanlegget på Malmei. ph-verdiene på denne stasjonen lå stabilt i området 28

5 6,5-6,7 i 21, noe som tilsier en svak økning i forhold til tidligere år (figur 2.1). LAl-konsentrasjonene var svært lave i 21, med en maksimalverdi på 8 µg/l. Resultatene fra DNs vannkjemikontroll-prosjekt nedstrøms doseringsanlegg (figur 2.4) viser at laveste ph-verdi ble målt i januar (5,9), de resterende verdiene lå alle på 6,4 eller høyere. Ved Gjedrem og Tengs, lenger nedover på den anadrome strekningen, lå ph-verdiene i området 6,4-6,8 i 21. Dette er verdier godt over ph-målet, og årsmiddelverdiene lå med dette omlag,2 ph-enheter høyere enn i 2. LAl-konsentrasjonene i smoltifiseringsperioden var hhv. 1-6 og 3-7 µg/l, og ved disse nivåene vil det trolig ikke oppstå skade på laksesmolt hverken i ferskvann og i sjøvann (Hindar et al. 1997). Våren 21 var relativt tørr, slik at en bør være forsiktig med justere ned kalkdosene i smoltifiseringsperioden på basis av kjemidata fra dette året. Det kan imidlertid være rom for en viss reduksjon av kalkdosene ved Malmei i perioden da ph-målet i elva er 6,. En bør likevel operere med en viss sikkerhetsmargin ut over høsten for å ta høyde for flommer som kan øke transporten av surt vann inn i elva nedstrøms doseringsanlegget. ph Malmei oppstr Malmei nedstr jan-1 apr-1 jul-1 okt-1 Figur 2.4. Resultater DNs vannkjemikontroll-prosjekt, analysert ved Rødmyr Miljøsenter, Skien. Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier for 21. Nr Stasjon Dato ph Ca ALK-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 2A Utl. Byrkjelandsvatn Mid Min Max N Utl. Austrumsdalsvatn Mid Min Max N Utl. Hofreistevatn Mid Min Max N Gjedrem Mid Min Max N Innl. Ørsdalsvatn Mid Min Max N Utl. Ørsdalsvatn Mid Min Max N Utløp v. Tengs Mid Min Max N

6 3 Fisk 3.1 Anadrom fisk Bjørn Mejdell Larsen 1, Hans Mack Berger 1, Jan Gunnar Jensås 1, Einar Kleiven 2, Agnar Kvellestad 3, Roar Lund 1 og Rolf Sivertsgård 1 1 Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim 2 Norsk institutt for vannforskning Sørlandsavdelingen, Televeien 3, 4879 Grimstad 3 Veterinærinstituttet, Postboks 8156, Oslo dep., 33 Oslo Det ble tatt gjelleprøver av 8 ørretunger på stasjon 19, 8 laks- og 7 ørretunger på stasjon og 8 laks- og 8 ørretunger på stasjon Andre gjellebue på fiskens venstre side ble dissekert ut i felt og fiksert på 1 % fosfat-buffra formalin. Metode og framgangsmåte for videre bearbeiding og analysering er gitt av Kvellestad & Larsen (1999). Resultatene presenteres som andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering på gjelleoverflaten eller i gjelleepitelet. Andre typer av histologiske forandringer omtales bare hvis de kan settes i sammenheng med metallakkumuleringen Innledning Det er tidligere gjennomført ungfiskundersøkelser i Bjerkreimselva i 1977 (Undheim 1981), og vassdraget var med i overvåkingen av vassdrag som Fylkesmannen i Rogaland etablerte i 1989 (bl.a. Persson 1993, Helgøy & Enge 1995). I forbindelse med kalkingstiltak i Bjerkreimselva startet NINA en overvåking av ungfiskbestandene av laks og ørret høsten 1996 (Larsen 1997). Dette ble videreført etter samme opplegg i Enkelte av stasjonene i øvre del inngikk tidligere i overvåkingen av forsuringssituasjonen i vassdraget som NINA er ansvarlig for, og det finnes derfor data fra enkeltlokaliteter tilbake til 1986 (Hesthagen et al. 1992). Det resterende stasjonsnettet i forsuringsovervåkingen vil tjene som referanse til kalkingsovervåkingen Metode Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat etter standard metoder på 2 stasjoner i lakseførende del av vassdraget i august 21 (vedlegg B.1). Stasjonene ligger i Ørsdalen, stasjonene på utløpselva fra Ørsdalsvatn, stasjon 9 i Austrumdalselv ved Malmeim, stasjon 3 på utløpet fra Ytre Vinjavatn, stasjonene 6 og 1 mellom Byrkjelandsvatn og Hofreistevatn, stasjonene i Hofreisteåni, stasjon 15 i Skjevelandsåni, stasjonene og mellom Svelavatn og Fotlandsvatn og stasjonene 3-31 mellom Fotlandsvatn og Tengs (figur 1.2). All fisk ble artsbestemt og lengdemålt til nærmeste millimeter i felt, og et utvalg av fisken ble konservert og lagret for senere aldersbestemmelse. Beregning av fisketetthet ble utført som beskrevet av Bohlin (1984) og Bohlin et al. (1989) etter fangst i tre fiskeomganger. Det er skilt mellom årsyngel (+) og eldre ungfisk ( 1+). Tettheten er beregnet som: - Gjennomsnittet basert på sum fangst i de tre respektive fiskeomgangene for alle stasjonene samlet (tetthet 1) - Gjennomsnittet av beregnet tetthet på alle enkeltstasjonene (tetthet 2) Alle tettheter er oppgitt som antall individer pr. 1 m 2, og vist i vedlegg B.1 og B.2 som også oppgir standardavviket for tetthet 1 og tetthet 2. Figur 3.1. Tetthet 1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i ulike deler av lakseførende del av Bjerkreimselva i Stasjon 18-19: Ørsdalen, stasjon 3, 6 og 1: Vinjavatn-Hofreistevatn, stasjon 11-12: Hofreisteåni, stasjon 16-17: Svelavatn-Bjerkreim og stasjon 23-27: Bjerkreim- Fotlandsvatn. Stasjon 21-22: Utløp Ørsdalsvatn, stasjon 9: Austrumdalselv, stasjon 15: Skjevelandsåni og stasjon 3-31: Fotlandsvatn- Tengs er ikke vist Resultater og diskusjon Ungfiskundersøkelser: Laks Det har vært en entydig positiv økning i utbredelsen av laksyngel i Bjerkreimselva fra 2 % av stasjonene i 1996 til 75 % allerede i 1998 (vedlegg B.2). Det manglet fortsatt laksyngel i Ørsdalen (stasjon 18-19) i 21 slik det har gjort i alle år, og det var bare sporadiske funn av yngel ovenfor Hofreistevatn. I 1999 ble det funnet laksyngel på innløpet av Hofreistevatn (stasjon 1) og utløpet av Ytre Vinjavatn (stasjon 3), men her var det ingen funn i 2 eller 21. I Hofreisteåni (stasjon 11-12) ble det funnet laksyngel for første gang i 1998, og selv om tettheten økte litt i 21 var tettheten fortsatt lav (figur 3.1). Selv om laks tidvis utnytter hele den lakseførende strekningen mellom Svelavatn og Vinjavatn samt Austrumdal er antall laksyngel fortsatt lavt i denne delen av vassdraget. Det er derfor store 21

7 muligheter for å øke produksjonen av laksunger i dette området. I likhet med årene ble det fanget flest laksyngel på stasjonene i hovedvassdraget mellom Svelavatn og Fotlandsvatn i 21 (figur 3.1). Det var høyest tetthet av yngel ved Apeland- Vinningland (stasjon 24-25) med individer pr. 1 m 2. Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel for alle undersøkte stasjoner var 34 individer pr. 1 m 2 i 21. Dette var det samme som Figur 3.2. Tetthet 1 pr. 1 m 2 av laks og ørret i lakseførende del av Bjerkreimselva i i 2, og det har vært en positiv utvikling i tettheten av laksyngel i Bjerkreimselva for årene fra 1996 til 21 selv om det var en liten nedgang i de to siste årene (lineær trendlinje: y = 7,9x 5,2; R 2 =,73) (figur 3.2). I 1996 ble det fanget eldre laksunger bare på 4 av de 2 undersøkte stasjonene. I løpet av få år har utbredelsen økt betydelig, og eldre laksunger ble i 2 og 21 påvist på 7-75 % av stasjonene i Bjerkreimselva (vedlegg B.2). Eldre laksunger manglet i stor grad på strekningen ovenfor Hofreistevatn, i Austrumdal og på elva ut fra Ørsdalsvatn. Det var størst tetthet av eldre laksunger i Skjevelandsåni og i hovedvassdraget mellom Svelavatn og Bjerkreim samt ved Tengs i 21 (27-47 individer pr. 1 m 2 ) (vedlegg B.1). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger var 1 individer pr. 1 m 2 i 21. Tettheten har økt hvert år fra 1996 til 2, men gikk ned igjen noe i 21. Dette kan i noen grad henge sammen med at tettheten av laksyngel var lavere i 2 sammenlignet med På tross av dette er det en positiv tendens i tettheten av eldre laksunger for årene fra 1996 til 21 (lineær trendlinje: y = 2,5x 1,4; R 2 =,63) (figur 3.2). Bjerkreim elveeigarlag driver klekkeri og har satt ut laksyngel i Bjerkreimsvassdraget siden Utsettingene tidlig på 199- tallet kan være noe av årsaken til den positive fangstutviklingen av laks i vassdraget i I 1996 ble det bare satt ut yngel i Svelabekken og Skjevelandsåni (J. Skårland pers. medd.). Yngel som ble funnet på utløpet av Byrkjelandsvatn og i hovedvassdraget mellom Apeland og Tengesdal i 1996 var derfor naturlig produsert yngel. I ble det årlig satt ut mellom 17 og 3 laksyngel i vassdraget. De første årene ble en vesentlig del av dette satt ut i hovedvassdraget mellom Svelavatn og Tengesdal. Fra 2 endret man på utsettingsstrategien, og yngelen ble i hovedsak spredd i Hofreisteåni, men også i vassdraget opp til Veen og i Austrumdalsåni samt flere mindre bekker i området ved Vikeså og oppstrøms Svelavatn ble benyttet (T. Bjerkreim pers. medd.). I Hofreisteåni var det lavere tetthet av laksyngel enn forventet i 2 og 21 sett i forhold til det store antallet som ble satt ut om våren. Det er gjennomført gjelleundersøkelser av laks i Det ble påvist metallakkumulering i sparsomme eller moderate mengder i epitelet på gjellene til 8-1% av laksen i Bjerkreimselva ved Tengs fram til og med 2, men bare 2 % av laksungene hadde slik metallakkumulering i 21 (tabell 3.1). Det er imidlertid noe usikkert om alt materialet som er påvist tidligere virkelig er metaller. I Hofreisteåni var det ingen metallakkumulering hos laks i 1999, men i 2 og 21 hadde all fisk sparsomme eller moderate mengder i gjelleepitelet. Selv om en foreløpig ikke vet hvor stor en slik metallakkumulering må være for at den skal ha negative effekter på individ- og populasjonsnivå er det antatt at all metallakkumulering i epitelet er et uttrykk for eksponering for en suboptimal vannkvalitet (Kvellestad & Larsen 1999). Laksungene varierte i lengde fra 29 til 139 mm i slutten av august 21 (figur 3.3). Årsyngelen var gjennomsnittlig 48 mm (tabell 3.2), og veksten var omtrent som i 1999, men bedre enn i 2. Det er markerte vekstforskjeller innad i vassdraget, og i 21 var veksten best på elvestrekningen mellom Vinjavatn og Svelavatn. Laksyngelen var ca 15 mm større der enn på strekningen mellom Bjerkreim og Fotlandsvatn. I hovedvassdraget nedenfor Bjerkreim kommer det kaldere vann inn fra den østlige sidegreinen som drenerer gjennom Ørsdalsvatn. Veksten til laksyngel fra utløpet av Ørsdalsvatn og i hovedvassdraget ned til Fotlandsvatn blir derfor lavere enn i resten av vassdraget. Lengden av ett- og toårige laksunger var henholdsvis 88 og 112 mm i 21 (tabell 3.3). Veksthastigheten har avtatt etter 1998, og andelen treårig smolt vil øke, spesielt i nedre deler av vassdraget. Foreløpig vil innslaget av toårig smolt være størst i øvre del, blant annet i Hofreisteåni. Det var også en høyere andel av toårige laksunger i 21 sammenlignet med 2. Fordelingen mellom ett- og to-årige laksunger var henholdsvis 68 og 32 % i 21, og begrepet eldre laksunger omfattet bare disse årsklassene. Andel, % Bjerkreimselva laks (N = 796) Laksyngel (+) Eldre laksunger (>+) Lengde, mm Figur 3.3. Lengdefordeling av laks fra lakseførende del av Bjerkreimselva i slutten av august

8 Tabell 3.1. Resultat av histologisk undersøkelse av gjeller fra fisk i Bjerkreimselva i N er antall fisk undersøkt. ASA+overfl. = ASA-positivt materiale på gjelleoverflaten. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (-3) på gjelleoverflaten er oppgitt. ASA+int. = ASA-positivt materiale i gjelleepitelet. Andel av fisken som har ulike grader av metallakkumulering (-3) i gjelleepitelet er oppgitt. = ikke påvist, 1 = sparsom forekomst, 2 = moderat forekomst og 3 = betydelig forekomst. For nærmere beskrivelse se Kvellestad & Larsen (1999). ASA+ overfl., % ASA+ int., % Art År Stasjon N Laks * * * Ørret * Det er usikkert om materialet som er påvist er metall Ørret Det ble funnet ørretyngel eller eldre ørretunger på alle stasjonene i den lakseførende delen av vassdraget i 21. Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel var 2 individer pr. 1 m 2. Dette var en liten nedgang sammenlignet med 2, og det kan ikke påvises noen statistisk endring i tettheten av ørretyngel for perioden fra 1996 til 21 (lineær trendlinje: y =,5x + 19,8; R 2 =,7) (figur 3.2). I Ørsdalen ovenfor Ørsdalsvatn har det vært en økning i tetthet av ørretyngel nærmest innsjøen, men i øvre del er det fortsatt nær fisketomt. Selv om stasjonene 18 og 19 ligger ovenfor den delen av Bjerkreimselva som kalkes har det i flere år vært god produksjon av ørretunger i den delen av elva som fungerer som gyteområde for ørret fra Ørsdalsvatn. I 21 var det imidlertid en nedgang i tettheten av ørret i Ørsdalen (figur 3.1), og selv om det er en generell positiv utvikling i vannkvalitet kan den fortsatt være giftig for fisk i perioder av året. I resten av Bjerkreimsvassdraget var det mindre endringer sammenlignet med tidligere år. Høyest tetthet var det i øvre del av vassdraget ved Vinjavatn og Byrkjelandsvatnet, nedenfor Svelavatn, nedenfor Ørsdalsvatn og i hovedvassdraget ved Apeland (vedlegg B.1) Gjennomsnittlig tetthet for eldre ørretunger var 6 individer pr. 1 m 2 i 21, som er nær det samme som i tidligere år. Tettheten var størst ved utløpet av Byrkjelandsvatn, ved innløpet av Hofreistevatn og ved innløpet av Ørsdalsvatn der tettheten var mellom 13 og 26 individer pr. 1 m 2. For øvrig var tettheten gjennomgående lav på de andre stasjonene (-1 individer pr. 1 m 2 ). Tettheten av ørretunger i ukalkede referansestasjoner i gytebekker til innsjøer i Bjerkreimsvassdraget viste en generell positiv utvikling i (Hesthagen et al. 21) dog med enkelte avvik (bl.a. i 1993), som kan skyldes markerte sjøsaltepisoder i enkelte år (se Hindar et al. 1995). I 2 fortsatte den positive utviklingen i tettheten av ørretyngel, og det var også en svak økning i antall eldre ørretunger (SFT 21). Resultatene reflekterer den generelle bedring som gjør seg gjeldende i forsuringsutsatte områder der fisken reetablerer seg i tidligere nær fisketomme områder. Tettheten av ørretyngel på referansestasjonene hadde samme utvikling som ørretyngel i lakseførende del av vassdraget fra 1996 til 2 (lineær trendlinje: y = 2,4-33,9; R 2 =,93). Det ble påvist metallakkumulering i gjelleepitelet hos -71 % av ørreten fra 1996 til 21 ved Tengs (tabell 3.1). Andelen var størst i 1997, og det var bare i 1999 det ikke ble påvist metallakkumulering. Ørret i Hofreisteåni hadde om lag samme metallakkumulering som ørret fra Tengs. All ørret fra Ørsdalen (stasjon 18-19) derimot hadde metallakkumulering i store mengder i epitelet i Dette er fra den ukalkede delen av vassdraget, og 2 % av fisken hadde også akkumulert metall på gjelle- 212

9 overflaten i All påvisbar metallakkumulering på gjelleoverflaten vil ha negative effekter på individnivå, og mulige effekter også på populasjonsnivå. Det er mer usikkert hvilken effekt små mengder metall i gjelleepitelet har, men det er antatt at all slik metallakkumulering er et uttrykk for eksponering for en suboptimal vannkvalitet (Kvellestad & Larsen 1999). Ørretungene varierte i lengde fra 35 til 28 mm i slutten av august 21 (figur 3.4). Årsyngelen var gjennomsnittlig 55 mm (tabell 3.2). Veksten har ikke endret seg i vesentlig grad i hovedvassdraget etter Årsyngelen var større i 1998 og 21, men begge årene ble det fisket noe senere på høsten. Det har derimot vært en positiv økning i tilveksten for ørretyngel nedstrøms utløpet av de to store innsjøene Ørsdalsvatn og Austrumsdalsvatn etter kalking. Lengden av ettårige ørretunger var 98 mm i 21 (tabell 3.3). Veksten var noe bedre for ørret enn for laks i vassdraget, men noe ørret vil likevel ikke smoltifisere før den er tre år gammel. Det er funnet enkelte eldre, muligens stasjonære, ørret på elva Tabell 3.2. Gjennomsnittslengder (i mm) med standardavvik (x±sd) for årsyngel av laks og ørret i ulike deler av Bjerkreimselva august 21. N er antall undersøkte individer. Stasjon Laks Ørret x±sd N x±sd N Ørsdalen - 46± Utløp Ørsdalsvatn 49±4 1 51± Austrumdalselv 5±3 7 47±4 17 3,6,1 Vinjavatn-Hofreistevatn 62±6 3 54± Hofreisteåni 6± ± Skjevelandsåni 56±5 2 58± Svelavatn-Bjerkreim 57± ± Bjerkreim-Fotlandsvatn 45± ± Fotlandsvatn-Tengs 55±3 1 6±5 4 [1-2] Bjerkreimselva 48± ±9 386 også, og fisk opp til fem år er aldersbestemt tidligere. Begrepet eldre ørretunger omfattet likevel i hovedsak ett-, og toårige ørretunger i 21. Fordelingen var henholdsvis 79, 13 og 7 % for ørret med alder 1+, 2+ og 3+ i 21. Andel, % Bjerkreimselva ørret (N = 518) Ørretyngel (+) Eldre ørretunger (>+) Lengde, mm Figur 3.4. Lengdefordeling av ørret fra lakseførende del av Bjerkreimselva i slutten av august 21. Andre arter Det ble bare fanget ål i lite antall (5-1 individer) på to av stasjonene i vassdraget i 21, og ingen andre arter ble påvist. Tidligere er det fanget bekkerøye i Ørsdalen, Hofreisteåni, Skjevelandsåni og i hovedvassdraget ved Apeland. Denne arten har naturlig reproduserende bestander i innsjøer i Bjerkreimsvassdraget (bl.a. Enge 1987). Tabell 3.3. Gjennomsnittslengder med standardavvik (x±sd) hos ungfisk av laks og ørret i lakseførende del av Bjerkreimselva i Aldersbestemmelse av spritfiksert materiale. N er antall undersøkte individer x±sd N x±sd N x±sd N x±sd N Laks ± ± ± ± ± ± ±5 61 9± ± ± ± ± Ørret* ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ± ±6 3 * Tillegg 1998: 4+: 28±4 mm (N=2); 1999: 4+: 28 mm (N=1); 2: 5+: 25 mm (N=1); 21: 4+: 189±27 mm (N=2) 213

10 3.1.4 Fangststatistikk Selv om fangstoppgavene på 197-tallet og fram til begynnelsen av 199-tallet oppfattes som svært unøyaktige kan trenden som synliggjøres være reell nok (H. Lura pers. medd.) (figur 3.5). En ny fisketrapp i Fotlandsfossen (bygd i 1978) synes å ha bidratt positivt ved at fisken har hatt muligheter til å gå opp i de mindre sure sidevassdragene for å gyte, og dette kan være forklaringen på den økende fangsten av laks i vassdraget som startet i andre halvdel av 198-tallet (Johnsen et al. 1999). Ujevne fangster skyldes sannsynligvis forskjellig overlevelse hos ungfisk fra år til år på grunn av sure episoder (H. Lura pers. medd.). Fangstutbyttet var oppe i ca 5 tonn allerede i 1993, men sank igjen til 764 kg året etter. Deretter har det igjen vært økende fangster, og i 1998 var utbyttet nær 1 tonn. Etter en liten nedgang i 1999 økte fangstutbyttet til nærmere 14 tonn i 2 og 14,5 tonn i 21. Tar vi fangsten som et relativt mål på gytebestandens størrelse i de ulike årene vil vi forvente at dette skal gi seg utslag i varierende yngeltetthet året etter. Det viser seg å være en signifikant sammenheng mellom fangstutbyttet i og tetthet av laksyngel året etter ( ) i Bjerkreimselva (figur 3.6). Dette samsvarte godt med nedgangen i tettheten av laksyngel i 2, men det skulle gitt høyere tetthet av yngel i 21 enn det som faktisk ble funnet. Forventningen for 22 vil være at tettheten av laksyngel skal øke ytterligere. 3.2 Innlandsfisk Forfattere: Randi Saksgård, Trygve Hesthagen*, Hans M. Berger og Leidulf Fløystad Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim Innledning I forbindelse med kalkingen av Bjerkreimvassdraget i 1996 ble det foretatt fiskebiologiske undersøkelser i fire innsjøer i 1996 og Undersøkelsene ble videreført i 1999 og 21. Formålet med dette overvåkingsprogrammet er å studere eventuelle bestandsendringer hos de ulike fiskeartene som følge av kalkingen. Resultatene vil være med på å danne grunnlaget for evaluering av tiltaket. Det er valgt ut fire innsjøer hvor utviklingen i fiskebestandene studeres; Ørsdalsvatn (II), Austrumdalsvatn (IV), Oslandsvatn (V) og Maudalsvatn (VI). Bare Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i hovedvassdraget er kalket, mens Oslandsvatn og Maudalsvatn er valgt som referanselokaliteter. I Austrumsdalsvatn og Maudalsvatn er aure eneste fiskeart; mens det er aure og røye i Oslandsvatn og aure og bekkerøye i Ørsdalsvatn. Det er ikke kjent at bekkerøya i Ørsdalsvatn reproduserer. Det er trolig ål i alle de undersøkte innsjøene, mens det kan forekomme laks i Ørsdalsvatn. Fangst, kg Laks Sjøørret Figur 3.5. Årlig oppfisket kvantum av laks og sjøørret i Bjerkreimsvassdraget i perioden (Norges Offisielle Statistikk). Fangsten av laks i 1967 omfatter også fangst fra Tengsvåg. Antall laksyngel pr. 1 m År y =,3x + 1,89 R2 =, Fangst av laks, kg Figur 3.6. Tetthet av laksyngel (+) i i forhold til oppfisket mengde laks året før (1995-2) i Bjerkreimselva Metoder Prøvefiske er utført etter standard metoder for garnfiske med bunngarn og flytegarn (Appelberg et al. 1995). Det ble imidlertid ikke fisket med flytegarn i Ørsdalsvatnet og Austrumdalsvatnet i 21, pga. dårlige værforhold. Prøvetakingen av hver fisk omfattet bestemmelse av kjønn, kjønnsmodningsgrad, veiing til nærmeste gram og lengdemåling til nærmeste millimeter (fra snute til naturlig utstrakt halefinne). Til aldersbestemmelse av aure ble det benyttet skjell og otolitter (ørestein), og til røye bare otolitter. Videre ble det tatt mageprøver av inntil 2 individ fra hver art fra hvert habitat (epibentisk og pelagisk) og lokalitet. Analyse av dietten ble vurdert ut fra vektprosenten av ulike næringsdyr, noe som innebærer at antall individ av ulike dyregrupper i hver mage ble telt og lengdemålt. Deretter blir individenes lengde eller bredde omregnet til vekt etter standard formler for ulike grupper (Breistein & Nøst 1997). Fiskens kondisjonsfaktor (K-faktor) er beregnet for hver 5 cmgruppe etter formelen K = (W x 1)/L der W er fiskens vekt i gram og L er fiskens lengde i cm Resultater og diskusjon Fangstutbyttet i epibentisk sone En oversikt over antall fisk som er fanget under prøvefiske er vist i tabell 3.4. I Ørsdalsvatnet ble det i 1996 og 21 i tillegg til aure, fanget henholdsvis 6 og 1 bekkerøye i epibentisk sone. Austrumdalsvatn hadde den klart høyeste tettheten av aure i epibentisk sone og lavest i Oslandsvatn (figur 3.7). Fangstutbyttet i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn avtok fra 1996 til

11 Tabell 3.4. Antall aure fanget på bunngarn (BG) og flytegarn (FG) i Ørsdalsvatn og Austumdalsvatn i 1996 og 21, og antall aure (BG-A, FG-A) og røye (BG-R, FG-R) fanget i Oslandsvatn samt fangstene av aure i Maudalsvatn i 1997 og Ørsdalsvatn Austumdalsvatn Oslandsvatn Maudalsvatn B G FG BG FG BG-A BG-R FG-A FG-R BG FG Totalt i alle dypene med unntak av 2-35 m dyp i Austrumdalsvatn. Oslandsvatn og Maudalsvatn hadde et lavere fangstutbytte (CPUE var mellom individ) av aure på de grunneste partiene (-3 m og 3-6 m dyp) i 1997 enn i de to førstnevnte innsjøene. I 1999 hadde imidlertid utbyttet økt til mellom 23 og 34 individ pr. 1 m 2 garnareal i disse to lokalitetene. På dypere områder (> 6 m dyp) i Oslandsvatn og Maudalsvatn gikk fangstutbyttet ned fra 1997 til Det var generelt lave eller ingen fangster på dypere områder (> 12 m) i alle innsjøene. Det ble fanget svært få aure i pelagisk sone i alle innsjøene (figur 3.8). Fangstutbyttet var størst i Maudalsvatn på -6 m dyp i Oslandsvatn har en relativt tynn bestand av røye i epibentisk sone, men det var en relativt stor økning fra 1997 til 1999 (figur 3.9). I 1997 ble alle individene fanget fra 6-12 m (CPUE=6,7 individ) og 12-2 m (CPUE=3,7 individ) dyp. To år senere ble det fanget røye i alle dypene. I pelagisk sone var det også en stor økning i tettheten av røye i løpet av toårsperioden, og på 6-12 m dyp var fangstutbyttet mangedoblet (figur 3.9). I 1997 ble det bare fanget aure på -6 m dyp i Oslandsvatn (figur 3.8), men to år senere ble det også fanget røye i dette dybdeintervallet (figur 3.9). CPUE CPUE CPUE CPUE CPUE m m m m m Ørsdalsvatn Austrumdalsvatn Oslandsvatn Maudalsvatn CPUE CPUE m * * m * * * * * Ørsdalsvatn Austrumdalsvatn Oslandsvatn Maudalsvatn Figur 3.8. Fangstutbyttet (CPUE) hos aure fanget på flytegarn i ulike dyp av Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i 1996, og i Oslandsvatn og Maudalsvatn i 1997 og * betyr at det ikke er fisket. CPUE CPUE Oslandsvatn-røye-bunngarn Oslandsvatn-røye-flytegarn -6m 6-12m Dyp Figur 3.7. Fangstutbyttet (CPUE) hos aure fanget på bunngarn i ulike dyp av Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i 1996 og 21, og i Oslandsvatn og Maudalsvatn i 1997 og Figur 3.9. Fangstutbytte (CPUE) hos røye fanget på bunngarn og flytegarn i ulike dyp av Oslandsvatn i 1997 og

12 Aldersfordeling Det var god rekruttering av aure i alle de undersøkte innsjøene. I Ørsdalsvatn besto prøvefiskefangsten i epibentisk sone vesentlig av ett- (31%) og to-åringer (61%) i 1996, mens det i 21 var en dominans av tre- og fire-åringer, henholdsvis 29 og 23 % (figur 3.1). I Austrumdalsvatn var det også en klar dominans av to-åringer i epibentisk sone i 1996, og tre-åringer i 21 (31 %). Her var det også flere aldersklasser i 21 i forhold til i I Oslandsvatn var det også flest to-åringer (35 %) i materialet i 1997, mens det i 1999 var en dominans av ett-åringer (33 %). Innslaget av eldre fisk (5-8 år) utgjorde til sammen nærmere 3 % i begge periodene i epibentisk sone. Det var bare mindre forskjeller i aldersfordelingen hos epibentisk aure i Maudalsvatn i de to periodene. Ved begge tidspunktene dominerte to- og tre-åringene. Aure fanget på flytegarn var generelt noe eldre enn individene tatt på bunngarn (figur 3.11). I Maudalsvatn var det imidlertid som i epibentisk sone, en dominans av to-åringer i Prosent Prosent Oslandsvatn-røye-bunngarn Oslandsvatn-røye-flytegarn 1997, n= , n= , n=5 1999, n= Alder Figur Aldersfordeling av røye fanget på bunngarn og flytegarn i Oslandsvatn i 1997 og Ørsdalsvatn 1996, n=115 21, n= Ørsdalsvatn 1996, n=2 Prosent Prosent Prosent Austurmdalsvatn 1996, n=73 21, n= Oslandsvatn 1997, n= , n= Prosent Prosent Prosent Austrumdalsvatn Oslandsvatn 1996, n= , n=1 1999, n= Prosent Maudalsvatn 1997, n= , n= Alder Prosent Maudalsvatn 1997, n=1 1999, n= Alder Figur 3.1. Aldersfordeling av aure fanget på bunngarn i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i 1996 og 21, og i Oslandsvatn og Maudalsvatn i 1997 og Røya fanget i Oslandsvatn varierte i alder mellom 1-8 år, med en dominans av ett-åringer i epibentisk sone i 1997 og femåringer i 1999 (figur 3.12). I pelagisk sone var det flest individer i aldersgruppene 3-5 år i 1997 og 4-6 år i I 1999 var det bare mindre forskjeller i aldersfordelingen i de to habitatene, mens det i 1997 var flere eldre individer i materialet fra flytegarna. Vekst og kondisjon Auren i de undersøkte innsjøene hadde relativt likt vekstmønster i de to periodene (figur 3.13). Veksten i siste undersøkelsesperiode var imidlertid, med unntak av Oslandsvatn, noe Figur Aldersfordeling av aure fanget på flytegarn i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i 1996 og 21, og i Oslandsvatn og Maudalsvatn i 1997 og dårligere enn første periode. I Oslandsvatn var dette forholdet motsatt. Det skjer en klar vekststagnasjon etter fire-års alderen, ved en størrelse på ca 25 cm i Ørsdalsvatn og Oslandsvatn. Bestandene i Maudalsvatn og Austrumdalsvatn ser imidlertid ut til å vokse noe mer etter fire-års alderen i forhold til auren i de to andre lokalitetene. Tilveksten hos auren i de første tre årene var derimot mindre i disse to lokalitetene i forhold til Ørsdalsvatn og Oslandsvatn. For eksempel var gjennomsnittlig lengde hos tre-åringene i Ørsdalsvatnet og Oslandsvatn henholdsvis 19 cm (21) og 22 cm (1999), mens de i Maudalsvatn og Austrumdalsvatn var henholdsvis 18 cm (1999) og 15 cm (21). Røya i Oslandsvatn hadde så å si identisk vekstkurve i 216

13 4 35 Ørsdalsvatn de to undersøkelsesperiodene (figur 3.14). De vokser forholdsvis raskt de tre første årene for så å stagnere ved ca 25 cm. Fiskelengde, mm Alder Austrumdalsvatn Auren i de undersøkte innsjøene har noe under middels til relativt god kondisjon med K-verdier fra ca,8 til 1,25 (figur 3.15). Generelt sett hadde de minste individene høyest K-faktor og de største lavest. Austrumdalsvatn, med den høyeste tettheten av aure, har også de laveste K-verdiene i de fleste lengdegruppene, i begge periodene. I Ørsdalsvatn var det en klar nedgang i K-verdiene med økende lengde i 21, mens de lå mer stabilt rundt 1, i forrige periode. Auren i Maudalsvatn hadde de høyeste K-verdiene, bortsett fra individer mellom 5-9,9 cm. Generelt sett var K-verdiene lavere i siste undersøkelsesperiode i forhold til den første i alle lokalitetene. Kondisjonsfaktoren til røya er under middels for individ under 2 cm, men noe høyere for større individ (figur 3.16). 3 3 Oslandsvatn-Røye Fiskelengde, mm Alder Maudalsvatn Fiskelengde, mm Alder Fiskelengde, mm Fiskelengde, mm Alder Oslandsvatn Alder Figur 3.13 Empirisk vekstkurve (gjennomsnittlig lengde ved ulik alder) for aure i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i 1996 og 21, og i Oslandsvatn og Maudalsvatn i 1997 og Figur 3.14 Empirisk vekstkurve (gjennomsnittlig lengde ved ulik alder) for røye i Oslandsvatn i 1997 og Ernæring Auren i epibentisk sone i Austrumdalsvatn hadde vesentlig spist overflateinsekter i 1996, mens andelen av andre næringsdyrgrupper var høyere i 21 (figur 3.17). Bythotrephes longimanus var den klart viktigste arten i dietten hos epibentisk aure i Ørsdalsvatn i 1996, mens diverse bunndyr og larver og pupper av mygg utgjorde vesentlig mer av dietten i 21. Auren i epibentisk sone i Oslandsvatn hadde et relativt variert næringsvalg med B. longimanus som den viktigste arten (39 %) i 1997, deretter mygg- pupper og -larver (2 %) og overflateinsekter (13 %). I 1999 var det en større dominans av ulike bunndyr samt pupper og larver av mygg. Både epibentisk og pelagisk røye i Oslandsvatn hadde i begge periodene i motsetning til auren i stor grad spist Daphnia sp. med en vektprosent mellom 48 og 71. Resten av dietten hos pelagisk røye i Oslandsvatn besto hovedsakelig av B. longimanus. Individer fanget i epibentisk sone hadde spist både B. longimanus samt andre krepsdyr, og larver og pupper av mygg. Krepsdyr var også det viktigste næringsemnet for auren i Maudalsvatn i 1997, gruppen bestod hovedsakelig av krystallkreps med 65 vektprosent. I 1999 var næringsvalget mer variert og ingen av næringsdyrgruppene utgjorde over 3 % av dietten hos aure. 217

14 1,3 1,25 1,2 1,15 Ørsdalsvatn ,1 1,5 1, Oslandsvatn-Røye K-faktor 1,1 1,5 1,,95 K-faktor,95,9, ,9,85,8,75 5-9,9 1-14, ,9 2-24, ,9 3-34, ,9 >4,8,75 5-9,9 1-14, ,9 2-24, ,9 3-34,9 Lengdegrupper, cm 35-39,9 >4 K-faktor K-faktor 1,3 1,25 1,2 1,15 1,1 1,5 1,,95,9,85,8,75 1,3 1,25 1,2 1,15 1,1 1,5 1,,95 5-9,9 Austumdalsvatn 1-14, ,9 2-24,9 Oslandsvatn 25-29,9 3-34, ,9 > Figur 3.16 Gjennomsnittlig K-faktor i ulike lengdegrupper for røye i Oslandsvatn i 1997 og Vektprosent Krepsdyr B. longimanus Div. bunndyr Mygg, l., p. Overflateins Epibentisk aure Austrumdalsvatn Ørsdalsvatn Oslandsvatn Maudalsvatn,9,85,8,75 5-9,9 1-14, ,9 2-24, ,9 3-34, ,9 >4 1 Krepsdyr B. longimanus Daphnia sp. Mygg, l., p. Div. bunndyr Røye K-faktor 1,3 1,25 1,2 1,15 1,1 1,5 1,,95,9,85,8,75 5-9,9 Maudalsvatn 1-14, ,9 2-24, ,9 3-34, , >4 Vektprosent Epibentisk Pelagisk Figur 3.17 Mageinnholdet uttrykt i vektprosent hos epibentisk aure fanget i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i 1996 og 21, Maudalsvatn og Oslandsvatn i 1997 og 1999 og hos epibentisk og pelagisk røye fanget i Oslandsvatn i 1997 og Lengdegrupper, cm Figur 3.15 Gjennomsnittlig K-faktor i ulike lengdegrupper for aure i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn i 1996 og 21, og i Oslandsvatn og Maudalsvatn i 1997 og

15 4 Bunndyr 4.1 Bunndyrfaunaen i innsjøer i Bjerkreimvassdraget Forfatter: T. Bongard Medarbeider: B. Walseng Materiale og metode Prøvetaking i 21 fulgte samme opplegg som tidligere år, dvs det ble tatt sparkeprøver fra seks lokaliteter i juni og september (tabell 1.1). Det ble brukt håv med maskevidde 25 mm, og prøvene ble konservert hele på etanol og sortert og artsbestemt på laboratoriet. Gruppene døgn-, stein- og vårfluer er artsbestemt, i tillegg er noen klobiller bestemt Resultater og diskusjon I 21 ble den største individtettheten og det største mangfoldet funnet i Oslandsvatn. Det var betydelig færre individer i september enn i juni, men nesten like mange grupper ble registrert (11 i juni mot 12 i september, vedlegg C.1). I tillegg til fjærmygg, som var den mest tallrike gruppa, ble det funnet høye tettheter av ertemuslinger. Vannet hadde i 21 henholdsvis ni og åtte bunndyrgrupper registrert i juni og september. Dette er en svak nedgang fra foregående år. Svært få steinfluer ble funnet, og alle de fire registrerte artene i 21 er tolerante for forsuring. Funnet av Leuctra hippopus i Maudalsvatn var uventet da arten normalt lever i rennende vann. Artsinventaret av vårfluer veksler noe gjennom årene, og da særlig arter som forekommer i lave antall. Dette kan tilskrives få prøvetidspunkter. Hovedtrekkene er imidlertid ganske konsistente dvs likhetene mellom de seks lokalitetene kommer klart fram ved å sammenligne forekomsten av vårfluearter. Oslandsvatn har en artsrik og mangfoldig fauna som indikerer et urørt økosystem. Femten av totalt 18 arter vårfluer, som ble registrert i Bjerkreimvassdraget i 21, ble funnet i Oslandsvatn. Av disse er det riktignok få arter som oppgis å være følsomme mot forsuring. Den nettspinnende arten Tinodes waeneri er riktignok eksempel på en forsuringsfølsom art. Vårfluen Apatania stigmatella er med få unntak registrert årlig i Maudalsvatn og Austrumdalsvatn. Arten trives imidlertid best i rennende vann, og oppgis å være moderat følsom. Våre funn kan være tilfeldige og skyldes at prøvene i begge vann er tatt i kort avstand fra henholdvis innløpselv (Maudalsvatn) og utløpselv (Austrumdalsvatn). Klobillen Limnius volckmari ble funnet i Oslandsvatn i september. Denne arten brukes som indikator for urørte økosystemer. Liksom tidligere år ble det funnet færrest dyr i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn som også var representert med få grupper. Også i Fotlandsvatn ble det funnet få dyr, men her var det flere grupper enn i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. Fjærmygg er gjennomgående den vanligste bunndyrgruppen i ferskvann, og så også i de undersøkte lokalitetene i Bjerkreim. Det ble også registrert oppblomstringer av andre grupper, eksempelvis midd i Ørsdalsvatn i september, vårfluer og ertemuslinger i Oslandsvatn ved begge besøk (vedlegg C.2). Det er vanlig at grupper/arter svinger i antall gjennom året, og det er derfor usikkert om våre registreringer gir uttrykk for ustabilitet eller naturlige svingninger i økosystemet. Svelavatn har et middels til lite påvirket artsmangfold, blant annet er den sensitive døgnfluearten Caenis horaria funnet i juniprøven. Det er et godt utvalg av grupper med bl a igler og snegl tilstede. Det ble funnet fem arter døgnfluer som alle er registrert i vassdraget tidligere (vedlegg C.2). Oslandsvatn ble igjen funnet å være den mest upåvirkede lokaliteten. Begge de ph-sensitive døgnfluene Caenis horaria og Cloeon simile ble funnet her (vedlegg C.2). De beslektede artene Cloeon dipterum og C. simile har vekslet mht forekomst, med C. dipterum registrert i 1998 og 2 og C. simile i 1999 og 21. De har overlappende utbredelse i Norge, og oppgis å ha tilsvarende krav til miljøet. Artene har blitt registrert i Oslandsvatn, Svelavatn og Fotlandsvatn de siste årene. 219

16 5 Annet 5.1 Krepsdyr i Bjerkreimvassdraget Forfatter: B. Walseng Medarbeider: S.E. Sloreid Materiale og metoder Det foreligger kvalitative planktonprøver fra seks innsjølokaliteter (tabell 1.1). Det er tatt to håvtrekk fra bunn og opp til overflate (maskevidde 9 mm). I litoralsonen ble det tatt 1-3 håvtrekk avhengig av variasjon i substrat/vannvegetasjon. Det ble lagt vekt på at dominerende substrat/vannvegetasjon var representert. Det foreligger prøver fra to besøk (juni og september) i 21. Ved bearbeidingen av krepsdyrmaterialet ble minst 2 individer talt opp med tanke på å få et inntrykk av tettheten, samt for å få et bilde av mengdeforholdet mellom artene. Resten av prøvene ble gjennomgått for at eventuelt sjeldne arter skulle bli registrert. Med hensyn til bestemmelsesliteratur henvises til tidligere DN-rapport (Hindar et al. 1997) Kommentarer til registrerte arter Det ble i 21 påvist tilsammen 48 krepsdyrarter, henholdsvis 32 arter vannlopper og 16 arter hoppekreps (vedlegg D.1). Det ble funnet en ny art for vassdraget, Alona rectangula, og tilsammen er det nå påvist 56 arter. På Sørlandet er det kun i Rorevassdraget, hvor 12 lokaliteter har vært undersøkt årlig siden 1992, at det er registrert flere arter (Walseng & Halvorsen 1994). A. rectangula er forholdsvis sjelden i Norge og er registrert i ca 4% (84 lokaliteter) av tilsammen 2 ferskvannlokaliteter. Den er ph-følsom og forekommer med størst frekvens når ph er over 7,. Det ble kun registrert ett individ i Oslandsvatn. Fra før er arten registrert tre ganger i Rogaland, i Melsvatnet, Stoklongetjern og Ø. Gauknetjørn. I den opprinnelig sureste delen av vassdraget (Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Maudalsvatn), ble det registrert færre arter (14-19 arter) enn i Oslandsvatn, Svelavatn og Fotlandsvatn (25-31 arter) som siden undersøkelsene startet har hatt akseptabel vannkvalitet (vedlegg D.1). Artslisten inkluderer både forsuringsfølsomme og forsuringstolerante arter. Mixodiaptomus laciniatus, som ble funnet i strandsonen til Austrumdalsvatn i 1999, ble ikke funnet her i 2 og 21. I 21 ble den imidlertid registrert i relativt høyt antall i strandsonen til Maudalsvatn sammen med calanoidene Eudiaptomus gracilis og Heterocope saliens. M. laciniatus er vurdert som en indikator på en bedret vannkvalitet og er bl a kommet inn i Nesvatn (Hindar et al. 1997) og store Finntjern etter kalking (Kaste et al 1999). Den har i alle år blitt funnet regelmessig i planktonet til Oslandsvatn. Funnene i Maudalsvatn kan tyde på en naturlig bedring av vannkvaliteten i dette vannet Planktoniske krepsdyr I Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Maudalsvatn er det registrert 4-6 arter planktoniske krepsdyr (vedlegg D2). Samfunnene har i de foregående årene vært dominert av vannloppen Bosmina longispina og cyclopoiden Cyclops scutifer. I 21 domimerte vannloppen Holopedium gibberum i alle tre vannene. Denne arten er regnet som kalksyende og er blitt funnet i lite antall i Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn etter kalking. Grunnen til at frekvensen av arten har økt, er nedgang i tetthet av andre arter og ikke at H. gibbereum har økt i antall. I de store innsjøene i Telemark (Nesvatn, Fyresvatn og Nisser) ble det registrert en markert nedgang i tettheten til H. gibberum etter kalking, men i disse vannene er arten i ferd med å øke i både antall og frekvens. Calanoiden E. gracilis dominertre både i Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn i september i 21. Den var også totalt dominerende i høstprøvene fra Austrumdalsvatn i 1978 (upubl), dvs før kalking. E. gracilis synes favorisert ved moderat forsuring men ved sterk forsuring, dvs ved ph ned mot 4,5, går den tilbake og kan forsvinne helt. C. scutifer, som dominerte i alle tre vannene, er noe mer følsom enn E. gracilis (Walseng upubl.). Etter at det ble kalket i Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn har det noe overraskende ikke skjedd påviselige strukturendringer i sammensetningen av planktonet. Tettheten av krepsdyr var generelt lavere i 21 enn i de foregående årene. Størst nedgang i tetthet ble registrert i Ørsdalsvatn. I Maudalsvatn er individtettheten relativt konstant og har hele tiden vært høyere enn i Austrumdsdalsvatn og Ørsdalsvatn. I Oslandsvatn har det siden overvåkingen startet I 1996 vært registrert 11 planktoniske arter. Av disse er vannloppene Daphnia longispina og Daphnia galeata begge forsuringsfølsomme arter. Rovformen Leptodora kindti forekommer også hyppigere ved god vannkvalitet. Liksom tidligere år ble det også i 21 registrert tre calanoide hoppekrepsarter i Oslandsvatn hvorav Mixodiaptomus laciniatus er mer følsom enn Heterocope saliens og Eudiaptomus gracilis. I Svelavatnet er det i de fire siste årene funnet få arter (5 arter). I 1997 ble det funnet 12 arter. Cyclops abyssorum har hele tiden vært vanligste copepode og dominerterte også i juni i 21. Som en forklaring til det noe spesielle planktonsamfunnet i Svelavatnet er det tidligere antydet at dette kan ha sammenheng med ustabile forhold i vannet grunnet blandsoneproblematikk og temperaturforskjeller mellom de to grenene av vassdraget som møtes i vannet. Mens både Oslandsvatn og Svelavatn hadde høye individtettheter, bærer Fotlandsvatn preg av å være et gjennomstrømningsvann med få dyr. I 21 ble det registrert fire og tre planktoniske arter, respektive i juni og september. Mange litorale former i planktonet bekrefter inntrykket av at Fotlandsvatn er et grunnt gjennomstrømningsvann.