Bjerkreimsvassdraget

Transkript

1 Bjerkreimsvassdraget Koordinator: Øyvind Kaste, NIVA 1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse 1.2 Kalkingsstrategi Vassdragsnr, fylke: 027, Rogaland og Vest-Agder Kartreferanse, utløp: , kartblad 1211 I Areal, nedbørfelt: 705,8 km 2 (før regulering) Spesifikk avrenning: 77,1 L/s/km 2 Middelvannføring: 54,4 m 3 /s (før regulering) Vassdragsregulering: Store Myrvatn er regulert 22 m, 20 km 2 er overført til Figgjo Lakseførende strekning: Kalking: Til Indre Vinjavatn, samt 7-8 km innenfor Ørsdalsvatn. Kalket i diverse innsjøer, deriblant Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. Kalkdoserer ved Malmei i drift siden september Bakgrunn for kalking: Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Rogaland har før kalking karakterisert laksebestanden i vassdraget som sårbar pga. forsuringssituasjonen. Kalkingsplan: Jfr. Kaste et al Biologisk mål: Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer. Vannkvalitetsmål: Lakseførende strekning: 15/2-31/5: ph 6,2, 1/6-14/2: ph 6,0. Kalkingsstrategi: Vassdraget kalkes ved en kombinasjon av innsjøkalking (Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn m.fl.) og kalkdoserer (Malmei v. utløp Byrkjelandsvatn). Svelavatn Gjedrem Bjerkreimsvassdraget Kalkdoserer (Malmei) Maudalsv. Austrumdalsv. Indre Vinjavatn Oslandsvatn Hofreistevatn Ørsdalsvatn Kalking Tengesdalsvatn I Tengs Figur 1.1. Bjerkreimsvassdraget med nedbørfelt. 1

2 1.3 Kalkforbruk I Bjerkreimsvassdraget kalkes det i innsjøer i tillegg til doseringen ved anlegget på Malmei. I 2009 ble det benyttet 111 tonn VK3 (99% CaCO 3 ) ved kalk dosereren og 1050 tonn VK3 i innsjøene Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. I 21 mindre innsjøer ble det kalket med 425 tonn Biokalk (67 vekt% CaCO 3 ) som er en flytende kalkslurry med generelt bedre opp løsningsegenskaper enn kalksteinsmel. Ørsdalsvatn ble kalket i mars, de mindre innsjøene i Ørsdalsfeltet i juli mens Austrumdalsvatn ble kalket i august. Den totale kalkinnsatsen i vassdraget i 2009 var om lag 1435 tonn, omregnet til ren kalk. Forskjellen i mengde og fordeling i forhold til de fire foregående årene, er vist i tabell 1.1. Kalkingsdataene er innhentet fra Fylkesmannen i Rogaland ved miljøvernavdelingen. Tabell 1.1 Kalkforbruk i tonn CaCO 3 i Bjerkreimsvassdraget for perioden Hydrologi 2009 Meteorologisk stasjon: Søyland Årsnedbør 2009: 2327mm Normalt: 2127 mm % av normalen: 109 mm nedbør Søyland Norm JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES Figur 1.2. Månedlig nedbør i 2009 samholdt med normal månedsnedbør ( ) ved meteorologisk stasjon Søyland (met.no 2010). År Antall mindre innsjøer Kvantum mindre 132* 205* 270* 270* 285* innsjøer Innsjøkalking i Ørsdalsv. + Austdrumdalsv. Malmei doserer Sum forbruk av CaCO *Omregnet fra Biokalk (67 vekt% CaCO 3). m 3 /s Gjedlakleiv 0 jan./09 mars/09 mai/09 juli/09 sep./09 nov./09 Figur 1.3. Døgnverdier for vannføring (m3 /s) ved stasjon Gjedlakleiv i 2009 (NVE 2010). 2

3 1.5 Stasjonsoversikt Vannkj. Phytopl. Vege. Begr. Krepsd. Bunnd. Bunnd. Fisk Fisk Anadr. Innl. Institusjon NIVA NIVA NIVA NIVA NINA LFI NINA NINA NINA Elvestasjoner Maudalsåni 32VLL x x x Utl. Maudalsv. (MAU) 32VLL x x Innl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x Utl. Ytre Vinjavatnet 32VLL x x x Utl. fra Stølsvatnet 32VLL x Utl. Fuglestadvatnet 32VLL x x Utl. Byrkjelandsvatn 32VLL x x x x x Innl. Austrumdalsv. 32VLL x Utl. Austrumdalsvatn 32VLL x x Malmei 32VLL x Innl. Hofreistevatn 32VLL x x x x x Utl. Hofreistevatn 32VLL x x x x Hofreisteelva 32VLL x x x Innl. Røyslandsvatnet 32VLL x x Skjevelandsåni 32VLL x Vikeså 32VLL x Holmen 32VLL x x Geitreim/Gjedrem 32VLL x x x x Storåna II Ørsdalselva 32VLL x Storåna I Ørsdalselva 32VLL x x x x Høylandsåni 32VLL x Utl. Ørsdalsvatn 32VLK x x x x x x Utl. Odlandshølen 32VLK x Bjerkreimselva I 32VLK x Bjerkreimselva II 32VLK x Bjerkreimselva III 32VLK x Bjerkreimselva IV 32VLK x Bjerkreimselva V 32VLK x Tengesdal 32VLK x x x Utløp Fotlandsvatn 32VLK x x Tengs (utløp)* 32VLK x x Innsjøstasjoner Fotlandsvatn 32VLK x x x Fotlandsvatn 32VLK x Odlandshølen 32VLK x Ørsdalsvatn 32VLK x x x x x Svelavatn 32VLL x x x Austrumdalsvatn 32VLL x x x x x Oslandsvatn 32VLL x x x Maudalsvatnet 32VLL x x x x 3

4 2 Vannkjemi Forfattere: Øyvind Kaste og Liv Bente Skancke, NIVA Medarbeider: Jarle Håvardstun, NIVA Prøvetaker: Josef Malmei, Vikeså Den vannkjemiske overvåkingen av Bjerkreimsvassdraget i forbindelse med kalking ble igangsatt i Geologiske forhold og menneskelig aktivitet gjorde at Bjerkreimsvassdraget hadde stor variasjon i vannkvalitet i ulike deler av feltet før kalkingsaktiviteten ble startet. De nordøstre delene, inkludert Ørsdalen og områdene oppstrøms Hofreistevatn, er mest påvirket av forsuring og omlag 3/4 av avrenningen i vassdraget kommer fra disse områdene. Kalkdosereren på Malmei har kalket vassdraget i over 10 år. I siste femårsperiode har årlig dosert kalkmengde variert i intervallet tonn VK3/ år, med høyeste doserte kalkmengde i Kalkmengden i Austrumdalsvatn har ligget stabilt på 300 tonn VK3/år i denne perioden, mens mengden i Ørsdalsvatn har vært uendret de siste tre årene med 750 tonn VK3/år. I 2009 ble kalking av mindre innsjøer i Ørsdalsfeltet redusert fra 22 til 21 innsjøer i forhold til året før. Total kalkingsats var 1161 tonn VK3 og 425 tonn Biokalk. Høylandsåni (st. 6, referansestasjon) Ettersom Storåna, st.19-7, er påvirket av kalkingsvirksomhet oppstrøms Ørsdalsvatn, ble Høylandsåni valgt som ny referansestasjon for vannkjemiovervåkingen i Bjerkreimsvassdraget. Og prøvetakingen startet opp i februar På samme måte som i 2008, var det lite spredning i ph-verdiene gjennom året. ph-verdiene lå i området ph 5,0-5,3, med et årsmiddel på 5,10 i 2009 (tabell 2.1, figur 2.1, vedlegg A). Verdiene for giftig, labilt aluminium (LAl) samsvarte med ph-nivået, og referansestasjonen hadde det høyeste årsmiddelet av de åtte stasjonene i Bjerkreimsvassdraget (34 µg/l). Enkeltverdiene varierte mellom 14 og 73 µg/l LAl, og de høyeste verdiene ble målt i prøver tatt i årets tre første måneder (figur 2.2). Likeledes var verdiene for syrenøytraliserende kapasitet, ANC, lavest ved denne stasjonen. Bare én av 15 prøver hadde positiv verdi for ANC, og med en minimumsverdi på -18 µekv/l og maksimalverdi på 2 µekv/l bidro dette til at årsmiddelverdien for ANC ble -8 µekv/l. Konsentrasjonene av kalsium var lave, men noe høyere enn året før (0,2-0,4 mg/l). Verdiene for TOC var også relativ lave ( 1,6 mg/l). Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn (kalkede sjøer) I 2009 hadde to av de 15 stikkprøvene fra innløpet til Ørsdalsvatn (Storåna) ph-verdi 6,0, og årsmiddel for ph ble 5,54. I motsetning til i de to foregående årene ble det ikke registrert sjøsaltepisoder av betydning. Årets minimumsverdi for ph lå noe høyere enn året før, men det var stor spredning i verdiene også dette året (ph 5,2-6,15, tabell 2.1, figur 2.1, vedlegg A). Verdiene for giftig aluminium var i intervallet 4-34 µg/l LAl i ANC-nivået var som forventet høyere her enn på referansestasjonen. Ingen av prøvene hadde negativ ANC (3-29 µekv/l), men bare tre av prøvene hadde ANC over kritisk, kjemisk verdi for innlandsaure (20 µekv/l; Lien et al. 1989). Den vannkjemiske prøvetakingen i innsjøene Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn ble foretatt 15.november, mens kalkingen skjedde i hhv. mars og august. Det ble tatt prøver på fem ulike dyp i Ørsdalsvatn, og dette gav en midlere kalsium-konsentrasjon på 1,07 mg/l. I Austrumdalsvatn ble det tatt prøver på fire ulike dyp, og her var midlere kalsium-konsentrasjon 1,37 mg/l. Dette gir en liten økning i middelverdien for kalsium i Austrumdalsvatn. Ved prøvetakingen i 2009 var ph-verdiene 6,3-6,35 i Ørsdalsvatn og 6,6 i Austrumdalsvatn. Også mht. ph tyder det på at vannkvaliteten var noe bedre i 2009 enn i 2008 og Tidspunkt for prøvetaking kan imidlertid ha medvirket noe til dette resultatet, siden prøvene i 2009 ble tatt om lag en måned tidligere enn i 2008 og I utløpet av disse to innsjøene varierer vannkvaliteten lite og det har vært kun mindre år til år varia sjoner. Det var imidlertid et noe lavere kalsiumnivå og ph i utløpet av Ørsdalsvatn i Dette året hadde stikkprøvene fra de to utløpene ph-verdier mellom 6,1-6,8 og verdier for giftig, labilt aluminium i intervallet 0-10 µg/l LAl (Tabell 2.1). Lakseførende strekning Ved utløpet av Byrkjelandsvatn (oppstrøms Malmeidosereren) økte årsmiddel-ph gradvis fra i underkant av 5,5 i 1993 til omkring 6,1 på 2000-tallet. Den positive utviklingen synes å ha stoppet noe opp, og det har vært større spredning i verdiene de siste årene. ph-verdiene i 2009 var imidlertid noe høyere igjen enn de to foregående årene, med årsmiddel på 6,02 (2008; ph 5,65, 2007; ph 5,87). Verdiene varierte i intervallet 5,7-6,3 (tabell 2.1), og 11 av 4

5 LAl (µg/l) 16 stikkprøver hadde ph 6,0. Det noe høyere phnivået samsvarer med lavere innhold av giftig, labilt aluminium i prøvene. I 2009 var verdiene 13 µg/l LAl mot maksimalverdier på 63 µg/l i 2008 og 48 µg/l i Stasjonen ved utløpet av Hofreistevatn ligger nedstrøms det kalkede innløpet fra Austrumdalsvatn og doseringsanlegget i hovedelva ved Malmei. I 2009 lå ph-verdiene i intervallet 6,1-6,5, hvilket er på omlag samme nivå som året før. Ønsket phmålet i Bjerkreimsvassdraget er 15/2-31/5: ph 6,2, 1/6-14/2: ph 6,0. De 16 stikkprøvene under effektkontrollen lå på eller godt over ønsket phmål med unntak av én prøve. Og dette var kun et negativt avvik på 0,1 ph-enhet helt i begynnelsen av smoltifiseringsperioden. Resultatene fra DNs vannkjemikontroll-prosjekt avdekket fem prøver under ønsket ph-mål i 2009 (figur 2.3). Alle disse prøvene var tatt i smoltifiseringsperioden, og hadde negativt avvik på 0,1-0,4 ph-enheter. Det ble ikke registrert noe alvorlig ph-drop dette året, og LAlkonsentrasjonene i prøvene tatt under effektkontrollen var relativt lave ( 13 µg/l). Lenger ned på den anadrome strekningen ligger stasjonen Gjedrem og deretter stasjonen Tengs ved utløpet. På samme måte som foregående år, lå stikkprøvene i 2009 på eller godt over ph-målet gjennom hele året (ph 6,3-6,8; tabell 2.1, figur 2.1). Årsmiddelverdiene for kalsium var noe høyere enn i 2008, men endringene er små. Det er også mindre år til år variasjoner for giftig, labilt aluminium, men konsentrasjonene er lave. I 2009 var verdiene 0-11 µg/l LAl på disse to stasjonene. I det nye klassifiseringssystemet for miljøkvalitet i vann ( basert på prinsippene i Vanndirektivet, er grenseverdien mellom god og moderat miljøkvalitet satt til 10 µg/l. ph ph ph 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan.05 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan.05 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan.05 jan.06 jan.06 jan.06 Høylandsåni Ut Ørsdalsv. Gjedrem jan.07 Ut Byrkjelandsv. oppstr. dos. jan.07 jan.07 Inn Ørsdalsv. Ut Austrumdalsv. jan.08 jan.08 Utløp v/tengs jan.08 jan.09 Ut Hofreistev. jan.09 jan.09 Figur 2.1. ph-utvikling i Bjerkreimsvassdraget for perioden Den nye referansestasjonen, Høylandsåni, er prøvetatt fra februar ph jan.05 Høylandsåni Inn Ørsdalsv. Utløp v/tengs jan.06 jan.07 jan.08 jan.09 Figur 2.2. Utvikling av labilt aluminium, LAl, for perioden for tre av stasjonene. Malmei, oppstr. Malmei, nedstr. ph-mål 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 jan./09 april/09 juli/09 okt./09 Figur 2.3. Resultater fra DNs vannkjemikontrollprosjekt i Bjerkreimsvassdraget, analysert ved VestfoldLAB AS sammenholdt med vannkvalitetsmålet. 5

6 Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier for ph, kalsium (Ca), alkalitet (Alk-E), labilt aluminium (LAl), totalt organisk karbon (TOC) og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) i Bjerkreimsvassdraget i Nr. Stasjon ph Ca Alk-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 19-20A Utløp Byrkjelandsv, oppstr. dos. Mid 6,02 0, Min 5,74 0, Max 6,33 0, N Austrumsdalsv. utl. Mid 6,35 1, Min 6,18 0, Max 6,78 1, N Hofreistev. utl. Mid 6,30 0, Min 6,09 0, Max 6,50 1, N Gjedrem Mid 6,49 1, Min 6,33 1, Max 6,79 1, N Høylandsåni Mid 5,10 0, ,1-8 Min 4,95 0, ,77-18 Max 5,32 0, ,6 2 N Inn Ørsdalsv. (Storåna) Mid 5,54 0, ,8 13 Min 5,22 0, ,1 3 Max 6,15 0, ,7 29 N Ørsdalsv. utl. Mid 6,27 1, Min 6,08 0, Max 6,46 1, N Utløp v/tengs Mid 6,52 1, ,3 54 Min 6,38 1, ,0 38 Max 6,71 1, ,8 94 6

7 3 Fisk Svein Jakob Saltveit 1, Åge Brabrand 1, Trond Bremnes 1, Einar Kleiven 2 og Henning Pavels 1 1 LFI, Naturhistorisk museum, UiO 2 Norsk institutt for vannforskning 3.1 Innledning Fangstene av laks og sjøørret har variert mye i Bjerkreimselva, og økende forsuring førte til fiskedød i deler av vassdraget. Vassdragets østre del ble i 1989 betraktet som fisketom, mens den vestre delen fortsatt hadde naturlig reproduksjon av laks og sjøørret (Sivertsen 1989). Det ble funnet et lite antall laksunger i den nedre delen av Bjerkreimselva og i enkelte sidevassdrag i 1977 og 1980 (Undheim 1981), men det var samtidig en betydelig kultivering i vassdraget. I forbindelse med overvåking av fisk og for suring i Rogaland ble det funnet laksunger hvert år i perioden 1989 til 1994, men bare i et lite antall i hovedvassdraget (Persson 1993, Helgøy & Enge 1995, Helgøy 1999). I forbindelse med kalkingstiltak ble det høsten 1996 startet en overvåking av ungfiskbestanden av laks og ørret (Larsen et al. 2006). To stasjoner i Ørsdalen ble tatt ut av programmet i perioden Enkelte av stasjonene i øvre del av vassdraget inngikk tidligere i overvåkingen av forsuringssituasjonen i Bjerkreim, og det finnes derfor data fra enkeltlokaliteter tilbake til 1986 (Hesthagen et al. 1992). Siden 1990 er det hvert år satt ut laks i Bjerkreimselva fra klekkeriet til Bjerkreim elveeigarlag (tabell 3.1 i Larsen et al. 2006). Til å begynne med ble yngelen satt ut i de delene av vassdraget som hadde best vannkvalitet, både i og ovenfor naturlig lakseførende del. Senere ble utsettingene flyttet til hovedvassdraget. I 2006 ble det satt ut plommesekkyngel, mens antallet i 2007 var Disse ble satt i hovedvassdraget fra Svelandsvatnet og opp til Hofreiste og i sidebekker på denne strekningen. I 2008 ble det satt ut til sammen plommesekkyngel, hovedsakelig på strekningen Svelavatn og opp til Hegelstad, dvs. i Hofreistæåni. I 2009 ble det satt 45 til fra Svelavatn og opp til Hoffsreite. Det settes ikke ut yngel nedenfor Svelavatn. Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat på 20 stasjoner i lakseførende del av vassdraget i oktober 2009 (figur 3.1). En mer utførlig metodebeskrivelse finnes foran i rapporten. Fiskestasjoner Figur Kart over Bjerkreimsvassdraget med stasjoner for innsamling av fisk avmerket. 7

8 3.2 Resultater Ungfiskundersøkelser I Bjerkreimselva ble det fanget til sammen 733 laksunger og 273 ørretunger (tabell 3.1). For begge arter er dette et langt lavere antall enn i Laksog ørretunger ble påvist på alle stasjoner. Av andre fiskearter ble det bare fanget ål og i et svært lite antall i forhold til tidligere. Laks Den totale tettheten av laksunger var lav i 2009, og hovedsakelig skyldes det en svært lav tetthet av årsunger som ble beregnet til bare 21 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.2). Det var også en liten reduksjon i tetthet av eldre laksunger, 1+ og 2+, i forhold til 2008 og denne var nå 18 fisk pr. 100 m 2. På to av lokalitetene (15 og 18) må tettheten av 0+ karakterieseres som høy og de fleste lokalitetene med mest 0+ ligger nedenfor Svelavatn. Flere lokaliteter lenger opp i vassdraget mangler eller har svært lave tettheter av 0+. Det samme forholdet gjelder også for så vidt eldre laksunger (tabell 3.1). De høyeste tetthetene av eldre laksunger ble funnet på stasjon 13, 14 og 16. Eldre laksunger ble funnet på alle stasjonene. Laksunger ble påvist for første gang etter kalking på stasjon 1 i 2008, men da bare ett individ eldre enn 0+. Tabell 3.1. Antall fisk fanget og beregnet bestandstetthet av laks og ørret på ulike stasjoner i Bjerkreimselva i oktober I kolonnen for stasjon angir tallet i parentesen gammel stasjonsnummerering. Stasjon Areal i m 2 Antall fisk Laks N/100m 2 Ørret N/100m 2 Laks Ørret Ål 0+ eldre 0+ eldre 1(18) (19) (21) (22) (9) (3) (6) (10) (11) (12) (15) (16) (17) (23) (24) (25) (26) (27) (30) (31) Tot ± 1 18±0,5 7 ± 0,3 7 ± 0,4 Gj.sn. 24± 13 19± 8 8± 4 8 ± 4 8

9 Antall pr. 100 m 2 Antall pr. 100 m LAKS ØRRET Eldre 0+ Eldre øke. Dette skjedde før kalkingen startet. En forklaring kan være at fisketrappen i Fotlandsfossen, bygget i 1976, gjorde det mulig for fisk å gå opp i de mindre sure sidevassdragene, og at det her foregikk gyting (Johnsen et al. 1999). Fangstutbyttet var oppe i ca 5 tonn i 1993, men sank igjen til 764 kg året etter. Etter at kalkingen kom i gang har fangstene økt betydelig, og fra 1998 har utbyttet stort sett ligget mellom 10 og nærmere 15 tonn (figur 3.3). I 2009 var fangstutbyttet ca. 9 tonn laks, dvs. en reduksjon på ca. 4 tonn i forhold til Siden kalkingen startet er det bare 1999 som har lavere fangsttall. Det fanges svært lite sjøørret i vassdraget og fangstene av sjøørret viser en generell nedgang. Det var en fangstøkning i 2007 fra 88 kg i 2006 til 125 kg. I 2009 ble det tatt 70 kg ørret, som er en fordobling i forhold til 2008, men likevel det laveste utbytte siden Figur 3.2. Beregnet tetthet av laks- og ørretunger i Bjerkreimselva i perioden 1996 til Data før 2006 er fra Larsen et al. (2006). Pil angir tidspunkt for oppstart av kalking. Ørret Den totale tettheten av årsunger (0+) av ørret ble beregnet til bare 7 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.2), noe som bare er 1/3 av tettheten i forhold til året før. Årsunger ble ikke funnet på alle stasjonene, og tettheten var lav på flere av stasjoner, spesielt i den nedre delen av elva (tabell 3.1). Tettheten av eldre ørretunger var imidlertid en fordobling i forhold til året før, 7 ørret pr. 100 m 2, og den har ikke vært så høy tidligere. Syv av lokalitetene hadde flere enn 10 eldre ørretunger pr. 100m 2 (tabell 3.1), og de fleste av disse ligger ovenfor Svelavatn. Eldre ørretunger ble ikke funnet på stasjon 5 og Fangststatistikk Vassdragets østre del ble betraktet som fisketomt før kalking, mens den vestre delen hadde naturlig reproduksjon av laks og sjøørret også før kalking (Sivertsen 1989). I fangststatistikken er det skilt mellom laks og sjøørret f.o.m. 1976, men det ble registrert en betydelig nedgang i total fangst av anadrom fisk i elva på slutten av 1960-tallet (figur 3.3). Fangstene av laks og sjøørret var på et lavmål fram til ca. 1990, da fangstene av laks begynte å Vekt i kg Total Laks Ørret Figur 3.3. Fangst av laks- og sjøørret i Bjerkreimselva i perioden 1967 til Tidspunkt for kalking er vist med pil. 3.3 Diskusjon I større elver er det bare et område langs land som lar seg avfiske. Resultatene vil derfor referere til en begrenset del av elva nær land. Dersom vannføring og derved det areal som undersøkes ikke er noenlunde det samme ulike år, er dette et forhold som gjør sammenligning av tettheter over år vanskelig. Forskjellene mellom år i fisketetthet kan skyldes slike forhold. Høy vannføring kan gi lavere tettheter pr. arealenhet, noe som kan skyldes spredning av fisken (Saksgård og Heggberget 1990). Ved lav vannføring vil forholdet bli motsatt og gi høyere tetthet pr. arealenhet (Jensen og Johnsen 1988). I tillegg er antall stasjoner endret i perioden. De betydelige utsettingene av fisk gjør det vanskelig å vurdere bidraget fra naturlig gyting og derved effekten av kalking på naturlig reproduksjon hos laks. 9

10 Bjerkreimselva stasjon 10. Foto: S. J. Saltveit 10

11 Laks Den høyeste tettheten av 0+ ble beregnet i 2003, 122 årsunger av laks pr. 100 m 2. Siden da har det vært en gradvis reduksjon i tetthet av 0+ fram til 2007, da tettheten av årsunger ble beregnet til 31 fisk pr. 100 m 2 (Saltveit et al. 2008). Tettheten av 0+ økte noe i 2008, til 48 fisk pr. 100 m 2, som var blant de høyeste som er beregnet i perioden. Imidlertid fortsatte den negative trenden i tetthetsutvikling fra 2003 i Tettheten ble nå beregnet til bare 21 fisk pr. 100 m 2, som er den laveste som er beregnet siden Tettheten av eldre laksunger var noe lavere enn i 2008, men var likevel blant de høyeste som er beregnet. Bare fire år har høyere tetthet av eldre laksunger. Den har de fleste år vært under 20 fisk pr. 100 m 2 (Larsen et al. 2006). Det var en jevnt økende tetthet av eldre laksunger i Bjerkreimselva i årene (Larsen et al. 2006). Sett i forhold til tidligere år må tettheten av eldre fisk i 2009 karakteriseres som tilfredsstillende, mens den for 0+ er katastrofalt lav. Det er rimelig grunn til å anta at denne er for lav til å opprettholde tettheten av eldre fisk på nåværende nivå. Det er vanskelig å trekke fram årsak til den svært lave 0+ tettheten i Fangstene av laks i 2008 var blant de høyeste. Dersom fangst brukes som mål på antall gytefisk i 2008, kan ikke den lave tettheten av 0+ i 2009 skyldes rekrutteringsvikt som følge av for få gytefisk, men en faktor som størst grad berører årsunger og ikke eldre laksunger, som dødelighet på rognstadiet eller hos årsungene. Dårlig vannkvalitet er derfor trolig ikke årsak, siden tettheten av eldre fisk ikke har tilsvarende dropp i tetthet. En mulig forklaring kan være de ekstremt høye vannføringene i løpet av sommeren og høsten Høy dødelighet grunnet høy vannføring er funnet hos lakseyngel rett etter swimup, mens vårflom ikke påvirket dødelighet hos 1+ og eldre laks i særlig grad (Jensen og Johnsen 1999). Et annet forhold er at laksunger søker ned i substratet ved flom. Årsunger oppholder seg på områder der substratet er så ustabilt at det vil bevege seg under ekstreme flommer som de i Dermed kan det gi økt dødelighet på 0+. Sett i forhold til toppåret 2008, har relativt sett reduksjoner i 0+ tetthet vært større i nedre del enn i øvre. Enkelte andre år, som i 2007, er lavere tettheter av 0+ relatert til sand og grus, noe som gir mindre skjul for fisk, på stasjoner som tidligere har hatt høye tettheter av 0+. Tettheten på stasjon 17, en typisk 0+ lokalitet, ble beregnet til bare 28 fisk pr. 100 m 2 i 2007, mens den i 2008 var hele 190 fisk pr. 100 m 2. I 2009 var tettheten her 48 fisk pr. 100 m 2. Selv om høy vannføring i 2009 synes å ha hatt en klar negativ på tetthet av 0+ i 2009, vil flom på sikt ha en positiv effekt i og med at mye fin partikulært materiale vaskes ut. Det var bare på stasjon 3 og 6 at det ikke ble funnet 0+ laksunger i Funn av 0+ på stasjon 1, ovenfor Ørdalsvatn, viser at det her var gyting høsten Dette er første gang laks er funnet 0+ så høyt opp i denne greina, men 1+ var tilstede i 2008 (Saltveit et al. 2009). Det har vært en økning i utbredelse av laksunger i vassdraget siden 1996, og laksunger påvises nå altså på alle stasjonene. Stasjon 1 og 2 ligger i Storåna, innløpselva til Ørsdalsvatn. Ørsdalsvatn kalkes, men ikke elvestrekningen ovenfor. Siden 2005 er det påvist laksunger på stasjon 2 i Storåna, som ligger ca. 3 km nedenfor stasjon 1(Larsen et al. 2006, Saltveit et al. 2007). I 2006 ble 0+ laks første gang påvist på stasjon 2, om enn i svært lav tetthet (Saltveit et al. 2007), noe den fremdeles er. Disse to stasjonene ble ikke undersøkt i Det settes ikke ut laks på denne elvestrekningen, så laksungene må stamme fra naturlig reproduksjon og eldre fisk viser overlevelse gjennom vinteren og påfølgende sommer. Dette indikerer en relativt god vannkvalitet på strekningen. I likhet med tidligere år ble det fanget flest årsunger på stasjonene i hovedvassdraget mellom Svelavatn og Fotlandsvatn. Det var absolutt høyest tetthet av 0+ mellom Bjerkreim og Vinningsland (stasjon 13-18) med individ pr. 100 m 2. Denne strekningen har gode oppvekstområder for 0+, med store grunne områder med svak strøm og substrat av små stein. Generelt var tettheten av eldre laksunger her lav. Substrat og høy vannhastighet er trolig forklaringen på lave 0+ tettheter på de to nederste stasjonene ved Tengs. Det var i tillegg høy tetthet av 0+ på stasjon 9 i Hofreisteåni (også i 2005 til 2008). Høyere opp i vassdraget er det fortsatt lav tetthet av laksunger, selv om det i 2007 og 2008 var en generell økning i tetthet av 0+ laks også her. Dette kan imidlertid skyldes utsettingene. For eksempel ble det i 2008 ikke påvist 0+ laksunger i utløpet av Ytre Vinjavatn (stasjon 6), mens 0+ ble funnet her i 2006, 2007 og Det settes ikke ut fisk i denne greina og stasjonen nyter heller ikke godt av kalkingen i Maudalsvatn. 11

12 Det var størst tetthet i 2008 av eldre laksunger i hovedvassdraget på stasjoner mellom Vikeså og Apeland. Dette er som i 2007 og De høye tetthetene av eldre laksunger på stasjon 9 og 10 kan skyldes utsettinger. Siden 1990 er det hvert år satt ut laksyngel i Bjerkreimselva fra klekkeriet til Bjerkreim elveeigarlag (se foran). Disse er ikke merket og lar seg derfor ikke skille fra fisk som er naturlig reprodusert. All fisk settes nå ut ovenfor Svelavatn, i Hofreistæåni, Ørsdalselva/Odlands hølen og Austrumdalsåni, og kan være et bidrag til de relativt høye tetthetene av laksunger på stasjonene i dette området. Utsettingene har sannsynligvis vært viktig for reetableringen av laks i vassdraget ovenfor Svelavatn. Utsettinger gjør det imidlertid vanskelig å vurdere effekten av kalking på naturlig reproduksjon i dette området. Dette skyldes ikke bare det forhold at den utsatte fisken ikke lar seg skille fra naturlig reprodusert fisk, men også det forhold at gytefisk benyttes i produksjon av utsatt fisk. Det er dokumentert at utsettinger sjelden bidrar til økt avkastning på elv (Fjellheim og Johnsen 2001, Saltveit 2006). I 2009 ble all fisk satt i bekker i tilknytning til Svelavatn og i Hofreistæåni (elva mellom Hofreistæ og Svelavatn). Laksunger (0+) ovenfor Hofreistæ (stasjon 5 til 8) må derfor være fra naturlig reproduksjon, mens utsatt fisk kan bidra til de høye tetthetene av årsunger på stasjon 9 og 10. Ørret På tre av lokalitetene ble det ikke funnet 0+ ørretunger i 2009, mens det på to ikke ble funnet ørretunger eldre enn 0+. Dette gjaldt spesielt i den nedre delen der også tettheten av ørret var lav hvis den var tilstede (tabell 3.1). Gjennomsnittlig tetthet av årsunger og eldre ørret ble beregnet til 7 fisk pr. 100 m 2, som for 0+ er en betydelig reduksjon i forhold til 2008, og årene før Tettheten av 0+ ørret viste fram til 2006 relativt små variasjoner i tetthet, og tettheten i denne perioden har variert mellom 17 og 28 fisk pr. 100 m 2. Tettheten av 0+ ørret i 2008 lå godt innenfor dette variasjonsområdet. I mot setning til de fleste andre vassdragene, der det etter kalking er en nedadgående tendens i tettheten av ørret, har det i Bjerkreimsvassdraget hittil ikke vært en tilsvarende tendens. Det er å håpe at de lave 0+ tetthetene av ørret i 2009 har samme årsak som for laks, og at den lave tettheten av 0+ ørret som ble funnet ikke innleder en periode med mindre ørret. Det var en liten økning i tettheten av eldre ørret i 2009 kanskje som som følge av de noe høye 0+ tettheter i Tettheten av eldre ørretunger, 7 fisk pr. 100 m 2, har ikke tidligere vært så høy. Gjennomsnittlig tetthet for eldre ørretunger har generelt sett siden 2001 vært ca. 5 fisk pr. 100 m 2 og generelt sett har det heller ikke skjedd store endringer i tettheten av eldre ørretunger i perioden, i motsetning til i flere av de andre elvene som inngår i overvåkningen. Tettheten av eldre ørret var gjennom gående lav. De absolutt høyeste tetthetene av 0+ ble funnet på stasjon 6, 14 og 2, som var de eneste med > 20 ind. 0+ ørret pr 100 m 2. Dette er stasjoner som ligger nær innsjøer, og der tettheter av laksunger var relativt liten. Også for eldre ørret synes en tilknytning til innsjø å ha betydning for tetthet. Det samme var tilfelle tidligere år (Saltveit et al. 2009). De til nå relativt høye og mer stabile tettheter av 0+ ørret i Bjerkreimselva sammenlignet med de andre kalkete elvene kan derfor ha sin naturlige forklaring, nemlig at dette kan være rekrutter av innlandsørret. Det fanges også lite sjøørret i elva, noe som indikerer en liten sjøørretbestand. Det har aldri vært fanget mye sjøørret i Bjerkreimselva, men i en periode med svært lave fangster av anadrom fisk utgjorde sjøørret en relativt stor andel av fangsten. Etter kalking er fangstene av sjøørret betydelig redusert (se figur 3.3) og andelen av sjøørret i fangstene er nå ubetydelig (ca.0,3 %). Som i de fleste av de andre elvene som inngår i overvåkningen har det også i Bjerkreimselva funnet sted en reduksjon i bestanden av sjøørret samtidig med at laksebestanden har økt. Tettheten av ørretunger har imidlertid ikke vært spesielt høy i den perioden som er undersøkt, og det foreligger heller ingen informasjon om størrelsen på ungfiskbestanden før kalking. Laks og ørret ble først holdt adskilt i fangststatistikken fra og med Det er derfor ikke mulig å få kjennskap til fordelingen av laks og sjøørret i fangstene før problemene med surt vann oppsto. Totalfangstene nå er imidlertid svært høye og det har aldri tidligere vært fanget mer anadrom fisk enn i dag. I tidligere år ble de høyeste fangstene registrert på tallet, da totalfangstene enkelte år nådde 6-7 tonn. 12

13 4 Bunndyr Forfattere: Terje Bongard og Bjørn Walseng, NINA 4.1 Materiale og metode I juni og september i 2009 ble det tatt sparkeprøver i de samme seks vannene som tidligere; Fotlandsvatn, Oslandsvatn, Svelavatn, Austrumdalsvatn, Maudalsvatn og Ørsdalsvatn. Prøvene ble tatt med sparkehåv (maskevidde 250 μm) i juni og september. Prøvene ble konservert på etanol og sortert og artsbestemt på laboratorium. Gruppene snegl, klobiller, døgn-, stein- og vårfluer er artsbestemt. Det er regnet ut forsuringsindekser (Raddum & Fjellheim 1990). Indeksen er ikke utviklet for stillestående vann, men gir allikevel en viss indikasjon på forholdene. 4.2 Resultater og diskusjon Totalt for 2009 ble det i bunnprøvene fra de seks innsjøene registrert sju døgnfluearter, to steinfluearter og 18 vårfluearter (vedlegg B 1). Resultatene er relativt like med undersøkelsene fra Vårfluen Glossosoma sp. er for første gang funnet i Svelavatn. Eksemplaret er i et tidlig stadium, så det er ikke mulig å avgjøre hvem av de to norske artene det tilhører. Slekten hører hjemme i rennende vann og er middels forsuringsfølsom. Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Fotlandsvatn har igjen det laveste antall individer og det laveste artsmangfoldet. I juniprøvene fra Oslandsvatn, Fotlandsvatn og Svelavatn ble det i 2007 funnet en ny døgnflueart for Agderfylkene, Caenis luctuosa. Denne ble funnet igjen i de samme sjøene. Arten er spredt forekommende på Østlandet. Caenis horaria er oppført som forsuringsfølsom av Raddum & Fjellheim 1990, og sannsynligvis er søsterarten C. luctuosa i samme kategori. Prøvene fra Svelavatn har med et unntak siden 1999 innehold et eller flere eksemplarer av Baetis rhodani, men ble ikke funnet i Arten hører ikke hjemme i stille stående vann og er sannsynligvis skylt ut fra en nær liggende bekk. I Maudalsvatn ble det igjen funnet et eksemplar av vårfluen Apatania stigmatella, som er en middels følsom art. Arten ble registrert med fire eksem plarer i Austrumdalsvatn i 2003 og ett i Maudalsvatn i Vårfluen Polycentropus irroratus ble ikke registrert i noen prøver i I Oslandsvatn ble Athripsodes aterrimus registrert. Den er en tolerant art som er vanlig forekommende i Sør-Norge bortsett fra på Vestlandet. Det ble i 2009 registrert 15 dyregrupper i Oslandsvatn. Dette er to flere enn i Vannet har vært den rikeste lokaliteten så lenge overvåkingen har pågått. I Oslandsvatn ble det funnet ph-sensitive arter som Limnius volckmar, Gammarus lacustris, døgnfluene Caenis horaria, C. luctuosa og Cloeon simile. Som tidligere år ble det funnet ertemus linger og snegl, to grupper som er regnet for å være forsuringsfølsomme. Døgnfluene Cloeon dipterum og C. simile har vekslet på å forekomme i Bjerkreim. C. dipterum ble registrert i 1998 og 2000 og C. simile registrert i 1999, 2001, 2002, 2003, 2005, 2007 og Fjærmygg er gjennomgående den vanligste bunndyrgruppa i ferskvann, og har også dominert i de undersøkte lokalitetene i Bjerkreim. I 2009 var forekomstene lave og ujevne. Det er imidlertid vanlig at fjæremyggarter kan svinge i antall gjennom året, og det er derfor usikkert om våre observasjoner er uttrykk for ustabilitet eller naturlige svingninger i økosystemet. Som i 2007, ble det kun funnet to arter steinfluer i De registrerte artene er vanlig utbredte og relativt tolerante for forsuring. Det finnes mange arter steinfluer som en kunne forvente ville vært tilstede i alle seks vannene. Artsinventaret av vårfluer veksler mellom årene, og det er spesielt arter som forekommer med såkalte slengere som registreres år om annet. Hoved trekkene er imidlertid ganske konsistente og for skjellene mellom de seks lokalitetene kommer klart fram ved å sammenligne forekomsten av vårfluearter. Oslandsvatn har en relativt artsrik og mangfoldig fauna. 26 av totalt 30 arter som ble registrert i 2009 ble funnet i Oslandsvatn. Klobillen Limnius volckmari ble registrert i Oslandsvatn både i 2003, 2005, 2007 og Billen, som er relativt vanlig i Norge, brukes i europeiske standarder som indikator for urørte økosystemer. Den ble ikke funnet i noen andre vann. 13

14 5 Krepsdyr Forfatter: Bjørn Walseng, NINA, Oslo 5.1. Kommentarer til registrerte arter Det ble i 2009 påvist til sammen 52 krepsdyrarter, henholdsvis 32 arter vannlopper og 20 arter hoppekreps (vedlegg C 1). Dette er fire arter mer enn hva som ble funnet i Ingen arter var nye for vassdraget. Til sammen er det påvist 63 arter, 39 arter vannlopper og 24 arter hoppekreps. På Sørlandet er det kun i Rorevassdraget, hvor 12 lokaliteter ble undersøkt årlig i perioden , at det er registrert flere arter (Walseng et al. 2001). Med unntak av Maudalsvatn ble det i de øvrige vannene funnet flere arter enn hva som har vært gjennomsnittet for vannene siden undersøkelsene startet i Størst artsrikdom ble registrert i Fotlansdvatn med 37 arter. Dette er høyeste artsantall registrert i et vann i Bjerkreimvassdraget etter at undersøkelsene startet. Tidligere er det blitt funnet 35 arter i 1999 i samme vann. Fotlandsvatn er også det vannet som har hatt det høyeste snittet av krepsdyrarter med 31. Erfaringsmessig blir det ofte registrert høye artsantall i vann med stor gjennomstrømning (Walseng & Halvorsen 1987) slik som Fotlandsvatn. I Svelavatn ble det funnet 35 arter i Dette er fem arter mer enn i Dette året pågikk det gravearbeider der littoralprøvene vanligvis blir tatt. Også Svelavatn er et vann med stor gjennomstrømning I de seinere årene har trenden vært at forskjellen i artsantall mellom de seks vannene er blitt mindre. Så seint som i 2002 var det en forskjell på 23 arter mellom det mest artsrike og det mest artsfattige. I 2007 var denne forskjellen bare 12 arter. I 2009 var det derimot en forskjell på 19 arter mellom Maudalsvatn (18 arter) og Fotlandsvatn (37 arter) (vedlegg C 1). I den opprinnelig sureste delen av vassdraget (Ørsdalsvatn, Austrumdalsvatn og Maudalsvatn) har det i alle år vært registrert færre arter enn i Oslandsvatn, Svelavatn og Fotlandsvatn. Dette var også tilfelle i 2009 med et snitt på 21 arter for de førstnevnte vannene mot 34 arter i de vannene som har vært bedre bufret mot sur nedbør og som hele tiden har hatt en bedre vannkvalitet. I Maudalsvatn ble det funnet 18 arter i 2009 mot et snitt på 19 arter (vedlegg C 1). Daphnia galeata og D. longispina har forekommet regelmessig i planktonet i Oslandsvatn, mens de har dukket opp mer sporadisk i Svelavatn og Fotlandsvatn. Begge artene er blitt registrert i Ørsdalsvatnet (2002) etter kalking men har ikke klart å etablere seg i vannet selv om vannkvaliteten er tilfred stillene (ca ph 6). Daphnia sp er gode indikatorer på en ikke-forsuret vannkvalitet. I humøse vann er det riktignok registrert daphnier også ved ph 5, men i klarvannsjøer finner vi dem ikke ved denne ph. Reetablering av arter synes å gå raskere i mindre ferskvannsforekomster enn i større vann, noe det finns flere eksempler blant annet de tre store sjøene i Arendalsvassdraget; Nesvatn, Nisser og Fyresvatn. Til tross for at disse vannene fikk et løft i ph for 9-12 år siden, har ingen daphnia-arter klart å etablere seg selv om de har vært registrert i alle tre vannene. Lygne, med sentral beliggenhet i Lyngdalsvassdraget, er et av få eksempler på større vann der Daphnia sp har etablert seg med en stabil bestand. En mulig forklaring til at det synes å ta tid for Daphnia sp å etablere seg, kan være den survannsfaunaen som har bygd seg opp over flere 10-år har blitt så stabil at det gjør det vanskelig for arter å rekolonisere. Dette siste har vi da også fått bekreftet i Ørsdalsvatn selv om både Daphnia galeata og D. longispina ble registrert i planktonet (juni) fem år etter at kalkingen startet opp, er det ikke noe som tyder på at de har klart å etablere større populasjoner. Calanoiden M. laciniatus er blitt funnet regel messig i planktonet til Oslandsvatn i alle år, mens den har forekommet noe mer sporadisk i Svelavatn og Fotlandsvatn siden I 2001 ble M. laciniatus registrert første gang i littoralsonen til Maudalsvatn sammen med de calanoide hoppekrepsene Eudiaptomus gracilis og Heterocope saliens. I september 2002 ble det også funnet voksne individer i planktonet, noe som også var tilfelle i 2005 og M. laciniatus er vurdert som en indikator på en bedret vann kvalitet og den er blant annet kommet inn i Nesvatn, Fyresvatn (Hindar et al. 1997) og store Finntjern etter kalking (Kaste et al. 1999). Fram til 2007 tolket vi forekomsten av arten som en respons på at det har skjedd en naturlig bedring av vannkvaliteten i Maudalsvannet. Vannet er ikke blitt kalket. I 2009 ble imidlertid M. laciniatus ikke påvist i vannet. Det er vanskelig å si hva som er forklaringen 14

15 til dette. Også i Austrumdalsvatn manglet arten i Etter at vannet ble kalket har den ved et par anledninger blitt funnet i littoralsonen, noe som ikke har vært tilfelle etter I Maudalsvatn ble Camtpocercus rectirostris funnet for fjerde gang. Den er tidligere registrert i 1998, 2001 og 2007 og er regnet som en indikator på en bedret vannkvalitet. I 2009 er det derimot flere indisier på at den naturlige bedringen av vannkvaliteten har stanset opp da begge survannsindikatorene Alona rustica og Diacyclops nanus ble funnet. I tillegg manglet dessuten M. laciniatus. I littoralsonen nedstrøms Ørsdalsvatn er det blitt registrert flere forsuringsfølsomme arter etter at kalkingen startet opp. I 2009 er det tre slike eksempler; Ophryoxus gracilis, Chydorus piger og Eucyclops speratus. I Austrumdalsvann ble Ophryoxus gracilis, som var ny art for vannet i 2007, også funnet i både juni og september Planktoniske krepsdyr Oslandsvatn har i alle år siden overvåkingen startet i 1996, hatt det rikeste planktonsamfunnet. Siden 1996 er det blitt funnet 10 arter i snitt pr besøk. I 2009 ble det funnet 10 arter i både juni og august. De tre vannloppene D. longispina, D. galeata og Leptodora kindti er karakterisert som forsuringsfølsomme. De to førstnevnte artene kan forekomme i betydelige tettheter og er registrert ved begge besøk i alle år. L. kindti er en stor rovform som med raske bevegelser kan unnslippe håven. Den er likevel registrert i alle år unntatt Bosmina longispina har sammen med D. longispina vært dominerende vannlopper. Holopedium gibberum har forekommet i lave tettheter mens Polyphemus pediculus bare er funnet sporadisk. Blant tre calanoide hoppekrepsarter som alltid er tilstede i planktonet, er M. laciniatus regnet som mer følsom enn H. saliens og E. gracilis. Begge cyclops-artene C. abyssorum og C. scutifer ble liksom tidligere år også funnet. I Maudalsvatn har det vært registrert 5-6 arter planktoniske krepsdyr med dominans av vann loppene B. longispina og H. gibberum samt calanoiden E. gracilis og cyclopoiden Cyclops scutifer. Liksom i 2007 var C. scutifer mindre dominant enn tidligere (vedlegg C 2). I vann som har vært forsuret blir en økning i andelen av C. scutifer tolket som at det har skjedd en bedring av vannkvaliteten. At det motsatte skjer i Maudalsvatnet faller sammen med at M. laciniatus ikke ble registrert og samtidig med at det totale artsantallet var lavt. I Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn ble det registrert respektive seks og fem planktoniske arter. I begge vann var det dominans av C. scutifer med flest copeopditter, men også voksne individer. H. gibberum var en art som frem til 2005 kunne dominere planktonet i begge vannene, mens den i de to siste årene kun har forekommet fåtallig. Individtettheten i begge vannene må karakteriseres som lav selv om den i Austrumdalsvatn var den høyeste siden I de to gjennomstrømningsvannene Svelavatn og Fotlandsvatn, har det vært mer variasjon både med hensyn til artssammensetning og dominansforhold. Planktonsamfunnet i Svelavatnet har i enkelte år hatt mange fellestrekk med Oslandsvatn som ligger oppstrøms, og artsantallet har svingt kraftig. I 1997 ble det registrert 12 arter hvorav begge Daphniaartene, D. longispina og D. galeata. Planktonsamfunnet i Svelavatn har imidlertid vært meget ustabilt og i flere år ble det kun funnet fem arter. I 2009 ble det imidlertid registrert ni arter. Det har fram til og med 2007 vært størst artsrikdom om høsten. I 2009 var det imidlertid størst artsrikdom i juni. Cyclops abyssorum har alltid vært vanligste hoppekreps, også i Denne har i alle år dominert sammen med B. longispina. Som en forklaring til det noe spesielle planktonsamfunnet i Svelavatnet, er det tidligere antydet at dette kan ha sammenheng med ustabile forhold grunnet blandsone problematikk forårsaket av både temperaturforskjeller og forskjeller i kjemi mellom de to vassdragsgrenene som møtes i vannet. I 2009 var det slutt på graveaktivitetene som pågikk langs sørsiden av vannet i 2007, noe som lokalt førte til tilslamming og indirekte kan ha påvirket krepsdyrsamfunnet, spesielt i littoralsonen. Calanoiden E. gracilis har vært dominerende copepode i sure lokaliteter på Sørlandet (ph<5,0). Etter kalking er det imidlertid ikke uvanlig med et skifte til et samfunn dominert av C. scutifer. Før kalking i Bjerkreimvassdraget, det vil si i 1996, var C. scutifer noe overaskende en av tre dominerende arter i planktonet (de to andre artene var E. gracilis og B. longispina). Dette til tross for at den gangs ph skulle tilsi at arten skulle hatt problemer. Forholdet mellom de to hoppekrepsene har i liten grad endret seg etter kalking i Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn. En mulig forklaring kan være det store dypet, særlig i Ørsdalsvatn som gir rom for begge arter og der C. scutifer har funnet et sjikt med såpass gunstig vannkvalitet at den har klart seg. 15

16 Størst individtettheter ble registrert i maiprøvene fra Maudalsvatn og Svelavatn (> ind/m 3 ). I Svelavatn var det individer pr m 3. Tilsvarende tetthet ble registrert i høstprøvene fra vannet i I Fotlandsvatn ble det påvist mange littorale former i planktonet. 5.3 Littorale krepsdyr Bosmina longispina og Alonopsis elongata dominerte littoralsamfunnet ved minst ett av besøkene i alle vann og da med til dels svært høye tettheter (vedlegg C 3). Rovformen Polyphemus pediculus dominerte i fire vann. Sida crystallina, Acroperus harpae, Chydorus sphaericus, Pleuroxux truncatus og Rhynchatalona falcata hører til vannlopper som kunne være dominante. Ingen av disse er karakterisert som spesielt forsuringsfølsomme. I både Maudalsvatn og Austrumdalsvatn var den forsuringstolerante arten Alona rustica vanlig forekommende. Den har blitt mer vanlig i begge vannene de siste årene. Det ble funnet flere vannlopperarter som kan karakteriseres som forsuringsfølsomme (vedlegg C 3). Vann l oppene Camptocercus rectirostris, Ophryoxus gracilis, Alona intermedia, Chydorus piger og Pseudochydorus globosus er slike eksempler. Blant hoppekrepsene er Eucylops-artene E. denticulatus, E. macrurus, E. macruruoides og E. speratus eksempler arter som kan karakteriseres som forsuringsfølsomme. Før årets undersøkesler var Oslandsvatn et av til sammen ni vann i Norge der alle de fem artene tilhørende slekten Eucyclops er registrert. Spesielt for Oslandsvatn er at alle er blitt registrert samtidig. I 2009 skjedde det samme i Fotlandsvatn, dvs at alle Eucyclops-artene ble registrert ved samme besøk. Oslandsvatn og Fotlandsvatn hadde størst innslag av forsuringsfølsomme arter. 5.4 DCA ordinasjon Artslistene for årene ble analysert ved hjelp av DCA ordinasjon. Forsommer og høstdata ble slått sammen da tidligere undersøkelser har vist at disse datasettene supplerer hverandre. Artslistene fra 2009 resulterer i et plott med kun små avvik fra hva som har vært resultatet i tidligere år. Maudalsvatn og Austrumdalsvatn legger seg i den venstre enden av akse 1, mens Oslandsvatn, Fotlandsvatn og Svelavatn ligger i motsatt ende (figur 5.1). Erfaring fra andre undersøkelser med lokaliteter som representerer et spenn med hensyn til ph, er at variasjonen lang 1-aksen er sterkt korrelert med ph (Hann & Turner 2000, Schartau et al. 2001). Ordinasjonen av Bjerkreimsmaterialet gir et tilsvarende plott med en akselengde på 1,64 (1-aksen). De to første aksene i plottet forklarer 24,8% av variasjonen i hele materialet. ph-meteret viste seg i ettertid å ha vist for høy ph slik at det har lite for seg å beregne korrelasjon mellom 1. aksen og ph. Liksom i tidligere år var det mange fellestrekk med hensyn til artsinventar i Maudalsvatn og Austrumdalsvatn. I 2009 ligger plottene for disse vannene nær plottene fra 2005 og 2007 (figur 5.1). Plas seringen indikerer at Austrumdalsvatn er noe mindre forsuringsskadet fauna enn hva artslistene fra tidligere år kunne indikere. Ørsdalsvatn har i flere årene fått en fauna som har stadig flere likhetstrekk med Svelavatn og Fotlandsvatn det vil si med mange ph-følsomme arter. Trenden så ut til å ha snudd i 2007, men i 2009 har vannet igjen større faunistisk likhet med Svelavatn og Fotlandsvatn. 16

17 akse Sur referanse Kalket Os 99 Nøytral referanse Ør05 Fo09 Os 98 Os 02 Fo05 Os03 Au 99 Au 96 Au 97 Ør09 Au 00 Ma 01 Ma 97 Ma 99 Fo07 Ma 96 Ør 02 Ma03 Au 02 Au05 Fo 96 Fo98 SV 98 Ma 98 Ma07 Ør 97 Ør03 Au03 Ma 00 Ma09 Sv05 Ma 02 Ør 99 Ma05 Ør 96h SØ 97 Fo 97 Au 98 Ør07 Fo 01 Au07 Au09 Ør 01 Ør 98 SV 02Fo 00 Sv09 Fo03 Ør 00 SV 97 Sv03 Au 01 Sv07 SV 99 Sv 01 Sv 00 Fo Os09 Os 00 Os 01 Os05 Fo99 Os07 Os 97 Os akse 1 Figur 5.1. DCA-ordinasjon som viser plasseringen av de undersøkte lokaliteter i Bjerkreimvassdraget basert på krepsdyrfaunaen. Ma=Maudalsvatn, Au=Austrumdalsvatn, Ør=Ørsdalsvatn, Fo=Fotlandsvatn, Sv=Svelavatn og Os=Oslandsvatn. 17

18 6 Primærprodusenter - planteplankton Forfatter: Pål Brettum, NIVA Også i 2009 ble det samlet inn kvantitative planteplanktonprøver to ganger fra Maudalsvatn, Ørsdalsvatn og Austrumdalsvatn. Innsamlingene skjedde 16.juni og 1.september. Alle prøvene ble tatt på 1 m dyp, og analysert etter Sedimenteringsmetoden (Utermõhl 1958, Olrik et al. 1998). Analyseresultatene er gitt i vedlegg D 1-3, og fremstilt i figur 6.1. I figurene er resultatene for årene sammenstilt med resultatene for Austrumdalsvatn og Ørsdalsvatn er kalket, mens Maudalsvatn er ukalket. Maudalsvatn Denne innsjøen har hatt et fattig planteplanktonsamfunn med få arter/taksa og svært lave totalvolum, men totalvolumet har vist en økende tendens de senere undersøkelsesårene (figur 6.1 og vedlegg D 1). Resultatene fra 2009 viser lavere totalvolum, omtrent som i begynnelsen av undersøkelsesperioden. I juni 1997 var totalvolumet 65 mm 3 /m 3 ( mg/ m 3 våtvekt), og i september 1997, 31 mm 3 /m 3. Til sammen ble det i 1997 registrert 27 ulike arter/taksa i de to prøvene. I den ene prøven fra slutten av mai 1998 som ble analysert det året, ble det registrert et totalt planteplanktonvolum på 45 mm 3 /m 3 og 22 ulike arter/taksa. Prøven fra juni 1999 hadde et plante planktonvolum på 108 mm 3 /m 3 og i september 54 mm 3 /m 3. Ialt ble det registrert 27 ulike arter/taksa i prøvene fra Til sammenligning ble det i de to prøvene fra 2000 registrert 40 arter/taksa. Det vil si en viss økning fra tidligere år, selv om denne lokaliteten ikke er kalket og representerer en sur lokalitet. Totalvolumet av planteplankton i juni 2000 var 75 mm 3 /m 3 og i september 79 mm 3 /m 3. I 2001 viste resultatene en noe større biomasse i denne innsjøen, sammenlignet med tidligere år, med 217 mm 3 /m 3 i juni og 83 mm 3 /m 3 i september. Det ble i prøvene fra 2001 registrert 35 arter/taksa. Tendensen med økt totalvolum og biomasse planteplankton, som en registrerte i 2001, viste seg også for 2002, da det ble registrert et volum på 112 mm 3 /m 3 i juni og hele 232 mm 3 /m 3 i september. Det ble da registrert 44 arter/taksa. I 2003 ble det beregnet et totalvolum i juni på 93 mm 3 /m 3 og i september med 164 mm 3 / m 3. I alt ble 40 arter/taksa registrert i prøvene fra I 2005 var de beregnete verdiene for juni, 63 og for september 135 mm 3 /m 3, og 41 arter/taksa ble registrert i prøvene. Gullalger (Chrysophyceae) var i 2005 den viktigste gruppen i juni, mens det i september var cyanobakterier (Cyanophyceae) ved arten Merismopedia tenuissima, som dominerte med ca. 30 % av det totale planteplanktonvolum. Denne arten er typisk for næringsfattige og noe sure vannmasser, i motsetning til de fleste planktoniske artene innen denne gruppen. Gruppen har ikke vært særlig fremtredende i planteplanktonet i denne innsjøen tidligere. I 2007 var også gruppen gullalger (Chrysophyceae) en fremtredende gruppe, mens Merismopedia tenuissima (Cyanophyceae) ikke ble funnet i prøvene fra Totalvolumet i juni 2007 var i denne innsjøen hele 309 mm 3 /m 3, det høyeste som er registrert i undersøkelsesperioden, mens det i september bare var 42 mm 3 /m arter/ taksa ble registrert i prøvene fra Resultatene for 2009 viser igjen svært lave totalvolum både i juni og september med gullalger (Chrysophyceae) som viktigste gruppe og Merismopeda tenuissima så vidt registrert i prøvene. Som antydet for 2003 ser gruppen dinoflagellater (Dinophyceae) ut til å ha blitt mindre viktig, særlig om høsten, mens dette var en viktig gruppe både i 1999 og Resultatene for 2005 støttet dette. I prøven fra juni 2007 var imidlertid denne gruppen den viktigste og utgjorde hele 45 % av totalvolumet, primært ved artene Gymnodinium lacustre og Peridinium umbonatum (P.inconspicuum). Også i 2009 var Gymnodinium lacustre en viktig, men ikke dominerende, komponent i planteplanktonsamfunnet. Det registrerte artsinventaret samt forholdsvis lite totalvolum av planteplankton, er typiske for næringsfattige, ultraoligotrofe til oligotrofe vannmasser. Totalvolumet i høstprøven fra 2002, sammen med vårprøven for 2001, indikerte en økende algebiomassen i Maudalsvatn, noe som resultatene for 2003 og 2005 støttet opp om, og i ennå større grad resultatene for juni Resultatene for 2009 viser imidlertid et lavere totalvolum planteplankton, som i begynnelsen av undersøkelsesperioden. De fleste registrerte arter/taksa fra tidligere år ble også registrert i planteplanktonsamfunnet i 2009, selv om mengdefordelingen mellom artene og gruppene varierte en del sammenlignet med tidligere år. Her må en ta i betraktning at resultatene omfatter kun to prøver pr. 18