Audna. 1 Innledning. 1.2 Kalkingsstrategi. 1.1 Områdebeskrivelse

Transkript

1 Audna Koordinator: B.T. Barlaup, LFI, Zoologisk institutt, Allegt. 41, UiB, 57 Bergen 1 Innledning Audna var rik på laks og sjøaure før forsuringen rammet området. Den største årlige innrapporterte fangsten er om lag sju tonn og skriver seg fra Fangsttallene tyder på at det var en livskraftig laksebestand i elva fram til midten av 196-tallet. Senere avtok fangstene dramatisk og en antar at laksebestanden døde ut på begynnelsen av 197-tallet. Sjøaurebestanden ble og kraftig redusert som følge av forsuringen, men bestanden klarte seg. Bakgrunn for kalkingsvirksomheten i Audna er gitt i flere tidligere kalkingsrapporter, bla. årsrapporten for 199 (Løvhøiden et al. 1992). Etter kalkingen av Audna i 1985 har de fiskebiologiske undersøkelsene vist at en selvreproduserende laksebestand igjen er etablert i elva og at det har vært en klart positiv utvikling for sjøaurebestanden. Her presenteres resultatene fra den vannkjemiske og biologiske overvåkingen av Audna i Områdebeskrivelse Audnadalsvassdraget renner gjennom Audnedalen i Audnedal og Lindesnes kommuner. Audna har sitt utspring i Grinheimsvatnet øverst i Audnedalen, renner gjennom Øvre- og Ytre Øydnavatn og munner ut i Sniksfjorden. Av elvas lengde på ca 55 km er den laks- og sjøaureførende strekningen ca. 3 km fra brakkvanssonen ved Bustad til utløpet av Ytre Øydnavatn. Store deler av elva er jevnt hellende med grus- og steinbunn, med unntak av relativt kraftige stryk fra Tryland til Gislefoss. Det 45 km 2 store nedbørfeltet er dominert av gneiser og granitter. Trylandselva, som er et sidevassdrag som renner inn i hovedløpet ved Tryland, har vært regulert siden Nøkkeldata Fylke: Vest-Agder Vassdragsnr.: 23.Z Areal, nedbørfelt: 45 km 2 Middelvannføring: ca. 2 m 3 sek-1 Anadrom strekning: ca 3 km fra brakkvannsonen ved Bustad til utløpet av Ytre Øydnavatn. Kalket siden: Kalkingsstrategi Bakgrunn for kalking: Laksebestanden i vassdraget døde ut på 197-tallet grunnet forsuring. Biologisk mål: Å sikre en vannkvalitet som muliggjør reproduksjon av laks og andre surhetsømfintlige organismer. Et langsiktig mål er at fiskebestandene skal opp på et nivå som er naturlig for vassdraget uten forurensing. Vannkvalitetsmål: ph 6,2 i perioden , ph 6,4 i perioden og ph 6, resten av året. Kalkingsstrategi: Kalking med to doseringsanlegg (Stedje og Tryland) siden 1985, i tillegg ble innsjøen Ytre Øydnavatn kalket med 89 tonn kalksteinsmel i Kalking i 2 Totalt kalkforbruk ved kalkdosererne i 2 var 1549 tonn fordelt på: 47 tonn NK3 kalk (86 % CaCO3) og 549 tonn skjellmel (92 % CaCO3) ved Stedjan samt 429 tonn NK3 kalk og 11 tonn skjellmel ved Tryland. Hydrologi i 2 Meteorologisk stasjon ved Vigmostad (figur 1.1): Årsnedbør 2: 2779 mm Normalt: 182 mm % av normalen: 153 mm nedbør JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES Figur 1.1. Månedlig nedbør i 2 ved meteorologisk stasjon ved Vigmostad. Normal månedsnedbør for perioden er angitt (DNMI 2). Vannføring (m 3 /sek) Audna- Vigmostad Norm Gaupefoss Audna jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des 2 Figur 1.2. Vannføring (døgnverdier) ved Gaupefoss 2 (basert på data fra Laudal kraftstasjon). 1

2 1.3 Stasjonsoversikt Stasjonsnett for prøvetaking av vannkjemi, elektrisk fiske og bunndyr i Audna er gitt i figur 1.3. Figur 1.3. Nedbørfeltet til Audna, med A) plassering av kalkdoserere og stasjonsnett for vannkjemisk overvåking, B) stasjonsnett for elektrisk fiske og C) stasjonsnett for prøvetaking av bunndyr. 2 Vannkjemi Forfatter: Ann Kristin Lien Schartau Medarbeidere: Syverin Lierhagen og Terje Nøst Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim Vannkjemisk overvåking i Audna har pågått årlig siden En evaluering av overvåkingsprogrammet i Audna ble foretatt i 1996 (DN 1996). 2.1 Metodikk I hovedvassdraget er det opprinnelig etablert seks stasjoner for vannkjemisk overvåking (L1-L6). Stasjonene L2 og L4 ble tatt ut av programmet i I 1999 ble L3 tatt ut av programmet og L2 ble tatt inn igjen på nytt samtidig med etablering av Direktoratet for naturforvaltnings vannkjemikontroll i vassdraget. I 2 er vannkjemien således fulgt på fire av de opprinnelige hovedstasjonene (L1, L2, L5 og L6) samt sidevassdragene Våråna (stasjon L8a) og Trylandsvassdraget (stasjon L14). Alle overvåkingsstasjonene er avmerket på figur 1.3. Direktoratet for naturforvaltnings vannkjemikontroll omfatter de fire stasjonene i hovedvassdraget og her er stasjonene gitt stasjonsnummer 32, 33, 34 og 35. På de tre førstnevnte er det tatt prøver med 1-2 ukers mellomrom og prøvene er analysert ved Miljølaboratoriet i Telemark. På L6/35, samt på stasjonene L8 og L14, er det tatt månedlige prøver som er analysert på NINAs analyselaboratorium. Prøver fra stasjon L1/32 er analysert på ledningsevne, ph, kalsium, magnesium, natrium, sulfat, total aluminium, en rekke metaller samt totalt organisk karbon mens prøvene fra L2/33 og L5/34 kun er analysert på ledningsevne, ph og kalsium. Prøvene fra stasjonene L6/35, L8a og L14 er analysert i henhold til utvidet analyseprogram; ledningsevne, ph, alkalitet, kalsium, magnesium, natrium, kalium, sulfat, klorid, nitrat, silikat og aluminiumsfraksjoner. 2

3 I tillegg til de faste overvåkingsstasjonene er det tatt prøver fra 16 sure sidebekker til Audna våren 2. Lokalisering av disse bekkene er vist i Kaste et al. (2). 2.2 Resultater Måloppnåelse i forhold til anadrom strekning Vannkvaliteten på den anadrome strekningen av Audna, her representert ved stasjon L5 og L6, er i store deler av året tilfredsstillende sammenlignet med de krav som er satt med hensyn på ph (figur 2.1). Imidlertid er det perioder, spesielt på vinteren og våren, hvor ph ligger under vannkvalitetsmålet. Ved Melhusfossen ligger 15% og 1% av målingene under ph-målet minus hhv.,1 og,3 ph-enheter. Utover sommeren og høsten er ph for høy sammenlignet med vannkvalitetsmålet; totalt ligger 25% av målingen over ph-målet pluss,3 ph-enheter. Ukalkede deler av vassdraget Oppstrøms kalkdoserer ved Stedjan (st. L1/32) På den øvre hovedstasjonen i Audna oppstrøms kalkdoserer ved Stedjan (L1) har målinger fra 1985 vist at årsgjennomsnittet for ph gjennomgående har ligget omkring 5, fram til 199, og at det senere har skjedd en bedring i ph (figur 2.2) I de siste par årene synes årsgjennomsnittet i ph å ha stabilisert seg omkring 5,5. Lavere ph-verdier (5,-5,5) er karakteristisk gjennom vinterhalvåret, også for 2 (figur 2.2). ph-verdiene i 2 varierte mellom 5,8 og 6,16 med et årsgjennomsnitt på 5,47. Konsentrasjonen av totalt aluminium (tot-al) varierte mellom 19 og 276 µg/l (figur 2.2). Innholdet av tot-al er generelt vist å ligge ca. 2% over tilsvarende målinger av totalt syrereaktivt aluminium (TR-Al). Målinger av totalt organisk karbon (TOC) viser at Audna er et vassdrag som er karakterisert ved moderat til høyt humusinnhold. I 2 varierte TOC mellom 2,53 og 6,3 mg C/l. I tillegg til aluminium ble prøvene fra stasjon L1 analysert på 11 andre metaller. Konsentrasjonen av jern (Fe) indikerer moderat til markert forurensning mens mangankonsentrasjonene (Mn) ligger innenfor bakgrunnsverdier for upåvirkede vassdrag (Statens forurensningstilsyn 1997). Forhøyede verdier av Fe har her antagelig sammenheng med at vassdraget er noe humuspåvirket. Konsentrasjonene av sink (Zn) indikerer at Audna er moderat forurenset med hensyn til dette metallet mens målingene av kadmium (Cd), kobber (Cu), krom (Cr), beryllium (Be), bly (Pb) og arsen (As) stor sett ligger under deteksjonsgrensen. Det ble målt en forhøyet verdi av kobber i juli (2,47 µg/l), tilhørende vannkvalitetsklasse III markert forurenset, og en høy verdi av bly i mai (3,18 µg/l), tilhørende vannkvalitetsklassen IV sterkt forurenset (Statens forurensningstilsyn 1997). For metallene barium (Ba) og strontium (Sr) har vi ikke tilstrekkelig kunnskap om naturlige bakgrunnsverdier til å kunne vurdere forurensningsgraden. Våråna (st. L8) I øvre del av nedbørfeltet tilføres Audna surt vann fra sidevassdraget Våråna (L8a/b). Årsgjennomsnittet for ph var gjennomgående lavere enn 5, fram til Senere har det skjedd en økning i ph til omkring 5,5. I 2 var årsgjennomsnittet for ph 5,14 (figur 2.2) som er det laveste årsgjennomsnittet siden I likhet med tidligere år er det også i 2 registrert store variasjoner i ph gjennom året, lavest i februar (ph 4,65) og høyest i august (ph 6,28) (figur 2.3). Tidvis høye ph-verdier (ph 6,5-7,) skyldes sannsynligvis influens fra utlagt skjellsand. De fleste målinger i 2 viste ph-verdier mellom 5, og 5,6. Det ble også påvist store variasjoner i verdiene for alkalitet ( - 62 µekv/l), syrenøytraliserende kapasitet (ANC; µekv/l) og aluminium (vedlegg A.1). Innholdet av uorganisk monomert aluminium (UM-Al) varierte fra under deteksjongrensen på 6 µg/l opptil 199 µg/l med et årsgjennomsnitt på 59 µg/l. Dette er litt i overkant av tilsvarende verdier for perioden (figur 2.2). For store deler av året er vannkvaliteten i Våråna ikke tilfredsstillende for overlevelse av fisk. Trylandsvassdraget (st. L14) Vannkvaliteten i Trylandsvassdraget er svært sur. Årsgjennomsnittet for ph på stasjon L14 har gjennomgående ligget i nærheten av 4,5 fram til 1994 og har deretter gradvis økt til omkring 5, (figur 2.2). I 2 varierte ph mellom 4,74 og 5,26 med et årsgjennomsnitt på 4,95 (figur 2.3). Alkaliteten var gjennomgående svært lav med flere målinger på µekv/l og med et årsgjennomsnitt på 1 µekv/l (vedlegg A.1). ANC-verdiene var også lave (-45 µekv/l). I de senere år har det blitt registrert en markert reduksjon i UM-Al, mens endringene i total aluminium (TR-Al) er relativt liten og dessuten noe høyere de siste tre årene sammenlignet med perioden (figur 2.2). Periodevis lavere verdier av labilt aluminium kan ha sammenheng med en viss grad av lokal kalking i Trylandsvassdraget. Årsgjennomsnitt for UM-Al var 83 µg/l (variasjon: µg/l) i 2, noe som er litt høyere enn tilsvarende verdier for perioden Sidebekker Det ble påvist svært sur vannkvalitet i de fleste av sidebekkene som ble undersøkt våren 2 (vedlegg A.2). ph-verdier lavere enn 5, er målt i ni av de 16 bekkene: Ertseidbekken, Gaupedalsbekken, Spillingsbekken, Liansbekken, Auglandsbekken, Listadbekken, Hunsdalsbekken, Hellevannsbekken og Øydneskleivbekken. Lavest ph (4,59) ble målt i Listadbekken mens Konsmobekken hadde den minst sure vannkvaliteten med ph 5,5. Innholdet av aluminium var generelt svært høyt og TR- Al varierte mellom 186 og 399 µg/l mens UM-Al varierte mellom 3 og 24 µg/l. De høyeste konsentrasjonene ble målt i Ertseidbekken, Liansbekken og Listadbekken. Alkaliteten var svært lav i alle bekkene ( - 17 µekv/l). ph Audna, anadrom strekning 7, Tryland (L5) Melhusfossen (L6) 6,8 6,6 6,4 6,2 6, 5,8 5,6 5,4 5,2 5, jan mar mai jul sep nov 2 Figur 2.1. ph på lakseførende strekning i Aunda i 2. Vannkvalitetsmålet for vassdraget er angitt med horisontal linje. 3

4 ph TR-Al (µg/l) TR-Al (µg/l) ph TR-Al (µg/l) UM-Al (µg/l) 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, Oppstrøms Stedjan (L1) Audna, hovedelva Melhusfossen (L6) 4,5 jan 1985 jan 1988 jan 1991 jan 1994 jan 1997 jan 2 ÅR Audna, hovedelva Oppstrøms Stedjan (L1) Melhusfossen (L6) jan 1985 jan 1988 jan 1991 jan 1994 jan 1997 jan 2 ÅR Oppstrøms Stedjan (L1) Audna, hovedelva Melhusfossen (L6) jan 1985 jan 1988 jan 1991 jan 1994 jan 1997 jan 2 ÅR 7, 6,5 6, 5,5 5, 4,5 Audna, sure sidebekker Inn Ø. Øydnavatn (L8) Trylandsvassdraget (L14) 4, jan 1985 jan 1988 jan 1991 jan 1994 jan 1997 jan 2 ÅR Audna, sure sidebekker Inn Ø. Øydnavatn (L8) Trylandsvassdraget (L14) jan 1985 jan 1988 jan 1991 jan 1994 jan 1997 jan 2 ÅR Audna, sure sidebekker 4 Inn Ø. Øydnavatn (L8) Trylandsvassdraget (L14) jan 1985 jan 1988 jan 1991 jan 1994 jan 1997 jan 2 ÅR Figur 2.2. ph, totalt syrereaktivt aluminium (TR-Al) og uorganisk, monomert aluminium (UM-Al) i perioden på stasjon L1, L6, L8B/A og L14 i Audna. Data fra 1985 er før kalking (pil angir tidspunkt for start kalking). Tidvis unormalt høye ph-verdier målt på stasjon L1 etter kalking er ikke tatt med. Stasjon L8B ble erstattet av L8A fra mai TR- Al er representert ved tot-al på L1 i 2. Vannkvaliteten i samtlige bekker var dårligere (lavere ph, høyere Al-konsentrasjoner) enn målingene fra 1998 og I 1998 lå ph generelt en enhet høyere til tross for at prøvene ble tatt kun noen få dager senere. Prøvene fra 1999 ble tatt i midten av april og var således ikke fullt ut sammenlignbare. Kalkede hovedstasjoner Audna nedstrøms doserer Stedjan (st. L2/33). I 2 varierte ph på stasjon L2/33 mellom 5,56 og 7,67 (figur 2.4). Det ble påvist episoder med surt vann i januar (ph 5,56), april (5,7) og periodevis på høsten (ph<6,). Dette er sammenfallende med perioder med driftsstans ved kalkdosereren. I 1999 viste målingene store variasjoner i vannkvaliteten gjennom året. ph-verdier mellom 5,66 og 9, antydet periodevis dårlig innblanding av kalken på denne stasjonen (Nøst 2). Overgang til en kalktype med raskere oppløselighet våren 2 er antagelig årsak til mindre vannkvalitetsvariasjoner sammenlignet med Generelt høye ph-verdier på denne stasjonen skyldes også en viss overkalking ved kalkingsanlegget ved Stedjan for å sikre en god vannkvalitet ut av Y. Øydnavatn. Kalsiuminnholdet i 2 varierte for det meste mellom 2 og 3,5 mg/l (figur 2.4). Audna nedstrøms doserer Tryland (st. L5/34). ph-nivået på stasjon L5/34 har vært relativt stabilt høy de senere årene, stort sett med verdier >6,2 (Nøst 2). Målingene i 2 varierte mellom 6, og 6,81 med 6,32 som årsgjennomsnitt (figur 2.4). Dette er en forbedring sammenlignet med 1999 hvor vannkvaliteten viste en betydelig variasjon. Kalsiuminnholdet viste også mindre variasjon gjennom året (1,67-3,43 mg/l) (figur 2.4) sammenlignet med forrige år (Nøst 2). Audna v/melhusfossen (st. L6/35) Langtidsutviklingen i vannkvaliteten på stasjon L6/35 har vist at det har skjedd en markert bedring etter at kalkingen kom i gang fra 1985 (figur 2.2). Før kalkingen i 1985 lå ph i gjennomsnitt på 5,2, mens fra 1986 og årene som følger har ph ligget stabilt høyere enn 6,2 gjennom store deler av året. Årsgjennomsnittet for 2 var 6,11, noe som er litt lavere enn de siste årene. Tilsvarende som for 1998 og 1999 (Nøst 1999, 2) viser målingene på denne stasjonen at det fremdeles kan oppstå episoder med dårligere vannkvalitet (figur 2.3). Variasjonen i vannkvalitet i er større sammenliknet med perioden I 2 ble sure episoder påvist i februar (5,39 og 5,52) og i oktober (5,98). For øvrig lå de fleste ph-verdier mellom 6, og 6,6. Innholdet av uorganisk monomert aluminium (UM-Al) har vært stabilt lav de siste årene (figur 2.2). I 2 lå halvparten av verdiene for UM-Al under deteksjonsgrensen på 6 mg/l. Laboratoriemålinger (frakt og lagring) av UM-Al fra kalkpåvirket vann forventes å gi lave verdier og vil kunne underestimere de virkelige konsentrasjonene dersom aluminiumskjemien er ustabil. I 2 ble forhøyede verdier av UM-Al (55-73 µg/l) målt i forbindelse med sure episoder i februar. Dette er nivåer som vil kunne ha negativ effekt på fisk. Nivåene for øvrige vannkjemiske parametre i 2 (vedlegg A.1) skiller seg ikke vesentlig ut fra målinger foretatt de senere år. 4

5 ph ph ph ph 6,4 6,2 6, 5,8 5,6 5,4 5,2 5, 4,8 7,5 7, 6,5 6, 5,5 Audna, Stedjan oppstrøms kalkdoserer (L1/32) jan.94 jan.95 jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. Audna, Melhusfossen (L6/35) 5, jan.94 jan.95 jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. 7, 6,5 6, 5,5 5, Audna, Våråna (L8) 4,5 jan.94 jan.95 jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. Audna, Trylandsvassdraget (L14) 6, 5,8 5,6 5,4 5,2 5, 4,8 4,6 jan.94 jan.95 jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan. Figur 2.3. ph i Audna oppstrøms kalkdoserer v/stedjan (L1), Audna v/melhusfossen (L6), Våråna (L8a) og Trylandsvassdraget (L14) i perioden (merk ulik skala på y-aksen). 3 Fisk Bjørn T. Barlaup og Sven-Erik Gabrielsen LFI, Zoologisk institutt, Allegt. 41, UiB, 57 Bergen. 3.1 Innledning Hovedmålsettingen for fiskestudiene i Audna er å overvåke den naturlige rekrutteringen av laks og aure i vassdraget. Studiene, som begynte i 1991, omfatter tetthetsestimater av ungfisk, studier av ungfiskens næringsvalg og tilvekst, kartlegging av gyteområder og kontroll av eggoverlevelse fram til klekking. Her presenteres resultatene for år Materiale og metode De årlige ungfiskundersøkelsene i Audna har fra 1991 vært basert på 1 stasjoner med elektrisk fiske. Stasjonene er fordelt på elvestrekket fra området nedstrøms Melhusfossen til utløpet av Ytre Øydnavatn (figur 1.3). Fiske har i hovedsak vært utført i perioden september-oktober. Beregnet tetthet av fisk på den enkelte stasjon er basert på tre etterfølgende uttak av fisk (Bohlin et al., 1989). All fisk tatt på stasjonene betraktes som naturlig rekruttert fisk. Imidlertid vil de betydelige utsettingene av lakseyngel i Audna være en feilkilde som medfører en overestimering av den naturlige rekrutteringen (se Barlaup et al., 1997). Viktige gyteområder for laks og aure er lokalisert ved å dykke i gytetiden og ved innsamling av egg fra gytegroper. Eggene er artsbestemt ved bruk av isoelektrisk fokusering (Mork og Heggberget 1984; Vuorinen og Piironen 1984). Overlevelse av egg i naturlige gytegroper ble bestemt ved å ta prøver fra gropene i mars/april. Andelen levende egg av totalt antall egg innsamlet er brukt som mål på eggoverlevelse. 3.3 Resultat og diskusjon ph ph 9,5 9, 8,5 8, 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, jan ,5 9, 8,5 8, 7,5 7, 6,5 6, 5,5 5, jan 1999 apr 1999 apr 1999 jul 1999 Audna, Stedjan nedstøms kalk (L2/33) okt 1999 jan 2 ph Ca apr 2 jul 2 Audna, Tryland nedstøms kalk (L5/34) jul 1999 okt 1999 jan 2 apr 2 jul 2 okt 2 okt 2 Figur 2.4. ph og kalsium (mg Ca/l) nedstrøms kalkdosereren ved Stedjan (L2/33) og ved Tryland (L5/34) i , Audna. Pil angir tidspunkt for endring i kalktype i doseringsanleggene, fra kalksteinsmel til skjellmel. ph Ca Ca (mg/l) Ca (mg/l) Ungfisktettheter av laks og aure Gjennomsnittlig tetthet av ensomrig aure har i overvåkingsperioden variert fra om lag 1 til 2 fisk pr. 1 m 2. Unntaket er perioden , da de gjennomsnittlige tetthetene av ensomrig aure lå rundt 3 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.1a). De gjennomsnittlige tetthetene for ensomrig laks har i overvåkingsperioden økt relativt jevnt fra 2.9 fisk pr. 1 m 2 i 1991 til 23.1 fisk pr. 1 m 2 i 2. Den høyeste registrerte gjennomsnittlige tettheten av ensomrig laks ble funnet i 1999 med 45 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.1a). Ser en bort fra den ensomrige fisken (årsyngel) har tetthetene av ungfisk vært relativt lave. For tosomrig og eldre aure har det vært en synkende gjennomsnittlig tetthet. Unntaket er årene 1995 og 1996 da det ble registrert henholdsvis 11.4 og 14.1 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.1b). De laveste gjennomsnittlige tetthetene av tosomrig og eldre aure ble registrert i 1999 og 2 med henholdsvis 2.7 og 3.9 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.1b). Den gjennomsnittlige tettheten av tosomrig og eldre laks i overvåkingsperioden er derimot økende. I perioden ble det registrert mindre enn 6. fisk pr. 1 m 2, mens tilsvarende tall for perioden har ligget over 7. fisk pr. 1 m 2. Unntaket er i 1999 da det ble registrert en gjennomsnittlig tetthet av tosomrig og eldre laks på 4.1 fisk pr. 1 m 2 (figur 3.1b). 5

6 A) 6 Antall fisk pr. 1 m 2 B) Antall fisk pr. 1 m Lakseyngel Aureyngel År >+ Laks >+ Aure År Figur 3.1. A) Gjennomsnittlige tettheter (med standard feil) av ensomrig laks og aure på 1 stasjoner i Audna i perioden B) Tilsvarende tall for tosomrige og eldre laks og aure på 1 stasjoner i Audna i perioden Tilvekst Lengdefordelingen for ungfisken i 2 er i samsvar med tidligere års resultater og viser at både laks og aure vokser til om lag 4-7 cm etter en vekstsesong (figur 3.2). Aldersbestemt materiale av laks tatt i Audna i september er vist i tabell 3.1. Materiale tilsier at den naturlige reproduserte laksen (villfisk) var om lag 5.4 cm etter første vekstsesong, 8.6 cm etter andre vekstsesong, og 1.3 cm etter tredje vekstsesong. Tilsvarende gjennomsnittlige lengder for auren etter en-, to- og tre vekstsesonger var 5,3 cm, 9,4 cm og 12,1 cm (tabell 3.2). Basert på det aldersbestemte materialet synes det som om de fleste fiskene smoltifiserer og forlater Audna etter to år på elva. Eggoverlevelse I perioden er det til sammen tatt eggprøver fra om lag 45 gytegroper. I 2 var eggoverlevelsen for aure og laks henholdsvis 94,3% og 99,3%. Tilsvarende høy eggoverlevelse ble også funnet i de foregående årene (figur 3.3). Resultatene tilsier at det ikke forekommer surstøtsepisoder eller andre forhold som medfører høy eggdødelighet i Audna. Ungfiskens næringsvalg Studier av bunndyrsamfunnet i Audna har vist at andelen arter som er sensitive ovenfor surt vann har økt i den kalkede delen av vassdraget (se kapittel 4.). Analyser av mageinnhold fra laks og aure samlet inn i Audna i perioden viser at disse sensitive bunndyrene utgjør en del av næringsgrunnlaget for ungfisken i Audna. Larver av døgnfluer, steinfluer og vårfluer utgjør viktige næringsemnene for ungfisk av både laks og aure i Audna. At disse insektgruppene er viktigste byttedyr samsvarer også med andre ernæringsstudier (se bl.a. Frost 195; Garnås og Hvidsten, 1985; Kjelsaas 1996). Resultatene gitt i figur 3.4 er basert på analyse av disse insektgruppene samt snegl, og viser andelen sensitive bunndyr i fiskens diett. Ved alle undersøkelsestidspunkt utgjorde sensitive bunndyr en større del av dietten for laks enn for aure. Høyeste frekvens ble funnet i 1996 og 1999 da sensitive bunndyr utgjorde 37% av det totale antallet næringsdyr innenfor gruppene døgn-, vår-, og steinfluer, og snegl funnet i laks. For både laks og aure var de viktigste sensitive byttedyrene larver innen døgnflueslekten Baetis, steinflueslektene Isoperla og Diura, vårflueslekten Hydropsyche og vårfluearten Lepidostoma hirtum. I tillegg var det innslag av den sensitive sneglen Lymnea peregra. Dette er bunndyrarter som i stor grad har rekolonisert Audna etter kalkingen i 1985 (Fjellheim & Raddum 1995). Fangststatistikk Fangststatistikken for laks og sjøaure viser en klar økning i forhold til årene før kalkingen startet i 1985 (figur 3.5). De første årene etter kalkingen ble det imidlertid tatt lite laks i forhold til sjøaure. Etter 1989 har det vært en markert økning i laksefangstene med årene 1992 (1833 kg), 1998 (2393 kg) og 2 (2423 kg) som foreløpige høydepunkt. De relativt høye fangstene de tre siste årene kan tyde på at fangstene er i ferd med å stabilisere seg på et klart høyere nivå sammenliknet med fangstene i tidligere på 199-tallet. Variasjonen i fangstene i årene etter kalkingen kan tilskrives en rekke forhold. De lave fangsttallene for 1988 skyldes antagelig oppblomstring av giftige alger som tok livet av mye sjøaure i sjøen. I 1989 var alt laksefiske forbudt i Audna som følge av de generelle reguleringene av laksefiske. I 199 ble det bare fisket i de tre siste ukene av august. Fangstene påvirkes også av variabel vannføring i fiskesesongen mellom år. I 1995 ble fiskesesongen utvidet med to uker grunnet lav vannføring og dermed lite oppgang av fisk i den ordinære fiskesesongen. De lave fangstene i 1997 skyldes trolig den uvanlig varme og tørre sommeren med lite vann i Audna. I 1998 var fangstene av laks og aure på henholdsvis 2393 kg og 312 kg. De høye laksefangstene i 1998 skyldes trolig høy vannføring gjennom store deler av fiskesesongen og god overlevelse i sjøfasen for laksesmolten som vandret ut våren Sammenliknet med fangstene av laks var fangsten av sjøaure påfallende lav både i 1998, 1999 og i 2. Dette gjenspeiler en forandring i dominansforholdet mellom aure og laks siden kalkingen av Audna ble igangsatt i Fram til 199 ble det tatt mest sjøaure mens det i de etterfølgende år har vært tatt mest laks, men det er først i 1998 at laksen klart dominerer fangstene. I både 1998, 1999 og 2 ble det tatt over sju ganger mer laks enn sjøaure. Denne endringen i dominansforhold vises også i ungfiskundersøkelsene hvor tetthetene av laks har økt utover 199-tallet mens tettheten av aure har vist en markert nedgang siden Tabell 3.1. Gjennomsnittlig lengde med standard avvik for ulike aldersklasser av laks (villfisk) tatt i Audna i september 2. Det ble kun fanget to settefisk laks på stasjonsnettet i Audna. Data basert på aldersanalyse av skjell og otolitter. Alder Gjennomsnittlig Standard- Antall lengde avvik Ensomrig (+) villfisk Tosomrig (1+) villfisk Tresomrig (2+) villfisk

7 Tabell 3.2. Gjennomsnittlig lengde med standard avvik for ulike aldersklasser av aure tatt i Audna september 2. Data basert på aldersanalyse av skjell og otolitter. Alder Gjennomsnittlig Standard- Antall lengde avvik Ensomrig (+) Tosomrig (1+) Tresomrig (2+) Andel sensitive bunndyr (%) Sensitive bunndyr i fiskens diett Laks Aure A) Antall fisk Aure Figur 3.4. Andelen sensitive bunndyr funnet i mageprøver fra ungfisks av laks og aure i Audna i perioden Den årlige innsamlingen av fisk har vært gjennomført i perioden september-november. Materialet er basert på analyse av gruppene vårfluer, døgnfluer, steinfluer og snegl i fiskens diett. I 1998 ble det ikke gjort analyser av mageprøver. 1 B) Antall fisk Fiskelengde (cm) Laks Fiskelengde (cm) Fangst (kg) Sjøaure Laks Kalking År 2 Figur 3.5. Fangst av sjøaure og laks i Audna i perioden Kalkingen ble startet i Figur 3.2. Lengdefordeling av A) aure og B) naturlig rekruttert laks tatt i Audna i september 2. Andel levende egg (%) Laks Aure Figur 3.3. Prosentandel levende egg av laks og aure samlet inn fra gyteområder på lakseførende strekning i Audna i perioden Tall ved punktene angir antall egg undersøkt. I mars-april 1994 og 1995 ble det ikke samlet inn egg fra laksegroper p.g.a. høy vannføring. 7

8 4 Bunndyr Arne Fjellheim og Gunnar G. Raddum. LFI, Zoologisk institutt, Allégt. 41, 57 Bergen 4.1 Innledning Bunndyrundersøkelsene i Audna har pågått siden Fra 1985 er det foretatt systematiske innsamlinger hver vår og høst, fra et fast stasjonsnett i vassdraget (se figur 1.3). Prøvetakingen følger samme metodikk som invertebratundersøkelsene i det nasjonale overvåkingsprogrammet for langtransportert forurenset luft og nedbør, der en gjør nytte av de ulike arter/gruppers sensitivitet ovenfor surt vann (Fjellheim & Raddum 199, Raddum 1999). Audna er plassert i kategori 2, vassdrag som årlig undersøkes med hensyn på bunndyr. 4.2 Materiale og metoder I Audna blir det samlet inn bunndyrprøver fra et fast stasjonsnett hver vår og høst. Stasjonsnettet, som er beskrevet av Fjellheim & Raddum (1994), omfatter 1 kalkete lokaliteter og 5 ukalkete lokaliteter (referanselokaliteter). Det ble benyttet kvalitativ innsamlingsmetodikk (kick method, Frost et al. 1971). Prøvene ble tatt med en hov, maskevidde 25 mm, konservert på etanol og senere sortert under lupe. Deler av materialet er artsbestemt. Dette gjelder spesielt grupper der tålegrensene for forsuring er godt kjent (Fjellheim & Raddum, 199, Lien et al. 1991). Forsuringsindeksene er beregnet etter Fjellheim & Raddum (199) og Raddum (1999). Verdien 1 viser et bunndyrsamfunn som ikke er forsuringsskadet, mens verdien viser et sterkt skadet samfunn. Behandlingsprosedyrer og database er forøvrig felles med det nasjonale overvåkingsprogrammet for langtransportert forurenset luft og nedbør. 4.3 Resultater og diskusjon Totalt ble det i 2 registrert 6 døgnfluearter, 12 steinfluearter, og 17 arter/slekter av vårfluer i bunnprøvene fra Audna (vedlegg C1 og C2). Dette er omlag samme artsmangfold som ble registrert i 1999 (Fjellheim & Raddum 1999). I følge Fjellheim & Raddum (199) var 15 av de registrerte arter/grupper av bunndyr sensitive overfor forsuring et noe høyere tall enn foregående år. De forbedrete leveforholdene for mange av de sensitive bunndyrartene gir seg utslag i en høy forsuringsindeks i den kalkete delen av Audna. Indeks 1 var 1, og,95 henholdsvis vår og høst (figur 4.1). Lavere indeks 2 verdier i enkelte lokaliteter tyder på periodevis subletalt stress på de mest sensitive døgnfluene. Dette hadde sannsynligvis et sterkere utslag i 2 enn i de foregående år, grunnet den store og vedvarende flommen i Audna høsten 2. Samtidig viser det relativt gode artsmangfoldet at flommen ikke har gjort kvalitative skader på bunndyrsamfunnene. forsuring og lavt kalkinnhold (Økland 199). I perioden ekspanderte Lymnaea i vassdraget (figur 4.2). I 2 ble det registrert færre snegl enn de foregående årene Dette kan være forårsaket av flomsituasjonen og av det faktum at det fremdeles var høy vannstand og vanskelige innsamlingsforhold under innsamlingen i desember 2. Vi forventer på sikt at sneglepopulasjonene skal ekspandere videre oppover i den kalkete delen av vassdraget. Indeks 1 Indeks 2 Audna 1,,9,8 Referanse,7 Kalket,6,5,4,3,2,1, ,,8,6,4,2 Referanse Kalket Audna, Figur 4.1. Gjennomsnittlig forsuringsindeks for de kalkete stasjonene og for referansestasjonene i Audna Antall individer registrert Ferskvannssneglen Lymnaea peregra i Audna Figur 4.2. Antall Lymnaea peregra registrert i bunnprøver fra Audna i perioden Ferskvannssneglen Lymnaea peregra, ble første gang registrert i Audna i 1994, 9 år etter kalkingen. Høsten 2 ble ytterligere en snegl, Gyraulus sp., funnet på to lokaliteter i vassdraget (vedlegg C2). Ferskvannssnegl er svært sensitive ovenfor både 8

9 5 Begroing Forfatter: Eli-Anne Lindstrøm (NIVA) Medarbeidere: Randi Romstad (NIVA) og Annette Furnes (Bot. inst., UiB) 5.1 Materiale og metoder Prøver av begroingssamfunnet ble samlet 5. september 2. Stasjonsplasseringen er som for makrovegetasjon, tabell 6.1 (makrovegetasjon). Metodikk for innsamling og bearbeiding er i henhold til standardiserte metoder. Ved prøvetaking angis elveleiets prosentvise dekning av makroskopisk synlige begroingselementer. Organismer som vokser blant/på disse angis med; x=observert, xx=vanlig, xxx=hyppig. Det tas separate kiselalgeprøver. Disse prepareres for opptelling av kiselalgeskall og prosentvis forekomst av de ulike arter regnes ut på grunnlag av minst 3 talte skall. For å illustrere tilstanden mht. forsuring er det beregnet en indeks for forsuringsfølsomhet. Organismene gis en verdi etter grad av forsuringsfølsomhet, se tabell 5.1. Organismer som ikke er forsuringsfølsomme får verdien, litt følsomme får verdien,25, noe følsomme,5, moderat følsomme,75 og klart følsomme arter gis verdien 1,. Forsuringsfølsomhet for noen arter er gitt i vedlegg D1. Disse er basert på data fra Lindstrøm (1992) og justert noe i henhold til senere erfaringer. Ved beregning av indeksen summeres alle forsuringsømfintlige arter i prøven etter at de er vektet i henhold til sin spesifikke følsomhet. Prøver med mange moderat (,75) og klart (1,) forsuringsfølsomme arter vil således få høy indeks. Det tas ikke hensyn til organismens mengde bare til tilstedeværelse. Kiselalgesamfunnet er ikke med i beregningene. Tabell 5.1. Kategorier av forsuringsfølsomhet - anvendt på begroingsorganismer i rennende vann (Lindstrøm 1992). Forsurings- Laveste ph Følsomhetsfølsomhet toleranse kategori Litt => 5,,25 Noe => 5,3,5 Moderat => 5,7,75 Følsom => 6, 1, Ettersom begroingssamfunnet i Audna er undersøkt 2 ganger tidligere, august 1982 (Brettum og Lindstrøm 1983) og 6. august 1986 (Lande m. fl. 1987), er det gjort noen analyser for å se hvordan samfunnet har utviklet seg i denne perioden, især etter start av omfattende kalking i I analysen er det lagt særlig vekt på trådformede grønnalger. Det tas noen metodiske forbehold. Den generelle kunnskapen om begroingssamfunnet var noe mindre i 1982/86 enn i 2. Derfor kan 2- observasjonene fremstå som noe mer presise og bl.a. gi uttrykk for noe høyere mangfold enn de foregående. Stasjonsplasseringen er dessuten bare delevis overlappende (overlappende stasjoner er merket med tidligere og nåværende betegnelse i tabeller og figurer). Hensikten med de 3 undersøkelsene har vært litt forskjellig, det vil også i noen grad prege resultatene. 5.2 Resultater og diskusjon Resultatene av de generelle begroingsobservasjonene er vist i Vedlegg D1. Artsmangfold (unntatt kiselalger). I september 2 fremstod begroingssamfunnet i Audnavassdraget som forholdsvis artsrikt, vedlegg D1. For å se på utviklingen over tid (1982, 1986, 2) er antall taksa (arter/grupper av arter) per stasjon, av cyanobakterier (tidligere kalt blågrønnalger), grønnalger og rødalger, vist i figur 5.1. Alle undersøkte stasjoner er med i beregningen. Selv om man godtar at observasjonsevnen var bedre i 2 enn i 1982/86, med derav følgende økning i mangfoldet, er økningen fra 1982 til 2 så markert, fra gjennomsnittlig 11,5 til 2,3 taksa per stasjon, at dette etter all sannsynlighet skyldes endrede/bedrede miljøforhold Antall taksa (per stasjon) av cyanobakterier, grønnalger og rødalger Rhod Chlor Cyan Figur 5.1. Antall taksa per stasjon av cyanobakterier, grønnalger og rødalger. Audnavassdraget 1982, 1986 og 2. Figur 5.2 viser totalt antall taksa av trådformede grønnalger i 1982, 1986 og 2. Selv om en tar i betraktning at bare 4 stasjoner ble undersøkt i 1982, mot 6 i 1986 og 2, er også denne økningen så markert, fra totalt 6 taksa i 1982 til 13 i 2, at det gir klar indikasjon på at mangfoldet totalt sett har økt i perioden Antall taksa av trådformede grønnalger - totalt på alle undersøkte stasjoner Figur 5.2. Totalt antall taksa av trådformede grønnalger. Audnavassdraget 1982, 1986 og 2. NB! Bare 4 stasjoner undersøkt i 1982, mot 6 i 1986 og 2. Artssammensetning og forsuringsfølsomhet (unntatt kiselalger). I 1986 ble det rapportert om en interessant flora med til dels sjeldne begroingsalger i øvre deler av Audnavassdraget (Lande m. fl. 1987). Dette ble bekreftet i 2 ved markert forekomst av bl.a. cyanobakteriene Chamaesiphon britanicus, Fischerella (ubestemt art) og flere arter av slekten Homoeothrix, se vedlegg 9

10 D1. En interessant representant for rødalgesleketen Batrachospermum ble også gjenfunnet i øvre deler av vassdraget. Figur 5.3 viser begroingssamfunnets forsurigsfølsomhet i september 2, gitt som FF-indeks (indeks for forsuringsfølsomhet). Referansestasjonen i hovedvassdraget, Utløp Øvre Øydnavatn (ØYØ), og den ukalkede stasjonen i Trylandsvassdraget ved Brådlandsvatn (BRÅ) hadde begge lavere FF-indeks enn kalkede stasjoner. Det gjaldt særlig sidevassdraget (BRÅ) som hadde FF-indeks på 2, mens gjennomsnitt for alle kalkede stasjoner var 6,2. Stasjonen nedstrøms kalkdosereren, Utløp Ytra Øydnavatn (YØY), hadde størst følsomhet, FF-indeks 8, ØØY FF- indeks (forsuringsfølsomhet) - år 2 YØY (43-4) KON (6) TRY BUH (45) BRÅ (T) Figur 5.3. FF-indeks for begroingssamfunnet (unntatt kiselalger) - totalt antall forsuringsfølsomme taksa vektet etter grad av forsuringsfølsomhet (fra,25 til 1,). Audnavassdraget 5. sept. 2. Gamle stasjonsbetegnelser fra 1982 og 1986 i parentes. Figur 5.4 illustrerer tidsutvikling i forsuringsfølsomhet, gitt som midlere FF-indeks for alle undersøkte stasjoner i 1982, 1986 og 2. Det er ikke skilt mellom kalkede og ukalkede stasjoner og alle stasjoner er med i beregningen, også dem som bare er undersøkt en gang. Det er klar økning i FF-indeks fra,7 i 1982, til 1,5 i 1986, opp til 5,6 i 2. Det er verdt å merke seg at midlere FF-indeks var klart lavere i 1982 enn på de to referansestasjonene i 2, se figur 5.3. Det tyder på en naturlig bedring i forsuringssituasjonen fra 1982 til 2. 6, 5, 4, 3, 2, 1,, Middelverdi for FF-indeks (forsuringsfølsomhet) Figur 5.4. FF-indeks for begroingssamfunnet (unntatt kiselalger) - gjennomsnitt for alle målte stasjoner. Audnavassdraget 1982, 1986 og 2. Hvis man ser på fordelingen av artene innen de ulike kategorier av følsomhet, figur 5.5, ser man at det i 1982 var klar overvekt av litt følsomme arter (,25). Noe følsomme arter (,5) hadde svært liten forekomst og de mest følsomme kategoriene (,75 og 1) var ikke representert. I 1986 var det en klar forskyvning mot mer følsomme (,5) arter. I 2 utgjorde også gruppen moderat følsomme (,75) et viktig innslag i samfunnet og klart følsomme (1) var dessuten representert Audna - antall reistreringer per stasjon i ulike kategorier av forsuringsfølsomhet (FF),25,5,75 1 aug.82 aug.86 sep. Figur 5.5. Forekomst per stasjon (middelverdi) av forsuringsfølsomme begroingsalger (unntatt kiselalger) i de ulike kategorier av forsuringsfølsomhet. Audnavassdraget 1982, 1986 og 2. Mengdemessige forhold. Observasjoner i 1982/86 gir bare grunnlag for en generell vurdering av mengdeforholdene. I 1982 ble det angitt at grønnalgen Microspora palustris var minor dekket minst 5% av Utløp Ytre Øydnavatn (YØY). For øvrig ble det bare rapportert om mindre forekomster av trådformede grønnalger. Heller ikke i 1986 eller 2 ble det observert masseforekomst av trådformede grønnalger i Audna, begge år tilsvarte største observerte forekomst 2-3% dekning av elveleiet i stasjonsområdet. I figur 5.6 er det forsøkt å gi et mål for mengdeforholdet mellom ulike trådformede grønnalger. Dette er gjort ved å gi et poeng hver gang en art er angitt med et kryss i tabellene. Arter med 2 eller 3 kryss får henholdsvis 2 eller 3 poeng. Arter med større forekomst (angitt som prosent dekning) har fått 5 poeng dersom de dekker 1-5% av elveleiet, 7 poeng for 5-12 % og 9 poeng over 12% dekning. Totalt antall poeng per art er summert for hele vassdraget. Slike beregninger er gjort for alle trådformede grønnalger og danner grunnlag for å beregne prosentvis forekomst av hver art i 1982, 1986 og 2. Figur 5.6 (øverst) viser prosent forekomst av de 4 dominerende artene i 1982/86. Tre av disse, Microspora palustris (Micr pal), med variteten minor (Mi pa;mi) og Mougotia a (Moug a) så ut til å ha mindre betydning i vassdraget i 2 enn tidligere. Fra å utgjøre til sammen 74% av trådalgebestanden i 1982, sank andelen til 5% i 1986 og til 24 % i 2. Andelen av den fjerde dominerende art, Klebshormidium rivulare (Horm riv), var mer eller mindre uforandret. De 3 artene med redusert forekomst har alle forsuringsfølsomhet, mens K. rivulare har følsomhet,5. Flere arter hadde kommet til siden Av disse hadde Bulbochaete (Boubochz) størst forekomst, figur 5.6 (nederst). Erfaringer så langt tilsier at Bulbochaete er en av de trådformede grønnalgene som får økt forekomst etter kalking. At Zygogonium sp3 (Zygo sp3) også ser ut til være en nykommer i Audna er mer overraskende. Zygogonium sp3 forbindes med kraftig forsurede vassdrag der den ofte danner masseforekomst, f. eks Tovdalsvassdraget. Hvorfor den har dukket opp etter start av omfattende kalking av Audna har vi så langt ikke svar på. (NB! Gamle feltnotater og labjournaler gir ingen indikasjon på at Zygogonium sp3 var tilstede i materialet samlet i 1982/86). 1

11 5, 4, 3, % 2, 1,, 3, 25, 2, % 15, Miro pal Moug a Horm riv/fla Mi pa;mi Figur 5.8 viser prosent forekomst av T.flocculosa, slekten Eunotia og 5 forsuringsfølsomme arter (alle med ph-optimum 5,8 eller høyere) i 2. Begge ukalkede stasjoner hadde stort innslag av forsuringstolerante arter innen slekten Eunotia, mens innslaget av de 5 forsuringsfølsomme artene var klart høyest nedstrøms doserer ved Stedjan (YØY). Den store andelen av T. flocculosa gjør imidlertid at beregnet ph ikke blir vesentlig over 5,4 (figur 5.7), selv på stasjoner med markert innslag av forsuringsømfintlige arter. % 5 forsuringfølsomme arter Tabellaria flocculosa (agg.) Eunotia, alle arter 1, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1,, ØØY YØY (43-4) KON (6) TRY BUH (45) BRÅ (T) 1, 5,, Bulbochz Zygo sp3 Figur 5.8. Prosent forekomst av slekten Eunotia, samlearten Tabellaria flocculosa og 5 forsuringsfølsomme arter (alle med ph-optimum 5,8 eller mer). Audnavassdraget 5. september 2. Figur 5.6. FF-indeks for begroingssamfunnet (unntatt kiselalger) - gjennomsnitt for alle målte stasjoner. Audnavassdraget 1982, 1986 og 2. Kiselalger. Prosentvis forekomst av kiselalger i kiselalgeprøvene er vist i Vedlegg D2. På grunnlag av kiselalgenes prosentvise forekomst er det beregnet ph etter Stevenson m. fl. (1991), figur 5.7. Beregnet ph på ukalkede stasjoner (ØØY og BRÅ) er lavere enn på de kalkede og tilsvarer mer eller mindre snittet for kjemisk målt ph. På kalkede stasjoner er beregnet ph klart lavere enn gjennomsnittet for kjemisk målt ph. Et liknende misforhold mellom beregnet og målt ph finner en også i andre vassdrag der slike beregninger er gjort. Forklaringen kan være at det vanligvis opptrer episoder med lav ph på kalkede stasjoner som virker negativt på de mest forsuringsømfintlige artene. Et annet forhold er den høye andel av Tabellaria flocculosa (samleart) som ofte opptrer på kalkede lokaliteter. Stor forekomst av en og samme art på mange stasjoner vil prege bergningene og bidra til at spredningen i ph blir liten. 5,6 5,5 5,4 5,3 5,2 5,1 5 ØØY ph beregnet på grunnlag av kiselalgesamfunnet YØY (43-4) KON (6) TRY BUH (45) sep. BRÅ (T) Figur 5.7. ph beregnet på grunnlag av prosentvis forekomst av kiselalger. Audnavassdraget 5. sept

12 6 Makrovegetasjon (karplanter og vannmoser) av Marit Mjelde (NIVA) 6.1 Innledning I 1999 ble det foretatt en undersøkelse av karplantevegetasjonen i selve Audna og i Grindheimsvatn, Øvre Øydnavann og Ytre Øydnavann (Lie 1999). Vannmosene ble kartlagt i forbindelse med begroingsundersøkelsene i 1982 og 1986 (Brettum og Lindstrøm 1983, Lande m.fl. 1987). Enkeltobservasjoner av karplanter ble notert i Hensikten med den foreliggende undersøkelsen er å kartlegge kalkingens effekter på vegetasjonen. 6.2 Materiale og metoder Undersøkelsene av makrovegetasjon ble foretatt 5. september 2 og følger standard metodikk for vegetasjonsovervåking av kalkete vassdrag: a)en generell registrering av karplanter, kransalger og vannmoser, med kvanitfisering ut fra en semikvantitativ skala, 1-5, hvor 1=sjelden, 2=sparsom, 3=vanlig, 4=lokalt dominerende og 5=dominerende. Registreringen ble foretatt ved vading fra land, ved hjelp av vannkikkert og kasterive. b) Populasjonsprøver av krypsiv ble samlet inn fra lokalitetene ØØY, YØY, KON og BUH. Plantene ble samlet inn fra 5-7 cm dyp, fortrinnsvis i bakevjer og rolige partier. Lengden av de 1 lengste innsamlete årsskuddene ble målt. Årsskuddene oppbevares på NIVA for eventuelle senere vitalitetsmålinger. Prøver for elementanalyser er samlet inn fra lokalitetene ØØY, KON, BUH og TRY. Prøvene er blandprøver og er analysert på totalt fosfor, totalt nitrogen og totalt karbon. c) Vurdering av mosedekning ble foretatt på lokalitetene ØØY, YØY, KON, TRY og BRÅ. Det ble benyttet ett transekt på hver lokalitet, hvor dybde, substratdekning og total mosedekning ble registrering for hver 2. meter. Rutestørrelse på 5x5 cm ble benyttet. Dominerende moser fra hvert transektpunkt (5 prøver pr. transekt) ble samlet inn for senere analyse av vitalitet. 6.3 Resultater og diskusjon Artssammensetning Totalt 14 arter av karplanter ble registrert på overvåkingslokalitetene. Av disse er 3 regnet som forsuringsfølsomme; tusenblad (Myriophyllum alterniflorum), vrangblærerot/storblærerot (Utricularia australis/vulgaris) og kysttjønnaks (Potamogeton polygonifolius). Vrangblærerot og storblærerot er svært vanskelig å skille bare ut fra vegetative karakterer. Vrangblærerot forekommer oftest i basefattig vatn mens stor blærerot er vanligst i baserikt vatn (Rich & Jermy 1998). Sammen med vannvegetasjonen, på ca..5m dyp, fantes tildels store forekomster av undervannsformen av kjempesoleie (Ranunculus lingua, jfr. Lie 1999). Særlig ved Konsmo var denne arten framtredende og antyder noe næringsrike forhold. Krypsiv (Juncus supinus) var den vanligste arten i vassdraget, særlig i øvre del. Den vanligste vekstformen var strømpregete såter av rosettplanter. Lokalitet ØØY (nedstrøms utløp av Øvre Øydnavatn) var den eneste av de undersøkte lokalitetene hvor det fantes bakevje med dypere vann, og her dannet krypsiv såter med forholdsvis lange årsskudd. Årsvekst av krypsiv Lengde av årsskudd har ofte vært brukt for å si noe om vitaliteten hos krypsiv-plantene. Generelt regner man at årrskudd mindre enn 15cm representerer rosettplanter med få eller lite vitale årsskudd, årsskudd på 15-3cm representerer vitale planter som kan nå overflaten i grunne områder, årskudd på >5cm representerer aggressive vertikalskudd som kan danne overflatematter (Hobæk m.fl. 1995). Imidlertid vil frodigheten i planteveksten, bl.a lengden av årsskuddene, variere med klimatiske og hydrologiske forhold. Frodigheten vil også variere med substratet, bl.a. har planten kraftigst vekst i områder med mudderbunn. Noe ulikt prøvetakingstidspunkt fra år til år kan også gi ulik lengdevekst. Krypsivplantene i Audna representerer først og fremst veksten på grovere substrat på forholdvis grunt vann i strømpregete områder. Midlere årsvekst for strømløpsåtene varierte mellom 3 og 45cm, mens den på mudderbunn i bakevje ved lokalitet ØØY (figur 6.1) var i underkant av 6cm. De fleste årsskuddene ved lokalitet YØY var kommet i overflata og utviklet blomster og frukt, noe som reduserer årsveksten. Tabell 6.1. Overvåkingslokaliteter for vannvegetasjon (karplanter og vannmoser) Nr. Lok.navn Kommentarer UTM Hovedvassdrag ØØY utløp Øvre Øydnevatn ukalket, referanse 32V MK YØY utløp Ytre Øydnevatn kalket fra V MK KON Audna, ved Konsmo kalket fra V MK TRY Audna, nedstr. Tryland kalkanl. kalket fra 1985, like nedstr. kalk? 32V MK BUH Audna, ved Buhølen kalket, nedstr. ukalket sidevassdr. 32V MK Sidevassdrag BRÅ Trylandsvassdr., Brådlandsvatn ukalket, referanse 32V MK

13 lengde årsskudd (cm) middel min max dekning (%) ØØY YØY KON BUH ØØY YØY KON TRY BRÅ Figur 6.1. Vekst og vitalitet av krypsiv (Juncus supinus) i Audna i 2. Lokalitet ØØY er oppstrøms kalking. Figur 6.3. Gjennomsnittlige dekning av moser på 4 lokaliteter i hovedvassdraget (ØØY, YØY, KON, TRY) og utløp Brådlandsvatn i Trylandsvassdraget (BRÅ) i 2. total nitrogen (µg/mg TS) total fosfor (g/g TS) middel min max ØØY KON TRY BUH middel min max Elementinnhold i krypsiv Innhold av fosfor, nitrogen og karbon i krypsivplantene er vist i figur 6.2. Prøvene viste lavt innhold av fosfor i plantene, midlere fosforinnhold varierte mellom mg P/g TS. Innholdet av nitrogen varierte mellom 2.8 og 29 µg N/mg TS, som indikerer klart overskudd av nitrogen. Vannmoser Vurdering av vannmosene er foretatt på 4 lokaliteter i Audna (figur 6.3), samt nedstrøms Brådlandsvatn i sidevassdraget Trylandsvassdraget. I Audna like nedstrøms Øvre Øydnavatn var vannmosene dominert av store forekomster med elvetrappemose (Nardia compressa). Tilsvarende ble registrert nedstrøms Brådlandsvatn i det ukalkete sidevassdraget. Forøvrig hadde vannmosene forholdsvis lav dekning på overvåkningslokalitetene i Audna, dominert av ulike arter. 5 ØØY KON TRY BUH middel min max total karbon (µg/mg TS) ØØY KON TRY BUH Figur 6.2. Innhold av fosfor (oppe til venstre), nitrogen (oppe til høyre) og karbon (nede) i krypsiv. 13

14 Tabell 6.2 Vannvegetasjonen på overvåkingslokalitetene i Audnavassdraget. Mengdeangivelse: 1=sjelden, 2=sparsom, 3=vanlig, 4=lokalt dominerende og 5=domi-ner-ende. Lokaliteter Latinske og norske navn ØØY YØY KON TRY BUH BRÅ ISOETIDER Isoetes lacustris - stivt brasmegras 1 1 Isoetes setacea - mjukt brasmegras 2 1 Littorella uniflora - tjønngras Lobelia dortmanna - botngras ELODEIDER Juncus supinus - krypsiv *Myriophyllum alterniflorum - tusenblad 4 Utricularia intermedia - gytjeblærerot *Utricularia australis/vulgaris - vrangblærerot/storblærerot NYMPHAEIDER Glyceria fluitans - mannasøtgras 3 2 Nuphar lutea - gul nøkkerose 1 Nymphaea alba - hvit nøkkerose 1 *Potamogeton polygonifolius - kysttjønnaks Sparganium angustifolium - flotgras Sparganium minimum - småpiggknopp 1 VANNMOSER Blindia acuta - rødmesigdmose x *Fontinalis dalecarlica - duskelvemose x x x x Nardia compressa - elvetrappemose x x x x x Scapania undulata - bekketvebladmose x x andre moser x x x x * forsuringsfølsomme arter Endringer i vannmosene Vannmosene var inkludert i begroingsundersøkelsene i 1982 (Brettum og Lindstrøm 1983) og 1986 (Lande m.fl. 1987). Lokalitetene og metodikken er noe forskjellig ved de tre registreringene, slik at en direkte sammenlikning ikke er mulig. For å få et bilde på de store trekk i utviklingen har vi derfor valgt å framstille resultatene i tabeller uten tallverdier, men med en semikvantitativ skala hvor xxx = stor forekomst, xx = vanlig og x = sparsom. Den forsuringsbegunstigede levermosen Nardia compressa var vanlig på lokaliteter i hovedvassdraget i 1982, før kalking. I 2 opptrådde den bare i store mengder ved utløpet av Øvre Øydnavatn, som er oppstrøms kalking, og i det ukalkete sidevassdraget Trylandsvassdraget. I 1982 fantes duskelvemose (Fontinalis dalecarlica) i store mengder ved Buhølen (oppstrøms overvåkningslokaliteten), noe som vitnet om en forholdsvis gunstig vannkvalitet. I 2 fantes arten på flere lokaliteter, men med sparsom forekomst. Lok. år Nardia Scapania Fontinalis Blindia andre Kommentar ØØY 2 xxx x ikke kalket YØY 1982 xxx xxx 1986 x x kalket x xx KON 1986 xx kalket x x x TRY 2 x x x kalket 1986 BUH 1982 xx xx xxx xxx 1986 x 2* xx? x BRÅ 2 xxx x ikke kalket *plassering av denne lokaliteten er sannsynlgvis forskjøvet i forhold til i