Suldalslågen. 1 Innledning. Områdebeskrivelse. Kalkingsstrategi

Transkript

1 Suldalslågen Koordinator: Steinar Sandøy 1 Innledning Områdebeskrivelse tilstand var midlere vannføring ut av Suldalsvatnet 91 m 3 /s. Etter regulering er midlere vannføring redusert til ca. 5 m 3 /s. Vannføringa i Suldalslågen bestemmes av vannføringa i en del uregulerte delfelter og av et manøvreringsreglement for vannslipp fra Suldalsvatnet til Suldalslågen. Storparten av nedbørfeltet til Blåsjømagasinet består av gneis og granitt. Det samme gjør de fleste uregulerte sidefeltene til Suldalslågen. Området mellom Blåsjø og Suldalsvatn inneholder større innslag av lett forvitterlige pelittiske bergarter, mest svart og grå fylitt. Vassdragsnr./fylke: 36.Z, Rogaland Kommune: Suldal Areal, nedbørfelt: 1466 km 2 (uregulert), restfelt Suldalslågen 135 km 2. Spesifikk avrenning: Middelvannføring: 5 m 3 /s Regulering: Omfattende regulering (Ulla-Førre og Røldal- Suldal kraft). Kalket siden: Lakseførende strekning: 22 km (hele Suldalslågen). Suldalsvatnet Suldalsosen Stråpa Hoftun Lunde Stråpaåna Kalkingsstrategi Lindum Tjøstheimsåna Bakgrunn for kalking: Gjennom Blåsjømagasinet blir Suldalsvassdraget tilført mer surt vann enn før regulering. Manøvreringsreglementet for Suldalslågen gjør i tillegg at sidevassdragene betyr mer for vannkvaliteten slik at Suldalslågen er blitt mer utsatt for forsuringsepisoder. Laksebestanden i Suldalslågen ble sterkt redusert først på 199-tallet. Det ble da satt i gang kalking av sure sideelver fordi forsuring ble antatt å være en av flere negative faktorer. Biologisk mål: Sikre god nok vannkvalitet for laks i Suldalslågen. Vannkvalitetsmål: De kalkede sideelven skal holde følgende ph-verdier når de renner inn i Suldalslågen: ph 6,2 fra 15. februar til 31. mars, ph 6,4 fra 1. april til 31 mai, ph 6, fra 1. juni til 14. februar. Kalkingsstrategi: Doseringsanlegg ved utløp av Suldalsvatnet og i 4 sidevassdrag. Innsjøkalking i mindre innsjøer. Suldalslågen er den nederste delen av Suldalsvassdraget, er 22 km lang og renner fra Suldalsvatnet (68 moh) til Sandsfjorden. Hele Suldalslågen er lakseførende. Vassdraget er sterkt regulert. Deler av vassdragene Ulla og Førre er overført til Suldalsvassdraget gjennom Blåsjømagasinet som har avløp til Suldalsvatnet gjennom Kvilldal kraftstasjon. Hylen kraftstasjon fører vann fra Suldalsvatnet direkte til Hylsfjorden og reduserer dermed den totale vannmengden gjennom Suldalslågen. I uregulert Steinsåna N 3 km Litlehaga Helland Gardaneset Øvre Høse Steinsøy Ritlandsvatnet Brommeland Hanakam Mo Ritland Sandsfossen Kvæstad Førland Foss Grov Figur 1.1 Doseringsanlegg for kalk i Suldalslågen. Juvet Mosåna Kalkdoserer Fossåna 1

2 2 Vannkvaliteten i Suldalslågen med sidebekker etter kalking Inggard Blakar og Ståle Haaland I elver og innsjøer er alkaliniteten et mål på motstanden mot forsuring. Ulla-Førre reguleringa førte til at alkaliniteten i Suldalsvatnet ble nesten halvert. Samtidig ble vinter-vannføringen i Suldalslågen redusert fra 6 til 12 m 3 /s. «Alkalinitet per tid» øverst i Suldalslågen (vm 2257) ble derfor redusert med nærmere 9% og elva ble tilsvarende mer utsatt for surt flomvann fra det uregulerte restfeltet vinterstid (Blakar 1999). Undersøkelsen av vannkjemi i sidebekkene til Suldalslågen etter kalking startet i februar De undersøkte lokalitetene er oppført i tabell 2,1 og vist i figur 2,2. Alle sidebekkene med kalkdoserer ble undersøkt både oppstrøms og nedstrøms doserer. Stasjonene nedstrøms doserer er plassert lengst mulig ned i vassdraget. Lokalitetene ble stort sett undersøkt en gang per uke. Følgende parametere ble analysert: ph, alkalinitet, konduktivitet, farge (OD 41 ), kalsium, magnesium, natrium, kalium, ammonium, sulfat, klorid, nitrat, sterke syrers salter (SSS), silikat og aluminium. Aluminium ble også spesiert (Ala, Alo og Ali). I denne rapporten blir ph, alkalinitet, kalsium og aluminium diskutert for perioden 1. oktober 2 til 3. september 21 (hydrologisk år), heretter kalt år 2. Tidsforløpet av ph, alkalinitet (Alk), kalsium (Ca) syrereaktivt aluminium (Ala) og labilt aluminium (Ali) i sidebekkene og på stasjonene langs Suldalslågen (11 15) er vist i figur 2,3. For sidebekkene med kalkdoserer (22, 23, 29 og 32) er data oppstrøms og nedstrøms doserer plottet i samme figur. Det ukalka referansefeltet Fossåna (24) er plottet sammen med den innsjøkalka Stråpsåna (21). Alle stasjonene i Suldalslågen (11 15) er vist i samme figur. Heltrukken linje i ph-figurene viser DN s ph-krav i Suldalslågen etter kalking. Minimum-, maksimum-, og middelverdier ± standardavvik for hver analyseparameter og lokalitet er plottet i figur 2.4. Med unntak av Tveitliåna (32,1 og 32,2), som drenerer til Steinsåna Tabell 2,1: Undersøkte sidebekker og stasjoner nedover langs Suldalslågen 11 Lågen ved Osvad (oppstrøms doserer) 12 Lågen oppstrøms Torkebekken (nedstrøms doserer) 21 Stråpsåna (innsjøkalka) 22,1 Tjøstheimsåna oppstrøms doserer 22,2 Tjøstheimsåna nedstrøms doserer 32,1 Tveitliåna oppstrøms doserer 32,2 Tveitliåna nedstrøms doserer 29,11 Steinsåna oppstrøms Tveitliåna (innsjøkalka) 29,2 Steinsåna nedstrøms Tveitliåna 13 Lågen oppstrøms Mosåna 23,1 Mosåna oppstrøms doserer 23,2 Mosåna nedstrøms doserer 24 Fossåna (ukalka referansefelt) 14 Lågen oppstrøms Hiimsåna 15 Lågen ved Larvika (nedstrøms 29,11), er lokalitetene ordnet etter hvor de munner ut i Suldalslågen (fra øverst til nederst). Den heltrukne linja binder sammen stasjonene i Suldalslågen (11 15). Lav ph (< 5,) og mye aluminium (> 5 µg Ali/l) ble registrert i enkelte sidebekker i 2. Tidligere har det også blitt vist at mange sidebekker hadde dårlig vannkvalitet for fisk i flomperioder (Blakar 1995, Blakar 1999). Sidebekkene har størst betydning for vannkvaliteten i Suldalslågen i perioder med minstevannføring (12 m 3 /s) og samtidig stor avrenning fra restfeltet (RQ% på 5-9). Generelt førte kalkinga i 2 til at ph, alkalinitet og konsentrasjonen av kalsium økte i sidebekkene mens aluminium avtok. Det prosentvise avtaket i syrereaktivt aluminium (Ala) var som forventet vesentlig mindre enn for labilt aluminium (Ali). Det ble registrert relativt store fluktuasjoner i vannkjemi nedstrøms flere kalkdoserere. Fluktuasjonene kan ha sammenheng med ujevn kalkdosering og/eller dårlig innblanding av kalk på prøvelokaliteter nedstrøms doserer (Blakar og Haaland 2b). I enkelte prøver nedstrøms dosererene i Tveitliåna (32,2) og Tjøstheimsåna (22,2) ble det registrert ph-verdier opp mot 9. Så høye ph-verdier kan sammen med aluminium gi aluminat som er giftig for fisk (Blakar et al. 1989). De høye ph-verdiene kan skyldes at suspenderte kalkpartikler ble løst i prøveflaskene SULDALSLÅGEN km Figur 2.2 Undersøkte lokaliteter i Suldalslågen med sidebekker (jf. tabell 2.1) 2

3 under begrenset CO 2 tilførsel på vei til laboratoriet. Det er vanligvis CO 2 -overmetning i naturlig rennende vann (i forhold til pco 2 i luft), og vannprøver med alkalinet rundt 1 µekv/l vil derfor sjelden ha in situ ph over 7 (Blakar 1999). Feltmålinger bør derfor gjennomføres for å optimalisere driften av kalkingsanleggene, særlig i Tveitliåna hvor det er kort avstand ned til prøvestasjonen. Omfattende kalking øverst i Suldalslågen og i noen sidebekker og innsjøer i elvas nedbørfelt har de siste årene ført til økt konsentrasjon av kalsium, alkalinitet og ph i Suldalslågen (Blakar og Haaland 1999, Blakar og Haaland, 2a og 2b). I 2 var vannkvaliteten på stasjonene i Suldalslågen med få unntak relativt god (årsmiddel for ph var 6,2, alkalinitet var 23 µekv/l og labilt aluminium var 7 µg Ali/l). Under en flomepisode den ble det imidlertid registrert relativ dårlig vannkvalitet på stasjon 14 (ph 5,4). På årsbasis bidro det uregulerte restfeltet med 24 % av vannet nederst i Suldalslågen (RQ%). Det ble registrert 7 døgn med RQ% > 8% og 17 døgn med RQ% > 7. Det ble observert tre lengre perioder (4 døgn) med relativt stor middel RQ%, hhv 69, 78 og 78 %. Alle episodene ble observert vinterstid (desembermars). ph og alkalinitet på stasjonene i Suldalslågen som funksjon av prosentandel vann fra restfeltet i Suldalslågen ved Sand (= RQ%) er vist i figur 2.5 og 2.6. Det framgår av figurene at de nederste stasjonene i Suldalslågen (14 og 15) var noe mer påvirket av stor avrenning fra restfeltet enn de øverste stasjonene. Med noen unntak i vinter- og vårperioden viser resultatene at kalkinga i Suldalslågen med sidebekker har fungert noenlunde brukbart i 2, jf. DN s ph-krav i hovedvassdraget. Kontinuerlige ph-målinger nederst i Suldalslålågen (Sand) viste flere episoder med relativt lav ph (K. Paulsen pers. medd.). Totalt ble det registrert 29 døgn med ph-verdier i området 5,2 5,8. 9 ph ph 22,1 22, Ca [mg/l] 7 Ca [mg/l] OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP 3

4 9 ph 32,1 32,2 9 ph 29,11 29, Ca [mg/l] 7 Ca [mg/l] OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP 7 ph Ca [mg/l] 1 5 OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP Figur 2.3 Tidsforløpet av ph, alkalinitet (Alk), kalsium (Ca), syrereaktivt aluminium (Ala) og labilt aluminium (Ali) på undersøkte lokaliteter i 2 (hydrologisk år). Heltrukken linje i ph-plottene viser DN s ph-krav i Suldalslågen. St.nr. viser til tabell

5 Figur 2.4 Minimum-, maksimum- og middelverdi ± standardavvik for hver analyseparameter og lokalitet for 2 (hydrologisk år). Lokalitetene er ordnet etter hvor de munner ut i Suldalslågen (fra øverst til nederst). Symbolene (o og ) viser ikke kalka lokaliteter mens ( og ) viser kalka lokaliteter. Heltrukken linje binder sammen lokalitetene i Suldalslågen (11-15). 5

6 7.5 Lok Lok RQ [%] RQ [%] 7.5 Lok Lok RQ [%] RQ [%] 7.5 Lok Ph Ph Ph Ph Ph RQ [%] Figur 2.5 ph på stasjonene langs Suldalslågen (11-15) som funksjon av prosentandel vann fra restfeltet nederst ved Sand i 2 (RQ%). 6

7 75 Lok Lok RQ [%] RQ [%] 75 Lok Lok RQ [%] RQ [%] 75 Lok RQ [%] Figur 2.6 Alkalinitet på stasjonene langs Suldalslågen (11-15) som funksjon av prosentandel vann fra restfeltet nederst ved Sand i 2 (RQ%). 7

8 3 Anadrom fisk Svein Jakob Saltveit Innledning Suldalslågen i Rogaland er en 22 km lang elv mellom Suldalsvatn (68 m o.h. og 29 km 2 ) og de indre deler av Ryfylkefjord i Rogaland (Fig. 1). Nedbørfeltet er km 2. Suldalslågen ble første gang regulert i ved utbygging av nedbørfeltet ovenfor Suldalsvatn (Røldal-Suldal). Sett i forhold til uregulert tilstand var virkningene av denne reguleringen en økt vintervannføring og redusert sommervannføring i Suldalslågen. Ulla- Førre utbyggingen ble iverksatt i 198 og førte til en reduksjon i vannføringen i Suldalslågen både vinter og sommer, både i forhold til uregulert tilstand og Røldal-Suldal. Vannføringen om vinteren er imidlertid nå aldri lavere enn 1 m 3 /s, noe den kunne være i uregulert tilstand. Gjennomsnittlig årlig vannføring i Suldalslågen i uregulert tilstand var 9 m 3 /s, men med store årlige og sesongmessige variasjoner. I naturlig tilstand hadde Suldalslågen en meget lav vintervannføring (< 2 m 3 /s) i perioden november-april. Sommervannføringen var høy og varierte meget sterkt. Etter Ulla-Førre utbyggingen er vanntemperaturen redusert. På årsbasis er reduksjonene størst nederst i vassdraget, der døgngradantallet er redusert med ca. 25 døgngrader eller 14% i forhold til døgngradantallet under Røldal/Suldal reguleringen. Temperaturnedgangen har vært størst i vintermånedene og i juni-juli (Tvede 1995). I sommersesongen er reduksjonen 115 døgngrader i forhold til Røldal-Suldal. I Suldalslågen har det skjedd endringer i vannkvalitet som følge av at det er overført surt vann med lav alkalanitet fra andre nedbørfelt (Blakar 1996). Dette har ført til en forsuringsprosess i vassdraget med jevn nedgang i ph og alkalanitet (Blakar 1996). Redusert vannføring gir også relativt større effekt av surt vann fra restfeltet, spesielt i nedre del av Suldalslågen. En medvirkende faktor var trolig også en generell forsuring. Da Suldalslågen var i faresonen for forsuring er den blitt kalket fra Kalking av Suldalslågen skjer fra et doseringsanlegg ved utløpet av Suldalsvatn og ved å kalke fire sidevassdrag. Siden 1976 er det gjennomført undersøkelser på ungfiskbestanden av laks og ørret i Suldalslågen, mens bunndyr er undersøkt i Suldalslågen siden 1978 (Bremnes og Saltveit 1996). I 1996 ble det gjennomført en undersøkelse av bunnfaunaen i en rekke bekker nedenfor Suldalsvatn (Nesheim-Hovda 1997), men det foreligger liten informasjon om faunaen i bekkene fra tidligere år. Suldalslågen produserer anadrom fisk på hele elvestrekningen. Dominerende fiskearter er laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta), mens ål (Anguilla anguilla), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og årsunger av røye (Salvelinus alpinus) blir funnet sporadisk. Fangst Totalfangst av laks og ørret i Suldalslågen er vist på Fig 3.1. I 1993 fant det sted en dramatisk nedgang i totalfangst av laks, og fangstene var på et historisk lavmål fram til 2, og på samme nivå som fangst av ørret. I 2 økte totalfangsten av laks til over 2 tonn og er den høyeste siden I 2 ble det tatt til sammen ca. 68 kg ørret. Ungfiskbestanden Ungfisk i Suldalslågen er undersøkt siden 1977, og dekker en periode før og etter Ulla-Førre utbyggingen (Saltveit 1986, 1989 a, b, 199, 1995, 1996, 1997, 1999). Overvåking av ungfisktettheten kan gi relative mål på endringer i laksebestanden forårsaket av forhold på elv. Studier av ungstadier er også nødvendig for forvaltningen av elvene og for å kunne foreslå tiltak for å dempe eventuelle skader på et tidlig tidspunkt som følge av endringer i miljø. FANGST I KG Figur 3.1 Fangst av laks og sjøørret i Suldalslågen. Ørret Laks Bestandsberegningene er utført på de samme 16 stasjonene (se Fig. 3.2). Til fisking benyttes et elektrisk fiskeapparat konstruert av ingeniør Paulsen. Lengden på strekningen som fiskes på hver lokalitet er ca. 5 m, og det fiskes fra bredden og så langt ut i elva som det er mulig å fiske effektivt (3-6 m). For å sikre at det samme areal ble fisket hver gang, ble området avmerket med en hvit snor lagt på bunnen og det er alle år fisket ved tilnærmet samme vannføring. Den fangete fisken ble artsbestemt og lengdemålt i felt til nærmeste mm. Etter måling og opptelling ble all fisk som ikke med sikkerhet kunne anslås ut fra størrelse å være årsunger (+) frosset og tatt med for aldersbestemmelse. Antall laks og ørret, delt i + og eldre par, er beregnet ut fra avtak i fangst, successive removal (Zippin 1958). Etter 199 er det satt ut laksunger i vassdraget, men all fisk satt i Suldalslågen er fettfinneklippet og satt ut langt fra de lokalitetene som undersøkes. Fettfinneklippet fisk påvises likevel, men i beregningene er det skilt mellom utsatt og naturlig reprodusert fisk. I kategorien utsatt fisk inngår også Carlin merket utsatt smolt. Undersøkelsen ble i 2 gjennomført i perioden september. Materialet består av til sammen 688 ville laksunger, 137 utsatte laksunger og 1114 ørretunger, og det ble fisket på et 2832 m 3 stort areal. 8

9 Suldalsvatn Sand 16 V IV Tjelmane Mo 13 Smoltfelle H 12 G 11 Førland F2 1 F1 E Kvæstad 8 9 III D1 6 D2 Stråpa 2 B 1 I 4 3 II A 5 C2 Steinsholmen C1 Ungfisk og bunndyr Ungfisk Klekkeri Figur 3.2 Kart over Suldalslågen med de undersøkte lokaliteter for overvåkning av ungfiskbestanden; 1-16, bunndyr på elv; I-V og bekker; A-H. Lengdefordeling Lengdefordelingen av naturlig reproduserte laksunger er vist på Fig. 3. Årsungene (+) var mellom 29 og 52 mm og hadde en gjennomsnittslengde på 41,5 mm (+.4 mm, 95% K.I.). Det ble fanget få eldre laksunger. Mesteparten av disse var mellom ca. 6 og 9 mm, og alle disse var 1+. Laks med tre vekstsesonger (2+) var fra 82 mm (Fig. 3.3). PROSENT LENGDE I MM N =688 Figur 3.3 Prosentvis lengdefordeling av naturlig reproduserte laksunger i Suldalslågen høsten 2. For ørret var det ikke mulig å skille mellom årsklassene basert på lengde frekvensfordelingen (Fig. 3.4). Største årsunge (+) i materialet målte 66 mm, mens minste 1+ var 62 mm. Årsunger av ørret var jevnt over større enn hos laks og dominerte i materialet (81,5 %) av ørret (Fig. 3.4). Årsungene hadde en gjennomsnittslengde på 5,5 mm (+.4 mm, 95% K.I.). Ørret har bedre vekst enn laks (Fig. 3.5), noe som skyldes at ørret klekker tidligere og at den vokser over et større temperaturintervall. Etter 1986 følger vekstvariasjonene hos laks og ørret noenlunde samme mønster. Ørret + hadde imidlertid en vekstøkning i 1998, som laks ikke hadde. Begge arter hadde dårligere vekst i 2 enn året før, og spesielt årsungene av laks var små, også sammenlignet med tidligere år. Selv om det har vært en nedgang i vanntemperatur i fiskens vekstsesong (Tvede 1995), gjenspeiles dette ikke gjennom dårligere vekst hos fisk, verken hos laks eller ørret hele perioden sett under ett. Fra 199 er det en tendens til økt gjennomsnittslengde hos årsunger av både laks og ørret (Saltveit 2), men for laks er denne ikke statistisk signifikant. En tendens til økt gjennomsnittslengde kan skyldes redusert bestandstetthet av fisk etter 1993, som kan ha en positiv effekt på vekst som følge av redusert konkurranse om habitat og næring (Saltveit 21). LENGDE I MM LAKS ØRRET Figur 3.5 Gjennomsnittslengde av årsunger hos laks og ørret i Suldalslågen ved avsluttet vekst om høsten i perioden 1976 til 2. ÅR PROSENT N = LENGDE I MM Figur 3.4 Prosentvis lengdefordeling av ørretunger i Suldalslågen i september Tetthet av laks- og ørretunger Fra 199 fram til 1993 fant det sted en gradvis økning i tettheten av årsunger (+) av laks (se Saltveit 1995a). For + laks var tetthetene i 1992 og 1993 de høyeste som noen gang er beregnet i Suldalslågen og disse er statistisk signifikant høyere enn tidligere år. For ørret varte økningen i tetthet av årsunger fram til Tetthetene som beregnes for + ørret i 1994 er de høyeste som er beregnet i Suldalslågen siden Imidlertid fant det ikke sted en tilsvarende økning i den beregnede tetthet av eldre fisk (Fig. 3.6). Det synes å være en betydelig dødelighet av + i løpet av den første vinteren og vår. Det er nærliggende å tro at nedgangen hos laks skyldes forhold som har påvirket laks og ørret ulikt (Saltveit 2b). Et slikt 9

10 forhold er naturlig reproduksjon og at denne er begrenset hos laks på grunn av for få gytefisk. Andre forklaringer på de lave årsungetetthetene av laksunger i de senere år, som f.eks. surt vann og den endrede manøvreringen på våren, er lite sannsynlig, i det tetthetene av + ørret ikke reduseres tilsvarende og det var heller ingen endring i tetthet av eldre laks i Tetthetene av årsunger av laks er nå så lave at de får konsekvenser for tettheten av eldre fisk i elva. Denne varierer i forhold til tettheten av + foregående år. Både for årsunger (+) og eldre laks ble det beregnet lave tettheter i 2 (Fig. 3.6), men for laks er tetthetene av årsunger de høyeste siden 1993; for + ørret siden Tettheten beregnet for årsunger av laks var 22,2 fisk pr. 1 m 2, mens den for eldre laks ble beregnet 5,2 laks/1 m 2. Tetthetene av årsunger var statistisk signifikant (p <,5) høyere enn for årene Tettheten beregnet av eldre laksunger i 2 er imidlertid noe lavere enn i 1999, men statistisk signifikant høyere (p <,5) enn i 1996, 1997 og Den totale tetthet av ørretunger i 2 ble beregnet til 42,1 fisk/ 1 m 2 (Fig. 3.6). Av dette utgjorde årsungene 34,6 ind./1 m 2. For årsunger er dette statistisk signifikant (p <.5) høyere enn i perioden , men ikke statistisk forskjellig fra de tettheter som beregnes i Tetthetene av eldre ørret er bare statistisk signifikant høyere enn den i Siden 1995 må tettheten av ørretunger i Suldalslågen karakteriseres som relativt stabil, og den er i hele denne perioden langt høyere enn den tetthet som beregnes av laks. ANTALL ANTALL Laks + eldre utsatt Ørret Figur 3.6 Beregnet tetthet av ulike grupper laks- og ørretunger (antall pr. 1 m 2 ) i Suldalslågen i perioden 199 til 2. Fossåna I september ble det foretatt en bestandsberegning i Fossåna. Et areal på 145 m 2 ble avfisket. Det ble påvist både laks og ørret, og både årsunger og eldre fiskeunger var tilstede (Fig. 3.7). Tettheten av fisk var relativt høy, spesielt ble det beregnet mye eldre laksunger og ørretunger, både + og 1+. Tettheten av + laks var imidlertid lav. Sammenlignet med 1999 er tettheten beregnet i 2 langt høyere, og det gjelder begge arter og kategorier (Saltveit 2c). ANTALL FISK PR. 1M Figur 3.7 Beregnet tetthet av laks- og ørretunger i Fossåna høsten 2. Avvik er angitt som 95 % K.I. 4 Bunndyr Svein Jakob Saltveit og Trond Bremnes Innledning LAKS FOSSÅNA 2 ØRRET + eldre Bunndyr er viktig som næring for fisk, i tillegg til at de er svært gode indikatorer på miljøendringer i et vassdrag (organisk forurensning, surt vann etc.). Endringer i vannkvalitet har skjedd i Suldalslågen som følge av overført surt vann fra andre nedbørsfelt (Blakar 1996) og at det trolig også har funnet sted en generell forsuring. Bunndyr er jevnlig undersøkt i Suldalslågen siden 1978 (Bremnes og Saltveit 1996), og det foreligger derfor et godt grunnlag for vurdering av endringer over tid. De viktigste gruppene i Suldalslågen er fjærmygg, døgnfluer, steinfluer, vårfluer og fåbørstemark. Suldalslågen er nå kalket, og for å fange opp effekter av kalking og eventuelle forsuringsepisoder, gjennomføres en overvåking av bunndyr. I 2 er det gjennomført en kvalitativ innsamling (sparkemetoden) av bunndyr på fem lokaliteter i selve Suldalslågen og i til sammen 8 bekker (se Fig. 3.2), med innsamlinger over to perioder, vår (mars) og høst (september). Lokalitetene ligger i bekker som kalkes, i bekker der innsjøer eller nedbørsfeltet er kalket, i bekk med naturlig god vannkvalitet og i bekk med dårlig vannkvalitet og som ikke er kalket. Ved bekkekalking er det samlet prøver fra to lokaliteter, en ovenfor kalkdoserer, ellers er lokalitetene lagt nær utløp i Suldalslågen, men ikke slik at de er påvirket av Lågen. Lokaliteter, tilstand og antall: 1

11 STRÅPAÅNI NNSJØKALKING 1 PRESTBEKKEN GOD VANNKVALITET 1 TJØSTHEIMSÅNA KALKET 2 MOSÅNA KALKET 2 RITLANDSÅNA INNSJØKALKING 1 FOSSÅNA REFERANSE LOKALITET 2 1) BROMMELANDSBEKKEN TERRENGKALKET 1 GROVBEKKEN REFERANSELOKALITET 1 Leuctra hippopus. Vårfluene er også en artsrik gruppe, men bare få arter er spesielt tallrike. Det gjelder spesielt arten Polycentropus flavomaculatus i den øverste delen av elva. Denne arten er nettspinnende og ernærer seg av driv fra Suldalsvatn. Sneglearten Lymnaea peregra påvises både i mars og september, men antallet er svært lite. 1) Det er her lagt en lokalitet ovenfor planlagt kalkdoserer. Metodikk Til innsamlingen av bunndyr sparkemetoden benyttet (Hynes 1961, Frost et al. 1971). Med denne metoden blir de fleste artene som er tilstede registrert. Innsamlingen skjer på tid (innsamlingstid ett minutt pr. prøve). I elva er det ved hver anledning tatt tre prøver fra hver stasjon, i bekkene er én prøve fra hver stasjon. Håvens maskevidde er,45 mm. Prøvene er fiksert i felt med etanol og sortert på laboratoriet. Stasjonene er vist på Fig % 75 % 5 % 25 % MARS Forsuringsnivået i Suldalslågen er beregnet ut fra en forsuringsindeks beskrevet i Kroglund et al. (1994), som er basert på tilstedeværelse eller fravær av mer eller mindre sensitive arter av bunndyr. De anvendte artene fra Suldalslågen er valgt ut etter Raddum og Fjellheim (1984), Fjellheim og Raddum (199) og Larsen et al. (1995). Følgende døgnfluer ble regnet som forsuringsfølsomme: Baëtis rhodani og Ephemerella aurivillii. Følgende steinfluer ble regnet som forsuringstolerante: Amphinemura borealis, A. sulcicollis, Protonemura meyeri, Nemoura cinerea, Taeniopteryx nebulosa, Brachyptera risi, Leuctra hippopus og L. niger. Maksimumsverdien for indeksen blir satt til 1, som indikerer liten eller ingen forsuring (Kroglund et al. 1994). Resultater og kommentarer Dominerende bunndyr i Suldalslågen i slutten av mars 2 var fjærmygglarver (Fig. 4.1). Med unntak av på stasjon 1, Suldalsosen, utgjorde denne gruppen mer enn 5 % av faunaen på lokalitetene. På stasjon 1 utgjorde vårfluelarver en nesten like stor andel faunaen. På de andre lokalitetene var nymfer av både steinfluer og døgnfluer viktige grupper. Døgnfluenymfer hadde et størst innslag på stasjon 2 og stasjon 5, og utgjorde i mars mer enn 2 % av faunaen her. I september utgjør fjærmygglarver en langt mindre del av bunndyrene. Fåbørstemark dominerer på stasjon 4, mens steinfluer utgjør en betydelig andel både på stasjon 2 og 5. Døgnfluer er sparsomt representert i september. % 1 % ANDRE FÅBØRSTEMARK 75 % 5 % 25 % % STASJON SEPTEMBER ANDRE FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER KNOTT VÅRFLUER STASJON FJÆRMYGG FJÆRMYGG Figur 4.1 Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Suldalslågen i mars og september 2. Artssammensetning Påviste arter i 2 er vist i Tabell 4.1. Døgnfluefaunaen besto av bare to arter der Baëtis rhodani var fullstendig dominerende i mars, og ble da funnet på alle stasjonene. I september ble arten påvist i et svært lite antall, og ikke på alle stasjoner. Den andre arten, Ephemerella aurivillii, ble bare sporadisk påvist (Tabell 3.1). Steinfluene besto av til sammen 13 arter. Dominerende arter var Amphinemura sulcicollis i mars. I september var steinfluene generelt lite tallrike, og vanligste art var D. nanseni og 11

12 Tabell Arter og gjennomsnittsantall av disse av bunndyr påvist på ulike lokaliteter i Suldalslågen i mars og september 2. + = < 1. MARS SEPTEMBER St. 1 St. 2 St. 3 St. 4 St. 5 St. 1 St. 2 St. 3 St. 4 St. 5 Baëtis rhodani Ephemerella aurivillii Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Amphinemura standfussi Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus Leuctra nigra Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa VÅRFLUER Apatania sp Chaeopteryx sp Halesus sp Hydropsyche pellucidula Hydropsyche siltalai Lepidostoma hirtum Limnephilidae ubest Oxyethira sp Plectrocnemia conspersa Polycentropus flavomaculatus Potamophylax latipennis Potamophylax sp Rhyacophila nubila Sericostoma personatum Ubestemte, husbygg. (små) SNEGL Lymnaea peregra Forsuringsindeks Forsuringsnivået i Suldalslågen basert på bunndyr er beregnet ut fra en forsuringsindeks beskrevet i Kroglund et al. (1994). Følgende døgnfluer ble regnet som forsuringsfølsomme: Baëtis rhodani og Ephemerella aurivillii. Følgende steinfluer ble regnet som forsuringstolerante: Amphinemura borealis, A. sulcicollis, Protonemura meyeri, Nemoura cinerea, Taeniopteryx nebulosa, Brachyptera risi, Leuctra hippopus og L. niger. Indeksen indikerer ingen forsuringsskader i Suldalslågen sett under ett og på de ulike lokalitetene i mars (Fig. 4.2). I september indikerer indeksen en svak forsuring av elva sett under ett og moderat forsuring av de fleste lokalitetene, med unntak av stasjon 1, Suldalsosen. Høy indeksverdi her skyldes et noe høyere individ antall av døgnfluer. Imidlertid er antall døgnfluer på samtlige lokaliteter lavt i september (se Tabell 4.1) og at stasjon 1 får en høyere indeksverdi enn de andre kan være tilfeldig. For september er indeksen derfor usikker, fordi antall individer av artene som inngår i indeksen, spesielt døgnfluer, er lave. To måneder senere, i november, fanges et langt høyere antall individer av både døgnfluer og steinfluer noe gir indeks 1. for elva total og for samtlige lokaliteter (Fig. 4.2). Legges derfor mars og november til grunn for vurderingen, påvises det ikke forsuringsskader i Suldalslågen i 2. Bekkene STRÅPAÅNI På våren var bunnfaunaen dominert av steinfluer (8 arter) og døgnfluer (en art), mens en annen viktig gruppe var knott (Fig. 4.3). På høsten er døgn- og steinfluer mer dominerende og 12

13 INDEXVERDI 2 1,75,5 MARS SEPTEMBER var B. rhodani (Tabell 4.2). Denne hadde et høyt individantall både vår og høst. Dette gir en høy ideksverdi både vår og høst (Fig. 4.11), og bekken må karakteriseres som lite påvirket av surt vann. PRESTABEKKEN,25 1 % ANDRE TOTAL ST 1 ST 2 ST 3 ST 4 ST 5 8 % SNEGL FÅBØRSTEMARK 2 MARS NOVEMBER 6 % KNOTT VÅRFLUER 1 4 % INDEXVERDI,75,5,25 2 % % VÅR HØST FJÆRMYGG TOTAL ST 1 ST 2 ST 3 ST 4 ST 5 Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Prestabekken i Suldal i 2. Fig Forsuringsindeks for fem stasjoner i Suldalslågen og for hele Suldalslågen (total) i mars og september og i mars og november 2. utgjør sammen ca. 8% av faunaen. Antall arter innen disse to gruppene er det samme som på våren, men med en annen sammensetning (Tabell 4.2). Baetis rhodani er eneste døgnflueart, men den er tilstede i et relativt høyt antall både vår og høst. Vannkvaliteten er god og det beregnes en forsuringsindeks lik,9 (vår) og 1, (høst) (Fig. 4.11). 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % % VÅR STRÅPÅNA HØST ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Stråpaåna i Suldal i 2. PRESTABEKKEN Sammensetningen av bunndyrene er her dominert av fjærmygglarver, steinflue- og døgnfluenymfer på våren (Fig. 4.4). På høsten er steinfluer og døgnfluer langt viktigere, og utgjør sammen nærmere 9% av faunaen. Til sammen påvises henholdvis 7 og 6 arter av steinfluer vår og høst, mens eneste døgnflueart TJØSTHEIMSÅNA Det er her en kalkdoserer og bunnprøver er tatt ovenfor og nedenfor denne (Fig.4.5). Både vår og høst er faunasammensetningen ovenfor og nedenfor dosereren svært lik. På våren dominerer steinfluer fullstendig og det ble funnet 7 arter ovenfor og 1 arter nedenfor dosereren (Tabell 4.2). Den mest tallrike arter var Brachyptera risi. På våren påvises ingen døgnfluer, verken ovenfor eller nedenfor dosereren, og bekken bærer derfor preg av å være forsuret, selv nedenfor doserer (Fig. 4.11). Forholdene i bekken synes noe bedre på høsten, selv om indeksverdiene indikerer at faunaen er påvirket av surt vann (Fig. 4.11). Steinfluer er viktigste gruppe. Døgnfluer av arten B. rhodani påvises, men i et relativt lite antall (Tabell 4.2). Det er heller ikke på høsten forskjell i indeksverdi ovenfor og nedenfor doserer. 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % % VÅR TJØSTHEIMSÅNA HØST C1 C 2 C 1 C 2 ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Tjøstheimsåna i Suldal i 2 ovenfor (C 1) og nedenfor (C 2). 13

14 MOSÅNA I Mosåna er det også plassert en kalkdoserer og bunnprøver er tatt ovenfor og nedenfor denne (Fig. 4.6). Ovenfor kalkdoserer er steinfluer dominerende faunaelement både på våren og om høsten. På våren påvises 7 arter, mens 8 arter påvises i høstprøvene (Tabell 4.2). Ved begge anledninger er B. risi sammen med Amphinemura sulcicollis de to mest tallrike arter. Døgnfluer påvises ikke ovenfor doserer og bekken må her karakteriseres som sterkt forsuret (Fig. 4.11). Nedenfor kalkdoserer er forholdene bedre, spesielt på høsten (Fig. 4.11). Steinfluer dominerer faunaen på våren sammen med fjærmygglarver, men innslaget av døgnfuer er relativt høyt (Fig. 4.6). På høsten er imidlertid døgnfluene svært tallrike og dominerer fullstendig. Døgnfluen som påvises nedenfor dosereren er B. rhodani. Ett større antall individer døgnfluer og færre steinfluer nedenfor dosereren (Tabell 4.2) gjør at vannkvaliteten her er bedre, med indeksverdier vår og høst på henholdsvis.85 og 1. (Fig. 4.11). Ovenfor må bekken karakteriseres som sur. 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % % VÅR MOSÅNA HØST D 1 D 2 D 1 D 2 ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Mosåna i Suldal i 2 ovenfor (D 1) og nedenfor (D 2). Tabell 4.2. Antall av ulike arter av døgnfluer og steinfluer påvist i bekker i Suldal ved to tidspunkt i 2. VÅR 2 A B C1 C2 D1 D2 E F1 F2 G H Baëtis rhodani Leptophlebia vespertina 2 Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus Leuctra nigra 1 Nemoura avicularis 1 Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri HØST 2 A B C1 C2 D1 D2 E F1 F2 G H Baëtis rhodani Leptophlebia marginata 3 1 Amphinemura borealis Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Diura nanseni Isoperla grammatica Isoperla obscura 1 Leuctra hippopus Leuctra nigra 1 1 Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa

15 RITLANDSÅNA Ritlandsåna (Fig. 4.7) er kalket gjennom innsjøkalking av Ritlandsvatn. Imidlertid må bekken på våren karakteriseres som moderat forsuret, mens den på høsten ikke bærer preg av forsuring (Fig. 4.11). Lav indeksverdi på våren,.64, skyldes et høyere individantall av til sammen fem arter steinfluer og et lite antall av døgnfluer (Tabell 4.2). Imidlertid påvises to arter døgnfluer, B. rhodani og Leptophlebia verspertina. Disse to artene påvises også om høsten, og individantallet av B. rhodani er særdeles høyt, noe som fører til høy indeksverdi. 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % GROVABEKKEN ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER FJÆRMYGG 1 % 8 % RITLANDSÅNA ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK % VÅR HØST Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Grovbekken i Suldal i 2. 6 % 4 % 2 % KNOTT VÅRFLUER FJÆRMYGG GROVBEKKEN På våren må bekken karakteriseres som sterkt forsuret (Fig. 4.11). Faunaen domineres av steinfluer (Fig. 4.9), med til sammen 7 arter på våren og 8 på høsten. Den eneste døgnfluen B. rhodani, forekommer i et meget lite antall (Tabell 3.2). % VÅR HØST Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Ritlandsåna i Suldal i 2. BROMMELANDSBEKKEN I Brommelandsbekken påvises døgnfluer (B. rhodani) bare på våren, mens steinfluer finnes i et høyt antall og dominerer bekkens fauna både vår og spesielt høst (Fig. 4.1). Brommelandsbekken må karakteriseres som moderat forsuret på våren og sterkt forsuret på høsten med lave indeksverdier (Fig. 4.11). FOSSÅNA 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % % VÅR HØST F 1 F 2 F 1 F 2 ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Fossåna i Suldal i 2 oppe (F 1) og nede (F 2). 1 % 8 % 6 % 4 % 2 % % VÅR BROMMELANDSBEKKEN HØST ANDRE SNEGL FÅBØRSTEMARK KNOTT VÅRFLUER FJÆRMYGG Fig Prosentvis sammensetning av bunnfaunaen i Brommelandsbekken i Suldal i 2. FOSSÅNA I Fossåna er det ikke plassert kalkdoserer, men en er planlagt. Prøver er tatt ovenfor planlagt doserer (F1) og nedenfor (nær utløpet i Lågen) (F2) (Fig. 3.2). Faunaen i bekken er fullstendig dominert av steinfluer både vår og høst (Fig. 4.8). Døgnfluer påvises ikke, bortsett fra på høsten på den nederste lokaliteten. Dette er et lite antall av arten B. rhodani. Til tross for det må bekken karakteriseres som sterkt forsuret, med indeksverdi på.5 (Fig. 4.11). KONKLUSJON Suldalslågen bærer ikke preg av å være forsuret. Alle stasjoner har innslag av forsuringsømfintlige døgnfluer og forsuringsindeks lik 1,. Av bekkene hadde Tjøstheimsåna en dårligere vannkvalitet i 2 sammenlignet med året før, og kalkningsanlegget synes ikke å gi ønsket effekt (Fig. 4.11). I Ritlandsbekken har det skjedd en svak forbedring, spesielt om høsten. Fossåna bærer tydelige preg på forsuring, noe som også gjelder Grovbekken og Brommelandsbekken. For de to siste synes forholdene dårligere i 2 enn i For de øvrige bekker er forholdet tilnærmet uendret fra 1999 (Fig. 4.11). 15

16 INDEKS VERDI 1,75,5,25 VÅR HØST Suldalsvatnet Suldalsosen 2 Stråpa Hoftun Stråpaåna A B C 1 C 2 D 1 D 2 E F 1 F2 G H STASJON Lunde 1,75 VÅR HØST Lindum 6 Tjøstheimsåna INDEKS VERDI,5,25 Steinsåna Steinsøy 8 A B C 1 C 2 D 1 D 2 E F 1 F2 G H STASJON Ritlandsvatnet Ritland Kvæstad Mosåna Fig Forsuringsindeks for ulike bekker i Suldal i 1999 (øverst) og 2 (nederst). For plassering, se Figur Vannvegetasjon N 3 km Førland Foss 1 Fossåna Eli-Anne Lindstrøm (NIVA), Stein W. Johansen (NIVA), Randi Romstad (NIVA) og Annette Furnes (Bot. Inst., UiB). Grov 5.1 Materiale og metoder Brommeland Juvet Prøver av begroingssamfunnet ble samlet ved en befaring i vassdraget september 2. Stasjonsplasseringen er gitt i figur 5.1. Metodikk for innsamling og bearbeiding er utført i henhold til standardiserte metoder. Ved prøvetaking vurderes elveleiets prosentvise dekning av makroskopisk synlige begroingselementer, for mer nøyaktig mengdeobservasjon er benyttet undervannsfotografering. Det innsamlede materiale analyseres i lupe/mikroskop og organismene identifiseres så langt mulig. Det tas separate kiselalgeprøver ved at det børstes et gitt areal av 1 tilfeldig valgte sten. Materialet blandes og en delprøve tas ut. Prøven prepareres for opptelling av kiselalgeskall og prosentvis forekomst av de ulike arter regnes ut på grunnlag av minst 3 talte skall. For å illustrere tilstanden mht. forsuring er det beregnet en indeks for forsuringsfølsomhet (FF-indeks). Organismene gis en verdi etter grad av forsuringsfølsomhet, se tabell 5.1. Organismer som ikke er forsuringsfølsomme får verdien, litt følsomme får,25, noe følsomme,5, moderat følsomme,75 og klart følsomme arter gis verdien 1,. Forsuringsfølsomhet for noen arter er gitt i vedlegg BB1. Disse er basert på data fra Lindstrøm (1992) og justert noe i henhold til senere erfaringer. Litlehaga Helland Gardaneset 18 Øvre Høse Hanakam Mo Sandsfossen Stasjon hovedvassdrag Stasjon sidevassdrag Kalkdoserer Fig Stasjoner for kalkingsovervåkning i Suldalslågen i perioden Ved beregning av indeksen summeres alle forsuringsømfintlige arter i prøven etter at de er vektet i henhold til sin spesifikke følsomhet. Prøver med mange arter i kategorien moderat (,75) og klart (1,) forsuringsfølsomme vil således få høy indeks. Det 16

17 tas ikke hensyn til organismens mengde bare til tilstedeværelse. Kiselalgesamfunnet er ikke med i beregningene. Undervannsfotografering og påfølgende bildeanalyse er benyttet på 5 stasjoner i hovedvassdraget for å kartlegge mengdemessig forekomst (% dekning) av karplanter, moser og makroskopiske begroingsalger. Tidspunkt for registrering er april (V) og november (H). Tabell 5.1. Kategorier av forsuringsfølsomhet anvendt på begroingsorganismer i rennende vann (Lindstrøm 1992). Forsurings- Laveste Følsomhetsfølsomhet ph toleranse indeks Ikke følsom < 5, Litt => 5,,25 Noe => 5,3,5 Moderat => 5,7,75 Følsom => 6, 1, 5.2 Resultater algebegroing Resultatene av de generelle begroingsobservasjonene er vist i vedlegg BB1. Som for de øvrige vassdrag der begroingssamfunnet inngår i kalkingsovervåkingen gis det kun korte kommentarer til resultatene. Artsmangfold. I september 2 var begroingens artsmangfold meget høyt, se figur 5.2, som viser antall taksa (arter/grupper av arter) av cyanobakterier, grønnalger og rødalger per stasjon. De ukalkede stasjonene i sideelvene Tjøstheimsåna (TJØ) og Fossåna (FOS) hadde klart lavest mangfold. Det skyldes flere forhold. Ustabil og periodisk sur vannkvalitet er trolig viktig, raskt skiftende vannføring med dertil hørende ustabile fysiske forhold spiller også en rolle, især i Tjøstheimsåna. I hovedvassdraget var gjennomsnittlig artsmangfold 29,4 taksa per stasjon. Tilsvarende tall for Audna i september 2 var 2,3 altså klart lavere enn i Suldalslågen. Audna hadde imidlertid ikke lavt mangfold i forhold til enkelte andre vassdrag på Sør- og Sørvestlandet, eks. Mandalsvassdraget. I Suldalslågen utpreget især det trådformede grønnalgesamfunnet seg ved stor artsrikdom. Artssammensetning og forsuringfølsomhet. Både i hovedvassdraget og sidevassdragene var begroingens artsammensetning i store trekk som tidligere og bestod vesentlig av arter som trives i nærings- og ionefattig vannkvalitet. Det var ingen store endringer i artsammensetning i forhold til 1998/99. Figur 5.3 viser begroingssamfunnets forsuringsfølsomhet i september 1998, 1999 og 2, gitt som FF-indeks (indeks for forsuringsfølsomhet). Alle stasjoner i hovedvassdraget har hatt markerte innslag av forsuringsfølsomme arter i alle 3 årene og FF-indeks har variert mellom 5, og 8,5. Dette er betydelig høyere enn i kalkede vassdrag som har vært kraftig forsuret i lengere tid, eksempelvis Mandalsvassdraget. Også alle sidevassdrag hadde innslag av forsuringsfølsomme arter, men FF-indeks i de to ukalkede stasjonene i sideelvene Tjøstheimsåna (TJØ) og Fossåna (FOS) var klart lavere enn i hovedvassdraget. Kalkede sideelver hadde omtrent samme FFindeks som hovedvassdraget. I Mosåna (MOS) så innslaget av forsuringsfølsomme arter ut til å ha økt i 2. Det skyldes muligens den generelle bedring i vannkvalitet, som ser ut til å ha skjedd i Mosåna etter Selv om FF-indeks varierer noe fra år til år er det trolig innenfor rammen av det en kan forvente i et vassdrag som kalkes og dessuten mottar vekslende mengder surt vann fra diverse sidevassdrag. På grunnlag av FF-indeks er det derfor ikke mulig å spore endringer i vassdragets tilstand med hensyn til forsuring i perioden FF-indeks (antall forsuringsfølsomme taksa, unntatt kiselalger, vektet etter forsuringsfølsomhet) OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Fig FF-indeks for begroingssamfunnet (unntatt kiselalger) - totalt antall forsuringsfølsomme taksa vektet etter grad av forsuringsfølsomhet (fra til 1,). Suldalslågen september 1998, 1999 og Antall taksa per stasjon av cyanobakterier, grønnalger og rødalger Rhod Chlor Cyan OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Mengdemessig forekomst I 1999 ble det registrert uvanlig stor forekomst av den noe forsuringsømfintlige grønnalgen Bulbochaete i hovedvassdraget samt i de kalkede sideelvene Steinsåna (STE) og Mosåna (MOS). I 2 var forekomsten generelt sett litt mindre. Bulbochaete er en av algene som ser ut til å få økt forekomst ved kalking. I Tjøstheimsåna (TJØ) var det glatte gulbrune belegget av kiselalgen Tabellaria flocculosa enda mer påfallende enn tidligere. For øvrig var det små endringer i mengdemessige forhold. Se forøvrig under makrovegetasjon, som omtaler prosent dekning av noen makroskopisk synlige alger. Fig Antall taksa per stasjon av cyanobakterier, grønnalger og rødalger. Suldalslågen september 2. OV2 til OV 18 (hovedvassdraget) og TJØ, STE, MOS og FOS (sideelver). Kiselalger. Prosentvis forekomst av kislealger er vist i vedlegg BB2. På grunnlag av kiselalgenes prosentvise forekomst er det beregnet ph etter Stevenson m. fl. (1991), figur 5.4. Beregningene tilsi- 17

18 er at ph i hovedvassdraget var omtrent som i 1998, men noe lavere enn i I sidevassdragene ga beregningene omlag samme resultat som i 1998/99, med ph noe under 5,4 i de ukalkede elvene (TJØ og FOS) og noe under 6,2 i de kalkede (STE og MOS). Figur 5.6 viser antall kiselalgetaksa per 3 kiselskall og illustrerer som for det øvrige algesamfunnet (figur 5.2) at mangfoldet er størst i hovedvassdraget og at de ukalkede sidelevene (TJØ og FOS) har lavere mangfold enn kalkede (STE og MOS). Generelt sett var det lavere mangfold i 2 enn i 1998/99. 6,4 6,2 6, 5,8 5,6 5,4 5,2 5, ph -beregnet på grunnlag av kiselalger OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Antall taksa per 3 kiselalgeskall OV2 OV6 OV8 OV1 OV18 TJØ STE MOS FOS Fig ph beregnet på grunnlag av prosentvis forekomst av kiselalger. OV2 til OV 18 (hovedvassdraget) og TJØ, STE, MOS og FOS (sideelver). Suldalslågen september 1998, 1999 og 2. Fig Antall taksa per 3 skall av kiselalger. Suldalslågen september 1998, 1999 og 2. Som i en del andre forsuringsutsatte og kalkede vassdrag er innslaget av kiselalgen Tabellaria flocculosa betydelig, figur 5.5 (øverst). Stor forekomst av en og samme art på mange stasjoner vil bidra til at spredningen i beregnet ph blir liten. Liknende forhold gjelder for slekten Eunotia, figur 5.5 (nederst), som i alt vesentlig består av forsuringstolerante arter og bidrar til at beregnet ph blir lav. I forsuringsutsatte og kalkede vassdrag kan det være raske skiftninger i dominansforholdet mellom T. flocculosa og diverse arter innen slekten Eunotia. Det innvirker naturlig nok på ph beregningene. Hva de raske svingningene skyldes og hvordan de skal håndteres ved beregning av ph er forløpig ikke klart. % 1, % 8, 6, 4, 2,, Tabellaria flocculosa (agg.) - % av total OV-2 OV-6 OV-8 OV-1OV-18 TJØ STE MOS FOS Eunotia, alle arter - % av total OV-2 OV-6 OV-8 OV-1OV-18 TJØ STE MOS FOS Fig Prosent forekomst av samlearten Tabellaria flocculosa (øverst) og kiselalgeslekten Eunotia (nederst). Suldalslågen september 1998, 1999 og Resultater makrovegetasjon Suldalslågen må karakteriseres som en frodig elv med stor forekomst av flerårig vegetasjon. Det er først og fremst moser som dominerer, men karplanter kan også flekkvis ha større forekomster. I vedlegg BB3 er satt opp en oversikt over moser og karplanter som er vanligst forekommende i Suldalslågen basert på observasjoner i perioden Det er ikke registrert endringer i artsmangfoldet for moser og karplanter i perioden Som følge av reguleringen av Suldalslågen, har det utviklet seg et mer eller mindre klart skille mellom vegetasjonssamfunnet på permanent vanndekket areal og arealer som periodisk tørrlegges. På permanent vanndekket areal er det i hovedsak levermosesamfunnet bestående av Scapania undulata, Marsupella aquatica og Nardia compressa som dominerer. Bladmosesamfunnet er dominert av Fontinalis-arter hvorav Fontinalis dalecarlica er den mest vanlige. På permanent vanndekket areal er også Polytrichum commune en fremtredende art i noen områder av elva. På periodisk vanndekt areal er det flere andre mosearter som kommer inn i tillegg, mens det først og fremst blir mindre av Fontinalis. Av karplanter er det klovasshår (Callitriche hamulata) og krypsiv (Juncus supinus) som er de dominerende arter på permanent vanndekt areal. Vanlig tusenblad (Myriophyllum alterniflorum) var frem til 1998 bare registrert noen få steder i elva og da med svært beskjeden forekomst. I perioden er denne arten også registrert på enkelte av de ordinære overvåkingsstasjoner som ny. På periodisk vanndekt areal er det liksom for moser flere andre arter som kommer inn, bl.a. grasartene vassreverumpe og sølvbunke. I den kommende perioden med kalkingsovervåkning vil en legge hovedvekten på å dokumentere tidsutvikling i mengdemessig forekomst av de viktigste mosesamfunn og karplantesamfunn basert på fotoregistrering i faste transekter på 5 stasjoner på permanent vanndekt areal. 18

19 Mosesamfunnet Total mosedekning ligger rundt 8% på 4 av de 5 stasjonene og har vært rimelig stabil. En tilsynelatende nedgang på spesielt stasjon 6 i perioden , må sees i sammenheng med tilsvarende tidsutvikling for karplanter som har hatt en tilsvarende økning (figur 5.9). Karplantene klovasshår og krypsiv etablerer seg i og oppå levermosesamfunnet og vil dermed overskygge mosene i år med god vekst. På stasjonene med høy mosedekning er det klar dominans av levermoser i forhold til Fontinalis. Stasjon 18 nederst i elva har bare rundt 4% mosedekning med en jevnere fordeling av Fontinalis og levermoser. En svak økning i mosedekket på denne stasjonen i perioden kan tyde på generelt gode vekstbetingelser. Bjørnemose har størst forekomst på stasjon 8 og 1 og indikerer tykke levermosematter med mye uorganisk materiale som sand og grus. I den forestående kalkingsovervåkning er det forholdet mellom levermosesamfunnet og Fontinalis-samfunnet som blir viktig å følge opp. Så langt ser det ut for at Fontinalis fortsatt holder posisjonen og at den flere steder har hatt en svak økning. % dekning Fontinalis bjørnemose Levermose Grønnalgene er det biomassemessig og dekningsmessig største innslag. I perioden har det vært varierende dekningsnivåer på de ulike stasjoner med en total variasjonsbredde fra,2 til 9 % dekning for alle stasjoner. Likevel har det vært et regelmessig variasjonsmønster. På stasjonene 2, 6 og 18 har det hvert år vært en større dekning om høsten enn om våren, mens det på stasjonene 8 og 1 har vært motsatt med størst dekning på våren. Disse forholdene henger trolig sammen med graden av påvirkning fra restfeltet når det gjelder vannføring og temperatur-forholdene på de ulike elveavsnitt som manøvreringsreglementet gir grunnlag for. Ser en på år til år variasjon i dekningsprosenter, kommer 1999 ut med minst grønnalger i forhold til 1998 og 2. Variasjon i grønnalgedekning henger også sammen med variasjon i tilgjengelig substrat. Stasjon 6 skiller seg her ut ved å ha relativ stor andel Fontinalis i forhold til levermoser. Denne mosetypen er ikke godt substrat for grønnalgene. Samtidig har det i hele perioden vært en jevnt økende forekomst av karplanter på bekostning av levermoser, noe som har gjort at tilgjengelig substrat er blitt mindre. Dette forklarer det generelt lavere dekningsnivå på denne stasjonen sammenlignet med stasjon 2 og 8. Tilsvarende er det relativt lave dekningsprosenter på stasjon 18 som følge av liten dekning av levermoser. % dekning grønnalger Lemanea 2 V98 2 H98 2 V99 2 H99 2 V 2 H 6 V98 6 H98 6 V99 6 H99 6 V 6 H 8 V98 8 H98 8 V99 8 H99 8 V 8 H 1 V98 1 H98 1 V99 1 H99 1 V 1 H 18 V98 18 H98 18 V99 18 H99 18 V 18 H 2 V98 2 H98 2 V99 2 H99 2 V 2 H 6 V98 6 H98 6 V99 6 H99 6 V 6 H 8 V98 8 H98 8 V99 8 H99 8 V 8 H 1 V98 1 H98 1 V99 1 H99 1 V 1 H 18 V98 18 H98 18 V99 18 H99 18 V 18 H Fig Dekning (%) av grønnalger og rødalgen Lemanea på 5 stasjoner i Suldalslågen vår og høst Fig Dekning (%) av moser på 5 stasjoner i Suldalslågen vår og høst Algesamfunnet I LFS-perioden var de makroskopisk dominerende algesamfunn i Suldalslågen trådformede grønnalger, rødalgen Lemanea fluviatilis og gullagen Hydrurus foetidus. Av disse var kaldtvannsalgen Hydrurus foetidus til stede i markerte forekomster bare enkelte år og da bare om våren. I 1998 og 2 ble denne algen ikke observert med større biomasser på noen av overvåkningsstasjonene. I 1999 ble det registrert mindre forekomster i april på stasjon 18. Lemanea er også en alge med normalt størst forekomst om våren. I 1998 var det bare stasjon 18 som hadde stor dekning av denne algen, vesentlig pga. mindre mosedekning og dermed større andel steinsubstrat som algen foretrekker å kolonisere. Våren 1998 ble det registrert rekordhøy dekning av Lemanea med 21 % dekning. I 1999 var dekningen bare på 3 % mens det igjen økte til 12 % på det samme arealet i 2. For denne algen har det tydelig vært en klar år til år variasjon som indikerer at den kan bli en nyttig indikatororganisme. Karplantesamfunnet Karplantesamfunnet er dominert av klovasshår og krypsiv. Krypsiv har størst forekomst på stasjon 2 og 6, mens klovasshår dominerer i elvas midtparti på stasjonene 6, 8 og 1. På nederste stasjon er det bare spredte enkeltplanter som ikke danner noe synlig dekningsbidrag. I perioden har det vært en mer eller mindre jevn økning av klovasshår spesielt på stasjon 6 men også på 8 og 1. Krypsiv hadde en svak økning først i perioden, men synes å ha stabilisert seg og heller gått litt tilbake. Både krypsiv og klovasshår er flerårige og kan følgelig overvintre med stor biomasse dersom forholdene er gunstige. Vårobservasjonene i 2 viser at det har vært en episode i perioden november 1999 til april 2 som har tynnet litt i bestandene av klovasshår. Det er sannsynlig at den store flommen i slutten av november har bidratt mest til dette. I 1997 ble status for forekomst og omfang av krypsiv undersøkt spesielt i hele Suldalslågen for å beskrive tilstanden før kalking (Johansen 1997). I den sammenheng ble det også samlet inn data fra de 5 stasjoner som nå fortsetter i overvåkingssammenheng. I figur 5.1 er satt opp tidsutvikling for både krypsiv og klovasshår i perioden på 4 av disse stasjonene. Det synes å ha vært en jevn svak økning i mengden krypsiv frem til 1999 som nå har stabilisert seg i 2. Krypsiv har m.a.o. ikke vokst spesielt godt etter at kalkingen kom i gang. Klovasshår har vist større variasjon med gode og dårlige år i perioden. Det går imidlertid klart frem at perioden har vært meget gunstig for denne planten. Så langt ser det ut for at klovasshår er en klar vinner i forhold til krypsiv etter kalking. 19

20 % dekning V98 2 H98 2 V99 2 H99 2 V 2 H 6 V98 6 H98 6 V99 6 H99 6 V 6 H 8 V98 8 H98 8 V99 8 H99 8 V 8 H 1 V98 1 H98 1 V99 1 H99 1 V 1 H 18 V98 18 H98 18 V99 18 H99 18 V 18 H Fig Dekning (%) av karplanter på 5 stasjoner i Suldalslågen vår og høst % dekning Klovasshår Klovasshår Krypsiv Krypsiv Fig Tidsutvikling (% dekning vår og høst) av karplanter på 4 stasjoner (TR2, TR6, TR8 og TR1) i Suldalslågen i perioden For 1997 er det bare vårprøver tilgjengelig foreløpig. Konklusjoner og sammendrag Det ble ikke registrert store endringer i begroingssamfunnet i Suldalslågen i 2 i forhold til Artsmangfoldet var stort og det var markerte innslag av forsuringsfølsomme arter. Dette gjaldt særlig hovedvassdraget. De ukalkede stasjoner i sideelvene Tjøstheimsåna og Fossåna, hadde lavere mangfold og mindre innslag av forsuringsfølsomme arter. Betydelige svingninger i kjemisk vannkvalitet bidrar trolig til at begroingssamfunnet fremtrer som litt forskjellig fra år til år. I sidevassdragene bidrar også raskt vekslende vannføring til dette. Det er ikke observert vesentlige endringer i artsmangfold i mosesamfunnet eller karplantesamfunnet på permanent vanndekt areal i perioden Fontinalis har hatt en svak fremgang på enkelte stasjoner. Enkeltplanter av den forsuringsfølsomme tusenblad, (Myriophyllum alterniflorum), er dukket opp som ny på enkelte stasjoner. Den forsuringsfølsomme klovasshår (Callitriche hamulata) har hatt tre gode påfølgende vekstsesonger siden Om dette er en effekt av kalkingen er for tidlig å si da planten også tidligere har hatt gode forhold i Suldalslågen. Krypsiv har så langt ikke gitt noen merkbar respons på kalkingen. Samlet vurdering Manøvreringsreglementet for Suldalslågen har ført til at hovedelva er mer utsatt for surt flomvann fra det uregulerte restfeltet vinter og tidlig vår. Noen av sidebekkene er sure og vil i perioder med minstevannføring kunne føre til redusert ph og forhøyede aluminiumskonsentrasjoner i nedre del av Suldalslågen. Også i 2 ble det registrert lav ph (< 5,) og mye aluminium (> 5 mg Ali/l) i enkelte av sidebekkene. Kontinuerlige phmålinger nederst i Suldalslågen viste flere episoder med relativ lav ph, totalt 29 døgn med ph-verdier i området 5,2 5,8. Omfattende kalking øverst i Suldalslågen og i noen sidebekker og innsjøer i elvas nedbørfelt har ført til økt konsentrasjon av kalsium, alkalinitet og ph. Store fluktuasjoner i vannkjemi i noen sidevassdrag kan indikere ujevn kalkdosering. Med noen unntak i vinter- og vårperioden viser resultatene at kalkinga av Suldalslågen med sidebekker har fungert noenlunde brukbart i 2. Det ble ikke registrert store endringer i begroingssamfunnet i Suldalslågen i 2 i forhold til Artsmangfoldet var stort og det var markerte innslag av forsuringsfølsomme arter, særlig i hovedvassdraget. Slike arter var mindre forekommende i ukalkede sideelver som f. eks. Fossåna. Betydelige svingninger i kjemisk vannkvalitet bidrar trolig til at begroingssamfunnet fremtrer som litt forskjellig fra år til år. Det er heller ikke observert vesentlige endringer i artsmangfold i mose- eller karplantesamfunnet i perioden Fontinalis har hatt en svak fremgang på enkelte stasjoner. Enkeltplanter av den forsuringsfølsomme tusenblad, (Myriophyllum alterniflorum), er dukket opp som ny på enkelte stasjoner. Den forsuringsfølsomme klovasshår (Callitriche hamulata) har hatt tre gode påfølgende vekstsesonger siden Om dette er en effekt av kalkingen er for tidlig å si. Krypsiv har så langt ikke gitt noen merkbar respons på kalkingen. Etter en positiv utvikling av ungfiskbestandene på begynnelsen av 199-tallet var utviklingen negativ fra 1994 for laks, fra 1995 for ørret. For årsunger av laks var tettheten i 2 22,2 fisk pr. 1 m 2, den største siden 1993, mens det for eldre laks fortsatt ble beregnet lave tettheter. For ørret har tettheten væert stabil de siste årene og langt høyere enn den beregnede tettheten av laks. Følsomme bunndyrarter er representert på alle prøvestasjoner i Suldalslågen og basert på sammensetning av bunndyrsamfunnene påvises det ikke forsuringsskader i hovedelva i 2. Fordeling av forsuringsfølsomme og forsuringstolerante bunndyrarter i sidebekkene samsvarer i stor grad med det som kan forventes fra de vannkjemiske målingene. I Ritlandsbekken har det skjedd en svak forbedring, spesielt om høsten. Fossåna bærer tydelig preg på forsuring, noe som også gjelder Grovbekken og Brommelandsbekken. For de to siste synes forholdene dårligere i 2 enn i For de øvrige bekker er forholdet tilnærmet uendret fra