Ensomt spedbarn søker kompetent omsorgsperson

Ensomt spedbarn søker kompetent omsorgsperson Slik kunne overskriften på spedbarnets kontaktannonse vært formulert. I underteksten kunne det stått; Ensomt spedbarn søker varm, sensitiv, kjærlig omsorgsperson. Uheldige omstendigheter gjør at jeg er uten partner, og tilværelsen alene oppleves tom og meningsløs., Jeg er sosialt godt utrustet og har et tiltalende ytre, men jeg trenger en annen for å bli kjent med min kropp, mine følelser og hele mitt indre. Ja, jeg trenger deg for å bli kjent med hvem jeg er og hvem jeg kan bli. Uten en annen i mitt liv, føles det som om jeg ikke eksisterer. Jeg ønsker og trenger en dyp og varig relasjon, og jeg håper at du ønsker og evner det samme. Du må dessuten være noenlunde moden, omsorgsfull og ha et åpent og vennlig sinn. Utseende eller kjønn har ingen betydning. PS, svar fort for det haster, - uten deg er jeg fortapt! - lille Lisbeth Hva er det som har skjedd? Hvor er mor? Hvis mor er borte, så må da noen andre sørge for å passe på barnet! Det går ikke an for et lite barn å klare seg selv, og omsorgspersonen har et utvetydig ansvar for å beskytte, gi næring, og gode betingelser for vekst. Ja, omsorgspersonen skal gi omsorg! "There is no such thing as a baby on its own: we are always dealing with a nursing couple, skriver Winnicott (Winnicott, 1960), og understreker slik det lille barnets totale avhengighet 1

av en beskyttende og nærende omsorgsrelasjon. Babyen er alltid den ene parten av en tosomhet, og mor-barn paret er "den naturligste ting av verden", sier Winnicott videre. Men den naturligste ting av verden, skjer ikke alltid. Det finnes spedbarn som er alene og forlatt, og savner kontakt. Det finnes mødre som ikke klarer å opprette forbindelsen til barnet og gi tilstrekkelig omsorg, - og savner kontakt! La meg kort presentere Lisbeths mor, Trine. Hun er en ung alenemor som selv har hatt en vanskelig oppvekst med magre omsorgsbetingelser. Hennes livshistorie er allerede tynget av rusproblemer, brudd med egen familie og andre belastende interpersonlige erfaringer. Graviditeten var uplanlagt, men den representerte etter hvert håp for Trine. Endelig skulle Trine få noen som var henne nær, som var glad i henne, uten forbehold og krav. Hun fantaserte om en ny tilværelse med sitt yndige barn. Hennes egen mor ville sikkert trygle og be om å få ha kontakt med henne. Hun skulle bo ordentlig og skaffe seg nye venner som levde skikkelige liv. Trine klarte å glede seg over det kommende barnet, men hun hyllet seg inn i en idylliserende fantasi, hvor ønskene og planene for framtiden ikke endret på hennes reelle livsomstendigheter. Hun fortsatte sin selvdestruktive livsførsel, og avfeide jordmorens bekymringer for barnets ve og vel. Hun ble tvangsinnlagt i svangerskapets siste trimester, og fødte et barn med milde symptomer på å være rusutsatt under svangerskapet. Etter oppholdet på barsel, flyttet hun inn i en liten kommunal leilighet. Barnet gråt og gråt, mormor var på langtidsferie i utlandet og Trine var skrekkslagen over ansvaret. Hun strevde med å trøste, hun strevde med å mate, hun strevde med legging og soving. Dagene gikk, og Lisbeth ble håndtert, men ikke sett. Bleier ble skiftet, men det var taushet rundt stellebordet og blikkene møttes sjeldent. Trines opplevelse av hjelpeløshet og ensomhet sto som en grell kontrast til fantasiene under svangerskapet. Mens hun under graviditeten følte seg fylt av barnet, av sin 2

nye rolle og av forhåpninger, følte hun seg nå tom, utilstrekkelig og låst. Hun fikk det bare ikke til. Lille Lisbeth i den fiktive kontaktannonsen kan fortsatt ha et fang å sitte på, en hånd som fører mat inn i munnen, men likevel erfare seg totalt forlatt. Så lenge hun ikke er tilknyttet noen, er hun i nød og i fare for en forstyrret utvikling. Denne artikkelen handler om betydningen av tidlige trygge relasjonserfaringer som et fundament for en sunn personlig og sosial utvikling. Den vil belyse sammenhengene mellom tidlig omsorg og dens betydning for utvikling av sosial kompetanse. Særlig fokus rettes mot utvikling av mentaliseringskompetanse, som i denne omgangen forklares med kapasiteten til å noenlunde presist fortolke og forstå menneskelig atferd og mer komplekse sosiale situasjoner på bakgrunn av hva som foregår i deltakernes sinn. En slik mellommenneskelig sosial fortolkningsprosess innebærer en intuitiv forståelse av at menneskelige handlinger er et uttrykk for indre mentale tilstander slik som følelser, oppfatninger, håp, intensjoner mm. Artikkelen vil ved hjelp av kunnskap fra spedbarnsforskning, tilknytningsteori og mentaliseringsbegrepet, undersøke hva som utgjør sentrale bestanddeler i god nok omsorg, hvordan mentaliseringskompetanse utvikles og hvordan denne forståelsen kan omsettes i hjelp til slike som Lisbeth og Trine. Artikkelen vil derved romme både en beskrivelse av hvilke rolle mentalisering spiller i det å være en god nok omsorgsperson, og hvordan barnet utvikler sin mentaliseringskapasitet, som en basis for sin sosiale kompetanse. En kompetanse som, når den tid kommer, ligger som en oppspart omsorgskapital til barnet selv blir forelder. Sosial kompetanse forstås her i tråd med Ogdens definisjon, som: relativt stabile kjennetegn ved barn og unge i form av ferdigheter, kunnskap og holdninger som gjør det mulig å etablere 3

og vedlikeholde sosiale relasjoner. De fører til en realistisk oppfattelse av egen kompetanse og er forutsetning for sosial mestring og sosial akseptering, samt personlig tilfredsstillende vennskapsforbindelser. (Ogden, 1995)op.cit. s. 83). Et godt fundament for videre utvikling avsosial kompetanse, er en god bagasje å få med seg fra barndommen. Evnen til å mestre både de få og nære relasjoner og de større sosiale sammenhenger, har til alle tider vært viktig. Dette gjelder ikke minst i dagens vestlige samfunn hvor endringer skjer raskt, og hvor barnet må mestre en rekke komplekse sosiale situasjoner fra ung alder. Det kan være barnehage, endret familiesammensetning, flyttinger mm. I teksten brukes omsorgsperson og som dekkende for mor, far eller annen person som inngår i en betydningsfull omsorgsrelasjon til barnet. Ordet fortoner seg som noe teknisk i denne sammenhengen, men det gjør nytte for seg, for det formidler at spedbarnets behov for utviklingsstøtte, først og fremst handler om at en moden, kjærlig og nær person gir god nok omsorg over tid. I utgangspunktet er biologiske foreldre særlig godt kvalifisert, fordi unnfangelse, svangerskap og fødsel innstiller og motiverer foreldre, både psykologisk, fysiologisk og sosialt, til å knytte seg til og ta vare på barnet. Men en rekke omstendigheter kan føre til at biologiske foreldre ikke trer inn som barnets viktigste omsorgsgiver og heller ikke blir dets viktigste relasjon å utvikle seg i. Da trenger barnet en erstatter, en alternativ omsorgsperson. Det forlatte spedbarnet fra kontaktannonsen blir brukt som illustrasjon på den teoretiske, kunnskapsmessige gjennomgang. Artikkelen oppsummeres med betraktninger om mentaliseringsbegrepets betydning for støtte og behandling til omsorgspersoner og barn i risikable samspill. 4

Spedbarnsforskningen gjennom de siste 30 år, understreker barnets avhengighet av en tilstedeværende og psykologisk nærværende omsorgsperson. Samtidig har forskningen bidratt til begrepet det kompetente spedbarnet. Forskningsfeltet har begeistret kunnet beskrive spedbarnets innstilthet og kompetanse rettet mot å delta i sosialt samspill. Spedbarnet er aktivt utstrekkende, utforskende og deltar som en påvirkende part i relasjonen med sine omsorgsgivere. Den nyfødte foretrekker å se på menneskeansikter framfor noe annet, og barnets sanser er fint tilpasset til dets lærings- og tilhørighetsbehov. Men det kompetente spedbarnet er grunnleggende avhengig av andre voksne mennesker. Et spedbarn kan ikke overleve eller utvikle seg normalt, uten i nær kontakt med omsorgspersoner. Barnet trenger den voksne for å få ivaretatt sine fysiologiske behov, men også for å få psykologisk og emosjonell næring. Barnet trenger en relasjon. Som lille Lisbeth sier i kontaktannonsen: Jeg trenger en annen for å bli kjent med min kropp, mine følelser og hele mitt indre. Ja, jeg trenger deg for å bli kjent med hvem jeg er og hvem jeg kan bli. Uten en annen i mitt liv, føles det som om jeg ikke eksisterer. Barnet trenger en omsorgsrelasjon for å bli kjent med seg selv, for å legge fundamentet for en fornemmelse av en solid eksistens, dvs. en følelse av sammenheng og kontinuitet i ens selvfølelse. Winnicott beskriver dette som a sense of continuity of being (Winnicott, 1960). Men barnet trenger også en omsorgsrelasjon for å forstå den andre, og hvordan vi mennesker fungerer sammen sosialt. De tidlige viktige relasjoner, det som også kalles primærrelasjonene, er bl.a viktige fordi de spiller en sentral rolle i utviklingen av en forståelse av hvordan menneskesinnet fungerer, og hvordan man skal tolke og forstå menneskelige handlinger og samhandlinger. Den tidlige intime og intense erfaringen av samvær med en annen, er avgjørende for utviklingen av individets sosiale kompetanse. 5

Hva er foredrementalisering? De fleste nybakte foreldre har en sterk hang til å forestille seg hva deres nyfødte tenker, ønsker, trenger og vil. Den lille tar stor plass i deres tanker, og alt av den voksnes erfaring, følelser og kunnskap, mobiliseres i omsorgens tjeneste. Barnet kan ikke formidle seg på annet vis enn gjennom kroppsspråk, lyder og ikke-verbale signaler. Likevel klarer det å gjøre seg forstått ved å skape og vekke lignende følelsesmessige stemninger hos omsorgsgiveren. Omsorgspersonen bruker denne stemningen sammen med signalene fra barnet til å fortolke og forstå hva barnet vil si, og hva som trengs for å imøtekomme dets behov. Man kan si at omsorgspersonen oversetter og forstår barnets atferd, en gråt, en gest, et blikk, som uttrykk for barnets behov, følelsesmessige stemning, vilje etc.. I det tidlige samspillet foregår det et kontinuerlig og spontant oversettelsesarbeid fra ytre atferd til meningsfulle mentale indre tilstander. En sutrende baby kan bli møtt med noe slikt: Hva er det med deg? Vil du noe? Du er vel ikke sulten vel, du har jo nettopp spist? Du er nok trøtt du, sliten av alt styret i dag, ja. Og så får du ikke helt til å sovne, selv om du vil. Så, så, kom skal vi finne vogna, så blir det så godt å sove. Ja, for det liker du, sove i vogna, ja. Omsorgspersonenes gjetninger om hva som foregår i barnets sinn, kan være mer eller mindre treffende. Deres handlinger på basis av gjetningene, kan også være til mer eller mindre hjelp for barnet. Som regel skjer dette i en åpen og følsom utveksling med barnet, hvor barnets svar gir den nødvendige informasjon om man har forstått det rett. Hvordan omsorgspersonen forstår barnet er påvirket av både barnets signaler, omsorgspersonens egne ideer, indre stemninger og foreventninger, og av den ytre sammenheng. Hvis den nevnte sutringen foregår på en varm sommerdag, vil varmen sannsynligvis bli tatt med i gjetningene om hvorfor barnet sutrer. Hvis det utspiller seg i en situasjon hvor omsorgspersonen vantrives, kan 6

fortolkningene av barnets signaler bli farget av egen sinnsstemning, som for eksempel; Nei, du liker deg nok ikke her, du vil kanskje hjem. Hvis omsorgspersonens sinn er okkupert av personlige og følelsesmessige vansker, og barnets sinn ikke har fått plass der, slik tilfellet er med Trine og lille Lisbeth, kan barnets sutring fortolkes som irriterte og anklagende angrep mot mor: Sutre, sutre, kan du ikke noe annet å sutre? Du blir aldri fornøyd, uansett hva jeg gjør. Du er født misfornøyd, og gjør alt du kan for å ikke like meg, du er akkurat som mora mi. Bruken av begrepet mentalisering følger her den teoretiske forståelse som en britisk psykoanalytisk tradisjon representert ved bl.a. Peter Fonagy, Target, Steele, har utviklet (Bateman & Fonagy, 2004; P. Fonagy, Target,M., Steele, H., Steele, M., 1998) (Peter Fonagy, Gergely, Jurist, & Target, 2002). I denne tradisjonen defineres mentalisering som å implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv, som f. eks behov, ønsker, følelser og fornuft. Arietta Slade (Slade, 2005) utvikler begrepet foreldrementalisering i betydningen av en kapasitet til å representere og forstå barnets indre opplevelse, å kunne tenke om eget indre generelt, og følelser knyttet til foreldreskap spesielt, og å oversette forståelse til tilpasset atferd overfor barnet. Det handler altså om både forståelse og følelse, om å oppleve og å regulere barnets indre tilstand så vel som sin egen. Forelderen må m.a.o. ha en oppmerksomhet rettet inn mot sitt eget sinn og ut mot barnets sinn. Mentaliseringsprosessen omfatter både fortolkning av atferd og regulering av følelsesmessig tilstand. Omsorgsbehovet strekker seg langt ut over klær og mat. Peter Fonagy (Peter Fonagy et al., 2002) uttrykker det slik: A fundamental need of every infant is to find his/her own mind, or intentional state, in the mind of the caregiver. Barnet må finne og gjenkjenne sin egen bevissthet, sin vilje, sine følelser, ja sitt psykologiske selv i omsorgspersonens blikk og 7

bevissthet. Ved at omsorgspersonen rommer og holder barnet i sin bevissthet, gir han/hun tilbake til barnet dets egen psykologiske eksistens, sitt selv. Omsorgspersonens evne til å holde og romme barnets indre opplevelse, blir internalisert i barnet som en evne til å være seg bevisst egne tanker og til å romme og regulere egne følelser. Ved å bli holdt i forelderens sinn, blir barnet i stand til å utvikle en indre beholder av sitt eget indre liv. Gjennom å bli møtt og forstått som et tenkende og følende vesen, lærer barnet sin indre verden å kjenne og det lærer å fortolke andres indre verden. Mentaliseringskapasitet ligger som det mellommenneskelige fundament for fellesskap, forståelse og samarbeid i kjærlighet, lek og arbeid (Peter Fonagy et al., 2002), og som en grunnleggende omsorgskompetanse nødvendig for å forstå barnet og romme dets opplevelse (Slade, Grienenberger, Bernbach, Levy, & Locker, 2005). Å finne seg selv i den andres blikk Når Trine ser på Lisbeth, danner ansiktet et uttrykksfullt speil av det hun ser i barnet sitt og det hun selv har av indre opplevelser når hun ser på barnet. I mors ansikt ser Lise en representasjon av seg selv. Når Trines ansikt over stellebordet er lukket og bekymret, er Lisbeth prisgitt et dels fraværende og dels negativt, flakkende og alvorlig selv-speil. Hennes selvopplevelse risikerer å bli preget tilsvarende fragmentert, tom og alvorspreget. Spedbarnet er, i vår vestlige kultur, stort sett i fysisk nærhet til sin(e) primære omsorgsperson(er) de første 8 10 måneder. Mange av døgnets timer blir brukt til å studere hverandres ansikter og lese hverandres blikk. Ikke i noen annen fase i livet, er nærheten til et annet menneske så altomfattende, intim og intens. Ingen leker trengs for å aktivisere og glede barnet, for det mest meningsfulle og tiltrekkende er et ansikt, helst et kjent ansikt. I dette 8

tidlige samspillet lærer barnet grunnelementene i menneskelig kommunikasjon; turtaking, rytme, pauser, gjensidig påvirkning, sammenbrudd av dialogen, og gjenoppretting av kontakt. Allerede fra barnets første dag, er det i stand til å imitere visse ansiktsuttrykk, som å rekke tunge, heve og senke øyenbrynene, åpne munnen. Fra denne enkle mimiske imitasjonen, via læring av grunnelementene i sosial kommunikasjon, fortsetter barnets utvikling fram til en avansert sosial fortolkningsmekanisme, en fullt utviklet forståelse av hvordan eget og andres sinn fungerer. Imitasjon av ansiktsuttrykk utgjør den spede begynnelse til evnen til å lese andres sinn, og imitasjon vedvarer som en viktig del av menneskers måte å påvirke hverandre og formidle at en forstår. Når vi ser et emosjonelt uttrykk, vil vi automatisk og raskt sette i gang et tilsvarende uttrykk i vårt eget ansikt (McIntosh, Reichmann-Decker, Winkielman, & Wilbarger, 2006). Denne spontane mimiske reaksjonen bidrar til en opplevelse av gjensidig forståelse, en anerkjennelse av den andres følelsesmessige tilstand og en opplevelse av at man påvirker og påvirkes av hverandre. Når spedbarnet finner seg selv og sin indre tilstand som en speiling i omsorgspersonens uttrykk, er det ikke en identisk, men en markert versjon som speiles tilbake. Det betyr at speilbildet eller re-presentasjonen av barnets sinn, gis en litt annen form. Et eksempel er at barnet uttrykker engstelse med en stum tilstivning. Omsorgspersonen vil da ofte møte barnets engstelse først med et ansiktsuttrykk som imiterer barnets, men snakke med en stemme som er rolig og trygg, og kan til og med avslutte med et lite betryggende smil til det som for barnet kun er alvor;... det er ikke så skummelt, vel. Re-presentasjonen vil ofte være av litt mindre eller litt mer følelsesmessig intensitet, og den lille forskjellen hjelper barnet å oppleve seg forstått, samtidig som det hjelper til å skille mellom selv og annen. Omsorgspersonens forståelse av barnets tilstand re-presenteres likt nok til å kjennes igjen, og ulikt nok til at barnet ikke blir forvirret over hvem som egentlig eier tilstanden. 9

Omsorgspersonens evne til å holde barnets sinn i sitt, og barnets avhengighet av å finne seg selv speilet i den andres sinn, vever de to sinnene sammen. Det umodne sinnet blir preget av det voksne sinnet, men også omsorgspersonens sinn er i denne livssituasjonen sjeldent åpent for endring og ny forståelse. Nærhet til spedbarnet vekker barneminner og barnefølelser hos den voksne, og gir gylne muligheter for reparasjon og endring (Brodén, 1989). Sinnenes samspill og hvordan dette utgjør mønster av samværs- og omsorgserfaringer, nedfelles over tid som tilknytningsmønster hos barnet. John Bowlby anses for tilknytningsteoriens far. Han postulerer et universelt menneskelig behov for å knytte nære emosjonelle bånd (Bowlby, 1979). Tilknytning består av gjensidig forsterkende atferdsmønstre, og tilknytningens mål er å sikre overlevelse, trygghet og læring. På bakgrunn av gjentatte samværserfaringer mellom barn og omsorgsperson, vil barnet danne indre forestillinger, mønster av forventninger og reaksjoner av en bestemt tilknytningsperson, og seg selv i forhold til denne. Disse mønster av erfaringer og foreventninger danner en s.k. indre arbeidsmodell av relasjonen (Bowlby, 2005), som fungerer en prototype for andre relasjoner senere i livet. Mentaliseringsbegrepet bygger videre på Bowlbys tilknytningsteori, men utvider forståelsen av tilknytningsatferdens funksjon (Peter Fonagy et al., 2002). Her legges det vekt på den evolusjonsmessige betydning av å forstå og forutsi menneskelig atferd på grunnlag av indre tilstand, og hevder at tilknytningssystemet skaper den optimale ramme for å lære seg å lese andre mennesker, å inngå i nære relasjoner og å fungere i et komplekst sosialt samfunn. Tilknytningsmønster som indre arbeidsmodell for senere relasjoner, forstås mer som en dynamisk sosial handlingskompetanse som har betydning for hvilken dybde sosiale og 10

relasjonelle erfaringer kan prosesseres (Peter Fonagy et al., 2002). Denne forståelse av sammenhengen mellom tilknytning og mentalisering, ligger også til grunn for antakelsen om at man kan forutse barnets tilknytningsmønster ut fra omsorgspersonens mentaliseringskompetanse (P. Fonagy & Target, 2005; Grienenberger, Kelly, & Slade, 2005; Slade, 2005). En primær omsorgsgiver med velfungerende mentalisering, vil med stor sannsynlighet få barn med trygg tilknytning. Disse barna vil igjen med stor sannsynlighet i voksen alder bli foreldre med god mentaliseringkompetanse, som igjen får trygt tilknyttede barn. Den sentrale rolle mentalisering synes å ha for utviklingen av spesifikke tilknytningsmønster, beskrives som selve overføringsmekanismen i generasjonsoverført risiko for utrygg tilknytning (P. Fonagy & Target, 2005; Slade, Grienenberger et al., 2005). Utvikling av omsorgskompetanse utvikling av mentalisering Trine har de siste 4 år før svangerskapet levd i et rusmisbrukende miljø. Det sentrale innhold i dagen var å skaffe stoff, og samtalene og samhandlingen med vennene i miljøet handlet først og fremst om dette. De kjente hverandre av navn og utseende, men var lite interessert i hva den enkelte tenkte og følte. Rusen handlet i bunn å grunn om å slippe å tenke og føle, å slippe å forholde seg til seg selv og sitt forhold til andre, altså helt det motsatte av den emosjonelle nærhet spedbarnet trenger. Rusmiljøet var en dårlig foreldreforberedende skole. Trines sosiale kompetanse var i dette miljøet tilpasset ett mål, nemlig å skaffe seg rus, og til dette var hun flink. Trine står overfor en stor utfordring dersom hun skal makte å være en god nok omsorgsperson for Lisbeth. Hun trenger å gjenfinne sitt indre liv, hun må tåle å la seg fylle av følelser, uten å 11

ty til rus når følelsene er vonde og uønskede. Hun må i stedet kunne romme, håndtere og finne et språk for sitt eget og barnets følelsesliv. Hun må lete fram sine gode relasjonserfaringer, og bearbeide de dårlige. Deretter må hun stille alt dette til barnets disposisjon. I situasjonen som nybakt mor, trenger også Trine omsorgsfull støtte og en trygg relasjon for å gjenerobre eller utvikle oppmerksomhet og ettertenksomhet i forhold til sitt indre liv. Hun trenger det for at hun skal kunne holde barnets sinn i sitt eget. Det haster, for lille Lisbeth kan ikke sette sin psykologiske og nevrobiologiske utvikling på vent særlig lenge, uten at det kan få betydelige negative konsekvenser. Små barn uten tilstrekkelig omsorg gjør oss dypt bekymret, og ikke sjeldent opplever fagpersoner innen barnevernet en umiddelbar trang til å ta barnet med seg hjem. Situasjonen må løses nå! En barnevernspedagog med arbeid innen akutt barneverntjeneste, uttrykte det slik: Jeg ble alltid grepet av en sterk trang til å ønske disse barna velkommen, velkommen til vår verden, til oss menneskene. Jeg ville på en måte formidle til barnet at de var ønsket av samfunnet. Det var ingen bevisst tanke, det bare steg opp i meg som en tydelig indre stemme. 1 Den umiddelbare trangen handlet ikke om å sikre disse barna mat og klær, men å formidle et budskap om å være ønsket, å være velkommen til det menneskelige fellesskap. Det forlatte barnet sender ut sterke signaler om sin ensomhet, om at båndene til det menneskelige univers ikke finnes, og at barnet dermed er avskåret fra å bli bekreftet i sin eksistens. Fraværet av en omsorgsrelasjon har betydning for barnets utvikling, i alt fra en eksistensiell til en nevrobiologisk betydning. Relasjonen har betydning for å beskytte barnets umodne hjernestrukturer fra høye nivå av skadelige stresshormoner, som på sikt kan påvirke læring, 1 Personlig kommunikasjon med Bjørn Arne Buer, HIL, 2007 12

tilstandsregulering og hvordan hjernens ulike strukturer utvikles og integreres. Den nære sammenhengen mellom omsorgsrelasjonens regulering av følelsesmessig tilstand, og optimale betingelser for hjernens utvikling, har blitt kalt for den affektive nevrovitenskapen (Schore, 2001). Lille Lisbeths utviklingsrisiko, er ikke bare en psykologisk risiko i form av mulig skade i følelser, forventninger og selvbilde, hvor innsikt potensielt skulle kunne reparere skaden. Hun er også i risiko for å utvikle biokjemiske og nevrologiske mønstre som er preget av mangelfull affektregulering. Hennes hjerne er i ferd med å skreddersy seg til en best mulig overlevelse under de rådende forhold, og omsorgssvikten organiserer hjernens utviklingsprosesser på måter som kan ha langsiktige konsekvenser (Schore, 2002; Teicher, 2002). Lille Lisbeths kontaktannonse kan tenkes å være nødropet; Nå går det ikke lenger! Hører dere! Trines sosiale kompetanse i omsorgsrelasjonen er for dårlig. Hun elsker barnet sitt og vil så gjerne være god nok mor, men i de gitte omstendigheter klarer hun ikke å forløse sitt omsorgspotensiale. Hennes eget indre strev vanskeliggjør utviklingen som omsorgsperson. En bedre ivaretakelse av sped- og småbarns psykiske helse en helsepolitisk målsetting i dagens Norge. Til tross for en etablert forståelse for tidlige omsorgserfaringers betydning for psykisk helse og sosial kompetanse, går kun en liten andel av ressursene innen psykisk helsevern til sped- og småbarnsfamilier som strever. Den økende anerkjennelse av disse sammenhenger har imidlertid ført til en søken etter velegnede metoder for tidlig hjelp og støtte til uttviklingsfremmende samspill. Intervensjoner som vektlegger utvikling av foreldrementalisering, synes særlig interessante i denne sammenhengen. Prosjektene Minding the baby i USA (Slade, Sadler, De Dios-kenn et al., 2005), New beginnings i Storbritania (), Holding tight i Finland (Hyytinen, 1998; Pajulo, Suchman, Kalland, & 13

Mayes, 2006) Den trygge base ved Familieenheten Hov i Norge (Rønning, 2005), er alle metodeutviklingsprosjekt som omsetter tilknytningsteori, utviklingspsykologi og mentalisering til omfattende behandlingsprogram rettet mot utsatte foreldre - barn relasjoner. Jeg velger å trekke fram det finske og norske prosjektet, som begge er behandlings- og rehabiliteringsprogram rettet mot rusmisbrukende foreldre og deres barn. Et tilknytnings- og mentaliseringsfokus er i disse prosjektene ikke bare begrunnet i barnets beste, men like mye i hensynet til effektiv rusbehandling. Dersom disse metodeutviklingsprosjektene viser seg å være effektive, slik foreløpige resultater tyder på (Baradon, 2005; Slade, Sadler, & Mayes, 2005), er dette et behandlingsfokus som gir i både pose og sekk. Et interessant aspekt ved Mentaliseringsbasert rusbehandling, er antakelsene om sammenheng mellom tilknytning og rusavhengighet på et nevrobiologisk plan. Det synes å være en forbindelse mellom hjernens naturlige belønningssystem 2 og evnen til å investere emosjonelt i en annen person, slik som i en omsorgs- eller kjærlighetsrelasjon. De samme hjernestrukturer synes å være involvert i rusavhengighet. Jo tidligere en person blir avhengig av rus for å oppleve behag, ro eller fravær av stress og psykisk smerte, desto mer overtar rusen dette belønningssystemet. Antakelsen er at en behandlingsmodell som fokuserer på foreldrementalisering og å fremme emosjonelle bånd og velfungerende samspill, hjelper omsorgspersonen til å investere i barnet i stedet for i rus. Når samværet med barnet oppleves som belønnende, når omsorgsrelasjonens viktighet tydelig, og omsorgspersonen får ryddet plass til barnets vitalitet, utviklingskraft og avhengighet i sitt sinn, har prosessen med å ta tilbake det rusen har lagt beslag på, begynt. En slik behandlingstilnærming spiller på lag med rusmisbrukende foreldres uttalte motivasjon for behandling, nemlig å få beholde omsorgen for barnet ved å utvikle seg til gode nok og 2 Dopaminerge nevrologiske nettverk. 14

avholdende foreldre. Avholdenhet alene er ingen garanti for god nok omsorg, og veien mot et rusfritt forelderskap støttes av en samspills- og mentaliseringsfokus. Lille Lisbeths nød kan avhjelpes ved at hun finner seg selv i omsorgspersonens kjærlige blikk, ved at hun blir hjulpet til å regulere sin kroppslige og emosjonelle uro, og får utforske den sosial og tinglige verden ved hjelp av en psykologisk tilgjengelig voksen. Det er grunn til å tro at trygge, rommende og bekreftende relasjoner som fremmer mentaliseringskompetanse også er god medisin for Trine, både som støtte i hennes anstrengelser for å komme ut av rusavhengighet, og for å finne fram til sitt omsorgspotensiale som mor. REFERANSER Baradon, T. (2005). The practice of psychoanalytic parent-infant psychotherapy. Claiming the baby. East Sussex: Routledge. Bateman, A. W., & Fonagy, P. (2004). Mentalization-Based Treatment of BPD. Journal of Personality Disorders, 18(1), 36-51. Bowlby, J. (1979). The making & breaking of affectional bonds. London: Tavistock Publications. Bowlby, J. (2005). A secure base : clinical applications of attachment theory. London: Routledge. Brodén, M. B. (1989). Mor och barn i ingenmansland. Stockholm: Liber AB. Fonagy, P., Gergely, G., Jurist, E. T., & Target, M. (2002). Affect Regulation, Mentalization, and the Development of the Self. New York: Other Press. Fonagy, P., & Target, M. (2005). Bridging the transmission gap: An end to an important mystery of attachment research? Attachment & Human Development, 7(3), 333. Fonagy, P., Target,M., Steele, H., Steele, M. (1998). Reflective functioning manual, Version 5 Unpublished manuscript. Grienenberger, J., Kelly, K., & Slade, A. (2005). Maternal reflective functioning, motherinfant affective communication, and infant attachment: Exploring the link between mental states and observed caregiving behavior in the intergenerational transmission of attachment. Attachment & Human Development, 7(3), 299. Hyytinen, R., Kuorelahti, M. (1998). The holding Tight-project.Unpublished manuscript. McIntosh, D. N., Reichmann-Decker, A., Winkielman, P., & Wilbarger, J. L. (2006). When the social mirror breaks: deficits in automatic, but not voluntary, mimicry of emotional facial expressions in autism. Developmental Science, 9(3), 295. Ogden, T. (1995). Kompetanse i kontekst. En studie av risiko og kompetanse hos 10- og 13- åringer. 15

Pajulo, M., Suchman, N., Kalland, M., & Mayes, L. (2006). Enhancing the effectiveness of residential treatment for substance abusing pregnant and parenting women: Focus on maternal reflective functioning and mother-child relationship. Infant Mental Health Journal, 27(5), 448. Rønning, E. M., Gulbrandsen, M. (2005). Om å arbeide med lengsel etter den trygge base - Unpublished manuscript, Hov. Schore, A. N. (2001). Contributions from the decade of the brain to infant mental health: An overview. Infant Mental Health Journal, 22(1), 1-6. Schore, A. N. (2002). Dysregulation of the right brain: a fundamental mechanism of traumatic attachment and the psychopathogenesis of posttraumatic stress disorder. Slade, A. (2005). Parental reflective functioning: An introduction. Attachment & Human Development, 7(3), 269. Slade, A., Grienenberger, J., Bernbach, E., Levy, D., & Locker, A. (2005). Maternal reflective functioning, attachment, and the transmission gap: A preliminary study. Attachment & Human Development, 7(3), 283. Slade, A., Sadler, L., De Dios-kenn, C., Webb, D., Currier-Ezepchick, J., & Mayes, L. (2005). Minding the baby: A reflective parenting program. The Psychoanalytic Study of the Child. Vol 60 2005, 74-100. Yale Univ Press. Yale Univ Press. Slade, A., Sadler, L. S., & Mayes, L. C. (2005). Minding the Baby: Enhancing Parental Reflective Functioning in a Nursing/Mental Health Home Visiting Program. In L. J. Berlin, Y. Ziv, L. Amaya-Jackson & M. T. Greenberg (Eds.), Enhancing early attachments: Theory, research, intervention, and policy (pp. 152-177). New York, NY: Guilford Press Guilford Press. Teicher, M. H. (2002). Scars that won't heal: the neurobiology of child abuse. Sci Am, 286(3), 68-75. Winnicott, D. W. (1960). The theory of the parent-infant relationship. Int J Psychoanal, 41, 585-595. 16