Et lite svev av hjernens lek

Transkript

1 Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se mer til meg, falt jeg sammen, men du så deg ikke tilbake. Bare gikk og jeg vet du ikke mente å gjøre noe skade, men jeg ble bare fra meg etterpå. Optimisten i meg vet at du elsket meg og ville mitt beste, for det var ikke noe vondt i deg, du bare såret meg den gangen jeg trengte å høre deg igjen. Du savnet spenningen jeg en gang hadde vært for deg og stemmen din sa ting jeg ikke likte å høre om meg. Jeg prøvde å gjøre de tingene du sa vi skulle gjøre sammen, men jeg klarte ikke. Eneste jeg tenkte på var hvordan vi sammen skulle gjøre de tingene og forenes. Men det var ingen tvil om at du måtte forsvinne og la meg være alene og du visste jeg ikke ville klare det. Du visste at tankene mine ville fylle hodet mitt på en annen måte enn det stemmen din gjorde, slik at jeg ikke ville klare å vite hva jeg skulle gjøre med dem. Jeg savner stemmen din og å høre at du bryr deg om meg. Vi satt på stranden den sommerkvelden rett etter at du hadde begynt å snakke til meg. Det var bare meg og stemmen din i hodet mitt som telte. Vi så ut på vannet og jeg ville egentlig bare forsvinne inn i 1

2 evigheten det ga. Du lo av meg og tåpelighetene mine, men du sa jeg skulle gjøre det. Bare gå mot evigheten og la den lukke seg om meg og gi meg fred en liten stund. Men du stoppet meg før jeg kom så langt. I stedet inviterte du henne i hodet mitt og stemmen hennes fikk meg til å snu. Du vet du gjorde meg sint. Jeg kunne ha kvalt deg, men jeg ville ikke skade deg eller meg, jeg trengte deg jo. Vi to elsket hverandre, hvert fall trodde jeg du elsket meg og brydde deg såpass om meg at du ville gi meg en grunn for å gjøre som du gjorde. Du sa bare at jeg måtte tåle at du sa som du sa og reddet meg fra evigheten, hele tiden sa du mot deg selv. Jeg blir fremdeles forvirret av deg. Dagen folkene rundt meg sendte deg for å prate med han, terapeuten, jeg hatet dem. Jeg satt i stolen og hørte på deg fortelle om hvor udugelig jeg var og hvor befriende det ville være for oss begge om jeg bare forsvant. Flere ganger snakket du om evigheten, like fascinert som alle de andre gangene, og jeg vet du likte det veldig godt. Du elsket oppmerksomheten du fikk og hvordan de stadig snakket om at du var farlig for ditt eget beste. Ikke en eneste gang nevnte du meg som en du var glad i, brydde deg om, likte eller elsket. Stemmen din var stødig, ikke for høy eller lav og du snakket rolig. Ordene dine var tydelige også. Det var da vi gikk derfra at jeg fortalte deg at jeg elsket deg, ville leve evig med deg og la stemmen 2

3 din fylle hodet mitt med ordene dine og aldri bli lei dem. Husker du at du sa du elsket meg den dagen. Vi pleide å sovne sammen. Det var jo mer jeg som sovnet av at stemmen din som snakket til meg, søvndyssende om alt jeg var og som gjorde meg kvalifisert til å reise inn i evigheten. Beroliget meg med at en gang så ville jeg bli fri og du ville være med meg. Du hadde dine egne bekymringer, og den største var henne og stemmen hennes som motsa deg til stadighet. Vi var begge redde for at hennes stemme skulle vinne over oss og få meg til å gå fra deg. Slutte å elske deg og falle inn i en annen verden, men hun var ikke så ille. Du vet jeg ikke følte hun tok meg fra deg, selv om du stadig minnet meg på at jeg ble dratt i feil retning av å høre på henne og du skjulte ikke hatet ditt for henne. Jeg skjønner ikke hvorfor du presenterte henne for meg. Terapeuten vi gikk hos hadde stadig klager på oss. Spesielt deg, hver gang vi var der viste han en forakt for deg og fu lo av han. Jeg var redd den dagen du ble borte en periode under samtalen, da du bare forsvant og jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Han snakket til meg og ikke deg, stemmen din var borte og jeg var redd jeg ikke ville se deg igjen. Ikke klarte jeg å si noe til han heller og hun var jo stadig borte, viste seg 3

4 jo bare når du var sint på meg. Så jeg satt der bare snakket om ingenting og ventet på at du skulle dukke opp. Men du kom ikke den dagen, det var forferdelig og jeg var sikker på at livet mitt var ferdig. Jeg var redd du hadde dratt til evigheten uten meg, og jeg ble sint på deg. Kalte deg ting og hun kom og fortalte at jeg ikke måtte ta det at du forsvant så tungt. Husker du gråten min på kvelden da jeg la meg og jeg ikke hørte noe fra deg. Du kom tilbake noen dager senere, men sa ikke unnskyld, bare lo og syntes jeg var dum. Hun hørte deg og sa til deg at jeg ikke trengte deg lenger, at du gjerne måtte dra tilbake der du hadde vært og jeg gråt. Du ble så sint. Jeg husker du ropte at du hadde hatt dine ting å gjøre og at jeg var en drittsekk som ikke hadde prøvd å finne deg eller ropt nok etter deg. Stemmen din sa hardt til meg at jeg bare kunne vente meg, og du snakket ikke om en evighet sammen, bare om din evighet. Noe du gledet deg til, spesielt når du skulle få fred fra meg, slippe maset mitt og hele meg. Jeg sa jeg ville savne deg og ikke la deg forsvinne for meg, og du lo og mente jeg var egoistisk, at jeg hadde bevist for deg at jeg kom til å glemme deg om du forsvant igjen. Husker du at du mente jeg skulle bli igjen uten deg. Vinteren var kald, lang og ensom, akkurat som savnet etter deg. Terapeuten vi startet hos sammen fortalte 4

5 meg at det var på tide at du døde, jeg måtte starte å leve, få meg venner, men han snakket aldri om henne. Hun bare forsvant etter din bortgang, sa farvel og at jeg ikke trengte henne lenger. Savnet etter stemmene deres som kranglet, kjeftet og diskuterte hvem av dere som hadde rett. Jeg hatet dere, for hvorfor måtte du dø og hun forsvinne fra meg, dere var de viktigste i livet mitt. Helt til snøen kom hadde jeg klart meg bra, men jeg skulle gå på vannet den dagen, på isen og isen var bare ikke tykk nok. Det ble kaldt rundt meg og vannet som omga meg var brutalt ærlig,. Evigheten som du pleide å si. Jeg husket du sa at det bare er vannet som kan leke døden og vannet som ville være min venn når du ble borte. Du ba meg leke med vannet, uansett årstid, la meg fascineres av det og bare leke. Jeg gjorde som du sa, jeg lekte på isen og gikk gjennom. Ingen så det og ingen fant meg før noen timer senere. Husker du at jeg gjorde som du sa. Jeg er død nå og jeg kom ikke til evigheten, skuffelsen min da jeg fant det ut, du skal være glad du ikke vet. Bare fanget med tankene mine og prøver å huske stemmen din og hvordan den hang igjen på siste vokal i siste ordene i alle setningene dine, hvordan du økte i volum når du ble sint og hvordan du hvisket om det var noe viktig og jeg knapt hørte deg. Du pleide å irritere deg over meg og ga alltid uttrykk for at jeg ikke gjorde det med vilje, og ville 5

6 ha deg til å si sårende ord. Men det var de gangene du snakket om evigheten jeg likte best og savner mest, du ble svevende i stemmen og du sa alltid at evigheten var oppløftende og vi ville ha det bra der sammen. Men jeg sitter i evigheten nå og den er ikke som du fortalte om, den mangler deg og henne, mangler latteren og det oppløftende. Jeg vil være egoistisk her, jeg vil tilbake til livet der jeg hadde deg, men du kommer ikke tilbake. Ikke her jeg er nå og ikke der jeg var da. Jeg savner deg og lurer alltid på. Husker du meg? 6