Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam

Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam Mountain or coastal pasture? Body growth in lambs Oppdragsrapport Av Vibeke Lind og Svein Morten Eilertsen Planteforsk Tjøtta fagsenter, 8860 Tjøtta, Norge Mars 2004

Forord Vi ønsker å rette en stor takk til Direktoratet for Naturforvaltning, Tiltaksfondet for småfe og fjørfe (overtatt av SLF), FMLA Nordland og Fagsenteret for kjøtt for finansiering av prosjektet. Også en stor takk til Lise Hatten og Dordi Mogstad for arbeidet med vegetasjonsanalyser av de fire beiteområder. De har gjort en stor innsats med å analyser og tolke resultatene slik at det ble forståelig for husdyrforskere. Også en stor takk til Hugo Mørk for administrasjon og arbeid med klimastasjonen i fjellet. Det var lange og tunge løft å få den på plass hver sommer. I øvrig en stor takk til alle som har vært behjelpelig med veiing av lam, gjennomlesning av manuskript og støtte i løpet av fire spennende år. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 1

Sammendrag I tre beitesesonger fikk sau fra Planteforsk Tjøtta fagsenter beite på enten fjellbeite eller på et av tre beiteområder i lavlandet ved kysten (delvis gjødsla kulturbeite, skogsbeite og øybeite). Det ble foretatt registreringer av ulike faktorer som kunne påvirke tilveksten hos lammene (klima, vegetasjonstype og parasittbelastning). Det ble ikke funnet noen forskjell i parasittbelastning mellom de ulike beiteområder. Det var store variasjoner i klima mellom årene og dette hadde betydning for planteveksten og dermed tilgangen på plantemateriale til dyrene. Forsøkene viste at det over en tre års periode ikke var noen signifikant forskjell i gjennomsnittlig tilvekst hos lam fra fødsel til slakt mellom de ulike beiteområdene. Det ble konkludert med at alle beiteområdene i lavlandet kan være et alternativ til et tradisjonelt fjellbeite dersom en ønsker å flytte sau fra et rovdyr belastet område til et område, der det ikke finnes store rovdyr. Nøkkelord Sau, klima, vegetasjon, parasitt Abstract Sheep from Tjøtta Rural Development Centre, Norway, were grazing for three years in either a mountain area or in one of three coastal grazing areas. Climate, type of vegetation and parasites were considered as factors affecting growthrate in lambs. There were large climatically differences between years affecting plant growth and available plant mass to the animals. The results showed no significant differences in average growthrate from birth to slaughter between different grazing areas. It was concluded that any pasture in the lowlands could be an alternative to traditional mountain grazing if one wants to move sheep from an area with large predators to an area free from large predators. Keywords Sheep, climate, vegetation, parasites Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 2

Innholdsfortegnelse FORORD... 1 SAMMENDRAG...2 NØKKELORD... 2 ABSTRACT... 2 KEYWORDS... 2 INNHOLDSFORTEGNELSE... 3 INNLEDNING... 4 FAKTORER SOM PÅVIRKER TILVEKSTEN... 4 MÅL... 6 MATERIAL OG METODE... 7 BEITEOMRÅDER... 7 DYREMATERIALE... 7 KLIMA... 8 PARASITT...8 STATISTIKK... 8 RESULTATER... 9 BEITEOMRÅDER... 9 DYREMATERIALE... 14 KLIMA... 16 PARASITTER... 16 DISKUSJON... 17 BEITEOMRÅDE... 17 DYREMATERIALE... 18 KLIMA... 19 PARASITTER... 20 ANDRE FAKTORER... 20 KONKLUSJON...22 LITTERATUR... 23 VEDLEGG...25 Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 3

Innledning I Norge beiter sauen tradisjonelt i fjellet gjennom sommeren. I 2003 ble det sluppet totalt 2 millioner sau (søyer med lam) på utmarksbeite i den norske fjellheimen. Med tanke på stadig økende problemer med rovdyr, økte kostnader i forbindelse med føring, tilsyn og sanking av sau fra fjellet, samtidig som stadig flere arealer gror igjen i lavlandet, er det interessant å se på alternativer til det tradisjonelle fjellbeite. Det er laget flere utredninger over tiltak for å minske tap av sau til store rovdyr (Miljøverndepartementet, 1996; Mysterud et al., 1996; St meld nr 35, 1996-97). Det er ansett som et effektivt forebyggende tiltak å flytte sau fra et rovdyrutsatt område til et område uten rovdyr. Tiltaket antas å være et av de mest effektive for å løse kroniske rovviltproblemer. Det er i den sammenhengen tenkt på flytting av sau fra et fjellbeite til et annet. Det er knyttet en god del usikkerhet rundt tiltaket og det er stort behov for dokumentasjon, utprøving og utvikling av metoden. Ulempen med tiltaket er at en saueflokk antas å måtte ha 3-5 års tilvenning i et nytt beiteområde før de utnytter beitet effektivt, når beitet ikke har naturlige eller kunstige sperringer. Det er en forutsetning at flyttingen følges opp med blant annet gjeting (MD, 1996). Et alternativ til å flytte sauen fra et fjellområde til et annet, kan derfor være å flytte sauen til områder i lavlandet (øyer, halvøyer og kystområder), der det er ledige beiteområder. I Nordland er det i perioden fra 1959-2003 tatt ut mer enn 340 000 daa innmarksarealer av drift (Statistisk sentralbyrå 1959, 1969, 1989, 1999, 2003). Det er særlig små bruk som har lagt ned driften og andelen av store bruk har økt betydelig (i 1989 hadde 90% av brukene mindre enn 200 daa innmark og i 1999 disponerte 70% av brukene mindre enn 200 daa innmark). Den gjennomsnittlige størrelse på arealene som gårdene høstet har økt fra 94,1 daa i 1989 til 151,2 daa i 1999. Antall bruk ble redusert med 10 329 bruk i perioden fra 1969 til 1999. Antallet bruk med sauehold er også kraftig redusert i perioden fra 1969 til 1999 (fra 10 590 til 1 647 bruk). Den gjennomsnittlige besetningsstørrelsen har økt fra 16,1 vinterfôra søyer i 1969 til 49,5 vinterfôra søyer i 1999. Totalt sett har det i perioden fra 1969 til 2003 vært en nedgang i antall vinterfôra søyer med 80 433 dyr. Denne nedgangen, og ikke minst nedleggingen av antall bruk, påvirker innmarka og den nære kulturmarkspregete utmarka. Opphør av beite fører til at arealene begynner å gro igjen. Samtidig som en verdifull naturressurs ikke blir høstet, er gjengroingen ikke ønskelig sett i forhold til kulturlandskapet. Andre fylker har i større eller mindre grad hatt den samme utviklingen. Faktorer som påvirker tilveksten Tradisjonen med fjellbeite og manglende beiterettigheter i lavlandet er noen av de viktigste faktorer for at beiting i lavlandet ikke er mer utbredt. Samtidig er det gjort få norske undersøkelser på tilvekst hos lam som beiter i lavlandet. Søyer og lam som beiter i fjellet, følger vegetasjonsutviklingen oppover i fjellet langs snøsmeltingen. Dette gir dyra en lang periode med tilgang på beiter av høy kvalitet (Rekdal, 2001). I lavlandet utvikles vegetasjonen raskere. Det medfører mye beite av høy kvalitet tilgjengelig tidlig i beiteperioden, men kvaliteten avtar raskere og det blir vanskelig å opprettholde et beite av høy kvalitet gjennom hele beiteperioden. Det kan derfor være riktig å bruke beitepusser for å få opp beitet eller benytte hå etter enten første eller annen slått for å avlaste et lavlandsbeite i deler av sommeren (Eilertsen og Lind, 2004). Et viktig spørsmål er også om en lavere tapsprosent i lavlandet kan oppveie en eventuell bedre tilvekst i fjellet. Vegetasjon, klima og parasittbelastning er faktorer som i større eller mindre grad påvirker tilveksten hos lam. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 4

Et areals beiteverdi er i første rekke avhengig av tre faktorer: Produksjonen av beiteplanter, beiteplantenes næringsverdi og dyras utnyttingsgrad av vegetasjonen (Rekdal, 2001). Per i dag finnes ikke tilstrekkelig detaljert kunnskap om noen av disse faktorene til at man kan angi et areals beiteverdi nøyaktig. Kartlegging av vegetasjonstyper i et beiteområde kan imidlertid gi et godt grunnlag for klassifisering av beiteverdien (Larsson & Rekdal, 2000; Rekdal, 2001). Ulike vegetasjonstyper gjenspeiler ulike økologiske forhold, og en vegetasjonstype er gjerne kjennetegnet ved et sett dominerende eller hyppig forekommende arter. Kunnskap om hvilke vegetasjonstyper som forekommer i et område innebærer derfor også en del kunnskap om produksjonsforhold og næringsverdi. Det er imidlertid viktig å være klar over at det kan være en del variasjon både i fuktighetsforhold, næringsforhold og artssammensetning i en og samme vegetasjonstype. Man har derfor ikke grunnlag for å angi nøyaktige beiteverdier for de ulike vegetasjonstypene. I beiteverdisystemet til NIJOS (Larsson & Rekdal, 2000; Rekdal, 2001) opererer man derfor med gradering av vegetasjonstyper i verdiklasser. Det er gjort en del undersøkelser mht kvalitet og tilvekst i ulike vegetasjonstyper og beiteområder. Men det er gjort få undersøkelser der en har direkte sammenlignbare forhold mellom ulike beiteområder innen samme år. Nedkvitne og Garmo (1985) sammenlignet tilvekst hos lam på fjellbeite og skogsbeite i Iungsdalen i Hallingdal i 1983-84. Resultatene viste at lam som hadde beitet i fjellet hadde en noe bedre tilvekst enn de lam som hadde beitet i skogen. Bjor og Graffen (1963) har gjort et omfattende arbeid med registrering av tilvekst hos lam som har beitet i skogsbeitet. I gjennomsnitt for hele sommerperioden var tilveksten fra 1955-1959 158 g/dag, noe som karakteriseres som dårlig tilvekst (Nedkvitne, 1989). Planteforsk Tjøtta fagsenter har i flere tiår benyttet både fjellbeite og lavlandsbeite parallelt, Registreringer over sauebesetningen har vært brukt i studier av tilvekst og slaktekvalitet hos lam i ulike perioder av vekstsesongen (Fisker og Hansen, 1992; Lind og Karlsen, 1998; Lind, 2002). Driften ved Planteforsk Tjøtta fagsenter er ikke representativ for en vanlig sauebesetning, da deler av besetningen og arealer benyttes i forsøksammenheng. Lind og Karlsen (1998) fant at det har vært en systematisk utvelgelse av lam og søyer mht kullstørrelse, størrelse og helse ved valg av beiteområde. Forskjellige forsøk har undersøkt evnen hos ulike saueraser til å gjenåpne gjengrodd eller gjengroende innmarksbeite eller øyebeiter gjennom beiting (Lind og Eilertsen, 1999; Eilertsen og Lind, 2004; Hatten, 2002; Hatten og Høberg, 2002). Tidspunkt for beitestart og beitetrykk tidlig på våren er viktig for at sauen skal klare å holde uønsket vegetasjon nede. Resultatene viser at dersom sauen kommer tidlig ut på beitet klarer de å holde uønsket vegetasjon som brennesle, bringebær, mjødurt og skogstorkenebb nede. Gras og andre arter som ikke er karakterisert som gjengroingsplanter ble dominerende etter bare to til tre år med beiting. Forsøkene konkluderer med at lam som beiter på gjengrodde arealer har en tilvekst som kan konkurrere med tilvekst hos lam som beiter på tradisjonelt fjellbeite eller på kulturbeite i lavlandet på Tjøtta. Eide (1981) viste en sammenheng mellom tilvekst hos lam og klima i fjellet. Materialet stammer fra Sauekontrollen i Sogn og Fjordane for årene 1975-1979. Klimamaterialet stammer fra målestasjonen Hauge ved Sandane. Eide fant en negativ sammenheng mellom antall dager med nedbør og tilvekst hos lam og en positiv sammenheng mellom gjennomsnittlig temperatur og tilvekst. Steinheim et al. (2004) undersøkte også sammenhengen mellom tilvekst hos lam og klima i ulike områder i Norge. Steinheim benyttet data fra Organisert beitebruk og klimastasjoner beliggende mindre enn 25 km fra Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 5

beiteområdet. Steinheim fant forskjellige sammenhenger men det var ingen entydig konklusjon på hvordan klima kan påvirke tilvekst hos lam på sommerbeite. En høy parasittbelastning kan medføre redusert tilvekst hos lam på vår- og sommerbeite (Vatn, 2003). Områder som har ligget uten beiting gjennom flere år regnes for å være fri for parasitter og snyltere. Beiting med sau vil tilføre disse områder parasitter i takt med antall år og antall beitedyr. Det er nødvendig med rutinemessig behandling mot parasitter for å unngå redusert tilvekst hos lam på beite. Mål Målet med prosjektet var å undersøke hvordan vegetasjonstyper, klima og parasittbelastning kan påvirke tilvekst hos lam som beiter i lavlandet ved kysten eller på fjellet. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 6

Material og metode Beiteområder Det er ført registreringer i årene 2001-2003 på fire ulike beiteområder. Det ble valgt et tradisjonelt fjellbeite som sammenligningsgrunnlag mot tre beiteområder i lavlandet (Kulturbeite på Tjøtta heretter kalt Nordøya, et skogsbeite på Tjøtta og et øyebeite på Helgelandskysten. Vedlegg 1 viser hvor de fire beiteområder er plassert i forhold til hverandre). I beiteområdene som inngår i prosjektet forekommer en rekke vegetasjonstyper som ikke er vurdert i NIJOS sitt beiteverdisystem. Vi har derfor foretatt en objektiv vurdering av beiteverdien basert på kunnskap om forekomsten av beiteplanter i de ulike vegetasjonstypene i beiteområdene og dyras utnytting av vegetasjonstypene lokalt. Vi bruker de samme fem betegnelsene som NIJOS for vegetasjonstypenes beiteverdi; dårlig, mindre godt, godt, meget godt og svært godt beite. På bakgrunn av forekomst og fordeling av vegetasjonstyper har vi så klassifisert beiteverdien i de fire beiteområdene etter metoden beskrevet av Rekdal (2001). Fire verdiklasser er brukt: mindre godt beite, godt beite, meget godt beite og svært godt beite. De økonomiske rammene i prosjektet har bare tillatt en grov vegetasjonskartlegging av de ulike beiteområder. Detaljeringsgraden i beskrivelsen av vegetasjonstyper og utforminger av disse varierer derfor en del. Dyremateriale Gjennom vinteren er sauen holdt i hus og fôret opp på grovfôr (surfôr) og litt kraftfôr etter standardiserte normer (Nedkvitne, 1989). Lammene ble født inne og dyrene blir sluppet på vårbeite så snart som mulig etter fødsel når beitene er klare. Lammene går sammen med mora det meste av beitesesongen, som på Tjøtta begynner ca. 10. mai, og fortsetter til sauen settes i hus fra midten av oktober. Det gir en beitesesong på ca. 5 måneder. Det er benyttet voksne søyer av rasen Norsk Kvit Sau (steigar) på alle fire beiteområder. Det har inngått ulik antall søyer med lam på beiteområdene avhengig av størrelse og tilgang på beiteplanter. Tabell 1 viser en oversikt over antall dyr som har vært benyttet i de ulike beiteområdene de tre forsøksårene. Tabell 1. Gjennomsnittlig antall lam som inngår i veiing ved fødsel, ved utslipp, vårveiing, sommerveiing, høstveiing og i slaktedata for årene 2001-2003. Gjennomsnittlig veiedato over alle tre år og alle beiter. Fødsel Utslipp Vår Sommer Høst Slakt Fjell 79 49 78 22 52 36 Nordøya 135 92 90 28 108 72 Skog 18 17 17 17 10 11 Øyene 41 30 40 40 35 25 Gjennomsnittlig dato 3/5 17/5 16/6 26/7 2/9 Tabellen viser gjennomsnittlig fødselsdato over alle 3 forsøksår og for alle beiteområder samt dato for veiinger ved utslipp, til vårveiing, sommerveiing og høstveiing på de ulike beiteområder. Dyr som gikk i skogen og på øyene ble sluppet direkte på de respektive beiter ved utslipp fra fjøset. Derimot hadde sau som skulle til fjellet vårbeite på Nordøya frem til fjellsending (gjennomsnittlig 17. juni). Da ble besetningen samlet og dyr som skulle på fjellet ble sendt med pram innover til beiteområdet. Ved veiing ble små og svake lam holdt igjen i lavlandet for å sikre best overlevelse for dyrene. Det er derfor en skjev fordeling i størrelse hos lam som beitet i fjellet og på Nordøya om sommeren. Turen med pram fra Tjøtta til Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 7

Almosen tar ca 3 timer. Derfra ble sauen jagd opp i beiteområdet. Den del av besetningen som ikke var på fjellet, beitet i lavlandet på områder rundt Tjøtta Gård, primært på Nordøya. Dyr som inngikk i forsøket ble samlet og veid i siste halvdel av juli (20. juli) for en sommerveiing. Ikke alle lam som beitet i fjellet og på Nordøya ble veid om sommeren, men det ble veid et antall som var representative for besetningen. Det mangler sommerveiing i 2003 hos lam som beitet i skogen. Dette skyldes liten tilgang på beitemasse og lammene ble tatt ut fra beitet midtsommers og vekten er brukt som høstvekt. Alle lam ble veid når de ble tatt fra deres respektive beiteområde, og i slutten av august ble alle lam som hadde beitet i lavlandet skilt fra mora. Hovedsanking fra fjellet skjedde i uke 35 og om lag 80 % av dyra ble funnet under hovedsankingen. Resten blir sanket på enkeltturer utover høsten. Lam som kom fra fjellet etter 1. oktober er ikke tatt med i materialet. På grunn av lang driving og transport av sau fra fjellet kan levendevekten som registreres bli for lave. Dette kan skyldes tap av væske og tarminnhold, noe som kan utgjøre opp til 5 kilo. Det er tatt høyde for usikkerheten rundt høstvektene ved å teste korrelasjonen mellom høstvekt og slaktevekt hos lam som har beitet i fjellet og hos lam som har beitet i lavlandet. Slaktemodne dyr ble sendt direkte på slakteri og ikke slaktemodne lam sluppet på hå og rapsbeite. Bare lam som er slaktet mellom 1.9 til 1.11 inngår i behandling av slaktedata. Klima Ved Planteforsk Tjøtta fagsenter ble det på 50-tallet satt opp en klimastasjon (datalogger CR10 Campbell Scientific Ltd) som daglig registrerer nedbør, temperaturer, vind, soltimer med mer. Den ble digitalisert i 1987 og i 1999 ble den utvidet samtidig som den ble flyttet. Det ble i 2001 kjøpt inn en mobil klimastasjon (datalogger CR510 fra Campbell Scientific Ltd) som ble plassert i fjellet ca. 600 m.o.h. i et område der sauen beiter mye. Det ble daglig målt mengde nedbør, luftfuktighet og gjennomsnittlig temperatur på stasjonen i fjellet. I 2001 var det problemer med den stasjonære klimastasjon i fjellet og det mangler data fra 25/6 til 20/7. I 2003 ble den stasjonære klimastasjonen først satt opp i fjellet 10 dager etter beitestart og det mangler data fra 19/6 til 30/6. Det er gjort et forsøk på å rekonstruere temperaturene. Basert på samtlige parallelle målinger i fjellet og i lavlandet i perioden 2001 til 2003 ble det funnet en gjennomsnittlig temperaturforskjell på 2,9 o C, med de høyeste observasjoner i lavlandet. Dager uten målinger i fjellet er derfor estimert til å ha vært 2,9 grader lavere enn de i lavlandet de samme dagene og disse temperaturer er brukt i det videre materiale. Det er ikke mulig å rekonstruere nedbørsmengden i perioder uten målinger. Parasitt Det ble tatt fecesprøver av 5-10 lam fra hvert beiteområde etter endt beitesesong. Prøvene som ble sendt til småfeinstituttet i Sandnes hvor de ble analysert for smitte med parasitter og ormer. Test av parasittbelastning mellom de ulike beiteområder ble gjort ved en GLM analyse i Minitab. Statistikk Alle data på lammene ble analysert ved hjelp av GLM procedure i Minitab (Minitab, 2000.). Fødselsvekt ble benyttet som kovariat for å korrigere for forskjeller på kullstørrelse og mors alder (to år og eldre). Data ble analysert mellom beiteområde innen år, mellom år innen beiteområde og mellom beiteområde uavhengig av år. Det er beregnet en tilvekst fra fødsel til slakt. Det er slaktevekten som inngår i denne beregning og ikke levendevekt ved slakttidspunktet. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 8

Resultater Beiteområder Fjellet Planteforsk Tjøtta fagsenter eier et beiteområde i Kvannlia nord for Vistenfjorden i Vevelstad kommune. Området er på ca. 30 000 daa. Sauen beiter i deler av dette område samt i tilstøtende områder. Fjellbeitet er ikke rovdyrbelastet, men det har vært observert jerv i området. Fjellområdene nordøst for Vistenfjorden har vært brukt til sauebeite i lang tid. Tidligere har antallet beitedyr vært atskillig høyere her enn dagens antall (opptil 700 beitedyr mot dagens ca 300 beitedyr), og dette har satt et tydelig preg på vegetasjonen i deler av området. De viktigste beiteområdene ligger innenfor et areal på omlag 15 km 2 vest, nord og øst for Kvannlivatnet (248 moh). Den sammenhengende vegetasjonen strekker seg opp til omkring 700 moh (vedlegg 2). I liene og de lavereliggende partiene rundt nedre Kvannlivatn, Kvannlivatnet og vest for øvre Kvannlivatn veksler vegetasjonen mellom åpen rishei, myr, grasmyr og åpen bjørkeskog. Bergrunnen i disse områdene gir et næringsfatting jordsmonn, og disse arealene preges derfor av relativt fattig vegetasjon. Vegetasjonsdekket er frodig grunnet jevnt gode fuktforhold. Småvokst fjellbjørk, røsslyng, krekling og einer dominerer heia, med innslag av heigråmose i partier med sparsomt jordsmonn. Myrområdene i den vestlige delen av beiteområdet dekkes av fattigvegetasjon, med bjønnskjegg som dominerende art. Myrområdene ved nordenden av Kvannlivatnet og rundt øvre Kvannlivatn er rikere, med innslag av flere grasarter og urter. Skogpartiene har typisk blåbær-småbregne-vegetasjon i feltsjiktet. Disse områdene utgjør alt i alt mindre gode til gode beiter. I partier sørøst og nordøst for Kvannlivatnet og rundt øvre Kvannlivatn preges vegetasjonen av storvokst, frodig lauvskog med feltsjikt dominert av storbregner og høgstauder. Bjørk dominerer tresjiktet, men innslag av større rogn og selje finnes flere steder. Sammen med ulike grasarter, er tyrihjelm, mjødurt og enghumleblom typiske plantearter i feltsjiktet, og produksjonen av plantemasse er høy i disse områdene. Disse områdene utgjør gode til svært gode beiter. Gode fuktforhold, topografi som gir et gunstig lokalklima, samt kalkrik berggrunn (også i de høyereliggende områder med drenering ned til vannet), gjør at området rundt øvre Kvannlivatn er et særlig produktivt og svært godt beiteområde. De beste beitene i de høyereliggende partiene av området ligger innenfor to områder med delvis kalkrik berggrunn. Det ene området strekker seg fra østsida av Stokkahatten sørøstover til Kvannlia. Dette området inkluderer tørrere partier med grashei og reinrosehei i øvre del, skog med høgstaudevegetasjon og fuktig grasmyrvegetasjon i en større senkning i terrenget (Fatet), omgitt av partier med frodig urterik eng. Artsutvalget av starr, gras og urter er stort og indikerer tydelig næringsrikt jordmonn (gulsildre, fjellmarikåpe, gulstarr, jåblom, dvergjamne m.m.) og lang påvirkning fra beite (bl.a. mjeltarter). Området utgjør et svært godt beite. Det andre, og største, gode grasheibeitet ligger langs en kalkåre som strekker seg i et ca. 5 km langt belte langs høydene nord og øst for øvre Kvannlivatn. Dette området er for det meste dekket av reinrosehei som veksler med rik, frisk til tørr grashei, noe som også er godt synlig på avstand som et grønt belte i terrenget. Dette området preges også av lang tids beiting (bl.a. smyle, flere rapparter, bakkesøte og tyrihjelm). Området utgjør et godt til svært godt beite. De nordvestlige høyestliggende beiteområdene (Stokkahatten og Storfjellet) er flere steder dominert av finnskjegghei, noe som indikerer et hardt beitepress over lang tid. Disse områdene beites trolig relativt hardt tidlig på sommeren, etter hvert som snøen forsvinner og Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 9

graset spirer i nordvendte søkk og snøleier. Vegetasjonsdekket er noe sparsomt og dekker ikke mer enn 50-60 % av arealet i disse områdene. Ser man på fjellbeitene som helhet dekkes det meste av arealet i fjellbeitet av relativt fattig, men frodig og produktiv vegetasjon, mens større høyereliggende arealer har mange sva og et heller sparsomt vegetasjonsdekke. Arealene med kalkrik berggrunn, næringsrikt jordmonn og dermed rik og produktiv gras- og urtevegetasjon utgjør en mindre, men ikke ubetydelig del av det totale arealet. Disse områdene bidrar til at fjellbeitene som helhet må karakteriseres som gode beiter. Figur 1. Sauesanker på vei opp til Øvre Kvannlivatn, 2002. Foto: Svein Morten Eilertsen Nordøya Nordøya er et kulturbeite på Tjøtta Gård på ca. 2.500 daa. Tjøtta ligger på 65 o 50 N, 12 o 28 E ved kysten. Nordøya er et stort og variert beiteområde som har vært beitet i mange hundre år og har derfor et typisk beitepreg. I hvert fall de siste tiårene har det vært sambeite mellom sau og storfe på Nordøya. De dominerende vegetasjonstypene er lågurtskog, høgstaudeskog og lågurteng. Anslagsvis utgjør disse vegetasjonstypene 60-70% av arealet. Skogen preges sterkt av den lange beitehistorien, og fremstår som lysåpen parkskog, eller engskog. Andre vegetasjonstyper som forekommer der er blant andre myr, strandeng, lynghei og granplanting (vedlegg 3). Lågurteng er dominerende vegetasjonstype på alle de åpne slettene nær strandlinja, og forekommer ellers i åpne partier innimellom annen vegetasjon (figur 2). På store deler av Nordøya er det mye skjellsand i jordsmonnet. I tillegg gjødsles en del av lågurtengene. Begge disse faktorene fører til svært gode næringsforhold, med en høy produksjon av plantemasse i normale år som resultat. Engvegetasjonen er noe utsatt for tørke i ekstremt tørre år. Lågurtskog og høgstaudeskog forekommer i mosaikk med hverandre. Mosaikken gjenspeiler først og fremst variasjoner i fuktighetsforhold. Også lågurtskogen og høgstaudeskogen har høy produksjon, og utnyttes godt av beitedyra. Alle disse tre vegetasjonstypene utgjør et meget godt til svært godt beite. Lyngheiene, myrområdene og granplantingene utgjør et mindre godt beite. Disse vegetasjonstypene utgjør imidlertid en liten andel av det totale Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 10

arealet. Gode forekomster av vegetasjonstyper med høy beiteverdi, variasjon mellom åpne og skogsatte arealer og variasjon i tettheten av trær i skogen, slik at vegetasjonsutviklingen varierer mellom arealer, bidrar til å gjøre beitet på Nordøya svært godt. Figur 2. Typisk beite på Nordøya. Foto: Håkon Sund Skogsbeitet Et område på ca. 25 daa dominert av bjørkeskog på eiendommen til Tjøtta Gård ble gjerdet inn i 2001. Det var mer enn 15 år siden det hadde vært beitedyr i området som var grodd igjen med lauvskog og lite egnet som beite. Formålet var å bruke sau til å beite ned og gjenåpne landskapet. Det ble gjennomført en vegetasjonkartlegging før forsøkstart og en ny vegetasjonskartlegging etter endt beiting i 2003 (vedlegg 4). Beiteområdet domineres av myr og høgstaudebjørkeskog. Høgstaudeskogen varierer i fuktighetsforhold, og glir flere steder over i en våt type som kan karakteriseres som rik sumpskog. I tillegg er det en liten forekomst av lågurtskog. I de våteste partiene er blåtopp, sølvbunke, slåttestarr og skogsnelle dominerende arter. Utformingen utgjør kun små arealer i kanten mot myrområdene. I de mindre våte partiene dominerer mjødurt, enghumleblom og sølvbunke. Utformingen utgjør en betydelig del av skogarealet i beiteområdet. I de tørreste partiene er sølvbunke, strandrør, skogstorkenebb og enghumleblom dominerende arter. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 11

Figur 3. Slik så skogsbeite før beiting begynte i 2001. Fra sommeren 2000. Foto: Vibeke Lind Myrene i beiteområdet er minerogene (jordvannmyr). Det største myrområdet er fattig torvmyr. Det minste myrområdet er middels rikt med lite torvmoser og godt utviklet feltsjikt med bl.a. blåtopp, bjønnskjegg, ljåblom og bukkeblad ( grasmyr ). De våteste partiene i høgstaudeskogen må anses som et mindre godt beite. De middels fuktige og tørreste partiene i høgstaudeskogen samt lågurtskogen er et meget godt til svært godt beite. På grunn av at høgstaudeskogen mange steder domineres av arter som blir lite beitet, er den aktuelle beiteverdien lavere enn den potensielle (Rekdal, 2001). Den aktuelle beiteverdien har imidlertid steget i løpet av prosjektperioden, i og med at beitedyra "kultiverer" beitet. Begge myrområdene må anses som mindre godt beite for sau. Totalt kan den aktuelle beiteverdien i skogsbeitet karakteriseres som godt beite. I 2003 ble beitetrykket i de ulike vegetasjonstypene i beiteområdet kartlagt. Det var en tydelig preferanse for de tørreste arealene av høgstaudeskog. Vegetasjonen der var bortimot helt nedbeitet. Også i den fuktige delen av høgstaudeskogen var det tydelig beitet, men adskillig mindre enn i den tørre variasjonen. Det var lite beitet i de våteste skogpartiene. I myrarealene var det synlige tråkk, men minimal beitepåvirkning. Lågurtskogen vest i beiteområdet var helt nedbeitet. Utseendemessig er de største endringene i skogsbeitet fra gjenopptaking av beite i 2001 til avslutningen i 2003 at feltsjiktet i de tørreste delene av høgstaudeskogen har endret karakter fra å være høgvokst og ugjennomtrengelig til å bli lavvokst og parkaktig. Samme endring finner vi i de fuktige partiene av skogen, men ikke riktig så utpreget som i de tørreste. Når det gjelder endringer i artsforekomster er de største forskjellene også i de tørreste skogspartiene: sølvbunke har blitt helt dominerende og strandrør har gått sterkt tilbake. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 12

Figur 4. Skogsbeite dominert av sølvbunke etter endt beiting august 2003. Foto: Vibeke Lind Øyebeitet I 1999 ble fire øyer, to beliggende i Vega kommune og to beliggende i Herøy kommune, tatt i bruk til sauebeite i et forsøk på å gjenåpne landskapet. Dette var et eget prosjekt (Utmarksbeite på Helgelandskysten en løsning på flere problem) og omtalen og resultatene fra de ulike øyer er behandlet i egne artikler (bl.a. Hatten og Høberg, 2002). Resultatene som blir presentert i denne rapporten er tatt fra det prosjektet med bruk av data fra 2001-2003. Det ble gjennomført vegetasjonsanalyser på øyene ved oppstart av prosjektet i 1999 og i 2001. I denne rapporten er data fra alle øyene slått sammen som et beitealternativ. Øybeitet består av fire adskilte øyer: Værøya og Kråkholman i Vega kommune og Storholmen og Dragan i Herøy kommune. Alle øyene har kalkrik berggrunn. Værøya og Kråkholman domineres av lynghei; fattig langs toppen av øyene og gras- og urterik kalklynghei i mosaikk med rik utforming av lågurteng i helninger ned mot sjøen. På begge øyene er det mindre områder med høgstaudeeng. Disse var helt gjengrodd med mjødurt inntil de ble beitet igjen fra 1999. Dragan domineres også av kalklynghei. I tillegg er det enkelte fuktige partier med starrarter og bukkeblad. Små fragmenter av kalkeng forekommer spredt. Sør og vest på øya utgjør kalkeng et større areal. Alle de tre lyngøyene har forholdsvis grunt jordsmonn og er utsatt for tørke i tørre somre. På Storholmen forekommer ikke lynghei i det hele tatt. Øya er frodigere enn de andre og deler av den består av tidligere oppdyrket innmark. Hoveddelen av øya har gras- og urtevegetasjon som delvis er gjengrodd med høgvokste urter. I bakkene ned mot sjøen består vegetasjonen av kalktørrenger. De fattige lyngheiene på øybeitet utgjør et mindre godt beite, kalkheiene med lågurteng-fragmentene og høgstaudeengene et godt til meget godt beite, tørrengene et mindre godt til godt beite, og lågurtengene og den tidligere innmarka på Storholmen et meget godt til svært godt beite. Hele øybeitet sett under ett anses som et godt beite. Øyene har ikke vært beitet på 20-30 år, med unntak av Storholmen som sporadisk har blitt beitet av noen få dyr. Vegetasjonsanalysene utført i 1999 og 2001 avdekket at de viktigste effektene av gjenopptatt beite var en nedgang i forekomst av problemartene mjødurt, Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 13

enghumleblom og skogstorkenebb parallelt med en økning i forekomst av grasarter, økt artsmangfold i arealer gjengrodd med høgvokste urter og en økning i antall ugrasarter i artsrik engvegetasjon (Hatten, 2002). Figur 5. Sau på Værøy sommeren 2002. Foto: Lise Hatten Dyremateriale Tabell 2 viser noen av resultatene hos lam fra de fire beiteområder. Tabellen viser tilvekst hos lam i perioden fra fødsel til vårveiing (vårbeite), fra vårveiing til sommerveiing (forsommerbeite) og fra sommerveiing til høstveiing (sensommerbeite) for hvert år på hvert beite. I tillegg viser tabellen tilvekst hos lam fra fødsel til slakt. I beregning av denne tilvekst er brukt slaktevekt og ikke levendevekt som for de andre tilvekstberegningene. For fullstendig oversikt over forskjellen mellom de ulike beiteområder og de forskjellige årene, henvises til vedlegg 5 og 6. I 2002 var tilveksten fra fødsel til slakt signifikant best uansett beite i forhold til de andre år. Det var mindre forskjell i tilvekst i 2001 og 2003, men generelt var 2003 et bedre år enn 2001. Tilveksten på vårbeite var best i 2002 på tre av de fire beiteområder. Den beste tilvekst ble målt på vårbeite hos lam som beitet i fjellet om sommeren. Vårbeitet for disse lam var på Nordøya. Tabellen viser at tilveksten på vårbeite hos lam som beitet på Nordøya om sommeren, var signifikant dårligere enn hos lam som beitet i fjellet om sommeren, på tross av samme beiteområde og kan skyldes utvelgelsen av dyr som ble sendt til fjells. Generelt var tilveksten på sensommerbeite ikke så god som på vår- og forsommerbeite, men dette var ikke entydig. Den dårligste tilvekst ble registrert i 2003 på øyebeitet på sensommeren med bare 2,3 g daglig tilvekst. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 14

Tabell 2. Tilvekst (standard avvik) fra fødsel til vårveiing (fød-vår), fra vårveiing til sommerveiing (vår-som), fra sommerveiing til høstveiing (som-høst) og fra fødsel til slakt (fød-slakt) hos alle lam som har beitet på henholdsvis fjellet, Nordøya, skogen eller øyene. Forskjellige bokstav indikerer signifikant (p<0,05) forskjell mellom år. Fjell 2001 2002 2003 Fød-vår (g/d) 337 (8,7) b 411 (11,4) a 329 (8,5) b Vår-som (g/d) 233 (47,5) a 219 (17,8) a 318 (23,7) a Som-høst (g/d) 332 (40,1) a 247 (9,4) a 241 (26,9) a Fød-slakt (g/d) 127 (3,5) ab 138 (3,5) a 122 (4,0) b Nordøya Fød-vår (g/d) 245 (11,8) c 339 (13,3) a 308 (10,2) b Vår-som (g/d) 353 (26,2) a 306 (22,7) ab 246 (26,3) b Som-høst (g/d) 281 (15,9) b 269 * 320 (16,4) a Fød-slakt (g/d) 113 (4,3) b 141 (4,2) a 132 (2,4)a Skog Fød-vår (g/d) 248 (15,3) b 378 (26,9) a 346 (13,5) a Vår-som (g/d) 312 (15,1) a 312 (29,6) a - Som-høst (g/d) 217 (27,1) b 328 (18,3) a - Fød-slakt (g/d) 113 (5,9) a 137 (8,2) a 131 (8,1) a Øyene Fød-vår (g/d) 319 (11,0) b 278 (13,1) b 405 (24,4) a Vår-som (g/d) 324 (12,8) b 364 (12,1) a 376 (13,6) a Som-høst (g/d) 262 (8,6) a 239 (18,2) b 2 (14,1) c Fød-slakt (g/d) 117 (4,8) b 146 (4,4) a 120 (5,0) b * beregnet tall som ikke inngår i GLM analyse. Det var en positiv korrelasjonen mellom høstvekt og slaktevekt. Tabell 3 viser forskjellen i p- verdi for korrelasjonen mellom alle lam uansett år og beite, alle lam som beitet i fjellet uansett år og alle lam som beitet i lavlandet, uansett år. Tabellen viser at det er bedre sammenheng mellom høstvekt og slaktevekt for lam som har beitet i lavlandet enn for lam som beitet i fjellet. Tabell 3. Korrelasjonen mellom høstvekt og slaktevekt for alle lam alle år, alle lam som beitet i fjellet og alle lam som beitet i lavlandet. Korrelasjon P-verdi Alle lam alle år 0,64 0,000 Alle lam fjellet 0,37 0,001 Alle lam lavlandet 0,74 0,000 Alle tre forsøksår ble slått sammen for å teste hvilke beite som over en lengre periode ville være det beste. Det var ingen forskjeller i tilvekst på vårbeite mellom beiteområder. Lam som beitet på fjellet hadde en signifikant dårligere tilvekst på forsommerbeite enn lam som beitet i de andre beiteområder. Tilveksten på sensommeren var signifikant dårligere hos lam som beitet på øyene, men dette skyldes året 2003. Når dette år ble tatt ut av datamaterialet, var det ingen forskjell i tilvekst på sensommeren mellom beiteområder. Det var ingen forskjeller i tilvekst fra fødsel til slakt mellom de fire beiteområder når alle år ble slått sammen og behandlet under et (tabell 4). Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 15

Tabell 4. Tilvekst (standard avvik) fra fødsel til vårveiing (fød-vår), fra vårveiing til sommerveiing (vår-som), fra sommerveiing til høstveiing (som-høst) og fra fødsel til slakt (fød-slakt) hos alle lam alle år slått sammen. Forskjellige bokstav indikerer signifikant (p<0,05) forskjell mellom beite. År Fjell Nordøya Skog Øyene Fød-vår (g/d) 353 (5,9) a 302 (7,1) a 302 (12,8) a 328 (11,0) a Vår-som (g/d) 246 (25,0) b 299 (15,8) ab 324 (10,8) a 353 (7,7) a Som-høst (g/d) 272 (15,5) a 306 (12,1) a 278 (18,9) a* 160 (14,2) b Fød-slakt (g/d) 129 (2,2) a 131 (2,0) a 125 (4,4) a 128 (3,1) a *Beiting på annen kulturbeite på Tjøtta Klima Alle klimadata er presentert i vedlegg 7 og det blir her presentert de mest interessante resultatene (tabell 5). Av tabellen fremgår det at 2002 og 2003 var tørre og varme somrer mens 2001 var en våt og kald sommer. Totalt var gjennomsnittstemperaturen i 2001 på 10,7 grader, i 2002 på 15,1 og i 2003 på 15,3 grader. Det var lite nedbør på Tjøtta i 2002 mens det var mest nedbør på Tjøtta i 2001. Det ble i gjennomsnitt målt 55% mer nedbør i fjellet enn i lavlandet med store variasjoner mellom dag og år (46% i 2001 til 65% i 2002). Tabell 5. Gjennomsnittlig temperatur ( o C) og total mengde nedbør (mm) på fjellet og på Tjøtta fra vårbeite, forsommerbeite og sensommerbeite. Fjell Tjøtta Temperaturer ( o C) Nedbør (mm) Temperaturer ( o C) Nedbør (mm) 2001 Vårbeite 10/5-16/6 - - 7,7 102 Forsommer 17/6-26/7 10,8 50,8* 13,2 155 Seinsommer 27/7-7/9 9,8 336 12,9 141,3 2002 Vårbeite 10/5-16/6 - - 14,9 17,3 Forsommer 17/6-26/7 11,2 123 14,7 25,2 Seinsommer 27/7-7/9 13,6 171,2 16,0 115,8 2003 Vårbeite 10/5-16/6 - - 10,0 94,9 Forsommer 17/6-26/7 13,7 28,8** 15,8 45,1 Seinsommer 27/7-7/9 10,9 158,8 14,6 121,5 * Mangler data fra 25/6-20/7. ** Mangler data fra 17/6 30/6 Parasitter Etter å ha transformert data ble de analysert og det ble ikke funnet noen forskjeller i parasittbelastning mellom de fire beiteområder over alle tre forsøksår eller for de tre forsøksårene hver for seg. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 16

Diskusjon Det er stor forskjell i resultatene mellom de ulike årene. 2002 utmerket seg som det beste året på alle beiteområder (tabell 2). Tilveksten om våren og den totale tilvekst fra fødsel til slakt var best dette året. Det var stor variasjon både mellom år og mellom beite på for- og sensommerbeite. Det var ikke entydig at forsommeren gav bedre eller dårligere tilvekst enn sensommeren, noe man kunne forvente ville være tilfellet når man sammenligner med tidligere undersøkelser (bl.a. Eilertsen og Lind, 2004). Unntaket er øyene der en samtlige år registrerte fall i tilveksten på ettersommeren. Beiteområde Økonomien i prosjektet tillot bare en grov vegetasjonskartlegging av de fire beiteområder. Da størrelsen på beiteområdene er så ulik (fra 25 daa i skogen til 15.000 daa i fjellet) er detaljeringsgraden forskjellig på beiteområdene. En beregning av beitetrykket mot tallene oppgitt hos Rekdal (2001) bekrefter vår vurdering av beiteverdien på de fire beitene. Fjellet ble konkludert med å være et godt beite. Det var tydelig spor etter overbeiting i fjellet fra tidligere da det var ca. 700 dyr i fjellområdet. Dette preg var ved å forsvinne som følge av lavere beitetrykk og i deler av området kunne det med fordel være flere dyr for å unngå oppslag av gjengroingsplanter. I fjellområdet der sauen ferdes regner en med mellom 70 og 80% nyttbart beite. Fjellbeitet burde på denne bakgrunn, og med definisjoner fra Rekdal (2001), ha et potensial for ca 500 beitedyr. Nordøya ble konkludert med å være et svært godt beite. Åpne sletter nord i beitet blir delvis gjødslet for å få en god start på beiteområdet om våren. Dermed sikres mye og godt gras tidlig i sesongen. Store deler av Nordøya er dekt av skog. Beiting gjennom mange år har kultivert skogene på Nordøya slik at feltsjiktet domineres av gras og andre nyttbare planter for beitedyra. Variasjon mellom åpne og skogsatte arealer, variasjon i tettheten av trær samt innslag av våte områder sikrer god tilgang til friske beiteplanter gjennom hele sommeren. Effekten av sambeite må anses som betydelig. Sambeiting fører til mer effektiv utnyttelse av plantemassen og av beiteområdet. På storfebeitet blir deler av beitearealet dekket av kuruker. Den frodige plantemassen rundt disse blir beitet av sauen men ikke av storfe. En større del av plantemassen kommer dermed til nytte som dyrefôr. I tillegg beiter storfe enkelte arter som sauen ikke beiter utover i sesongen noe som åpner for nye planter i løpet av beiteperioden. Disse plantene har et høyt næringsinnhold og blir beitet av sauen. Kvaliteten på beiteplantene vil derfor holde seg lengre ut over sommeren og den totale produksjon i beitet øker (Nedkvitne et al., 1995). Skogsbeitet ble konkludert med å være et godt beite. Økologien i skogsbeitet er ganske lik skogene på Nordøya. Skogsbeitet har imidlertid ligget brakk i mange år og andelen gras her er mye mindre enn i skogene på Nordøya. Det er derfor ikke så god en gjenvekst hos beiteplantene, noe som gjør at beiteverdien blir lavere. Først på våren var det et høyere beitetrykk i skogen enn sist på sommeren. Beitet hadde kapasitet bare til ca. 1. august hvor dyrene måtte tas ut. Ved fortsatt beiting på området vil det bli større innslag av grasarter som er tilgjengelig for dyra, noe som øker beiteverdien. Øyebeitet sett under ett ble konkludert med å være et godt beite. Mangel på skog og tynt jordsmonn fører til at beiteverdien på øyebeitet er svært avhengig av værforholdene. I spesielt tørre somre (som 2002 og 2003) vil beiteverdien raskt bli redusert. I våtere og mer normale år som i 2001, vil beiteverdien holde seg lengre ut over sommeren. Potensialet for å øke Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 17

beiteverdien avhenger av fortsatt beiting samt eventuelt brenning eller mekanisk rydding i lyngheiene. Samlet sett var tre av de fire beiteområdene karakterisert som gode. Nordøya skilte seg ut ved å være et svært godt beite. Alle lam som inngikk i forsøkene hadde i gjennomsnitt en akseptabel tilvekst sammenlignet med anbefalinger for tilvekst hos lam på beite (Nedkvitne, 1989). Beitetrykk på de ulike beiteområder ble tilpasset beiteverdien om våren. Spesielt på skogs- og øyebeitet falt beiteverdien ut over sommeren noe som gjorde det nødvendig å regulere dyretallet. Samlet sett viser imidlertid resultatene at eventuelle forskjeller i tilvekst hos lam, med liten sannsynlighet kan tilskrives forskjellene i beiteverdi for fjellet, Nordøya, skogen og øyene. Dyremateriale Det er tidligere vist (Bekken, 1995; Lind, 2002) at et godt vårbeite er viktig for å oppnå gode slakteresultater. En god tilvekst om våren er grunnlaget for at lammene har en god tilvekst utover sommeren også. Mange lam som hadde et godt vårbeite i Bekkens undersøkelser ble sendt direkte til slakteriet fra fjellbeitet og fikk god klassifisering. Et godt vårbeite forventes å gi en tilvekst hos lammene på 350-400 g/dag (Nedkvitne, 1989). Resultatene fra tabell 2 viser at tilveksten på vårbeite hos lam som beitet på Nordøya var signifikant bedre i 2002 enn i både 2001 og 2003. I 2002 som var det året da tilveksten på vårbeite var best (uansett beiteområde), var også det året der slaktevektene og slakteklassifiseringen var best (vedlegg 5). Det er gjort få undersøkelser i Norge på sammenligning av tilvekst hos lam som har beitet i et tradisjonelt fjellbeite og lam som har beitet i lavlandet. Nedkvitne og Garmo (1985) sammenlignet tilvekst hos lam som beitet på tradisjonelt fjellbeite i Iungsdalen, Hallingdal med sau som beitet i barskog i Finnemarka mellom Lier og Modum. Dyrene var sluppet direkte på skogsbeitet (9.-10. mai) mens de som skulle på fjellet gikk 5-8 uker på innmarksbeite før de ble sluppet på fjellet. Tilveksten hos lam som gikk i skogen var fra utslepp til midt juni hvor fjellammene ble sendt på fjellet 272 g/dag mens tilveksten hos lam som hadde gått på innmarka var 317 g/dag. Dette støttes av resultatene fra vårt forsøk der tilveksten på vårbeite i gjennomsnitt over de tre årene var hhv 302 g/dag for de som gikk i skogen og 353 g/dag for de som gikk ble sendt til fjells. Videre viste Nedkvitne og Garmo (1985) at lammene på sommerbeite i fjellet hadde en gjennomsnittlig tilvekst på 273 g/dag mot 253 g/dag for de som beitet i skogen. Forsøket viste også at det var en betydelig nedgang i tilvekst utover sommeren og hos lam som gikk i skogen var den gjennomsnittlige tilvekst fra 13/8 til 13/9 på bare 23 g/dag. Flere av lammene tapte vekt i denne perioden. Vårt forsøk viste imidlertid at tilveksten på forsommeren var signifikant bedre hos lam som beitet i skogen i forhold til lam som beitet i fjellet. På sensommeren var det ingen forskjeller i tilvekst, men det er her viktig å huske at lammene var tatt av skogsbeitet og satt på alternate beiteområder. En rekke undersøkelser i 1955-1959 (Bjor og Graffer, 1963) viste stor variasjon i tilvekst på skogsbeite fra år til år og mellom felt. I 1959 der beiteperioden på et felt av ulike årsaker var kort, hadde lammene en bra tilvekst (269-326 g/d) fra 21/5-18/6 men i gjennomsnitt for alle år (1955-1959) og alle felt var den gjennomsnittlige tilvekst på 158 g/d. Dette viser at skogsbeite har et potensiale som beite til sau. Det er imidlertid viktig å tilpasse dyretallet og beiteperioden til beiteverdien i området. Vårt forsøk viser at tilveksten på sensommeren generelt er dårligere enn på forsommeren. Garmo (1984) har undersøkt næringsverdien av planter på fjellbeite gjennom hele beitesesongen og fant at næringsverdien og innhold av råprotein avtar med tiden og Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 18

plantematerialet forringes som fôr til sauen. Det er en rekke faktorer som virker inn på næringsverdien av plantene slik som planteart, plantedel, tid i vekstsesongen, næringstilstand, lokalklimatiske forhold, vegetasjonstype og voksested. I fjellet vil sauen i større grad ha mulighet for tilgang på frisk plantemateriale over en lengre del av beitesesongen enn sau som beiter i lavlandet har. Dette skyldes bl.a. at snøsmeltingen i høyere områder samt i nordhellinger skjer gradvis i løpet av sommeren og dermed sikrer tilgang på frisk materiale over en lengre periode enn det er i lavlandet (Nedkvitne og Garmo, 1985). Flere undersøkelser (bl.a. Nedkvitne og Garmo, 1985 og 1986; Eilertsen og Lind, 2004) anbefaler at det er tilgang på alternative beiteområder ut over sommeren for å kunne tilby lam som beiter i områder med dårlig gjenvekst på plantematerialet, et alternativ så de ikke mister vekt. Dersom en ønsker å benytte gjengrodde arealer eller arealer som ligger i lavlandet må det tenkes gjennom alternativer ut over i beitesesongen. Klima Årsvariasjonen er også viktig i denne sammenhengen og Nedkvitne og Garmo (1986) fant at både i lavlandet og i fjellet gjelder den gamle lære om: Tidlig vår gir tidlig høst. De fant en sammenheng mellom varmt og tørt vær som ga en dårlig tilvekst på sensommeren mens kaldere og våtere vær ga en bedre tilvekst på sensommeren. Figur 6. Mobil klimastasjon i fjellet sommeren 2002. Foto: Svein Morten Eilertsen. Vårt forsøk viste tilsvarende resultater. I 2001 og 2003 ble sauen sanket fra øyene 28. august mens de ble sanket fra øyene 15. august i 2002. Både i 2002 og 2003 var det varmt og tørt på sensommeren mens det i 2001 var vått og kalt (tabell 5). Tilveksten i 2001 og 2002 var tilfredsstillende på sensommerbeite (tabell 2) mens det var heller dårlig i 2003 (2,3 g/d). Lammene ble ikke veid i perioden fra 29/7 til 28/8 men dersom man sammenligner med 2002 kan det tenkes at lammene har hatt en moderat tilvekst til midt i august men at de i den siste halvdel av august har gått ned i vekt. Også på skogsbeitet i dette forsøket var det dårlig tilgang på beite etter sommerveiing og det var nødvendig å ta lammene fra beitet tidlig på sommeren (ca. 1. august alle år). Dyrene ble derfra sendt på et godt kulturbeite frem til høstveiing i slutten av august. Det er flere norske undersøkelser som har sett på sammenhengen mellom klima og tilvekst hos lam (bl.a. Eide, 1981; Lind og Karlsen, 1998; Skogan, 2000; Steinheim et al., 2004). Det Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 19

ble ikke funnet noen entydig sammenheng mellom tilvekst og klimaforhold. Eide (1981) fant at antall dager med nedbør hadde mindre å si enn mengde nedbør pr døgn. Skogan (2000) og Steinheim et al. (2004) fant ingen sammenhenger. De indikerer at det kan være en sammenheng, men at det var vanskelig å si noe entydig. Lind og Karlsen (1998) fant ikke noen klare sammenhenger mellom høstvekt og klima i løpet av sommeren. Vårt forsøk viste ingen klare sammenhenger mellom klima og tilvekst. Men det ble funnet en del indirekte sammenhenger der klima har innvirkning på planteveksten og dermed på beitepotensialet i de enkelte områder. Det var spesielt tydelig på øyebeite der vegetasjonen ble nedbeitet tidligere i år med varme og tørke (2002 og 2003) enn i året (2001) med kjøligere vær og mye nedbør. Parasitter Lam som er infisert av parasitter (Nematodirus Battus) kan i tilfelle med mye smitte føre til døden for lammene (Henderson, 1990). Lammene slutter å spise og utvikler en kraftig diarre. Dyrene dehydreres og dersom de ikke behandles dør de. Mildere tilfelle av smitte kan medføre redusert tilvekst men det er mange faktorer som spiller inn og det kan være vanskelig å påvise om årsaken er parasitter (Ulvund, 2004). Det er beitedyr (både sau og storfe) på Nordøya fra tidlig o m våren til sent på høsten. Dyretallet reduseres noe i juni som følge av en del sau sendes til fjellet og eventuelt andre beiteområder. Det kunne forventes et høyt smittepress på beitet med mye dyr over en lang sesong. Dette er ikke tilfellet. De fleste innvollssnyltere er spesifikk enten for sau eller storfe. Ved sambeiting blir smittepresset mindre pga færre dyr av hvert dyreslag da beitedyr og beitebelegg virker inn på smittepresset. Sambeiting kan ofte redusere antall innvollssnyltere hos sau da det vil være færre dyr på beitet enn om det bare var saubeite (Garmo, 1994). Denne fordelen samt effekten av rutinemessig behandling av sau mot innvollssnyltere kan være noen av årsakene til at det ble funnet få parasitter i prøvene. Best resultat mot smitte på beite er oppnådd når storfe og sau beiter annet hvert år på samme beite (Øverås og Pestalozzi, 1979; Henderson, 1990). I dette prosjekt ble det ikke målt noen forskjeller i parasittbelysning mellom de fire beiteområdene og eventuelle forskjeller i tilvekst hos lam fra fjellet og lavlandet kan med stor sannsynlighet ikke tilskrives forskjeller i parasittbelastning. Andre faktorer Lam som beitet i fjellet om sommeren gikk på Nordøya fra utslepp til vårveiing og fjellsending. Det skulle derfor ikke være noen forskjeller i tilvekst på vårbeite hos lam som hadde sommerbeite på Nordøya eller på fjellet. Tabell 2 viser imidlertid en stor forskjell i tilvekst om våren mellom disse to gruppene. Forskjellen skyldes trolig at en stor del av de store lammene ble sendt til fjells og en forholdsvis større del av de minste lammene holdt i lavlandet. Det har tradisjonelt vært slik at de største lam har blitt sendt til fjells og mindre lam og spesielt trilling lam ble holdt i lavlandet (Lind & Karlsen, 1998; Lind, 2000), for å sikre bedre overlevelse av lammene. Små lam som sendes til fjells (primært trillinglam, svake og syke lam) har dårligere overlevelsesevne enn de større og mer robuste lam (Bekken, 1995). Forskjellen i gjennomsnittlig vårvekt over alle tre år mellom lam som beiter på Nordøya hele sommeren og lam som har sommerbeite i fjellet er på 5,1 kg (21,6 kg på fjellet og 16,5 kg på Nordøya). På tross av forskjellene viser resultatene at tilveksten hos lam som beiter på Nordøya er like bra som tilveksten hos lam som beiter i fjellet på sommerbeite (tabell 2). Ved sommerveiing var det ingen forskjell i vekten mellom de to gruppene (30,3 kg hos lam i fjellet og 30,6 kg hos lam på Nordøya). Men det må tas i betraktning at lam som beitet i fjellet måtte drives forholdsvis langt for å bli veid og dette kan være en feilkilde. Spesielt i 2002 og 2003 da det var veldig varmt, var det viktig å samle dyrene på tidspunkter der det var mindre varmt (natt og tidlig morgen). På tross av dette var det vanskelig å drive dyrene pga varmen. Beiting i fjell eller lavland tilvekst hos lam 20