Elgbeitetaksering 2005 Sørnes, Vefsn kommune

Transkript

1 Elgbeitetaksering 2005 Sørnes, Vefsn kommune Svein Morten Eilertsen 1

2 Elgbeitetaksering Sørnes, Vefsn kommune Sammendrag Våren 2005 ble det gjennomført elgbeitetaksering på skogen i området Sørnes, Vefsn kommune. Metoden overvåkingstakst ble benyttet fordi skader på drivverdig skog tillegges liten vekt sammenlignet med verdien som elgkjøtt og elgjakta representerer i det aktuelle området. Elgbeitetakseringen viste at elgens prioriterte vinterdiett stort sett består av rogn, osp, selje, vier, bjørk og einer. Rogn, osp og selje utgjør 76 % av den årlige beiteproduksjonen i området. Takseringen viser at 75 % av den årlige kvistproduksjonen av artene rogn, osp og selje har blitt beitet sist vinter. Dette betyr at for disse artene har beitingen vært så hard at det går utover den årlige produksjonen av disse beiteplantene. Kvistuttaket av bjørk og einer på ca 25 % er ikke så høyt at det fører til redusert produksjon på lang sikt. Dette betyr at vinterstammen av elg ikke er for stor, men heller ikke bør bli større dersom en ønsker å opprettholde produksjonen av vinterbeiteplanter på lang sikt. Gjennom tiltak som krattrydding og tynning av lauvtrær med over 4 meters høyde vil en kunne øke produksjonen av vinterbeite for elgen. Tilsvarende, vil uttak av store lauvtrær øke kvistproduksjonen og dermed forbedre tilgangen på vinterbeiter for elgen. Dersom disse felles om vinteren og blir liggende i utmarka over vinteren, vil elgen beite bark, kvister og greiner på disse store trærne. Innholdsfortegnelse Sammendrag... 2 Innholdsfortegnelse... 2 Beitekartlegging... 3 Resultater... 4 Viktige vinterbeiteplanter... 4 Beitebelastning... 6 Framtidig tilgang på vinterbeiter... 7 Bruk av resultatene i framtidig elgforvaltning... 8 Framtidig overvåking av vinterbeitetilgangen for elgen... 8 Litteratur

3 Beitekartlegging Den 16. mai 2005 ble det gjennomført beitetaksering i utmarksområdene rundt Sørnes, Vefsn kommune (figur 1). Det undersøkte området ligger ut mot odden mellom Sørfjorden, Sundet og Vefsnfjorden. Det lokale jaktlaget stilte med feltpersonell, og Svein Morten Eilertsen ved Planteforsk Tjøtta fagsenter innledet kartleggingen med å gi en innføring i metodene for kartlegging i felt (se Solbraa, 2004). Etter innføringen, der det ble sikret at samtlige deltakere benyttet samme feltmetodikk, ble beitetakseringen gjennomført etter metoden overvåkingstakst. Overvåkingstakst konsentrerer seg om beiteressursene og beiteuttaket og brukes for å kontrollere utviklingen av beiteuttaket. Overvåkingstakst ble benyttet fordi skadene på drivverdig skog tillegges liten vekt sammenlignet med verdien som elgkjøtt og elgjakta representerer i det aktuelle området. I figur 1 er det undersøkte området avmerket med gult. Under kartleggingen ble kun trær med høyde opp til 4 meter registrert, da dette er planter som en regner som tilgjengelige som vinterbeiter for elgen. Det ble lagt ut prøveflater innenfor hvert bestand og hver flate var på 12,5 kvadratmeter. Det ble samlet inn data som bl.a. beskriver antall planter og middelhøyde av de forskjellige vinterbeiteplantene. Videre beiteuttaket for hver art eller artsgruppe for beregning av gjennomsnittlig utnyttelsesgrad. Rogn, osp og selje er slått sammen til en gruppe (ROS) fordi de beites noenlunde likt. I to av de registrerte områdene ble plassering av takseringsrutene registrert ved hjelp av GPS. I vedlegg 1 vises oversiktskart der takseringsrutene er avmerket som mørke rundinger. Kartkoordinatene til disse registreringsrutene er lagret, og ved eventuelt framtidige takseringer vil en kunne plassere disse rutene innenfor det samme området med stor nøyaktighet. Figur 1. Oversiktskart over området rundt Sørnes, Vefsn kommune. Elgbeitetakseringen ble gjennomført i områdene merket gult. 3

4 Resultater Viktige vinterbeiteplanter Ut fra det registrerte planteantallet er det beregnet hvor stor andel av samlet beiteproduksjon på busker og trær som faller på de forskjellige beiteplantene. Årlig skuddproduksjon for lauvtrær beregnes for kvister uten blad. Så lenge disse er innenfor rekkevidden for elgen, anslår en at beiteproduksjonen vil fordobles når trehøyden øker med ½ meter. Gjennomsnittlig antall planter i beitehøyde (inntil 4 meter) er beregnet for hvert undersøkte felt og for hele området og er presentert i tabell 1. Tabell 1. Gjennomsnittlig antall planter per dekar av de viktigste vinterbeiteplantene innen hvert felt og for hele det undersøkte beiteområdet. ROS betyr rogn, osp og selje. Område (nr) Bjørk Vier ROS 1 Einer Prestneset (1) Stidalen-Åsen (2) Askkroken-Hestrema-Åsen (3) Fjellendeskogen-Råna (4) Sjøremåsen-Middagsdalen (5) Leirvaet (6) Samtlige områder ) ROS: rogn, osp og selje Som det går fram av figur 2 varierer gjennomsnittshøyden ROS fra rundt en meter (felt nr. 1) til tre meter i felt nr 2. Gjennomsnittshøyden for bjørk er bortimot sammenfallende med ROS, men bjørk har noe større gjennomsnittshøyde for enkelte av de undersøkte feltene (se figur 2). Einer har betydelig lavere høyde en de andre artene, og en kan forvente at i snøleier dekkes eineren fullstendig av snø mot senvinteren i år med mye snø. 350 Gjennomsnittshøyde (cm) Område nr. Bjørk ROS Einer Figur 2. Gjennomsnittshøyde av bjørk, rogn, osp, selje (ROS) og einer innen hvert undersøkte felt. I felt nr 5 ble ikke høyden registrert. 4

5 Med bakgrunn i tettheten av bjørk og rogn, osp og selje (ROS) og forholdet i kvistproduksjonen på bjørk og ROS-artene som er (Solbraa, 2003) kan en beregne en teoretisk fordeling av beiteproduksjon mellom disse artene. Andel av denne beiteproduksjonen er presentert i tabell 2. I samtlige områder dominerer rogn, osp og selje. Disse artene står for 76 % av produksjonen av vinterbeite og utgjør derfor den viktigste kilden som vinterbeiter for elgen. Bjørk, ROS-artene og einer ble funnet i samtlige bestand, mens vier kun ble funnet i 33 % av bestandene. Gjennomsnittlig tetthet for vier er 14 busker og trær per dekar (tabell 1). Vier har derfor liten betydning som vinterbeite på grunn av overbeite og liten forekomst. Bilde 1. Illustrasjonsbilde som viser meget sterkt beitet selje. Det er ikke utarbeidet standardiserte produksjonstall for einer, men med en gjennomsnittlig tetthet på 152 einer per dekar, utgjør einer en betydelig ressurs som vinterbeite. Under beitekartleggingen ble den gjennomsnittlige registrerte beitegraden på einer liggende mellom ubetydelig og middels sterk beiting, men med en overvekt mot middels sterk beiting. Dette betyr at elgen til en viss grad benytter einer som vinterbeite, og at einer også i framtiden kan utgjøre en del av vinterdietten for elgen. Tabell 2. Prosentvis fordeling av årlig beiteproduksjon på bjørk og ROS (rogn, osp og selje) forutsatt at ingen arter beites mer enn at produksjonen blir opprettholdt. Område (nr) Bjørk ROS 1 Prestneset (1) 8 % 92 % Stidalen-Åsen (2) 46 % 54 % Askkroken-Hestrema-Åsen (3) 5 % 95 % Fjellendeskogen-Råna (4) 32 % 68 % Sjøremåsen-Middagsdalen (5) 37 % 63 % Leirvaet (6) 14 % 86 % Samtlige områder 27 % 76 % 1 ) ROS: rogn, osp og selje 5

6 Beitebelastning Det ble kun registrert vier i to av de undersøkte områdene, og i den ene av disse lokalitetene var det årlige kvistuttaket på 100 % (tabell 3). Dette kan tyde på at vier, som er førstevalget til elgen som vinterbeite, har forsvunnet som følge av intensiv beiting over lang tid. For ROS-artene ligger det årlige kvistuttaket over 50 % for fem av de undersøkte lokalitetene, mens uttaket i den siste er på like under 50 % (tabell 3). Gjennomsnittlig uttak av ROS-artene for samtlige lokaliteter under ett ligger på 75 % (tabell 3). Generell oppfatning er at hver enkelt beiteplante tåler et årlig uttak på rundt 50 % (Solbraa, 2004). I følge Solbraa (2004) bør middeltallet for hele området ligge betydelig lavere for å unngå utstrakt overbeiting. Årsaken er at med et gjennomsnittlig uttak av kvistproduksjonen på 50 %, vil opptil 40 % av plantene være beitet mer enn denne grenseverdien. Dette vil redusere beiteproduksjonen for disse plantene og er derfor ikke bærekraftig. I følge Solbraa (2004) kan kanskje 40 % være en akseptabel grense dersom beitingen er fordelt jevn over hele takstområdet. For det aktuelle området kan en konkludere med at beitebelastningen på ROS-artene er over anbefalte grenseverdier. Gjennomsnittlig andel av bjørk og einer som er beitet ligger på henholdsvis 25 og 26 %. Dette er under de anbefalte grenseverdiene og viser at elgen foretrekker ROS-artene foran bjørk. I figur 3 ser en at kun for en av de undersøkte lokalitetene (lokalitet nr 3; Askkroken-Hestrema- Åsen) er uttaket av bjørk over 50 %. Også for einer er det kun i lokalitet nr 3 at uttaket av kvistproduksjonen er over 50 % (figur 3). Tabell 3. Prosentandel av årlig kvistproduksjon av de viktigste vinterbeiteplantene som er beitet bort innen hvert felt og for hele det undersøkte beiteområdet. Område (nr) Bjørk Vier ROS 1 Einer Prestneset (1) 4 % 99 % 0 % Stidalen-Åsen (2) 29 % 48 % 11 % Askkroken-Hestrema-Åsen (3) 61 % 85 % 59 % Fjellendeskogen-Råna (4) 10 % 100 % 93 % 31 % Sjøremåsen-Middagsdalen (5) 24 % 74 % 56 % 30 % Leirvaet (6) 21 % 68 % 27 % Samtlige områder 25 % 87 % 75 % 26 % 1 ) ROS: rogn, osp og selje Dette viser at elgen beiter bjørk og einer i tillegg til ROS-artene, men tilgangen på vinterbeite i form av ROS, bjørk og einer er tilstrekkelig til at en unngår overbeiting av bjørk og einer. En kan konkludere med at tilgangen på vinterbeiter er tilstrekkelige for den eksisterende elgstammen i Sørnes området. Men på lang sikt vil tilgangen på ROS-arter som elgen foretrekker som vinterbeiter bli redusert, mens tilgangen på bjørkekvist vil være tilstrekkelig. 6

7 100 Beitede kvister (%) Bjørk Vier ROS Einer Område nr. Figur 3. Prosentandel av årlig kvistproduksjon av de viktigste vinterbeiteplantene som er beitet bort innen hvert undersøkte felt. Som det går fram av tabell 3 er det ingen klar sammenheng mellom beiteuttaket på ROSartene og bjørk. I område nr 1 (Prestneset) og 4 (Fjellendeskogen-Råna) ligger vinterbeiteuttaket av ROS på over 90 %, mens uttaket av bjørk er på henholdsvis 4 og 10 %. Til sammenligning er bjørkeuttaket registrert til 29 % i område 2, mens ROS uttaket er 48 %. Dette underbygger at beitetrykket i området er høyt, men at elgen ikke behøver å beite intensivt på bjørk selv om andelen beitet ROS i enkelte områder er meget høyt. Dette underbygger konklusjonen om at vinterbeitene er tilstrekkelige for den dagens elgstamme. Like fullt viser kartleggingen at tilgangen på ROS-artene som vinterbeiter på lang sikt vil bli redusert, mens tilgangen på bjørkekvist vil være tilstrekkelig. Framtidig tilgang på vinterbeiter Store deler av utmarksarealene i området rundt Sørnes preges av gjengroing med tette oppslag av lauvtrær. I område nr 2 (Stidalen Åsen) ble det registrert en gjennomsnittlig tetthet på hele 312 bjørk og 208 ROS/dekar (tabell 1). Disse plantene har en gjennomsnittshøyde på rundt 3 meter (figur 2). På slike områder der høyden på mye av lauvskogen har passert fire meter begynner tilgangen på vinterbeiter til elgen å bli redusert. Gjennom kraftig tynning av lauvskogen slik at lys slipper til skogbunnen vil en sikre nytt oppslag av lauvskog. Dermed sikrer en framtidig produksjon av vinterbeiter til elgen. Dersom en tynner skogen til for eksempel 3-4 meters avstand mellom de gjenstående trærne, vil en i tillegg sikre høy produksjon av trevirke. Gjennom årlig tynning av nye krattområder, vil en på lang sikt sikre god tilgang på vinterbeiter til elgen. En bør også gjennom skogryddingen vurdere å bevare mest mulig av den naturlige beiteproduksjonen av de prioriterte beiteplantene som rogn, osp, selje og vier. Innenfor det undersøkte området var det flere store trær som rogn, osp, selje, vier og or. Disse trærne vil ha verdi som brensel. Dersom man feller disse på vinteren når snøforholdene er ugunstige for elgen (store snømengder eller mye løs snø), vil elgen beite barken av disse trærne i tillegg til at samtlige tynnere greiner og kvister blir spist av elgen. Dette kan derfor være et viktig bidrag for å sikre overlevelsen av elgen gjennom harde perioder om vinteren. Som en positiv sideeffekt, vil slike barkede trær tørke godt når våren kommer, og brennverdien av veden bli høg. Bilde 2 illustrerer hvordan elgen beiter bark av større trær som en del av vinterdietten. 7

8 Bilde 2. Illustrasjonsfoto som viser at bark er en viktig del av vinterdietten i tillegg til greiner og kvister. Bruk av resultatene i framtidig elgforvaltning Dersom en gjennomfører de overnevnte tiltakene med krattrydding og hogst av gammelskog og samtidig sikrer at den lokale elgstammen ikke øker i størrelse, bør tilgangen på vinterbeite være sikret over et langsiktig tidsperspektiv. Dersom en ønsker å øke produksjonen av elgkjøtt i området, må en vurdere sammensetningen av elgstammen. Målet bør være at mest mulig av vinterbeitene går til å sikre overlevelsen hos produksjonsdyr, mens kjøttproduksjonen foregår på sommerbeitene, som det er god tilgang på i området. I boka Målrettet elgforvaltning, bedre ressursutnytting av Jerstad m.fl. (2002) er det gitt gode eksempler på sammensetning av elgstammen i forhold til vinterbeitene. Gjennom tellinger av elgen vinterstid og registreringer av sett elg under elgjakta kan en skaffe seg en oversikt over alders- og kjønnsstrukturen i den lokale elgstammen. Dette kan brukes som grunnlag for videre forvaltning av elgstammen, der målet må være å unngå at vinterstammen av elg blir for stor i forhold til tilgangen på vinterbeiter. Framtidig overvåking av vinterbeitetilgangen for elgen Dersom en etter noen år gjentar takseringen av beitene, vil en kunne kontrollere om den aktuelle bestandsstørrelsen er riktig for å oppfylle målene om en langsiktig bærekraftig elgforvaltning. Takseringen vil også gi svar på om eventuelle tiltak for å øke tilgangen på vinterbeiter (krattrydding og uttak av gammelskog) har hatt positiv effekt. Litteratur Jerstad, K., K. Solbrå og S. Knutsen Målrettet elgforvaltning bedre ressursutnyting. Landbruksforlaget, Oslo. 150 sider. Solbraa, Knut, Veiledning i elgbeitetaksering. Skogbrukets kursinstitutt, Biri. 28 sider. 8

9 9