TAKSERING AV ELGBEITE GJØVIK KOMMUNE 2007

Transkript

1 UMB-rapport TAKSERING AV ELGBEITE GJØVIK KOMMUNE 2007 Hilde Karine Wam Olav Hjeljord Erling J. Solberg

2 Forord Denne rapporten presenterer en registrering av elgbeitene i Gjøvik kommune utført sommeren Undersøkelsen er et samarbeid mellom Gjøvik kommune og Institutt for naturforvaltning (UMB), med seniorforsker Erling Solberg (NINA) som medarbeider. Stipendiat Hilde K. Wam har stått for det vesentlige av materialbehandlingen. Undersøkelsen er et ledd i en mer omfattende kartlegging av norske elgbeiter, men denne rapporten omfatter bare materiale fra Gjøvik.. Det anbefales at resultatene for Gjøvik sammenliknes med funn fra øvrige områder som er vist i INA-rapporten Fra prosjektet Biologisk og økonomisk bæreevne for elg i Norge : Status for elgbeitene i Vegårshei, Kjose, Re, Sande, Halden, Rakkestad, Gjøvik, Finnskogen og Stjørdal Olav Hjeljord (prosjektansvarlig)

3 Innhold FORORD...2 INNHOLD...3 BAKGRUNN FOR UNDERSØKELSEN...1 METODE INNSAMLING AV MØKKPRØVER PRØVEFLATEREGISTRERING...1 ELGENS BEITEVALG I GJØVIK ANALYSE AV INNSAMLET MØKKPRØVER ANDEL BEITA TRÆR...2 BEITETILBUD OG BEITETRYKK I GJØVIK GRUNNLEGGENDE PRODUKSJONSEVNE BIOMASSE AV BEITETRÆR DEKNING AV BEITEPLANTER I FELTSJIKTET BEITETRYKK SAMMENLIGNING MED SOLBRAA-INDEKS...4 OPPSUMMERING...4

4 Bakgrunn for undersøkelsen Med årlig ca. 200 felte elg er Gjøvik en av landets betydelige elg-områder. Gjennom jegerne samles det hvert år inn et omfattende materiale om bestandsvariasjoner, kalvproduksjon, kjønnsforhold, vekt og alder. Dette er - og vil fortsatt være - det viktigste grunnlaget for forvaltning av elg i kommunen. Nå vitner imidlertid erfaringer fra distrikter med kraftig nedgang i elgens kondisjon om at det kan ta tid å snu en negativ utvikling når den først har gått for langt. Selv om bestanden reduseres - med dertil lavere beitepress - kan vektene fortsette å falle. Nøkkelordet er forsinkede effekter, men hvorvidt de virker på elgen, på beitene eller begge er en uavklart diskusjon vi ikke skal ta her. Det understreker derimot at også overvåkning av beitene er nødvendig for at forvaltningen skal kunne sette inn tiltak på et riktig tidspunkt. Til dette kommer også behovet for å overvåke beiteskader på økonomisk viktige treslag som furu. Med denne undersøkelsen ønsker vi å belyse: i.) Forholdet mellom beitetilbud og elgens kondisjon og tetthet i ulike deler av kommunen, og ii.) Skadeomfang på furuforyngelse. For Gjøvik er ii.) mindre aktuelt, og vi vil ikke gå nærmere inn på den problemstillingen her. Metode 1. Innsamling av møkkprøver Det ble samlet inn 21 prøver av fersk sommermøkk fra området i juli-aug. Innsamling av prøver er organisert slik at hver prøve skal være fra et nytt dyr. Variasjonen i møkkprøver fra elg er såpass stor at vi regner 15 prøver som et minimum for at de skal gi et representativt bilde av elgenes diett. I prøvene fra Gjøvik var det relativt lite variasjon mellom prøvene. Vi vurderer det derfor slik at de 21 prøvene herfra godt representerer elgdietten i det takserte området. Prøvene er analysert for plantefragmenter på cellenivå under mikroskop. Ved mikroskopisk analyse av planterester i møkkprøvene kan vi mer presist bestemme innholdet i elgens sommerbeite enn ved å registrere beitemerker på vegetasjonen. Analysen gir % treff på de ulike artene (i det videre omtalt også som % innhold av prøve). Dette kan ikke direkte overføres til mengde, men bør betraktes som hvor ofte elgene har spist en art relativt til de andre artene. Merk at med denne form for mikroskopisk møkkanalyse kan vi underestimere inntaket av svært lettfordøyelig arter (urter) i forhold til de mer tungt fordøyelige artene. prøveflater i området. Prøveflatene (radius 2 m.) ble lagt ut systematisk langs rette linjer som dekket hele området (se vedlegget). Avstand mellom flater var 15 m på beiteproduserende hogstflater (høydeklasse I+II, dvs. trær < 4 meter) og 75 m i eldre skog. På hver prøveflate ble det notert bonitet, høydeklasse og vegetasjonstype. Antall beita- og ubeita trær (i meters høyde) av aktuelle arter ble talt opp. Samlet dekningsgrad (% av flatearealet) av hver art ble estimert fra artens samlede kroneomkrets på sitt bredeste. Likeledes estimerte vi samlet dekningsgrad for aktuelle feltsjiktarter. På alle prøveflater med trær av ROS (rogn, osp, selje), vier, furu og bjørk ble det etter bestemte kriterier valgt representative prøvetrær av hver art. Antall hhv. beita og ubeita skudd ble talt opp, og vi målte skuddlengde på et gjennomsnittlig ubeita skudd. Vi målte også trehøyde og kronelengde, samt klassifiserte treet etter Solbraa s beiteindeks. Elgens beitevalg i Gjøvik 1. Analyse av innsamlet møkkprøver Det ble funnet 11 forskjellige arter i snitt per prøve fra Gjøvik. Dette plasserer sommerdietten til elgene her blant de mest artsfattige av våre 12 studieområder (som har et samlet snitt på 16 arter). Artsrikdom er derimot ingen indikasjon på et godt sommerbeite for elg. De heller få artene som ble påvist i møkkprøvene fra Gjøvik, er i stor grad det som tradisjonelt betegnes som høykvalitetsbeite. ROS utgjorde det vesentlige av sommernæringen for elg i Gjøvik jmf. møkkprøvene (Fig. 1). I snitt var 65% av treffene per prøve av ROS. Dette er den høyeste andelen vi har registrert i noen av de tolv områdene som har inngått i denne undersøkelsen. 2. Prøveflateregistrering Beiteregistreringen ble utført som prøveflatetakst over et område på ca mål. (se vedlegg for kartreferanse). Taksten ble utført av trenet mannskap i 3 uker i månedsskiftet juli/aug. Det ble taksert 539 utlagte Figur 1. Andel av treff på ulike beiteplanter ved mikroskopisk analyse av møkkprøver fra elg anno

5 Tilnærmet all ROS var rogn (99%), og rogn ble funnet i alle prøvene unntatt én. I de prøver hvor det var lite rogn (fire stk. hvor rogn utgjorde mindre enn 50%), var det i stedet blåbær eller bringebær som dominerte. I snitt utgjorde blåbær og bringebær hhv. 16 og 7% av treffene per prøve. Blåbær ble funnet i alle prøvene, og bringebær ble funnet i alle prøvene unntatt én. De tre artene rogn, blåbær og bringebær til sammen utgjorde totalt 88% av treffene per prøve fra Gjøvik. I motsetning til områdene sørover på østsida av Oslofjorden, var det lite bjørk og vier i prøvene fra Gjøvik. Vier var tilnærmet fraværende: Det ble funnet vier i 9 av de 21 prøvene, men andel treff per prøve med vier var <1% i snitt. Bjørk ble funnet i samtlige prøver, men gjennomsnittlig treff per prøve var ikke mer enn 4%. Dette snittet trekkes dessuten opp av en enkelt prøve med bjørkeinnhold på 28%. Av det øvrige innholdet i prøvene kan nevnes gras (2%), bregner (2%), furu (1%), mose (1%), røsslyng (1%) og vier (1%). 2. Andel beita trær Andel beita trær viser, som møkkanalysene, hva som er elgens viktigste beiteplanter i området. Av alle beita trær i Gjøvik utgjorde rogn 77%, bjørk 12% og selje 10%. Dette bekrefter møkkanalysenes funn med hensyn til den store dominansen av rogn i elgdietten i dette området. Ser vi på andel beita trær per art, var som ventet en høy andel av rogn og selje beita av elg i Gjøvik, hhv. 72 og 61% (Fig. 2). Dette er noe under gjennomsnittet for de øvrige områdene som har inngått i undersøkelsen (hhv. 83 og 67%). Med tanke på den store forekomsten av rogn i Gjøvik, er det mest nærliggende å sammenlikne med områdene på vestsida av Oslofjorden (Fig. 2). Figur 2. Andel av registrerte rognetrær som er beita av elg anno Vest (høy vekt) er området Re. Vest (lav vekt) er områdene Vegårshei, Kjose og Sande Vest. For bjørk var 12% av trærne beita i Gjøvik, mot et snitt på 40% i øvrige områder. Sammen med høyvektsområdet Re på vestsida av Oslofjorden skiller Gjøvik seg ut med svært lite bjørkebeite. For områdene sørover på østsida av Oslofjorden har vi funnet en gradient med økende bjørkebeite fra sør til nord (Fig. 3). Selv om Gjøvik har omtrent like mye bjørk som disse områdene (registrert på ca. en tredjedel av flatene), blir bjørka altså betydelig mindre beitet her. Furu er lite utbredt innen studieområdet, og det ble ikke registrert noen furutrær under taksten. Figur 3. Andel av registrerte bjørketrær beita av elg anno Alle områdene har om lag lik utbredelse av bjørk (dekker 10-15% av det takserte arealet). Beitetilbud og beitetrykk i Gjøvik 1. Grunnleggende produksjonsevne Gjøvik har en grunnleggende produksjonsevne for elgbeite som skiller seg klart positivt fra våre øvrige studieområder. Boniteten er svært høy, hele 95% av takstflatene ble registrert på middels og høg bonitet (se forklaringsboks om Bonitet og alder på s. 6 i samlerapporten 1 ). Til sammenlikning er denne andelen 69% og 39% i områdene hhv. vest og øst for Oslofjorden. Andelen flater på høg bonitet i Gjøvik var dessuten mer enn 3x så høy som flater på middels bonitet (75% mot 20%). I høyvektsområdet Re i Vestfold ble kun 26% flater registrert på høg bonitet (Re er det mest produktive området blant våre øvrige områder, med vesentlig høyere produksjon av lauv enn disse andre områdene). Andelen flater i skog under forynging (trær <4m) i Gjøvik ligger innenfor det som er funnet for øvrige områder (10% mot 4-13% i øvrige områder). Gjøvik skiller seg derimot ut ved å ha en noe høyere andel av skogen i den eldste høydeklassen (h.kl. IV, trær >10m, 73% av flatene i Gjøvik mot et snitt på 59±11% i øvrige områder). En høyere andel av skogen i h.kl. IV i forhold til III vil kunne bidra til noe mer beitetilgang for elg. Dette forutsetter at skogen er tilstrekkelig lysåpen til å gi god vekst av blæbærlyng og høge urter. Det må også taes med at skog som nærmer seg hogstmoden alder, betyr en betydelig økning i beitetilgang for elg i nær fremtid. 1 INA Fagrapport Fra prosjektet Biologisk og økonomisk bæreevne for elg i Norge : Status for elgbeitene i Vegårshei, Kjose, Re, Sande, Halden, Rakkestad, Gjøvik, Finnskogen og Stjørdal

6 2. Biomasse av beitetrær Vi får et mål for årlig produksjon av elgbeite fra ulike arter ved å multiplisere følgende snittverdier: skuddlengde på prøvetrær (cm) x antall årsskudd på prøvetrær x antall trær/flate på flater med arten Med andre ord et estimat for samlet lengde årsskudd per flate. Vekter vi dette med andelen av områdets flater hvor arten ble registrert, får vi et relativt mål på beiteproduksjonen slik at vi kan sammenlikne denne områder imellom. I Gjøvik er det kun tre treslag som utgjør elgbeitet i tre/busksjiktet: bjørk, selje og rogn. Andre potensielle beitetrær som furu, osp, vier og einer er ubetydelig i dette området. Totalt er den relative skuddproduksjonen av elgbeite i Gjøvik om lag 460 cm per flate (sammenlikn med figur 5 s. 4 i samlerapporten 1 ). Dette er noe høyere enn i Rakkestad (som er området med høyeste vekter på østsida av Oslofjorden, 74 kg på kalv), men bare nær halvparten av produksjon i Re (området med høyest vekter på vestsida av fjorden, 68 kg på kalv). En vesentlig forskjell mellom Gjøvik og Re/Rakkestad er at i Gjøvik må tilnærmet 100% av vinterbeitet for ikke-trekkende elg skje på sommerens lauvproduserende kvist (pga. svært liten tilgang til furu). I Gjøvik har vi funnet en tilnærmet 50: 50 tilgang til elgens høyprefererte ROS og den noe mindre prefererte bjørka. Mer nøyaktig er forholdstallet 0.83 (dvs. det finnes 0.83 rogn for hver bjørk). Til sammenlikning er dette forholdstallet 0.87 i Re og 0.45 i Rakkestad. Det er betydelig forskjell mellom produsert skuddlengde pr flate med arten og denne produksjonen vektet etter andel flater med arten (Fig. 4). Spesielt gjelder dette for selje, som vokser meget flekkvis i terrenget (på kun 7% av flatene i Gjøvik). Der selja først vokser, er veksten derimot svært høy (kun Stjørdal i vår studie har en høyere vekst på selje). Gjennomsnittlig skuddlengde på selje i Gjøvik var 38 cm mot 22±5 cm i de øvrige områdene. Det er først og fremst de lange skuddene som bidrar til den uforholdsmessig store skuddmengden tilgjengelig per flate (men også et noe høyere antall skudd og antall trær per flate trekker opp). Gjøvik-elgenes totale tilgang til seljeskudd er - til tross for glissen utbredelse - større enn tilgangen til rogn (som for øvrig ble funnet på hele 43% av flatene). At selje likevel ikke utgjør mer enn 10% av alle beita trær, forklares av at det er langt mellom seljetrærne. Det er mer optimalt for den enkelte elg å forsyne seg av den langt lettere tilgjengelige rogna, som har tilnærmet samme fordøyelighet og næringsverdi som selja. Produksjonen av rogn per flate med arten er bare en tredjedel i Gjøvik sammenliknet med høyproduktive Re, dog hele 10x så høy som områdene sørover på østsida av Oslofjorden. Produksjonen av bjørk er på linje med de øvrige østområdene Figur 4. Tilgjengelig mengde årsskudd av beiteplanter for elg anno Mengde/flate er målt på representative prøvetrær (ca. 30 selje, 200 rogn og 300 bjørk per område), registrert over min. 500 prøveflater á 12 m 2 per område. 3. Dekning av beiteplanter i feltsjiktet Som et relativt mål på produksjonen av viktige beiteplanter i feltsjiktet, benyttet vi feltsjiktartenes gjennomsnittlige dekning (%) over alle undersøkte flater. Dette er altså ikke et direkte mål på biomassen, slik som målet for skuddproduksjonen. Det er i stedet en relativ indeks som kan brukes til å sammenlikne tilgangen til ulike arter innen samme område, og områdene imellom. I forhold til biomassen vil denne indeksen underrepresentere beiteplanter som vokser i høyden (bringebær, høge urter og storbregner) sammenliknet med planter som først og fremst brer seg utover (blåbærlyng og gras). I prøveflatetaksten ble urter klassifisert til art for de viktigste beiteplantene som mjødurt, geitrams og 3

7 turt, de resterende ble ført som hhv. låge og høge urter. I det følgende inkluderer gruppen høge urter både de planter som ble, og de som ikke ble artsbestemt. Det er vanskelig å se beitespor på arter i feltsjiktet, og takseringa ga oss som ventet ikke grunnlag for å gjøre noen vurdering av beitetrykket på disse artene. De fleste av elgens beiteplanter i feltsjiktet påvirkes av hogstaktivitet, hvilket reflekteres i dataene fra Gjøvik (Fig. 5a). Blåbær og bregner er arter som vokser best i eldre, glissen skog. Gras og bringebær favoriseres derimot av åpne hogstflater. Selv om gras er å finne på de fleste flater uavhengig skogens alder, er vekstligheten ubetydelig i eldre skog sammenliknet med på hogstflater. Gruppen høge urter er sammensatt, hvor enkelte arter (eks. geitrams) er typiske hogstflate-arter, mens andre (eks. turt) også vokser frodig i eldre glissen skog.. Utbredelse og dekning av feltsjiktartene i Gjøvik ligger jevnt over på et middels nivå sammenliknet med alle våre øvrige studieområder. Gjøvik skiller seg ut med større relativ dekning av høge urter og storbregner, samt en noe større dekning av gras. Dette forklares hovedsakelig av områdets høyere bonitet (sammenlikn Figur 5b med figur 8 s.7 i samlerapporten 1 ). 4. Beitetrykk Andel beita skudd og høyde på prøvetrærne reflekterer (det akkumulerte) beitetrykket i området. Lengden av nye, ubeita årsskudd (heretter omtalt som skuddlengde) gir dessuten en god indikasjon på trærnes videre vekstkraft og vitalitet. For alle våre studieområder har vi funnet et høyt beitetrykk på rogn. Gjøvik har samlet sett et noe lavere beitetrykk enn øvrige områder øst for Oslofjorden for begge de aktuelle artene, rogn og bjørk (Fig. 6). Trehøyde og skuddlengde for rogn i Gjøvik ligger 30-40% over de øvrige områdene øst for Oslofjorden. Likevel var både trehøyde og skuddlengde betydelig mindre i Gjøvik enn i Re (høyvektsområdet på vestsida av fjorden, som det er mer nærliggende å sammenlikne med siden de øvrige østområdene har svært lite rogn). Gjøvik har for tiden noe mindre skog i h.kl. I og II enn Re (10% mot 13%), og også totalt sett en noe eldre skog. Skogalder forklarer med andre ord ikke forskjellen mellom Gjøvik og Re, snarere tvert imot (eldre skog betyr høyere trær, gitt at øvrige forhold er like). Svekkelse som følge av hardere beiting i Gjøvik kan heller ikke forklare forskjellene siden det er relativt små forskjeller i andel beita skudd mellom Gjøvik og Re. Antagelig skyldes det vesentlige av høyde/lengdeforskjellene klimatiske forhold. Gjøvik har kortere vekstsesong (men samtidig langt mer mark på høyeste bonitet enn Re). Bjørk var langt mindre beitet enn rogn i Gjøvik. Dette tilsvarer våre funn i øvrige områder. Noe forenklet sagt er mønsteret at dess mindre rogn (ROS) tilgjengelig, dess større andel av dietten utgjøres av bjørk. I Gjøvik forventer vi lite beiting på bjørk pga. den store tilgangen til rogn (og selje). I Vestfold (som har Figur 5. a) Andel av takserte flater i Gjøvik med ulike beiteplanter for elg i feltsjiktet, samt b) artenes prosentvise dekningsgrad på ei tilfeldig valgt 12 m 2 flate i området. nogenlunne samme utbredelse av rogn som Gjøvik)beites det svært lite på bjørk selv når beitetrykket på rogn er meget høyt og kondisjonen på elgen er tilsvarende lav. Det er usikkert om elgene i Gjøvik er av samme økotype som elgen i Vestfold, eller om de raskere vil gå over på bjørk hvis beitetrykket øker. Vi har ikke beregnet faktisk prosentvis reduksjon i hhv. skuddproduksjon og trehøyde som følge av elgens beiting (jmf. side 5, i samlerapporten 1 ). Avstanden fra Gjøvik til de øvrige områdene gjør at disse beregningene blir for usikre uten å trekke inn klimatiske forhold (hvilket vi ikke har anledning til å gjøre i denne omgang). 5. Sammenligning med Solbraa-indeks Som for våre øvrige områder fant vi en god overensstemmelse mellom Solbraa s beiteindeks og andel skudd beita per prøvetre i Gjøvik (Fig. 6). Fordi Solbraa-indeksen er grovere (kategorier versus kontinuerlig skala) viser den noe mindre av variasjonen mellom områdene. Oppsummering Gjøvik er et område med særs godt grunnlag (høg bonitet) for produksjon av elgbeite. En stor andel skog i nær hogstmoden alder tilsier noe økning snarere enn reduksjon i beiteproduksjonen i nær fremtid, hvilket setter Gjøvik i en særstilling blant våre a b 4

8 Figur 6. Målinger på prøvetrær av rogn og bjørk. Y- akse til venstre viser hhv. trehøyde (cm), skuddlengde (cm) og Solbraa-indeks (kategorisk skala hvor beitegradene tilsier: 1 = ingen eller minimal beiting, 2 = om lag 1/3 av skuddmasse beitet, 3 = om lag 2/3 skuddmasse beitet, 4 = til dels døde/døende trær, om lag 3/4 skuddmasse beita). Y-akse til høyre viser andel beita skudd. Data fra ca. 200 rogn og 300 bjørk per område. Område Vest er Re, Øst er Halden, Rakkestad, Aurskog og Finnskogen. studieområder. Gjøvik er også i en særstilling ved at beiteskader på furuforyngelse er et tilnærmet ikkeeksisterende problem (innad i området, elgenes trekkområder bør selvfølgelig tas med i betraktning ved forvaltning av bestanden). Området har ingen alarmerende nedadgående utvikling i elgvektene. Kalv- og åringsvekter på omkring 67 kg og 140 kg tyder på en bestand i god kondisjon og i bra balanse med beitene. Elgforvaltningen i Gjøvik har med andre ord flere incentiver til å vurdere fremtidig økning fremfor reduksjon i bestanden. For å sikre langsiktig kvalitet på elgbeitet er det derimot viktig for elgforvaltningen i Gjøvik å utvise moderasjon ved eventuell økning av bestanden. Rogn er den av elgens beiteplanter i busksjiktet som er mest sårbar for beiting. Den har i motsetning til bjørk liten/ingen evne til å kompensere med økt skuddproduksjon. Når rogna først er beitet ned blir den dessuten stående i mange år, og hemmer dermed oppslag av potensielt nye beiteplanter. Beitetrykket på rogn er i dag høyt. Selv om det ikke er vitenskapelig tallfestet hva som er den absolutte grense for bærekraftig og ikke-bærekraftig uttak, er 55% skuddbeiting på rogn uten tvil for høyt til å være bærekraftig. Selv om mengden selje er totalt sett svært stor, er dette kun flekkvis tilgjengelig i terrenget. For enkelte elger vil derfor selje kunne være av stor betydning, men for bestanden som helhet betyr selje langt mindre enn rogn. Rogn er den desidert viktigste beiteplanta i Gjøvik. Lite furu innebærer at det potensielt er stort overlapp mellom sommer- og vinterbeite i Gjøvik. Dette vil igjen avhenge av hvor stor andel av elgene som står igjen i området vinterstid. I snørike vintre står det antagelig lite elg i disse traktene, samtidig som et solid snødekke bidrar til å beskytte noe av sommerbeitet fra å bli beitet vinterstid. Her kommer eventuelle klimaendringer med mindre snødekke inn som en usikkerhetsfaktor. Jmf. møkkanalysene er blåbær det nest hyppigste diettinnslaget for elg i Gjøvik juli/aug (blåbærinnslag i elgdiett øker generelt mot høsten). Høge urter (eks. turt og geitrams) og storbregner bidrar til kvalitetsbeite sommerstid i større grad i Gjøvik enn for de fleste andre av våre studieområder. Også feltsjiktartene er sterkt påvirket av hogst: Det kan være verdt å merke seg at dekningen av halvskyggeplanten blåbærlyng i Gjøvik kun er en tredjedel på hogstflater i forhold til den eldre skogen. Tilgangen til storbregner, samt enkelte høge urter vil totalt sett kunne reduseres ved hogst i rike kl. IV arealer. Samtidig vil en reduksjon i tilgang til disse beiteplantene kunne oppveies av økt oppslag av lauv og bringebær på hogstflatene (noe avhengig av snøforholdene på stedet). Hvilke lokaliteter som hogges og hvordan hogsten gjennomføres i framtida (flate vs. lukket, grad av tynning i eksisterende felt m.m.) vil avgjøre om nettobalansen går i favør av elgen. 5

9 VEDLEGG