Elgbeitetaksering Lyngen, Kåfjord og Nordreisa

Transkript

1 Elgbeitetaksering 2006 Lyngen, Kåfjord og Nordreisa 1

2 Forord Bakgrunnen for registreringa er at en vil se på hvordan dagens elgstamme står i forhold til totalt potensielt elgantall. Enkelte områder påståes å ha for mye elg i forhold til beitetilgang og taksten vil kunne gi en indikasjon på om dette stemmer. Rapporten er laget av skogbrukssjefen i Nord-Troms og de utvalgte områdene er deler av kommunene Nordreisa, Kåfjord og Lyngen. Områdene som er plukket ut er vinterbeiteområder der en vet at beitepresset er størst. Utvalget av prøveflater er gjort i samarbeid med lokale jaktlag og / eller grunneiere. Data fra rapporten vil kunne være grunnlag for videre forvaltningsplaner og oppfølging av beitesituasjonen i kommunene. Det forutsettes at jaktlagene og/eller grunneierne følger opp med framtidige data for å følge utviklingen av beitesituasjon i forhold til elgtall. Lyngen, Terje Størseth Skogbrukssjef distrikt VI - Troms. 2

3 Sammendrag...4 Innledning...5 Metode...6 Områdeutvelgelse...6 Biologi...6 Feltarbeid...7 Beregninger...7 Resultater...9 Artssammensetning...9 Beiteuttak...12 Resultater for de enkelte beiteområdene...15 Diskusjon...16 Beitesituasjon...16 Biologisk mangfold...18 Feilkilder...18 Konklusjon...19 Litteratur...21 Vedlegg 1: Kart over taksteringsområdet...22 Vedlegg 2: Navn og koordinater for hvert enkelt beiteområde...23 Vedlegg 3: Vekta beitegrad Kåfjord, Uløya og Rotsund...23 Vedlegg 4: Vekta beitegrad Lyngen

4 Sammendrag For å sikre en bærekraftig forvaltning av elgen i kommunene i Nord-Troms, har det vært viktig å få kjennskap til elgens vinterbeitetilgang og hva slags belastning dette medfører for vegetasjonen. I løpet av sommeren 2006 ble derfor utvalgte vinterbeiter i Lyngen, Kåfjord og Nordreisa undersøkt med tanke på elgens beitetilbud og beiteuttak. Beiteregistreringen er utført etter Knut Solbraas metode, hvor art og beitegrad blir registrert på takstflater. Denne registreringen gir informasjon om tilstanden for trær og busker som beites av elgen i løpet av vinteren, og kan danne grunnlag for videre forvaltning av elgstammen i områdene. Resultatene viser at elgen har et variert mattilbud, og at artsammensetningen også varierer i de ulike beiteområdene. Hovedtilbudet er bjørk, ellers varierer tilgangen til de andre artene fra område til område. På grunn av økonomiske hensyn er utvalget av prøveflateområder og dermed også datagrunnlaget noe tynt. Virkningen av dette antas å bety at en i enkelte delområder har en underrepresentasjon av skogtyper som vil være en vesentlig beiteressurs i vintersesongen. En antar derfor at kartleggingen for disse områdene vil vise et noe høgere beitetrykk en det som er reelt. Det er derfor viktig at det totale antall prøveflater som et minimum dobles for alle delområdene ved videre overvåkningstakst. Det vil også være viktig å få fanget opp underrepresenterte skogtyper der hvor disse er en beiteressurs. For området Ytre Lyngen virker det som vinterbeitepresset er forholdsvis lavt. Området tåler derfor en større vinterelgbestand. For områdene Indre Lyngen og Rotsund er utviklingen av relativ beitegrad for de forskjellige artene ganske lik. Dette på tross av at utvalget viser ulik opprinnelig fordeling mellom artene. Fellesnevneren er et forholdsvis lavt plantetall per dekar i forhold til de andre delområdene. Det antas at dette skyldes et mer reelt utvalg av prøveflater i forhold til elgens totale vinterbeitetilbud. Situasjonen for disse to områdene er at kartleggingen viser et tilnærmet optimalt forhold mellom elgbestanden og vinterbeitetilbudet. Den biologiske bæreevnen vil være sårbar for økning av vinterelgstammen og krever derfor tett oppfølging med åvervåkningstakster. Datamaterialet for delområdene Kåfjord og Uløya viser kraftig overbeite for foretrukne arter og noe beiting av ikke foretrukne arter. Selv om en ut fra utvalget prøveflater forventer at det reelle beitepresset er noe mindre, bør en se på tiltak som kan være med å bedre situasjonen. Særdeles viktig med overvåkningstakst der antallet prøveflater økes, og i større grad gjenspeiler elgens totale vinterbeitetilbud. Generelt kan en si at det virker som de beste vinterbeiteområdene blir hardest utsatt. I områder med mye god elgmat har beitepresset vært stort. Mens områder med mindre andel av, og lenger i mellom de foretrukne artene viser et noe lavere beitepress. 4

5 Innledning Viltforvaltninga har fra slutten av 1900-tallet utviklet seg til mer lokal forvaltning enn det som var tilfellet tidligere. I 2000 vedtok Stortinget endringer i viltloven og i 2001 kom en forskrift om kommunale viltfond. I 2002 trådte forskrift om utøvelse av jakt og fangst samt forvaltning av hjortevilt og bever i kraft. Forskriften legger nye føringer om fordeling av ansvar og roller i forvaltningen. Kommunenes ansvar ble da å omsette og konkretisere overordnede nasjonale mål gjennom planprosesser og egen aktivitet og prioriteringer. Målene inngår i de kommunale retningslinjer for elgforvaltning, og kommunene skal sammen med rettighetshaverne utøve den praktiske forvaltningen. All forvaltning av hjortevilt skal forvaltes med grunnlag i Viltloven av 29. mai 1981 nr. 38 og senere endring med følgende forskrift om forvaltning av hjortevilt og bever av 22. mars 2002 ne. 151 og forskrift om utøvelse av jakt og fangst av 22. mars 2002 nr I Viltlovens 1 finner vi: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Forvaltningen av viltet og viltets leveområde er basert på begrepet bæreevne og inkluderer en biologisk og en økonomisk del. Med biologisk bæreevne menes den tetthet av dyr som utnytter beitegrunnlaget best, dvs. så mye plantebiomasse som kan tas ut uten at det ødelegger for elgens framtidige beitegrunnlag. Bæreevnen er derfor bestemt av fortilgangen for elgen. Samtidig er man også interessert i å bevare det biologiske mangfoldet, dvs. optimal tetthet av dyr uten at dette reduserer mangfoldet av andre arter, variasjon innenfor artene og mellom dem og det miljøet de lever i. Med økonomisk bæreevne forstås antall dyr som gir størst total avkastning av elg og de bestandsproduksjoner som berøres av en elgstamme. Denne undersøkelsen omhandler den biologiske bæreevnen. Forvaltning av elgens produktivitet har til inntil ganske nylig mange steder vært basert på elgstammens størrelse og dens utvikling. Samtidig har en begynt å få forståelse av viktigheten av andre forhold som beitetilgang i en bærekraftig forvaltning av elgstammen. Når dyrene viser tegn på nedsatt produksjon og vekst kan dette tyde på at mattilgangen er for dårlig. I 1995 uttrykte Direktoratet for Naturforvaltning (DN) at det skulle skaffes mer kunnskap om beite- og skadesituasjonen i de viktigstevinterbeiteområdene for elg. DN ønsket dermed å trekke inn elgbeiteregistreringen som en viktig del av forvaltningen for å se på elgens bestandstørrelse. Den økte fokuseringen på beiteregistrering førte til at det i 2003 ble utarbeidet en standardmetodikk for elgbeitetakst av Knut Solbraa ved Norges Landbrukshøgskole. Som et direkte resultat av dette ble det vedtatt å undersøke de viktigste vinterbeiteområdene i Lyngen og i grenseområdet mellom Nordreisa og Kåfjord med en grunnlagstakst. Hovedformålet med beitetaksten er å få en indikasjon på hvordan dagens elgstamme står i forhold til den biologisk bæreevnen. Det ønskes å gi et målbart grunnlag for framtidige overvåkninger. Intensjonen er at framtidige overvåkninger skal utføres av jeger og/eller grunneiere. Dette kan bidra til bedre kunnskap om områdets biologiske og økonomiske bæreevne og dermed også forvaltning av elgstammen i framtida. 5

6 Metode Beiteregistreringen er gjennomført etter metode utviklet av Knut Solbraa ved Norges Landbrukshøgskole. På grunn av økonomiske hensyn har en ikke det antall prøveflater som et såpass stort område krever. En har derfor tatt for seg de områder der en vet at vinterbeitet foregår. Således forventer man en forholdsvis høy grad av beiting. Totalt er det tatt 640 prøveflater mens det anbefales minimum Med et større antall prøveflater er det derfor stor grunn til å anta at undersøkelsen ville vist lavere beitegrader. Skadeberegninger på gran og furu inngår ikke i denne presentasjonen. Områdeutvelgelse Utvalget av prøveflater er gjort ut fra kvalitativ metode. Det er dermed ikke et tilfeldig utvalg slik det fortrinnsvis bør være, bl.a. pga for lite utvalgsområder og begrensede ressurser. Områdene er utvalgt i samråd med lokale jaktlag. Tall fra undersøkelsen vil derfor ikke gi et godt inntrykk av totalt beitepress, men vil vise beitetrykket i pressområdene. Taktsområdene er delt i tre kommuner: Lyngen, Kåfjord og Nordreisa. Lyngen er delt opp i en indre og en ytre del. Nordreisa er delt opp i Rotsund og Uløya. Antall beiteområder for hver av disse delområdene er oppgitt slik: Delområde Indre Lyngen Ytre Lyngen Kåfjord Rotsund Uløya Antall beiteområder Tabell 1 Kart og liste over stedsnavn er oppgitt i vedlegg 1. Biologi Elgen lever av en rekke plantearter, men det er vinteren som utgjør den store utfordringen i matveien. Den har derfor utviklet en rekke tilpasninger som gjør at den kan overleve under slike vanskelige forhold, bl.a. kraftige, todelte kinntenner som er godt egnet til å rive sund og slite av skudd og kvister. Og det er dette som utgjør hovedføden for elgen om vinteren, i tillegg til at den også kan spise bark. Elgen foretrekker vier, rogn, osp og selje. Dernest kommer bjørk, einer og furu, mens gran, hegg og older (gråor) kommer nederst på preferanselista. Sammensetningen av elgens kosthold bestemmes også av næringsinnhold, fordøyelighet og tilgang som igjen påvirkes av snødybde. Dette påvirker igjen 6 Rogn

7 elgens aktivitetsmønster. Ved tilgang på lett tilgjengelige, næringsrike planter kan elgen dermed benytte mer tid på beiting, i motsetning til fattige beiter hvor elgen kanskje må bruke lengre tid på fordøyelse. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført i perioden 17. juli til 9. august 2006 for Kåfjord, Rotsund og Uløya, og i perioden 26. august til 2. september 2006 for Lyngenområdene. Arbeidet ble utført av Elisabeth Kjæreng. Det at feltarbeidet ble utført av en og samme person på alle takstflater medfører mindre grad av usikkerhet i datamaterialet. Registreringer på prøveflatene I hvert enkelt beiteområde ble det lagt ut et forband av prøveflater på 12, 5 m 2. Prøveflatene ligger med 40 meters mellomrom på takstlinjer med 50 meters avstand. Det ble registrert alt fra 11 til 34 prøveflater for hvert område. En prøveflate defineres av Solbraa ved å måle ut en sirkel med en radius på 1, 99 m. på hver prøveflate blir antall arter og beitegrad på disse registrert. Beitegrad defineres av Solbraa (2005) på en skala fra 1 til 4 på følgende måte: Beitegrad 1. Ingen eller ubetydelig beiting. Bare enkelte, spredte skudd kan være beitet. Beitegrad 2. Middels sterk beiting, rundt 1/3 del av kvistmassen ved beitetidspunktet er beitet. Beitegrad 3. Sterk beiting, plantene er kuet, men de fleste kan utvikle seg videre. Rundt 2/3 av kvistmassen er beitet. Beitegrad 4. Meget sterk beiting, plantene er sterkt nedbeitet og en betydelig andel er døende eller døde. Rundt 3/3 av kvistmassen er beitet. Omregnet til prosent vil dette bli: Beitegrad ,3 % Beitegrad 2 33,3 66,7 % Beitegrad 3 66,7 100 % Datamaterialet er også brukt til å beregne plantetetthet antall planter per dekar og beitegrad for de ulike artene i beiteområdene. Teoretisk kan hver enkelt plante tåle et uttak på mellom 40 til 50 %. Beregninger Totalarealet for hvert prøveflateområde er regnet ut etter følgende formel (Solbraa 2005): (12, 5 x antall prøveflater)/1000 Plantetetthet: antall planter i en art/daa. 7

8 Vekta beitegrad for hver art for hvert beiteområde beregnes slik: (Antall planter per art per prøveflate x beitegrad)/summen av antall planter Beitende elg i flersjikta skog. 8

9 Resultater Artssammensetning Følgende artssammensetning presenteres for hvert delområde. Indre Lyngen Indre Lyngen Planter/daa Bjørk Vier ROS Einer Older Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 1 Ytre Lyngen Ytre Lyngen Planter/daa 400,00 350,00 300,00 250,00 200,00 150,00 100,00 50,00 0,00 Bjørk Vier ROS Einer Older Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 2 9

10 Kåfjord Kåfjord 600 Planter/daa Bjørk Vier ROS Einer Older 0 Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 3 Uløya Uløya 600 Planter/daa Bjørk Vier ROS Einer Older 0 Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 4 10

11 Rotsund Rotsund 250 Planter/daa Bjørk Vier ROS Einer Older 0 Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 5 Presentasjonene viser at bjørk er den dominerende arten for alle beiteområder med unntak av Indre Lyngen, hvor ROS (rogn, osp og selje) er i overtall. ROS forekommer også i relativt store mengder i alle de andre delområdene, og for noen områder er det mye av vier og einer. Uløya var det eneste delområde med relativt stor forekomst av gran, men furu og gran er i de øvrige områder enten fraværende eller har så små forekomster at de ikke er tatt med i disse figurene. Plantetettheten varierer mellom de ulike delområdene. Indre Lyngen har en mer lik fordeling av arter, men lavere plantetetthet enn Ytre Lyngen. Ytre Lyngen har høyere plantetetthet, men domineres av bjørk, vier og ROS. Uløya er som nevnt eneste delområde med stor forekomst av gran, men domineres av bjørk. Vier er nesten fraværende her, og forekommer også i liten grad i Kåfjord og Rotsund. Uløya og Kåfjord har høy plantetetthet i motsetning til Rotsund, som domineres av bjørk, ROS og older. Totalt plantetall Tabellen under viser gjennomsnittlig totalt plantetall for hvert delområde per dekar uten fordelig på arter. Delområde Ant. planter pr. daa Indre Lyngen 594 Ytre Lyngen 765 Kåfjord 963 Uløya 994 Rotsund 508 Tabell 2 11

12 Beiteuttak Beitegrad for delområdene er presentert i figur Figurene viser uttak i forhold til tidligere viste plantetall. Bæreevnen for hver enkel art vil normalt ligge på mellom 40 og 50 %. Indre Lyngen Beitegrad Indre Lyngen (%) 80,0 70,0 60,0 Beiteuttak % 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 6 Ytre Lyngen Beitegrad Ytre Lyngen (%) Beiteuttak % Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 7 12

13 Kåfjord Beitegrad Kåfjord (%) Beiteuttak % 90,0 80,0 70,0 60,0 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 8 Uløya Beitegrad Uløya (%) Beiteuttak % 100,0 90,0 80,0 70,0 60,0 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 9 13

14 Rotsund Beitegrad Rotsund (%) 70,0 60,0 Beiteuttak % 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 Bjørk Vier ROS Einer Older Fig 10 Ytre Lyngen er eneste delområde med et beiteuttak godt under bæreevnen. For de øvrige delområdene er beiteuttaket på ROS på eller over bæreevnen. For Uløya og Kåfjord nærmer det seg beitegrad 4, mens Indre Lyngen og Rotsund er innen beitegrad 3. Beiteskader på gran ved Elvejordselva. 14

15 Resultater for de enkelte beiteområdene Beitetakstresultatene for de enkelte beiteområdene er i sin helhet presentert i : Vedlegg 3: Vekta beitegrad for Kåfjord, Uløya og Rotsund Vedlegg 4: Vekta beitegrad i Lyngen Indre Lyngen For Indre Lyngen ligger beiteuttaket for ROS mellom beitegrad 2, 5 til 3, 6 for alle beiteområder. I tillegg har Kuvatnet en beitegrad på 3, 7, og Skinnelv en beitegrad på 4 av vier. Sistnevnte har lav plantetetthet av vier. Øvrige arter og beiteuttak ligger godt under bæreevnen. Ytre Lyngen For beiteområdene her er det kun Kobbeneset som har beiteuttak av vier og ROS over bæreevnen, øvrige områder har lite eller ingen merkbar grad av beiteuttak. Kåfjord Beiteuttaket for ROS viser her for alle beiteområder en beitegrad fra 3 til nesten 4. På Spåkenes er uttaket av vier og older rundt bæreevnen. For øvrige arter er beitetrykket lavt. Uløya Her ligger beiteuttaket på ROS høyt over bæreevnen. Området Kjempebakken har også et uttak av vier som ligger rundt bæreevnen. Rotsund Også her er beiteuttaket av ROS på eller over bæreevnen for alle beiteområder, men ikke i så sterk grad som i nærliggende delområder. Beiteuttaket for øvrige arter ligger på beitegrad

16 Diskusjon Takstområdene i denne rapporten er tidligere presentert i delområder med geografisk nær beliggenhet. Dette bl.a. for å gjenspeile elgens trekkruter mellom ulike beiteområder. Videre i diskusjonen vil hvert enkelt beiteområde behandles enkeltvis eller sammen med nærliggende områder for å avdekke behovet for videre forvaltning. Ifølge Solbraa (2005) er det tre ulike veier videre etter en grunnlagstakst: Områder der det er fare for overbeiting overvåkes årlig. Fokus på viktige arter av trær og busker. Redusere beitepress ved uttak av elg. Områder med beiteuttak rundt bæreevnen overvåkes med to eller tre års mellomrom. Stabilisere eller svakt redusere beiteuttaket. Områder med beiteuttak langt under bæreevnen overvåkes kun ved økning i elgstammen. Beitesituasjon Delområder Oversikten for delområdene viser at selv om hovedtilbudet er bjørk, beiter elgen mest på rogn, osp, seljer og vier. Dette samsvarer med elgens beiteuttak på landsbasis. Beitetrykket på ROS og vier er ganske høyt i forhold til øvrige arter, noe som kan tyde på svært stasjonært vinterbeite eller at forekomsten av foretrukket føde er tilstrekkelig. Likevel er det grunn til å overvåke beitetrykket på ROS og vier videre, spesielt i områder med lav plantetetthet av disse artene. Økt beiteuttak av bjørk vil også være et faresignal. Overbeitet på ROS og vier viser at det er grunn til å opprettholde eller øke uttaket av elg i de fleste delområdene. Uløya utmerker seg spesielt i denne sammenhengen høg beitegrad på flere av artene. I noen beiteområder er det ikke registrert forekomst av vier. Om dette er resultat av overbeite eller naturlige variasjoner i planteforekomster vites ikke, men bør undersøkes og overvåkes videre. Opprinnelig skal en slik beiteundersøkelse gjøres i skog i hogstklasse 2 (yngre produksjonsskog). I og med forholdsvis laber skogaktivitet og dermed mye gammelskog i området ser en at større områder med ungskog beites forholdsvis hardt. Området som er undersøkt har også for et par delområder flersjikta skog, dvs. fleraldret skog der yngre busker vokser innimellom voksne trær. Denne skogtypen er underrepresentert i utvalget av prøveflater selv om den vil være et betydelig del av vinterbeitetilgangen. Indre Lyngen De utvalgte områdene i Indre Lyngen preges av forholdsvis lav plantetetthet og høyt beitetrykk på ROS. I beiteområdene Skinnelv, Årøybukt Elvejord og Kuvatnet er det spesielt høgt beiteuttak. I området Skinnelv står vier i fare for å beites helt ut, og for området Kuvatnet er beitetrykket på vier helt oppunder beitegrad 4. Årøybukt Elvejord har også høgt uttak av bjørk og older. 16

17 Ytre Lyngen For ytre Lyngen kan det synes som om kjerneområdet for elgen er Kobbeneset. Det er her både forekomst og uttak av vier og ROS er størst. I og med at taksten har tatt for seg områder der en forventer høgt beitetrykk, kan det virke som om at området ikke har særlig med vinterbestand. Kåfjord I de tre beiteområdene fra Olderdalen til Nordmannvik er det ikke registrert forekomst av vier. Det er ikke spesiell høy plantetetthet her, men likevel er beitetrykket på ROS over bæreevnen. For de to beiteområdene på Spåkenes er forekomsten av vier noe variert, med et beiteuttak på bæreevnen. Det samme gjelder for artene older og ROS. Beitetrykket for disse beiteområdene bør ikke økes. Djupvik har høyeste plantetetthet av bjørk av alle beiteområder, og har dermed et lavt totalt beitetrykk. Uløya Uløya har de to beiteområdene med høgest plantetetthet og høgest beitetrykk. Det som er spesielt er at det er lite vier her, og der det forekommer, beites det på grensen av bæreevnen. Uløya har også høyest beitegrad på bjørk. Rotsund Rotsund er delt opp i fem beiteområder med relativt lav plantetetthet, hvorav to ikke har registret vier. I disse to beiteområdene er det også noe beiting på bjørk, men foreløpig ikke i så stor grad at det utgjør et faresignal. Også i disse områdene er beitetrykket på ROS og vier over bæreevnen. 17

18 Biologisk mangfold I områder med høyt beitetrykk på arter med lav forekomst er det viktig å overvåke beitesituasjonen. Disse kan stå i faresonen for å forsvinne eller at få store individ eller livsløptre - vil finnes. Dette får igjen følger for andre arter som er avhengige av disse plantene, som for eksempel sopp, mose, lav, insekter og andre organismer. Ved redusert beitetrykk i de mest utsatte områdene vil de mest nedbeitede artene få mulighet til å ta seg opp igjen, slik at andelen av fullvoksne individ kan øke. Feilkilder Det er ikke registrert høydeintervaller på noen av takstflatene, og dette gjør det vanskelig å anslå overlevelsesgraden på de artene med høyest beitetrykk. Planter over 4 meter er påvist å overleve enhver beiting av skudd, mens minimumshøyden er av Solbraa satt til 0,6 m. Granmo (2004) antyder at denne minimumsgrensen kan være for lav for nord-norske vinterforhold, og at dette kan føre til overestimering av antall beiteplanter og trolig underestimering av beitetrykk. Dette vil altså variere med snødybde fra år til år. Inntrykket fra feltarbeidet viser beiting også på de laveste høydeklassene. Likevel, for å kunne si noe mer om beitetrykk og i hvilken høyde den hardeste beitingen foregår, bør derfor høydeintervall tas med i videre overvåkingstakster. Dette vil kunne være viktig informasjon i forhold til å ta hensyn til kultivering av elgbeite. 18

19 Konklusjon Målet med beitetakseringen var en kartlegging av elgens beitetilbud om vinteren, og å anslå beitetrykket i disse beiteområdene for å sikre en bærekraftig forvaltning av elgstammen og dens leveområder. Denne grunnlagstaksten danner grunnlag for videre overvåkingstakst, og det anbefales at alle beiteområder, med unntak av Ytre Lyngen, blir fulgt opp med overvåkingstakster med minimum 2 3 års mellomrom. Overvåkningstakstene bør øke antall prøveflater og prøve å få med skogtypen med flersjikta blandingsskog. Overvåkningstakstene bør også utvides i forhold til å få med høydeklasser i datamaterialet. Slik grunnlagstaksten forligger i dag er antallet prøveflater for lite til å med sikkerhet kunne lage noen god konklusjon for hvert enkelt område. Kommentarene for hvert delområde må derfor bli litt vage. Disse konklusjonene kan antydes ut fra registrerte resultater: Indre Lyngen Delområdet med flest prøveflater. Sammenlignet med flere av de andre delområdene har en her fått forholdsvis lavt plantetall per dekar. Dette indikerer at en i større grad har fått med noe registrering i den flersjikta blandingsskogen. Dette gir seg også utslag i artssammensetningen, tatt i betraktning at det kun registreres busker med under 4 meters høyde. Beitetrykket på de foretrukne artene (vier, rogn, selje og osp) er høgt. Vier er på enkelte av prøveflatområdene nesten bortbeitet og beite uttaket på ROS ligger i overkant av hva disse artene vil tåle over lenger tid. En ser også innslag av noe beite på de ikke foretrukne artene. Datamaterialet er noe tynt for å kunne konkludere med større uttak av elg i området, men kartlegginga tyder på at en bør være særdeles forsiktig med å øke den lokale elgstammen yterligere. Ytre Lyngen Utvalget av prøveflateområder indikerer at området er dominert av bjørk med godt innslag av vier og ROS-artene. Også her er datamaterialet noe tynt, men siden kun et av fire prøveflateområder (Kobbneset) utmerker seg med beitetrykk opp mot bæreevnen, kan dette tyde på forholdsvis lite vinterbeitetrykk. En kan derfor med rimelig sikkerhet, si at delområdet tåler en større vinterbestand av elg. Om en ser bort fra elgens trekkmønster i området, vil det derfor ut fra prinsippet med økonomisk bæreevne, være gunstig å holde litt igjen på avskytinga i området. Kåfjord Delområdets geografiske utstrekning er fra rett nord for Olderdalen, til og med Spåkenes over kommunegrensa til Nordreisa. Så å si alle arter (inkl. gran og furu) på samtlige prøveflateområder har større eller mindre grad av beiting. Det er spesielt prøveflateområdene på Spåkenes som utmerker seg med høgt beitetrykk. Totalt plantetall per dekar indikerer at 19

20 ungskogflater (hkl. 2) er overrepresentert i utvalget. Det reelle beitetrykket kan derfor ligge noe under det registreringen viser. Uansett, med beitetrykk langt over bæreevnen for de foretrukne artene, bør en se på mulighetene for å redusere elgbestanden i tilsigsområdet. Eventuelt kan tiltak med elgbeitekultivering prioriteres. Uløya Delområdet har dessverre kun 2 prøveflateområder, men tendensen er meget lik situasjonen på Spåkenes. Plantetall per dekar indikerer overrepresentasjon av ungskogflater og alle arter er i større eller mindre grad preget av beiting. Kunklusjonen blir derfor den samme som for delområdet Kåfjord. Det er også et sterkt ønske om flere prøveflateområder under oppfølgingstakst for å kunne få sikrere tall på beitepresset. Rotsund Som for delområdet Indre Lyngen, viser datamaterialet forholdsvis lavt plantetall per dekar. Selv om prøveflatene her viser en annen opprinnelig artssammensetning, er den prosentvise andelen beitet av elg veldig lik. Også her bør en være særdeles forsiktig med å øke den lokale elgstammen ytterligere. Områdets geografiske nærhet til områder som er overbeitet gjør at en bør følge ekstra godt med beitesituasjonen. Området må ansees som sårbart. 20

21 Litteratur Andersen, R., Jacobsen, H Norges dyr. Pattedyr 2. Cappelen. Granmo, L. P Taksering av vinterbeite for elg. Tromsø kommune, plan og næring. Solbraa, K Veiledning i elgbeitetaksering. Skogbrukets kursinstitutt. 21

22 22

23 Vedlegg 2: Navn og koordinater for hvert enkelt beiteområde: Nr: Navn: Koordinat: Kompasskurs: 1 Djupvik. UTM 34W Spåkenes. UTM 34W Spåkenes ved øra. UTM 34W Olderdalen - Sagatun. UTM 34W Olderdalen -Russelva. UTM 34W Nordmannvik. UTM 34W Uløya, Kjæmpebakken. UTM 34W Uløya, bak idrettsplassen. UTM 34W Rotsunddalen vest. UTM 34W Rotsund - Midtelva. UTM 34W Rotsund. UTM 34W Rotsunddalen, Ø. Gården. Koordinat mangler fra feltarbeid Rotsundelv ved hoppbakken. UTM 34W Fjellheim - Polleidet. UTM 34W Karnes ved Solvang. UTM 34W Seidihytta. UTM 34W Årøybukt - Elvejord. UTM 34W Skinnelv. UTM 34W Kuvatnet. UTM 34W Jægervatn. UTM 34W Kobbeneset. UTM 34W Stormyra - Sørlenangsbotn. UTM 34W Sørlenangen. UTM 34W

24 Vedlegg 3: Vekta beitegrad Kåfjord, Uløya og Rotsund: Vekta beitegrad Kåfjord Furu Gran Bjørk Vier ROS Einer Older 1 Djupvik 2,2 * 1 1 2,9 * * 2 Spåkenes * * 1,01 2,55 3,91 1,5 2,83 3 Spåkenes ved Øra * 1,86 1,7 2,61 3,92 * 2,44 4 Olderdalen Sagatun * * 1 * 3,03 1,07 * 5 Olderdalen - Russelva 1,5 1 1,12 * 3,78 1,03 1,27 6 Nordmannvik 1 1,23 1,14 * 3,07 1 1,59 Sum snitt 1,57 1,36 1,16 2,05 3,44 1,15 2,03 Uløya Furu Gran Bjørk Vier ROS Einer Older 7 Uløya, Kjempebakken * 1,24 1,61 2,5 3,61 * 1,98 8 Uløya, bak idrettsplassen * 1,5 1,57 * 3,82 1,29 * Sum snitt * 1,37 1,59 2,5 3,72 1,29 1,98 Rotsund Furu Gran Bjørk Vier ROS Einer Older 9 Rotsunddalen vest 1 * 1,32 * 2, Rotsund Midtelva * 1 1,24 * 3,19 1 1,23 11 Rotsund * * 1,14 2 2,72 1 1,12 12 Rotsunddalen, Ø. Gården 1 * 1,2 2 2,5 1 1,41 13 Rotsundelv ved hoppbakken * ,32 * 1,02 Sum snitt 1,00 1,50 1,18 2,00 2,88 1,00 1,16 24

25 Vedlegg 4: Vekta beitegrad Lyngen: Vekta beitegrad Indre Lyngen Furu Gran Bjørk Vier ROS Einer Older Andre* 14 Fjellheim Polleidet 1 * 1 1,67 2,75 * 1,26 2,36 15 Karnes ved Solvang * * 1 1,4 2, ,17 16 Seidihytta 1 * 1,16 2 3,41 1,05 1 * 17 Årøybukt Elvejord * * 1,77 1 3,59 1 1,78 * 18 Skinnelv * * 1,19 4 2, * 19 Kuvatnet * * 1,1 3,71 2,96 * 1,67 * SUM SNITT 1 * 1,20 2,30 3,02 1,01 1,29 1,77 Ytre Lyngen Furu Gran Bjørk Vier ROS Einer Older Andre* 20 Jægervatn * 1 1 1,06 1, * 21 Kobbeneset 1 * 1 3,22 3,1 1 1 * 22 Stormyra Sørlenangsbotn * * 1 1 1,13 * * 1 23 Sørlenangen * * 1 1,88 1, * SUM SNITT ,79 1, Andre* = Hegg og dvergbjørk 25