FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE VESTA VERDIGJENSTAND

Transkript

1 FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE VESTA VERDIGJENSTAND Tap av ur som var registrert stjålet fra tidligere eier NL avt.l str.l Sikrede (f. 1971) kjøpte en Rolex gullklokke for kr av E, som han via en bekjent hadde kommet i kontakt med. Salget ble gjennomført på et hotell, og klokken ble betalt kontant. Den mistet sikrede klokken under bading og fremmet krav om erstatning via sin verdigjenstandforsikring i Vesta. Etter nærmere undersøkelser ble det avdekket at klokken tidligere var kjøpt av P hos urmaker i Oslo og at klokken var meldt stjålet i april Vesta avslo erstatningskrav og anførte at sikrede ikke hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet ved kjøp av klokken. Selskapet påberopte NL og avt.l. 36 som grunnlag for at selskapet ikke var bundet av forsikringsavtalen, og anførte dessuten at en utbetaling fra Vesta ville være i strid med str.l. 317 om hvitvasking av penger. Selskapet anførte også at sikrede ikke hadde lidd et økonomisk tap da han mistet klokken, idet sikredes tap oppstod den dagen han betalte for en klokke han aldri ville bli rettmessig eier av. Sikrede anførte at han hadde vært i god tro ved kjøp av klokken, at klokken var anskaffet med hvite penger og at selskapet ikke hadde grunnlag for å tilsidesette forsikringsavtalen. ANTATT ØKONOMISK OMFANG: Ca kr Forsikringsskadenemnda bemerker: Etter nemndas mening er et av hovedspørsmålene i denne saken om sikrede var å anse som rettmessig eier av klokken da den ble borte under bading. Han vil være rettmessig eier dersom han har ervervet klokken i aktsom god tro, og denne ikke var fravendt rette eier ved tyveri, brukstyveri, ran eller annen vold eller trussel om vold, jfr. lov om godtroerverv av løsøre 2. Det er på det rene at klokken var meldt stjålet i april Den opprinnelige eieren har fått ubetalt erstatning av sitt forsikringsselskap i den forbindelse. Det innebærer at eiendomsretten er gått over til dette selskapet i og med erstatningsutbetalingen. Spørsmålet er om sikrede har ekstingvert selskapets eiendomsrett. Etter nemndas mening er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort i forhold til reglene om godtroerverv av løsøre at klokken ble stjålet fra den tidligere eieren. Straffesaken mot mulige gjerningsmenn er henlagt etter bevisets stilling. Etter den beskrivelse som er gitt av hva som skjedde da klokken ble borte fra den opprinnelige eieren, er det etter nemndas oppfatning like gjerne tale om underslag som tyveri. Nemnda legger vekt på at den opprinnelige eieren tok av seg klokken mens han sto i baren på et utested og at hans "barkamerat" tok klokken og ga den videre til andre hvoretter den ble borte. Etter nemndas oppfatning er det imidlertid like sannsynlig at vi i denne forbindelsen står overfor et forsikringsbedrageri. Selgeren som solgte klokken til sikrede, har opplyst at han Side 1 av 7

2 kjøpte denne av rette eier som kunne dokumentere at han hadde kjøpt den hos en navngitt urmaker. Nemnda finner ikke spesiell grunn til å betvile denne uttalelsen. Det er ikke helt ukjent at en klokke eller annen verdigjenstand meldes stjålet for så å dukke opp igjen på tilsvarende måte som i denne saken. Måten klokken i denne saken opprinnelig ble borte på, gir i seg selv grunnlag for mistanke. Denne mistanken styrkes ved at første eier, som altså meldte klokken stjålet og fikk utbetalt erstatning for den fra sitt forsikringsselskap, i samtale med utreder nå etter siste tyveri, opplyste at han ikke hadde fått erstattet klokken. Legges dette til grunn, og det er etter nemndas mening like sannsynlig som at det er tale om et tyveri, er sikrede rette eier av klokken dersom han kjøpte klokken i aktsom god tro. Nemnda mener at sikrede var i god tro da kjøpet fant sted. Det er fullt lovlig å kjøpe en verdifull klokke brukt, og nemnda kan ikke finne noe spesielt påfallende når det gjelder hvordan handelen i denne saken kom i stand. I tillegg til å undertegne kjøpekontrakten, la selgeren frem en takst utført av urmakeren som i sin tid solgte klokken. Under disse omstendighetene mener nemnda at sikrede ikke kan bebreides for uaktsomhet i forbindelse med kjøpet. Selskapet har etter dette uansett ikke godtgjort med den overvekt av sannsynlighet som må kreves for å avslå å dekke tapet av forsikret gjenstand, at ikke sikrede var blitt rettmessig eier av klokken. En erstatningsutbetaling til sikrede vil da ikke innebære en overtredelse av str.l. 317 eller annen form for hvitvasking. Konklusjon: Sikrede gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Lundgaard (formann), Engstrøm, Herredsvela, Bergseng Mælan og Skofteland. Sekretariatets redegjørelse i FKK sak IR(HM) av Saken gjelder anvendelsen av Vestas pkt fremgår at selskapet erstatter: plutselig og uforutsett skade av ytre årsak på forsikret ting. verdigjenstandforsikringsvilkår. Av vilkårenes Videre gjelder saken Vestas anvendelse av NL 5-1-2, avt.l. 36 og str.l 317. Tvistespørsmålet er om selskapet kan avslå å utbetale erstatning for dekningsmessig skade under verdigjenstandforsikring med den begrunnelse at forsikret klokke tidligere var meldt stjålet. Sikrede (f. 71) kjøpte en Rolex Yacht-Master gullklokke for kr Før kjøpet fikk han en verdivurdering av urmaker i Oslo, som anga klokkeprisen pr. katalog til kr Den mistet sikrede klokken under bading, og han fremmet krav om erstatning iht. forsikringsavtalen i Vesta. Selskapet gjennomførte samtale med sikrede , og det siteres fra signert referat, vedrørende anskaffelsen av klokken: Side 2 av 7

3 Når det gjelder inntekts- og formuesforhold, opplyser ft. at han i 2001 hadde rundt kr ,- i inntekt, og i år havner han på rundt kr ,-. Han har ikke registrert formue hos likningsmyndighetene. Når det gjelder det angjeldende uret, kjøpte ft. dette i Oslo av E. Ft. har selv trodd at navnet var E, men han er ordblind og er under samtalen blitt gjort oppmerksom på at navnet er... Ft. kjenner ikke E personlig. Ft. hadde vært på jakt etter denne type ur i to år da han fikk kjennskap til at E. hadde et til salgs. Ft. har ansatt i sitt firmaet, og ft. kom i kontakt med ham for et par år siden da de to begge var ansatt i firma... Ft. kjenner ikke E personlig, og det er ikke en person han har omgang med. Ft. reiste i ens ærend til Oslo den for å kjøpe uret. Ft. ble kontaktet av F (vekter)... F opplyste at E hadde et slikt Rolex ur til salgs. Dermed ringte ft. til E. på forhånd og avtalte handelen. Ft. tok fly til Oslo, og returnerte til Bergen med fly samme dag. Ft. møtte E. på hotell, hvor handelen skjedde. Ft. benytter seg av firmaavtale med (hotellet). og det var naturlig å møte E der. E foreviste uret og de to dokumentene som er sendt til Vesta, selve salgskontrakten og en prisbekreftelse fra urmaker. Dette ble overlevert til ft. Ft. betalte beløpet på kr ,- kontant. Beløpet bestod av 1000 kr. sedler, som ble tatt ut i (bank på kjøpesenter). Han mener å huske at beløpet ble tatt ut i to omganger, uten at ft. kan si noe om fordelingen på uttakenes størrelse. Årsaken til at beløpet ble tatt ut i flere omganger var at det var begrenset hvor mye banken sitter med av kontanter. Kontrakten fra E. ble skrevet der og da, og overlevert til ft. Når det gjelder urets opprinnelse, fikk ft. opplyst av E at det var han selv som opprinnelig kjøpte uret hos urmaker i Oslo, slik at det ikke har vært andre eiere. E. sa at uret var ca. 2,5 år gammelt. Ft. mener at denne type ur kostet rundt kr ,- i -99. Han har fulgt litt med på prisene opp igjennom. Ft. har ikke hatt Rolex ur tidligere. Pr. i dag har han en Rolex Oyster, kopi i stål, som ft. har kjøpt i Thailand. Når det gjelder E, beskriver ft. ham som i begynnelsen av 30-årene, kraftig bygget (trent seg stor), rundt 185 cm. høy, kortklipt (mulig mørk blond), ikke skjegg/bart, østlandsdialekt, ukjent adresse men høyst trolig innen Oslo kommune. Ft. tror han er sluttet i sikkerhetsbransjen, og antar at han er rørlegger. Ft. kan ikke si med sikkerhet om han har snakket med E etter handelen. Etter handelen har ft. vært innom urmaker i Bergen og fått utført reparasjon på klokken. Dette kan ha vært anslagsvis to mnd. etter handelen. Ft. er usikker her, men viser til forretningen og hva de har notert seg. Det som måtte gjøres var å skifte glass, samt ta en vanlig service på den. Klokken fungerte da han overtok klokken, og han benyttet glasskiftingen til å ta en service. Ft. vet at slike klokker bør til service minst hvert 5 år for å holde verdien. Han betalte kr 5800,- for arbeidet/utskiftingen. Ft. kan ikke huske om det var før eller etter reparasjonen/servicen at han tegnet forsikring på uret. Han kjenner en ansatt i Vesta som ordner med forsikringene... Ft. ringte direkte til ham og fikk tegnet forsikringen på uret, samt på motorsykkelen hans, en XL crossykkel. Ft. sendte inn dokumentasjon for uret, kontrakten og prisbekreftelsen. I forbindelse med undersøkelser vedrørende skadesaken, avdekket Vesta at klokken tidligere var kjøpt av P hos urmaker i Oslo og at klokken i april 00 var meldt stjålet fra restaurant i Oslo. At klokken var meldt stjålet, fikk Vesta oppgitt av urmaker, og politiet bekreftet senere at tyveriet var anmeldt. Den avslo Vesta sikredes erstatningskrav og anførte at han ikke hadde vært tilstrekkelig aktsom mht. hvor klokken stammet fra, bl.a. fordi klokkens sertifikat ikke fulgte med ved kjøpet. Videre viste selskapet til at en utbetaling av erstatning ville være i strid med str.l. 317 om hvitvasking av penger. Etter at sikrede kontaktet advokat, påberopte Vesta også NL og avt.l. 36 som grunnlag for at selskapet ikke var ansvarlig etter forsikringsavtalen. Selskapet anførte videre at sikrede ikke hadde lidt noe dekningsmessig tap da han mistet klokken, idet sikredes tap oppstod den dag han betalte for en klokke han aldri ville bli rettmessig eier av. Sikrede bestred selskapets standpunkt og anførte: Rettslige anførsler: Klokken er forsikret iht. vedlagte vilkår. Det skal ved tap utbetales en erstatning. Klager ønsker utbetaling i samsvar med verdivurdering vedlagt, Kr Da med fradrag for egenandel. Det er sjelden man ser så mye uheldige rettslige resonnement presentert under ett, som i innklagedes svarskriv i saken. Side 3 av 7

4 For det første er det ikke vist til forsikringsavtalen eller forsikringsavtaleloven for hvordan man skal makte å anse denne forsikringsavtalen som ikke bindende. Man finner derfor ikke et slikt grunnlag for å avvise kravet fra klager. Følgelig må jeg komme til at det er inngått en rettsgyldig avtale om å forsikre et formuesgode, på de premisser at forsikringstager mener å være rette eier, og denne betaler over tid en premie for å sikre gjenstanden og dens verdi. Så tapes uret. I NL omtales at avtaler i strid med lov ikke er bindende. Det er ikke påvist noen lovstridighet ved det i seg selv å forsikre et ur. Det er for så vidt heller ikke straffbart å forsikre et stjålet ur. Man sikter her til avtaler som det finnes konkret lovregulering mot. Videre er det etter NL ikke bindende å inngå avtaler som strider mot ærbarhet. Jeg kan ikke se hvordan det ikke er ærbart at en forsikringstager presenterer et ur til forsikring og får godtatt sin søknad om dette fra innklagede. Jeg ser ingen ærbarhet som er krenket. Jeg ser under ett ikke hvordan NL kan forhindre at denne avtale er bindende for innklagede. Videre viser innklagede til avtalelovens 36. Her bemerkes at man ved vurderingen må dra inn hvor vidt klokken i det hele er stjålet, og ikke minst om klager visste dette da han sikret klokken. Jeg kan ikke se at det er dokumentert, eller i det hele hvordan hele avtalekonstruksjonen rammes av avtalelovens 36. Videre må dras inn at avtalelovens 36 sitt virkeområde ikke er i de situasjoner der man anvender den på den profesjonelles side og overfor forbrukeren. Dette er en regel som i hovedsak er tiltenkt å verne forbrukeren overfor den profesjonelle. Uansett har man ikke dokumentert hva som er urimelig ved avtalen, ikke minst tatt i betraktning at man ikke har sannsynliggjort at klager var i annet enn god tro da han skaffet seg den forsikrede klokken. Så ender man opp med en heller formløs henvisning til at klager i hvert fall har overtrådt straffelovens 317, uten i det hele å kjenne til omstendighetene for kjøpet, og uten i det hele å foreta annet enn en privat prejudisiell vurdering av omstendighetene ved kjøpet - hvor man konkluderer med at dette var et heleri. Dersom intet av dette skulle føre frem, tar man til slutt den vinkling at klager uansett ikke har hatt et tap. Her vil jeg innvende at klager har kjøpt og betalt for en vare han antok var lovlig. Videre vil jeg anføre at han da hvis han skulle levere klokken tilbake til en påstått rette eier, hadde hatt et krav å rette mot sin selger som følge av manglende rettslig råderett. Dette må regnes som et tap, som han da hadde hatt - uansett. Til sist bemerkes det underlige i at Vesta som har forsikret klokken, nå velger å se på dette som en sviktende premiss for avtalen. Dette var en rettsugyldig avtale synes det som man mener, og betaler sikrede tilbake hans betalte forsikringspremie. Jeg bemerker at de opplysninger Vesta gir om sakens behandling hos politiet ikke er dokumentert. Det vises til et saksnummer. Jeg vil anta at det i saken skal foreligge opplysninger om den klokke saken angår, samt hvem som var anmeldt, fornærmet og evnt. forsikringsselskap i den saken. Det er begrenset innsyn i slike politidokumenter.. Oppsummering: Det er min klare oppfatning at sikrede i god tro har anskaffet seg - og sørget for verdivurdering av - ett ur som han fikk forsikret hos innklagede. Premissene for avtalen er at uret, slik han presenterte det, var forsikret. Dersom det for eksempel tapes, skal klager derfor ha dekning for verdien han har forsikret. At man senere avdekker muligheten av at uret er stjålet, endrer ikke på dette utgangspunkt. Avtalen mellom partene innebærer å forsikre en verdi mot en gitt premie. Denne vil ikke innklagede bidra til å oppfylle. Videre må det stilles visse krav til hvordan innklagede kan unndra seg dette ansvar. Det vises her til at man kun viser til en anmeldt sak, at man viser til et saksnr. hos politiet, og at man nærmest utleder som en premiss for sitt avslag at klager skal ha opptrådt slik at han har kommet i straffeansvar etter str.l. 317 da han handlet det forsikrede uret. Sikrede påberopte også ut som støtte for sitt syn. Det siteres: For undertegnede fremstår det fremlagte eksempel fra praksis som svært parallelt til den sak sikrede er gjenstand for. I denne avgjørelsen er det også tema at den sikrede gjenstand skal være kjøpt i en slik situasjon at det skal gi sikrede grunn til å bli fanget opp av straffelovens 317, slik at vedkommende i realiteten gjorde seg skyldig i heleri ved anskaffelsen av det sikrede gode. Parallellen til sikrede sin sak skal være at sikrede i den situasjon hvor han kjøpte det sikrede Rolex ur, skal ha overtrådt straffeloven 317. Videre skal det da være umulig for forsikringsselskapet å utbetale erstatning til den som etter selskapets oppfatning har gjennomført og/eller videreført den straffbare handling. I det fremlagte eksempel fra sak 3600, verdisak, er det på første side understreket følgende: "Bull 1. c. nevner at selskapet nok må finne seg i å utbetale erstatning for en sykkel som er stjålet, når det er tegnet forsikring på den, men selvsagt ikke til fordel for tyven." Side 4 av 7

5 I dette tilfellet er det på det rene at de aktuelle smykker er forsikret spesielt uten at selskapet i den forbindelse fant grunn til å stille spørsmålstegn når det gjaldt opprinnelsen. Videre viser man til at sikrede også kan fremlegge kvittering for gjenstander som sikrede har kjøpt, og det påpekes at selskapet uten videre for disse gjenstander må ha plikt til å utbetale erstatning. Det påpekes også at den omstendighet at gjenstanden er kjøpt utenfor vanlige omsetningskanaler, ikke skal være tilstrekelig til at straffelovens 317 kommer til anvendelse, eller til at den forsikrede sin interesse ikke skulle være lovlig. Det er særlig sentralt når Forsikringsklagekontoret i den tidligere praksis, påpeker at det må kreves at selskapet har sannsynliggjort at de aktuelle gjenstander er stjålet eller kommet til sikredes besittelse gjennom en ulovlig handling. I bunn og grunn beror dette tema på hvorvidt man kan knytte en slik mistanke om et straffbart forhold til sikrede, eller om man med tilstrekkelig tyngde av sannsynliggjøring kan si at han har gjort seg skyldig i et heleri. Forsikringsselskapets tankegang synes å være at en slik lovstridig handling er begått, slik at selskapet ikke er forpliktet til å dekke det tap han har lidt ved at gjenstanden er tapt. For undertegnede fremstår argumentasjonen til Vesta som uforståelig. Jeg skal ikke bestride og kan ikke bestride ut fra min kjennskap til urets opprinnelse, at dette er stjålet. Imidlertid vil jeg påpeke, på lik linje med det fremlagte eksempel frå praksis, at vi ikke har noe grunnlag for å hevde at sikrede utviste noen som helt uaktsomhet i forbindelse med at han anskaffet seg det aktuelle Rolex ur. Det er et krav for å rammes av straffelovens 317 at man ved anskaffelse av gjenstander som senere viser seg å være stjålne, kan klandres for ikke å ha hatt forståelse for dette. Dette betyr i klartekst at man må kunne klandre heleren for å kunne si at denne har utført en lovstridig handling. Dette på tross av at gjenstanden som er kjøpt, i dette tilfellet et Rolex ur, senere viser seg å være stjålet. Budskapet i det eksempel fra praksis som Forsikringsklagekontoret har fremlagt, er nettopp at det skal atskillig til at selskapet skal kunne avslå å utbetale etter en lovlig tegnet forsikring når det er inntruffet et forsikringstilfelle. Det selskapet ikke kan gjøre seg til herre over, er hvorvidt sikrede i dette tilfellet har utvist slik uaktsomhet som straffeloven 317 krever. Det blir ren spekulasjon når forsikringsselskapet gjør seg til dommer over dette, og legger til grunn at den stjålne gjenstanden her har vært gjenstand for heleri. Tvert i mot har sikrede opptrådt på alle måter forstandig og sikret seg at den gode tro er tilstede ved sitt kjøp av Rolex ur. Man vil se av vedlegg til den opprinnelige klage at sikrede sikret seg kvittering fra den person som solgte uret til ham, E. Videre vil man se at sikrede på samme tid, oppsøkte urmaker, for å få en verdivurdering av uret. Sikrede er velkjent med at slike ur kan verdivurderes av profesjonelle urmakere, men han er også kjent med at slike ur er registrerte og at ulovlige ur vil bli avdekket i en slik prosess. Med en slik viten henvendte sikrede seg til urmaker. Det blir da en svært anstrengt tankegang at sikrede i forbindelse med kjøpet, der han skaffet seg kvittering, samt i forbindelse med verdivurderingen, som han vet innebærer at uret blir registrert, skal ha utvist den uaktsomhet som straffeloven 317 krever. Jeg vil så ta for meg straffeloven 317 og det objektive gjerningsinnhold. Regelen rammer den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller som yter bistand til å sikre dette utbyttet. Slik jeg ser det har sikrede tatt kontakt med Vesta for å få den aktuelle Rolex klokke forsikret. Dersom det foreligger et utbytte av en straffbar handling, må dette være uret i seg selv. Jeg kan ikke se at forsikringsselskapet har mottatt eller skaffet seg del i utbyttet av en slik handling. Imidlertid må temaet bli om han er med på å sikre utbyttet for en annen ved å forsikre det. For meg fremstår det ikke slik at straffebestemmelsen rammer det å forsikre gjenstanden. Når lovgiver bruker uttrykket "sikre utbyttet" i straffeloven 317, er dette nærmere oppregnet senere i bestemmelsens 1. ledd. Det alene å sikre uret mot tap, kan jeg ikke se er omfattet av bestemmelsen sitt gjerningsinnhold. Det foreligger ingen objektiv overtredelse av bestemmelsen, og det kan da heller ikke foreligge en subjektiv overtredelse... Videre viser forsikringsselskapet til NL 5-1-2, og gjør sannsynligvis gjeldende at en slik forsikringsavtale skal være stridende mot lov. Jeg kan på ovennevnte bakgrunn ikke se at forsikringsavtalen i seg selv er lovstridig. Av samme grunn vil også avtaleloven 36 være ikke anvendelig. Den handling forsikringsselskapet har gjort seg skyldig i, er å forsikre et gode på vegne av godtroende kjøper, sikrede. En slik avtale gir etter forsikringsavtalen i seg selv en forpliktelse til å erstatte uret dersom det skulle komme bort. Jeg har heller ingen tro på at Forsikringsklagekontoret så kort tid tilbake som i år 2000, ikke skulle ha gjort seg slike tanker i forbindelse med det eksempel fra praksis som er lagt frem for partene. Tilfellet er helt parallelt med nærværende sak, og det må forventes at man avsier en avgjørelse i tråd med det resonnement som fremkommer i det fremlagte dokument. Jeg ser med en viss undring at Vesta påpeker til sist i sitt brev at forsikringspremien er refundert i sin helhet. Til dette skal bemerkes at Vesta uten å ha avtale med undertegnede, refunderte beløpet til vår klientkonto. Jeg påpeker at refusjon ble foretatt uten at verken forsikringstaker eller hans advokat var Side 5 av 7

6 informert om dette. For meg fremstår dette helt klart som et forsøk på å handle i samsvar med den oppfatning man innehar, for så i ettertid å styrke sitt eget standpunkt gjennom handlingen. Forsikringspremien beror på denne klientkonto. Forsikringstaker ville ikke ha noe med beløpet å gjøre. For ham er fortsatt uret forsikret, og han krever erstatning for uret umiddelbart. Til sist skal bemerkes at Vesta forsikring AS fortsatt ikke har dokumentert i det hele at det ur vi omtaler i det uendelige, faktisk er stjålet. Jeg har tidligere bedt om dokumentasjon for at uret er stjålet, samt hvordan slik dokumentasjon er fremkommet fra hvilken tjenestemann i politiet. Slik dokumentasjon er ikke fremkommet Vesta fastholdt sitt standpunkt og hadde slik merknad til påberopelsen av ut. 3600: Jeg vil nedenunder redegjøre for de straffe- og sivilrettslige sider ved den aktuelle hvitvaskingssaken og underveis kommentere den vedlagte nemndavgjørelse. 1. Den strafferettslige siden - straffelovens 317 I henhold til straffelovens 317, er det ulovlig å yte bistand til å sikre et utbytte av en straffbar handling ved for eksempel å "konvertere" utbyttet. Alle i samfunnet har et ansvar i forhold til denne bestemmelsen - både i næringslivet og privat. Bestemmelsen rammer også kjedeheleri, jf. Ot.prp. nr. 53 s. 26. Skyldkravet er uaktsomhet, jf. 317, 5. ledd. I Vestas sak er primærlovbruddet tyveri. Det vises til at det er dokumentert at klokken i sin tid ble stjålet av rette eier. Klokken er således å anse som "utbytte av en straffbar handling". Dette i motsetning til saken behandlet i nemnda. Det bemerkes for øvrig at det i teorien er enighet om at det ikke kan kreves at utbyttet kan tilbakeføres til en bestemt straffbar handling. Det er tilstrekkelig at det kan utelukkes at midlene er lovlige inntekter m.v., jf. bl.a. artikkel av Anne-Mette Dyrnes, inntatt i Lov og rett nr. 6 i I lys av dette kan nemndas vurdering vedrørende primærlovbruddet synes uriktig. Når sikrede kjøpte klokken bidro han ytterligere til å "sikre" utbyttet. Han har således objektivt sett overtrådt 317. Spørsmålet blir så om sikrede har vært tilstrekkelig aktsom da han kjøpte klokken. Vesta vil hevde at sikrede ikke har vært så aktsom som det er rimelig å kreve i den aktuelle situasjonen. Det vises bl.a. til salgsstedet, det forhold at sikrede ikke kjente E. og at sertifikatet (eller annet opprinnelsesdokument) ikke fulgte klokken. Sikrede hadde all oppfordring til å spørre om opprinnelsesdokument idet E opplyste at han hadde kjøpt klokken hos for ca. 2,5 år siden og at det ikke hadde vært andre eiere. Av dom inntatt i Rt fremgår det at det må stilles strenge krav til aktsomhet for at skjerpelsen av straffeansvaret skal få sin tilsiktede virkning. At det stilles strenge krav fremgår også av øvrig rettspraksis. Det vises i den forbindelse bl.a. til Rt , Rt , Rt , LA og RG I nemndavgjørelsen har nemnda foretatt en konkret vurdering og kommet til at sikrede da han kjøpte smykker av en ukjent person på gaten ikke var uaktsom. For det første stiller en seg noe undrende til at nemnda tok dette standpunktet kun basert på skriftlig bevisføring. For det andre synes dette å være i strid med rettspraksis, jf. Bl.a. Rt Faktum i Vestas sak er noe annerledes. Det vises spesielt til at selgeren her opplyste at han var den opprinnelige eier, noe som for en klokke av den aktuelle typen og til den aktuelle prisen burde gitt sikrede en klar oppfordring til å etterlyse opprinnelsesdokumenter. Hvis Vesta utbetaler erstatning i denne saken, vil utbyttet blir ytterligere hvitvasket ved å bli konvertert til en erstatningsutbetaling. Det objektive vilkåret i 317 blir således oppfylt. Med den kunnskap utredningen har brakt vedrørende tidligere ledds befatning med klokken, vil en utbetaling også medføre at det subjektive vilkåret er oppfylt idet handlingen må anses å være forsettlig. 2. Den avtalerettslige siden Vesta er i utgangspunktet avtalerettslig forpliktet til å utbetale erstatning til sikrede. Da Vesta overtrer str.l. 317 ved å utbetale, må imidlertid avtalens settes til side idet det åpenbart vil være urimelig av sikrede å gjøre den gjeldende, jf. NL og avtalelovens 36. Nemnda har så vidt jeg kan se ikke drøftet den avtalerettslige siden i særlig grad. Det eneste er at det vist til Bulls uttalelse om at "selskapet nok må finne seg i å utbetale erstatning for en sykkel som er stjålet, når det er tegnet forsikring på den, men selvsagt ikke til fordel for tyven". Da saken ikke er avgjort på avtalerettslig grunnlag, er det noe uklart hvor nemnda vil med dette sitatet. I vår sak vil det være uaktuelt å utbetale til opprinnelig eier idet han allerede har fått erstatning for sitt tap. Vesta kan heller ikke se at dette er tema i den aktuelle saken. Det at selskapet ikke fant grunn til å stille spørsmål om opprinnelsen, endrer ikke det faktum at selskapet vil overtre strl. 317 ved å utbetale erstatningsbeløpet til sikrede. Side 6 av 7

7 Det fremgikk ellers av korrespondansen at så vel Vesta som sikrede, påberopte Oslo Tingretts dom av , som støtte for sine anførsler. FSN bes vurdere om Vestas kan avslå krav iht. verdigjenstandforsikringen. Tidligere uttalelser: ulovlig interesse strl Side 7 av 7