Prosjektrapport nr. 3/2007 Gode rammer? Utvalgte bedrifters opplevelse av lokale rammebetingelser på Agder May-Linda Magnussen Nina Jentoft Morten Jeppesen Liv Mari Nesje Helge Røed
Tittel Forfattere Gode rammer? Utvalgte bedrifters opplevelse av lokale rammebetingelser på Agder May-Linda Magnussen, Nina Jentoft, Morten Jeppesen, Liv Mari Nesje og Helge Røed Rapport Prosjektrapport nr. 3/2007 ISBN-nummer ISSN-nummer 0808-5544 Pris 150 kroner Serviceboks 415, N-4604 Kristiansand Telefon 48 01 05 20 Telefaks 38 14 22 01 E-post post@agderforskning.no Hjemmeside www.agderforskning.no
Forord Denne rapporten oppsummerer et prosjekt finansiert av Sørlandets kompetansefond. Formålet med rapporten har vært å gi et bilde av hvordan utvalgte bedrifter i agderregionen, i ulike bransjer, av ulike størrelser og på ulike steder, ser på lokale og regionale rammebetingelser i bred forstand. Vi vil takke alle bedriftene som stilte opp til intervju og gjorde det mulig for oss å gjennomføre dette prosjektet. May-Linda Magnussen Prosjektleder i
Innholdsfortegnelse FORORD... 0 INNHOLDSFORTEGNELSE... 0 1 INNLEDNING: PROSJEKTETS DESIGN... 1 2 REISELIVS- OG OPPLEVELSESINDUSTRI... 4 3 TREVARE-/TREFOREDLING-/INTERIØRINDUSTRI... 16 4 KOMPETANSEINTENSIVE VIRKSOMHETER INNEN OFFSHORE/IT... 28 5 SKIPS- OG LYSTBÅTINDUSTRI... 39 6 PROSESS- OG KRAFTFOREDLENDE INDUSTRI... 55 7 OPPSUMMERING... 61 LITTERATURLISTE... 65 FOU-INFORMASJON... 66
1 Innledning: Prosjektets design Denne rapporten presenterer resultatene fra et prosjekt som har hatt som formål å si noe om bedrifter på Agder og deres opplevelse av lokale rammebetingelser i bred forstand. Da mener vi alle lokale betingelser og/eller aktører som kan ha betydning for næringslivets muligheter for å drive næringsvirksomhet. Eksempler som kommer innenfor dette brede begrepet er for eksempel infrastruktur, tilgang på arbeidskraft og offentlige midler og virkemidler. I prosjektet stiller vi følgende spørsmål: Har de lokale rammebetingelsene betydning for bedriftene ved etableringstidspunkt, i dag og fremover? Hvilke rammebetingelser spiller en rolle? Bidrar rammebetingelsene til vekst eller virker de begrensende og hemmende? Hvordan ser bedriftene for seg fremtidens muligheter for god drift og vekst? Har bedriftene vurdert å flytte virksomheten sin ut av lokalmiljøet/regionen? Hvordan kan rammebetingelser bidra til god drift og vekst fremover? Dette kapittelet forsøker på en kortfattet måte å vise de ulike vurderingene og stegene i forskningsprosessen i dette prosjektet, for å gjøre leseren i stand til å vurdere forskningens kvalitet. Widerberg (2001) og Ryen (2002) argumenterer med at den kvalitative forskerens saklighet og pålitelighet bare kan vises ved at hun eller han dokumenterer og diskuterer sine valg og tolkninger fortløpende i forskningsprosessen. Bare slik kan en avgjøre produktets forhold til virkeligheten - om dataene som er bearbeidet og analysert, kan si noe holdbart om det felt de er tatt fra. Kvalitativ metode Prosjektets design er kvalitativt, og data er generert i personlige intervjuer med bedriftsledere for utvalgte bedrifter. En kvalitativ innfallsvinkel er valgt både med tanke på å få tilgang til dataene (spørreskjemaer til bedriftsledere har ofte veldig lav svarprosent), og fordi et kvalitativt design passer vårt eksplorerende utgangspunkt (Wadel 1991, Thagaard 1998, Denzin og Lincoln 1994, Ryen 2002). Et slikt design åpner for at informantene i stor grad kan fokusere det de synes er mest sentralt innenfor det temaet som tas opp. Utvalg Vi valgt å fokusere på fem ulike bransjer eller næringsgrener og gjort et utvalg av bedrifter innenfor hver av disse. I utvelgelsen har det blant annet vært lagt vekt på å få med virksomheter som er store enten i omsetning eller antall ansatte, og som anses å være av stor betydning for landsdelen eller lokalsamfunnet hvor de ligger. I tillegg har vi forsøkt å få en viss geografisk balanse i utvalget ved å plukke bedrifter fra hele agderregionen. Bedrifter 1
som har karakter av å drive med salg eller tjenesteyting for utelukkende lokale behov (dagligvare, frisører m.m.) har ikke vært vurdert som interessante i denne sammenheng. Bedriftene vi har valgt ut vil i teorien kunne flytte virksomheten ut av landsdelen (ikke reiselivs- og opplevelsesindustrien), noe som gjør det spesielt interessant å se nærmere på deres opplevelse av rammebetingelser på Sørlandet. De utvalgte bedriftskategoriene har vært: - Prosessindustri (12 informanter) - Reiselivs- og opplevelsesindustri (7 informanter) - Trevare-/treforedlings-/interiørindustri (4 informanter) - Kompetansekrevende industri (4 informanter) - Skips- og lystbåtindustri (5 informanter) Våre utvalgskriterier innebærer at våre data omhandler relativt veletablerte bedrifter, og dataene som kommer frem må ses på bakgrunn av det. Datagenerering og -analyse Det ble utarbeidet en intervjuguide til bruk under intervjuene. Følgende spørsmål var med i guiden: - Bakgrunn: Bransje, antall ansatte, omsetning, eierstruktur - Har lokale rammebetingelser betydning (ved etablering, i dag, fremover?) - Hvilke rammebetingelser har eventuelt betydning (naturressurser, infrastruktur, nærhet til marked, tilgang på kompetanse og arbeidskraft, offentlige aktører, virkemiddelapparatet, NHO, nettverk i næringslivet, møteplasser næringsliv/offentlige aktører, investeringsvilje, andre)? - Virker lokale rammebetingelser fremmende eller hemmende på god drift og vekst? - Hva mener andre bedrifter i samme bransje om lokale rammebetingelser? - Hvordan er mulighetene for god drift, vekst og utvikling fremover? Hva er mulighetene for utflytting av bedriften? - Hvordan kunne lokale rammebetingelser vært lagt opp for å ha betydning for god drift, vekst og utvikling fremover (tenk fritt)? Datagenereringen har bestått i personlige intervjuer med bedriftsledere. Sitatene som brukes i rapporten er godkjent av våre informanter. Konklusjonene og analysene i denne rapporten har imidlertid ikke vært diskutert med informantene, og må stå for vår regning. 2
Prosjektet har vært organisert slik at en person har intervjuet og skrevet fra en bedriftskategori. Slik har vi best kunnet utnytte erfaringer og data fra de tidlige intervjuene inn i de påfølgende intervjuene. Vi har tatt et valg om å ikke strukturere oppbygningen av kapitlene likt, men la hver enkelt forfatter skrive etter eget hjerte og hode. At de ulike kapitlene har ulik form mener vi bidrar til økt variasjon og forhåpentligvis økt leseglede. Innledning og oppsummerende kapittel er ført i pennen av prosjektleder, basert på diskusjon i prosjektgruppa. Prosjektets formål Det må påpekes at denne undersøkelsen ikke er et forsøk på å skulle gi en objektiv vurdering av rammebetingelser på Sørlandet. Det vi presenterer og analyserer er ulike bedrifters opplevelse av forskjellige rammebetingelser. Vårt formål har ikke vært å gå bak bedriftenes beretninger og gjøre vurderinger av hvordan det egentlig er og hvorvidt bedriftene har rett i sine betraktninger eller ikke. Deres forestillinger er uansett viktige for hvilke valg de tar og hvilke muligheter de ser. Dette innebærer at kunnskap om ulike bedrifters tanker om lokale rammebetingelser kan være et fruktbart innspill til den videre utviklingen av Agder som en region å arbeide og bo i. 3
2 Reiselivs- og opplevelsesindustri May-Linda Magnussen Reiseliv og opplevelser er en spennende bransje å se nærmere på, ikke minst fordi mye av det de selger er nettopp de ulike stedene i regionen. At det i mange tilfeller er selve stedet som selges, gjør at de aller fleste bedriftene i bransjen ikke kan flytte ut virksomheten slik en del andre kan. Reiseliv, turisme og opplevelser er et viktig satsningsområde for regionen, og kunnskap om bransjens opplevelse av sine rammebetingelser må dermed være nyttig. Innenfor denne bransjen har vi gjennomført intervjuer med 5 reiselivs- eller opplevelsesbedrifter. I tillegg er materialet supplert med 2 destinasjonsselskaper; Destinasjon Sørlandet og Hovden Ferie. Tanken bak å supplere med disse aktørene var å få tilgang til et mer overordnet bransjeperspektiv, i tillegg til bedriftsperspektivet. Destinasjon Sørlandet Destinasjon Sørlandet betegner seg selv turistkontor for Sørlandet, og er lokalisert i Kristiansand. Organisasjonen finansieres av de 7 sydligste agderkommunene og reiselivs- og opplevelsesbedrifter i disse, samt en del infrastrukturbedrifter innenfor overnatting og transport. Formålet med organisasjonen er å profilere kommunene og bedriftene som er medlemmer. Destinasjon Sørlandet driver 7 turistkontorer og driver produktutvikling, salg og markedsføring, samtidig som de ønsker å være et samlingspunkt for de deltakende kommunene/bedriftene. Vi intervjuet reiselivsdirektør Ronny Andersen. Intervjuet med Andersen ble i stor grad en diskusjon rundt bruken av offentlige midler på næringslivsformål på Agder. Kommuner og fylkeskommuner, Cultiva, Kompetansefondet og FoU-miljøene involverer i for liten grad næringslivet i prosjektene de gjennomfører, hevdes det. Lokalt næringsliv er i altfor liten grad med og definerer forsknings- og utviklingsprosjekter, noe som innebærer at problemstillingene ofte vurderes som å ha liten relevans for dem kunnskapen egentlig produseres for. Har da kunnskapen noen verdi, spørres det: Dere på Agderforskning har jo fått noen midler fra Kompetansefondet til dette prosjektet for eksempel. Og så kan en spørre seg da, hvis en ser litt lenger: Hva er verdien av det? Har vi behov for det? Er det god forvaltning av de pengene som faktisk brukes? Kunne de pengene vært brukt på en annen måte? Det er et eksempel på hvordan offentlige institusjoner bruker midler til å skaffe seg kunnskap. Og det er bra. Men det er ikke noe vits i å skaffe seg kunnskap hvis den ikke kan brukes. Og jeg savner litt helhetstenking. Hvis en 4
går inn og ønsker seg kunnskap, så må den kunnskapen ha en verdi i en eller annen verdikjede, det må komme en verdiskaping et eller annet sted. ( ) Det er jo det offentlige som har styringen og kontrollen over alle utviklingsstadiene i forsknings- og utviklingsprosjektene. I følge Andersen må prosjektene ta utgangspunkt i næringslivets reelle behov. Hvis ikke betyr dette at en kaster bort midler på å generere kunnskap som ikke brukes. Han har samtidig forståelse for at det kan være vanskelig å komme frem til hva som er næringslivets interesser: Jeg skjønner at det er vanskelig for det akademiske miljøet å snakke med næringslivet. En snakker forskjellige språk, samtidig som næringslivet har vanskelig for å formulere det de har behov for, de er dårlige bestillere, for å si det sånn. Og så er spørsmålet hvordan en da kan skape verdier, for det er det alle prosjektene ønsker. Næringslivet er dårlige bestillere, hevdes det, og har vansker med å omforme egne behov til prosjekter som er av generell interesse, også for det offentlige. Reiselivsdirektøren mener at Destinasjon Sørlandet kan fungere som et bindeledd mellom virkemiddelapparat og andre offentlige aktører og reiselivsog opplevelsesbransjen, siden de sitter i en posisjon som i større grad muliggjør langsiktig og helhetlig strategisk tenking. De har imidlertid ikke blitt invitert inn for å bidra til definere problemstillinger for prosjekter som vedrører deres bransje. Andersen ser også for seg at Destinasjon Sørlandet kunne hatt en større rolle i forhold til å formidle den kunnskapen som utvikles og som er relevant for deres bransje på et språk de næringsdrivende forstår. Dette er i følge ham helt nødvendig for å sikre at kunnskapen brukes: Det er lang avstand fra kompetansemiljøene med kunnskap til de enkelte bedriftene i næringslivet. Spesielt innenfor opplevelsesindustri, som består av små, marginale bedrifter uten spesiell kompetanse på dette og som er fragmentert, så blir denne koblingen vanskelig. Men på den andre siden, disse små bedriftene har ikke ressurser til å initiere noe, og de har heller ikke sjanse til å benytte seg av denne kunnskapen. Så de trenger hjelp til det også. Siden vi er i tett kontakt med bedriftene, så kan vi være en katalysator for bedriftene i forhold til å bestille prosjekter og formidle kunnskapen som kommer frem. Og vi vet jo hva de snakker om, vi snakker samme språk. Fremover ønsker Destinasjon Sørlandet også å kunne spille en større rolle innenfor ideutvikling og gjennomføring innenfor reiseliv og opplevelser. På spørsmål om hvordan rammebetingelser kunne spilt en større og positiv rolle 5
for reiselivs- og opplevelsesindustrien på Sørlandet, mener han at offentlige aktører og næringsliv må gå sammen om å definere større, mer helhetlige og langsiktige profileringsprosjekter. Konkret mener han at fokus bør være på de unike og lokale natur- og matopplevelsene Sørlandet har å by på: Vi må bevare bygdene og ha et levende distrikt. Vi må satse mye mer på lokale, naturbaserte produkter og lage fortellinger og historier knyttet til disse. Vi har et kjempestort potensiale på dette området, det er virkelig en slik satsning som ville bety noe på lang sikt. I følge Andersen har ikke reiselivs- og opplevelsesbransjen i hans nedslagsfelt problemer med tilgang på arbeidskraft. Når det gjelder spørsmål om tilgang på kapital, mener han at de store investorene ennå ikke har oppdaget potensialet innenfor reiseliv og opplevelser. Risør trebåtfestival Som representant for festivalene falt valget på Risør trebåtfestival, som ikke er så stor i omsetning, men som oppleves å ha veldig stor lokal betydning. Festivalen ble etablert i 1983, og har en direkte omsetning på rundt 1,5 millioner (ikke iberegnet de økonomiske ringvirkningene festivalen gir næringslivet i Risør). Det er en stiftelse som står bak festivalen og festivalleder Tove Esnault er eneste fast ansatte. Hun har som oppgave å stramme opp festivalens profil i 2007. Besøkstallet har gått ned de senere årene og en del av båteierne har signalisert misnøye på grunn av svak kontakt med trebåtmiljøene og uklar profil. I denne nye given er både Risør kommune og det lokale næringslivet med på laget: Festivalen betyr utrolig mye for Risør og for næringslivet i her. Kommunen har alltid gått inn med noe penger. I tillegg har de betalt for renovasjon og satt ut toaletter og vært behjelpelige med å legge til rette for festivalen. Men fylket har ikke gitt noe. Men nå søker vi dem om støtte for 2007. ( ) Tidligere har vi stengt av havneområdet og tatt betaling for å komme inn til festivalområdet. Men nå vil vi åpne opp festivalen og bruke hele byen. Trebåtfestivalen blir tatt inn i byen, og byen inn i festivalen. Handelsstanden har vel følt seg litt på utsiden av festivalen frem til nå, men nå ønsker vi å dra dem inn i dette. Vi hadde et møte med handelsstanden og utelivsbransjen hvor vi la fram hvordan vi ønsket at festivalen skulle være og ba dem støtte oss. Og det var de interessert i. Men da blir det sånn at bodene ikke selger noe som du kan få kjøpt i butikker i Risør. Det har vært veldig positivt med den kontakten vi har hatt mot næringslivet, de har satt veldig pris på å bli tatt med inn. Men da må de også ta det ansvaret som følger med. Så nå markedsfører vi hele 6
byen på en annen måte, og ikke bare festivalen. Så jeg tror vi vil få flere ringvirkninger nå fremover. Samarbeidet med kommunen betegnes som positivt, og har vært det i festivalens levetid. Kommunen deler oppfatningen om at festivalen har veldig stor betydning for Risør, både fordi det betyr økt omsetning for næringslivet de dagene festivalen varer og fordi det innebærer en markedsføring av byen som har mer langsiktige virkninger. Det er først ved planleggingen av festivalen 2007 at næringslivet har blitt invitert til samarbeid om festivalen, med en tanke om å trekke hele byen mer med og inn i det som skjer. Initiativet har blitt tatt godt i mot, og Esnault ser dette samarbeidet som en veldig viktig betingelse for å skulle lykkes med den nye festivalen sommeren 2007. Festivalen samarbeider også med den lokale seilforeningen og med andre frivillige organisasjoner, samtidig som de for 2007 satser på å få noen få, større sponsorer. En annen, potensielt viktig rammebetingelse som trekkes frem er et planlagt samarbeid/nettverk mellom de ulike festivalene i Risør: Det som er av festivaler her i byen, det skal vi prøve å markedsføre sammen og samarbeide om. Der er jo flere festivaler, og vi fant jo etter hvert ut at det var mange lokale kvinner som jobber med festivaler. Så vi har hatt et møte hvor Villvinfestivalen, Risør kammermusikkfestival, 100 % Risør, trebåtfestivalen pluss Moen trebåtbyggeri og kultursjefen møtte hverandre. Vi kan være en støttegruppe for hverandre, eller vi kan gå sammen og søke om offentlig støtte, samarbeide om markedsføring etc. At samarbeidet ikke bare går i retning næringslivet, men også mot de andre festivalene, kan i følge Esnault også bety mye for festivalen fremover. Når det gjelder rammebetingelser ellers, ses infrastrukturen i området som den største hindringen for festivalen. At byen er vanskelig tilgjengelig og at det ikke er lov til å markedsføre seg ved E18, oppleves som negativt. Vi ligger jo i bakevja her i forhold til veier og sånn. Og vi får jo ikke lov til å sette opp skilt oppe ved E18 og ned til festivalen, for eksempel. Så det er jo noe vi godt kunne tenke oss, at vi fikk lov til å markedsføre at her skjer det noe. Hovden ferie Hovden Ferie ble etablert i 1985 og er den lokale reiselivsbransjens ansikt utad. De driver turistkontoret og er det organet som uttaler seg om felles saker for det lokale reiselivet. Ved etablering var Hovden Ferie heileid av det lokale reiselivslaget. I 2006 ble imidlertid det kommunale næringsutviklingsselskapet Hovden Vekst majoritetseiere, mens reiselivslaget fremdeles 7
eier 49 %. Reiselivslaget består i dag av rundt 60 bedrifter. Vi intervjuet reiselivssjef Marianne Fedde Lilland. Når vi begynner å snakke om rammebetingelser, trekker Lilland frem de store utfordringene Hovden har i forhold til vern. Kommunen har i følge henne et veldig lite område som er åpent for utbygging og aktiviteter, samtidig som besøkstallet er stadig økende. Dette er imidlertid nasjonale rammebetingelser, ikke lokale. Forholdet mellom turistnæringen og kommunen ser Lilland som god, og kommunen beskrives som næringslivsvennlig: Kommunen er veldig pro-næringsliv. De har jo ambisjoner og en kommuneplan som sier at de skal være blant de fem største reiselivsdestinasjonene i landet innen 2020. Så samarbeidet inn mot kommunen i forhold til utviklingen av bransjen er kjempebra. Det eneste som oppleves som problematisk fra Lillands side, er at kommunen preges av at relativt få personer innehar mange ulike roller samtidig, for eksempel som politikere, grunneiere og næringsdrivende. Dette kan være vanskelig å håndtere, og innebærer at beslutninger på ulike arenaer ofte tas av de samme personene. Hovden Ferie samarbeider med Innovasjon Norge, som støtter lokale prosjekter. Forholdet mellom de to aktørene beskrives som godt. Det Lilland er mest opptatt av i løpet av intervjuet, er at Bykle kommune må se mer helhetlig på det med profilering, ikke bare i turismeøyemed, men med tanke på å få flere til å bosette seg i kommunen: En må tenke mer helhetlig i profileringen av Hovden og Bykle. En må ikke bare tenke på næringen, men også på hvordan vi skal profilere oss mot folk som også kan tenke seg å flytte til kommunen. For vi trenger arbeidskraft, det er et skrikende behov her oppe. På Hovden hadde vi også en kort samtale med en av reiselivsbedriftene i kommunen. De var mest opptatt av den dårlige infrastrukturens negative ringvirkninger for området. I følge dem betyr vei alt, og de opplever i dag at utenlandske buss-selskaper ikke ønsker å kjøre oppover Setesdalen slik veien er i dag. Også den vinterstengte veien over mot Sirdal trekkes frem som en begrensning for Hovdens vekstmuligheter. Infrastruktur er imidler- 8
tid, som vernebestemmelser, nasjonale rammebetingelser. Reiselivsbedriften vi snakket med bekreftet Lillands fremstilling av mangel på arbeidskraft som den lokale rammebetingelsen med størst negativ betydning for kommunen. I følge dem sliter næringslivet på Hovden alvorlig med å få tak i den arbeidskraften de trenger, både i forhold til kompetanse og i forhold til den kvantitative tilgangen på folk. Master Ferries Master Ferries AS i Kristiansand driver ferjetrafikk mellom Kristiansand og Hanstholm, og kom i 2005 inn som en konkurrent på et marked som tidligere var totalt dominert av veletablerte Color Line. Per i dag (november 2006) er størstedelen av de ansatte i bedriften permittert, men i sesongen har Master Ferries vært oppe i 70-80 ansatte. Bedriften har en omsetning på over 100 millioner kroner, og eies av aksjonærer i regionen. Vi har intervjuet rederisjef Svein Olaf Olsen. På spørsmål om hvorvidt lokale rammebetingelser har vært viktig for etableringen av virksomheten i Kristiansand svarer Olsen: Rammebetingelser har ikke betydd noe for at vi har etablert oss i Kristiansand. Etableringen henger sammen med at det er kort avstand til kontinentet, og at det er en grei infrastruktur knyttet opp mot havna. Kristiansand kommune stilte riktignok opp for oss da vi var i skikkelig krise angående etableringen, men ellers har vi sett lite til dem. Vi hadde ikke dialog med noen før vi etablerte oss her heller, verken med næringssjefen eller noen andre. Vi har heller ingen kontakt med andre deler av virkemiddelapparatet. Av offentlige serviceorganer har NAV vært offensive i å formidle arbeidskraft eller finne løsninger ved for eksempel den situasjonen som vi er i per dags dato, hvor de ansatte er permitterte. Det er altså kun infrastruktur og kort avstand til kontinentet som har betydd noe for Olsens bedrift. Han er imidlertid veldig positiv til den rollen NAV lokalt har spilt, og han betegner Kristiansand Havn som offensiv. Den største utfordringen for Master Ferries del har vært å komme inn i et marked med en monopolsituasjon: For oss har det vanskeligste vært å komme inn i et marked med en så totalt dominerende aktør som Color Line, med sine avtaler og kontakter og med alt som følger med etter en 100-årig historie i fergefart Kristiansand - Danmark. Det vil alltid over tid utvikle seg en tanke om at en operatør er uunnværlig og at verden går i stå om denne operatøren forsvinner eller om den dominante kommer i et nytt markedsrom. For å ufarliggjøre en ny konkurrent vil det 9
ofte utvikle seg en kakedelingsfilosofi hvor den dominerende spiser det største kakestykket og utfordreren får smulene. Det har vært utfordrende for oss. Når det gjelder tilgang på arbeidskraft, har Master Ferries til nå ikke opplevd problemer. Det eneste som har gitt noen utfordringer, er å finne norsk arbeidskraft som innehar alle sertifikat for å seile hurtigbåt av deres størrelse. Noe som virker positivt for bedriften, er nettverket Olsen har med andre som driver lignende virksomhet. Å kunne utveksle erfaringer innenfor et slikt nettverk betegnes som veldig verdifullt. På spørsmål om hvordan Olsen ser på Master Ferries fremtid, svarer han: Vi ser lyst på fremtiden, vi gjør det. Markedet liker konkurranse på alle områder, og Kristiansand Havn er offensiv. Det gir muligheter. Sirdal høyfjellshotell Sirdal høyfjellshotell ligger på Fidjeland øverst i Sirdal kommune. Hotellet ble etablert i 1986, og er i dag en av de absolutt største private arbeidsplassene i Sirdal kommune med sine 24 fast ansatte og rundt 34 årsverk. Omsetningen er på rundt 19 millioner årlig. Sirdal er ikke en turistdestinasjon på samme måte som Hovden. Rundt 75 % av hotellets aktivitet er rettet offentlig sektor og næringsliv i Rogaland og Agder, og ikke mot privatpersoner. Vi intervjuet hotelldirektør Harald Aursland, som har eid og drevet hotellet de siste 17 årene. Intervjuet med Aursland kom i stor grad til å dreie seg rundt bruken av offentlige midler. Dialogen mellom hotellet og kommunen betegnes som god. Aursland er imidlertid uenig i kommunens bruk av midler til næringsutvikling: Vi ligger i en spennende kommune som utad betegnes som rik. Jeg vet at mange næringsdrivende i kommunen utnytter dette. Jeg får vondt i magen når jeg ser hvor mye tilskudd folk klarer å grine seg til. Og det irriterer meg, for jeg har en grunnoppfatning om at når jeg driver butikk og ikke klarer meg uten offentlig støtte, så må jeg se på konseptet mitt. Men det er jo ikke dermed sagt at jeg alltid vil si nei til sånne ting. Er der noe som jeg synes er fornuftlig, så vil jeg også gjerne være med og få en bit av den kaka, men da vil jeg se at det ikke bare er min bedrift som får fordeler av det. Da må det være noe som kommer flere bedrifter til gode. ( ) Når en bevilger penger, så bør det være til samlede løft for hele dalen, noe som tilgodeser alle, uansett om du har to hytter eller et stort hotell. 10
Aursland mener altså at en må tenke større og mer helhetlig ved offentlige investeringer, og bruke disse midlene til å stimulere til samarbeid mellom ulike næringslivsaktører i Sirdal. Også Innovasjon Norge og fylkeskommunen burde være mer samkjørte, tenke større og velge sine prosjekter med omhu, mener han: Og Innovasjon Norge burde være mer opptatt av å støtte større prosjekter for hele Sirdal, profilering overfor utlandet for eksempel.( ) Både Innovasjon Norge og fylkeskommunen har bidratt positivt til utviklingen av den nye golfbanen, og da synes jeg de er på rett plass. Det er veldig bra. Hvis en gir støtte til noen og ikke til andre, derimot, da skaper en konflikt og misunnelse og ikke samarbeid. Felles profilering av Sirdal trekkes frem som et område det bør satses mer på, og hvor offentlige aktører kunne spilt en mer sentral rolle. Terskelen for å søke midler fra Innovasjon Norge oppleves imidlertid som for høy. Som en annen del av rammebetingelsene i Sirdal trekkes holdningene og den manglende kunnskapen sørlendingene har om Sirdal frem som noe som drar i negativ retning: Når det er vinterferie i Rogaland så er det fullt og ventelister hos oss, mens når det er vinterferie på Agder, så har vi nesten ikke turister. Våre egne folk, i vårt eget fylke, Vest-Agder, de kjenner oss ikke. I alle år har det vært Hovden, eller eventuelt Telemark. Og i kristiansandernes tenkemåte så er Sirdal så veldig langt borte, og dessuten så ligger det veldig nært Rogaland, og det er de ikke så veldig begeistret for. ( ) Folk i Kvinesdal og Farsund tenker også på Hovden, og oppover dalen opp mot Åseral. Hvorfor ikke Sirdal, det er jo kortere? Turistnæringen i Sirdal arbeider i følge Aursland i motbakke i forhold til sine potensielle kunder på Agder, fordi folk ikke orienterer seg mot den delen av Agder. Heller ikke i NHO har Aursland funnet interesse for Sirdal og annet næringsliv lenger ute i distriktene: Jeg har sittet i styret lokalt i NHO i noen år. Jeg følte at NHO Agder var veldig konsentrert rundt Kristiansand og litt i ytterkanten av Kristiansands grenser. Det var liten interesse for bedrifter i Mandal og enda verre med de enda lenger vestover. Så jeg ble lei av å sitte og høre på hva slags problemer de hadde i Kristiansand. 11
Det hevdes at reiselivsnæringen ikke har hatt noen tyngde i NHO-systemet tidligere, men at dette trolig vil endre seg etter at NHO Reiseliv nå er etablert. Når det gjelder infrastrukturen rundt Sirdal, er Aursland stort sett fornøyd. Veiene til Brokke (Setesdal) og til Lysebotn har gitt dem en mer sentral beliggenhet. At veien er smale oppleves ikke som et problem. Formålet med å dra til Sirdal er i følge Aursland naturopplevelsen, og den kan en også få langs veien. At de ansatte på hotellet ikke har noe busstilbud i det hele tatt, opplever han imidlertid som et problem. I motsetning til på Hovden, så opplever høyfjellshotellet i Sirdal ingen mangel på arbeidskraft. De har valgt en strategi hvor de beholder folk i arbeid året rundt, til tross for måneder med få gjester. I følge Aursland bidrar dette til en stor grad av kontinuitet i arbeidsstokken. De skulle imidlertid gjerne sett at de hadde flere sirdøler ansatt i bedriften. Av nettverk og samarbeid trekker Aursland frem NHO reiseliv. Hotellet er videre med i markedssamarbeidet Fjordpass, samtidig som de samarbeider med Color Line. Alt i alt ser de lyst på fremtiden og planlegger utvidelser. Kommunen er positivt til dette og betegnes som næringsvennlig. Troens Bevis Sarons dal Troens Bevis Verdensevangelisering, bedre kjent som Sarons dal, ble etablert i Kvinesdal av Aril Edvardsen i 1964. Menigheten driver i dag storstilt evangelisering, radio- og TV-produksjon og gjennomfører årlige sommerstevner med mellom 10-12 000 deltakere. Sarons dal er av stor betydning for Kvinesdal med sine 34 ansatte og en omsetning på rundt 40 millioner. Stevnene medfører selvfølgelig også betydelig omsetning for handelsstanden i kommunen. Sarons dal er en lokalt eid stiftelse med 3 aksjeselskaper under seg. Vi intervjuet daglig leder Rune Edvardsen. På spørsmål om virksomhetens relasjon til Kvinesdal kommune sier Edvardsen at forholdet er bra, og at det i løpet av spesielt de siste 10 årene har blitt stadig bedre og tettere: Vi har et veldig positivt samarbeid med kommunen og åpne linjer mellom oss. Vi blir av og til dratt inn sammenhenger hvor det har vært kreativ tenkning i forhold til Kvinesdal fremover, i arbeidet med strategisk næringsplan, for eksempel. Og de deltar på mange av våre arrangementer her. Det er en veldig positiv dialog. Økonomisk har det vel ikke vært noe særlig, men vi er jo en bedrift som klarer oss selv. Vi hadde imidlertid en gokartbane som vi fikk støtte til å starte. ( ) Jeg tror kommunen og innbyggerne er litt stolte av 12
Sarons Dal. Vi ses ikke som en sånn åndelig utvekst folk ikke kan relatere seg til. Og nå er det kommunal drift på idrettsanlegget her og Vi har jo en rolle i dette samfunnet. Når kulturetaten har besøk, så kommer de for eksempel gjerne opp her og viser det frem. Vi har god kompetanse på tv, radio og drift av konserter, og det er positivt for kommunen. Jeg vet jo at medielinja som kom på videregående her, kom her på grunn av oss. (Rune Edvardsen, Troens Bevis) Edvardsen beskriver Sarons dal som uavhengig av offentlige ytelser, og mener de har fått lite økonomisk igjen for dialogen og samarbeidet med kommunen. Det kan synes som om det i hovedsak er menighetens ønske om å kunne bidra positivt til utviklingen av lokalmiljøet som er motivasjonen for den dialogen som har vokst frem. Menigheten er i følge Edvardsen stolte av hjembygda og opptatt av å kunne bidra til profilering og utvikling videre. Han mener at næringslivet kunne gjort mye mer ut av alle turistene som kommer til bygda som følge av stevnene, og at kommunen kunne samarbeidet mer med dem om å utvikle Kvinesdal til en turistdestinasjon: Vi prøver å profilere Kvinesdal til våre besøkende. En gang delte for eksempel kommunen ut brosjyrer om Kvinesdal til alle stevnedeltakerne. Vi er veldig stolte av å være her i Kvinesdal. ( ) Tirsdagskvelden i stevnet arrangeres handelens dag, og da markedsfører vi det her. Men handelsstanden her kunne hatt en injeksjon med liv. Der er noen ildsjeler, men de kunne gjort mye mer ut av det med stevnene og planlagt med oss i forkant og Vi har jo alle disse gjestene her, så benytt dere av det! Sånn tenker jeg. ( ) Og hvis kommunen hadde lyst til å lage en ordentlig samlingsplass for ferie og turisme, så er absolutt dette stedet disponibelt. Og det kunne de bygget ut så mye de ville, satt opp feriehytter og brukt storkjøkkenet her oppe. Det kunne virkelig vært et flott turistsenter. (Rune Edvardsen, Troens Bevis) Menigheten ønsker altså et enda tettere samarbeid og en mer helhetlig satsning på turisme, til gode for alle parter. De har i veldig liten grad vært i kontakt med andre offentlige aktører. De opplever ikke særskilte problemer i forhold til infrastruktur eller med å få tak i nok arbeidskraft. Oppsummering, Reiseliv og opplevelsesindustri Bedriftene vi har intervjuet i denne bransjen har i det store og hele en positiv oppfatning av sine lokale rammebetingelser, men tillegger dem samtidig relativt liten vekt i sin bedriftshverdag. Flere nevner et godt samarbeid med kommunen og mener at det er positivt. Kommunene det berettes om i dette kapittelet, det vil si Kristiansand, Risør, Hovden, Sirdal og Kvinesdal, betegnes alle som næringsvennlige. Allikevel fremholdes ikke samarbeid med 13
kommunen som noe være eller ikke være for bedriftene. Hva som konkret kommer ut av samarbeidet, er det ikke så lett å sette fingeren på, og i noen tilfeller synes det å være kommunen mer enn bedriften som får mest ut av relasjonen. En del av de intervjuede bedriftene har i noen grad vært borti andre offentlige aktører, det være seg fylkeskommune eller Innovasjon Norge. Disse møtene fremstilles for så vidt positivt, men ingen tillegger heller disse relasjonene noen stor vekt. Flere argumenterer med at disse organisasjonene er styrt av byråkrater med for lite kontakt med næringslivet og uten tilstrekkelig fokus på verdiskaping. En av de intervjuede bedriftene har vært i tett kontakt med NHO Agder, og mener at organisasjonen er for fokusert på det som skjer i de mest sentrale strøkene på Agder. De andre bedriftene nevner ikke NHO. Bedriftene på Hovden er de som er mest opptatt av hvordan rammebetingelser gir begrensninger for næringslivet. Dette er allikevel i stor grad rammebetingelser i stor grad ligger utenfor lokal kontroll; vei og vernebestemmelser. Blant de vi har intervjuet, er det kun på Hovden at det meldes om mangel på arbeidskraft. Det betegnes som et veldig stort problem for næringslivet i denne delen av Agder. Sirdal høyfjellshotell, som har fokus rettet mot faste ansettelser, opplever imidlertid ikke samme problemer som Hovden høyfjellssenter. Intervjuene med bedriftene innenfor reiseliv og opplevelse har i stor grad kommet til å handle om hvordan rammebetingelser kunne ha spilt en rolle for dem selv og for hele regionen. Mange snakker om at offentlige midler, også fra Kompetansefondet og Cultiva, burde ha vært mer samordnet og brukt på måter som er mer i tråd med næringslivets reelle behov. Offentlige aktører på Agder burde bli mer samkjørte, og ha tett dialog og faste møteplasser med næringslivet i regionen. Sammen burde en meisle ut noen store, gjennomtenkte og samkjørte satsninger som kunne komme hele regionen eller hele steder (for eksempel Sirdalen, Setesdalen) til gode. Mange mener at kommunene og andre offentlige aktører burde gjort mer for å merkevarebygge, markedsføre og profilere Sørlandet og de enkelte delene av Sørlandet, slik at flere ville komme hit både for å bo og jobbe (spesielt de intervuede bedriftene i utkantene er opptatt av det) og på ferie. Det er stedene, fremfor bedriftene, som bør profileres. De bedriftene vi har intervjuet har ønsket å bidra inn i et slikt arbeid. I det hele tatt er mange opptatt av at Agder bør preges av mer utstrakt samarbeid, både mellom aktører innenfor næringslivet og mellom næringsliv og offentlige aktører. Flere oppgir lokalt samarbeid 14
innenfor næringslivet som en viktig rammebetingelse for dem i dag, men ser samtidig at der er mer å hente på det området. Når det gjelder tilgang på kapital, stilles det spørsmål ved hvorvidt de store investorene har oppdaget reiseliv og opplevelser. På Hovden har de imidlertid merket en forandring de siste par årene. Der er nå flere utenfra som bygger og selger eiendom. 15
3 Trevare-/treforedlings-/interiørindustri Morten Jeppesen Kort om bedriftene Alloc A/S i Lyngdal ble etablert i 1952 for produksjon av plater med slitesterke overflater. Bedriften het tidligere Fibofabrikken og er en hjørnesteinsbedrift i Lyngdal med sine ca. 210 ansatte. Hovedaktiviteten i dag er fremstilling av høytrykkslaminatgulv og andre laminerte produkter (baderomsplater m.m.). I 1997 ble det etablert en søsterbedrift i Michigan, USA, som sammen med fabrikken i Lyngdal utgjør Alloc-gruppen. Gruppen er eid av et belgisk familiekonsern (Beaulieu). Fabrikken i Lyngdal har tidligere vært eid av Norske Skog. Alloc er en av verdens ledende produsenter av høykvalitets laminatgulv og står også for ca. 1 % av verdens samlede produksjonsvolum uavhengig av kvalitet. Samlet omsetning i 2005 var på ca. 750 millioner kroner. Bedriften legger stor vekt på innovasjon og teknologi. I 1996 startet Alloc produksjon av såkalt klikklaminat (mekanisk låsesystem) som på kort tid kom til å revolusjonere bransjen ved å introdusere en ny og i dag dominerende produktkategori. Ca. 80 % av produksjonen i Lyngdal går til eksport. Alloc A/S ledes i dag av Bengt Rasin. Foss Fabrikker A/S ble etablert i 1968 og ligger i Birkenes kommune. Bedriften produserer i første rekke baderomsmøbler/-interiør og hadde i 2005 en omsetning på 91,7 millioner kroner. Ca. 10 % av omsetningen er kjøkkeninteriør. Fabrikken på Birkeland har 39 ansatte og inngår i familieforetaket Foss Finans A/S, som eies av to generasjoner Foss: grunnlegger av fabrikken på Birkeland, hans ektefelle og fem barn. Daglig leder Tone Foss By er én av eierne og datter av bedriftens grunnlegger. Foss Fabrikker selger sine produkter i hele landet og har fem medarbeidere på hjul som dekker ulike regioner. Bedriften har gjennomgående hatt solid økonomi i flere år. Hødnebø Møbler A/S ble etablert i Risør i 1904 og er et av landsdelens kanskje mest kjente firmanavn. Bedriften produserer møbler i det høyere kvalitetssegmentet og hadde i 2005 en omsetning på ca. 72 millioner kroner. Hødnebø-konsernet har fra 1994 vært organisert som en franchisekjede. Kjeden (Hødnebø home) består i dag av 15 butikker i Norge og er i ferd med å ta steget ut i Europa gjennom etablering av en butikk i Polen i 2007. Konsernets hovedeiere i dag er tredje generasjon Hødnebø: brødrene Dag Olav 16
og Stig Wilhelm. Bedriftens ledelse og administrasjon ligger i dag i Risør sentrum, mens produksjonsanlegget ligger på Akland. I følge konsernsjef Johnny Torp har Hødnebø Møbler de senere årene beveget seg i retning av en mer forretningsmessig driftsmodell hvor det i stor grad handler om å skape sin egen markedsplass og om å posisjonere og selge konseptet og merkevaren Hødnebø. Dette innebærer en endring av bedriftens tradisjonelle rolle som produsent/tilvirker og en sterkere vektlegging av forhold knyttet til designutvikling og merkevarebygging enn det mange ofte forbinder med tradisjonell håndverks- og industriproduksjon. Så selv om bedriftens anlegg på Akland i Risør fortsatt er sentral i konsernets møbelproduksjon, baserer man seg i dag i større grad på halvfabrikata og lisensproduksjon av tremøbler i blant annet Sverige. Ugland Industrier ligger i Grimstad og er en del av Ugland Bygg-konsernet og J.B. Ugland Holding A/S. Bedriften produserer takstoler, byggelementer til hus/hytter og garasjemoduler (Grimstad Garasjene). Ugland Industrier hadde i 2006 en omsetning på ca. 200 millioner. Bygg-konsernet i Uglandsystemet er Norges største produsent av takstoler og fremstiller i dag ca. 45.000 takstoler pr. år. Videre produserer bedriften ca. 2500 modulgarasjer og diverse byggeelementer (vegger, tak, gulv) til ca. 110 hus/hytter pr. år. Ugland Industrier er i følge adm.dir. Stein Erik Bjørni inne i en omstillingsprosess hvor man går fra å være en håndverksbedrift til å bli et industrikonsern. Denne omstillingen innebærer bl.a. økt satsning på datateknologi og automatisering av produksjonslinjene, slik at koplingen mellom tegnebrett/prosjektering, sagsenter og montering i størst mulig grad skal skje gjennom digitaliserte prosesser. Også på logistikk-siden legges det i dag til en mer industriell drift. Disponert for utflytting? Forestillingen om lett flyttbar produksjon Et fellestrekk ved de bedriftene vi har vært i kontakt med innenfor denne bransjen/segmentet, er at de alle med viktige kvalifikasjoner som vil fremgå av senere avsnitt representerer det vi kan kalle lett flyttbare produksjonsbedrifter. Selv om flytting av denne typen håndverks- og industriproduksjon ofte vil medføre store kostnader, ikke minst i forhold til kompetanse (oppløsning av fagmiljøer, bortfall av nøkkelpersonell/spisskompetanse osv.), er det et gjennomgående trekk ved våre bedrifter at selve produksjonsanlegget (lokaler, maskinpark med mer) lett kunne latt seg flytte til en annen del av Norge eller til utlandet. Sett i lys av både det generelle kostnadsbildet og ikke minst lønnsnivået i Norge er det grunn til å tro at man i denne ty- 17
pen produksjonsvirksomhet over tid kunne oppnådd betydelige driftsbesparelser ved å legge selve produksjonen til et lavkostland, for eksempel i Øst- Europa. I utgangspunktet skulle man tro at selv en bedrift som Hødnebø Møbler, som har beveget seg mer i retning av å selge et navn og en merkevare og som i mindre grad ser på seg selv som en produksjonsbedrift i tradisjonell forstand, ville kunne oppnådd store besparelser på driften ved å flytte hele produksjonen til utlandet. Som vi skal se i senere avsnitt er det likevel faktorer som bidrar til at både Hødnebø og de andre bedriftene vi har vært i kontakt med innen dette næringssegmentet velger å utvikle virksomhetene med utgangspunkt i den beliggenheten de har i vår landsdel. Stor geografisk avstand til råvareuttak og primærmarked Et annet interessant fellestrekk ved våre bedrifter er at de driver sin virksomhet i og fra denne landsdelen selv om de 1) henter hoveddelen av sine råvarer/innsatsvarer utenfra (import eller andre deler av Norge) og 2) har sine primære markeder utenfor sørlandsregionen. Alloc kan her brukes som et illustrerende eksempel: bedriften eksporterer rundt 80 % av sin produksjon, mens resten selges via de store byggevarekjedene. Dette betyr at den relative betydningen av Agder som marked er begrenset. Når det gjelder rå- /innsatsvarene, hentes disse i stor grad i utlandet. Varer og utstyr som handles lokalt eller i landsdelen utgjør derfor bare en marginal del av innsatsfaktorene til selve produksjonen. Lokale leveranser er ifølge Rasin viktige først og fremst når det gjelder en del maskinvare og vedlikeholdstjenester knyttet til fabrikkens maskinpark/tekniske utstyr. For de andre tre bedriftene, som i større grad er innrettet mot det norske markedet, faller salg og distribusjon stort sett sammen med befolkningsstrukturen her hjemme. Det er med andre ord det sentrale østlandsområdet og de store byene som er de viktigste avtakerne av bedriftenes produksjon. Også for disse bedriftene er det dessuten slik at de sentrale innsatsvarene i overveiende grad skaffes utenfor landsdelen. Større leveranser fra lokale/regionale aktører er unntaket; bl.a. bruker Hødnebø seilduk fra en produsent i Lyngør til ett av sine nye møbler (stolen Spinnaker ). Også Ugland Industrier og Foss Fabrikker får størstedelen av sine råvarer/innsatsvarer fra leverandører utenfor Agder. Produksjonsvolumet ved Ugland i Grimstad er så stort at det ikke finnes aktører på Agder som kan betjene den. Og selv om underleverandører lokalt og i landsdelen står for viktige bidrag når det gjelder andre varer (bl.a. beslag, vinduer, dører, garasjeporter m.m.), er disse ikke av avgjørende betydning for at bedriften ligger der 18
den ligger. Det samme gjelder Foss Fabrikker på Birkeland, som importerer mesteparten av sine innsatsvarer. Bedriften får bare en marginal andel av innsatskomponentene til produksjonen fra lokale/regionale leverandører. Det er med andre ord et gjennomgående trekk ved alle våre bedrifter at verken tilgangen på råvarer eller avstanden til primærmarkedet taler for at bedriftene burde ligge der de ligger. Som én av bedriftslederne (Bjørni) sier: Ser du isolert på hvor vi henter treviket vårt fra, og hvor vi har markedene våre, burde vi ligget et helt annet sted, kanskje rundt Gardermoen et sted. Det at man likevel velger å drive virksomheten i og fra denne landsdelen indikerer at andre faktorer betyr vel så mye som råvare- og markedstilgang, og at økonomiske kalkyler som kun ser på produksjonskostnader ikke nødvendigvis er avgjørende for bedriftens forståelse av hva som økonomisk rasjonelt og hvilken beliggenhet som best kan ivareta bedriftens målsetninger. Avhengighet av veitransport og havneinfrastruktur Sett i lys av at alle fire bedriftene har stor geografisk avstand til både viktige leverandører og bedriftenes egne primære markeder, er det interessant å se hvordan de opplever de regionale rammebetingelsene knyttet til infrastruktur og transport. Ugland Industrier har for eksempel 1100-1200 trailerlass som skal ut fra anlegget i Grimstad hvert år. Bjørni peker i den forbindelse på at veinettet er en stor utfordring. Han fremholder blant annet at en 4-felts motorvei hele veien til det sentrale østlandsområdet ville gitt direkte utslag på vår drift, både fordi det ville gitt reduserte kostnader i form av pris/km, men også fordi det ville berørt bestemmelsene for kjøretid/hviletid for transportørene. Det ville med andre ord gitt en dobbel effekt, ifølge konserndirektøren. Med så store volumer som Ugland Industrier opererer med, vil logistikk og transport alltid være et område hvor man potensielt kan oppnå betydelige besparelser. Kvaliteten på veienettet oppleves i den forbindelse å være direkte relevant for bedriftens mulighet til å drive en lønnsom og konkurransedyktig virksomhet. Også adm. dir. Rasin ved Alloc i Lyngdal er opptatt av vei og transportforholdene til og fra fabrikken. Bedriften skiper ut 600-700 containere med varer hvert år, hovedsakelig via den lokale havnen. Rasin fremholder i den forbindelse at både havna og den lokale transporten til og fra fabrikken fungerer greit, men opplever at E 39 mellom Lyngdal og Kristiansand er for dårlig. Han er likevel usikker på hvor mye en oppgradering av E 39 vil bety for bedriften rent økonomisk, og peker på at den indirekte effekten kanskje vil være større, ved at en oppgradering ville bidratt til å løfte hele regionen og gjort den mer attraktiv. I forhold til kundepleie og ledelse fremholder han likevel at beliggenheten i Lyngdal gjør at kommunikasjon blir vanskelig. 19
Dette reflekterer både avstanden vestover til Stavanger/Sola og østover til Kristiansand/Kjevik. Daglig leder Tone Foss By på Birkeland opplever situasjonen ganske annerledes. Hun mener at hennes bedrift ligger optimalt plassert i forhold til blant annet Kristiansand som regionalt sentrum, med kort reiseavstand til Kjevik og med nærhet til E 18. Selv om hun ser frem til en oppgradering av E 18, oppleves veistandarden i regionen ikke som noen stor ulempe for bedriften. Samtidig peker hun på at bedre veier indirekte vil kunne påvirke bedriftens marginer i form av lavere priser på transporttjenestene som bedriften kjøper. Et par av våre bedriftsledere peker også på at tilgangen på transportkapasitet sjåfører og biler/trailere i perioder, og spesielt i en høykonjunktur som den vi er inne i nå, er en kanskje like stor utfordring som kvaliteten på veinettet i landsdelen. Konsernsjef Torp hos Hødnebø viser her til at transport og logistikk utgjør en vesentlig del av bedriftens kostnadsbilde, og at tendensen ser ut til å være at disse utgiftene øker og trolig også vil fortsette å øke i tiden fremover. I den sammenheng fremholder han at Hødnebø trolig kunne hatt stor nytte av å operere sammen med andre på dette området, og at det generelt er mye ugjort i forhold til samarbeid mellom bedrifter i landsdelen for å få opp belegget på godstransporten. Faglært arbeidskraft: En kontinuerlig utfordring Et annet fellestrekk som kommer til uttrykk hos våre bedriftsledere er at tilgangen på kvalifisert arbeidskraft, og da i første rekke personell med teknisk utdannelse, er en stående og svært krevende utfordring. Bjørni hos Ugland Industrier fremholder dette som bedriftens største utfordring, og ser dette særlig i sammenheng med omstillingen til en mer industriell og teknologisk basert virksomhet. Bjørni peker videre på at selv om utfordringen med å skaffe kvalifisert personell oppleves som spesielt påtrengende i den høykonjunkturen man er inne i akkurat nå hvor teknisk personell støvsuges til offshoreindustrien, som han uttrykker det er tilgangen på personell med fagbrev eller høyere teknisk utdannelse bare delvis konjunkturbetinget. Han viser i den forbindelse til at tradisjonelle fagutdanninger innen industriog håndverksfag over lengre tid har fått svekket sin stilling innenfor skoleog utdanningssystemet. For å møte kompetanseutfordringen har Ugland Industrier blant annet etablert et samarbeid med Blakstad videregående skole i Froland, hvor medarbeidere fra bedriften skoleres i bruk av data og utdannes til å bli operatører av teknologisk svært avanserte ledd i produksjonen. I den senere tid har man 20
også etablert et eget firma i Polen og et samarbeid med fagmiljøer i landet som utdanner personell som kan gå inn i produksjonen hos Ugland. Dette har ført til at rundt 20 % av de ansatte i produksjonen i Grimstad i dag er faglærte polakker som jobber skift og på samme lønn som sine norske kolleger. Tilsvarende har man nå etablert Ugland Technical Services i Polen, som skal bidra til å rekruttere ingeniører og personell med høyere teknisk utdannelse. En slik satsning finner sted fordi bedriften forventer at utfordringen med å skaffe kvalifisert personell med høyere teknisk utdannelse kan komme til å vedvare også etter at dagens høykonjunktur har avtatt. Dette til tross for at man også forsøker å rekruttere ingeniører/teknisk personell direkte fra høgskolemiljøet i Grimstad. Også de andre bedriftene fremhever kompetanse som en stående utfordring. Konsernsjef Torp hos Hødnebø Møbler viser i den forbindelse til at få i dag ønsker å bli møbeltapetserere, og at man heller ikke har utdanningsmiljøer eller andre bedrifter/fagmiljøer i landsdelen som bedriften kan trekke veksler på og samarbeide med om kompetanseutvikling. I likhet med et par av de andre bedriftslederne fremholder han også at det oppleves som spesielt vanskelig å rekruttere unge medarbeidere, og at dette nok i stor grad kan tilskrives oppfatningen ute av bedriften som en tradisjonell produksjonsbedrift. Flere av våre informanter peker med andre ord på at bedriften deres har en imageutfordring ved at de gjerne oppfattes å være litt usexy og at omgivelsene ikke har tatt inn over seg at disse bedriftene driver sin virksomhet basert på svært avansert teknologi og moderne forretningsmessige modeller. Det er ofte mindre kjent at noen av de trauste produksjonsbedriftene i landsdelen er både nasjonalt ledende og internasjonalt anerkjente virksomheter, og at dette gjenspeiler en evne til nytenkning, innovasjon og teknologisk utvikling som ikke inngår i folks oppfatning av hva som kjennetegner moderne håndverks- og industriproduksjon. Denne imageutfordringen kan potensielt også gjøre det vanskelig å motivere folk til å flytte med sikte på å ta seg jobb ved disse bedriftene, i hvert fall hvis de i tillegg oppfattes å ligge usentralt/utenfor allfarvei. For Alloc i Lyngdal er dette en reell utfordring: Generelt er det nok vanskelig å få folk til å flytte hit for å jobbe, sier Rasin, og peker på at dette kan ha den uheldige konsekvens at bedriftene i området fra tid til annen tar arbeidskraft fra hverandre. De fleste som jobber ved Alloc er folk som har hatt tilhørighet til Lyngdal og/eller området rundt før de ble tilsatt ved bedriften. Den vanskelige tilgangen på faglært arbeidskraft gjør at alle våre bedrifter i stor grad baserer seg på intern opplæring og utdanning av sine egne ansatte. Dette gjenspeiler også behovet for å lære opp personell til å beherske de ma- 21