FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 4295* - 10.9.2002 GJELD - Uriktige opplysninger om medikamentbruk agentens rolle FAL 13-2, 13-4 og 13-13. Forsikrede (f. 74) tegnet i juli 96 en gjeldsforsikring med dekning ved død. Ved tegningen undertegnet forsikrede en helseerklæring hvor han på spørsmålet om han hadde oppsøkt lege de siste 5 år svarte; Årlig bedriftsjekk hos bedriftshelsetjenesten. Videre svarte han nei på spørsmålene; Bruker du beroligende eller stimulerende midler og Bruker du andre medikamenter. Spørsmålet Hvilke skader eller sykdommer har du hatt, ble ikke besvart. Senere erklæringer i forbindelse med forhøyelse/refinansiering av lånet i feb. 97 og okt. 97 var likelydende. Forsikrede døde 7.2.98 etter å ha skutt seg selv i hodet. Ved krav om utbetaling ved forsikredes død, innhentet selskapet opplysninger som viste at forsikrede hadde vært innlagt på sykehus i feb. 96 da det ble oppdaget en aktiv diabetes, og at forsikrede brukte insulin på grunn av sin diabetes. Selskapet avslo 13.7.98 erstatningskravet og viste til at forsikrede svikaktig hadde forsømt sin opplysningsplikt. Selskapet anførte deretter i brev til FKK 19.12.00 at forsikrede også måtte anses mer enn lite å laste. Forsikredes etterlatte anførte at helseerklæringsskjemaet ble fylt ut under et kort møte i banken, og at det for en ung mann som følte seg frisk, ikke var naturlig å forstå insulin som medikament. Spørsmål om forsikrede har utvist svik, evt. om han kan anses mer enn lite å laste. Videre spørsmål om selskapet har oppfylt sin reklamasjonsplikt mht. påstanden om mer enn lite å laste. TVISTEBELØP: Kr 353.112. Sekretariatets redegjørelse: 10.4.2002 - sak 982441 - LO Saken gjelder spørsmålet om forsikrede har forsømt sin opplysningsplikt og dermed selskapets forståelse av FAL 13-2, 13-4 annet ledd og 13-13. Tidslinje: tegn. tegn. diagnosediabetes tegn./ref. tegn./ref. tegn./ref. død avslag 22.12.94 8.9.95 28.2.96 4.7.96 27.2.97 9.10.97 7.2.98 13.7.98 Forsikrede (f. 74) tegnet i juli 96 en gjeldsforsikring med dekning ved død. Ved tegningen undertegnet forsikrede en helseerklæring hvor han på spørsmålet om han hadde oppsøkt lege de siste 5 år svarte: Årlig bedriftsjekk hos bedriftshelsetjenesten. Videre svarte han nei på spørsmålene: Bruker du beroligende eller stimulerende midler og Bruker du andre medikamenter. Spørsmålet Hvilke skader eller sykdommer har du hatt, ble ikke besvart. Senere erklæringer i forbindelse med forhøyelse av lånet i feb. 97 og okt. 97 var likelydende. Forsikrede døde 7.2.98 etter å ha skutt seg selv i hodet. I forbindelse med de etterlattes krav om utbetaling av erstatning ved forsikredes død, innhentet selskapet opplysninger som viste at forsikrede led av diabetes. Av div. legeerklæringer fremkommer:
1. Vakthavende lege 28.2.96: Nå gått og skranglet i et par måneder tatt av i vekt og økende tørste. Urin i sukker Alle preg av aktiv diabetes mell. og i samråd med sykehusets diabetessykepleier legges han inn tiltr. ø. hjelp for nyoppdaget diab.mell. 2. Fylkessykehuset 5.3.96: Vedk. har fått påvist diabetes type I, insulinkrevende. Han er nå under beh. fra med.avd. og holder på med innstilling av insulindosen. 3. Fylkessykehuset 16.4.96: Konklusjon: Hans diabetes er nå meget jevn og stabilt regulert. Han har god innsikt. Er punktlig og nøyaktig med egenmålingene og vet å variere insulinet etter behov. 4. Dr. B-S 23.6.98: I slutten av februar i 96 oppdaget vi at pas. hadde en aktiv diabetes av betydelig dimensjon og vi la vedkommende inn i medisinsk avd., Fylkessykehuset i som øyeblikkelig hjelp. Senere gikk vel i grunn (forsikrede) til kontroll for sin diabetes type I mer til kommunehelsetjenesten her på stedet Ved vanlig rutinehelseundersøkelse 5.9.97 fant vi betydelig forhøyet sukkerinnhold i hans urin og vi ba han ta kontakt med sin lege for vurdering om videre oppfølging og korrektur av behandling. 5. Fylkessykehuset i 25.9.98: Jeg kan da opplyse om at (forsikrede) tidligere var frisk da han ble innlagt i med. avd. FSH i i febr., mars 96 for nyoppdaget diabetes. Han hadde i løpet av de siste par mnd. fått økende grad av tørste, hyppig vannlatning og gått ned i vekt 5-6 kg. Var slapp og kvalm ved innkomsten. Blodsukkeret ble målt til 22, men falt allerede dagen etter til 11,6 mmol/i uten medikamentell behandling. Han fikk vanlig opplæring i egenkontroll og i kost og råd om levesett og det ble startet med Insulin Mixtard 2 ganger daglig, 22IE før frokost og 10IE før aftens. Ved kontroll 16.4.96 følte han seg i god form, hadde lagt på seg, symptomene hadde gått tilbake og blodsukkeret varierte mellom 4 og 8 mmol/i som er et meget tilfredsstillende blodsukkernivå hos en diabetiker. Det var ikke påvist senkomplikasjoner og dersom pasienten hadde like god regulering i fremtiden burde han ha gode forutsetninger for å leve et langt liv. HbA1C som er et uttrykk for den gjennomsnittlige blodsukkerregulering var fra innleggelsen falt fra 13,4 % til 9,8 ved undersøkelsen i april. Han hadde god innsikt, målte blodsukkeret selv og kunne forandre Insulinet ved behov. Målsettingen var at HbA1C over tid skulle komme ned på et nivå rundt 7,5 %. Selskapet avslo 13.7.98 krav om utbetaling over gjeldsforsikringen: Ved tegning av gjeldsforsikring på lån den 4.7.96, 27.2.97 og 9.10.97 undertegnet avdøde en helseerklæring hvor han svarte JA på spørsmålet: Har du oppsøkt lege siste 5 år? Her oppga han årsaken til å være årlig helsesjekk hos bedriftshelsetjenesten. Videre svarte han NEI på spørsmålet: Bruker du andre medikamenter? På spørsmål 8 er det ikke gitt opplysninger om sykdom eller sykehusopphold. Dette er etter vår mening ikke riktig. Av opplysninger mottatt dr. og dr. fremgår det at avdøde ble lagt inn på Fylkessykehuset i i februar 96 da det ble oppdaget en aktiv diabetes og at han har vært i kontakt med sin primærlege i forbindelse med sin sykdom. Videre fremkommer det at han brukte insulin på grunn av sin diabetes. Det ble også oppdaget forverring i hans sykdomsbilde i september 97 og han ble da i brevs form oppfordret til å ta kontakt med sin primærlege for videre oppfølgning. Selskapet mener her at opplysningsplikten er svikaktig forsømt. Dersom ovennevnte opplysninger hadde fremkommet ved søknad om gjeldsforsikring 4.7.96, 27.2.97 og 9.10.97, ville vi ikke ha godkjent forsikringsdekningen. 2/7
I hht. Forsikringsvilkårenes 3 jfr 9 og Forsikringsavtalelovens 13-2 1.ledd og 13-4, 2.ledd, sier vi herved opp gjeldsforsikringen i sin helhet med øyeblikkelig virkning. Forsikredes etterlatte var uenig i at forsikrede hadde opptrådt svikaktig eller kunne være mer enn lite å laste og bemerket: Bl.a. viser jeg til at helseerklæringen ble utfylt under et svært kort møte i banken i forbindelse med utfyllingen av de øvrige lånedokumentene: jeg viser videre til at uttrykket medikamenter for en ung mann som (forsikrede) må ha en litt annen betydning enn insulin for så vidt som gutten følte seg frisk og rask etter at man hadde fått utredet plagene hans. Vedrørende selskapets anførsel om at forsikringsdekningen ikke ville blitt innvilget dersom korrekte opplysninger var gitt: Som det fremgår av retningslinjene fra Helsebedømmelsesnemnda, som er felles for alle forsikringsskap, at man ikke avslår dødsrisikodekning med mindre det er tale om proteinurin d.v.s. utskillelse av mer enn 150 mg protein i urin daglig. Dette er en meget alvorlig og vanskelig regulerbar form for diabetes. Det er det imidlertid ikke tale om i vår sak. I alle andre tilfeller aksepterer man at også de som har diabetes kan tegne gjeldsforsikring med dødsrisiko, dog i en del tilfeller med forhøyet premie. Selskapet kontaktet sin hovedlege som uttalte at dersom det hadde hatt kjennskap til forsikredes diabetes, så ville han fått bedømmelsen T150-200 I150-200, hvilket ville gitt avslag på både døds- og uføredekningen. De etterlatte kontaktet FKK og anførte: Det rettslige utgangspunktet er at dersom forsikringstakeren svikaktig har forsømt opplysningsplikten og det er inntruffet forsikringstilfelle så kan forsikringsselskapet erklære seg uten ansvar, jfr. FAL 13-2. Dette likevel slik at dersom forsikringstakeren kan legges mer enn lite til last i forbindelse med at de uriktige opplysninger blir gitt, så kan forsikringsselskapets ansvar settes ned og i en del tilfeller også falle bort. Motsetningsvis er det klart at dersom forsikringstakeren bare er lite å legge til last at den uriktige opplysninger er gitt, så vil det ikke være adgang for selskapet til å påberope seg de uriktige opplysninger. I forlengelse av dette presiseres at selskapet likevel ikke kan nekte å gi dekning i henhold til forsikringsavtalen dersom den uriktige opplysning var uten betydning for selskapet, eventuelt om den uriktige opplysning alene ville ha ført til en forhøyet premie og derfor ikke gitt selskapet grunnlag for helt å nekte dekning etter avtalen. Ad bare lite til last : Etter min vurdering er det ikke grunnlag for den kritikk selskapet har rettet mot (forsikrede). (Forsikrede) kan selvsagt bebreides for at han i farten ikke har vært fullstendig med hensyn til utfyllingen av helseerklæringen. Imidlertid kan en ikke reise særlig kritikk mot (forsikrede) på dette punkt. Jeg viser til at helseerklæringen ble utfylt under et svært kort møte i banken i forbindelse med utfylling av de øvrige lånedokumentene. Forsikringsselskapets markedsføring av produktet forutsetter at det er stor grad av enkelhet og tempo i saksbehandlingen i forbindelsen av etablering av en gjeldsforsikring den er i stor grad et vedheng til den ordinære låneavtalen. Det er også ofte et vilkår banken stiller for å etablere lån for kunden. 3/7
Dermed får man ikke den ro og fred til ettertanke som en må forutsette dersom det skal gis en grundig redegjørelsen for ens egen medisinske situasjon. Jeg viser også til de medisinske opplysninger som foreligger i saken, hvor det fremgår at (forsikrede) levde som en hver normal ungdom med sin sykdom. Ad nektelse av dekning Etter min mening kan dette neppe være holdbart. Dersom man ikke skal være henvist til en etterfølgende subjektiv påstand fra selskapet må man objektivisere problemstillingen. Hvilket bl.a. må antas å ha vært formålet med utarbeidelsen av Helsebedømmelsesnemndas retningslinjer. Som det fremgår av retningslinjene fra Helsebedømmelsesnemnda, som er felles for alle forsikringsselskap, kan man ikke avslå dødsrisikodekning ved diabetes med mindre det er tale om proteinurin d.v.s utskillelse av mer enn 150 mg protein i urin daglig. Dette er en meget alvorlig og vanskelig regulerbar form for diabetes. Den forutsetter en uregulert diabetes over et betydelig antall år. Det er det imidlertid ikke tale om i vår sak. Det var tale om en nyoppdaget diabetes som straks ble godt regulert og som (forsikrede) hadde alle forutsetninger for å leve normalt med gjennom et langt liv. Som det fremgår av seksjonsoverlege redegjørelse er det tale om en diabetes som er jevn og stabilt regulert. I alle andre tilfeller aksepterer man rent generelt- at også de som har diabetes kan tegne gjeldsforsikring med dødsrisiko, dog i en del tilfeller med forhøyet premie. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for - slik forsikringsselskapet hevder å legge til grunn at man ville ha gitt avslag på forsikringsdekningen om forsikringsselskapet hadde kjent til det riktige forhold. Alternativet i dette tilfellet er muligens en forhøyet premie for (forsikredes) forsikringsavtale. Jeg tilføyer at dersom man i et tilfelle som dette ikke akseptere gjeldsforsikring vil man for alle de fleste praktiske formål nekte diabetespasienter gjeldsforsikring. FKK skrev til selskapet: Det er i dette tilfelle var en ung gutt som på tegningstidspunktet følte seg og faktisk var frisk. Unnlatelsen av å opplyse om det aktuelle sykehusoppholdet kan ha sammenheng med at avdøde ikke anså sin diabetes som en sykdom, og at han derfor anså innleggelsen som en ren rutinekontroll. Spørsmålsstillingen bruker de beroligende eller stimulerende midler evnt. andre medikamenter, kan ha virket villedende da det ikke nødvendigvis er naturlig å tenke på insulin som andre medikamenter. Andre medikamenter enn beroligende eller stimulerende midler kan forstås slik at selskapet spør etter om man bruker medikamenter av lignende art, og da insulin bare skal regulere blodsukkeret passer ikke beskrivelsen andre medikamenter. Dernest vil man ofte med andre medikamenter, tenke på medikamenter i form av tabletter. I forbindelse med selskapets svikspåstand skal det bemerkes at det i dette tilfelle er lite som tyder på at avdøde tegnet gjeldsforsikring med tanke på å oppnå en forsikring som han forsto han ikke var berettiget til. For det første er det jfr ovennevnte usikkert om selskapet kunne ha avslått avdødes søknad dersom det hadde hatt kjennskap til hans diabetes. For det andre kan spørsmålene i egenerklæringen ha virket villedende på avdøde. Til sist men ikke minst skal det bemerkes at den aktuelle gjeldsforsikring ble tegnet for å sikre avdødes lån, noe som ofte er en forutsetning for at banken skal yte lån. Selskapet skrev til FKK og bemerket at man med bedømmelsen T150-200, slik selskapets hovedlege ville ha vurdert forsikrede, vil få et totalt avslag på søknad om gjeldsforsikring eller kontoforsikring. Videre bemerket selskapet at diabetes som debuterer i ung alder representerer en betydelig høyere risiko enn der hvor sykdommen debuterer i godt voksen alder. Selskapet bemerket dernest: 4/7
Videre skal det presiseres at en forsikringstaker med virkning for selskapets ansvar ikke selv kan vurdere hvilke opplysninger som er av betydning for selskapets risikovurdering og derved velge å unnlate å gi fullstendige og riktige opplysninger. Det er selskapet, som på grunnlag av korrekte opplysninger, selv foretar den nødvendige risikovurdering. Dette er et forhold som er poengtert både i nemnds- og rettspraksis. Forsikrede har altså et selvstendig ansvar for at helseerklæringen blir riktig i sitt innhold. At han rent subjektivt kan ha ansett sin diabetes for ikke å være en sykdom er altså et forhold som ikke kan tillegges vekt. Dersom en sviksinnsigelse ikke skulle føre frem har man under enhver omstendighet anledning til å påberope at forsikrede er mer enn lite å legges til last for sin unnlatelse i hht. FAL 13-2 2. ledd i det forsikrede avgikk med døden kun fire måneder etter den siste tegning av forsikring. Med bakgrunn i tidligere korrespondanse og ovennevnte forhold fremkommer det at han ikke ville fått godkjent sin dekning dersom de korrekte opplysninger hadde fremkommet. Disse opplysninger var således av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risiko og disse forhold burde følgelig ha fremkomet av hans helseerklæring. Vi er av den oppfatning at vi ikke kan se at det foreligger forhold i denne saken som skulle tilsi at avdøde hadde en annen forståelse av innholdet i helseerklæringens spørsmål enn folk flest. Avdøde har svart uriktig på helt klare spørsmål, og det er tale om vesentlige feil. Fortielsen gjelder opplysninger om forhold som avdøde helt klart hadde kunnskap om, opplysninger om en lidelse som folk flest uten videre karakterisere som en sykdom. Naturlig forståelse av medikamentbruk omfatter helt klart bruk av insulin. Vi viser til leggerklæring av 16.4.96: Han har god innsikt. Er punktlig og nøyaktig med egenmålingene, og vet å variere insulinet etter behov. Avdøde hadde med andre ord en god forståelse av sin lidelse diabetes mellitus, og skulle gitt disse opplysninger tilkjenne overfor selskapet ved tegning av gjeldsforsikring. FKK ba selskapet vurdere saken i forhold til Riksfjorddommen. Selskapet opprettholdt sin prinsipale påstand om at forsikrede hadde utvist svik og bemerket subsidiært at forsikrede måtte anses mer enn lite å laste for sin fortielse. Vedrørende spørsmålet om selskapet hadde påberopt seg anførselen om at forsikrede var mer enn lite å laste, uten ugrunnet opphold: Til dette bemerkes for det første at selskapet har påberopt nevnte anførsel allerede i brev av 27.9.99 til Forsikringsklagekontoret ved. Dette før selskapet foretok en endelig revurdering av saken. Også klagers advokat har i sitt brev av 30.9.98 vurdert hvorvidt forsikrede var mer enn lite å laste. For det andre vil vi pekt på det forhold at selskapet uttrykkelig presiserte sitt standpunkt i brev av 13.7.98, og klager fikk da et klart varsel om at selskapet ville avslå kravet om utbetaling. Han har tidlig kunnet innrette seg etter selskapets vedtak. En påstand om svik er langt mer alvorlig, og det burde ikke være noe i veien for at selskapet på et senere tidspunkt presisere at forsikringstaker under enhver omstendighet er mer enn lite å laste. Rettstilstanden etter Riksfjorddommen gjør at selskapet vanskelig kan påvise svik. Det gjør det derfor ekstra viktig å kunne gå fra det mer til det mindre med tanke på det grunnlaget som er lagt for avgjørelsen. Forsikredes etterlatte ønsker saken forelagt Forsikringsskadenemnda. FKK ba i forbindelse med nemndbehandlingen selskapet gjøre nærmere rede for de enkelte forsikringsavtalene, samt vurdere evnt. delvis erstatning. Selskapet svarte ikke på spørsmålet om delvis erstatning, men bemerket vedrørende de enkelte forsikringene: Når det gjelder antallet søknader vil selskapet gjøre oppmerksom på at dette ikke er uvanlig for gjeldsforsikringer der kunder refinansierer grunnet økt lånebehov. Når så er tilfelle avkreves ny helseerklæring. Dersom den nye forsikringssøknaden godkjennes, så avsluttes gammel 5/7
forsikringsavtale i tråd med gjeldende rutiner. Dersom ny søknad avslås, har forsikrede rett til å reåpne gammel avtale med saldo som før søknad om refinansiering. Selskapet har kommet med følgende kommentarer til redegjørelsen: Vi ønsker å presisere det forhold at det ikke medfører riktighet - som hevdet av klager - at forsikrede med sin lidelse ville ha kunnet tegne gjeldsforsikring med forhøyet premie. Med den lidelse forsikrede i dette tilfellet hadde, så ville han ved avgivelse av korrekte opplysninger fått bedømmelsen T150. Dette betyr at risikoen for såkalt "overdødlighet" er mer enn dobbelt så stor som for en person uten denne sykdommen. Dette forholdet er tidligere poengtert i vårt brev av 22.2.00. Vi ber om at avsnitt 5-7 i nevnte brev innarbeides i redegjørelsen: Retningslinjene for helsebedømmelse legger til grunn følgende: Dersom man får sykdommen diabetes mellitus i en alder av O 24 år, og det er mindre enn 20 år siden debut vil helsebedømmelsen bli T150/1150 Gjeldsforsikring/kontoforsikring med dødsrisiko kan selskapet kun tegne dersom bedømmelsen T100 eller lavere blir gitt. Følgelig ville selskapet, dersom (forsikrede) hadde tilkjennegitt disse opplysninger ved tegning, gitt avslag på grunnlag av helsebedømmelse T150. I forhold til spørsmålet om selskapets påberopelse av mer enn lite å legge til last ber vi om at avsnitt 2 og 3 i vårt brev av 11.6.01 til Forsikringsklagekontoret innarbeides i redegjørelsen. Videre ønsker selskapet å presisere at det ikke medfører riktighet at det er en betingelse for opptak av lån, at låntaker tegner gjeldsforsikring. Banken har ikke anledning til å stille dette som en betingelse, men kan komme med en anbefaling i så henseende. Vi vil også poengtere at i dette tilfellet, holdt forsikrede tilbake opplysninger om sin diabetes ved hele tre tegninger, til tross for sin kunnskap om sykdommen. Etter vår oppfatning styrker dette vår påstand om at fortielsen var bevisst. Vi ønsker i den anledning at side to i brev av 22.2.00 innarbeides i redegjørelsen mht. forsikredes subjektive oppfatning av sin egen sykdom: Det fremgår i brev av 30.9.98 fra adv. at avdøde ikke kan kritiseres for at han ikke har fylt ut helseerklæringen fullstendig. Vi er av den oppfatning at vi ikke kan se at det foreligger forhold i denne saken som skulle tilsi at avdøde hadde en annen forståelse av innholdet i helseerklæringens spørsmål enn folk flest. Avdøde har svart uriktig på helt klare spørsmål, og det er tale om vesentlige feil. Fortielsen gjelder opplysninger om forhold som avdøde helt klart hadde kunnskap om, opplysninger om en lidelse som folk flest uten videre ville karakterisert som en sykdom. Naturlig forståelse av medikamentbruk omfatter helt klart bruk av insulin. Vi viser til legeerklæring av 16.4.96: "Han har god innsikt. Er punktlig og nøyaktig med egenmålingene, og vet å variere insulinet etter behov". Avdøde hadde med andre ord en god forståelse av sin lidelse diabetes mellitus, og skulle gitt disse opplysninger tilkjenne overfor selskapet ved tegning av gjeldsforsikring. Nemnda bes ta stilling til om forsikrede har utvist svik, evnt. er mer enn lite å laste. Videre om selskapets subsidiere påstand er fremsatt uten ugrunnet opphold. Tidligere uttalelser: etter Riksjord- dommen 3627 3630 3686 3687 3745 3799 3801 3855 3857 3858 3942 3968 3969 3982 4011 4012 4122 4134 4196 4240 etter Riksjord dommen 3478 3479 gjeldsforsikring- dødsfall 2057 2313 2608 2717 2738 2837 liv 3584 6/7
FAL 13-13 2756 2782 3970 4185 2901 3028 3300 3371 3391 3801 3967 3968 4012 3742 3743 3800 Forsikringsskadenemnda bemerker: Helseerklæringen ble avgitt i juli 96. Forsikrede hadde kort tid i forveien, i februar 96, vært innlagt på sykehus og fått konstatert aktiv diabetes. Han brukte insulin mot sykdommen. Han besvarte helseerklæringens spørsmål om bruk av medikamenter med nei, og lot spørsmålet om skader eller sykdommer, med tilleggsspørsmål om sykehusopphold, stå ubesvart. Forsikrede har således gitt uriktige og ufullstendige svar på selskapets spørsmål. Spørsmålet er så om det kan konkluderes med at det foreligger svik. Høyesterett har i dommen i Rt. 2000 s. 59 gitt anvisninger på vurderingen av svik ved besvarelse av helsespørsmål ved tegning av forsikring. Forsikrede må positivt ha visst at opplysningene var uriktige eller ufullstendige, og opplysningene må være gitt i den hensikt å få en forsikringsavtale eller en bedre avtale. Forsikredes forhold må i kvalifisert grad fremtre som uredelig overfor selskapet. Forsikringsselskapet har en streng bevisbyrde for at det foreligger svik. Denne bevisbyrden gjelder ikke bare spørsmålet om forsikrede bevisst har gitt uriktige opplysninger, men også spørsmålet om opplysningene ble gitt i den hensikt å oppnå en uberettiget forsikringsavtale. Når forsikrede har svart uriktig på presise spørsmål som vanskelig kan misforstås, vil problemstillingen for nemnda være å vurdere om det i sakens opplysninger finnes grunnlag for andre rimelige forklaringer på de uriktige svarene enn et ønske om å føre selskapet bak lyset. Hvis det finnes grunnlag for slike alternative forklaringer, er bevisbyrden for svik ikke oppfylt. Hvis det ikke er noe konkret grunnlag for andre forklaringer, kan derimot bevisbyrden etter omstendighetene være oppfylt. Flertallet, formannen, Knudsen og Hauso, kan ikke se at det finnes noen annen rimelig forklaring på forsikredes feilaktige og ufullstendige svar i denne saken enn at forsikrede ønsket at opplysningene ikke skulle bli kjent for selskapet. Flertallet har etter dette intet å bemerke til selskapets standpunkt om at det foreligger svik. Mindretallet, Lange og Slettmyr, tiltrer redegjørelsen for gjeldende rett og sakens vurderingstema. Mindretallet kan imidlertid ikke se at de strenge beviskrav Høyesterett har oppstilt for svik er oppfylt fra selskapets side. Saken er spesiell i og med at forsikrede er død, og ikke har kunnet forklare selv hvorfor det ble svart feil. Dette skaper i seg selv en usikkerhet som det er vanskelig å se bort fra. I tillegg har forsikrede svart ja på spørsmålet om han har oppsøkt lege de siste 5 år og oppgitt navn og adresse på sin bedriftslege. Denne legen var i følge sakens dokumenter på tegningstidspunktet meget godt informert om forsikredes diabetes og insulinbruk. At forsikrede i helseerklæringen opplyste om bedriftslegen og samtykket i at selskapet innhentet opplysninger fra denne, taler mot at han ønsket å holde sykdommen skjult for selskapet. Mindretallet finner det ikke nødvendig å vurdere i hvilken grad forsikrede kan lastes for brudd på opplysningsplikten eller om selskapet har mistet retten til å påberope seg at forsikrede er mer enn bare lite å legge til last. Konklusjon: Selskapets gis medhold. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Knudsen, Hauso, Lange og Slettmyr. 7/7