FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE 6349 23.10.2006 KLP SKADE YRKESSKADE

FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE 6349 23.10.2006 KLP SKADE YRKESSKADE Konstateringstidspunkt for eksem/allergi YFL 21 og HTA 11. Forsikrede (f. 1938) var i sitt arbeid i kontakt med formalin og utviklet kontakteksem, samt luftveisplager. Hennes sykdom er godkjent som yrkessykdom av trygden ved vedtak av 1.11.01, med skadetidspunkt for eksem satt til 1988, og for luftveissykdom satt til juni 1994. KLP Skade hadde yrkesskadeforsikring med ansvarsperiode fra 1.1.91 til 31.12.97 og avslår dekning under henvisning til at sykdommen var konstatert før forsikringen trådte i kraft. Forsikrede er tilstått uførepensjon hvorav 30 % er tilkjent med yrkesskadefordeler med virkning fra 1.4.00, med uføretidspunkt til april 1999. Spørsmålet i saken er dels når yrkessykdommen er konstatert, og dels hvilke rettigheter HTA 11 gir forsikrede i forhold til dekningen ANTATT ØKONOMISK OMFANG: Kr. 333.845. Forsikringsskadenemnda bemerker: Nemnda ser det slik at eksem ble konstatert før YFL trådte i kraft 1.1.90, jfr. 21. Det er dokumentert at forsikrede i 1988 konsulterte primærlege og spesialist for utslett og eksem. Lidelsen ble oppdaget av forsikrede og leger og dermed konstatert i lovens forstand på dette tidspunkt. Det må legges til grunn at de eksemplagene som forsikrede hadde på 1990-tallet, var samme lidelse som den som ble konstatert i 1988. Forsikredes luftveisplager var derimot ikke konstatert før YFL trådte i kraft. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at disse plagene har hatt avgjørende betydning for ervervsuførheten. At plagene ifølge trygdens rådgivende overlege kan ha bidratt til funksjonsreduksjon, medfører ikke at de er årsak til uførheten i erstatningsrettslig forstand. Det er ifølge samme uttalelse plager som ikke er yrkesrelatert som er hovedårsaken til uførheten, og det fremgår ikke at luftveisplagene er en nødvendig betingelse for uførheten. Luftveisplagene gir ifølge trygden 8 % medisinsk invaliditet. Dette er ikke tilstrekkelig til at forsikrede har krav på ménerstatning for disse plagene. Forsikrede hevder at HTA medfører at hun i alle tilfelle har krav på erstatning i samsvar med trygdens vedtak i saken. Nemnda kan heller ikke gi henne medhold på dette grunnlaget. Forholdet til HTA reiser flere spørsmål, bl.a. betydningen av konstateringstidspunkt og trygdevedtak i relasjon til hvilken forsikringsgiver som er ansvarlig, om uførheten kan anses delvis yrkesbetinget slik trygden legger til grunn, og om flere skader kan legges sammen ved avgjørelsen av krav på ménerstatning. Disse spørsmålene beror på en tokning av tariffavtalen, som nemnda ikke kan gå inn på, jfr. tidligere FSN 4999 og FSN 6207, som begge gjelder saker som ble avvist av FSN under henvisning til de særlige reglene som gjelder for tolkningsspørsmål knyttet til tariffavtaler. Selv om forholdet til HTA avvises fra behandling, blir nemndas konklusjon at selskapet gis medhold. Konklusjon: Selskapet gis medhold. Side 1 av 10

Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Nygård, Johansen, Lange og Sørensen. Sekretariatets redegjørelse i FKK sak 20030823 EB(CL) av 5.6.2006. Saken gjelder KLP Skade forståelse av YFL 21, samt virkningene av HTA 11. Forsikrede (født 1938) kontaktet lege vedrørende eksemplager i 1988, og opplyste at hun i sitt arbeid daglig var i kontakt med formalin. I juni 2001 søkte hun om yrkesskadeforsikring, og i august samme år oppga hun at hun var plaget av astma eller kronisk obstruktiv lungesykdom. I september 2001 fremgår at journalen at hennes eksem ble borte da hun sluttet på sterilsentralen, men at luftveisplagene var kroniske. Legen konkluderte med at formalineksposisjonen var hovedårsak til hennes plager, og anslo den medisinske invaliditeten til 80 %, og den yrkesbetingede årsaksfaktoren til 100 %. Ved allergitest i februar 1995 ga analysene negativt resultat, hvilket utelukker allergi overfor kildene. I erklæring av mai 1995 uttaler behandlende lege: Siste 3-4 årene klaget over rødt exematest utslett på exponerte steder under sitt arbeid på Steriliseringssentralen Dette setter hun i samband med bruk av formalin (formaldehyd) som brukes i autoklaven. Uslettet er ikkje til stede når hun er fri fra jobben. helt typisk fra irritasjon via et eller annet stoff som hun exponeres for under arbeid. Hun har vært her noen ganger etter slike exponeringer, og det er helt typisk fra irritasjon via et eller annet stoff som hun exponeres for under arbeid. Uttrykker at det er svie/brenning i huden og irritert i de øvre luftveier. At dette er en arbeidsrelatert plage er helt sannsynlig. Hun sier det oppstår i samband med kjøring av autoklaven på dagen. Etter det hun forteller er det formalin i denne. Når hun er på det verste med utslettene er dette også på steder som ikke er direkte exponert. Hun har vært til us med allergitesting hos dr R på. Se vedlagte skriv. Jeg har sendt blodprøver til us på Nyco Med lab se res. Formalin er meget vanskelig å teste på. At det ikke er positive utslag er ikke ensbetydende med at hun ikke reagerer på formalin. Tvert imot er hennes kliniske tegn på reaksjon på formalin såpass klare at det ikke burde være noen tvil om dette. Jeg har i lang tid tatt dette opp med henne for å forsøke å få en slutt på bruken av formalin eller i det minste ha autoklaven i funksjon på andre tider enn i arbeidstiden. Det er også pålagt med avtrekk under bruk av slike stoff i arbeidet. Statens arbeidsmiljøinstitutt skrev i brev av juni 1995: De symptomer og plager du beskriver hos pas. er velkjente hos personell som arbeider med formalin. Jeg antar at hun arbeider ved et sykehus. Når det gjelder hvorledes angripe dette problemet synes jeg det er korrekt at Arbeidstilsynet har vært kontaktet. Er det slik at flere arbeidstakere er involvert og har plager bør verneombudet på arbeidsplassen til pas. kontaktes og vedkommende kan ha fullmakt til å stenge hele arbeidsplassen hvis forholdene er kritikkverdige. Forøvrig bør det også være en bedriftshelsetjeneste som kontaktes i dette tilfelle. Når det gjelder symptomer fra sentralnervesystemet er det lite trolig at pas. på bakgrunn av eksponeringsforholdene har utviklet en encephalopati. Vi finner derfor på det nåværende tidspunkt ikke tilrådelig å begynne en nærmere utredning av denne pasienten. Spesialist i øre-, nese- og halssykdommer uttalte i juni 1995: Det vises til epikrise, datert 20.6.94 Det ble der konkludert med at hun hadde kronisk rhinitt med moderat etmoidal polypose. Side 2 av 10

Før hun begynte ved Sterilsentralen ved hadde hun ikke nesesymptomer av betydning. Likhet med flere andre har hun i løpet av de siste år utviklet symptomer fra øvre og nedre luftveier, samt-hud. Man har satt det i forbindelse med exposisjon for formalin fra formalinautoklave til bruk for optikk. Aktuelt i denne sammenheng er altså helårs rhinitt med tilbakevendende symptomer særlig i arbeidstid. Over tid har hun imidlertid utviklet reaksjon overfor stadig nye ting som parfyme og tobakk. Hun blir nesetett klør og nyser kraftig, får blank sekresjon. Undersøkelsen: Fremre og bakre rhinoscopi viser etmoidal polypose som sist sannsynligvis noe økende. Blankt sekret, ødematøs mucosa uten sikker lividitet. Munnhule/svelg: normalt. Laryngoscopi :normalt. Ultralyd bihuler: bløtdelsekko, ikke væske. Vurdering : Hun har nå som sist en etmoidal polypose/kronisk rhinitt. Jeg kan selvsagt ikke si om årsaken til denne tilstand er formalinexposisjon, men det er iallefall sammenheng i tid, og irritamentet formalin kan godt tenkes å fremkalle langvarige rhinitt forandringer med påfølgende polypose. Hun har nå såvidt mye plager at jeg synes man må kunne trappe opp behandlingen. 15.12.00 vedtok trygdekontoret at hennes hud- og slimirritasjoner ble godkjent som yrkessykdom, med skadetidspunkt satt til 1978-1996. I august 2001 søkte forsikrede om menerstatning og yrkesskadefordel etter at hun var innvilget uførepensjon: Hun var i perioden 1978 til 2000 ansatt ved som assistent ved sterilsentralen der hun var utsatt for varm formaldehyd-damp over lengre tid. I denne perioden utviklet hun symptomer fra hud, nedre og øvre luftveier. Undertegnede har hatt henne som pasient for øvre luftveissykdom siden 7.6.94 Mine kommentarer konsentrerer seg symptomer og funn som faller inn under øre-nese-halssykdommer. Ved undersøkelsen i 1994 fremkom at hun før det aktuelle var luftveisfrisk, ikkerøker. Hun hadde ingen allergisykdom, det var heller ingen allergidisposisjon i familien. I løpet av ganske kort tid etter ansettelse ved sterilsentralen fikk hun-av ønh-symptomer- sårhet i nese, munn, strupe. Etter hvert utviklet hun nesetetthet, redusert luktesans, klar nesesekresjon og nesekløe. Undersøkelsen viste kronisk nesekatarr med polyppdannelse, rødme og hevelse av slimhud. Det ble startet behandling med nesesteroider etter forutgående systematisk kortisonbehandling. Responsen på behandlingen har vært tilfredsstillende, men ikke perfekt. Vi har oppnådd slimhinneavsvelling, polyppstørrelsen er redusert i men altså fortsatt tilstede. Fra 1994 til dd er det ikke endret behandlingsopplegg, dosen nasalsteroider er justert i hh til polyposegraden. Operativ behandling på nese-bihuler er vurdert, men ikke funnet indisert. Tilstanden anses som varig, og behandlingen vil sannsynligvis være livslang. Fylkestrygdekontoret godkjente kontakteksem og øre-nese-halssykdom som yrkessykdom ved vedtak av 1.11.01, og med skadetidspunkt satt til 1988 for kontakteksem og til juni 1994 for øre-nese-halssykdom. Rådgivende overlege uttalte til trygdekontoret i november 2001: 62 år gammel kvinne spørsmål om fastsettelse av særskilt uføregrad som skyldes yrkessykdom. Side 3 av 10

Medlemmet ble i vedtak 31.03.00 tilstått uførepensjon gradert 100 %. Sykdomsbildet er i noen grad kjent gjennom tidligere vurderinger i yrkessykdomssak. Nå er 01.11.01 gjort vedtak om godkjenning av kontakteksem og øre-nese-halssykdom som yrkessykdom likestilt med yrkesskade, mens det samme dato ble fattet vedtak om avslag på å godkjenne symptomer fra nedre luftveier som yrkessykdom. Rådgivende lege så 05.11.01 menerstatningssak fra trygdekontor, konklusjonen her er at varig medisinsk invaliditetsgrad knyttet til kronisk nesekatarr foreslås satt til 8 %, mens hudsykdom (og lungesymptomer) ikke utløste varig-medisinsk invaliditetsgrad. Det samlede sykdomsbildet framgår av legeerklæring ved krav om uførhet ( ) og i noen grad fra annen dokumentasjon i saken. Hovedårsak til redusert arbeidsevne synes å være slapphet/tretthet og ledd- /muskelsmerter. Hudutslett og plager fra nese og nedre luft veier kan ha bidratt til funksjonsreduksjon. Fastsettelse av særskilt uføregrad etter paragraf 12-18 skjer ifølge rundskrivet gjennom en ansvarsfordeling. Etter mitt skjønn er altså symptomer/sykdom som ikke har noen klar årsakssammenheng med de godkjente yrkessykdommer hovedårsak til uførhet. Godkjent yrkessykdom fra nese og hud anses å ha kunnet bidra til uførhet. Jeg foreslår en fordeling 70/30 slik at "andre årsaker" til uførhet utgjør 70 % og yrkessykdom (fra nese og hud) anses å utgjøre 30 % av den samlede uførhet. Ved vedtak av 26.11.01 ble den varige medisinske invaliditeten fastsatt til 7 % for hudsykdom og 8 % for øre-nese-halsplagene, hvilket ga rett til samlet menerstatning etter gruppe 1. Forsikrede søkte om yrkesskadeforsikring hos Vesta, som hadde yrkesskadeforsikringen fra 1.1.98. Skademeldingen er datert 8.2.02. Fylkestrygdekontoret vedtok at 30 % av tidligere tilstått 100 % uførepensjon tilstås etter yrkesskadebestemmelsen. Vesta avslo dekning under henvisning til at sykdommen forelå allerede i 1992, et tidspunkt hvor KLP var forsikringsgiver. KLP avslo dekning under henvisning til YFL 21: Når det gjelder eksem plagene fremgår det i journalnotat fra hudlege R., datert 27.10.88, at De er blitt henvist til henne fra primærlege B. grunnet utslett/eksem som De hadde hatt i en 14 dagers periode. Ved konsultasjon den 27.10.88, ble det vurdert hvorvidt utslettet kunne være forårsaket av formalingass. Hudlege R. har notert eksem i journalen og dr B. har anført samme diagnose ved henvisning og begge legene har således diagnostisert sykdommen. På bakgrunn av disse opplysningene anses det dokumentert at De var klar over eksemet/-sykdommen og denne var påvist/fastslått i samråd med flere leger. Vi legger etter dette til grunn at De hadde kunnskap om sykdommen (eksemet), og således konstatert/oppdaget denne før lovens ikrafttredelse den 01.01.90. Videre fremgår det at det ved konsultasjon hos hudlege R. i oktober 1988, blir vurdert hvorvidt utslettet kunne være forårsaket av formalin-gass. Vi finner det således også godtgjort og dokumentert at De hadde kunnskap om årsakssammenhengen til arbeid/arbeidsmiljø. Under henvisning til ovennevnte beklager vi å måtte meddele at vi ikke kan se at De vil ha rettigheter under gjeldende forsikringsdekning hva eksemplagene gjelder. Når det gjelder luftveisplagene anser vi på bakgrunn av foreliggende dokumentasjon at disse plagene er konstatert i 1994 og således faller inn under vår forsikringsperiode. Av mottatte opplysninger i trygdedokumentene fremgår det at den varige medisinske invaliditet som følge av luftveisplagene alene, er satt til 7%. Forsikringen som foreligger i vårt selskap forutsetter imidlertid at skadens/sykdommens varige medisinske invaliditet utgjør minst 15% for at man skal ha rett til utbetaling av ménerstatning. Da sykdommens varige medisinske invaliditet utgjør 7%, vil det ikke være grunnlag for utbetaling av ménerstatning. Side 4 av 10

Etter gjennomsyn av foreliggende trygdedokumenter fremgår det at det er flere årsaker til at De nå er helt ute av arbeidslivet. Yrkesskadelovens 12 og 13 bygger på alminnelige erstatningprinsipper, og det er intet i forarbeidene til loven som tyder på at man mente at trygdemyndighetenes vurdering skulle legges til grunn for erstatningsoppgjøret, i forarbeidene til forskrift om standardisert erstatning uttales at trygdemyndighetenes avgjørelse ikke i noe tilfelle vil være bindende i forhold til erstatningsutmåling etter forskriften. Deres ervervsuførhet må derfor skje på et erstatningsrettslig grunnlag. Dette innebærer at utfallet ikke nødvendigvis blir det samme som om vurderingen var gjort på et trygderettslig grunnlag. Med ervervsmessig uførhet menes helt eller delvis tap av evnen til å utføre et inntektsgivende arbeid, uavhengig av tidligere yrke, alder, arbeidsmarkedsforhold og skadelidtes forhold for øvrig. Med andre ord skal Deres ervervsevne vurderes mot et hvilket som helst inntektsgivende yrke/arbeid. Forsikringen gir ikke rett til erstatning for yrkesmessig uførhet. Med en skadebetinget varig medisinsk invaliditet på 7%, må plagene anses som relativt beskjedne. Vi har imidlertid full forståelse for at sykdommen subjektivt oppleves som langt mer omfattende, enn hva som kommer til uttrykk ved invaliditetsfastsettelsen. Når det tas utgangspunkt i foreliggende dokumentasjon i saken, er vi av den oppfatning at den medisinske følgestilstanden etter skaden må betraktes som liten. Da ervervsevnen skal stå i forhold til den medisinske følgestilstanden, finner vi det ikke godtgjort og dokumentert at skadefølgene er så omfattende at de vil gi rett til erstatning for tap i fremtidig erverv under gjeldende forsikringsdekning. Saken ble klaget inn til FKK, hvor det bl.a. ble anført: Som ansatt i Fylkeskommune var (forsikrede) på skadetidspunktet omfattet av Hovedtariffavtalen mellom KS og LO/NKF. Hun har således også en tariffestet rett til yrkesskadeerstatning, basert på trygdens godkjenning. Selv om det er to forskjellige skadegodkjenningtidspunkter det er snakk om 1988 og 1994, gir disse skader samlet rett til erstatning. Vi viser også i den forbindelse til Arbeidsrettens dom av september 2001. FKK tok saken opp med selskapet, og viste bl.a. til Rt. 2000, s. 70 (s. 80-87) og Rt. 2000 s.1338 (s. 88-94) Videre skrev kontoret: Forsikringsskadenemnda (FSN) har fortolket dommene i sine nyere uttalelser. I FSN 4811 legger nemnda til grunn at en skade ikke kan anses som konstatert så lenge man regner med at det dreier seg om forbigående plager. Uttalelsen vedlegges i fulltekst. Etter det jeg kan forstå var skadelidte hos lege og det ble konstatert eksem (exantern) 27.10.88, jfr epikrise fra dr. R. Det synes imidlertid av epikrisen at skadelidte i perioder var symptomfri, se eksempelvis notat 19.1.89 og 2.2.89. På denne bakgrunn kan det spørres om man i tiden frem til 1.1.90 kunne regne med at eksemen var forbigående og dermed at den heller ikke kan anses som konstatert i forhold til YFL 21. Om man ved de ulike utbruddstidspunktene kunne regne med at eksemen var av forbigående art eller ikke bør vurderes på bakgrunn av en leges uttalelse om spørsmålet. Da undertegnede ikke har slik kompetanse anmoder jeg selskapet om at det vurderer å innhente en slik vurdering og i tilfelle i samråd med skadelidtes representant. Selskapet opprettholdt sitt standpunkt: Spørsmålet i denne saken er om skadelidtes eksem er "konstatert" før 01.01.1990. l Deres brev konkluderes det med at det er uklart om skadelidte kunne regne med at hennes utbrudd av eksem var av forbigående art. Vi gjør i vårt brev av 20.12.2002 rede for hendelsesforløpet i forbindelse med legebesøkene skadelidte hadde før 1990. Hun hadde flere konsultasjonen hos lege, var sykemeldt på grunn av eksemet og ble henvist til spesialet for problemet. Hun fikk også diagnostisert sykdommen, hvilket det ikke er krav om for at sykdommen skal anses konstatert. l dette tilfellet dreier det seg om en Side 5 av 10

sykdom hvor symptomene ikke kan sies å være svært vanlige i befolkningen og således vanskelig å definere. Yrkesskadeforsikringsforeningen har ved flere anledninger uttalt seg om tolkingen av begrepet "konstatert" i hht til YFL 21. l sakens anledning vises til kopi av, hvor det presiseres at det avgjørende er om skadelidte har oppdaget sykdommen. Det må være på det rene at det ikke er noe krav om at skadelidte har kunnskap om varigheten av sykdommen. Selskapet har lagt frem det nevnte brev fra YFF i sin helhet. FKK skrev deretter til forsikredes representant: Forsikrede jobbet ved en steriliseringssentral ved L fylkessykehus frem til 99 da hun ble 100% uførepensjonert. I jobben ble hun eksponert for formalingass, noe som førte til eksem og luftveisplager. Selskapet mener at eksemet må anses konstatert før lovens ikrafttredelse og at det derfor ikke er ansvarlig. Videre har det lagt til grunn at luftveisplagene kun utgjør 7% medisinsk invaliditet, slik at det ikke er grunnlag for ménerstatning. Til slutt legger selskapet til grunn at det ikke foreligger noe fremtidig ervervsmessig tap da den medisinske følgestilstanden av luftveisinfeksjonen er beskjeden. Det første spørsmålet er om eksemet er konstatert før eller etter lovens ikrafttredelse (1.1.90) da det kun er skader konstatert etter ikrafttredelse som omfattes, jfr YFL 21. Spørsmålet blir om eksemet var påvist eller oppdaget etter lovens ikrafttredelse. I Rt 2000 s 70 samt Rt 2000 s1338 la retten til grunn at det ikke kreves at en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger medisinsk diagnose. Dersom skadelidte er klar over skaden/sykdommen vil dette normalt være tilstrekkelig. Av sakens dokumenter fremkommer det som påpekt av selskapet at forsikrede ble undersøkt av hudlege R. 27.10.88 og at hun da hadde hatt eksem i 14 dager. Videre fremkommer er det oppstilt diagnosen eksem. På bakgrunn av dette deler jeg selskapets syn om at eksemet må anses som konstatert i lovens forstand og viser for øvrig til selskapets brev der spørsmålet drøftes. Da luftveisplagene er vurdert til 7% medisinsk invaliditet i den foreliggende dokumentasjonen, deler jeg selskapets syn om at det ikke er grunnlag for ménerstatning da dette betinger 15% medisinsk invaliditet. Spørsmålet er så om det er oppstått ervervsmessig uførhet grunnet luftveisplager. Etter det jeg forstår mener selskapet at det ikke er sannsynliggjort ervervsmessig uførhet grunnet plagene. Det er opplyst at både luftveisplagene og eksemen er godkjent som yrkesskader av trygden. Videre fremkommer det i klagen at forsikrede er tilkjent 100% uførepensjon hvorav 30% av dette er vurdert etter reglene om yrkesskade. Etter det jeg kan se er ikke trygdevedtaket der forsikrede tilkjennes uførepensjon innsendt. Jeg ber derfor om at dette og eventuelt andre dokumenter (eks vurderinger fra aetat) som bedre kan belyse om/i hvilken grad forsikrede som følge av luftveisplagene har fått nedsatt sin evne til inntektsskapning i forhold til ethvert yrke. Når det gjelder spørsmålet om selskapet er bundet av trygdens avgjørelser grunnet hovedtariffavtalen viser jeg til mitt tidligere brev. Likevel vil jeg knytte noen bemerkninger til arbeidsrettens dom av september 2001. Slik jeg ser det vil dommen trolig ikke få betydning for spørsmålet om selskapet er bundet av trygdens avgjørelser. Fra dommens side 16 hvor retten oppsumerer spørsmålet det skal ta stilling til siteres: (uthevningen er min egen) Selskapet bemerket: Det arbeidsretten skal ta stilling til, er sammenfatningsvis spørsmålene hvorvidt- og eventuelt på hvilke vilkår - den enkelte kommune som arbeidsgiver hefter overfor arbeidstakeren etter disse bestemmelsene. Retten nevner for ordens skyld at spørsmål om forsirkingsselskapenenes rettigheter og plikter i tilknytning til denne forsikringsordningen må løses med utgangspunkt i de inngåtte forsikringsavtaler, og faller utenfor rammen for saken. Side 6 av 10

Når det gjelder enighetsprotokoll, som selskapene legger til grunn for oppgjør av saker etter HTA, minner vi om at denne gjelder for skader/sykdommer konstatert etter protokollens inngåelse 09.06.97. Vi anses oss derfor ikke bundet av folketrygdens vedtak under HTA i nærværende skadesak. FKK ba selskapet vurdere å innhente en medisinsk vurdering av i hvilken grad de ulike faktorene faktisk har virket inn på ervervsuførheten. Selskapet avslo dette: Med en medisinsk invaliditet på kun 7 %, må plagene anses som relativt beskjedne og den medisinske følgetilstand må anses som liten. Ervervsevnen skal stå i forhold til den medisinske følgetilstanden. Med ervervsmessig uførhet menes helt eller delvis tap av evnen til å utføre ethvert inntektsgivende arbeid. Vi kan ikke se at skadelidtes luftveisplager med kun 7 % medisinsk invaliditet skal ha noen betydning for hennes generelle ervervsevne. Disse plagene kan ikke anses så vesentlig i forhold til øvrig dominerende årsaksfaktor, at de vil gi rett til ervervserstatning under forsikringen. Det vil alltid være vanskelig å vurdere eksakt i hvilken grad den generelle ervervsevnen er redusert i et konkret skadetilfelle, og denne vurderingen må svært ofte bli skjønnsmessig. Det er i dette tilfellet vanskelig å vurdere fordelingen av de ulike faktorene i forhold til ervervsuførheten. Det er også vanskelig å se for seg hvordan en spesialistvurdering skal kunne klargjøre denne fordelingen, bl.a. fordi det vil kreve spesialkompetanse på en rekke forskjellige områder På bakgrunn av ovennevnte er vi av den oppfatning at skadelidtes luftveisplager fremstår som så lite vesentlig element i forhold til den dominerende årsak, at det ikke kan knyttes ansvar til denne. Som beskrevet i vårt brev av 20.12.02 finner vi det ikke godtgjort og dokumentert at skadefølgene er så omfattende at de vil gi rett til erstatning for tap i fremtidig erverv. Forsikredes advokat har deretter gjennomgått saken og gitt følgende vurdering: Vurdering Det som ikke er medisinutredet i tilstrekkelig grad er hvorvidt (forsikredes) eksem og luftveisplager også forårsaker andre følgetilstander som tretthet og muskelsmerteplager. Av den grunn er det nødvendig med en ny medisinsk utredning, slik jeg vurderer (forsikredes) samlede sykdomsplager. I denne saken står vi overfor et komplekst sykdomsbilde med samvirkende årsaker. Spørsmålet er hvorvidt (forsikredes) yrkesbetingede lidelser, eksem og luftveisproblemer, er en nødvendig betingelse for hennes ervervsmessige uførhet. Det avgjørende for den rettslige betraktning er hvorvidt disse årsaksfaktorer kan anses å ha vært så vesentlige i årsaksbildet at det var naturlig å knytte ansvar til dem. Som det fremgår er Trygderetten enig i at man skal legge samme forståelse av årsaksbegrepet til grunn for den trygderettslige avgjørelse som i erstatningsretten, jf. Trygderettens presisering av dette i kjennelse av ankesak 99/04377, jf. kjennelsen tredje avsnitt. Trygdekontoret har godkjent (forsikredes) hud- og slimhinneirritasjoner som yrkessykdom likestilt med yrkesskade, jf. trygdekontors vedtak 15.12.2000. var bundet av HTA, noe KLP har bekreftet. Jeg er derfor av den oppfatning at hennes arbeidsgiver er ansvarlig for å utbetale erstatning til (forsikrede) i henhold til HTA 11-4 og 11-5. Det anføres at HTA 11 skal forstås slik at Folketrygdens vedtak i den enkelte sak, henholdsvis ménerstatning og uførepensjon ener særreglene for yrkesskade, vil være avgjørende for erstatningsutmålingen. Det er derved ikke grunnlag for krav om erstatning i saker etter HTA 11 før det foreligger slike trygdevedtak. KLP's avslag på krav om yrkesskadeerstatning er derved uriktig. Det vises til at (forsikrede) er tilstått ménerstatning etter Gruppe 1, jf. Vedtak av 26.11.2001. 100 % uførepensjon er tilstått, hvorav 30 % med yrkesskadefordeler, jf. Vedtak av 10. juni 2002. Dette innebærer at (forsikrede) har krav på dekning av tap i fremtidig erverv med 4,5G og ménerstatning med 1G. Side 7 av 10

Av KLP's brev av 15. november 2004 synes det som om KLP har utelukkende lagt vekt på (forsikredes) luftveisplager. KLP anfører at deres oppfatning er at det er andre forhold enn skadelidtes luftveisplager som er den dominerende årsak til skadelidtes ervervsmessige uførhet, samt at luftveisplagene er å anse som et lite vesentlig element i forhold til dette. Etter min oppfatning må (forsikredes) yrkesmessige invaliditet i denne sammenheng vurderes i forhold til hennes samlede invaliditet, 7 % for hudsykdommen og 8 % for øre-nese-hals plagene, til sammen 15 %. Spørsmålet er også om (forsikrede) tretthetsplager nettopp skyldes hennes luftveisplager. Dette er ikke medisinsk vurdert, hvilket tilsier at ytterligere spesialistvurdering er nødvendig. Jeg er derfor enig med Forsikringsklagekontoret når de i sitt brev av 30.09.2004 til KLP anfører at i denne saken er det sparsomt med vurderinger av i hvilken grad de ulike faktorene faktisk har virket inn på ervervsuførheten. Forsikringsklagekontoret gjentar sin oppfordring om å innhente flere opplysninger som kan avklare Deres spørsmål i henseende, jf. Dersom dette fortsatt er uaktuelt, ser (forsikrede) seg nødsaget til selv å innhente slik spesialisterklæring. Imidlertid står man sterkere i den videre diskusjon om dette gjøres i samråd mellom partene og slik at selskapet dekker utgiftene forbundet med innhenting av slik spesialisterklæring. Selskapet fastholdt sitt standpunkt: Når det gjelder spørsmålet om ny spesialisterklæring viser vi til vårt brev av 15.11.2004. Vi kan ikke se at det er kommet nye opplysninger som gir grunn til å fravike vårt standpunkt. Når det gjelder spørsmålet om KLP er bundet som følge av trygdens vedtak når det gjelder rettigheter etter Hovedtariffavtalens 11, viser vi til at det her er to yrkessykdommer som i trygden til sammen har blitt vurdert til å gi 15 % ervervsmessig uførhet. KLP er ansvarlig for den delen av sykdommen som er konstatert i 1994 og den utgjør kun 8 %. Vårt selskap er ikke ansvarlig for eksemplagene som er konstatert i 1988, og følgelig er vi ikke budet av trygdens vedtak om menerstatning da dette bygger på trygderettslige regler om sammenslåing av invaliditetsgrader ved flere yrkessykdommer. Samordning av sykdommer utløser ikke rettigheter etter HTA 11. Forsikredes advokat anførte: (Forsikrede) ble tilstått 100 % uførepensjon med virkning fra 01.04.2000. Uføretidspunktet ble fastsatt i april 1999. 30 % av hennes uførhet er tilskrevet yrkessykdommen med kontakteksem og øre-nesehalssykdom. Det vises til trygdevedtak av 7. mars 2002. jfr Det vises til at (forsikrede) etter dette har krav på 4 ½ G regnet etter grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet, det vil si Kr 60.699 x 4 ½ G Kr 273.146 Menerstatning 1 G 60.699 Samlet tap Kr 333.845 I tillegg kommer renter beregnet fra forfall, jfr FAL 18-4, det vil si 2 måneder etter skademeldingstidspunktet. KLP provoseres å opplyse når de mottok skademelding første gang. Selskapet kommenterte brevet: Vi viser i denne sammenheng til vårt brev av 16.09.2005 vedrørende rettigheter etter HTA. l foreliggende sak gjelder det to yrkessykdommer som trygden til sammen har vurdert at gir 15 % medisinsk invaliditet. Som tidligere nevnt, er KLP bare ansvarlig for den del av sykdommen (luftveisplagene) som er konstatert i 1994. Trygdekontoret ved rådgivende lege har anslått at nevnte plager utgjør 8 % av den medisinske invaliditet. Den øvrige del av invaliditetsgraden skyldes eksemplager. Disse ble konstatert i 1988 og faller derfor utenfor dekningsperioden i vårt selskap. Når det gjelder ménerstatningen fra trygden er vi følgelig ikke bundet av denne, da vedtaket bygger på trygderettslige regler om sammenslåing av invaliditetsgrader ved flere yrkessykdommer. Samordning av sykdommer utløser ikke rettigheter etter HTA 11. Side 8 av 10

l vårt brev av 16.09.2005 ber vi om at saken forelegges nemnda til behandling. (Forsikredes advokat) har imidlertid bedt om at saken stilles i bero inntil ny spesialisterklæring foreligger, og opplyser 17.10.2005 at denne ennå ikke foreligger. (Forsikredes advokat) ber forøvrig om å få opplyst når selskapet mottok skademelding i saken. Skademelding er registrert mottatt 27.02.2002. Forsikredes advokat fastholder at selskapet er bundet av trygdens vedtak etter HTA 11: Fra denne side anføres at det har vært tariffpartenes forutsetninger fra vedtagelse av bestemmelsen i HTA 11 at erstatning etter HTA bestemmelser er betinget av trygdevedtak som godkjenner skaden som yrkesskade, og at trygdevedtaket med bindende virkning angir ervervsmessig uføregrad og medisinsk invaliditetsgrad. Entydig rettspraksis henviser til at dette er i tråd med ordlyden i HTA 11-1. Denne forståelsen er kommet til uttrykk så vel i Agder lagmannsretts dom av 15. mars 2004, som Borgarting lagmannsretts dom av 14. mai 2004 og Hålogaland lagmannsrett av 7. juli 2004. Sistnevnte dom ble anket til Høyesterett, men nektet fremmet under henvisning til tvistemålslovens 373, tredje ledd, nr 1 begrunnet i at Høyesterett fant klart at anken ikke vil føre frem. Det anføres at det må være vedtakstidspunktet som legges til grunn. (Forsikrede) er i henhold til vedtak av 26.11.2001 fra trygdekontor innrømmet menerstatning etter gruppe 1. Saken ble deretter besluttet fremmet for Forsikringsskadenemnda, og forsikredes advokat bemerket: Bakgrunnen for denne merknad er mottatte opplysninger fra, som bekrefter at sykehuset via Fylkeskommune har hatt tariffavtalen i den tiden (forsikrede) har vært tilsatt. Ifølge sykehusets oversikt har KLP hatt forsikring siden 01.01.1991, jf. KLP fremholder i brev av 23. november 2005 til Forsikringsklagekontoret at (forsikredes) yrkesbetingede eksemplager ble konstatert i 1988 og faller derfor utenfor dekningsperioden i deres selskap. Det bestrides herfra at de yrkesbetingede eksemplager ble konstatert allerede i 1988. Som bevis vises til uttalelse fra dr. KS 15.05.1995 til legesenter, jf.... Som det fremgår her hadde (forsikrede) de "Siste 3-4 årene klaget over rødt exematest utslett på exponerte steder under sitt arbeid på Steriliseringssentralen LF 8. Dette setter hun i samband med bruk av formalin (formaldehyd) som brukes i autoklaven. Utslettet er ikke tilstede når hun er fri fra jobben. Hun har vært her noen ganger etter slike exponeringer, og det er helt typisk fra irritasjonen via et eller annet stoff som hun exponeres for under arbeid". Det er fremlagt utskrift av følgende 4 dommer i saken: Rt. 2000-70 (Iversendommen) Forsikringsrett. Konstatering av skade eller sykdom etter lov om yrkesskadeforsikring 21. Arbeidstaker hadde i 1955-1990 som gulvlegger i perioder brukt lim med flyktige løsemidler. Han fikk medhold i sitt krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven da hans løsemiddelskade ble ansett for konstatert etter ikrafttredelse av loven, se lovens 21. Konstatering før lovens ikrafttredelse må først antas å foreligge når det er rimelig klart at skaden eller sykdommen er påvist. Det er ikke tilstrekkelig at det i ettertid fastslås at skade eller sykdom forelå før ikrafttredelsen. Diagnose om akutt løsemiddelskade innebar ikke at varig skade var konstatert. Rt-2000-1338 Erstatningsrett. Forsikringsrett. Yrkesskade. Konstateringstidspunkt. Foreldelse. Billakkerer hadde helt fra 1948 arbeidet med løsemidler og ble påført løsemiddelskade. I 1990 søkte han lege for sine plager. Han hadde hatt symptomer med løsemiddelskade i noen tid. Skaden ble ansett for å være konstatert etter lovens ikrafttreden 1. januar 1990, jfr. Yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 nr. 65 21. Side 9 av 10

Kravet ble ansett som foreldet, jfr. lovens 15, hvoretter foreldelsesfristen er tre år regnet fra utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet. Høyesterett la til grunn at fristen ikke begynte å løpe før skadelidte hadde eller burde ha skaffet seg kunnskap om hvilket forsikringsselskap kravet skulle rettes mot. I alle fall høsten 1992 var det klart at trygdekontoret hadde godkjent skaden som yrkesrelatert. Det var for sent å utta forliksklage 5. november 1996. Trygderetten 1.4.2005. Øst-Finnmark Tingrett av 28.5.2005. Spørsmålet til Forsikringsskadenemnda er om forsikrede har rettigheter under yrkesskadeforsikringen, og i tilfelle hvilke. Tidligere uttalelser: allergier/ astma 2089 2386 3165 3634 3725 4026 4082 4889 4912 5827 andre sykdommer/skader 2744 3239 3435 3680 3748 4088 4811 5041 5203 5339 5369 samvirkende årsaker YFL 11-3 (Røykedommen) 3636 medvirkende årsaker 4364 4858 4859 4933 5559 Side 10 av 10