Anvendt makroøkonomi og finansiell endring SØK Peder Weidemann Egseth

Transkript

1 Anvendt makroøkonomi og finansiell endring SØK Peder Weidemann Egseth Publiseringsoppgave 2; Skriv et kort (max 2 s.) sammendrag av Mishkin kap. 8 Besvar spørsmålene som du finner i Excel-filen ovenfor Beskriv hovedtrekk i utviklingen av det norske banksystemet før 1920 Oppgave 1.) Sammendrag kapittel 8 Det finansielle system er sammensatt i både struktur og funksjon over hele verden og inkluderer mange ulike typer institusjoner. Her har man alt fra banker, forsikringsselskaper, aksje- og obligasjonsmarkeder med flere. Ser man nøye etter, finner man hele 8 fellesfaktorer som kan være overraskende, men som er essensielle for å forstå hvordan systemet fungerer. 1.Diverse typer lån og obligasjoner står for det meste av finansieringen av bedrifter i verden, ikke aksjer. 2. Selskaper funder seg i hovedsak ikke gjennom utstedelse av verdipapirer. I Amerika er tilfellet det motsatte, her funder de fleste selskapene seg ved utstedelse av verdipapirer. 3. Finansiering gjennom finansielle mellomledd er mange ganger større enn hva direkte finansiering er (OTC markedet). Direkte finansiering er brukt i mindre av 10 % av den eksterne finansieringen. 4. Finansielle bindeledd (f.eks. banker) er den viktigste finansieringskilden til bedrifter. 5. Det finansielle systemet er blant de mest regulerte sektorer i økonomien. 6. Bare store, velkjente, bedrifter har mulighet til å finansiere sine aktiviteter gjennom verdipapirmarkedet. Mindre selskaper må i stor grad bruke banklån. 7. Det å ta pant i underliggende eiendel er vanlig i gjeldskontrakter både for husholdninger og bedrifter. 8. Gjeldskontrakter er ekstremt kompliserte juridiske dokumenter som gir klare restriksjoner til lånetaker. Transaksjonskostnader påvirker strukturen til det finansielle system på den måten at småsparere ikke får muligheten til å investere da transaksjonskostnadene vil utgjøre en stor andel av pengene investert. I tillegg gjør det at det nesten er umulig å kunne diversifisere seg og man pådrar seg en unødvendig stor risiko. Dette selv om man benytter seg av aksjehandel på internett. Hvordan kan OTC markeder redusere transaksjonskostnadene? Stor skala økonomi. Flere investorer kan kjøpe sammen da tegningskostnadene som regel er de høyeste. Aksjefond for eksempel kan selge aksjer til investorer og så igjen investere pengene videre i obligasjoner eller aksjer. Dermed kan disse kostnadene reduseres. Asymmetriskinformasjon: ugunstig utvalg og moral hazard Asymmetriskinformasjon går ut på at den ene part i en transaksjon vet mer enn den andre som kan påvirke transaksjonen. Ugunstig utvalg er et asymmetriskinformasjons problem som er før transaksjonen. For eksempel at lånetakere med uhensiktmessige grunner kanskje er de mest ivrige etter å ta opp store lån siden de vet at de ikke kommer til å betale tilbake lånet uansett. Moral hazard kommer etter at transaksjonen har funnet sted. For eksempel har er det en risiko for at lånetaker deltar i aktiviteter som utlåner ønsker han ikke skulle ettersom dette kan redusere sjansene for at lånet tilbakebetales. The lemons problem: hvordan ugunstig utvalg påvirker den finansielle strukturen. Tilstedeværelsen av the lemon problem hindrer aksje- og obligasjonsmarkedene å effektivt kanalisere penger fra investorer til de rette bedriftene. Investorene er tilbakeholdne da de vet at det stort sett bare er de bedriftene med høy risiko som prøver å låne i obligasjonsmarkedet da de får en bedre pris der enn hva de er verdt, mens de gode firmaene med lav risiko får mindre og velger derfor å funde seg på andre måter. Det finnes verktøy for å løse problemet med ugunstig utvalg;

2 Privat produksjon og salg av informasjon, dessverre blir dette ødelagt av fripassasjerer som benytter seg av handelsmønsteret til de som kjøper denne informasjonen. Dermed får de den samme nytten av informasjonen uten å betale noen ting. Myndighetene kan innføre reguleringer for å øke informasjonen, dermed får investorene informasjonen gratis. Dette kan igjen tvinge myndighetene til å utgi negativ informasjon om enkelte firmaer som kan bli vanskelig politisk. Finansielle mellomledd, særlig banker, kan være et viktig verktøy. De blir eksperter i å produsere informasjon om bedrifter og kan derfor skaffe penger gjennom innskudd og gi ut dette som lån til de rette bedriftene. Hvordan moral hazard influerer finansielle strukturer i gjeldsmarkedet. Grunnet at lånetakere kun betaler en gitt rente for sitt banklån og beholder overskytende over dette, så har lånetakerne et incentiv til å ta større risiko for å øke netto avkastning. Moral hazard tar for seg at låneutsteder ikke kan være kjent med den fulle og hele risikoen ved utstedelse av gjeld til lånetaker. Låneutsteder kan minske risikoen for moral hazard (at lånetaker benytter gjelden/kapitalen på en slik måte som ikke var hensikten i utgangspunktet) ved å kreve pant i eiendeler som har en signifikant høyere verdi enn lånet som bli utstedet eller kan kreve at egenkapitalen i prosjektet er betydelig høyere enn hva gjelden til prosjektet er. Det er ønskelig med låneavtaler som er incentivnøytrale og som tar høyde for at lånebeløpet blir benyttet til avtalt formål; Forsikring mot å benytte kapitalen til utilsiktet aktivitet (spesifisere hva som kan handles), kalusuler som sikrer banken pengene sine tilbake(for eksempel livsforsikring), avtalefeste at objektet skal holdes i god stand (bil lån), avtalefeste at lånetaker må gi kvartalvise regnskapstall til låneutsteder. Klausuler i avtalen må overvåkes fra låneutsteder fra bankens side, hvis ikke er klausulene meningsløse og lånetaker kan operere fritt, uten å ta hensyn til avtalen. Det er kostnader knyttet til dette arbeidet. De finansielle markedene er de markedene som er mest regulert i godt utviklede økonomiske stater, slik at informasjon skal være tilgjengelig. Problemer i utviklings og delvis utviklede land er at deres finansielle systemer ikke er godt utviklet, pengene finner ikke de prosjektene som vil gi best avkastning og statlige reguleringer er ikke på plass for å forhindre for eksempel moral hazard (muligheten for å ta pant i eiendom er ikke bestemt etter lov). Når pant ikke er mulig å ta trenger låneutsteder enda mer informasjon om prosjektene slik at risikoen minimeres, dette gjør utlånsarbeidet mindre effektivt og gode prosjekt kan gå tapt. Utviklingsland og i delvis utviklede land eier ofte bankene selv, slik at profitt incentivet forvinner. Ingen regel uten unntak, Kina! Kina har et underutviklet finansielt system og dårlige finansielle reguleringer. Men Kinesere har unormal høy sparerate (gjennomsnittelig rundt 40 %) og tilgang til å allokere arbeidskraften sin inn i mer produktiv næring. Conflicts of intrest er en slags moral hazard som oppstår når en person eller en institusjon har flere interesser og/eller mål. Eksempel på dette kan være at analytikere som gir alt for gode analyser på selskaper som de selv har eierinteresser i, spinning som er når en investeringsbank selger underprisede IPO s til andre selskaper i bytte mot at disse selskapene skal gjøre framtidige forretninger med denne investeringsbanken. En annen interessekonflikt kan oppstå når selskaper betaler kredittrankingselskaper for å rate kredittverdigheten sin. Bedriften som ber om rating er avhengig av å få en god rating slik at ikke risikotillegget på renten dem får blir for høyt mens vedkommende som skal utstede lånet til banken ønsker et mest realistisk bilde av kredittverdigheten. Det har blitt gjort to tiltak for å forsøke å forhindre interessekonflikter; The serbans-oxley act (økte straffene for hvitsnipp kriminalitet, forbedret kvaliteten av informasjonen i finansmarkedet og gjorde det ulovelig å gi ut ratinger i situasjoner hvor de kunne ha interessekonflikter) og Global Legal Settlement (krevde at investeringsbankene viste linkene mellom sitt aksjehold og sin analyse, forbydde spinning(nevnt tidligere) samt krevde at alle investeringsbankene måtte publisere sine analyser.

3 Oppgave 2.) Alle tall er hentet direkte fra SSBs nasjonalregnskapsstatistikk. 1.) Bruttonasjonalligningen: BNP = C+G+I+(X-Q) (1) G = Offentlig konsum C = Privat konsum I = Bruttoinvesteringer X = Eksport Q = Import. BNP = BNP -> BNP = > BNP/ = 8346/ > BNP i 1920 = 7500 millioner kroner, målt i løpende priser. Etter likning (1) 2.) BNP = NNP + D (2) NNP - D = BNP (3) NNP = C + G + I D + (X Q) (4) År: Privat konsum Offentlig konsum Eksport Import Netto nasjonalprodukt Kapitalslit Etter formel (4): 4960 = I ( ) -> I = 1052 Bruttoinvesteringene i 1925 var 1052 millioner kroner. Etter formel (4): 3877 = I ( ) -> I = 1005 Bruttoinvesteringene i 1930 var 1005 millioner kroner. 3.) Ii løpende kroner * KPIBasisår / KPIÅr=t (5) Basisåret 1914 var KPI-nivået lik 100. Basert da på formel (5).

4 1920: 2297 * 100 / = Bruttoinvesteringene i 1920 var millioner kroner. 1925: 1052 * 100 / = Bruttoinvesteringene i 1925 var millioner kroner. 1930: 1005 * 100 / = Bruttoinvesteringene i 1930 var millioner kroner. 4.) Hva synes å ha skjedd i løpet av første verdenskrig ( ) og den første etterkrigstiden til 1920? KPI (konsumprisindeksen) er et mål på prisnivået på en rekke utvalgte konsumvarer. Den prosentvise endringen i KPI er også brukt som et mål på det enkelte lands inflasjon. Vi ser fra de overstående tallene at endringen fra basisåret og fram til første oppgitte måling 1920 var meget høy, det måtte da ha vært en stor prisstigning i samfunnet i perioden opp til I denne perioden hadde Norge vært deltagende i først verdenskrig og hadde verdens tredje største handelsflåte. Etter 1920 og fram til 1925 var det en nedgang i prisnivået som tyder på deflasjon i økonomien, før økonomien fikk en opptur fra 1925 og fram til I perioden som en helhet hadde det vært en nedgang i økonomien, men periodene delt i to tyder på en nedgangskonjunktur som ble avløst av en oppgangskonjunktur. Dette er forsøkt forklart under. Antallet forretningsbanker vokste dramatisk i løpet av verdenskrigen, 116 i 1913 til 193 i 1918 (Knutsen, Ecklund side 87). I likhet med at forretningsbankene som vokste i formidabel fart, økte forvaltningskapitalen og utlånene i meget stor hastighet, hhv. 39 % årlig økning i forvaltningskapital og 36 % årlig økning i utlånene, i samme tidsperiode. Knutsen og Ecklund (2000) forteller videre i kapitel 4 at det hadde bygd seg opp et betydelig utilfredsstilt etterspørselsbehov etter forbruksvarer gjennom første verdenskrig. Når krigsrestriksjonene ble opphevet ble det en eksplosiv økning i importen av utenlandske forbruksvarer til Norge. Et stort problem med importen var at dette var i all hovedsak import av forbruksvarer og ikke innsatsvarer til bruk i produksjon og investeringer. Et annet problem var også at ikke eksporten økte nevneverdig i forhold til importen, noe som igjen skapte et stort underskudd i handelsbalansen. Etter dette svekket kronen seg fra 1920 og det ble satt ned et valutaråd som skulle se nærmere på hvordan valutaen kunne igjen styrkes og Norges Bank satte opp diskontoen fra 6-7 prosent. Etter 1920 fulgte tider med nedgangstider og deflasjon (vist i tallene over). Det har vært hevdet at paripolitikkens første akt bidro til den brå overgangen fra prisstigningen til prisfallet høsten Hovedforklaringen på prisfallet og deflasjonen må etter Knutsen og Ecklunds oppfattning søkes andre steder (Knutsen, Ecklund 2000, side 125). Etter denne krisen, som var et resultat av en ekspansiv utlånspolitikk fra bankenes side (hovedsakelig

5 forretningsbankene), hadde Norsk næringsliv vanskelig med å motta kreditt fra utlandet noe som igjen skapte problemer for videre utvikling i Norge. 5.) Når syntes paripolitikken (dvs. politikken for å bringe pengeverdien tilbake til sin førkrigsverdi og gullfeste kronen) å starte for alvor? Hvilken betydning kan den utviklingen vi har avdekket ha hatt for banksektoren? I etterkrigstiden så blir paripolitikken sett på som den politikken som ble utført for å forsøke å få kronen tilbake til opprinnelig gullstandardmål etter at gullstandarden fløt fritt under første verdenskrig. Vi skulle atter engang innføre gullstandarden og med mål om ha være i pari med den tidligere gitte verdien av kronen. Myndighetene oppnevnte en offentlig valutakommisjon i begynnelsen av september 1925 (Knutsen, Ecklund 2000, side 125). I innstillingen fra denne kommisjonen karakteriseres Norges Banks pengepolitikk for årene som den langsomme avviklingens vei, dette innebar ifølge valutakommisjonen å føre kronen opp i den gamle pariteten (Knutsen, Ecklund 2000, side 125). Ifølge kommisjonen selv var resultatene av denne politikken at den syntes å ha vært hemmende på deflasjon i Norge. Det var først i 1924 at Norges Bank for alvor satte i gang å føre paripolitikk, gjennom en restriktiv pengepolitikk, først og fremst ved hjelp av en stram diskontopolitikk (Knutsen og Ecklund 2000, side 126). Når kronen begynte og styrke seg gjennom 1924 så lå muligheten åpne for Norges Bank til å føre kronen tilbake til pari. Tabellen vist på side 131 i Knutsen og Ecklund (2000) indikerer at den omfattende bankkrisen, og ikke bare paripolitikken, hadde en svært negativ effekt på den realøkonomiske utviklingen i Norge (Knutsen, Ecklund 2000, side 131). Som konsekvens av bankkrisen som Norge opplevde på 1920 tallet ble det etablert et norsk banktilsyn som bidro til å redusere informasjonsproblemene som var på 1920 tallet, betraktelig. Informasjonsproblemet under bankkrisen var at banksjefer og andre som satt hans-on på problemene hadde mer innsikt enn hva Norges Bank hadde. Samtidlig var det flere banker som ikke ønsket å rapportere om krisen som var forestående grunnet frykt for å uroe publikum (Knutsen, Ecklund 2000, side 183), noe som kunne resultere i en publikumsfrykt og som igjen hadde resultert i et massivt uttak av sparepenger. Etableringen av dette banktilsynet bidro til at problemer opplevd i resten av mellomkrigstiden ble mer effektivt håndtert. Oppgave 3.) Beskriv hovedtrekk i utviklingen av det norske banksystemet før 1920 Norsk bankvesen startet sin spede utvikling på starten av 1800-tallet og den første sparebanken ble etablert i Christiania i 1822 (Knutsen, Ecklund side 21). Bakgrunnen for dette var framveksten av sparebanker i resten av Europa, så Stortinget behovet for å opprette sparebanker for å forvalte og sikre vanlige folks penger. I all hovedsak var dette på bakgrunn av at vanlige folk skulle ha et litt mer langsiktig perspektiv på bruk av penger, slik at uforutsette kostnader kunne dekkes med penger i banken ved for eksempel dødsfall. I takt med at det ble etablert sparebanker i Drammen, Bergen, Trondheim og Skien ble det vedtatt en egen lov i 1924 som omgjaldt sparebanker (Knutsen, Ecklund side 24). Myndighetene tok del i etableringen av sparebanker helt fra starten og begrunnet dette i at sparebankenes formål var ikke å drive forretningsbank men kun være allmennyttige Ubdretninger (Knutsen, Ecklund side 24). Loven om sparebanker og loven om

6 forsikringsbanker (som kom i 1939) ble sett på som viktige skritt på veien mot tilsyn etter autorisasjonsprinsippet, der myndighetene overtok deler av ansvaret fra publikum for å vurdere kvaliteten på selskapenes virksomhet (Knutsen, Ecklund side 24). I 1871 ble den omstridte meglerloven fra 1818 opphevet, noe som betød at alle krav til meglernæringen når det omgjaldt kvalifikasjoner, deres virksomhet og rapportering til myndighetene falt bort Norge hadde gått fra en reguleringspolitikk av næringen til en liberaliseringspolitikk. I 1883 fikk Forsikringslovkommisjonen utvidet sitt mandat av regjeringen slik at forsikringsloven nå også skulle inngå som en del av aksjeloven. Arbeidet med denne loven tok over 30 år og resulterte tilslutt med Forsikringsloven av Norge opplevde i perioden at skipsnæringen ble hardt rammet av dårlige konjunkturer og Norge hadde vært inne i en konjunkturnedgang sin 1870 noe som gjorde at Venstre-regjeringen i 1887 presenterte et nytt forslag om ny sparebanklov. I 1887 la Næringskomiteen til stortinget fram et forslag hvor de var prinsipielt enig i Ønskelighet av at det skulle etableres utenforstående kontrol med Sparebankvirksomheten til betryggelse av næringen og at denne skulle holdes innenfor lovens grenser. Forslaget om å opprette en egen inspektørstilling til sparebankvirksomheten ble ikke vedtatt og det ble istedenfor vedtatt at enhver bank skulle melde sin virksomhet til Finansdepartementet. Fra 1895 var det en stor boom i aksje- og boligmarkedet i Kristiania som tilslutt endte i kristiania-krakket i Noe av grunnen til dette kan tilskrives Norges Bank som hevet sin diskonto og strammet inn pengepolitikken, noe som resulterte i at lånene ble vanskeligere å betjene og missligholdene økte drastisk. Perioden fra står som den viktigste etableringsfasen for det norske finanstilsynet. I 1900 ble det igjen tatt opp å innføre en egen sparebankinspektørstilling, et forslag som fikk tilslutning på Stortinget og trådde i kraft 1. april Det hadde også fram til 1910 (da aksjeloven trådde i kraft) vært stor forskjell mellom sparebanker og forretningsbanker, når det omgjaldt regulering. Forretningsbanker hadde vært gjenstand for free banking prinsippet, men sparebankene hadde vært for de lavere klasse og lekmenn noe som gjorde at myndighetene så viktigheten av å drive litt overformynderi med hjelp av reguleringer i næringen. Forretningsbankene var nesten utelukkende brukt at forretningsmenn, menn som etter myndighetenes oppfattning burde og skulle ha større kunnskap om risikoen og bankenes soliditet enn hva menn fra lavereklasser og lekmenn hadde. Forretningsbankene ble først regulert i 1918 med forretningsbankloven. Fra 1905 var og fram til utbruddet av første verdenskrig var Norge preget av god økonomisk vekst, økt frihandel mellom landene og en stabil og god valuta med ankerfeste i gullstandarden (Knutsen, Ecklund side 54-57). Norge var under første verdenskrig nøytrale da resten av europa opplevde inflasjon, hadde Norge et stabilt system som gjorde at etterspørselen etter varer fra Norge økte kraftig. Utlånene fra bankene (hovedsakelig forretningsbankene) økte kratig og gikk hovedsakelig til bedrifters kassekreditt.

7