Oppgave 1 Kapittel 8 i Mishkin tar for seg temaet An Economic Analysis of Financial Structure. Sammendraget skal begrenses til maks to sider.

Transkript

1 Oppgave 1 Kapittel 8 i Mishkin tar for seg temaet An Economic Analysis of Financial Structure. Sammendraget skal begrenses til maks to sider. Kapittelets tema tar for seg i hovedtrekk hvordan selskaper finansieres og finansinstitusjonenes rolle for å imøtekomme selskapenes behov for finansiering. - Aksjer er ikke hovedkilden til finansiering av selskaper - Tegning/Notering av omsettelig gjeld (obligasjoner) er ikke den primære finansieringskilden for selskaper - Selskapenes indirekte finansiering via finansinstitusjoner er en viktigere finansieringskilde fremfor direkte finansiering i finansmarkedet. - Banker er den viktigste samarbeidspartneren for ekstern finansiering av selskaper - Det er langt større regulering i finanssektoren fremfor andre sektorer i økonomien - For å kunne notere gjeld (obligasjoner) på finansmarkedene må selskapet være stort og veletablert - Gjeldskontakter er juridisk bindende kontrakter som stiller krav til låntaker samt pålegger låntaker begrensninger - Ved inngåelse av gjeldskontrakter stilles det ofte store krav til sikkerhet og pant (også skalt collateral) for de underliggende verdiene i kontraktene Asymmetrisk informasjon Et problem som er knyttet til omsetninger/transaksjoner i finansmarkedet. Asymmetrisk informasjon omhandler problemstillinger hvor den ene part besitter utilstrekkelig informasjon for å kunne ta en kvalifisert beslutning. Utvalgsrisiko (Adverse selection) Problematikk knyttet til asymmetrisk informasjon som oppstår før transaksjonen finner sted. Potensielt dårlige investorer (låntakere) er mer oppsøkende etter kreditt fremfor velegnede investorer/låntakere. De potensielt dårlige investorene/låntakerne bærer ofte med seg betydelig høyere risiko knyttet til kreditt, fremfor stabile låntakere. Som konsekvens kan dette føre til at bankene holder tilbake kreditt, fordi risikoen ofte kan bli for høy (utlånsmassen faller). Atferdsrisiko (Moral hazard) Denne er knyttet opp mot atferden til låntaker etter at lånet er utbetalt/transaksjonen har funnet sted. Låntakeren kan utøve uønsket atferd knyttet til allokeringen av midlene. Som konsekvens øker sannsynligheten for mislighold og evne til å betjene gjelden. Lemons in the Stock and Bond Markets / The Lemons Problem Dette omhandler problematikk knyttet til investorenes ferdigheter til å danne et skille mellom bra og mindre gode selskaper. Ofte er prisen en konsekvens av gjennomsnittlig prising på bakgrunn av gjennomsnittlig kvalitet i markedet. Som konsekvens oppstår det overprising og underprising av selskaper og varer noe som gjør at det blir for stor cashflow til prosjekter av lav kvalitet, fremfor prosjekter med høy kvalitet. Videre resulterer dette i lavere utlån. Atferdsrisiko forstyrrer effisiensen i finansmarkedene. En mulig løsning på dette er privat produksjon og salg av informasjon. Ved en slik løsning oppstår Fripassasjerproblemet. Fripassasjerproblemet oppstår når folk som ikke betaler for informasjon tar en fordel av informasjonen som andre har betalt for. Side 1

2 En annen løsning kan være at offentlige myndigheter tilfører informasjonen gratis til markedene. Ved en slik løsning vil det medføre politiske utfordringer relatert til å utstede negativ informasjon om selskaper. Videre kan det offentlige utvikle krav og reguleringer som legger til rette for en åpen og redelig informasjonsflyt fra bedriftenes side. Allikevel vil ikke slike tiltak løse problemene alene. Finansielle institusjoner kan utvikle kompetanse som tar for seg å produsere selskapsspesifikk informasjon og de kan vurdere kredittrisikoen som innskyterne deres blir eksponert for. Fripassasjerproblemet vil bli unngått, siden deres ikke portefølje av utlån ikke handles i verdipapirmarkedet. Hvis et investeringsprosjekt er av en slik karakter at det vurderes som vanskelig å innhente informasjon, vil bankens rolle være viktig. Det skal nevnes at bankenes krav til sikkerhet hos motparten (collateral), reduserer konsekvensene av utvalgsrisiko. Nettoverdien til et selskap (egenkapital) kan fungere som sikkerhet for utlåner. Hvis bedriften ikke kan imøtekomme sine forpliktelser, kan banken ta beslag i bedriftens aktiva for å kunne dekke sine tap. Finansielle kriser Mishkin nevner fem faktorer som kan utløse finansielle kriser: 1. Økte renter (rentenivå) 2. Økt usikkerhet 3. Markedseffekter på eiendelsverdier i balansen 4. Problemer i banksektor 5. Ubalanser i finanspolitikk Økt rentenivå Ved høyt rentenivå samt økt etterspørsel etter kreditt og penger gjør at risikofylte prosjekter søker finansiering. Dette kan føre til en økning i etterspørsel fra prosjekter og bedrifter med høy kredittrisiko og betydelig utvalgsrisiko. Økt usikkerhet Det kan oppstå stor usikkerhet som følge av konkurs(er) blant finansielle selskaper som er av en viktig karakter i finansmarkedene (f.eks Lehman Brothers). Dette gjør at långiver får problemer med å skille mellom god og dårlig kredittrisiko. Markedseffekter Som følge av reduserte verdier av aktiva som verdivurderes i finansielle markeder, kan selskapers evne til tilstrekkelig sikkerhetsstillelse reduseres. Svekker selskapenes mulighet til å innhente ny kapital. Kraftig fall i prisnivået kan medføre at selskapets gjeldsposters reelle verdi øker, som påvirker nivået på egenkapitalen. Mye utlån i utenlandsk valuta kan gi samme effekt. Økte renter belaster også konsumentenes budsjettbetingelser, og kan føre til redusert privat konsum. Problemer i banksektor Som følge av store reduksjoner og endringer i postene til bankenes balanser kan medføre kapitalinnskrenking som i neste omgang fir redusert tilførsel. Dette blir kalt bankpanikk, hvor innskyterne tar ut sine midler fra banken. Ubalanse i finanspolitikk Ubalansert finanspolitikk kan medføre frykt for at et land ikke er i stand til å imøtekomme sine gjeldsforpliktelser. Dette kan medføre at landet får problemer med innhenting av kapital, samt at banker kan måtte stå for finansieringen og påta seg risikoen. Ved økt frykt for konkurs av et land kan dette medføre valutakriser (F.eks: finanskrisens konsekvenser på Island). Side 2

3 Besvarelse relatert til Excel-filen: Oppgave 1 Løser oppgaven på bakgrunn av generalbudsjettlikningen: Y = C + G + I + (X Q) Y = BNP C = Konsum G = Offentlig konsum I = Brutto/realinvesteringer X = Eksport Q = Import Y = ,1128Y Y + 0,1128Y = ,1128Y 1,1128 = ,1128 Y = 7500 Oppgave 2 Velger å løse oppgaven på bakgrunn av Nettonasjonalprodukt: NNP = Y D NNP = Nettonasjonalprodukt D = Kapitalslit NNP = C + G + I D + X Q År NNP = C + G + I D + X Q = I I = = I I = 1005 Oppgave 3 KPI (1914 = 100) For å beregne bruttoinvesteringene i 1920, 1925 og 1930 løses den på bakgrunn av følgende formel: I Løpende x KPI Basis år KPI År=t År: 1920: 1925: 1930: Utregning: 2297 x = 765, x ,9 = 433, x ,5 = 630,09 Bruttoinvestering: = 765,67 = 433,10 = 630,09 Oppgave 4 På bakgrunn av utregningene i oppgave 3 kan det tolkes at bruttoinvesteringene (faste kr) har falt i perioden fra 1920 til 1930, med det laveste nivået i Det kan tolkes at det har funnet sted en høy inflasjon ved at prisstigningen har økt fra basisåret (1914) til Prisstigningen gjennom hele perioden falt i perioden, men det var en økning i 1924 og Side 3

4 Dette forklares av at handelsrestriksjonene opphørte under første verdenskrig og man fikk en vareboom (Knutsen og Ecklund, 2000), siden etterspørselen etter varer ikke ble møtt med tilsvarende økt tilbud. Når handelsrestriksjonene opphørte økte etterspørselen ytterligere. Som resultat av at også andre land opplevde det samme, fikk man økt press på inflasjon og priser. Som konsekvens fikk Norge et stort underskudd på handelsbalansen ovenfor utlandet. Tallene i oppgave 1-3 viser at prisveksten økte med en påfølgende deflasjon. Utenlands gikk landene inn i en ny konjunktur, slik at den høye prisstigningen internasjonalt falt (ca 50 %). Dette gjorde at priser og eksport falt, samt at boblen med prisstigning sprakk. Man beveget seg da inn i en resesjon, noe som datamaterialet fra oppgave 3 viser. Ved toppnivået av bruttoinvesteringer hadde ikke boblen sprukket i Norge - dette skjedde først under den påfølgende resesjonen. Etter en lengre periode med deflasjon gikk bruttoinvesteringene (målt i faste priser) opp. Dette kan sees i lys av krisen blant bankene som fant sted på begynnelsen av 1920-tallet. De realøkonomiske følgende ble redusert utlånsvekst. Figur 1: Utviklingen av pengemengden (M2) fra 1920 til 1929 Oppgave 5 Paripolitikken var en pengepolitisk betegnelse som gikk ut på å bringe pengeverdien tilbake til førkrigsverdi og gullfeste kronen. Norge fikk som nevnt i oppgave 4 store underskudd på handelsbalansen, høy inflasjon og en kraftig forringelse av krona. Dette er noe av bakgrunnen for paripolitikken. Den gikk ut på å bringe kroneverdien tilbake til førkrigsverdi (første verdenskrig), som da var ankret mot gull. I perioden før første verdenskrig var det stabilitet i internasjonal handel og økonomisk vekst. Den norske kronens verdi mot gull ble svekket i perioden sett i sammenheng med de andre landene i Skandinavia. I perioden ble den norske kronens gullverdi svekket sammenlignet med våre skandinaviske naboer (Knutsen og Ecklund 2000, 89). Den fallende kronekursen resulterte i at Norges Bank fra fratatt plikten å innløse sedler mot gull i 1920 (Knutsen og Ecklund 2000, ), men dette var ansett som midlertidig. I mai 1928 ble gjennomføringen av førkrigspariteten realisert etter bred politisk enighet om at dette skulle oppnås. Ønsket om å få dette gjennomført lå til grunn helt fra begynnelsen av 1920-årene, men ble altså gjennomført først i 1928 samtidig som gullstandarden ble gjeninnført i Norge. Norges Bank begynte først i 1924 å føre paripolitikken. Årsaken til den lange utviklingen kan sees i forhold med ønsket om å opprettholde sysselsetting og produksjon i næringslivet. Som figur 1 ovenfor viser, så ser vi at pengemengden (M2) illustrerer denne utviklingen, og viser at det ikke ble ført en spesielt sterk kontraktiv pengepolitikk i perioden. Kronen begynte å styrke seg fra 1924, men ga negative konsekvenser for realøkonomien. Dette understreker tvilen om å føre en stram pengepolitikk før 1924, med hensyn på paripolitikken. Side 4

5 Det har vært en bred enighet mellom historikerne om at pengepolitikken var årsaken til krisen i banksektoren i 1920-årene gjennom nedbremsing i økonomisk aktivitet. Dette kommer til syne i utviklingen av den brede pengemengden (Knutsen og Ecklund, 2000). Det kan legges til at det eksisterte årsaker ut over dette som kan ha vært medvirkende årsaker. Blant annet var det kraftig økning i forretningsbanker, meglerhus og forsikringsselskaper. Det ble tilbudt korte lån for kjøp av aksjer, noe som utgjorde en signifikant andel av utlånsmassen. Konsekvensen av dette er at kredittrisikoen økte når markedene falt. Det ble også gitt store lån til risikofylte investeringer, som i andre rekke påførte bankene store tap når etterspørselsboomen stagnerte. Bankvesenet ble rammet hardt av den påfølgende krisen når etterspørselen falt på internasjonalt plan. Den delvise forklaringen på den kraftige ekspansjonen kan rettes til manglende reguleringer innenfor banksektoren. Resultatet for bankene ble store tap grunnet mislighold og derfor kan det ikke rettes for mye kritikk til pengepolitikken, men allikevel er det verdt å merke seg at den bidro til å holde den økonomiske aktiviteten nede og økt kredittrisiko for bankene. Dette er nok en del av forklaringen til hvorfor krisen fortsatte. Når det gjelder paripolitikken mot gull og om hvorvidt dette var fornuftig er usikkert, siden forholdene mellom handelsnasjonene ble endret på grunn av første verdenskrig. Oppgave 6: Hovedtrekk i utviklingen av det norske banksystemet før 1920 På begynnelsen av 1800-tallet startet utviklingen av banksystemet. Årsaken til dette var at næringsstrukturen i Norge har i all hovedsak vært preget av primærnæringer. Det har vært lite utbredt med industri og kapitalformidling. Industrialiseringen fikk sitt inntog først på slutten av tallet. I perioden før utviklingen av banksystemet ble kapitalformidling gjennomført via bankierer og advokater (Knutsen og Ecklund 2000). Norges første sparebank ble etablert i 1822 i Christiania og var samtidig som Norge utviklet seg til å bli en selvstendig stat. Grunnlaget for å etablere en sparebank var for å øke sparingen blant nordmenn, samt sørge for en trygg forvaltning av folks kapital. Stortinget fattet i 1824 en lov om sparebanker. Denne innebar reguleringer og restriksjoner generelt for sparebanker. Sparebankene skulle i utgangspunktet drive etter et formål som var ment for allmennheten, men etter hvert begynte de å drive etter rene forretningsmessige prinsipper. Dette innebar lån til handel og næringsvirksomheter. Fra gikk antallet sparebanker fra 25 til 174. Forvaltningskapitalen økte fra 1,8 mill til 49 mrd. Årsaken til dette var starten på industrialiseringen i Norge og positiv konjunkturutvikling. I perioden vokste det også frem forretningsbanker. Den første ble etablert i 1848 og prøvde å drive etter samme prinsipp som universalbankene i utlandet. Dette ble et mislykket forsøk, noe som kan skyldes at Norges Bank hadde seddelmonopol. En annen årsak kan være at det var sterk motstand mot slike typer banker, og nordmenn ønsket først og fremst sparebanker som var tilknyttet lokalmiljøet. Økt etterspørsel etter lokale sparebanker medførte at de utvidet sitt virksomhetsområde i en slik retning som universalbankene i andre land drev etter. Dette medførte at sparebankene hadde virksomhetsområde som gikk ut over den opprinnelige intensjonen, om å være til et allmennyttig formål. På reguleringssiden var det stor forskjell mellom sparebankene og forretningsbankene. Forretningsbankene var ikke regulert i perioden før 1910 da innføringen av aksjeloven kom. I 1918 kom forretningsbankloven og free banking prinsippet var rådende i Norge (Knutsen og Ecklund, 2000). Årsaken til dette kan knyttes til kundesegmentet. Sparebankene hadde et kundesegment innenfor de mindre bemidlede klasser som sett i lys av datidens utdanningssystem ikke var i stand til å vurdere sin egen banks soliditet. Dette medførte at ytterligere reguleringer ble innført. Det kan nevnes at i 1886 skjedde det et krakk i Arendal, da en forretningsbank og totalt 4 sparebanker gikk konkurs. Dette skyldes i hovedsak en internasjonal nedgangskonjunktur innenfor skipsfarten. Side 5

6 I 1887 ble det forelått å opprette en egen sparebankinspektørstilling. Denne stillingen skulle uttale seg om etableringer av sparebanker og tildele approbasjoner, føre kontroll knyttet til drift, veilede bankene og rapportere til Finansdepartementet. Bakgrunnen for dette var at forretningbankene hadde eiere med direkte interesser, mens sparebanker var eiet av innskyterne. Stortinget var i utgangspunktet negative til en slik stilling, siden de fryktet at sentral kontrollstyring var ineffektivt og ville skade lokal drift. Sparebankenes posisjon lokalt var forankret i tillit, og ved å etablere en slik stilling ville dette ødelegge tilliten og erstatte den med en sentral og formalisert kontrollering. Stortinget konkluderte med at dette ikke var ønskelig, siden det ville medføre unødvendig byråkrati. Norge opplevde i 1890-årene en høykonjunktur hvor myndighetene hadde liten mulighet til å styre finansmarkedene. I 1895 var det en kraftig boom i aksjemarkedet, men også i eiendomsmarkedet. Dette skjedde like før krakket i Kristiania fant sted i Antall forretningsbanker var i kraftig vekst, og økt kamp om markedsandeler ga en mer liberal utlånspolitikk. Som følger av dette økte antall misligholdssaker og konkurser. De 6 bankene som ble etablert i gikk konkurs. Følgene av krakket ble ikke så alvorlig som det kunne gått, siden Norges Bank gikk inn som lender-of-last-resort. I 1900 tiltrådte den førte sparebankinspektøren stillingen og det ble innført økte reguleringer mot andre finansielle virksomheter som på denne tiden økte signifikant. Bakgrunnen var å motvirke spekulasjonstuftet virksomhet, samt sikre innskyternes kapital. I perioden skjedde det en stor vekst i antall forretningsbanker og sparebanker med henholdsvis 44 til 116 og 350 til 519 (Knutsen, 1995). Fra 1905 og frem til første verdenskrig var utviklingen i Norge preget av vekst, økt frihandel og stabil valuta via gullstandarden (Knutsen og Ecklund, 2000). Det skjedde imidlertid et kraftig fall i internasjonal handel når første verdenskrig inntraff. Det bygde seg opp en stor boom i Norge frem til 1920, og Norge hadde store fortrinn ved å være nøytral under krigen. Økt etterspørsel etter norske varer økte og det var høy inflasjon internasjonalt. Dette så man i finansmarkedene, hvor det var en kraftig vekst. Dette la grunnlaget for en økt vekst i meglerbransjen. I perioden 1915 til 1917 økte utlånsmassen med cirka 60 %, hvor forretningsbankene sto for majoriteten av denne veksten. Forretningsbankene økte sine markedsandeler fra 51 % til 65 % (en stor del av dette gjaldt økte kassakreditter). Sett fra myndighetenes side, så hadde de få muligheter til å begrense denne veksten. Staten en ekspansiv pengepolitikk, noe som kan være en av årsakene til den økte utlånsmassen. Blant forsikringsselskapene, så opplevde de en signifikant vekst i denne perioden. Fellestrekkene under ekspansjonen var at de selskapene som ekspanderte mest: meglerhus, forretningsbanker og forsikringsselskaper var de som var minst regulert. Oppsummering Utviklingen i banksektoren har vært preget av at sparebankene har vært regulert, mens forretningsbankene var uregulert. Sparebankene fikk store markedsandeler på grunn av deres lokale forankring, mens forretningsbankene rettet seg mot kommersielle aktører. Det var få etableringer av nasjonale banker, og sparebankenes virksomhetsområde utviklet seg utover intensjonen om å være til et allmennyttig formål. Arendalskrakket og Kristiania-krakket dannet grunnlaget for utstrakt regulering av finanssektoren i Norge. Spesielt i forhold til forretningsbankene. Side 6

7 Kilder: Mishkin, Frederic S The Economics of Money, Banking and Financial Markets. Global Edition. 9th Ed. Boston: Pearson Education. Knutsen, Sverre. Ecklund, Gunhild J. Vern mot kriser?, Norsk finanstilsyn gjennom 100 år Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS. Artikler: J. Olsson, u. etal. 1995, The Evolution of Financial Institutions and Markets in 20 th Century Europe. Chapter 5. Phases in the Development of the Norwegian Banking System av Sverre Knutsen. Side: 78 til 81. Side 7