Innledning Kjære konferansedeltakere; forskere og representanter for brukerne.

Innledning Kjære konferansedeltakere; forskere og representanter for brukerne. Vel møtt alle som deltar på denne konferansen. Da vi startet SAMRISK i 2006 var vi usikre på hvordan forskningsmiljøene ville respondere på denne type tverrfaglig og bredt orientert forskningsprogram. Det har vært et gledelig resultat at vi fikk mange gode søknader og også gjennom programmet finansierte flere interessante prosjekter. Det viste seg å være liten, men sterk stamme for sikkerhetsforskning i Norge, særlig tilknyttet våre tekniske universiteter, vår offshore sektor, men også fra studier av sikkerhets- og forsvarspolitikk og fredsstudier og i flere andre miljøer. På denne stammen har det sprunget ut mange skudd og vi håper og tror at vi har lagt et grunnlag for fortsatt vekst innen de ulike samfunnssektorer hvor sikkerhet er viktig. Ikke minst gjelder det EU-forskningen. Det tverrfaglige samarbeidet har blitt markant styrket gjennom SAMRISK. I løpet av denne konferansedagen vil forskerne få mulighet til å demonstrere hvordan denne kunnskapen kan benyttes av myndigheter og politikere i konkrete situasjoner. Beskrivelse Norge er et trygt og sikkert land å bo i og vi ønsker at det fortsatt skal være slik. Men selv fra vårt rolige hjørne vet vi at det sikkerhetsbildet vi har å forholde oss til er mye mer komplekst enn det vi hadde under den kalde krigen, selv om det alvorligste, nemlig krigen, er lengre unna enn før. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utarbeidet i 2011 et nasjonalt risikobilde. Her nevnes følgende scenarier som et planleggingsgrunnlag: Naturhendelser (ekstremvær, fjellskred og pandemi) Store ulykker (farlige stoffer, skipsulykker, atomulykker) Tilsiktede hendelser (terrorisme, cyberangrep og sikkerhetspolitiske kriser) Scenariene er utarbeidet med deltakere fra alle fagmyndigheter og i samarbeid med forskningsmiljøene og beskriver sannsynligheter og konsekvenser og også en stor dose usikkerhet. 1

Tanker om forskning i justissektoren Som del av den politiske ledelsen i Justisdepartementet er jeg opptatt av at forskningen skal kunne danne grunnlag for utforming av politikk og løsninger som vil la seg realisere og bidra til den offentlige debatt. Kunnskap må gjennomsyre vårt arbeid med tilpassede tiltak og bedre vår overordnede styring og koordinering av sikkerhetsarbeidet i samfunnet. Vi må rett og slett bli flinkere til å bestille og benytte forskning og annen systematisert kunnskap som utredninger og statistikk i forbindelse med lovarbeid, stortingsdokumenter, NOU er og handlingsplaner. Formålet er gjennom forskning å motvirke fragmentering og suboptimale løsninger i sikkerhetsarbeidet og slik oppnå en bedre samfunnssikkerhet. I flere stortingsmeldinger og handlingsplaner som er laget de siste årene og som berører sikkerhet understrekes behovet for forskning. Eksempler er: St meld nr 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet- samvirke og samordning St meld nr 9 (2007-2008) Om forebygging av humanitære katastrofer St meld nr 37( 2004-2005) Flodbølgekatastrofen St meld nr 7(2010-2011) kampen mot organisert kriminalitet Diverse handlingsplaner (forebygge radikalisering, kriminalitet) I alle dokumentene nevnes forskning og kunnskapsinnhenting som viktige deler og det er en utfordring til oss alle og få realisert dette. EU er en drivkraft for å skape et tryggere Europa og vi er med i store deler av dette arbeidet. Her kan nevnes EUs antiterrorstrategi, naboskapspolitikk, grensekontroll og migrasjon, politi- og påtalesamarbeid, Kommisjonens krisehåndteringssenter, EPCIP, masseødeleggelsesmidler (CBRN). Ikke minst har vi EUs rammeprogram for forskning der sikkerhetsforskningen har kommet med i det nåværende og syvende programmet. I Justis- og politidepartementet er vi opptatt av kunnskap langs tre akser. Vi ønsker en velinformert befolkning, som vet å beskytte seg selv i ulike krisesituasjoner. På den måten kan vi ha et robust samfunn, som tåler utfordringer og som kan komme seg tilbake til en normaltilstand etter kriser. 2

Vi ønsker dessuten aktive og gode fagmiljøer som kan analysere samfunns- og risikoutviklingen og gi kunnskapsbaserte råd om hvordan vi kan bli bedre på forebygging, krisehåndtering og samhandling. Og vi ønsker velfungerende og kunnskapsrike myndigheter, som selv besitter fag- og bestillerkompetanse og kan være i en aktiv og fornuftig dialog med kompetanse- og forskningsmiljøer om hva som trenges av forskning og utredning. Vi ønsker ikke minst å kunne formidle det vi vet til samfunnet og befolkningen. Slik kan vi medvirke til at vi samlet sett er forberedt på uforutsette hendelser. Det å være godt forberedt på uventede ting høres kanskje ut som et paradoks, men vi mener at felles kunnskapsgrunnlag og analyser generelt er en viktig plattform for samhandling og krisehåndtering. I Soria Moria-erklæringen vil regjeringen satse på Norge som kunnskapssamfunn gjennom forskning av høy kvalitet. Også innen sikkerhet og beredskap vil et være behov for et bredt forsknings- og utviklingsengasjement. For å sikre et helhetlig FoUengasjement er det viktig å søke nettverkssamarbeid nasjonalt og internasjonalt. Kriseplanlegging skal være basert på et best mulig kompetanse, herunder innsikt i konsekvenser av klimaendringer og terrorisme, konsekvenser av teknologiske og samfunnsmessige endringer. På bakgrunn av Justisdepartementets samordningsrolle for samfunnssikkerhet har departementet også et stort erfaringsgrunnlag som bidrar til å legge grunnlag for et kunnskapsbasert arbeid på dette området. Infrastrukturutvalget (NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst) anbefalte i sin tid å tilrettelegge for et eget tverrsektorielt forskningsprogram knyttet til samfunnssikkerhet og risiko som etter utvalgets mening ville bidra til å styrke og samordne komplekse og tverrsektorielle utfordringer og bidra til koordinert innsats mellom de ulike forskningsmiljøene. På bakgrunn av dette ble så SAMRISK-programmet startet høsten 2006 (første utlysning, med prosjektstart i 2007). Behov og nytte SAMRISK har med forholdsvis små midler har oppnådd mye og gitt et viktig dytt i riktig retning for at sikkerhetsforskningen kan utvikle seg videre i Norge. 3

Noe av det vi hadde som målsetting var at EU-forskningen skulle integreres i det nasjonale arbeidet med sikkerhetsforskning for slik å bidra til å utvikle norske miljøers nettverk i Europa og å kvalifisere norske forskere for deltakelse i EUs rammeprogram for forskning. Vår erfaring er at flere av de som har fått midler fra SAMRISK også har gjort det bra i EU-sammenheng og fra et norsk ståsted har tatt skrittet videre ut til et europeisk samarbeid. Dette er noe vi ønsker og bifaller. Forskningsrådet har hele tiden arbeidet meget effektivt med på å se SAMRISK i nær sammenheng med det som foregår i EU og stadig forsterket denne tilnærmingen. Et eksempel på dette er EU-workshopen som arrangeres rygg-til rygg- med vår konferanse og som begynner i morgen. Justisdepartementet sitter som Norges representant i programkomiteen for EUs 7. rammeprogram om sikkerhetsforskning, sammen med Norges forskningsråd, og vi vil fortsette vårt arbeid med å påvirke utviklingen av programmet for å få det mest mulig i tråd med våre norske og nordiske forskningsbehov. Unikt for SAMRISK er at det har et bredt og tverrsektorielt og tverrfaglig perspektiv. Dette er en viktig årsak til at JD i sin tid plasserte SAMRISK blant de prioriterte forskningsområdene vi ønsket å støtte. Dette er i erkjennelsen av at de omfattende trusler og risikoer ikke kan begrenses til en sektor eller fagområde alene. Forskningen har bidratt til å bygge nettverk mellom statlige institusjoner, private virksomheter og forskningsmiljø. Gjennom SAMRISK tror vi at 1)vi har lagt grunnlaget for mer forskning om sikkerhet og beredskap innen og på tvers av sektorer, 2) å styrke allerede etablerte miljøer for sikkerhetsforskning og 3) ikke minst oppmuntret til et samarbeid på tvers av forskningsmiljøer, kanskje på nye og uventede måter. Programmet har finansiert 8 prosjekter, 5 nettverksprosjekter og mindre tilleggsprosjekter. Prosjektene gir alle interessant og god kunnskap om hvordan vi skal styre mot et mer robust samfunn som er enda bedre forberedt på uønskede hendelser. Slik jeg vurderer det har vi med disse prosjektene fått til forskning om temaer og perspektiver som er høyaktuelle for oss i samfunnssikkerhetssammenheng. 4

Et av funnene fra prosjektene (SORISK) er at sikkerhetstiltak kan bli for tekniske og objektfokuserte, for eksempel sikkerhetstiltak slik de er utformet ved mange flyplasser. Disse kan bli både rimeligere og mer effektive med en mer gjennomarbeidet risikoforståelse og vektlegging av menneskelig vurderinger. Dette er viktige funn, for i dag ser vi at enkelte næringer, slik som luftfart og annen transportvirksomhet er svært tynget av omfattende sikkerhetstiltak mot terrorhandlinger, og fører til redusert inntjeningsevne for selskapene og forsinkelser og ulempe for passasjerene. Uansett vil verdier være viktig og dilemmaer kan ikke unngås. En avveining mellom økonomi og sikkerhetstiltak blir kanskje med en slik tilnærming erstattet av et annet dilemma, det mellom sikkerhet og likebehandling, eller rettssikkerhet. I dag satses mye på risiko- og sårbarhetsanalyser, også på nasjonalt nivå. Et av prosjektene (PRINCIPLES) har påpekt det ansvaret politikere har for å avgjøre hva som er akseptabel risiko. Tradisjonelt har risikoanalytikere fokusert på sannsynlighet og forventningsverdier, men glemt å ta med viktige usikkerhetsfaktorer som ligger skjult i bakgrunnskunnskap. Disse usikkerhetene må få større oppmerksomhet, og vi politikere har fått en oppgave i å være mer tydelig i våre verdivurderinger. Dette er det lett å kunne være enig i. Selv om usikkerhet kan være en vanskelig vare å selge for oss politikere handler risiko mye om usikkerhet. Og det kan være riktig man bør bli flinkere til å synliggjøre at det er slik usikkerhet. Dersom risiko kanskje mer enn et teknisk fenomen er et sosialt og verdimessig fenomen, vil vi uansett trenge kunnskap om dette også. Vi lever i en tid som mange sier er tryggere enn på lenge. Samtidig er mange opptatt av uforutsigbarheten og sårbarheten og avhengighetene i et moderne samfunn. Globalt ser vi enkelte enorme utfordringer som angår oss moralsk og indirekte. Er det slik at vi kan og vil tilpasse oss dette, slik alle mennesker opp gjennom årene har måtte det? Vi trenger forskerne for å forstå den risiko vi står oppe i dagens sosiale virkelighet, hvordan folks oppfatter slik risiko og hvordan vi kan tilpasse oss. Hva er årsakene? Finnes det gode forebyggende tiltak og er de politisk og økonomisk mulig? Og hva slags konsekvenser kan vi forvente og hvilke beredskapsopplegg må vi ha? SAMRISKforskningen har gitt viktige bidrag til å besvare slike spørsmål. 5

I prosjektet ACCILEARN har temaet vært hvordan vi kan lære mer av store ulykker. Store ulykker fører ofte til gransking og innføring av nye tiltak, men forskningsprosjektet peker på at granskningsrapporter i seg selv ikke fører til økt læring. Et annet opplegg med forslag om tilpassede prosesser i etterkant av ulykker kan føre til langt større grad av læring hos individer og i organisasjoner. Dette er viktig kunnskap og momenter vi bør ha med oss når vi beslutter at hendelser skal undersøkes og på hvilken måte. I justissektoren har vi flere operative etater med liten tradisjon for forskning og mye taus kunnskap. Den kunnskapen som vi allerede besitter bør blir brukt og forskningen kan hjelpe oss med å systematisere denne kunnskapen. Det vi lærer av hendelser bør benyttes til effektiv læring og på den måten som våre etater lærer best, som kanskje ikke nødvendigvis er den mest akademiske tilnærmingen. Det er også viktig for oss å sikre oss best mulig kunnskap om erfaringer med ulike tiltak, fra andre land eller andre samfunnssektorer. Vi må også gjøre evalueringer av den praksis vi har i dag. Flere av SAMRISK-prosjektene ser på kritisk infrastruktur. Kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner krever tverrfaglig samarbeid og evne til å se konsekvenser på kryss og tvers. I et av prosjektene (DECRIS) har Oslo kommune vært brukt som eksempel i dette prosjektet, og prosjektet har utarbeidet mer brukervennlige analysemetoder. Forskerne påpeker at myndighetene ofte blir presset av media til å innføre tiltak mot den siste hendelsen som har skjedd. Analysesystemet skal gi oss muligheten til å skape et mer helhetlig risikobilde, og der i gjennom kunne vurdere effekter av mulige kritiske hendelser på forhånd. Utviklingen i trussel- og risikobildet tilsier at vi må ha større oppmerksomhet mot å bedre samfunnets evne til forebygge kriser og ulykker og alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner, installasjoner, systemer og tjenester. Et viktig og meget komplekst spørsmål når det gjelder kritisk infrastruktur er å forstå godt nok den sårbarheten som ligger i gjensidige avhengigheter nasjonalt og internasjonalt og koblingen til sosiale forhold og individet. DECRIS er et skritt på veien for om mulig å finne gode nok analysemodeller for å forstå den kompleksiteten. I Norge har det vært forsket mye på årsaken til klimaendringer, og hvordan klimaendringene manifesterer seg. Det har vært forsket mye mindre på hvordan 6

samfunnet kan tilpasses de konsekvensene som klimaendringer medfører. AdaptCRVA-prosjektet viser i sin forskning på hvordan ekstremvær kan gjøre stor skade på infrastruktur som tunneler, veier, havneanlegg og vann- og avløpssystem. Mer ekstremvær krever nye risikoanalyser som tar høyde for konsekvenser av klimaendringer. Dette prosjektet har hatt et nært samarbeid med DECRIS-prosjektet, og avløpssystemet i Trondheim kommune har vært brukt som et test-eksempel. Prosjektet har demonstrert at det er stort behov for å innarbeide klimaendringer i vurderingene, og at analysene må bli mer finmasket. Innen forvaltning og politikk trenger man slike analyser som prosjektet CISS har utført. Tjenesteutsetting og andre omorganiseringer kan svekke evnen til å møte kriser og gjøre samfunnet mer sårbart. Også dette prosjektet har sett på kritisk infrastruktur, og hvordan dette påvirker beredskapen i forhold til utilsiktede hendelser. Prosjektet kommer med klare anbefalinger om at tunge faglige sikkerhetsvurderinger bør legges til grunn når man definerer kjerneprosesser i nye organisasjoner, og når man velger hvilke tjenester som skal konkurranseutsettes. JURIS prosjektet har sett på de juridiske rettighetene i risikosamfunnet. Også innen strafferetten er risikotenking og føre-var-prinsippet i ferd med å etablere seg. Utveksling av personinformasjon over landegrensene reiser sentrale personvernspørsmål. Og hvor langt skal vi gå i å straffe kriminelle intensjoner og forberedelser? Hva medfører et utstrakt politisamarbeid? Prosjektet peker på sentrale dilemmaer ved den videre utvikling av strafferetten og i den kriminalpolitiske diskursen. Et av de åpenbare er forholdet mellom sikkerhet og rettssikkerhet. I en rettsstat må vi ikke la oss drive så langt i vår redsel at svært viktige rettigheter og verdier i vårt samfunn blir skadelidende, selv om vi øker vår innsats for å bekjempe terrorhandlinger. Vi trenger derfor den viktige forskningen som JURIS har utført, som også EU i økende grad er opptatt av. HUMLOGnet-prosjektet peker på at bedre forberedelser og logistikk-styring kan gjøre nødhjelp mer effektiv. Tidligere erfaringsdata bør brukes systematisk for å kartlegge effekten av potensielle katastrofer og styrke nettverket mellom de humanitære organisasjonene. Regionalisering av lagre nært potensielle katastrofeområder er et viktig hjelpemiddel. Det koster å ha gode systemer på plass og ha trent personell 7

som er klare for utrykning, men dette fører også til at hjelpen blir mer effektiv og at pengene strekker lengre i neste runde. Dette prosjektet må sies å være svært aktuelt, praktisk og matnyttig i en tid hvor det knapt går en uke uten at ulike katastrofer skjer rundt om på kloden og hvor nødhjelp etterspørres. Ressurser Oppsummert kan jeg si at vi har fått god nytte av SAMRISK-programmet. Det kan for salen derfor framstå som et paradoks at vi i dag arrangerer en sluttkonferanse og at det ikke har vært mulig å forlenge og til og med styrke programmet. En del av årsaken til dette er nok å finne i måten vår beredskapsarbeid er organisert på. Alle har et ansvar, men særlig defineres dette innenfor sektoransvaret. Justisdepartementet har både et samordningsansvar og et sektoransvar som berøres av programmet. Dersom det i framtiden vil være mulig å etablere et program med flere bidragsytere vil Justisdepartementet kunne vurdere deltakelse på nytt. Innenfor samfunnssikkerhetsområdet har vi hatt et langsiktig og nyttig samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt og nå disse fem årene med SAMRISK. I dag er det en prioritering å ha en kontakt med forskningsmiljøer om forskning som direkte berører departementets virkemiddelbruk, vedlikehold og utvikling av utvalgte databaser, modeller og statistikkserier, evaluering av resultater av etablerte tiltak. Men det er selvsagt også behov for kunnskap om aktuelle og framtidige utviklingstrekk i samfunnet eller dets rammebetingelser, som kan danne grunnlaget for å forberede nye politiske initiativ. På JDs område er det dessuten et stort behov for formidling av forskningsresultater til allmennheten. Saker på JDs område har ofte stor oppmerksomhet i media, men diskusjonen er ofte konsentrert om enkelthendelser og enkeltsaker. Det er behov for et kunnskapsgrunnlag som kan gi grunnlag for mer prinsipielle diskusjoner og her kan forskning bidra. Vi kan ikke gjøre det helt alene, for ansvaret for sikkerhet og beredskap er som dere kjenner til nært knyttet til det ansvaret man til daglig utøver for sine områder, men Justisdepartementet vil med sitt samordningsansvar også føle et ansvar for sikkerhetsforskningen. 8

Avslutning Til avslutning vil jeg gjerne få gi blomster til dem som har vært med og bidratt meget sterkt til at programmet utviklet seg så positivt som det gjorde. Vil dere komme opp til meg; Jon Bing som på vegne av programstyret mottar blomster og de to Bjørger, Bjørg Ofstad og Bjørg Bergenhus, som har vært faglig og administrativt ansvarlig for programmet i Norges forskningsråd. Vi takker og gratulerer med vel utført arbeid. 9