19. og 20. september Thon Hotel Oslo Airport Inkluderingskompetanse dilemmaer og utfordringer Øystein Spjelkavik Høgskolen i Oslo og Akershus Arbeidsforskningsinstituttet Kompetansesenter for arbeidsinkludering
Det viktigste tiltaket for brukere med omfattende støttebehov: Vanlig arbeidsplass som mål og middel: Raskt ut på arbeidsplass, så trening, tilrettelegging, kvalifisering, jobbutvikling, jobbfastholdelse, karriereutvikling
Vanlige arbeidsplasser som mål og middel Kompetanse og ressurser brukes på vanlige arbeidsplasser Systematisk og individuelt tilpasset oppfølging Bistandskompetansen flyttes fra kontor og skjermet arena til arbeidsplassen Helserelatert behandling, omsorgstiltak, bostøtte, ferdighetstrening, opplæring, ulike kurs osv foregår samtidig med arbeidsinkluderingen
Place-train vs train-place I løpet av de siste 30 årene har place-train-tilnærminger i økende grad blitt tatt i bruk over hele verden med brukere med ulike diagnoser, funksjonsnedsettelser og bistandsbehov, med gode resultater Kostnadene er gjennomgående lavere enn ved skjermede tilbud og arbeidsforberedende tiltak, men de varierer med ulike diagnoser, bistandsbehov og type tiltaksarrangører Forutsetning: Inkluderingskompetanse
Inkluderingskompetanse Sosial- og helsefaglig/pedagogisk brukerkunnskap Kunnskap om bruk av ordinære arbeidsplasser for å få til inkludering for mennesker med omfattende bistandsbehov
Inkluderingskompetanse - et uferdig praksisfelt Fagfolk i støtteapparatet er opplært i train place Jo mindre inkluderingskompetanse ansatte i støtteapparatet har......, jo mer fristende vil det være å kreve at brukeren skal være jobbklar og å prioritere de letteste Hvordan kan fagutdanningene bidra til å styrke inkluderingskompetansen i støtteapparatet?
Det er veldig få som ikke vil jobbe Men mange har ikke opplevd mestring i arbeidslivet, de mangler sjøltillit og folk rundt dem har ikke tro på dem En annerledes måte å tenke på: Folk er ikke enten sjuke eller friske! Alle har en arbeidsevne noen trenger bistand for å realisere denne! Sosial angst, manglende sjøltillit og svingende motivasjon er sjelden vrangvilje eller latskap! Arbeidsgiverne må lære å håndtere og leve med - avvikende atferd
Train-place, den gamle tilnærminga Styrke arbeidssøkerens konkurranseevne - avklare, klargjøre og ruste opp den enkelte til å matche arbeidslivets krav, gjøre individet klar for arbeid Trappetrinn og tiltakskjeding Tradisjonell medisinsk repareringsmodell Dyr modell som ser ut til å treffe dårlig Aktivitet, men ikke nødvendigvis arbeid Fare for innelåsning og tiltakskarrierer
Mer systematisk bruk av ordinær arbeidsplass Større vektlegging av karriereplanlegging og jobbutvikling Jobbspesialist, men også mer naturlige bistandsformer
Ei ny arbeidslinje? Fra et medisinsk repareringsperspektiv til et relasjonelt perspektiv: Hovedutfordringen ligger som oftest ikke inni brukeren, men i støtteapparatets bistandskompetanse - i samspillet med bruker og arbeidsplass
Inkluderingskompetansens potensielle rolle Et kompetent støtteapparat som vektlegger metodekompetanse og oppfølgingskvalitet virker risikoreduserende og kan skape stor læringseffekt i virksomhetene Det vil stimulere inkluderingsviljen og mulighetene for å ta sosialt ansvar
Formidling eller jobbutvikling? Formidle arbeidskraft til en ledig stilling - eller utvikle jobber som er tilpasset brukeren? Er jobbmatch en definert stilling eller en jobb som blir utviklet med utgangspunkt i arbeidssøkerens interesser, ressurser og støttebehov? Hvordan sikre oppfølgingen? Hva er forholdet mellom en manualbasert metodikk og prinsippet om å ta utgangspunkt i den enkeltes individuelle behov? Er Tilretteleggings- og oppfølgingsavtalen (TA) en byråkratisk registreringsrutine eller et redskap som sikrer oppfølgingsansvaret?
Jobbspesialist eller naturlig bistand? Har mentor den kompetansen som trengs for å understøtte individuell vekst, kvalifisering og tilrettelegging for brukere med komplekse utfordringer? Er det nok med mentortilskudd, eller må det følge med noe opplæring i mentorrollen? Motivasjon eller mestring? Hvorfor blir brukerens motivasjon så sterkt vektlagt? Er vektleggingen av motivasjon en måte å fløteskumme brukere på for å gjøre oppfølgingsinnsatsen enklere? Blir motivasjon best utviklet på kurs eller på en arbeidsplass?
Er det ikke behov for arbeidstrening? Er arbeidstrening moralsk forkastelig og utnyttelse av gratis arbeidskraft? Er direkteansettelser i små stillinger og lønnstilskudd bedre tilnærminger for brukere uten utdanning og arbeidserfaring og som har komplekse oppfølgingsbehov? Hvem kan kalle seg jobbspesialister? Hva innebærer profesjonalisering av arbeidsinkludering og hvilke kompetansekrav skal stilles? Sertifisering? Hvilken rolle skal universitet- og høgskolesektoren spille?
Språk skaper virkelighet!