FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 4993* - 16.12.2003 YRKESSKADE Posttraumatisk stresslidelse sammenheng med arbeidsulykke i 93? YFL 11 a). Forsikrede (offshore rigger, f. 66) har fra 98 vært varig sykmeldt med diagnose Depresjon Endogen Nevrotisk. Forsikrede mener lidelsen har utviklet seg med utgangspunkt i en nestenulykke i 90 og en godkjent arbeidsulykke 5.8.93. Uttalt i spesialisterklæringer fra 00 at ulykkene var moderate som årsak til posttraumatisk stresslidelse, men at de måtte kunne anses som utløsende betingelser for psyko-sosiale stresspåvirkninger forsikrede hadde vært utsatt for. Trygdekontorets rådgivende lege konkluderte med at forsikrede hadde en noe atypisk posttraumatisk stresslidelse, og at denne hadde medført varig skadebetinget medisinsk invaliditet i gruppe 1 (15-24 %). Uføreytelser ble innvilget med 50 % beregnet etter særreglene for yrkesskade, da disponibilitet hos forsikrede ble ansett å representerte en inngangsinvaliditet av vesentlig betydning. Selskapet mente at sakens samlede opplysninger tilsa at forsikrede mest sannsynlig ville ha hatt de samme psykiske plager og samme sykdomsrelaterte funksjonstap selv om ulykken i 93 ikke hadde inntruffet. Tvist om forsikrede i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at arbeidsulykken 5.8.93 var erstatningsrettslig relevant årsak. TVISTEBELØP: Minimum kr 1.950.000. Sekretariatets redegjørelse: 21.10.2003 - sak 20022671 - JM Saken gjelder Vesta Forsikring v/ AGIL AS sin vurdering av om arbeidsulykke 5.8.93 kan anses som årsak til stresslidelse som forsikrede har vært ufør av siden 98, jfr. YFL 11 a). Forsikrede (f. 66) har fra 88 arbeidet som offshore rigger. Han har vært varig sykmeldt siden 98 med diagnose: Depresjon Endogen Nevrotisk. Tilstanden er senere beskrevet som atypisk posttraumatisk stresslidelse. Forsikrede mener lidelsen har utviklet seg med utgangspunkt i en nestenulykke i 90 og en godkjent arbeidsulykke 5.8.93. Ulykken fra 93 er beskrevet slik i melding til folketrygden datert 6.8.93: 1. Kopling av krok til livbåtfall. 2. Krok glapp og traff ansikt. 3. Slagskade/kutt i kinn. 4. Skadens påvirkning kan ikke stadfestes på nåværende tidspunkt. I krav om ménerstatning fra folketrygden datert 22.12.99 beskrev forsikrede ulykken slik: 1. Testing av livbåter og utløserkroker. 2. Ulykken skjedde når jeg skulle huke livbåten i kroken for å heise den opp på plattformen. Det var ca 2 m sjø, og i det jeg skulle huke kroken i livbåten traff den meg i hodet (hjelmen) med slik kraft at jeg havnet bevisstløs i vannet. 3. Kutt på kinn samt hjernerystelse.
Forsikrede ga samtidig opplysning om en nestenulykke i 90 (som ikke er meldt som yrkesskade): 1. Opphenging av skilt til løfteutstyr. 2. Ulykken skjedde da jeg ved en feil borret i en kabelgate og traff en høyspentkabel med 6600 volt. Ved et lykketreff gikk ikke strømmen igjennom meg, men slo over i annet materiale og en brann oppstod. 3. Skadens art var sjokk og traume, og med en feil handtering av ledelsen i begge disse sakene, har jeg i ettertid slitt med til dels store psykiske problemer, som depresjon og angst. I notat til (psykiater PH) beskrev forsikrede hvordan og hvorfor han fikk senvirkninger av disse ulykkene: Da den første ulykken med høyspent kabelen skjedde fikk jeg ingen umiddelbar reaksjon, men etter noen dager forstod jeg hvor nær jeg hadde vært en dødsulykke, og da fikk jeg en reaksjon i form av nervøsitet og usikkerhet. I tillegg til dette ble jeg daglig konfrontert om ulykken av enkelt personer om bord, noe som føltes som mobbing. Jeg ble også forskjellsbehandlet på det groveste av plattformledelsen. Jeg ble blant annet nektet overtid (noe alle andre fikk) jeg ble flyttet til en annen avdeling om bord og ble ved enkelte anledninger kalt for en idiot. Det endte med at jeg etter ca 2 år prøvde å ta saken opp med plattformsjef hvorpå han igjen tok opp saken om høyspent kabelen, da sa jeg et par stygge ord i sinne. Dette ble selvfølgelig brukt mot meg, noe som resulterte i at jeg ble flyttet til en annen plattform i rederiet. Min mentale helse var nå begynt og merkes i form av angst og depresjon. På den nye plattformen var ledelsen selvfølgelig informert om hva som hadde skjedd på (K). Der var holdningene forutinntatte og jeg ble møtt med stor skepsis, og måtte hele tiden kjempe for å bevise at jeg dugde til noe. Mistanken om at de hadde noe i mot meg på grunn av det som hadde skjedd på (K), ble bekreftet da jeg ble utsatt for den andre ulykken. Ledelsen tok ingen selvkritikk, enda de hadde satt livbåtene på vannet i ca 2 m sjø. All skyld ble lagt på meg. Historien fra (K) var nå i ferd med å gjenta seg for meg. Jeg hadde etter den siste ulykken fått en hjernerystelse samt angst for nye alvorlige ulykker, depresjon og traume slet jeg nå med daglig. Etter hvert fikk jeg også store problemer med isolasjonsfølelse, dårlig nattesøvn og angst for å fly helikopter. Dette er ting jeg ikke hadde noe problem med før disse ulykkene. Etter som årene har gått har jeg vært sykemeldt for disse problemene flere ganger, og i nov. 98 fikk jeg akutte angst- og depresjonsanfall, nå orket ikke kroppen og psyken min mer. Trygdekontoret har for sin vurdering av årsaksspørsmålet innhentet spesialisterklæringer fra Spesialist i psykiatri (PH) og Psykolog (PE). (PH) har i sin erklæring 3.2.00 lagt til grunn at det ikke er dokumentert at forsikrede bortsett fra en tendens til et visst tungsinn - hadde noen spesiell psykisk lidelse forut for uhellene, men at det er grunn til å tro at forsikrede hadde en følsomhet som gjorde at han kunne reagere sterkere på arbeidsuhell/ulykker enn gjennomsnittet.. Han uttaler videre bl.a. at: Det er også slik at de to arbeidsuhellene i seg selv ikke var av spesielt dramatisk art med noen opplevelse av fare for livet annet enn de første sekundene etter at han ble slått i vannet i 1993. Som sådan er begge ulykkene altså moderate som årsak til posttraumatisk stresslidelse. Av stor betydning har den senere konfliktsituasjon mellom ham og arbeidsgiver vært. Hvorvidt en slik prosess kan ses på som en arbeidsulykke er diskutabelt, men selvfølgelig kan man se på det som en psykisk påkjenning knyttet til arbeidssituasjonen som følge av de negative signaler gitt til ham og den frustrasjon han opplevde. Dette betyr altså at årsakssammenhengen er noe vanskelig å bedømme. Imidlertid må man tro at to uhell og den etterfølgende prosess absolutt har relasjon til begrepet yrkesskade. Jeg har ingen føringer på hvordan slike forhold skal bedømmes når det gjelder eksakt 2/5
avgjørelse om årsakssammenhengen, og mener det er viktig at dette også vurderes av administrativ trygdemyndighet. Når det gjelder hans disposisjon for nervøs reaksjon, kan den tillegges vekt i dette tilfellet. Også på dette punkt foreligger det ikke veiledende skriv fra overordnet trygdemyndighet om hvordan ytre påkjenning og eventuell indre disposisjon skal avveies mot hverandre. Når det gjelder ménerstatningsanslag, må jeg vise til at det er en årsakssammenheng, men at dennes styrke er usikker, konfr. ovenfor. (PE) uttaler i sin erklæring 8.4.00 følgende om årsaksspørsmålet: Det er selvfølgelig vanskelig, som også psykiater (PH) påpeker, å si med sikkerhet hvordan de beskrevne hendelser og de etterfølgende psyko-sosiale stressmomenter har innvirket i utviklingen av de funksjonsvanskene som (forsikrede) i dag sliter med. Det er ting som tyder på en viss predisposisjon/sårbarhet hva angår depressive reaksjoner. På den annen side finner jeg det overveiende sannsynlig at (forsikrede) gjennom svært uheldige forhold på sin arbeidsplass har vært utsatt for en slik grad av psykisk belastning at det over tid har utviklet seg en mer kronisk svekkelse av hans helbred og funksjonsevne. Graden av årsaksmessig sammenheng er selvfølgelig vanskelig å angi nærmere. Ved mange skadetyper er det imidlertid åpenbart at individuelle predisposisjoner spiller inn, uten at en av den grunn vil gå bort fra bruken av begrepet skade. Det er videre vanskelig å skille ad virkningen av selve uhellene fra den etterfølgende psyko-sosiale belastningen. Det kan likevel ikke herske tvil om de uhellene som (forsikrede) var involvert i gjennom sitt arbeid, foruten i seg selv å innebære akutte stresspåvirkninger, inngikk som en slags utløsende betingelse for de psyko-sosiale stresspåvirkningene som (forsikrede) senere ble utsatt for. Disse uhellene får dermed mer skjellssettende betydning for (forsikredes) senere liv enn hva en umiddelbart skulle anta.... Trygdekontorets rådgivende lege har på bakgrunn av bl.a. disse vurderingene konkludert med at forsikrede har en noe atypisk posttraumatisk stresslidelse og at varig skadebetinget medisinsk invaliditet kan settes til 15-24 %. Trygdekontoret vedtok 27.9.00 å godkjenne forsikredes stresslidelse som yrkesskade, med rett til ménerstatning etter gruppe 1 fra 1.10.96, og med skadetidspunkt 5.8.93. I forhold til uføregraden, ga trygdens rådgivende lege slik uttalelse 31.1.01: Jeg uttalte i yrkesskadesakene,, at erklæringene fra (PH) og (PE), sammenfattende gir konklusjonen: en noe atypisk posttraumatisk stresslidelse. (Minst 15 % varig med.invaliditet.) Som beskrevet i erklæringen fra spes. almennmed, foreligger dystym personlighet og tilbakevendende dypere depresjoner i hele voksenlivet. Således en inngangsinvaliditet av vesentlig betydning. Jeg forslår at nåværende rehabiliteringspenger og eventuell senere varig arbeidsuførhet, begrenset til rent psykiske årsaker, gis med maksimalt 50 % yrkesskadefordeler. I trygdevedtak 31.1.01 ble forsikrede innvilget rehabiliteringspenger beregnet etter uføregrad på 100 %, hvorav 50 % ble beregnet etter særreglene ved yrkesskade. Selskapet avslo erstatningsplikt i brev til forsikredes advokat 22.5.02: I forbindelse med arbeidsulykken som Deres klient var utsatt for den, 05.08.93 har han krevet at de psykiske plager han har i dag skal godkjennes som yrkesrelatert under arbeidsgivers yrkesskade- og trygghetsforsikring. Etter ulykken var han sykmeldt en periode, men har for det vesentligste vært i arbeid inntil sykmelding den, 30.11.98. Vi forstår det slik at han ikke har vært i arbeid etter dette. Den, 16.09.99 ble helseattesten inndratt og han er tilstått lisenstaperstatning. Etter en gjennomgang av sakens dokumentasjon kan forsikringsgiver ikke se at det foreligger tilstrekkelig sannsynlighet for årsakssammenheng mellom yrkesskaden han ble utsatt for i 1993 og hans psykiske plager i dag. Vi kan heller ikke se at han iht. den foreliggende medisinske erklæringene fyller kriteriene for diagnosen PTSD. Ulykken i 1993 synes også moderat i forhold til utviklingen av en 3/5
slik lidelse. Derimot fremgår det av den medisinske dokumentasjonen (journalnotat av 30.11.98) at han "har slitt med depresjoner hele livet", og det konkluderes i erklæringen ved (TS) av 24.12.01 med diagnosen "gjentatte depresjoner, aktuell episode moderat". På bakgrunn av sakens samlede opplysninger er vi av den oppfatning at Deres klient mest sannsynlig ville ha hatt de samme psykiske plager og samme sykdomsrelaterte funksjonstap i dag - selv om ulykken i 1993 ikke hadde inntruffet. Vi har derfor kommet til at hans krav om erstatning under yrkesskade-trygghetsforsikringen må avslås, i det hans psykiske plager ikke har årsakssammenheng med ulykken. For øvrig kan vi opplyse at trygdens vurderinger ikke er bindende for vår behandling av kravet under arbeidsgivers forsikringsdekning. Forsikrede klaget til FKK 23.7.02, og fremholdt bl.a. at: Jeg mener avslaget fra Agil er gjort på særdeles tynt grunnlag, blant annet et legenotat hvor det står "har slitt med depresjoner hele livet. Dette var en uttalelse jeg kom med ved oppsøking av lege (GH) i 98, da jeg var langt nede og fikk et sammenbrudd! Jeg mener Agil a/s har lagt for liten vekt på spesialist erklæringene til (PH) og... (PE), samt at skaden er godkjent som yrkesskade på trygdekontoret med en invaliditetsgrad fra 15-24 %. Selskapet kommenterte klagen slik: Bakgrunn for avslaget er 2 erklæringer utarbeidet i trygdesaken av henholdsvis psykiater (PH) og psykolog (PE). Ingen av erklæringene konkluderer med sikker årsakssammenheng mellom det moderate traume i 1993 og dagens psykiske tilstand, ref kravet til erstatningsrettslig årsakssammenheng - det vil si mer enn 50 % sannsynlighet. Det imidlertid begge erklæringene anser som stor betydning for dagens situasjon er den psykiske belastning over tid som (forsikrede) ble utsatt for på sin tidligere arbeidsplass. Det er på det rene at yrkesskade/trygghetsforsikringen ikke dekker belastningslidelser - fysisk eller psykisk. Psykolog (PE) sier videre klart at vilkårene for å stille diagnosen PTSD ikke er oppfylt, men at de psykiske virkningene av mer langvarig og/ eller gjentatte ydmykelser i et arbeidsfellesskap kan ha mange likhetstrekk med PTSD. Til tross for at spesialistene kommer til at det ikke foreligger sikker årsakssammenheng, blir skadelidtes psykiske lidelse (dystymi) innplassert i Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabell (forskrift om ménerstatning etter yrkesskade av 1997) og det er mulig at dette er kilden til den misforståelse som selskapet mener foreligger - både med tanke på trygdens godkjennelse samt tilståelse av ménerstatning og skadelidtes henvisning til erklæringene som støtte for sitt syn i saken. FKK ba selskapet se på saken en gang til, og påpekte at: I erstatningsrettslig forstand er årsakskravet oppfylt dersom arbeidsulykken er en nødvendig betingelse for utviklingen av den psykiske lidelsen. Det følger av rettspraksis, eksempelvis dom i Rt. 1992 s. 64, at såvel en disponerende som en utløsende skadeårsak vil være erstatningsrettslig relevante årsaker, såfremt begge er nødvendige betingelser for den endelige skaden. Verken FKK eller Forsikringsskadenemnda (FSN) besitter medisinsk kompetanse, og vi kan således ikke på selvstendig grunnlag ta stilling til de medisinske spørsmål som årsaksproblemet reiser. Jeg tillater meg likevel å mene at de to spesialisterklæringene må kunne leses slik at de begge synes å falle ned på at arbeidsulykken må anses som årsak i betydningen nødvendig betingelse. Usikkerheten synes for det vesentlige å være knyttet til i hvilken grad også andre faktorer har spilt inn. (PE)s uttalelse om at Det kan likevel ikke herske tvil om de uhellene som (forsikrede) var involvert i,, inngikk som en slags utløsende betingelse for de psykososiale stresspåvirkningene som 4/5
(forsikrede) senere ble utsatt for, må etter mitt skjønn kunne forstås som et uttrykk for at det grunnleggende årsakskravet anses oppfylt. Selskapet hefter i såfall fullt ut, med mindre det kan godtgjøre at andre forhold herunder forsikredes disponibilitet må anses som de helt overveiende årsaker, jfr. YFL 11 tredje ledd. Selv om trygdemyndighetenes vurdering ikke er bindende for selskapet, er det etter hvert innarbeidet et prinsipp i nemndspraksis som går ut på at det har en viss egenverdi at avgjørelsene er sammenfallende, med mindre det er klare holdepunkter for det motsatte. Dette prinsippet gjelder også i forhold til trygdens vurdering av årsaksspørsmålet, jfr. eksempelvis FSN ut. 4533 (utdrag vedlagt). Selskapet opprettholdt sitt standpunkt. Fylkestrygdekontoret innvilget 11.11.03 100 % uførepensjon etter særreglene for yrkesskade. Skadetidspunktet ble angitt til 5.8.93. Forsikringsskadenemnda bes vurdere om forsikrede har sannsynliggjort grunnlaget for sitt krav om erstatning under yrkesskadeforsikringen. Tidligere uttalelser: Årsakssammenheng: 3171 3872 4218 4712 Særlig om forholdet til trygdens avgjørelser: 4533 4858 Forsikringsskadenemnda bemerker: Sakens opplysninger gir ikke et klart bilde av årsaksforholdene bak forsikredes psykiske lidelse, herunder betydningen av arbeidsulykken i 93 og den etterfølgende konflikten på arbeidsplassen. Dersom arbeidsulykken i 93 må anses som utløsende årsak til forsikredes psykiske lidelse, vil selskapet være ansvarlig, med mindre selskapet godtgjør at forsikredes lidelse ville ha inntrådt i alle tilfelle. Det følger av rettspraksis, jfr. bl.a. Rt. 1999 s. 1473 og Rt. 2000 s. 418 som begge gjelder personskade etter biluhell, at selskapet har tvilsrisikoen for at skaden ville ha inntrådt uansett (se Rt. 1999 på s. 1479 og Rt. 2000 s. 418). Det følger av YFL 11 tredje ledd at selskapet som hovedregel ikke kan påberope at forsikrede evt. hadde en særlig mottakelighet for lidelsen. Dersom det er den etterfølgende konflikten på arbeidsplassen som har ført til lidelsen, finner nemnda det vanskelig å anse arbeidsulykken i 93 som erstatningsrettslig relevant årsak. Dette gjelder selv om konflikten hadde utspring i arbeidsulykken, idet et slikt skadeforløp neppe er tilstrekkelig påregnelig til å være erstatningsrettslig relevant. Dette gjelder etter nemndas syn selv om man tar i betraktning YFL 11 tredje ledd om særlig mottakelighet hos forsikrede. Det finnes opplysninger som kan tyde på at lidelsen er utløst av arbeidsulykken i 93, jfr. særlig spesialistuttalelse fra psykolog 8.4.00. Men det finnes også opplysninger som er egnet til å reise stor tvil om dette. Nemnda finner det alt i alt vanskelig å legge til grunn at arbeidsulykken er utløsende årsak til lidelsen, og er derfor under tvil kommet til at forsikrede ikke kan gis medhold. Konklusjon: Selskapet gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Thorsby, Ødegård, Lange og Thommesen. 5/5