FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 4714*

Transkript

1 FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 4714* YRKESSKADE Prolaps - ugunstig arbeidsstilling usedvanlig belastning YFL 11, FTL Forsikrede (sykepleier, f. 67) fikk ryggsmerter i forbindelse med sårstell av schizofren pasient med tvangsnevrose. Han måtte stå bøyd fremover i samme stilling i en vinkel på 70 grader i 25 min. for å støtte pasienten, som ellers ikke ville ligge stille. Det ble ved røntgen påvist høyresidig prolaps. Trygdekontoret avslo å godkjenne skaden som yrkesskade. Fylkestrygdekontoret godkjente skaden i vedtak Saken ble sendt til Rikstrygdeverket, som ikke fant at kriteriene i FTL 13-3 annet ledd kunne anses oppfylt, og omgjorde fylkestrygdekontorets vedtak. Omgjøringsvedtaket ble anket til Trygderetten, som i kjennelse opphevet Rikstrygdeverkets vedtak. Retten tok ikke standpunkt til om den selv ville ha godkjent skaden som yrkesskade. Selskapet avslo ansvar og støttet seg til Rikstrygdeverkets argumenter. Sekretariatets redegjørelse: sak HH Saken gjelder SpareBank 1s anvendelse av YFL 11 a), jfr. FTL 13-3 annet ledd. Forsikrede (sykepleier, f. 67) fikk ryggskade da han i forbindelse med sårstell av schizofren pasient med tvangsnevrose måtte stå bøyd fremover i samme stilling i en vinkel på 70 grader i 25 min. for å støtte pasienten som ellers ikke ville ligge stille. Da forsikrede skulle rette seg opp etter sårstellet kjente han smerter i ryggen. Det fremgikk av legeerklæring til selskapet: Hva består skaden/sykdommen i? Under sårskift med en schizofren pasient med tvangsnevrose måtte pasienten (forsikrede) stå fremoverbøyd i en vinkel av 70. Med stor statisk belastning mot korsryggen i 25. min. til sårskiftet var utført. Hadde han sluppet taket ville pasienten falt i gulvet. Røntgenologisk ble det påvist relativt lite høyresidig prolaps L5/S1, med affeksjon av høyre S1-rot. Prognose: Pasienten har vært sykemeldt siden og har pr. i dag betydelig isjias med laseqes prøve positiv med 20 på høyre, neg. på venstre Trygdekontoret avslo å godkjenne skaden som yrkesskade. Fylkestrygdekontoret godkjente skaden i vedtak Fra vedtaket hitsettes: Fylkestrygdekontoret har kommet til et annet resultat enn trygdekontoret. Det er i klageomgang kommet inn ytterligere opplysninger som ikke forelå ved trygdekontorets vedtak av 14. mai Det er fra klagende part anført at arbeidssituasjonen var spesiell, idet det var en opplæringssituasjon, og at den aktuelle pasient hadde tilleggslidelse av psykisk art som gjorde at denne direkte motarbeidet

2 klager under prosedyren, som tok 25 min. Klageren måtte holde pasienten godt fast, mens normal prosedyre for lignende forhold er å støtte opp pasienten. Ved den beskrevne handling fra aktuell pasient er fylkestrygdekontoret av den oppfatning at den klagende part ble utsatt for en vesentlig større belastning enn normalt i samme arbeidssituasjon. Fylkestrygdekontoret finner at den klagende part har vært utsatt for en ytre belastning som ligger utenfor rammen av normal arbeidsprestasjon. Skaden blir derfor å godkjenne som yrkesskade. Det bemerkes at resterende vilkår for godkjennelse som yrkesskade er oppfylt. Rikstrygdeverket omgjorde vedtaket og godkjente ikke hendelsen som arbeidsulykke i folketrygdlovens forstand. Fra Rikstrygdeverkets vedtak hitsettes: Rikstrygdeverket har ikke funnet å kunne godkjenne den skaden som De var utsatt for ovennevnte dato som yrkesskade. Det vises i Deres merknader av til at fylkestrygdekontor tilla avgjørende vekt til det faktum at det her er snakk om en pasient med svært graverende psykiske tilleggslidelse. Fylkestrygdekontoret anfører at Klageren måtte holde pasienten godt fast, mens normal prosedyre for lignende forhold er å støtte opp pasienten. Disse momenter og også vurdert av Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket er av den oppfatning at den beskrevne arbeidsoperasjon ikke innebærer noen belastning som dekkes av ordlyden i folketrygdloven 13-3, annet ledd, annet pkt. Det å stå bøyd over en pasient, som beskrevet i saken, synes å ligge innenfor rammen av normal arbeidsprestasjon for en sykepleier. Da arbeidsoperasjonen ikke har medført noe usedvanlig påkjenning eller belastning i forhold til sykepleieryrket, kan ikke deres plager godkjennes som forårsaket av en yrkesskade. Selskapet avslo erstatningsansvar under henvisning til at hendelsen ikke var å betrakte som arbeidsulykke i yrkesskadelovens forstand. Selskapet henviste til Rikstrygdeverkets begrunnelse. Omgjøringsvedtaket ble anket til Trygderetten som opphevet Rikstrygdeverkets vedtak og opprettholdt fylkestrygdekontorets vedtak om å godkjenne hendelsen som arbeidsulykke. Fra Trygderettens kjennelse hitsettes: Retten har forstått det slik at de to organene har lagt samme faktum til grunn for sin vurdering av saksforholdet. Men de har hatt ulikt syn på hvordan de faktiske forhold skal vurderes rent rettslig. Av spesiell interesse i foreliggende sak er avgrensningen av utrykket arbeidsulykke, ganske særlig formuleringen en konkret tidsbegrenset og også til det som er normalt i vedkommende arbeid. Formuleringene er skjønnspregete. Vedtak om godkjennelse av yrkesskade ble truffet av fylkestrygdekontoret som kompetent organ med relevant hjemmel og i det vesentlige på bakgrunn av samme faktum som Rikstrygdeverket har bygget på. Det er intet som tyder på at fylkestrygdekontorets saksbehandling ikke var forsvarlig. Fylkestrygdekontorets subsummering av de faktiske forhold under lovens bestemmelser om yrkesskade lå etter rettens syn innenfor rammen av en forsvarlig rettsoppfatning. Retten ser det slik at for å kunne omgjøre til ugunst i et slikt tilfelle, må de hensyn som taler for dette veie vesentlig tyngre enn de som taller imot. Retten kan ikke se at det er tilfelle i denne saken. Det var dermed ikke 2/6

3 grunnlag for Rikstrygdeverket å omgjøre fylkestrygdekontorets godkjennelsesvedtak. Rikstrygdeverkets vedtak må derfor bli å oppheve, slik at fylkestrygdekontorets vedtak blir stående. Retten skal tilføye at den ikke har tatt standpunkt til om den ville ha godkjent den aktuelle skaden som yrkesskade dersom fylkestrygdekontoret ikke hadde truffet sitt godkjennelsesvedtak. Etter dette gjorde forsikrede på nytt krav om erstatning gjeldende, og fra brevet til selskapet hitsettes: Med henvisning til Trygderettens slutning og Hovedtariffavtalen mellom Norsk Sykepleier Forbund og Kommunenes Sentralforbund, 11 anmoder undertegnede om at saken blir gjenopptatt og fremmer herved krav om kompensasjon for tapt arbeidsinntekt som direkte følge av skaden. Det presiseres at dette kravet kun omfatter foreløpig tapt inntekt. Det vil på et senere tidspunkt kunne bli aktuelt med krav om kompensasjon for fremtidig inntektstap samt erstatning for evt. varig medisinsk og/eller ervervsmessig uførhet. Selskapet opprettholdt sitt standpunkt, og presisert: Etter en fornyet gjennomgang av sakens dokumenter, samt Trygderettens avgjørelse, finner selskapet ikke å kunne endre standpunkt i forhold til ytelser etter yrkesskadeforsikringsloven. Selskapet er av den oppfatning at det ikke er tale om en "yrkesskade" i lovens forstand. I forhold til yrkesskadeforsikringsloven er selskapet ikke bundet av trygden. Selskapet kan i den vesentligste støtte seg til Rikstrygdeverkets argumenter for hvorfor dette ikke er å anse som en yrkesskade. Som nevnt tidligere, er selskapet imidlertid bundet av trygdens avgjørelse i forhold til ytelser etter kommunenes fellesbestemmelser. Dette gjelder i forhold til godkjenning av yrkesskade og fastsettelse av medisinsk invaliditetsgrad og yrkesrelatert ervervsmessig uføregrad. Ut fra de dokumentene som foreligger nå, virker det ikke som De har blitt påført en varig medisinsk invaliditetsgrad på 15 % eller mer, eller en varig ervervsmessig uførhetsgrad. Hvis De søker ménerstatning eller uførepensjon i trygden, og får medhold i Deres krav, vil De imidlertid også få krav på ytelser etter fellesbestemmelsene. Forsikrede anførte på sin side: Det hevdes prinsippalt at del foreligger et klart ulykkesmoment. Det var en plutselig og uforutsett ytre begivenhet som resulterte i ryggskaden. Pasienten som (forsikrede) skulle foreta sårskift på, hadde schizofreni og alvorlig tvangsnevrose. (Forsikrede) hadde flere ganger tidligere foretatt sårskift på angjeldende pasient som da hadde samarbeidet om å ligge stabilt i sideleie. Etter at alle gamle bandasjer var tatt av og den student (forsikrede) veiledet var i gang med å rense såret, begynner pasienten plutselig og uforutsett å motarbeide (forsikrede). Pasienten svarte "Ja" til at hun måtte bli liggende på siden, men motarbeidet samtidig dette aktivt ved at hun tok tak i fremsiden av (forsikredes) kittel og presset seg fra ham med begge hender plassert mot hans mage. Det var tvingende nødvendig for (forsikrede) å aktivt bruke sin styrke for å holde pasienten i sideleie og han ble stående med en vinkel på grader, for å motvirke forurensning av trykksåret som for øvrig var infisert med gule stafylokokker. For nærmere beskrivelse av hendelsesforløpet, vises til (forsikredes) anke til Trygderetten av (Forsikrede) var ikke forberedt på at pasienten aktivt ville motarbeide ham. Det må presiseres at (forsikredes) arbeidsplass ikke er en psykiatrisk avdeling, men somatisk, hvor, personellet ikke kan forventes å ha rutiner eller bemanning for å møte uforutsette reaksjoner fra pasienten som en psykiatrisk institusjon. 3/6

4 NSF mener klart at ulykkesmomentet er oppfylt ved at det foregikk det noe ytre sett usedvanlig i forbindelse med sårskiftet. (Forsikredes) skade ble utløst av den kraftanstrengelse han foretok når pasienten plutselig begynte å motarbeide ham. Forsikringsskadenemndas uttalelse nr påberopes til støtte for vårt standpunkt. I denne saken ble det lagt vekt på at sykepleieren ikke fikk den hjelp fra pasienten som hun var vant med ved at pasienten denne gangen ikke brukte egne armer til å avlaste under et løft. Denne ekstratyngden som igjen medførte feil tak, feil steg og vridning i ryggen, er av forsikringsskadenemnda vurdert som tilstrekkelig ulykkesmoment. Subsidiært vil det hevdes at det som skjedde i forbindelse med sårskiftet var en usedvanlig påkjenning utenfor arbeidets vanlige ramme. Det må da legges vekt på at det ikke er normalt for en sykepleier som arbeider ved en somatisk avdeling at pasienten aktivt motarbeider sykepleieren i forbindelse med sårskift, noe som klart kan tilskrives pasientens schizofreni og tvangsnevrose. Det er usedvanlig at pasienten aktivt motarbeider sårskift som i dette tilfellet. Situasjonen for (forsikrede) må innebære en usedvanlig påkjenning hvor det også må legges vekt på at sykepleiestudenten var midt i sårrensingen og kunne derfor ikke bistå i å holde pasienten. Det var viktig at såret ikke måtte bli forurenset. Det må også legges vekt på at Trygderetten har godkjent skaden som yrkesskade. Det foreligger ikke avgjørende grunn for å fravike Trygderettens avgjørelse, jfr. FSNs uttalelse: Det er i forarbeidene til lov om yrkesskadeforsikring vist til at begrepet "arbeidsulykke" i henhold til loven skal forstås i samsvar med folketrygdloven og den praksis som er utviklet om begrepet - særlig i Trygderetten. Man kan ikke iht. lov om yrkesskadeforsikring stille samme kravet til den ytre påvirkning som i annen ulykkesforsikring. Selskapet svarte at det ikke var bundet av folketrygdens avgjørelse når det gjaldt erstatning etter YFL. Derimot var det bundet av folketrygden når det gjaldt erstatning etter HTA. Etter at vedtak om innvilget ménerstatning fra folketrygden forelå betalte selskapet erstatning på 1 G: Forsikrede tok saken opp med FKK og anførte: Det må vektlegges at (forsikrede) ikke arbeider på en psykiatrisk avdeling, og at det å måtte kjempe mot en psykotisk pasient, slett ikke er en normalt arbeidsprestasjon på hans avdeling. Det er relevant å legge vekt på at pasienten ikke forholder seg slik som instruert og forventet, jf. Trygderettens sak 3244/93. Det avgjørende for resultatet i ovennevnte sak, var at pasienten under et aktuelt løft foretok seg noe ekstraordinært på en slik måte at løftet dermed ble liggende utenfor rammen av ordinær arbeidsprestasjon for skadelidte, nettopp slik som det anføres i (forsikredes) sak. På somatisk sykehusavdeling kan personellet ikke forventes å ha rutiner eller bemanning for å møte slik uforutsette reaksjoner fra pasienten som en psykiatrisk institusjon. (Forsikrede) er uenig med selskapet når de påberoper seg Rikstrygdeverkets argumenter i saken. Rikstrygdeverket vurderinger ble satt til side i Trygderettens kjennelse og er dermed ikke relevante. Det er fylkestrygdekontorets avgjørelse om å godkjenne yrkesskaden som må legges til grunn. Det hevdes videre at man må sammenligne den situasjon (forsikrede) var i, med de mange saker både i Forsikringsskadenemnda og Trygderetten som dreier seg og ulike løftsituasjoner i helsesektoren. (Forsikredes) arbeid den aktuelle dag var arbeid i en spesielt vanskelig stilling og nær faregrensen. Det er ikke stor forskjell på en pasientløft-situasjon og det å måtte holde fast en sideliggende pasient som plutselig og uforutsett motsetter seg behandling. 4/6

5 Faresituasjonen kan være like nær ved å oppstå i et tilfelle hvor man skal løfte en syk pasient, som der hvor man for å unngå forurensing av et sår, må holde en pasient fast i stabilt sideleie over en viss tid. Selskapet opprettholdt sitt standpunkt, og presiserte dette bl.a. slik: Det er på det rene at begrepet arbeidsulykke i yrkesskadeforsikringsloven skal forstås på samme måte som i folketrygdloven. I folketrygdloven 13-3, 2. ledd er arbeidsulykke definert som "en plutselig eller ytre hending" eller som "en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.". I denne forbindelse vises til Romsdal tingretts dom av hvor kjøkkenarbeiders ryggskade ved løft av liters dunk, ikke falt inn under yrkesskadeforsikringslovens 11. Det vises også til FSN 28 hvor nemnda kommer til at oppstått ryggskade ved løft av kg som ble gjennomført to ganger i uken, ikke var en arbeidsulykke idet skaden inntraff under utførelse av vanlige arbeidsoppgaver og ikke innebar noe ekstraordinært. Tilsvarende krav til ulykkesmoment må desto mer gjelde for aktuelle skade som heller ikke er oppstått som følge av løft, men under vanlig sårbehandling av pasient. Skaden er her oppstått under utførelse av vanlig arbeidsoppgave for sykepleier. Skaden er ikke oppstått som følge av tidsbegrenset og plutselig hendelse. Det forhold at pasienten angivelig her holdes i ca 20 min., tilsier i seg selv at det er kunstig å henføre aktuelle hendelse inn under yrkesskadeforsikringens ulykkesbegrep. Forsikringsskadenemnda bes etter dette vurdere om hendelsen er å anse som en yrkesskade. Tidligere uttalelser: særlig om løft: yrkesskade jfr. FTL 11-4, nr. 1: unntak for belastningsskade: Forsikringsskadenemnda bemerker: Ifølge FTL 13-3 annet ledd annet punktum regnes som arbeidsulykke en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid. Det er enighet om at tilsvarende gjelder i forholdet til begrepet arbeidsulykke i YFL 11 første ledd a). Ut fra den beskrivelse av skadesituasjonen som er gitt i sakens dokumenter, mener nemnda at vilkåret i FTL 13-3 annet ledd annet punktum må anses oppfylt. Den spesielle arbeidsstillingen, som var nødvendig pga. pasientens adferd, utgjør etter nemndas oppfatning en konkret tidsbegrenset ytre hending, og belastningen kan vanskelig sies å være sedvanlig i forhold til det som er normalt i sykepleieryrket. Nemnda peker videre på at fylkestrygdekontoret har godkjent skaden som yrkesskade med den begrunnelse at den skyldes en ytre belastning som ligger utenfor rammen av normal arbeidsprestasjon. Nemnda har i flere tidligere saker uttalt at det har en egenverdi at avgjørelsen av forsikringsspørsmålet stemmer med trygdens avgjørelse i samme sak, når ikke avgjørende grunner taler imot. Dette hensynet gjør seg gjeldende også i nærværende sak, selv om Fylkestrygdekontorets vedtak er blitt omgjort av Rikstrygdeverket. Når Trygderetten har opphevet Rikstrygdeverkets vedtak, er fylkestrygdekontorets vedtak blitt stående som det vedtaket man må forholde seg til. 5/6

6 Konklusjon: Forsikrede gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Hauso, Ødegård, Lange og Slettmyr. 6/6