18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 383 TRAUMATISKE COLORECTALSKADER VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS - ET TREÅRSMATERIALE T Digranes*, NO Skaga**, C Gaarder* *Gastrokirurgisk avdeling, **Anestesiavdelingen, Ullevål Universitetssykehus (UUS) Bakgrunn: Primær sutur eller reseksjon med primær anastomose rapporteres hyppig som trygg behandling ved colorectalskader. Stomi bør forbeholdes pasienter med rectumskader, omfattende ledsagende skader samt lang tid fra skadetidspunkt til behandling. Vi ønsket å undersøke våre behandlingsresultater i denne pasientgruppen ved UUS. Materiale og metode: I perioden 1/8-00 til 31/7-02 ble det påvist colon og rectumskader hos totalt 33 traumepasienter. To pasienter ble ekskludert pga. massive skader og ikke colonrelatert mors kort tid etter innkomst. Data er hentet fra traumeregisteret ved UUS og ved gjennomgang av journaler. Resultater: Stumpt traume var skademekanismen hos 24 av 31 pasienter. Tre av rectum- og 14 av colonskadene er klassifisert som Organ Injury Scale (OIS) grad I, tilfeldig oppdaget ved tidlig laparotomi av annen årsak. Disse ble behandlet med sutur av serosa med ukomplisert postoperativt forløp. De resterende 14 pasienter med OIS grad 2 er karakterisert nedenfor: Pasient Colon OIS ISS Skademek Indikasjon Tid t el.d Behandling Komplikasjon Stomi Tilbake 1 II 35 penetr. protokoll <3t prim.sutur - 2 II 9 penetr. protokoll <3t prim.sutur - 3 II 5 penetr. protokoll <6t prim.sutur - 4 III 18 penetr. DPL <24t prim.anast sårruptur 5 IV 27 penetr. protokoll <6t stomi - 8 mnd 6 V 16 penetr. protokoll <3t DCS mors<48t 7 II 19 stump. CT 9d Hartman - 6 mnd 8 II 34 stump CT 6d ileost./colost. - stomi 9 III 17 stump DPL <3t prim.anast - 10 IV 57 stump UL <9t prim.anast mors 9d 11 IV 54 stump CT <12t DCS. - 2 mnd Rectum 12 III 18 penetr. protokoll <6t Hartman - stomi 13 III 45 stump protokoll <24t stomi - stomi 14 V 66 stump DPL <3t stomi - stomi Primær sutur eller anastomose ble utført hos 6 av pasientene med colonskade. En pasient med primær anastomose døde etter 9 dager og obduksjonen viste patent anastomose. Av 3 pasienter som fikk anlagt stomi, er 2 blitt lagt tilbake. Den ene av to pasienter som fikk utført hemostatisk nødkirurgi (DCS) døde etter 48 timer av sepsis. Den andre pasienten fikk neste dag 3 stomier som ble lagt tilbake etter ca. 8 uker. Alvorlig rectumskade medførte permanenet stomi hos våre 3 pasienter. Konklusjon: Materialet er lite. Vi hadde imidlertid ingen komplikasjoner direkte relatert til primærsutur eller reseksjon med primær anastomose hos de 6 pasientene som fikk denne behandlingen.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 384 TYNNTARMSKADER VED STUMPE TRAUMER Lars F. Norum og Christine Gaarder, Gastrokirurgisk avdeling, Nils Oddvar Skaga, Anestesiavdelingen, Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn: Skader på tynntarm og tynntarmsmesenterie foreligger hos 1-2 % av pasienter med stumpe bukskader og er med få unntak forårsaket av høyenergitraume. Pasientene med tynntarmskader er som oftest multitraumatisert og har andre ledsagende bukskader. Mortaliteten i denne pasientgruppen er rapportert høyere enn for andre pasienter med tilsvarende skadegrad. Den høye mortaliteten tilegges forsinket diagnostikk og behandling av tynntarmskadene, som kan være vanskelige å erkjenne. Vi ønsket å undersøke behandlingsresultatene for denne pasientgruppen ved Ullevål Universitetssykehus (UUS). Metode: Vi har gått gjennom journalene til 33 pasienter fra traumeregisteret, UUS, kodet med stumpt påført tynntarmskade fra august 2000 til og med juli 2003. Resultater: Materialet besto av 12 kvinner og 21 menn, median alder 35.5 år, range 8-81 år. Det var 26 trafikkskader, seks fallskader og en klemskade. Det var ingen voldstraumer. Vi fant 23 pasienter med mesenterieskader, seks pasienter med serosarifter og 12 pasienter hadde perforasjoner. Åtte pasienter hadde skade på flere områder av tynntarmen. Tjueseks pasienter hadde skade på andre bukorganer: lever(11), milt(10), colon(9), diaphragma(4), bukvegg(2), pancreas(1), ventrikkel(1) og nyre(1). Tjueni pasienter hadde andre assosierte skader: thoraxskader(17), hodeskader(9) og frakturer(18). Ingen pasienter hadde isolert skade på tynntarm. Seks pasienter ble operert umiddelbart på skadestue, 23 pasienter ble operert innen åtte timer, fire pasienter ble operert senere enn ett døgn etter ankomst, hvorav to døde. Vårt materiale er for lite til å vise statistisk forskjell i overlevelse korrelert opp mot operasjonstidspunkt. Av de 33 pasientene døde 12 (mortalitet 37 %). Antatt hoveddødsårsak var: hjerneødem(7), ARDS (3), multiorgansvikt (1) og sepsis (1). Diskusjon: Alle pasientene hadde ledsagende skader. Den høye mortaliteten er korrelert med alvorlige assosierte skader, særlig intracranialt og intrathoracalt. I dette materialet ble fire av 33 skader erkjent mer enn ett døgn etter skadetidspunkt. Det kan ikke utelukkes at deres utkomme ble forverret av sen diagnostikk. Nær 90 % av pasientene ble imidlertid operert innen åtte timer etter ankomst UUS, og sammenlignet med andre materialer er det et godt resultat. Konklusjon: Ved stumpe bukskader, særlig ved høyenergiskader, skal man mistenke tynntarmskade. Ingen undersøkelser kan med sikkerhet utelukke tynntarmskade. Disse pasientene bør følges nøye klinisk med gjentatte undersøkelser og terskelen for eksplorativ laparotomi bør være lav.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 385 ANGIOGRAFIENS PLASS I BEHANDLINGEN AV LEVERSKADER C Gaarder, PA Næss*, NE Kløw**, T Eken***, J Pillgram-Larsen****, T Buanes Gastrokirurgisk avdeling, *Barnekirurgisk avdeling, **Radiologisk avdeling, ***Traumeregisteret, ****Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Bakgrunn: Intervensjonsradiologi er blitt innført som et mindre invasivt alternativ og som supplement til kirurgi, for å kontrollere blødning ved leverskader. Blødninger ved leverskader er hovedsakelig venøse, og studier viser at 60-80% har stanset på laparotomitidspunktet. Målet med angiografi er å identifisere og stanse arteriell blødning. Dette vil kunne bidra til å redusere antall laparotomier samt være verdifullt supplement til hemostatisk nødkirurgi med pakking. Vi ønsket å evaluere vår behandling av leverskader etter innført protokoll med bruk av angiografi. Metode: Terapeutisk angiografi som ledd i behandling av leverskader ble lagt til eksisterende behandlingsalgoritme ved UUS fra august 2002. Alle pasienter med leverskader er blitt inkludert og fulgt prospektivt i perioden 1/8 2002-31/7 2004 (gruppe2) og sammenliknes med de to foregående år(gruppe 1). Data er hentet fra Traumeregisteret, UUS, og ved gjennomgang av journaler. Resultater: Pasienter som døde kort tid etter ankomst akuttmottak eller i løpet av 24 timer av massive skader uten relasjon til leverskaden, ble ekskludert fra videre analyse (16 pasienter i gruppe1 og 10 pasienter i gruppe2). Gruppe Alder, år AIS(lever) DPL Operert Liggetid, d Mortalitet 1, n=68 30,7 2,4 18(24) 37(54) 11,6 11 (16) 2, n=63 30,0 2,6 6(10)* 23(37)* 11,5 2 (3)* *Statistisk forskjellig (p<0.05) fra gruppe 1 I tillegg til at signifikant flere pasienter kunne behandles ikke-operativt i gruppe 2 var gjennomsnitt AIS for leverskaden hos de ikke-operativt behandlete signifikant høyere i gruppe 2 (2,16 vs 2,53) enn i gruppe 1. Det ble i henhold til protokoll utført angiografi hos 17 av 40 ikke-operativt behandlete pasienter. Av disse ble åtte pasienter embolisert. Hos åtte av totalt ti pasienter ble angiografi utført i henhold til algoritme i forbindelse med hemostatisk nødkirurgi med pakking av leverskade. Angiografi førte til embolisering hos fem av disse pasientene. Embolisering fant sted før laparotomi hos en pasient og etter pakking hos fire pasienter. En av disse pasientene fikk utført leverreseksjon i hemodynamisk stabil fase fire dager etter pakking. Årsaken var nekrose i tilknytning til skadet område med begynnende sepsis. I tillegg fikk en pasient utført nefrectomi i stabil fase etter embolisering av alvorlig leverskade. Angiografi var negativ hos en pasient overflyttet fra annet sykehus som var blitt transfusjonskrevende etter ikke-terapeutisk laparotomi. Av 23 pasienter laparotomert i gruppe 2 ble således angiografi utført hos til sammen ti pasienter og embolisering ble utført hos seks av disse pasientene. Vi har ikke registrert komplikasjoner direkte relatert til angiografi-prosedyren. Konklusjon: Terapeutisk angiografi synes å øke sikkerheten rundt ikke-operativ behandling av alvorlige leverskader. Prosedyren fremstår som et verdifullt supplement til hemostatisk nødkirurgi. Ved å oppnå hemodynamisk stabilitet raskest mulig, reduseres risiko for komplikasjoner og annen nødvendig kirurgi tolereres bedre.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 386 OPPFØLGING ETTER INTERVENSJONSRADIOLOGISK EMBOLISERING AV PASIENTER MED MILTSKADE KAN KONTRASTFORSTERKET UL ERSTATTE CT? JB Dormagen, O Meyerdirks, *C Gaarder,** PA Næss, A Drolsum, NE Kløw Radiologisk avdeling, *Gastrokirurgisk avdeling, **Barnekirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus UUS Bakgrunn: Intervensjonsradiologisk embolisering blir i økende grad benyttet som ledd i ikke-operativ behandling av miltskader. CT er vanlig i oppfølgingen av miltskader. CT innebærer imidlertid høy strålebelastning, noe som er bekymringsfullt hos unge traumepasienter. Vi ønsket å undersøke om funn ved kontrastforsterket UL (KFU) i oppfølging av stumpe miltskader er sammenlignbare med CT-funn og klinikk. Metode og materiale: I perioden september 2003 til mars 2004 ble 16 pasienter med miltskade fulgt prospektivt med til sammen 22 KFU-undersøkelser (utført 0-408 dager etter embolisering). Både KFU-prosedyren og CT-protokollen var standardisert. Perisplenisk væske, subkapsulær og intraparenchymal patologi samt kontrastansamlinger ble registrert. Ved gjentatte undersøkelser hos samme pasient ble endringer i funn registrert. I gruppen der CT ble utført parallelt (gruppe 1) ble UL-funn og CTfunn sammenliknet. I gruppen der CT ikke ble utført som kontroll (gruppe 2), ble enkle spørsmål besvart av pasientene før UL-undersøkelsen. Resultater: Hos de seks pasientene i gruppe 1 ble det utført til sammen 11 KFUundersøkelser. Fem pasienter ble undersøkt i løpet av de tre første døgnene etter embolisering og en pasient etter åtte dager. Man konstaterte full overensstemmelse mellom KFU og CT. Fire av pasientene utviklet miltinfarkter etter embolisering. Hos en pasient ble det ved gjentatte UL-undersøkelser etter ufullstendig initial embolisering påvist økende subkapsulært hematom og luft i milten både ved KFU og CT. Klinikk ga mistanke om blødning, og pasienten ble reembolisert fem dager etter første embolisering. Han utviklet infeksjonstegn, fikk drenert perisplenisk væskelokulament som viste seg ikke å være infeksiøst. Pasienten kom seg på antibiotikabehandling. Kontroll med KFU ble utført etter 9-12 uker hos tre av pasientene. Undersøkelsen viste tilbakegang av alle forandringer. Hos de ti pasientene i gruppe 2 ble det utført til sammen 11 KFU-undersøkelser. Hos to pasienter ble kontroll utført etter henholdsvis åtte og 12 uker. Hos ni pasienter ble KFU utført 6-15 måneder etter embolisering. Ingen av pasientene anga subjektivt besvær på kontrolltidspunktet. Restforandringer i milt ble sett hos fem av pasientene. Milten var liten hos fem pasienter (<10cm i diameter). Et kronisk hematom og et miltinfarkt i bedring ble påvist. Konklusjon: Kontrastforsterket UL synes lovende i oppfølgingen etter embolisering av miltskader, både for å kartlegge perfusjonsforhold og for å følge utviklingen i skadet område. Alle klinisk betydningsfulle komplikasjoner ble erkjent både ved CT og kontrastforsterket UL.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 387 BEHANDLINGSRUTINER VED STUMPE MILTSKADER HOS BARN P. A. Næss, C. Gaarder* Barnekirurgisk avdeling, *Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Bakgrunn: Stumpe miltskader hos barn kan behandles ikke-operativt i mer enn 90% av tilfellene. Disse skadene er sjeldent forekommende i Norge. Dette medfører at de kirurgiske avdelinger får liten erfaring med behandling av denne pasientgruppen. Ut fra opplysninger gitt i forbindelse med overflytting av barn med miltskader til Ullevål universitetssykehus (UUS), synes det å være store variasjoner i hvor lenge barn hospitaliseres etter isolerte miltskader. Hvor hyppig radiologiske undersøkelser utføres, og hvor lang tid pasientene pålegges restriksjoner i aktivitetsnivå etter skaden, synes også å variere betydelig. Vi ønsket derfor å evaluere vår behandling av denne pasientgruppen. Metode: Pasienter (<14 år) med miltskade etter stumpt traume innlagt direkte i UUS i perioden 1/1-00 til 31/1-04 ble inkludert. Data er hentet ved gjennomgang av journaler. Resultater: 15 barn med miltskade verifisert ved CT-undersøkelse ble innlagt direkte i UUS i denne perioden. Alle pasientene ble vellykket ikke-operativt behandlet for miltskaden. Tre pasienter ble ekskludert fra videre analyse på grunn av multiple ledsagende skader som forlenget sykehusoppholdet. Av de resterende 12 pasientene var ti gutter og to piker. Hyppigste skademekanisme var fall (6) etterfulgt av sykkelvelt (2) og akeulykker (2). En 12 år gammel pike ble hemodynamisk ustabil kort tid etter innkomst, ble transfundert og gjennomgikk deretter vellykket intervensjonsradiologisk embolisering av miltarterien. De øvrige pasientene var hemodynamisk stabile etter innleggelse. Gruppen og behandlingsopplegget er ytterligere beskrevet i tabellen under. Alder, Liggetid, døgn Ultralydktr., antall Red. aktivitet, uker år Gjennomsnitt 8 5 1 4 (spredning) (1-13) (3-9) (0-4) (3-6) Resultatet av ultralydskontrollene i etterforløpet influerte ikke på behandlingsopplegget. Det er ikke registrert senblødninger eller andre komplikasjoner hos noen av pasientene. Konklusjon: Ikke-operativ behandling av stumpe miltskader hos barn kan gjennomføres med kort liggetid og med få ukers redusert aktivitet etter utskrivelse. Rutinemessig radiologisk kontroll anbefales ikke.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 388 STIKKSKADER I BUK-EN 3 ÅRS REGISTRERING. B. Solheim, T. Gaarder, Gastrokirurgisk avd., N.O. Skaga. Anestesiavdelingen Ullevål universitetssykehus. BAKGRUNN: I tiårsperioden 1989 98 ble gjennomsnittlig 40 pasienter behandlet årlig for stikkskader ved Ullevål universitetssykehus (UUS). Selv om forekomsten av vold i Norge er moderat i forhold til i en rekke andre land, kan den se ut til å være økende. Vi ønsket derfor å se på antall skader behandlet ved UUS i perioden 2000 til 2003, alvorlighetsgrad, diagnostikk og behandlingsresultater. MATERIALE: Alle pasienter med stikkskader i thorax og/eller abdomen behandlet ved UUS i perioden 1/8 2000 til 31/7 2003 ble inkludert. Data vedrørende skademekanisme, fysiologisk status, undersøkelser, akuttbehandling, diagnoser og skadegrad målt ved ISS(Injury Severity Score) er hentet fra Traumeregisteret. Utfyllende opplysninger er retrospektivt hentet fra journal. Initial evaluering innebærer at sår eksploreres og dersom penetrasjon av peritoneum ikke kan utelukkes, gjøres laparotomi. Ved usikker penetrasjon til pleura og ved funn på røntgen thorax legges thoraxdren. Stikk mot flanke og rygg undersøkes med CT. Hemostatiske nødkirurgiske prosedyrer utføres ved utblødd pasient. RESULTATER: Av totalt 141 pasienter med stikkskader mot truncus var 15(11%) kvinner og 126(89%) menn. Median alder var 28,2 år for kvinner og 29,0 for menn. Skademekanismen var hos 108(76%) pasienter voldstraumer, 18(13%) selvskader og resten ikke tilsiktede ulykker. Til sammen 37() pasienter krevde større kirurgi. Hemostatiske nødprosedyrer ble utført hos åtte pasienter i akuttmottak. Fem (3,5%) av disse pasientene døde kort tid etter ankomst. Alle fem fikk utført nødthoracotomi og hos tre nødlaparotomi. Resterende pasienter ble utskrevet i live. Totalt 33(23%) pasienter ble laparotomert. Hos 29 av disse var peritoneum penetrert. Av de laparotomerte hadde 17 intraabdominal skade. Fem pasienter hadde skader i flere bukorganer. Gjennomsnittlig ISS for hele gruppen var 7 (1-75), for de som overlevde 6 (1-35) og for de som døde 42 (25-75). KONKLUSJON: Frekvensen av stikkskader i truncus ser ut til å være svakt stigende. De fleste skadde er unge menn, utsatt for vold. En liten gruppe har store skader, og 3,5% dør. En av fire pasienter laparotomeres. Kun halvparten av disse har behandlingstrengende skader, men nesten 90% har perforasjon av peritoneum, som medfører eksplorativ laparotomi.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 389 EMBOLISERING SOM LEDD I IKKE-OPERATIV BEHANDLING AV MILTSKADER C Gaarder, JB Dormagen*, NE Kløw*, NO Skaga**, J Pillgram-Larsen***, T Buanes, PA Næss# Gastrokirurgisk avdeling, *Radiologisk avdeling, **Anestesiavdelingen, ***Thoraxkirurgisk avdeling, #Barnekirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Bakgrunn: Operativ behandling av multitraumatisert pasient med miltskade resulterer oftest i splenectomi med tap av miltens immunologiske funksjon. Ikke-operativ behandling anbefales hos stabil pasient med påvist miltskade uten annen laparotomikrevende skade. Anbefalingen gjelder uavhengig av skadegrad og grad av hemoperitoneum. Ikke-operativ behandling er rapportert vellykket hos 50-60% av pasienter med miltskade, men risiko for terapikrevende senblødning øker med økende skadegrad og angis til ca 20% ved OIS (Organ Injury Scale) grad III, 33% hos grad IV og 75% hos grad V skader. Terapeutisk angiografi synes å være effektiv både som akutt hemostatisk prosedyre og som profylakse mot senblødning. Terapeutisk angiografi som ledd i behandling av miltskader, ble lagt til eksisterende behandlingsalgoritme ved Ullevål universitetssykehus (UUS) fra 1. august 2002. Metode: Alle pasienter med miltskade innlagt i UUS etter innføring av intervensjonsradiologisk embolisering ble inkludert og fulgt prospektivt i perioden 1/8 2002-31/7 2004 (Gruppe 2). Denne pasientgruppen ble sammenlignet med pasienter innlagt med miltskade i to-årsperioden før innføring av terapeutisk angiografi (Gruppe 1). Data er hentet fra Traumeregisteret, UUS og ved gjennomgang av journaler. Resultater: Både i Gruppe1 og i Gruppe 2 ble 86 pasienter behandlet for miltskade. Pasienter som døde i løpet av 24 timer av massive skader uten relasjon til miltskaden, ble ekskludert fra videre analyse (13 pasienter i gruppe1 og 13 pasienter i gruppe 2). Gruppe Alder,år AIS(milt) DPL Operert Splenectomi/ splenorafi n/n Liggetid, d Mortalitet 1, n=75 31,8 2,7 24(32) 37(49) 24 /2 10,8 11 (15) 2, n=75 29,9 3,0 11(15)* 15(20)* 14* /1 8,6 5 (7)* *Statistisk forskjellig (p<0.05) fra gruppe 1 Angiografi ble utført hos totalt 34 pasienter og resulterte i embolisering hos 31 pasienter. Prosedyren ble utført akutt eller påfølgende dag i henhold til protokoll hos 29 pasienter. To av disse pasientene ble senere splenectomert, en for mistenkt senblødning og en i forbindelse med utpakking av leverskade. Blødning som følge av mislykket primær embolisering førte til reangiografi med ny embolisering hos en pasient etter 5 dager. Angiografi ble utført mer enn ett døgn etter skade hos 5 pasienter (dag 2-11) som ble overflyttet fra annet sykehus, og 4 av disse fikk utført embolisering. Konklusjon: Antall DPL (Diagnostisk Peritoneal Lavage), laparotomier og splenectomier er lavere etter innføring av terapeutisk angiografi som ledd i ikkeoperativ behandling av miltskader ved UUS. I denne gruppen ble hele 80 % av pasientene behandlet ikke-operativt.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 390 TRAUMATISKE DIAFRAGMASKADER VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS (UUS), ET 2-ÅRS MATERIALE. 1 Bernardshaw SV, 2 Skaga NO. 1 Gastrokirurgisk avdeling, 2 Anestesiavdelingen, Ullevål universitetssykehus. Bakgrunn. Traumatisk diafragmarupturer er assosiert med høyenergiskade i thorax, buk og/eller bekken.diagnosen kan være vanskelig å stille, og skaden blir ofte oversett ved initial diagnostikk. Vi rapporterer forekomst og erfaringer ved behandlingen av traumatisk diafragmatisk ruptur (TDR) basert på et materiale fra Traumeregisteret UUS. Pasienter og metoder. I perioden 01.08.2000 tom 31.07 2002 ble 1666 traumepasienter registrert. Retrospektiv analyse av 19 (12 stump og 7 penetrerende) pasienter med TDR som ble lagt inn i traumemottaket i studieperioden ble vurdert med tanke på initiale undersøkelser, behandlingstyper, organ skade omfang og videre forløp. Resultater. Tabellen beskriver pasientenes demografiske data. Trafikkulykker dominerte i gruppen av stumpe traumer (71%), mens knivstikk var dominerende (63%) ved penetrerende traumer. 74% av pasientene ble innlagt direkte til traumemottak. 37% av pasientene fikk utført nødtorakotomi, nødlaparotomi eller begge deler på skadestuen. 68% fikk innlagt thoraxdren og 37% fikk utført diagnostisk peritoneal lavage (med 21% patologiske funn). Mortaliteten skyldes hovedsakelig blødning og/eller ledsagende hodeskade. Tre pasienter av stumpe traumer og 1 pasient med penetrerende traume døde enten ved innkomst eller kort tid etter innkomst i mottaket. Laparoskopiske eller thorakoskopiske reparasjoner ble ikke utført i denne perioden. Stump (n=11) Penetrerende(n=8) p* p** Median alder(range) 37 (17-77) år 41 (20-56) år 0,46 Menn Kvinner 8 3 8 0 0,23 Median liggedøgn 3 (0-79) 1 (0-25) 0,54 Median Hb ved innkomst 11,7 (3,3-13,3) 11,9 (5,8-15,7) 0,38 Syst. blodtrykk (mm Hg) 85 (0-160) 132 (0-177) 0,46 Blodgass - median ph 7,31 (7,0-7,46) 7,29 (6,89-7,40) 0,45 Median RTS 6 (0-8) 7 (0-8) 0,56 Median ISS 43 (18-75) 30 (17-51) 0,21 ISS >20 100 % 50 % 0,02 Overall mortalitet 6 (55%) 2 (33%) 0,35 RTS Revised Trauma Score ISS Injury Severity Score * Pearson chi-square ** Fisher`s exact test Konklusjoner. Antall TDR per år er stigende sammenlignet med tidligere rapporter fra samme sykehus 1,2,3. Identifisering av diafragma ruptur er vanskelig og kan bli oversett initialt. Primær behandling er nødvendig for å unngå langtids sekvele. Mortaliteten skyldes andre årsaker enn TDR. 1. Solheim K. Closed diaphragmatic rupture. Injury 1972; 4: 301 2. Næss F, Nesbakken A, Pilgram Larsen J et.al. Diafragmaskader. Tidsskr Nor Lægeforen 1991; 111: 1845 3. Arak T, Solheim K, Pilgram Larsen J. Diaphragmatic injuries. Injury1997; 28: 113-7
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 391 PANCREASSKADER UTREDNING OG BEHANDLING Spesifisitet og sensitivitet av S-MRCP J Skattum*, C Gaarder*, PA Næss*, JC Hellum**, JT Geitung**, B Solheim*, E Trondsen*, BA Bjørnbeth*, Trond Buanes* *Kirurgisk avdeling, **Radiologisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus Pancreasskader er sjeldne, og forekommer ofte sammen med skade av andre bukorganer. Komplikasjonsfrekvensen ved stumpe pankreasskader med distal gangskade (Organ Injury Scale grad III), er nylig rapportert så høyt som 60,6 %, og det er øket mortalitet hos pasienter som opereres mer enn 24 timer etter skadetidspunktet (1). I utredningen er det viktig å avklare om pancreasgangen er skadet eller ei, da en overrevet hovedgang indiserer laparotomi, oftest med distal reseksjon av pancreas. MRCP og ERCP gir i prinsippet samme informasjon om pancreasgangen, men sensitivitet og spesifisitet for påvising av gangskade med MRCP er i liten grad kartlagt. Sekretinstimulering av vann og HCO 3 sekresjonen fra pancreas under MRCP (S- MRCP) antas å øke diagnostisk treffsikkerhet. Metode: Fra 2000 har S-MRCP blitt utført ved mistanke om alvorlig pancreasskade så ofte det har latt seg gjøre praktisk. I denne perioden har totalt 16 pasienter blitt utredet og behandlet, seks av disse fikk utført S-MRCP i løpet av de første 24 timer etter skaden. Alle ble også underøkt med CT abdomen. 13 pasienter hadde en stump bukskade, to var skuddskader og en var påført knivstikk. Resultater: S-MRCP viste inntakt pancreasgang hos fem pasienter. Ingen av disse ble laparotomert, og kombinert radiologisk/klinisk oppfølging dokumenterte at hovedgangen i pancreas var intakt. To pasienter fikk påvist en sannsynlig totaloverrivning av pancreasgangen ved CT, og begge disse ble behandlet med distal reseksjon, da skaden ble verifisert per operativt hos begge. Den ene ble operert på bakgrunn av CT funn og klinikk så raskt at S-MRCP ikke lot seg gjennomføre. Den andre ble undersøkt preoperativt med S-MRCP, som verken påviste gangskaden eller fremstilte gangsystemet i pancreas/lever. Diskusjon: Pasienttallet er meget begrenset, men spesifisiteten ved S-MRCP for påvising av en intakt pancreasgang ser ut til å være god (100 % hos fem pasienter).hos den ene pasienten med gangskade, var S-MRCP falsk negativ, og sensitiviteten ved S- MRCP er åpenbart et problem. Hos denne pasienten var CT i overensstemmelse med laparotomifunnet. Det er rimelig å tenke seg at væske-innholdet i pancreasgangen var lekket ut hos pasienten med overrevet gang, slik at MR-fremstillingen ble mislykket, og sekretinstimuleringen bidro ikke med tilstrekelig øket væskeflow i gangen til å fremstille lekkasjen på skadestedet. Omvendt: Hos tre av de fem pasientene med intakt hovedgang, var CT tilsynelatende falsk positiv. Derfor synes CT og S-MRCP å gi komplementær informasjon. Konklusjon: Vår begrensede erfaring tyder på at CT er beste rutineundersøkelse ved alvorlige pancreasskader, da risikoen for å overse alvorlige funn synes minst. S-MRCP er en supplerende undersøkelse som kan bidra til å unngå unødvendige operasjoner hos pasienter med kliniske funn som tillater konservativ behandling. Litteratur: 1. Lin et al: Management of Blunt Major Pancreatic Injury. J Trauma 2004; 56: 774-778.
18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 392 TRANSFUSJONSPRAKSIS VED STORE TRAUMER Johan Pillgram-Larsen 1), Hans Erik Heier 2), Berit Gran 2), Morten Hestnes 3), Nils Oddvar Skaga 3). 1) Thoraxkirurgisk avdeling, 2) Avdeling for Immunologi og Transfusjonsmedisin, 3) Anestesiavdelingen, Ullevål Universitetssykehus (UUS), 0407 OSLO. For å analysere transfusjonspraksis i traumatologien ble forbruket av blodprodukter analysert anonymisert mot hgb og data fra Traumeregisteret UUS. Første halvår 2002 ble innlagt 323 pasienter hvor Traumeteamet ble alarmert. Alder var 1-89 år; median 30; 33,9±1. Injury Severity Score (ISS): 1-75; median 9; 14,8±14. Tjueåtte pasienter døde (8,7%). ISS hos disse: 16-75; median 40,5; 42,1±16. Fullstendige laboratoriedata forelå hos 307 pasienter. Vanlig trigger for transfusjon av erytrocytter til traumepasienter ved UUS er hgb <9g/100ml og behov for volum, uavhengig av kjønn og alder. Massiv transfusjon er definert som 10 erytrocyttenheter i løpet av 24 timer. Åttiåtte pasienter (27,2%) fikk transfusjon, herav 69 første døgn (78,4%). Seksten transfunderte pasienter døde (18,2%), alle blant de 69. Femten pasienter fikk massiv transfusjon, 10-48 enheter; median 14; 21±3; i alt 349 enheter. Syv av disse pasientene (46,7%) døde. Laveste hgb hos transfunderte pasienter: 3,3-11,3 g/100ml; median 7,6; 7,5±1. Høyeste hgb etter transfusjon: 7,8-14,3; median 9,5; 9,8±1 g/100ml. Tre pasienter fikk transfusjon uten at hgb forelå. Av de 235 ikketransfunderte pasienter døde 12 (5,1%). Fem pasienter med laveste hgb 9 g/100 ml fikk erytrocytter første døgn. En mann på 27 år var klinisk livløs, utblødd, og fikk 4 enheter før behandling ble avsluttet. En mann på 76 år som døde, fikk 3 enheter før transfusjoner ble holdt tilbake. To overlevende fikk 2 enheter initialt på hgb >9 g/100ml og flere transfusjoner senere. De hadde normalt blodtrykk ved innleggelsen. Skadeomfanget var bestemmende for transfusjon hos disse. En mann på 32 år var hypotensiv, fikk 2 enheter på hgb 10,3 g/100ml som steg til 12,1 og ingen transfusjoner senere. Han var mistolket til å ha signifikant blødning. Dette er den eneste av 88 transfunderte pasienter (1,1%) hvor registrerte data tilsier at blod ikke skulle vært gitt. Noen høye hgb-verdier etter transfusjon hos andre pasienter tyder imidlertid på overtransfusjon. I alt ble det på et halvt år til multitraumepasienter de første 10 dager post traume gitt 851 enheter erytrocytter (12,1% av totalforbruket ved UUS); 51,5 enheter trombocytter (6,1% av totalforbruket) og 150 enheter Octaplas (16,6% av totalforbruket). Det ble gitt 100 enheter O Rh(D)- (neg.) erytrocytter, tilsvarende 11,8% av forbrukte erytrocytter i perioden. Syttiåtte av disse ble gitt som kriseblod uten forlikelighetstesting. Da 6% av norske blodgivere har blodtype O Rh(D)-, utgjorde forbruket av O Rh(D)- erytrocytter til traumepasienter et overforbruk av O Rh(D)- blod på 49 enheter. Overforbruket av O Rh(D)- blod til andre pasienter ved UUS var 230 enheter og dermed en vesentlig større belastning på forsyningen av blod. Transfusjonspraksis ved traumebehandling på UUS synes overveiende å skje i samsvar med internasjonalt anbefalte retningslinjer. Traumebehandlingen utgjør en mindre belastning på transfusjonstjenestens ressurser enn forventet.