Alkoholpoliikk Samfunnsøkonomiske perspekiver på bruk av avgifer og reguleringsilak, anvend på Norge Parick B Ranheim Maseroppgave Maser of Philosophy in Environmenal and Developmen Economics UNIVERSITETET I OSLO, ØKONOMISK INSTITUTT Mai 009
Forord: Veileder: Mare Srøm, Sipendia Økonomisk insiu Takk il Mare Srøm for god veiledning. Takk il Vidar Chrisiansen for god hjelp i sarfasen og for gode svar på spørsmål underveis i skrivingen.
. INNLEDNING OG SAMMENDRAG.... ALKOHOLKONSUM I NORGE... 3 3. ALKOHOLKONSUM SOM ØKONOMISK PROBLEM, TEMABASERT FREMSTILLING 5 3. KORT OM PROBLEMET... 5 3. ESTIMERING AV EKSTERNE KOSTNADER, ET TREDELT PROBLEM... 6 3.. Samfunnsøkonomiske kosnader ved alkoholbruk... 7 3.. Ekserne eller privae kosnader?... 8 3..3 Marginal eksern kosnad... 0 3.3 FORSKJELLIGE KONSUMENTER... 3.4 FORSKJELLIGE BRUKSMULIGHETER... 3 3.5 FORSKJELLIGE VARIANTER AV ALKOHOL... 4 3.6 UREGISTRERT FORBRUK... 5 3.6. Grensehandel, konsum i ulande og duy free handel... 6 3.6. Egenproduksjon, Smugle alkohol og alernaive drikker... 8 3.7 BEGRENSET RASJONALITET, AVHENGIGHET OG INFORMASJON... 9 3.8 ALKOHOLKONSUMETS SOSIALE OG KULTURELLE NATUR... 0 3.8. Forebyggingsparadokse... 3.9 POLITIKKINSTRUMENTENE... 4 3.9. Særavgifer... 4 3.9. Reguleringer og offenlige ilak... 5 3.0 OPPSUMMERING... 6 4. FORSLAG TIL INNSIKTMODELL... 9 4. BEGRUNNELSE... 9
4. OPPLEGG OG ANTAKELSER... 3 4.3 AVVEININGENE VED BRUK AV BESKATNING... 34 4.4 ÈN AVVEINING VED BRUK AV BESKATNING, BETYDNINGEN AV UREGISTRERT FORBRUK... 35 4.5 BRUK AV GENERELL OG SPESIELL REGULERING... 37 4.6 SAMMENHENG MELLOM BESKATNING OG REGULERING... 37 5. OM OPTIMAL ALKOHOLPOLITIKK I NORGE... 39 5. BRUK AV AVGIFTER... 39 5.. Avveiningen mo uregisrer forbruk... 39 5.. Relaive avgifsforskjeller mellom yper av alkohol... 4 5..3 Noen problemer ved analysen il nå... 43 5..4 E eksempel: Duy free ordningens beydning for avgfisnivåe... 45 5. BRUK AV REGULERINGER OG ANDRE TILTAK, NOEN REFLEKSJONER MED BAKGRUNN I INNSIKTMODELLEN... 46 5.. Tilak mo påvirke kjøring... 46 5.. Regulering av ilgjengelighe... 47 6. BEGRENSNINGER OG AVSLUTNING... 5 KILDELISTE... 55
0
. Innledning og sammendrag De er e modera alkoholparadigme som nå gjelder i veslige land. Alkohol er e gode, med en bismak. De bør ikke forbys, men de bør heller ikke flye fri. God alkoholpoliikk handler om å finne avveiningene, og så innree seg il dem på en bes mulig måe. Esimering av opimal alkoholavgif sår gjerne senral i dee. Pogue & Sgon (989) og Kenkel (996) er gode eksempler for USA. Slike analyser er selvfølgelig sensiive il anagelsene som gjøres, Kenkel (996) rapporere a ulike bidrags anbefalninger av økning i avgifen i forhold de daværende nivåe srakk seg fra 9 il 306 prosen. E nyere bidrag om alkohol i EU, Cnossen (007) anbefaler a minimumsavgifene på alkohol økes. I Norge anbefale nylig særavgifsuvalge (NOU 007:8) en økning i alkoholavgifene på 0 prosen. Alkoholpoliikk er imidlerid mer enn avgifer. De finnes en rekke ulike alkoholpoliiske ilak og reguleringer som myndigheer verden over benyer seg av. Disse er også, il en viss grad mulig å vurdere med økonomisk eori. Hva som er opimal avgifsnivå vil gjerne være beinge av hvilke reguleringer og andre ilak som benyes. Kenkel (996) rapporerer a den opimale avgifen på alkohol avhenger kriisk av hvor srenge myndigheene er med hensyn il promillekjøring. Generel se kan ikke alkoholpoliiske virkemidler vurderes isoler, de bør ses i sammenheng med den øvrige alkoholpoliikken. Dee er noe jeg fokuserer på her. I Denne oppgaven søker jeg førs å presenere alkoholprobleme som e økonomisk problem. De innebærer å idenifisere avveiningene i probleme. Dereer vil jeg se på hva som er god økonomisk alkoholpoliikk, de innebærer å finne de mes relevane av disse avveiningene og søke eer den opimale ilpassningen med de poliikkinsrumenene som er ilgjengelig. I kapiel o skriver jeg mege kor om alkoholkonsume i Norge. I kapiel re forsøker jeg å fremsille alkoholprobleme på en ryddig måe, ved å fokusere på ulike emaer som er senrale for probleme. Under hver ema sorerer ulike bidrag i lierauren, da de ulike bidragene gjerne fokuserer på ulike aspeker ved alkoholprobleme. De finnes en rik lieraur om alkoholpoliikk og med denne avhandlingen vil jeg a e lie dykk i denne og forsøke å finne kjernen av alkoholprobleme som e samfunnsøkonomisk
problem. Lierauren på område fokuserer gjerne på ulike avveininger i alkoholprobleme, for probleme er unekelig så kompleks a de blir vanskelig å få med seg al. I kapiel fire vil jeg med bakgrunn i dee presenere en modell jeg finner å være hensiksmessig for å oppnå innsik i alkoholprobleme. Jeg argumenerer for hvilke avveininger som forjener mes oppmerksomhe i alkoholpoliikken og viser il en kombinasjon av o modeller (Chrisiansen & Smih 008) som jeg finner å være hensiksmessige for å belyse disse avveiningene. I kapiel fem anvender jeg denne modellen il å si noe om opimal alkoholpoliikk i Norge. Jeg kommer ikke il å se på al, men vil fokusere mye på avgifsseingen og avveiningen mo uregisrer forbruk i ulike former. Jeg benyer noen empiriske esimaer for dee. Jeg finner som i NOU 007:8 grunnlag for å ro av avgifsnivåe generel se er noe for lav. Dee er i midleridig lie overraskende da jeg ar ugangspunk i samme avhandling om ekserne kosnader knye il alkoholforbruk i Norge, nemlig Gjelsvik (004). De jeg bringer inn i bilde er en mer omfaende ilnærming il de uregisrere forbruke, noe som med de esimaene jeg benye ikke endre på bilde om e li for lav generel avgifsnivå. Videre ser jeg på de relaive avgifsforskjellene mellom ulike yper av alkoholholdige varer, jeg siller spørsmålsegn ved hvorvid de relaive avgifsforskjellene i Norge er hensiksmessige. Jeg forseer kapiel fem med noen refleksjoner rund noen reguleringsilak i Norge, nemlig reguleringen ree mo promillekjøring og reguleringen av ilgang på alkohol. I kapiel seks kommer noen begrensninger ved analysen og noen avsluende ord.
. Alkoholkonsum i Norge Omfange av alkoholbruken gjør a vi kan kalle de samfunnes sørse rusproblem (NOU 003:4). Allikevel er alkoholforbruke i Norge lav sammenligne med andre land, særlig om en måler regisrer omsening av alkohol. Tabellen nedenfor er hene fra SIRUS og viser omsening av ren alkohol i 006, mål i lier, per innbygger. Alkoholomsening i Europeiske land Figur. a (Kilde: SIRUS) Den lave regisrere omseningen av alkohol i Norge skyldes i all sannsynlighe den resrikive alkoholpoliikken i lande. Her ser vi a også Sverige har e lav regisrer forbruk. Norge har i midleridig e nokså høy uregisrer forbruk, de vil si forbruk som ikke skjer gjennom regisrer salg. Uregisrer forbruk viser seg vanskelig å måle, men e rimelig esima på de uregisrere forbruke mål i enheer ren alkohol er 30 %. For brennevin er de uregisrere forbruke om lag like sor som de regisrere, for vin er de snakk om cirka 45 % uregisrer forbruk i forhold il de regisrere, og får øl er de veldig lie uregisrer forbruk (SIRUS). En annen ineressan egenskap ved de Norske alkoholforbruke er a de sigende, i hver fall de regisrere forbruke: 3
Uviklingen av de regisrere alkoholkonsume i Norge Figur. b (Kilde: SIRUS, omsening i lier ren alkohol) Vi ser a de er vinkomponenen som bidrar mes il økningen. Økningen kan sannsynligvis forklares av generell velsandsøkning i samfunne de sise årene (NOU 003:7). 4
3. Alkoholkonsum som økonomisk problem, emabaser fremsilling Denne oversiken søker å finne den økonomiske kjernen av alkoholprobleme; Hvordan kan vi få en bedre ilpasning i forhold il alkohol ved hjelp av økonomiske virkemidler? Lierauren jeg har benye vil jeg dele i re ulike kaegorier: ) Bidrag om alkoholpoliikk generel, som ikke nødvendigvis er skreve av økonomer. ) Bidrag om emaer jeg finner å være senrale for alkoholpoliikk, men som ikke nødvendigvis omhandler alkoholpoliikk spesiel. 3) Bidrag om alkoholpoliikk skreve av økonomer, med klassisk økonomisk meodikk. Under () sorerer emaer som avhengighe og indireke bøemidler på ekserne virkninger. Under (3) finnes i alle ilfeller jeg har se på esimering av en opimal særavgif, med ulike anakelser og ulik fokus. Jeg fan de mes hensiksmessig å ordne fremsillingen eer de emaer jeg finner å være mes relevane for alkoholprobleme. Rekkefølgen er kun ordne med hensyn il fremsillingen og ikke eer relevans. De førse delkapiele er en kor oversik over probleme, dereer følger de sju emaer jeg har funne å være av mes relevans for alkoholprobleme. Nes sis kommer en oversik over de akuelle poliikkinsrumenene og il slu kommer en oppsummering. 3. Kor om probleme Alkoholbruk medfører kosnader for samfunne, og en del av disse kosnadene vil kunne regnes for å være ekserne. Negaive eksernalieer i kombinasjon med egennyig konsumenaferd gir overforbruk av den akuelle varen i forhold il de som er samfunnsøkonomisk opimal. Som økonomer begynner vi sraks å enke særavgif. Kan en særavgif på alkohol gi en samfunnsøkonomisk opimal ilpassning? Nei. Men en særavgif kan gi en bedre ilpassning enn ingen avgif. Vi skal se li på de senrale årsakene il a en opimal ilpassning er umulig, eller i hver fall, ikke prakisk gjennomførbar. 5
For de førse ve vi a ved å legge en særavgif på en vare oppnår vi ikke de vi ønsker direke, som er å redusere de ekserne virkningene. Bare om konsum av varen gir en like sor eksern kosnad uavhengig av hvordan den brukes vil vi kunne oppnå dee. For alkohol vil den ekserne virkningen avhenge av hvem som bruker den, sam når, hvor og hvordan. Allikevel må all alkohol av prakiske årsaker beskaes lik. Avveiningene som oppsår er senral for den følgende fremsillingen. En annen grunn il a opimalie blir umulig er a de allid finnes muligheer il å omgå skaen, enen ved å handle i ulande eller produsere selv. Med en konsumenpris som ligger høyere enn produksjonskosnaden er de grunn il å ro a slike akivieer vil foregå uover de som er samfunnsøkonomisk opimal. Beskaning vil gi øke inceniver il slike akivieer, noe som vil inrodusere e ny samfunnsøkonomisk ap der man reer for e anne. A forskjellig bruk av alkohol gir forskjellige ekserne kosnader gir også e økonomisk rasjonale for bruk av andre poliikkinsrumener enn avgif, la oss kalle de reguleringer. Reguleringer kan, i illegg il å redusere generel forbruk, bidra il å redusere bruk med særlig høy eksern virkning. 3. Esimering av ekserne kosnader, e redel problem Hvor mye alkoholen koser samfunne er åpenbar av ineresse, som økonomer vil vi også hels skille mellom ekserne og privae kosnader også. Og ikke mins vil vi gjerne vie den marginale ekserne kosnaden, både ved de fakiske konsume og andre nivåer av forbruk om de fakiske nivåe ikke finnes å være opimal. Aller hels vil vi ha de ekserne kosnadene som en funksjon av forbruke. Her øker gjerne vanskelighesgraden med ambisjonen, som vanlig. Å esimere samfunnes oale kosnader fra alkoholbruk er vanskelig mens å dele disse i privae og ekserne kosnader ikke er så vanskelig, de handler om å argumenere for si valg. De å esimere de marginale ekserne kosnadene av alkoholbruk er i midleridig svær vanskelig. Jeg vil presenere og grunne li over noen konsepuelle problemer i alle faser av probleme og il slu ser vi på en ilnærming som er foreslå flere seder i lierauren, nemlig å ana a 6
marginal kosnad er lik gjennomsnilig kosnad. De er imidlerid slik a vi også kan være ineresser i den spesifikke ekserne marginale kosnaden for ulike bruksmuligheer, for ulike konsumener og for ulike yper av alkoholholdige varer. Dee sier jeg li om senere. Jeg ar med de samme ugangspunk i en nyere Norsk sudie, da de er esimaene herfra vil komme il å bruke senere. 3.. Samfunnsøkonomiske kosnader ved alkoholbruk De egenskapene ved alkoholen som gir grobunn for skadevirkninger er for de førse a alkoholbruk kan gi rus, denne rusen er én grunn il a mange bruker alkohol. Med rus kan de imidlerid følge andre uheldige virkninger, noen er uunngåelige andre ikke. I førse rekke kommer nedsae fysiske evner som reaksjon, koordinasjon og balanse, lavere hemninger mo uagerende aferd og vold sam faren for forgifning og faren for serke psykiske reaksjoner. Denne egenskapen ved alkohol gir seg uslag i akue skader, enen påfør alkoholbrukeren selv eller andre. Eksempler er vold, ulykker, selvmord, forgifning og skade på egen eller andres eiendom. For de andre er alkohol helseskadelig i en mer kronisk forsand. Langvarig høy alkoholforbruk kan gi skader på forskjellige organer, reduser immunforsvar og nevrologiske skader for å nevne noen. Dee gir også grobunn for ulike sosiale problemer. På oppen av de hele er alkohol vanedannende og alkoholavhengighe kan uvikles. Tabellen nedenfor er hene fra NOU (003:4, side 3) og oppsummerer de som il nå er nevn: Klassifisering av kosnader som følge av alkoholbruk Direke Indireke Akue Rus, forgifning Ulykker, skader, vold Kroniske Uvikling av avhengighe, reduser immunforsvar, leverskader, nevrologiske skader, hiv, osv Tabell 3.. (Kilde: NOU 003:4, side 3) Sosiale problemer, økonomiske problemer, samlivsproblemer, psykiske problemer, osv 7
Der direke skader påvirker brukeren selv, mens indireke skader også påvirker andre. I illegg il de nevne kan en a med konrollskape problemer som kosnader for polii og resvesen, og kosnader knye il sraff. De finnes noen omfaende sudier som ar for seg de samfunnsøkonomiske kosnadene av alkoholbruk i Norge og andre land. Gjelsvik (004) esimerer de ekserne samfunnsøkonomiske kosnadene i Norge i 00 il å ligge i mellom 8,07 og 9,673 mrd kroner. Av dee ugjør Helse og sosialkosnader mellom,40 og,943 mrd, kosnader knye il arbeidsplassen og økonomien ligger i mellom,57 og,470 mrd og den sise redje og sise posen alkoholrelaer kriminalie er på 5,60 mrd. De meodiske problemene knye il slike esima er selvsag sore, noe de il sadighe minnes om i rapporen, vi blir gjor oppmerksomme på a kosnadsesimaene ikke bør sees på som anne enn en indikasjon på sørrelsesordenen (Gjeldsvik 004:89). Gjelsvik er klar på a overføringer, som sosialhjelp, ikke skal inkluderes i noe samfunnsøkonomisk kosnadsesima, men a skaefinansieringskosnader god kan legges il for helse og sosial relaere skader sam en pos under kriminalie. Han finner a om de benyes 0 øre per skaefinansiere krone som i NOU (997:7), kan e beløp mellom 307, og 488,8 millioner kr legges il esimae (Gjelsvik 004:09, egen summering). De må nevnes a Gjelsviks esima ikke inkluderer kosnader knye il omsorgssvik eller behandling, rehabiliering og inegrering av rusavhengige (NOU 007:8). 3.. Ekserne eller privae kosnader? Skadevirkningene som følger av alkoholbruk er mangfoldige, og av disse kan de være vanskelig å besemme hvilke som kan regnes for å være privae og hvilke som kan regnes for å være ekserne. En åpenbar mulighe er å regne indireke skader for å være ekserne, mens direke skader regnes for å være privae. Gjelsvik uelaer med hensik en fjerde pos i sin beregning, nemlig Kosnader knye il velferdsap grunne alkoholmisbruk, da denne regnes for å være en priva kosnad (Gjelsvik 004:89). Spørsmåle er om vi kan goda a de re øvrige posene inkluderes il de fulle. Vi kan kanskje uen videre goda posen alkoholrelaer kriminalie som en eksern kosnad. Men hva med de helse og sosialrelaere skadene? Hvorvid kosnader knye il egen helse er en priva kosnad kommer re og sle 8
an på hvem som bealer de kosnadene, myndigheene eller den som renger behandling, de er alså poliikkavhengig. I Norge, der de offenlige ar seg av sørseparen av folks helseugifer vil ugifer il helsevesene i sor grad være en eksern kosnad, så jeg godar denne posen også. Mes konroversiell er posen arbeidsplassen og økonomien, der kvalie på arbeide er en beydelig andel av denne med sine 8,76 mrd (ibid:93). Om dee er en eksern kosnad kommer an på hvem som realiserer dee ape, og de er også poliikkbesem. Tre ing er av senral beydning. De førse er de generelle skaenivåe, både ska på innek og ska på forbruk gjør a den enkele ikke får de fulle ubye av produksjonen han eller hun sår for på arbeidsmarkede. Så hvis man forear e rasjonel valg over hvor mye alkohol man vil konsumere inneforså a dee vil redusere produkivieen er de naurlig å a hensyn il neo kjøpekraf, dermed blir en andel av produkiviesape lik de generelle skaenivåe å regne som en eksern kosnad. De andre som er av senral beydning er hvilke regler som gjelder for sykefravær alså hvorvid den enkele selv må dekke mer akue ap som følge av alkoholforbruk, som sykefravær grunne fyllesyke. Til sis kan nevnes ordinger knye il uførhe, ledighesrygder, føridspensjonering og annen poliikk ree arbeidsmarkede. I en omfaende velferdssa med høy skaenivå og sjenerøse ordinger knye il sykefravær, ledighe og uførhe er de kanskje ikke så urimelig å a med hele posen som en indikasjon på de ekserne skadene. E anne spørsmål vi skal komme ilbake il, men som er verd å nevne i denne sammenheng er: Inernaliserer folk alle privae kosnader? Svare har med informasjon og rasjonalie å gjøre. De kan være, a mange ikke ville ha inernaliser deler av de skadene som er nevn ovenfor selv om de måe bære dem selv. Og vi skal huske a den sore ineressen for ekserne kosnader når de gjelder økonomisk effekivie ikke ligger i a de er noen andre som bærer kosnadene per se, men a disse kosnadene ikke blir a hensyn il. Vi skal komme ilbake il dee spørsmåle. Hvis vi godar Gjelsvik si lavese esima for 00 på 8,07 mrd legger il kosnader knye il skaefinansiering får vi ca 8,5 mrd. Vi kombinerer dee med all fra SIRUS for samme år som sier a de ble regisrer omsa 9 763 000 lier med ren alkohol i Norge. Men all konsumer alkohol er ikke regisre konsum, så vi anar a de regisrere forbruke av 9
alkohol ugjør 70% av oalforbruke, noe som er e rimelig anslag (SIRUS). Vi får da a den gjennomsnilige ekserne kosnaden er 655 00-kroner, eller cirka 750 009-kroner med en gjennomsnilig inflasjon på,7% fra 00.De blir omren 0 kr for en 0,7 liers flaske med 40% volum brennevin, 76 kroner for en vinflaske med 3,5% volum og 7,50 kroner for en halvlier med 4,7 % volum øl. Om vi anar a den ekserne skaden er lik for alle yper av alkohol. Om du handler disse varene på vinmonopole eller buikken i Norge vil du beale henholdsvis 70, 40 og 8,50 kroner i særavgif (Finansdeparemene 009 saser, egen uregning). En ing kan være verd å nevne il slu. Deler av skadene knye il alkohol kan sies å være av en akkumuler karaker (analog il sock polluan i miljøøkonomilierauren), for eksempel ugifer il kroniske helseskader. Noen av de kosnadene som finnes i dag skyldes alkohol konsumer for mange år siden. Om vi bruker en diskoneringsfakor vil vi dermed finne a alkohol konsumer i dag koser mindre enn skadene som er esimer i dag. E anne momen er a om alkoholkonsume er sigende vil omfange av kroniske skader undervurderes om vi bruker e esima på disse for i dag, denne effeken kalles eerslepsprobleme, eller reservoareffeken (Griffih Edwards m.fl 996:93). I Norge er alkoholkonsume som vi har se sigende. Vi er kanskje også villig il å beale mindre for å unngå skader i fremiden enn skader i dag. I så fall er de o effeker som virker mo hverandre i spørsmåle om de alkoholrelaere kosnadene er sørre eller mindre enn man får innrykk av fra en slik sudie. Den oale effeken blir følgelig usikker. 3..3 Marginal eksern kosnad Med anke på bruk av særavgif blir de naurlig å spørre seg: Hva med den marginale skaden? For al vi ve, kan den ved omsa mengde være mange ganger høyere enn gjennomsnie. Seven Smih påpeker i si bidrag om særavgifer og alkohol i Cnossen (005), med henvisning il Peer Diamonds (973) velkjene formel (se kapiel 3.3) a hvorvid den marginale skaden er høyere enn den gjennomsnilige vil avhenge av om forskjellene i ekserne kosnader generer - fra individ il individ eller fra drikkesiuasjon il drikkesiuasjon - skyldes forskjeller i individer eller forskjeller i hver individs konsum. Om alle individer generer en konsan eksern kosnad per konsumer enhe vil de naurligvis være mer naurlig å ana a marginal skade er lik gjennomsniskosnad. Hvis de i 0
midleridig er slik a for alle individer er marginal skade økende i forbruke vil de være bes å ana a den marginale kosnaden er høyere enn gjennomsnilig skade. I Griffih Edwards e. al. (996) gjennomgås en rekke forskningsbidrag for sammenhengen mellom alkohol og risiko for forskjellige ulykker, kriminalie og dødelighe av ulike sykdommer som kan fremkalles av alkoholforbruk. Tendensen er a risikoen er økende i alkoholforbruke. For noen sykdommer som hjere og kar sykdommer rapporeres de gjerne om en noe U-forme kurve, der risikoen il å begynne med går ned for så å sige i konsume (ibid:66). De er i midleridig vanskelig å si noe klar om hvordan marginalskaden varierer over konsume. For noen skader, som skrumplever, yder inernasjonale sammenligninger av oal alkoholkonsum og anall døde hver år på a marginalskaden er posiiv i oalkonsume (ibid:0). Man kan spørre seg om de er noen overbevisende grunner il å ro a marginalskaden synker i forbruke. Hvis ikke kan vi nøye oss med å si a marginalskaden nok er økende i forbruke, men a de er vanskelig å si noe om i hvor sor grad dee er ilfelle. Eer mi syn fungerer Gjelsviks esima grei som de vi kan enke på som den minimum av de marginale ekserne kosnadene av en lier ren alkohol. Vi godar da alså e gjennomsnisesima som e minimum for de marginale ekserne kosnadene. Spørsmåle blir høys relevan for opimal avgifsseing. E momen som aler for å ikke å ana a den marginale skadevirkningen skyhøy over den gjennomsnilige i de henseende er som følger: Den kanskje bese grunnen il å ro a marginalskaden er økende i forbruke er a for hver drikkesiuasjon er sannsynligvis marginalskaden økende i forbruke, men en avgif vil sannsynligvis være mindre effekiv i å bremse forbruke jo mer full konsumenen er. Så san konsumenen ikke på forhånd kan planlegge, og gjøre seg ilgjengelig med akkura så mye han ønsker å drikke, eller a marginal skaden øker serk i analle drikkesiuasjoner er de ikke så ille å bruke gjennomsniskosnaden. 3.3 Forskjellige konsumener Ulike konsumener vil gi ulik marginal skade av si forbruk, de er åpenbar. Peer Diamond (973) viser a i e ilfelle der hver enkel konsumens nye er separabel i ekserne virkninger
(dvs. ilpasningen påvirkes ikke av hvor sore ekserne virkninger som genereres av andre) vil den opimale skaen være en veke sum av de marginale eksernalieene hver konsumen generer, der vekene er de respekive konsumenenes prisderivere av eerspørsel. I en slik løsning vil opimum innebære a en del konsumener underkonsumerer gode fordi skaen er sa for høy i forhold il de lavere ekserne kosnadene de skaper, mens noen konsumener vil overkonsumere gode som følge av a skaen er sa for lav i forhold il høyere ekserne kosnadene de skaper. Rikig ska innebærer da en opimal avveining, slik a en marginal økning i ska vil øke summen av de marginale dødveksapene for de konsumenene som underkonsumerer like mye som summen av de marginale dødveksapene for de konsumenene som overkonsumerer reduseres. De er også vis, a indireke bøemidler som beskaning og subsidiering av goder som er relaer il de akuelle gode, som subsiuer eller komplimener kan gi en bedre ilpasning (Green & Sheshinski 976), dee kan også være relevan for forskjeller i bruksmuligheer og forskjeller i vareyper som vi skal diskuere i 3.4 og 3.5. Her vil jeg ikke fokusere på denne muligheen, men kun a akhøyde for beskaning og reguleringsvirkemidlene. En vanlig ilnærming i lierauren er å modellere probleme med noen få yper av konsumen. Kenkel (996) bruker re yper; informer modera drikker, informer sordrikker og uinformer sordrikker. I en slik siuasjon kan de oppså o siuasjoner enen vil de være en eller så vil de være o yper konsumen som underkonsumerer gode i opimum. Pogue og Sgon (989) nøyer seg med o yper, misbrukere og ikke-misbrukere i si mye siere arbeid. Om man vil uforske denne dimensjonen av alkoholprobleme er de hel klar hensiksmessig å dele konsumenene inn i yper. De blir naurlig å bruke daa for ekserne kosnader il å knye en marginal eksern kosnad il hver ype konsumen, der den ene har hels beydelig høyere marginal kosnad knye il seg enn den andre for a probleme skal bli ineressan. I begge de overnevne sudier benyes gjennomsnilig eksern skade som marginal eksern skade i formlene for opimal ska. De andre ineressane momene blir priselasisieen il ulike yper av konsumen. På dee område spriker lierauren noe. E velkjen bidrag er Manning e. al. (989) som finner a både smådrikkere og sordrikkere er mye mindre prissensiive enn moderae drikkere. De
rapporerer også a de ikke kan forkase en hypoese om a de aller yngse drikkerne har hel prisuelasisk eerspørsel eer alkohol. Liknende resulaer finnes i Kenkel (996). Pogue og Sgon (989) rapporerer a de ikke har funne bevis for a misbrukere og ikke-misbrukere har ulik priselasisie. Disse undersøkelsene varierer selvfølgelig i daa og meode, alle re benyer inervjudaa fra USA. Griffih Edwards e al. (996) rapporerer a: De undersøkelsene vi har, yder i midleridig på a folk som drikker mye, er mins like moakelige for prisendringer som mer moderae forbrukere (s 9). Om ulike konsumener ikke skulle ha ulik priselasisie kan fremdeles være mulige å nå frem med andre ilak. Men de spørs om de er mulig å idenifisere og begrense forbruke il en ype konsumen isoler. 3.4 Forskjellige bruksmuligheer Konsumen- og velferdseoriens sandardmodell ar ugangspunk i de forskjellige privae godene i seg selv som kilde il nye for konsumenen, selv om de godes mer spesifikke karakerisikker (som smak, funksjon ec.) som gir konsumenen nye. En ilnærming il konsumeneorien med dee alernaive ugangspunke er Lancaser (966). De er i vanlig konsumeneori heller ikke fokus på hvordan varen brukes, selv om alle privae goder har uendelig mange bruksmuligheer, og konsumenen sår fri il å velge hvordan hun vil bruke gode. Akkura hvordan gode brukes er også mer direke relevan for konsumenens nye enn bare konsumer mengde. Når man ar ugangspunk i gode i seg selv som kilde il nye forenkler man alså virkeligheen. Denne forenklingen er nyig. Forbrukerens nye vil følge av konsumer mengde, konsumer på den måen forbrukeren finner opimal. For goder som kan regnes for å være rene privae goder uanse hvordan de brukes vil ikke ulike bruksmuligheer ha noen direke normaive implikasjoner. Dee gjelder også for goder med ekserne virkninger som er uavhengig av hvilken måe de brukes på. Ulike bruksmulighe vil ha normaive implikasjoner om gode kan skape ekserne virkninger der omfange av disse avhenger av bruksmåen. Alkohol er åpenbar e relevan gode her, enk for eksempel på alkohol konsumer med og uen påfølgende bilkjøring. Ulike bruksmuligheer vil kunne inrodusere en avveining mellom o dødveksap når en ska benyes, e som følge av overkonsum av bruksmuligheer med særlig høy eksern skade og e som følge av underkonsum av bruksmuligheer med lav eksern skade, analog med 3
argumene i ovensående delkapiel. Hvis vi enker oss en represenaiv konsumen vil Diamonds formel gjelde på en slik måe a bruksmuligheene blir som konsumenene i den opprinnelige formelen. Prisfølsomheen il ulike bruksmuligheer vil følgelig også her spille en senral rolle. Forskjeller i bruksmuligheer gjør ulike reguleringer il e vikig poliikkinsrumen, bruksmuligheer med særlig høy eksern virkning kan angripes direke, noe som igjen kan gjøre de opimal å redusere dødveksape som følge underkonsum av mindre farlige bruksmuligheer ved å redusere avgifen. Kenkel (996) har inkluder bruksmuligheen drunken driving i sin analyse og finner, ikke overraskende a den opimale alkoholavgifen avhenger av hvor srenge reguleringsilak som benyes mo fyllekjøring. E ny eoreisk bidrag på område beskaning og regulering er Chrisiansen & Smih (008), her uforskes reguleringens rolle ved siden av ska både når de er forskjellige bruksmuligheer og de er e problem med grensehandel. I Sandmo (976) vises de a indireke bøemidler slik som i Green & Sheshinski (976) også kan gi en bedre ilpassning i ilfelle med ulike bruksmuligheer. Disse o emaene er selvfølgelig nokså analoge, og resulaer som gjelder for forskjeller i konsumener vil gjerne også gjelde for en represenaiv konsumen med forskjellige bruksmuligheer. 3.5 Forskjellige varianer av alkohol Jeg vil i denne oppgaven kun a for meg de re formene brennevin, vin og øl. Øvrige yper av alkohol ugjør en svær lien del av alkoholforbruke i Norge. De er som i de foregående delkapilene o ing som er vikig når de gjelder uforming av en opimal særavgif når de kommer il de fakum a alkohol kommer i mange varianer. For de førse kan de forvenes a de ulike varianene har forskjellig prisfølsomhe og for de andre kan de forvenes a de ulike varianene gir ulik marginal skade. De er mye som yder på a den marginale ekserne skaden forbunde med en enhe ren alkohol er økende med volumsyrken av drikken den kommer i, dee kan skyldes a man blir forere full og mer aggressiv av serke drikker eller de kan være noe ved drikkesiuasjoner som gjerne forbindes med visse yper drikke (NOU 007:8, Horverak & Bye 007). Sudier av priselasisieer for alkoholholdige drikker viser også a priselasisieen for øl, vin og brennevin er ulike. De ypiske funne er a øl er mins 4
priselasisk, dereer brennevin, og il slu vin. Dee virker også å være ilfelle i Norge (NOU 003:8, Griffih Edwards e. al 996). I Norge er de også slik a særavgifen for brennevin, vin og øl (4,7 %volum) er henholdsvis 607, 394 og 377 kroner per lier ren alkohol (Finansdeparemene 009). For alkoholavgifer or relaive forskjeller på avgifer mellom ulike yper alkohol blir dermed krysspriselasisieer også vikig. Hvis for eksempel økning i prisen på øl drasisk øker eerspørselen eer brennevin, kan de være en grunn il å holde denne lav. Cnossen (007) påpeker a den medisinske profesjonen måler alkoholskader i enheer ren alkohol, og viser il en annen sudie der de finnes a en enhe ren alkohol er like skadelig uanse form(ibid:). Han anbefaler en økning i avgifen for vin og øl i EU da disse er beskae gjennomsnilig henholdsvis og 5 ganger lavere enn brennevin per enhe ren alkohol. Vi skal komme ilbake il dee emae når vi vurderer de relaive avgifsforskjellene i Norge. 3.6 Uregisrer forbruk Dee er e særlig relevan ema for alkoholforbruke i Norge. Jeg vil nevne seks ulike muligheer il å skaffe seg alkohol uen å beale særavgif il saen man ilhører:. Grensehandel. Duy free handel i forbindelse med reising 3. Konsum av alkohol i ulande 4. Egenproduksjon 5. Kjøpe av smugle vare eller andres egenprodusere vare 6. Konsum av alkoholholdige væsker som ikke er produser med hensik il a den skal drikkes 5
I Norge er, og 3 er lovlige i begrense omfang, mens 4 kun er lovlig for vin og øl. 5 er ulovlig og 6 er e sjelden særilfelle. De er flere økonomiske aspeker av uregisrer forbruk som er verd å gripe fa i. For de førse medfører uregisrer forbruk som regisrer forbruk ekserne kosnader. For 4,5 og 6 ovenfor er de også rimelig å ana a de ekserne kosnadene kan være høyere på marginen enn de de er for regisrer forbruk. Dee kan skyldes mange ing, for eksempel dårlig kvaliessikring av hjemmeproduksjon og smugle vare sam høyere alkoholvolum. For de andre vil uregisrer forbruk a noe av effeken u av særavgifen som poliikkvirkemiddel, når de finnes muligheer for uregiser forbruk vil en særavgifsøkning ha den sideeffeken a de uregisrere forbruke sannsynligvis øker. For de redje vil mange konsumener være villige il å a reelle kosnader for å slippe å beale særavgif når de kjøper alkohol, noe som gir en eksra samfunnsøkonomisk kosnad. E momen som vil ha sor beydning for de normaive implikasjonene som følger av uregisrer forbruk er hva vi ror om konsumenenes kosnadssrukur i forhold il de ulike muligheene il uregisrer forbruk, sam graden av subsiuerbarhe mellom regisrer og uregisrer forbruk. Jeg ror de kan være hensiksmessig å skille de uregisrere forbruke i o kaegorier neopp eer hva som er rimelig å ro om dee. 3.6. Grensehandel, konsum i ulande og duy free handel For disse ypene av uregisrer forbruk er de rimelig å ana a grensekosnaden av forbruk, eller anskaffelse er sigende i forbruke. Kosnadssrukuren kan deles i o faser, la oss kalle dem eksogen anskaffelse og besparelsesmoiver anskaffelse, eller bare moiver anskaffelse (Innkjøp fra handelsmoivere reiser i NOU 003:7). Der eksogen anskaffelse er anskaffelse som finner sed uanse, så lenge de er høyere konsumenpris i hjemlande enn i ulande eller duy free buikken (eller også om de er høyere konsumenpris i ulande, for konsum i ulande, i så fall vil de ikke være snakk om overkonsum pga. for lav pris). Denne anskaffelsen kommer av a folk reiser uanse og a de da vil være rasjonel å benye seg av den lovlige innførselskvoen for alkohol om man kan spare penger på de og man ikke finner de for ubeleilig. Eer hver som forskjellen i konsumenpris øker kan man regne med a konsumener også legger u på reiser de ved en mindre konsumenprisforskjell ikke ville lag 6
u på. De kan også legge u på ren handelsmoivere reiser (NOU 003:7). Forskjellen mellom priva nye frarukke besparelsen - og kosnad av reisen blir en neo samfunnsøkonomisk kosnad av den reisen. Med avakende nye av reising vil konsumenene renge høyere marginal kosnadsbesparelse jo mer de allerede reiser. Vi oppsummerer med egning: Kosnadsbesparelser ved uregisrer forbruk: figur 3.6. I figuren er p + konsumenpris hjemme, mens q er konsumenpris i ulande eller i duy free buikken, disse prisnivåene kan selvsag være forskjellig, men prinsipiel blir de samme. Den jukke grå grafen blir en konsumens kosnadssrukur for denne formen for uregisrer forbruk. a er de jeg kaller eksogen forbruk og b er de jeg kaller moiver forbruk. De skravere område blir e samfunnsøkonomisk effekiviesap som kommer av a konsumenen overinveserer innsas i uregisrer forbruk (om vi anar a konsumenpris q og produsenpris p (full skaeoverveling il konsumenene alså) er lik produksjonskosnaden og a p = q ). De er også verd å nevne a de er sordrifsfordeler i grensehandel og duy free handel, når man handler på denne måen ar man gjerne med seg den oale besparelsen fra hele den lovlige kvoen av varer, slik kan for eksempel beskaning av obakk bidra il å øke de uregisrere forbruke av alkohol (NOU 003:7). Dee er også relevan for ulike yper av 7
alkoholholdige drikker, eersom en økning i prisen på vin kan øke forbruke av øl gjennom grensehandel og duy free handling. 3.6. Egenproduksjon, Smugle alkohol og alernaive drikker Varene som anskaffes gjennom meodene nevn ovenfor er nokså ideniske med de som kan skaffes i buikk i Norge og på Vinmonopole. De gjelder ikke for varene vi skal diskuere nå. Her er de mer realisisk å se dee som en vareype med noe, men begrense subsiuerbarhe med vanlig alkohol. De skal også sies a de nok ikke i like sor grad som for alernaivene nevn ovenfor er alle konsumener som er like ilbøyelig il disse formene for uregisrer forbruk, men for en konsumen som er ilbøyelig il noen eller alle av disse formene for uregisrer forbruk vil avveiningen muligens nok være mer prege av a konsumenen i alle ilfeller vil ønske balansere sammenseninger fremfor eksreme. Ovenfor fan vi a en konsumen med høy nok eksogen forbruk eller med lav nok eerspørsel kunne nøye seg med uelukkende uregisrer forbruk (hvis eerspørselskurven er ilsrekkelig lang il vensre i figur 3.6.). Vi finner også a for en konsumen med regisrer òg uregisrer forbruk vil i ilfelle en eksogen eerspørselsendring kun jusere de regisrere forbruke. Sannsynligvis er ingen av delene ilfelle her. Konsumenen vil kanskje finne de nokså grei å ha med hjemmebren på elur med kompisene og å drikke smuglerspri ublande med fana lemon på fes (hvis han ør), men vil forerekke å servere ordenlig konjakk il kaffen når han arrangerer selskap hjemme og ordenlig akevi il julemaen. I illegg er de øvrige formene for alkohol, vin og øl mer omsendelig å produsere selv eller smugle i forhold il besparelsen, muligens også vanskeligere. Denaurer spri eller andre farlige subsiuer vil nok bare være akuel for personer med e problemaisk il forhold alkohol i en despera siuasjon der andre kilder ikke er ilgjengelig. Al i al er de ikke hel urimelig å ana a den privae marginale kosnaden av denne formen for uregisrer forbruk også øker med forbruke, dog av li andre grunner. Så lenge konsumenen har noe regisrer forbruk kan vi også ana a den marginale kosnaden for konsumenen av å anskaffe denne formen for uregisrer forbruk er lik skaeraen. Denne kosnaden kan være summen av blan anne produksjonskosnaden, moralske kosnader, risiko for sraff og risiko for forgifning. 8
3.7 Begrense rasjonalie, avhengighe og informasjon Vi har sil spørsmåle idligere, inernaliserer folk alle privae kosnader av å konsumere e gode? Om de ikke gjør de kan de skyldes enen mangelfull informasjon om gode, eller begrense rasjonalie. De er også e spørsmål om en bedre ilpassning kan oppnås ved bruk av en særavgif eller andre poliikkvirkemidler. Om mangelfull informasjon får konsumenene il å undervurdere de privae kosnadene av e gode kan en særavgif gi en bedre ilpassning. Om begrense rasjonalie er probleme, kan en særavgif gi en bedre ilpassning så san konsumenen har e bedre begrep om prisen på gode (og da si ønske om å konsumere alle andre goder, sam ønske om å skaffe innek), enn de privae kosnadene av gode. Den begrensede rasjonalieen må gi en særlig uønske ilpassning i henhold il alkohol spesiel og ikke i henhold il alle mulige varer. Dee kan være ilfelle om konsumenene er dårlig il å vurdere helseeffekene av konsum av varer som kan ha en helseforringende effek. I Norge beales i sor grad både privae helseugifer og privae kosnader knye il ap arbeidsprodukivie av de offenlige. Disse opprinnelig privae kosnadene er gjor il ekserne kosnader av den økonomiske poliikken, dermed kan begrense rasjonalie eller mangelfull informasjon om dee sammen med de ekserne kosnadene knye il dee ikke brukes il å referdiggjøre en særavgif eller andre virkemidler. Mangelfull informasjon og begrense rasjonalie kan kun brukes som argumen, der kosnadene virkelig er privae. Om vi ar ugangspunk i Gjelsvik (004) kan vi alså si om konsumenene har mangelfull informasjon eller begrense rasjonalie kan en andel av den uelae posen, priva velferdsap inkluderes i den summen av privae og ekserne kosnader man ønsker å redusere ved bruk av ska eller andre virkemidler. I NOU (007:8) finnes de a avgifen for obakk i Norge er mye høyere enn hva som kan forsvares i e klassisk ekserne virkninger øyemed, de er også regne u hvor sor del av avgifen som må ses på som selvhjelp il konsumener for å redusere forbruke som ellers ville vær høyere enn konsumenen egenlig ønsker. De er kanskje enklere å referdiggjøre en avgif på obakk i og med a dee er e gode med serke vanedannende egenskaper, og konsumener, særlig unge kan undervurdere dee momene berakelig. For de som allerede er avhengige vil avgifen ha mye mindre effek. Når man ser på fordelingen av 9
alkoholkonsume i e samfunn gir dee grunn il å ro a alkohol er e gode med nokså svake avhengighesdannende egenskaper, i den grad a mange kan konsumere alkohol uen å bli avhengig. Alkohol er også en vare som ilsynelaende er i sand il å see rasjonalieen u av spill, både midleridig og permanen. Dee modelleres gjerne i lierauren som a man blir il e anne jeg under konsum og a man i si opprinnelige selv ikke seer si berusede selvs preferanser særlig høy (Hargreaves Heap 989). Jeg nevne i 3..3 a dee kan gjøre de vanskelig å redusere forbruk med særlig høy marginal eksern kosnad. Becker & Murphy (988) viser i sin klassiske eori om rasjonell avhengighe a avhengighe ikke nødvendigvis srider med anakelsen om rasjonelle valg. De gjør de imidlerid klar a de ikke hevder a all avhengighe er konsisen med rasjonalie og a de for å komme frem il resulae si benyer e svak rasjonalieskrierium i den grad a konsumenen i deres modell er myopisk. En ineressan innsik fra deres modell er a konsumeners forbruk av en vanedannende vare avhenger av idligere, nåværende og fremidige priser. George Ainslie, pikoøkonomiens grunnlegger argumenerer for a en eksponeniell diskoneringskurve (som benyes i Becker & Murphy (988)) ikke kan gi irrasjonelle valg, de vil si a alle valg er forenelige med maksimering av nye i nåverdi. Ainslie argumenerer for a mennesker former øyeblikkelige preferanser som avviker fra deres langsikige preferanser. Han mener a diskoneringskurven er hyperbolsk. Med andre ord, folk lever i nue og glemmer il ider sin rasjonelle livsplan. Avhengighe man egenlig ikke ønsker selv, kan resulere. Alle momenene som er nevn kan ha implikasjoner for alkoholpoliikken. Hovedsakelig fordi de kan endre på sørrelsen av ekserne kosnader som bør inernaliseres. I denne omgang lar jeg de i midleridig ikke dee påvirke esimae jeg bruker for ekserne kosnader av alkoholpoliikk. 3.8 Alkoholkonsumes sosiale og kulurelle naur Ingen varer konsumeres i e sosial vakuum. Alkoholholdige drikker er nok en vare hvor forbruke, eller individuelle preferanser for forbruk i særlig sor grad påvirkes av sosiale og 0
kulurelle fakorer. I SIRUS rappor fra 007 om de Norske drikkemønsere innleder forfaerne med den franske sosiologen Pierre Bourdieus eorier om de sosiale rom. De bygger på disse eoriene når de beskriver ulike gruppers drikkeskikker som i gjennom gruppenes habius former drikkemønsere, og de individuelle individenes drikkevaner. Drikkeskikkene vil igjen påvirkes av drikkekuluren i lande, denne vil gjerne ha serke nasjonale røer (som å drikke seg full il høyider), men kan også påvirkes av omverdenen (Horverak & Bye 007). Alkoholpoliikken vil kunne komme inn og endre drikkeskikkene i e land. Dee kan skje for eksempel gjennom generel lavere forbruk, som når særavgifer benyes. De kan også skje gjennom andre poliiske virkemidler, som kan gi bedre informasjon blan befolkningen eller oppree kulurelle lommer (Griffih Edwards e. al 996), der drikking i mange lag av befolkningen ses på som uaksepabel. Alkoholpoliikken kan re og sle forserke seg selv om den godas av brede lag av befolkningen og blir il en norm. Eksempler på slike kulurelle lommer eller normer i Norge kan være fyllekjøring og bruk av alkohol på arbeidsplassen. Disse normene kan forvenes å variere fra land il land. Særlig vikig for de økonomiske aspeke av alkoholprobleme er hvorvid konsumener påvirker hverandre med si alkoholkonsum. De er de all grunn il å ro siden alkohol er så serk knye il sosiale fakorer. Forfaerne av den nevne SIRUS rapporen påsår følgende: Si meg når og hvor drikkesiuasjonen skal finne sed og hvem du vil være sammen med, og jeg skal med høy sannsynlighe kunne si deg hva og hvor mye du kommer il å drikke (s 7). Nå kan man ofe velge når, hvor og hvem u i fra hva man ror om de følgende alkoholkonsume, men poenge er like vel klar. Karl Ove Moene har sa opp individes drikke eller ikke -valg i en ipping modell med flere likeveker. Hovedanakelsen er a konsumenene forerekker å gjøre de den man er sammen med gjør, dvs. drikke eller ikke drikke. Han viser hvordan små endringer i alkoholkonsume kan gi sørre og varige konsekvenser. Modellen egner e bilde av e alkoholkonsum som er sosial og hisorisk besem (i Elser og Skog 999).
3.8. Forebyggingsparadokse På 950-alle undersøke demografen Sully Ledermann variasjonene i alkoholskader over id og mellom uilke regioner i Frankrike. Han fan, ikke overraskende a disse variere i ak med oalforbruke, men sammenhengen virker å være svær forusigbar. Resulae av dee ble a Ledermann nedegne en eori om fordelingen av konsum over befolkningen, nærmere besem a denne var logarimisk-normal fordel. Han mene også a de var en sammenheng mellom variansen og gjennomsnie som er de o paramerene i den log-normale fordelingen, denne eorien er kjen som Ledermanns fordelingseori (Arner, Hauge & Skog 985:99, Griffih Edwards e. al). Om de er så vil analle konsumener med hvilke som hels konsumnivå følge av gjennomsniskonsume i befolkningen. Om fordelingen virkelig deermineres av gjennomsnisforbruke er vanskelig å ro, og Ledermanns eori har bli usa for omfaende kriikk. Allikevel peker Ledermann på noe vikig, for de førse ve vi a alkoholbruk er e sosial og kulurel anliggende og for de andre viser empiriske sudier en nær sammenheng mellom oalforbruk og en rekke alkoholrelaere skader (Arner; Hauge & Skog), dessuen finner man gjerne en nær sammenheng mellom oalforbruke og analle sorkonsumener. E eksempel er Rose (990) som i en undersøkelse med uvalg fra 5 populasjoner i 3 forskjellige land finner en nesen perfek lineær sammenheng mellom gjennomsnisforbruke og analle sorforbrukere (over 0,3 lier ren alkohol i uken), med en Persons r på 0,97. Nå er ikke Rose sin sorkonsumen med sine 5,6 lier i åre eller mer nødvendigvis en alkoholiker om man skal kalle de, men sammenhengen er allikevel ineressan. De er selvfølgelig sammenheng mellom analle sorkonsumener og oalforbruke, men om denne sammenhengen skyldes a oalforbruke påvirker hver enkels drikkevaner, vil dee ha implikasjoner. En så serk sammenheng kan yde på dee. E siliser og noe gammeldags syn på alkoholprobleme sier a de bare er visse personer som skaper problemer for samfunne med si skyhøye alkoholforbruk, de som er alkoholikere. Gjerne er de også besem av genene hvem som er e alkoholikeremne. Mer sannsynlig er de a de er glidende overganger i begge dimensjoner, a selv lav alkoholkonsum kan gi problemer for noen og hvorvid man blir alkoholiker eller
sorkonsumen er mer avhengig av samfunne man lever i, en figur fra Griffih Edwards e. al illusrerer de sise: Tilbøyelighe il å uvikle e problemaisk alkoholkonsum: Figur 3.8. (Fra Griffih Edwards e. Al, her er formen på fordelingen egne li annerledes) Alså, jo høyere oalforbruk i samfunne jo flere vil få e problemaisk forhold il alkohol som følge av påvirkning fra samfunnes alkoholkulur. Forebyggingsparadokse sier, a i visse ilfeller kan de være nyeløs å fokusere på problemgrupper, når man ønsker å bøe på samfunnsproblem. Om de virkelig er slik a fordelingen av alkoholkonsumener ligger fas er de mange som har kase bor iden sin når de gjelder yringer om alkoholpoliikk, blan anne alle som de ble vis il under avsnie forskjeller i konsumener, forskjeller i konsumener blir irrelevan, de holder å se på gjennomsnisforbruke. Vi kunne uryk dee annerledes, nemlig ved a konsumenene ikke bare direke bidrar il å skape ekserne kosnader ved si alkoholforbruk, men a de ved si alkoholforbruk bidrar il å få andre il å drikke mer. Å påså a avgifspoliikk blir en avveining mellom underkonsum for moderae forbrukere og overkonsum fra sorforbrukere blir meningsløs, hvis de oale marginale ekserne skadene av alkoholforbruk oversiger særavgifen, så overkonsumer begge gruppene. 3
3.9 Poliikkinsrumenene 3.9. Særavgifer Særavgifer kan ryg sies å være hovedinsrumene i Norsk alkoholpoliikk. De er verd å undersøke nærmere før vi går videre hva slags særavgif bør brukes? Effekivie i konsumsammenseningen krever a den marginale subsiusjonsraen mellom o vilkårlige goder er lik raen mellom de samfunnsøkonomisk marginale kosnadene av disse o godene. En posiiv anakelse om rasjonell konsumenaferd sier a konsumenene vil ilpasse seg slik a den marginale subsiusjonsbrøken er lik prisraen mellom godene. Dermed blir e normaiv krierium a prisraen burde være lik raen mellom de samfunnsøkonomiske marginale kosnader av gode, de vil si summen av produksjonskosnader og evenuelle ekserne kosnader. Når de fra før beales moms på den akuelle varen kan man oppnå dee ved å see særavgifen som en enhesavgif lik den ekserne kosnaden før momsen sees, slik a konsumenen bealer moms også av den ekserne kosnaden av gode. De er slik særavgifer sees i Norge. Noen bidrag i lierauren om opimal alkoholavgif søker å finne en opimal ad valorem avgif. Men i de bidragene jeg kjenner il som gjør dee har man også konsruer en enk alkoholholdig vare som er en enhe alkohol med gjennomsnilige egenskaper (Pogue & Sgon.989, Kenkel 996). Og når man vurderer en enkel vare spiller de ingen rolle om avgifen er enhelig eller ad valorem. I praksis bør man gjøre om dee ved å see en enhesavgif lik ad valorem avgifen man finner på den enke alkoholholdige enheen. Om man i Norge sae en ad valorem avgif på for eksempel 400 % ville en flaske brennevin med produsenpris på 0 kr kose 00 kr for konsumenen, mens en flaske brennevin med produsenpris på 000 kr ville kose 5000 kr før moms, en enorm avgifsforskjell for varer med like mye alkohol, og dermed like sor eksern kosnad. De kan også være vikig å a skaeovervelning i berakning, dee da en opimal skaerae vil gi en mindre økning i konsumenprisen, og dermed en mindre økning i de uregisrere forbruke, jo sørre del av avgifen som overveles produsenene. Elasisieen i eerspørsel 4
og ilbud vil være avgjørende for dee. I denne avhandlingen kommer jeg imidlerid il å ana a de ikke er noe skaeoverveling il produsensiden. 3.9. Reguleringer og offenlige ilak I NOU 003:4, gis en uredning av de ruspoliiske ilak som benyes i Norge sam hva forskning på rusmiddelområde sier om effeken av disse. En førse inndeling av insrumenene er å dele dem i forebyggende ilak, skadereduserende ilak og behandlingsilak. Her er de naurlig å fokusere uelukkende på den førse ypen av ilak. Røf sag må vi ana a de er samfunnes skader av alkoholbruk minimer på en kosnadseffekiv måe (ved bruk av skadereduserende ilak og behandlingsilak), som vi må regne for å være de ekserne kosnadene av alkoholbruk. Disse ekserne kosnadene kan reduseres ved bruk av forebyggende ilak. Denne gruppen ilak deles videre inn i universelle og selekive ilak. Av den førse ypen nevnes følgende i NOU (003:4): Regulering av ilgjengelighe og alkoholmonopol Tilak mo rusmiddelpåvirke kjøring Informasjonskampanjer Begrensninger i reklame I illegg nevnes selvfølgelig avgifer, men jeg unnlaer å gi de e punk. For selekive ilak nevnes: Aldersgrenser Tilak i skolen ree mo barn og unge Lokalbasere ilak Informasjon og rådgivning om rusmidler og skadevirkninger under gravidie I illegg nevnes indikaive ilak mo særlig farlig forbruk, som ilak mo gjena promillekjøring. De punkene som ikke er uheve er de jeg vil kalle offenlige ilak, der de offenlige bærer en økonomisk kosnad som kan budsjeeres. De er gjerne informasjonsilak. De øvrige punkene er noe jeg vil kalle reguleringer, der de ikke følger noen målbar kosnad, men der den samfunnsøkonomiske kosnaden heller kommer i form av en mulig unye for 5