Tilknytningsteori og mentalisering som forståelsesramme i fosterhjemsarbeid

Transkript

1 Atferd Omsorg med åpne sinn Av Kerstin Söderström Tilknytningsteori og mentalisering som forståelsesramme i fosterhjemsarbeid Verden er urettferdig og omsorg er ulikt fordelt. «For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Slik er sitatet fra Matteus-evangeliet som har gitt opphav til begrepet Matteus-prinsippet. Barn med trygg oppvekst og stabile og tilgjengelige omsorgspersoner vil opparbeide seg en indre tillit og en sosial kompetanse slik at de får mer av det samme. Det er den gode sirkelen. Barn som har manglet grunnleggende mellommenneskelig trygghet i sine tidlige barneår, får det vanskelig både inni seg og i kontakten med andre. Når konsekvensene av omsorgsovertakelse blir gjentatte brudd og mer utrygghet, kan man si at barnet blir fratatt selv det lille det 10 Fosterhjemskontakt 5/09 muligens hadde av egenkjærlighet og tillit til andre. En oppfølgingsstudie av barnevernsbarn gjort av Toril Havik, viser at hvert fjerde barn som er flyttet ut av hjemmet etter vedtak om omsorgsovertakelse fra barnevernet, har skiftet hjem og omsorgspersoner fem ganger eller mer de siste sju årene (Thunold, 2009b). Det som er ment å skulle bedre barnets oppvekstbetingelser, blir i stedet nye belastninger. Barn som må flytte gang etter gang, opplever seg selv som en pakke som sendes fra hjem til hjem. Når mottakeren, fosterforeldrene, har «åpnet pakken» og erfart hva barnet bringer med seg, risikerer han eller hun å bli returnert til avsenderen. Avsenderen er barnevernet, som må lete etter en ny familie, en ny adresse å sende barnet til. I følge en telling som Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har gjort for NRK Brennpunkt1, opphørte minst 2400 fosterhjemskontrakter i Tallet kan være høyere, fordi ikke alle kommuner rapporterer inn tallene. Den vanligste årsaken til at et barn forlater sin fosterfamilie, er at fosterforeld rene sier opp kontrakten med barnevernet (Havik, 2007). Enhver omsorgsovertakelse er fylt av menneskelig dramatikk; atskillelse, sorg, strev og håp. For barnet er en foster1 «Ingens barn», Brennpunkt-dokumentar sendt NRK1 den

2 hjemsplassering en mulighet til utviklingsstøtte og gode relasjonserfaringer. For fosterforeldre er plasseringen en mulighet til å både gi og få. Det som skal gis er i mange tilfeller store doser av foreldrestyrke, av utholdenhet, kunnskap og kjærlighet. Barnet vil rive og slite, fanget mellom gamle og nye bånd, og fosterforeldrene skal holde fast, fast og følsomt, tydelig og kjærlig. Den banale og formelle siden av en fosterhjemsplassering er at det er en arbeids- og omsorgskontrakt mellom fosterhjemmet og barnevernet med tre måneders gjensidig oppsigelsesfrist. Dette sier et tidligere barnevernsbarn i Brennpunktdokumentaren om omsorgsovertakelser (Thunold, 2009a): Jeg visste ikke at det å være fosterforeldre var et lønnet oppdrag før jeg fant oppsigelsen de skulle sende til barnevernet. Det var utrolig vondt å oppdage at jeg var oppsigelig. Følelsen av å være sviktet har fulgt meg hele livet. Jeg har fortsatt store problemer med å ha tillit til andre og knytte meg til dem. De eldste barna med stor problembelastning og flere tidligere plasseringer, løper høyest risiko for å «bli sagt opp». Samtidig er tilknytningen til barnet, sammen med følelse av forpliktelse overfor barnet, den viktigste faktoren som hindrer brudd. Fosterforeldre selv vurderer at ni av ti fosterbarn kommer inn i sin nye familie med mange og store problemer og med særlige behov for omsorg og oppfølging, men problemene avtar etter hvert. I Haviks (2007) undersøkelse av 867 fosterfamilier, har to av tre barn vært plassert minst én gang før de kom til fosterhjemmet. Bare halvparten av fosterforeldrene mente at de fikk god informasjon om barnets tidligere liv og om barnets eventuelle vansker. Det de Om forfatteren Kerstin Söderström er barnepsykolog med lang klinisk erfaring innen barne- og ungdomspsykiatrien. Hun arbeider nå med en doktorgradsavhandling om foreldreskap og omsorgskompetanse hos foreldre med rusmiddel problemer. Mentalisering og tilknytningsteori er den sentrale teoretiske forståelses rammen i avhandlingen. ønsker seg er først og fremst hjelp til å takle barnets atferd og reaksjoner (Havik, 2007). Med dette som bakgrunn er det viktig å lete etter kunnskap og strategier som bidrar til stabile og trygge oppvekstbetingelser for barn som er under offentlig omsorg. I denne artikkelen vil jeg, med utgangspunkt i utviklingspsykologi og tilknytningsteori, beskrive forhold som kan bidra til en bedre forståelse av «de vanskelige» fosterbarna. Den handler om hvordan mønster av omsorgssvikterfaringer påvirker barnets selvfølelse, atferd og sosiale og relasjonelle kompetanse, og hvordan dette kan arte seg når det kommer inn i en ny omsorgssituasjon. Jeg vil videre bruke begrepene «mentalisering» og «foreldrementalisering» og vise hvordan disse kan være redskap for å forstå seg selv og barnet og fremme god samhandling mellom fosterforeldre og barn. De tidlige omsorgserfaringer setter mentale spor Fra fødselen av er barnet aktivt søkende mot sosial kontakt. Ingenting er så tiltrekkende som det menneskelige ansikt og ingenting er så nødvendig for barnets psykologiske utvikling som omsorgspersonenes åpne ansikt. Ansiktet er som et levende lerret som hjelper barnet å forstå hva som foregår i både dets eget og omsorgsgiverens sinn. Fonagy et al.(2002) sier at ethvert barn har et grunnleggende behov for å gjenfinne sin egen bevissthet, sin vilje, sine følelser, ja, sitt psykologiske selv, i omsorgspersonens blikk og bevissthet. De fleste nybakte foreldre lever seg spontant inn i barnets indre verden. De hermer, lager tydelige ansiktsuttrykk og akkompagnerende lyder. De spør: Hva er det du vil si? Hva trenger du? Er du sulten? Er bleien våt, eller vil du bare klage litt? Barn og forelder forstår hverandre gjennom følelsesspråket, som er det eneste språket barnet kan. Det barnet gjennom lyder og kroppslige uttrykk formidler, vekker bestemte fornemmelser og ideer hos forelderen, som re-presenteres tilbake til barnet som et forslag; er det dette du forsøker å formidle? Foreldrenes ansikt uttrykker hva som foregår i den voksnes indre, men det er også et speil for barnet. Men speilingen er markert slik at barnet hjelpes til å skille mellom hvilke følelser som «eies» av hvem. Markert speiling betyr at omsorgspersonen besvarer barnets uttrykk med en variasjon av barnets eget affektive uttrykk. Det omsorgspersonen speiler, er en representasjon av barnets antatte indre opplevelse, en oversettelse fra kroppslig uttrykk til indre tilstand, en mentalisering. Re-presentasjonen er lik nok til at barnet kjenner den igjen, ulik nok til å ikke bli forvirret og overveldet. Markert speiling i det tidlige samspillet utgjør, i følge Fonagy et al. (2002), starten på barnets symboliseringsevne. Karakteristika ved det tidlige samspillet vil dermed ha betydning for barnets kapasitet til å senere forstå, formidle og regulere sine følelsesmessige indre tilstander gjennom ord. Foreldres forståelse av barnets sinn er avhengig av at de og kan forstå og reflektere rundt sine egne sinnstilstander. Det betyr også at foreldre forstår hvordan den enes sinnstilstand kan påvirke den andres, og at forelderen aktivt må bruke seg selv for å roe og trøste barnet når det er overveldet eller urolig (Söderström, 2008). Denne forståelsen av at barnet har sitt eget opplevelsesunivers som gyldiggjøres ved at omsorgspersonene holder barnet i mente, er et sentralt aspekt i det som kalles foreldrementalisering (Slade, 2005). Videre handler det om at atferd forstås på grunnlag av de bakenforliggende indre tilstander slik som følelser, intensjoner, tanker etc. Det tredje aspekt er at den voksne forstår sin rolle som «regulator» for barnets trygghetsfølelse og emosjonelle og fysiologiske aktivering. Normal utvikling med god nok omsorg skaper en godartet nysgjerrighet og åpne sinn. Barnet utvikler kompetanse til å reflektere om sinnstilstander, til å ta et metaperspektiv og se seg selv utenfra og den andre innenfra, som Skårderud (Nygren & Skårderud, 2008; Skårderud, 2009) sier det. En noenlunde velfungerende mentaliseringskompetanse danner grunnlaget for empatisk innlevelse, for å forstå og rydde opp i misforståelser. Det er smøremiddelet i smidige sosiale relasjoner, i samarbeid, lek og velfungerende familieliv. Men hva skjer med barnet når omsorgsgiverens sinn og ansikt er lukket og utilgjengelig, det være seg på grunn av rusproblemer, psykiske problemer, konflikter, svik i nære relasjoner, eller på grunn av den voksnes relasjonstraumer fra egen barndom? Jo, når barnet er mentalt forlatt over tid, befinner det seg i den største ensomhet og faren er stor for skjevutvikling. Psykologisk sett er selv-speilet borte. Barnet vil få problemer med å begripe hvem det er og hva det føler. Kroppslig sett vil barnet ofte være høyaktivert uten tilgang på det som regulerer angst og spenninger. Fosterhjemskontakt 5/09 11

3 Barnets kapasitet for selvtrøst bygger på erfaringer av å bli trøstet. Jo tidligere og jo lengre den trøstende voksne har sviktet, desto større konsekvenser kan det ha for barnets følelsesregulering og selvbildebygging (Beeghly & Tronick, 1994; Schore, 2000). Barnet henvises til egne utilstrekkelige strategier for å romme og regulere seg selv. Disse strategiene, som er overlevelsesog tilpasningsmekanismer der og da, blir ofte starten på ulike innadvendte eller utadvendte problemer på sikt. Det kan vise seg som en frakobling, at barnet gir opp å søke kontakt og formidle seg. Høy kroppslig og emosjonell aktivering vil kunne føre til atferdsmessig utagering eller mental dissosiering. Dissosiering betyr at barnet kobler fra sin emosjonelle opplevelse, at indre og ytre eksistens ikke henger sammen. Uten foreldres tilgjengelige sinn, er barnets selvforståelse, tilstandsregulering og relasjonskompetanse i fare. Svikt i selvregulering gjør at barnet kan oppføre seg impulsivt og uforutsigbart, og får vansker med å koble seg til eller tilpasse seg i samlek. Det har ikke tilstrekkelig ro til å lære eller leke der det trengs vedvarende fordypning og konsentrasjon. Barnets vansker er ikke bare psykologiske, men også nevrobiologiske spor av utilstrekkelig omsorg. Tilknytningsmønster og barnets forventninger til senere omsorgspersoner John Bowlby (Bowlby, 2005) mente at det å knytte nære emosjonelle bånd til sine omsorgsgivere er et universelt behov, ikke bare hos mennesket, men hos alle pattedyr. Barnet trenger den voksne som beskyttelse mot konkret ytre fare, og for å håndtere overveldende og «farlige» indre tilstander. Barnet bruker foreldre som en trygg base for utforsking og læring og en trygg havn når verden der ute oppleves skremmende og uhåndterlig. I det nære samspillet lærer dessuten barnet spillereglene for mellommenneskelig kommunikasjon og samvær. Det lærer å påvirke og å bli påvirket, om deling og ensomhet, og om hvordan indre tilstander kan forstås og reguleres. Gjentatte samspill- og samværserfaringer setter seg som forventninger, som mentale representasjoner av hvordan det er å være sammen med sine nære voksne (Stern, 2003). Forventningene er tendenser til å forstå og handle på bestemte måter, og er forankret både i barnets psykologi og nevrobiologiske konstitusjon (Schore, 2000). For eksempel, hvis mor eller far ikke liker for mye nærhet, vil barnet forsøke å dempe sitt behov for nærhet. Det har lært at relasjonen fungerer best slik. Tilknytningsmønstre påvirker barnets måte å være på i verden, og antas å spille en vesentlig rolle i hvordan man agerer og reagerer i livets senere relasjoner. Hvis barnet har en omsorgssituasjon hvor forelderen er fullstendig uforutsigbar; tilgjengelig den ene dagen, avkoblet den andre og skremmende den tredje, blir tilknytningsstrategien som regel å ta kontroll. Barnet tar kontroll over oppdragersituasjonen, det tar kontroll over omsorgsrelasjonen, og det lærer seg å avlese det minste tegn i forelderens væremåte for å kunne forutsi hva som vil kunne skje. Mens noen barn reagerer med å bli sjefete, kan andre utvikle strategier på å være tvangsmessig lydig og underkastende. I begge tilfeller blir barnet flink til å avlese andres sinnstilstander, men det er mangler i kompetansen til å forstå sitt eget indre. Forholdet mellom voksen og barn blir dessuten snudd på hodet når barnet må bruke sin energi til å prøve å forstå, forutsi og regulere den voksne, mens barnet har falt ut av den voksnes sinn. Den voksnes mentaliseringssvikt kan være å ikke romme og bekrefte barnet i det hele tatt, slik at barnet føler seg usynlig, eller det kan være å speile barnets indre forvrengt. Når speilingen systematisk er mer preget av forelderens plagede sinnslandskap enn hva barnet selv føler og formidler, risikerer barnet å vokse opp med et «falskt selv». Det skapes et selv hvor virkeligheten slik den erfares ikke henger riktig sammen med virkeligheten slik den reflekteres og forklares av forelderen. Når gamle mønstre møter nye erfaringer Tilknytningsmønstre bygges opp over tid. Det som bygges opp over tid, tar også tid å endre. En oppvekst i utrygghet gjør at barnet årvåkent følger med det som skjer i familien, samtidig som det har en treghet eller motstand mot å akseptere eller lære av nye erfaringer fra trygg og sensitiv omsorg (Schofield & Beek, 2005). De fleste fosterforeldre går til oppgaven etter grundige overveielser og med erfaring fra egne barn. De er forberedt på vanskeligheter, men stoler på at deres kunnskap og erfaringer som vanlige foreldre skal være tilstrekkelig for å ivareta fosterbarnets behov. At åpne hjerter, god vilje og sunn fornuft med tiden skal hjelpe barnet til å føle seg trygg og elsket. I mange tilfeller er det akkurat slik det går. Fosterbarnet 12 Fosterhjemskontakt 5/09

4 nyttiggjør seg omsorgen, knytter seg til sine nye omsorgspersoner og begynner å bygge en ny, trygg relasjonell grunnmur. En trygg base for å utforske seg selv og andre, et utgangspunkt for å vokse og lære, og et fast fundament å sparke ifra, når tiden er moden for det. I andre tilfeller går det ikke slik. Det som begynner med åpen forventning, ender i fortvilelse og brudd. Fosterforeldrene kan føle at de gir og gir, men ingenting fester seg. Det er som om det er hull i barnets «indre omsorgsbeholder». De forsøker å være tydelige og forutsigbare med klare regler, uten ønsket resultat. De legger til rette for gode opplevelser og forsøk på å tilfredsstille fosterbarnets ønsker og behov, bare for å oppleve at det virker som om fosterbarnet «med vilje» går inn for å ødelegge det som er godt. Erfarne foreldre med klare prinsipper mot fysisk avstraffelse, kan befinne seg både like ved og over denne grensen når fosterbarnets atferd har tøyd strikken forbi bristepunktet og hjernen koker over av sinne, fortvilelse, frustrasjon. De har problemer med å forstå hva som utspiller seg. De uforståelige situasjonene handler ofte om at barnet spiller ut sine bevisste og ubeviste forventninger om hva som vil skje mellom seg og fosterforeldrene. For barnet blir det feil både når negative forventninger ikke oppfylles og når de oppfylles. Forventninger om å bli avvist kan bli møtt med å bli akseptert. Det skaper ubalanse, hvordan skal all denne godheten oppfattes, er det et triks? Kjefting og utrygghet kan oppleves som sannere og riktigere enn mye annet. Hvis det er i tråd med barnets mentale forestillinger, vil misforholdet mellom fantasi og det som faktisk utspiller seg i relasjonen bli opphevet. Det nye er ikke nytt likevel, det begynner å likne det gamle. Det barnet som har lært seg å klare seg på egenhånd, vil gjerne fortsette med det. Når de nye omsorgspersonene vil være nære, trøstende og tilstede for barnet, blir strategiene utfordret og forventningene slår ikke til. Det blir vanskelig å ta imot trøst. Når barnet er vant til å måtte ta ansvar for hus, søsken og foreldre, tror det at det er slik det må være. Det fortsetter å ville kontrollere, og blir satt ut av fosterforeldres forsøk på å ta vare på, oppdra og sette grenser. Det blir full kollisjon rundt hvem som skal bestemme over hvem, full forvirring om hvem som trenger hva. Omsorgssvikterfaringer gjør barnet vanskelig å forstå for «vanlige» foreldre. Barnet kan framstå som forvokst og veslevoksen på enkelte områder, og uforståelig uerfaren og umoden på andre. Det er skjevmodnet. Det er vanskelig å forutse reaksjoner, for barnet har mange erfaringer som fosterfamilien ikke kjenner til. De vet ikke alltid hvilke situasjoner som øker ubehaget hos barnet. Gode situasjoner kan utløse utrygghet og vonde minner. Hver gang vanskelighetene ender med at fosterfamilien gir opp, får barnet bekreftet at voksen omsorg ikke er til å stole på, at barnet har mangler som gjør han/henne uønsket. Barnet blir på ny prisgitt egne utilstrekkelige strategier for å ta vare på seg selv. Fosterhjemmet som trygg base Fosterhjemmet skal ideelt fungere som en trygg base for det skjevmodnede barnet. Fosterforeldre skal forsøke å avlaste barnet på de områder hvor barnet bærer for mye. De skal fylle på der det har vært for lite påfyll. Først og fremst trenger barnet påfyll av trygghet og relasjonserfaringer som får den gode selvfølelsen til å vokse. Det trenger mer av det som kjennetegner omsorgsrelasjoner som fungerer som trygg base, mer av det som skaper trygg tilknytning mellom voksen og barn. Med utgangspunkt i dette, kan fosterforeldres oppgaver i følge Schofield & Beek, (2005) beskrives langs fire dimensjoner: 1. Å skape tillit til at fosterforeldrene er fysisk og emosjonelt tilgjengelige Det krever langsiktig innsats for å skape tillit til at den voksne er der for barnet, at han/hun er fysisk til stede og psykologisk åpen og tilgjengelig. Dette innebærer at fosterforeldre må bruke mer tid på omsorgsoppgavene enn det de kanskje hadde forutsett. Det krever at også fosterforeldre klarer å holde barnet i mente selv når de ikke er sammen. Barnet trenger å erfare at det har en kontinuerlig eksistens i omsorgsgivers tanker. Det bidrar til å hele et fragmentert, usammenhengende selv. Mange barn vil også trenge hjelp til å lime sammen deres livshistorie, deres selvbiografiske minnebank. Å kikke på bilder og å rekonstruere minner sammen, handler både om å lage sammenheng i historien, men kan også innebære å mentalisere retrospektivt, som for eksempel å undre seg over hvordan barnet tenkte og følte i gitte situasjoner i fortid. Det formidler en holdning om at barnet er et selvstendig følende og tenkende vesen, og at fosterforelderen bryr seg om og legger vekt på hvordan det har det inni seg. 2. Å fremme mentalisering gjennom sensitivitet i samspill Omsorgssviktede barn trenger ofte repetisjon av de grunnleggende samspillerfaringer fra sped- og småbarnstid. De trenger at deres indre verden blir gjort sann og meningsfull gjennom at den blir oppdaget, rommet, regulert og gitt tilbake til barnet i forståelig form. Dette er omsorgsatferd som kommer naturlig når barn er små, men som krever en større bevissthet når de er blitt «store». Man må minne seg på at barnet er stort utvendig, men liten, utrygg og trengende innvendig. Omsorgspersonen må innta en åpent undrende holdning til barnets opplevelse, samtidig som man åpner sitt sinn for barnet. Det betyr å snakke høyt om hva man tenker og føler når man er sammen. Det betyr at man generelt retter mer oppmerksomhet på opplevelse enn de ytre fakta ved en hendelse. Gjennom omsorgsgivers mentaliserende holdning lærer barnet å forstå seg selv, andre mennesker og den sosiale verden. Gjennom en bedre forståelse av sitt eget sinn, sammen med gjentatte erfaringer av at omsorgspersoner klarer å håndtere og regulere sterke følelsesmessige tilstander, lærer barnet å roe og regulere seg selv. Personlig vekst skjer innenfra med hjelp av den omsorgsgivende relasjon. 3. Å fremme en positiv selvfølelse gjennom å bekrefte og gyldiggjøre barnets opplevelse. En god selvfølelse kan kun etableres i en atmosfære av at de viktigste mennesker i barnets liv aksepterer, ønsker og liker barnet. Barnet må oppleve at fosterfamilien tar imot Fosterhjemskontakt 5/09 13

5 hele barnet, med dets gode og vanskelige sider. Igjen kan man si at barnet trenger påfyll av det de fleste babyer blir badet i, nemlig uforbeholden kjærlighet og aksept. Til en baby er det naturlig å si «så fin du er!», gjerne ti ganger på rad og med et beundrende blikk. Fosterforeldre må finne nye og aldersadekvate måter å formidle sin hengivenhet og sin glede over barnet. De må også legge til rette for at konflikter og andre vanskelige situasjoner blir reparert. Konflikter kan lett skape fantasier hos barnet om at det ikke blir likt. Barnet kan tenke at: nå har de fått nok av meg, nå har det sett hvordan jeg egentlig er. Nå ryker jeg ut! Det er ikke lett å holde fast ved den ubetingede aksept når fosterbarnet oppfører seg dårlig, tøyer regler og ikke ser ut til å ta imot den kjærlighet som tilbys. Det krever tålmodighet, tålmodighet og tålmodighet. I tillegg fordrer det velutviklet mentalisering og ferdigheter i å regulere ned opphetede situasjoner. Selv om barnets atferd kan være provoserende, bør sluttlinjen alltid være: Jeg liker deg for den du er. 4. Å fremme selvtillit og tro på egne krefter og evner. Bygging av selvtillit i barnet handler om å mestre, påvirke og å se seg selv som en aktør i eget liv. Som tidligere nevnt har mange fosterbarn utviklet måter å være på som innebærer å ta ansvar for og kontroll over oppgaver som de egentlig er for umodne til. Her handler det om å avlaste barnet for overdrevent voksenansvar, for så å bygge opp ansvar og mestring i deres egne liv i takt med barnets utvikling. Barnet må ofte lære at behov og ønsker kan fremmes effektivt og bli besvart. Fosterbarn kan trenge ekstra voksenstøtte for å få lek med jevnaldrende til å fungere. Det kan være alt fra at den voksne må delta i leken, til at det holder med at en voksen er i nærheten. I likhet med oppøvelse av lekeferdigheter, handler øvelse i sosial kompetanse om å forstå de sosiale spillereglene. Her er det igjen mentaliseringskompetanse som er sentralt. Barnet trenger øvelse i å forstå hva som utspiller seg på bakgrunn av deltakernes indre tilstander, øvelse i å forstå hvorfor en selv reagerer slik en gjør, og øvelse til å ta den andres perspektiv. Både sosial og skolefaglig mestring er avgjørende for barnets selvtillit. Å bli stilt krav til, både på skolen og hjemme, er nødvendig men provoserer ofte sterke følelser og vegring. Det er en utfordring å unngå maktkamp, og å støtte gjennomføring gjennom samarbeide og å ta imot hjelp. En følelse av tilhørighet I tillegg til disse fire omsorgsdimensjonene, føyer Schofield og Beek (2005) til betydningen av å fremme barnets følelse av å være et fullverdig medlem i fosterfamilien. En opplevelse av å være en del av familien og identifisere seg med denne, er viktig for at barnet skal utvikle en følelse av trygghet, stabilitet og langsiktighet innen fosterhjemmet, som potensielt overføres til verden utenfor hjemmet. Hvor mye kan fosterforeldre romme og mentalisere? Fosterforeldre beveger seg i mange komplekse og sterkt følelsesladde situasjoner. De fleste plasseringer innebærer jevnlig kontakt med barnets biologiske familie og det offentlige hjelpeapparat. Det er utfordrende å balansere mellom hensyn til barnets beste, juridiske rettigheter, egne følelser og andre familiemedlemmers behov. Ikke sjeldent oppstår det spenninger mellom hensyn til fosterbarnet og hensynet til egne biologiske barn. Hensynet til biologiske barn er det som nest oftest oppgis som årsak til brutte fosterhjemskontrakter (Havik, 2007). Det er mange som har noe de skulle ha sagt og det er mange hensyn å ta. Andres behov og bestemmelser griper inn i fosterbarnets og fosterfamiliens liv. Noen fosterforeldre gir opp, men de fleste jobber seg gjennom vanskelighetene. De holder fast ved barnet og blir den trygge basen som barnet trenger, for alltid. Det er stadig barn i nød som venter på en trygg havn hos omsorgspersoner med god plass i både hjerte og sinn. For at flere skal tørre å åpne døren for disse barna, og for at flere skal klare å holde fast ved sine intensjoner om å gjøre en varig og positiv forskjell for det barnet de har tatt imot, trenger fosterfamilienes behov å bli ivaretatt. De trenger bedre informasjon om hvordan de skal forstå barnet de tar imot og hvordan de kan ivareta barnets spesielle behov. De trenger å bli forstått og støttet av sin oppdragsgiver, innenfra. For det er slik at den som skal romme et urolig og vanskelig barn, må selv være støttet av forståelse og trygge rammer. Tilgang på systematisk veiledning, faglig støtte og felles refleksjon sammen med fagfolk på området bør være en selvfølge. Barnevernets jobb er ikke gjort når en egnet fosterfamilie er funnet. Den fortsetter til barnets behov for stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen er sikret. Referanser Beghly, M. & Tronick, E. Z. (1994). Effects of Prenatal Exposure to Cocaine in Early Infancy: Toxic Effects on the Process of Mutual Regulation. Infant Mental Health Journal, 15(2), 158. Bowlby, J. (2005). A secure base: clinical applications of attachment theory. London: Routledge. Havik, T. (2007). Slik fosterforeldrene ser det: resultat fra en kartleggingsstudie i 2005, 2. Bergen: Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet. Nygren, P. & Skårderud, F. (2008). Mentalisering som sosial kompetanse hos barn og unge. In P. Nygren & H. Thuen (Eds.), Barn og unges kompetanseutvikling. Oslo: Universitetsforlaget. Schofield, G. & Beek, M. (2005). Providing a secure base: Parenting children in long-term foster family care. Attachment & Human Development, 7(1), 3. Schore, A. N. (2000). Attachment and the regulation of the right brain. Skårderud, F. (2009, ). Kunsten å forstå hverandre. Aftenposten, from kronikker/article ece Slade, A. (2005). Parental reflective functioning: An introduction. Attachment & Human Development, 7(3), 269. Stern, D. N. (2003). Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal akademisk. Söderström, K. (2008). Ensomt spedbarn søker kompetent omsorgsperson. In P. Nygren & H. Thuen (Eds.), Barn og unges kompetanseutvikling. Oslo: Universitetsforlaget. Thunold, A. (2009a). Barn på oppsigelse [Electronic Version]. Retrieved , from brennpunkt/ Thunold, A. (2009b). Barnevernsbarn på flyttefot [Electronic Version]. Retrieved , from programmer/tv/brennpunkt/ Fosterhjemskontakt 5/09

6 Vil du virkelig ha meg? Kan du se hvem jeg er, vil du komme inn? Nært inntil, slik at du oppdager hva jeg tenker, føler og vil. Kan du rydde i min verden og forstå slik at jeg kan forstå? Kan du nærme deg meg, forsiktig og på tå, vennlig, klok og spørrende? Jeg trenger at du åpner meg, at du åpner deg og tilbyr meg ditt sinn å hvile i, å være i, å vokse i. Kan du stilne mine stormer og roe min kropp, stryke bekymringene fra min panne slik at søvnen blir trygg og varm? Kan du følge meg ut når dagen krever sitt? Kan du være skipper og los, fortøyning og molo for en liten båt som er merket av hardt vær, og holde meg mykt fast når det blåser opp på ny? Kan du like meg og tåle meg lenge nok, alltid, slik at jeg rekker å bli kjent med meg selv på ny? Kan du være der til nysgjerrigheten vender tilbake, skape trygghet slik at jeg tør å leke, lære, drømme og våge? Kan du løfte mitt mot til å tro at jeg duger, Stole på at du og andre vil meg vel, at dere vil ha meg? Vil du virkelig ha meg? Lillehammer, Kerstin Söderström Fosterhjemskontakt 5/09 15