Linda Olsson. Din god het. Oversatt av Hei di Grin de

Transkript

1 Linda Olsson Din god het Oversatt av Hei di Grin de

2 Originaltittel: Det goda inom dig Copyright originalutgave Linda Olsson 2011 Copyright norsk utgave 2012 Vigmostad & Bjørke AS First published by Albert Bonniers Förlag, Sweden 2011 Engelsk utgave: The Kindness of your nature, utgitt av Penguin, New Zealand, 2011 This edition was published by arrangement with Loud Literary Agency, Sweden and Anderson Literary Management, USA Gra fisk pro duk sjon: John Grieg AS, Ber gen Oversatt fra engelsk av Heidi Grinde Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Omslagsdesign: Sara Omslagsillustrasjon: Julia Fishkin / Getty Images Pa pir: 80 g Mun ken Print Cream 15 Bo ken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. ISBN: opp lag 2012 Spørs mål om den ne bo ken kan ret tes til Vigmostad & Bjørke Postboks 6050 Postterminalen 5892 Bergen Te le fon El ler e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke ko pie res fra den ne bo ken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inn gått med Ko pi nor.

3 Til min mor

4 Pak ten vi inn gikk var den van li ge pak ten mel lom menn & kvin ner på den ti den Jeg vet ikke hvem vi trod de vi var når vi men te at vi som men nes ker kun ne stå imot vår ra ses bris ter Heldigvis? Uheldigvis? ante vi ikke at vår rase had de bris ter av slik bred de og at det også gjaldt oss Som alle and re trod de vi at vi var an ner le des Krop pen din like le ven de for meg som all tid: selv mer for di jeg ser den kla re re: Jeg vet hva den kun ne og ikke kun ne gjø re den er ikke len ger en gudekropp el ler noe som har makt over li vet mitt. Nes te år vil le det vært 20 år og du er me nings løst død du som kun ne vå get det spran get vi snak ket om å ta, men for sent det jeg le ver nå ikke som et sprang men en kjede av korte, fantastiske øyeblikk det ene gjør det nes te mu lig From a Survivor av Adrienne Rich

5 1 Det var tors dag og jeg la get sup pe. Det var blitt en fast ru ti ne nå. Gresk fis ke sup pe den ne uken. Jeg kokte grønnsaker, og vinduet over oppvaskkummen var dek ket av damp. Kjøk ke net vend te ut mot stran den med fritt ut syn over det en de lø se ha vet, som der og da bare var en grå tåke bak kon dens fil men på ru ten. Jeg had de ren set de tre små fis ke ne, og nå holdt jeg på med avgolemono egg-og-sit ron-saus. Sit ro ne ne så skur ve te ut, men da jeg skar dem opp, fyl te duften hele kjøk ke net. Det er som om sit ro ne ne fra tre et bak hu set har mer smak og mer in tens duft enn and re sit ro ner jeg har sett noe sted. Jeg pis ket eg ge hvi te ne, foldet forsiktig inn plommene og tilsatte sitronsaften. Jeg hak ket per sil len, og alt var klart. Nå gjen sto det bare å koke grønn sa ke ne møre, leg ge fis ken i gry ten og så, like før ser ve ring, røre inn avgolemono og persil le. Jeg had de tid til å gå og set te meg på trap pen et øye blikk. Jeg had de hen ge køye og et par kurv sto ler på ter ras sen, men bruk te dem sjel den. Jeg fore trakk trappen. «Marianne,» sa jeg til meg selv. «Marianne.» I det sis te had de jeg hatt et be hov for å sma ke på nav net. Lyt te til det. Fin ne det igjen, kan skje. Frem- 9

6 de les var det en mer ke lig opp le vel se jeg eide det ikke ennå, ikke helt. El ler kan skje var det mitt, men mitt i en an nen, fjern tid, in ne låst i et an net rom. Jeg had de fått for vane å prø ve ut nav net fle re gan ger om da gen. Jeg hus ket ikke helt når jeg be gyn te med det, men det var en stund si den. Jeg lur te på hvor dan det vil le lyde i and res ører: En mid del ald ren de kvin ne som satt på trap pen for an hu set og gjen tok sitt eget navn. Men det var in gen i nær he ten. Bare Kas per, den oran sje kat ten min; han glip pet do vent med de grøn ne øy nene som så ut som de had de sett alt, god tatt alt. Han satt ved si den av meg, nært, men ikke for nært; han had de sitt eget rom rundt seg. Slik vi beg ge vil le ha det, tror jeg. Side om side, men adskilt. Som all tid satt han der ro lig og tål mo dig mens jeg fore tok de mer keli ge øv el se ne mine. El ler hva man nå skal kal le dem. «Ma ri an ne,» gjen tok jeg. Det var mer ke lig å føle hvordan kroppen reagerte på lydene. Etter alle disse årene. Nav net kjen tes varmt. Far gen var rød, og det brant på tun gen før det steg som en flam me fra lep pe ne. Marion, derimot, gled lyseblått over leppene, nesten grått. Blekt og kjø lig. Og opp løs te seg med det samme. Marion. Marianne. Jeg reis te meg og gikk over ter ras sen og ned trin nene til san den. Det tør re gres set på sand dy ne ne ras let i den sva ke bri sen. Jeg snud de meg og så på hu set mitt et øye blikk. Det ves le, panelkledde hu set var blitt en in te grert del av mitt fy sis ke jeg, og det var sjel den jeg 10

7 stu der te det be visst. Jeg tok et par skritt til ba ke og så på det der det sto i san den for an meg. Det var sand inne og sand ute. Det pla get meg ikke len ger, og det var len ge si den jeg had de gitt opp et hvert for søk på å hol de san den vekk fra gul ve ne. Jeg til brak te det mes te av ti den uten dørs, og jeg lik te tan ken på at gren sen mel lom inne og ute ble sta dig mer ut vis ket. Det var som om hu set og alt som var i det lang somt gikk i opp løs ning, og til slutt vil le bli ett med san den det var bygd på. Nå for ti den gikk jeg barbent over ters ke len uten å tør ke san den av føt te ne. Det had de tatt en god stund før jeg kom så langt. Jeg viss te at de fles te vil le sagt at hu set treng te et ma lings strøk. Men jeg lik te det som det var, slipt og pus set av vin den og sal tet fra ha vet. Det had de an tatt en myk, grå farge, nesten sølvaktig i enkelte belysninger, og plan ke ne kjen tes glat te og myke å ta på. «Strand tomt», had de det stått i bro sjy ren. Det var et salgs ar gu ment den gan gen. Ikke nå len ger, had de jeg mis tan ke om. Iall fall ikke når det gjaldt den ne stran den med lave, myke sand dy ner som så vidt steg opp over hav fla ten. Men ut sik ten var den sam me, selv føl ge lig. Umu lig å over se, selv et ter alle dis se årene. Det uendelige havet som umerkelig skiftet farge og ka rak ter fra det ene øye blik ket til det nes te. Ald ri likt, li ke vel all tid det sam me. Selv før noen be gyn te å snakke om drivhuseffekten og issmeltingen ved polene hadde sanddynene vært en skiftende, ustabil grunn å bygge et hus på. Oktoberstormene slukte ofte svære hau ger med sand og skyl te dem ut på ha vet. Jeg brydde meg ikke om usik ker hets fø lel sen. At sel ve min ek- 11

8 sistens var utrygg. At det innerst i underbevisstheten lå en vi ten om et lang somt sti gen de ti de vann som en dag vil le rive grun nen vekk un der hu set mitt og svei pe det med seg ut på ha vet. El ler om kjem pe bøl gen som vil le løf te det opp med et brått, tord nen de brak. Det var det sce na rio et jeg lik te best. Og jeg skul le la det skje. Jeg had de over be vist meg selv om at jeg var klar. Men inn til den da gen kom vil le jeg bli der jeg var. Jeg gikk tur langs stran den hver mor gen. Den før s- te ti den et ter at jeg kom til ba ke og slo meg ned her, had de jeg be gynt med dis se tu re ne for å få en viss struk tur på til væ rel sen. El ler kan skje for å ha noe å klam re meg til. Men med ti den had de de halv hjer tede, pliktskyldige turene fått mål og mening, nesten blitt en del av ar bei det mitt. Om man kun ne kal le det det. Det var på morgenturene jeg san ket ma te ria le. Driv ved. Stei ner og skjell. Nøt ter og frø. Fjær og ben. Ting som hver på sin måte var blitt po lert av ha vet og kjentes silkeglatte å ta på. I begynnelsen hadde det ikke lig get noen be visst tan ke bak inn sam lin gen. Jeg kun ne sen de et fra væ ren de blikk mot et styk ke drivved som fløt i det hvi te skum met et ter en bøl ge som trakk seg til ba ke, bøye meg og pluk ke det opp. Hol de det i hån den mens jeg gikk vi de re. El ler en stein, som all tid så mer far ge rik ut når den lå i den våte san den enn når den tør ket i hån den min. Men myk all tid. Be ro li gen de. Så be gyn te jeg å ta med meg kurv, og etter hvert sam let jeg mer sy ste ma tisk. Tu re ne mine var ikke lenger de samme, selvfølgelig. Ikke spaserturer lenger, men ekspedisjoner. Jaktturer. De opptok mye av ti den og tan ke ne mine. 12

9 De kal te meg «kunst ne ren». Og de kal te meg «le gen». El ler bare «hun der» el ler «den uten land ske da men». De gjor de det klart at jeg på et vis ikke var en av dem. For dem had de jeg ikke noe navn, bare en be teg nel se. Men det var et snilt, lite sam funn. Lite for døm mende, for det mes te. Kan skje det rett og slett ikke spil te noen rol le for dem. Du kun ne til en viss grad være den du øns ke å være. Det var som om ste det til trakk seg en bestemt type mennesker. Rause og tolerante. Ikke alle, selv føl ge lig, det fan tes and re ty per også. Som alle and re ste der. Folk som hel ler vil le ta enn gi. Men stort sett var det skik ke li ge men nes ker med en na tur gitt tilbøye lig het til å la and re være i fred. Jeg had de tenkt over det te med å gi og ta. Jeg hadde kom met til at det fan tes to slags men nes ker: De som skap te og pro du ser te, og de som lev de av and re men nes kers ar beid. Ikke bare ma te ri elt sett, og ikke bare her i mine nær mes te om gi vel ser. I mind re grad her enn and re ste der, kan skje. Nei ge ne relt sett og over alt. Jeg var ikke en gang sik ker på om det ene var bed re enn det and re. Kan skje beg ge ty pe ne til en viss grad var nød ven di ge. Men mer ke lig nok fore kom det meg at de sist nevn te de som tok på et el ler an net vis had de fått over ta ket. Det var som om be løn ningen ble større for de som administrerte resultatene av and res ar beid, enn for de som skap te noe. Det kun ne da ikke ha vært slik be stan dig. Jeg lur te på når vektskå len had de tip pet over, og om den vil le tip pe til ba ke igjen. Der satt jeg med føt te ne i san den og prøv de, dumt nok, å late som om jeg sto uten for el ler kan skje til og 13

10 med høyt he vet over alt sam men. At om ver de nen ikke kun ne nå meg el ler ha noen inn virk ning på li vet mitt. Men om ver de nen var en rea li tet det ikke var mu lig å slip pe vekk fra. Og jeg var en del av den i kraft av min fy sis ke ek si stens. Det avsideliggende ste det hvor jeg ek si ster te var knyt tet til res ten av ver den på må ter jeg ikke kun ne på vir ke. Jeg kun ne over se ver den så mye jeg vil le, men li ke vel var den der, og kom fort satt til å på vir ke meg og mitt lil le nær mil jø uan sett hva jeg mente eller gjorde. Bak hu set lå den ves le ha gen min. Et for pre ten siøst ord, kan skje, for den lil le flek ken med sand jord der jeg dyr ket to ma ter, sa lat, løk og ur ter. Og der sitrontreet mitt bodde forkrøplet av den evinnelige vinden, men likevel bugnende av skurvete frukt. Treet må ha vært vel dig gam melt, eld re enn hu set. Sik kert eld re enn meg også. Den lave, knud re te stam men var tykk ved ro ten og full av arr der grener var blitt skå ret vekk. Ved si den av sto et gra pe frukt tre og en feijoa, men de var ny kom me re, sit ron tre ets nye ven ner. I begyn nel sen had de jeg lurt på om jeg skul le set te po te ter og plan te kumara og bli mer selv ber gen de. Men en vir ke lig hage stil te stør re krav, og jeg lik te ikke tanken på de be grens nin ge ne de vil le leg ge på meg. Som det var nå, kun ne jeg la ha gen greie seg selv i uke vis uten at det skjedde noe særlig. Tomatplantene måtte vannes, selvfølgelig, men selv de var forbausende seigli ve de, det had de jeg opp da get en gang jeg had de vært nødt til å over la te dem til seg selv i noen da ger. Bort sett fra ha gen og kat ten had de jeg svært li ten om gang med and re. Jeg traff So phie av og til, men 14

11 ikke så ofte nå len ger. For ut set nin gen for at vi bestem te oss for å dri ve le ge prak sis sam men had de alltid vært at den av oss som ikke var på vakt, skul le ha helt fri. Hun var mye yng re enn meg og had de tre små barn. Vi had de dre vet prak si sen sam men i mange år, og det had de fun gert bra. Jeg lik te ar bei det, og kan skje den so sia le si den ved det, kon tak ten med pa si en te ne, var blitt en er stat ning for mitt stort sett mang len de pri vat liv. Men så en dag be stem te jeg meg for å slut te å prak ti se re. Bru ke mer tid på min krea tive virk som het. Vi gikk bort fra den tid li ge re ord ningen, men jeg ble til kalt som vi kar fra tid til an nen. Nå for ti den sjeld ne re og sjeld ne re, vir ket det som. Li vet mitt ble en som me re på den må ten, men ri ke re også. Jeg had de svært lite sam vær med and re men nes ker, men nøt fø lel sen av fri het. Jeg had de for met li vet mitt slik jeg vil le ha det, og det føl tes som en til væ rel se jeg kun ne tri ves med til mine da gers ende. Men det had de ikke gått helt som be reg net. Den nær mes te na bo en min var en bon de som holdt til på åsen tvers over vei en. Geor ge Bren del. Jeg viss te ikke mye om ham, men had de all tid vært klar over at han, i lik het med meg, ikke var der fra ste det. Han snak ket med en svak ak sent som bare var hør bar av og til. Går den hans var av an se lig stør rel se, men han holdt ikke and re hus dyr enn en flokk sau er. De skil te seg også ut, i lik het med Geor ge og meg de pas set ikke helt inn i om gi vel se ne. For det før s te hør te ikke sau er na tur lig hjem me i den ne de len av lan det. Dessuten var Geor ges sau er små og had de svar te ben. Jeg had de bare sett sli ke sau er ett an net sted på klo den 15

12 på Got land i Øs ter sjø en. Hvor Geor ge had de fått sau ene sine fra, var et mys te ri um. De gres set un der oliventrærne hans nok en raritet, siden ingen andre dyr ket oli ven her. I lik het med sin eier had de sau ene lang somt er ver vet seg rett til å være her, ikke som skikkelige innfødte, men som en merkverdighet som ble tolerert. Det var visst nok én grunn til Geor ges mang len de fer dig he ter som bon de: Han had de pen ger. Jeg aner ikke hvor dan ide en had de opp stått, men nå vir ket det som om det var den alminnelige oppfatning: George Bren del var en elen dig bon de for di han had de pen ger. Han had de bodd her mye len ger enn jeg, og had de i åre nes løp vun net en slags re spekt, om ikke som bonde, så som men nes ke. Han var ak tiv i lo kal sam fun net og medlem av kommunestyret. Jeg had de vært på går den hans, men ald ri inne i hu set. Jeg trod de ikke han had de fa mi lie, men jeg viss te ikke egent lig noe om pri vat li vet hans. Han sa ofte at han be und ret kunst ver ke ne mine, og når han kjøp te et av dem, be tal te han med kjøtt, oli ven ol je eller tje nes ter. All tid for run de lig. Jeg så på det som velde dig het. El ler kan skje var det noe helt an net som jeg ikke had de lyst til å ana ly se re nær me re. Et ter hvert som vi lang somt var be gynt å bli litt bed re kjent med hver and re, hend te det at han ble stå en de litt len ger enn nød ven dig ved dø ren når han kom på be søk, som om det var noe han vil le si. Mer ke lig nok be kym ret det meg ikke, men jeg opp munt ret ham ikke hel ler. Jeg had de ald ri bedt ham inn. En gang i ti den vil le jeg ikke vært i stand til å ta imot ga ve ne hans. Og 16

13 iall fall ald ri latt ham drøye noe len ger enn nød ven dig ved dø ren. Men et ter som ti den gikk tok jeg imot alt han ga meg med takk nem lig het, ma te ri el le ting så vel som and re. Av og til kun ne jeg møte blik ket hans og hol de det fast en kort vel dig kort stund. Men jeg fikk ald ri noen åpen bar re ak sjon. Han tok ikke noe initiativ, gjorde ingenting. Ble bare stående ved døren, usikker og nølende. Det var et par and re na bo er som fra tid til an nen ga meg fisk og noen gan ger sjø kreps. Til og med østers og kam skjell. Jeg had de en mis tan ke om at de syn tes synd på meg og ikke trod de jeg var i stand til å greie meg på egen hånd. De had de sik kert rett. I mange år var hu set mitt bare et sted der jeg sov når jeg var fer dig med job ben. Og et mo nu ment over sor gen som slet så ubarm hjer tig i meg. Åre ne gled i hver andre som en tåke. Det var først et ter at jeg før tids pensjo ner te meg og be gyn te å kon sen tre re meg mer om kuns ten, at jeg for al vor be gyn te å bo i hu set. Men selv et ter så man ge år var jeg ikke ennå blitt en av dem en som med ret te kun ne gjø re hevd på ste det. I de res øyne var jeg frem de les en be sø ken de som skulle opp hol de meg der en be gren set tid. En de måt te se litt et ter. Og det pas set beg ge par ter bra.