SA MU EL BJØRK DET HEN GER EN EN GEL ALENE I SKOGEN

Transkript

1 SA MU EL BJØRK DET HEN GER EN EN GEL ALENE I SKOGEN

2 28. au gust 2006 kom en jen te til ver den ved fø deavdelingen på Ringerike sykehus på Hønefoss. Barnets mor, en tjuefem år gammel førskolelærer, Katarina Olsen, led av syk dom men he mo fi li, og døde un der fødselen. Jordmoren og noen av sykepleierne som hadde vært til stede, kom senere til å omtale jentebabyen som eksepsjonelt vakker. Hun ble beskrevet som stille og spe si elt vå ken, med et blikk som gjor de at de som arbeidet ved avdelingen, fikk et spesielt forhold til henne. Ved ankomst sykehuset hadde Katarina Olsen registrert far som ukjent. I da ge ne som fulg te, klar te le del sen ved Ringerike sykehus, i samarbeid med barnevernet i Ringerike kommune, å lokalisere barnets mormor, nå bo satt i Ber gen. Ikke klar over at dat te ren had de vært gra vid, kom hun til sy ke hu set, bare for å opp da ge at det nyfødte barnet hadde forsvunnet fra fødeavdelingen. I uke ne som fulg te, ble det igang satt en stor stilt leteaksjon ledet av Ringerike politikammer, uten resultat. To måneder senere ble en svensk sykepleier ved navn Joa chim Wick lund fun net død på hy be len sin i Hø ne foss sen trum. Han had de hengt seg. På gul vet under Wick lund ble det fun net et ma skin skre vet brev med teksten «Jeg beklager». Jentebarnet ble aldri funnet. 5

3 Lisa gikk til sko len. Tripp, tripp, tripp, det sa. I den nye kjo len. Trip pet hun så glad.

4 1 Walter Henriksen satt ved kjøkkenbordet og prøvde des pe rat å få i seg noe av fro kos ten hans kone had de satt frem. Egg og ba con. Sild, spe ke pøl se og ny bakt brød. En kopp te bryg get av ur ter fra egen hage, den hun hadde øns ket seg sånn at de had de kjøpt det te hu set, langt uten for sen trum av Oslo, med Øst mar ka som nær mes te nabo. Slik at de kun ne dyr ke de sun ne in ter es ser. Gå tur i sko gen. Ha en li ten grønn sak hage. Pluk ke bær og sopp, og ikke minst la hun den få leve frie re, en coc ker spa ni el som Wal ter Hen rik sen ikke tål te sy net av, men han els ket sin kone, og der for had de han gått med på alt det te, flyt te ut av byen, leve nær me re na tu ren, og selv om det ikke ble sagt høyt, len ger unna pu be ne og barene, og de dårlige kompisene han hadde hengt med de siste årene. Han svel get en bit av brød ski va med sild, og kjem pet hardt mot krop pen, som bare vil le kas te den rett opp igjen. Han tok en stor slurk ap pel sin juice, og for søk te så godt han kun ne å smi le, selv om ho det hans ver ket som om noen had de slått ham med en ham mer. Fir ma fes ten han had de vært på kvel den i for vei en, had de ikke gått som plan lagt, han had de ikke klart å hol de seg unna spri ten den ne gan gen hel ler. Fri bar, og nå had de det vært len ge si den, og had de han ikke blitt årets sel ger? Di plom og ros fra sje fen, og klapp på skul de ren, og fine, nesten flørtende blikk fra flere av damene på kontoret, 11

5 så hvor for ikke bare en li ten en, en su per tynn gin og tonic, mas se to nic og bit te litt gin, det kun ne da vel ikke skade? «Så hvor dan gikk det i går?» sa hans kone, og skrudde på radioen. Nyhetene surret i bakgrunnen mens Walter forsøkte å lese an sik tet hen nes. Hu mø ret. Om hun li ke vel hadde vært vå ken da han falt i seng på mor gen kvis ten, når viss te han ikke, men sent had de det blitt, alt for sent, han hus ket så vidt å ha tatt av seg klær ne, et vagt minne av at hun sov, at han had de tenkt heldigvis, før han had de be svimt på den alt for har de mad ras sen hun hadde in si stert på at de skul le kjø pe for di hun had de hatt så pro ble mer med ryg gen i det sis te. Wal ter kjem pet ned en li ten bit sild til mens han studer te hen ne. Han kjen te hen ne godt. De had de vært gift i fem ten år, fak tisk seks ten til som me ren, og han la til et lite men talt no tat ba kerst i det ham ren de ho det, kjøpe en fin pre sang den ne gan gen, huske dagen og kjø pe noe fint, kan skje et smyk ke, kan skje noe å ha på veggen, kan skje til og med en sofa, jo en sofa skul le det bli, ikke noe bil lig fra Skei dar el ler IKEA, en or dent lig sofa den ne gan gen, fra en av de dyre bu tik ke ne, en sofa med navn, et mer ke, så hun kun ne ha noe å snak ke om til na bo ene, vise frem stolt, se hva man nen min har kjøpt, han er ikke så ille som alle tror. «Ikke bra,» sa hans kone, og skjen ket seg enda en kopp te, og et lite se kund trod de Wal ter at det gjaldt ham, han kjen te en iling ned gjen nom rygg ra den, at hun had de opp da get ugjer nin gen li ke vel, men det var ikke det, det var hel dig vis bare ny he te ne. En bjørn had de drept en sau. En po li ti ker had de gitt stats mid ler til en nær venn. Alt det sam me, in gen ting nytt. Wal ter krem tet lett, tør ket seg rundt mun nen med ser vi et ten og strøk seg over magen, lot som han had de nytt mål ti det og var mett. 12

6 «Tenk te kan skje jeg skul le luf te Lady?» mum let han med det han hå pet kom frem som et smil. «Å ja, så fint, da,» nik ket hans kone, litt over ras ket, for selv om det ikke ble nevnt så ofte, var hun vel dig klar over at han egent lig ikke lik te den tre år gam le tis pa, Lady, opp kalt et ter coc ker spa nie len i den Dis neyfil men, den hvor de to hun de ne mø tes til et kyss med samme spagetti i munnen. «Kan skje du tar hen ne litt len ger enn bare rundt huset denne gangen?» Igjen let te han et ter den ne litt pas sivaggressive tonen hun ofte bruk te når hun var mis for nøyd med ham, smi let som da ikke var et smil, men noe helt an net, men han så ikke noe til det, hun vir ket for nøyd, had de ikke mer ket noe. Han had de klart seg bra, hel dig vis. Og nå, lo vet han seg selv, ble det ikke mer. Sunt liv fra nå av. Han skul le slut te nå. Han send te en li ten tan ke til flas ka han had de gjemt bak ma lings span ne ne i skju let, det ville gjort godt, en li ten slurk bare for å roe ner ve ne, men nei, han skul le ikke det. Han skul le tøm me den ut, det var det han skul le, kas te hele flas ka, og ald ri kjø pe fle re. Og ikke fle re fir ma fes ter. Nytt liv fra i dag av. «Nei, tenk te å ta hen ne opp i Ma ri da len, kan skje gå stien ned mot Dausjøen.» «Men det er jo per fekt,» smil te hans kone. «Ja, ikke sant? Man ge and re som luf ter hun de ne der, så får hun hil se på noen av dem, det li ker hun så godt.» «Det gjør hun ab so lutt, gjør du ikke det, ja gjør du ikke det, jo da det gjør du, ja det gjør du det så.» Hun strøk hun den over ho det, ga hen ne et kyss på pan na, og klød de hen ne bak øret. «Du og pap pa en din ta en tur, vettu, ja det blir så fint så, ja det blir det, blir ikke det fint, jo det blir så fint for la dy bas sen, lil le bas sen min, er du bas sen min?» 13

7 Sil da var på vei til ba ke opp i mun nen til Wal ter, han kjen te den kval me fis ken nes ten oppe bak drø ve len, så han unn skyld te seg så godt han kun ne, tak ket eks tra pent for ma ten, og kjem pet seg ut på trap pa et ter litt luft. Han ten te en si ga rett og så ut over jor de ne. Han forsøkte å rekapitulere kvelden i forveien. Hvor mange drinker had de det blitt? Had de han dan set litt for tett med Wenche, resepsjonisten med de lyse krøllene, kjolen med den dype ut ring nin gen, had de han? De to? Der inne på ko pi rom met? Nei da. Han ris tet tan ken bort, og kas tet sigaretten på grusen. Ombestemte seg fort, plukket den opp igjen, og la den i bloms ter pot ta, som jo var as kebegeret. Alle dis se snei pe ne over alt. Det var ikke pent. Og røy king var en jo uva ne. Han skul le slut te med det også, han be stem te seg der og da. Fra i dag. Det te var den siste sigaretten. Den absolutt siste. Og flaska i skjulet. Tu ren opp Ma ri da len gikk som den plei de når han en sjel den gang var ute med hun den. Wal ter Hen rik sen had de ald ri likt hun der, han viss te in gen ting om hun der, had de det vært opp til ham, kun ne hun der vært ut ryddet fra ver den. De lan ge tun ge ne, de dum me øy ne ne som stir ret på ham, og ikke minst den ne fornedrelsen i å måtte pluk ke opp drit ten. Han, en mann, et vok sent mennes ke, på kne på vei en mens han for søk te å få de il le lukten de eks kre men te ne inn i den lil le svar te po sen, en pose han måt te knyt te sam men, og så bære, ikke bare måt te han pluk ke av fø rin gen opp fra bak ken, han måt te bære den også, ikke kas te den hvor som helst, nei han måt te bære den så alle kun ne se det, til han fant en pas sen de søp pel kas se, ikke man ge av dem her ute hel ler. Han kjente en vok sen de ir ri ta sjon mot den dum me bik kja som dro i bån det og vil le at han skul le gå for te re. El ler ven te. El ler gå en an nen ret ning enn Wal ter vil le. En de lig var han oppe ved sti en ned mot Dau sjø en. Her kun ne han i hvert fall slip pe hun den løs. Han sat te 14

8 seg på knær ne, for søk te å stry ke hun den litt på ho det, være litt venn lig, mens han løs net bån det. «Sånn, nå kan du løpe litt, vettu.» Hun den så på ham med dum me øyne, og stakk tunga ut. Wal ter ten te en ny si ga rett, og føl te et lite øyeblikk noe som nes ten kun ne være kjær lig het, over for den lil le tis pa. Det var da ikke hun dens feil. Hun den var OK, den. Ho de pi nen var litt på vei bort også, den fris ke luf ta gjor de godt. Han skul le like hun den fra nå av. Å, så flink en hund. Fak tisk litt ko se lig, det te, rus le litt sam men i sko gen. De var nes ten ven ner nå, og så flink hun var til å ad ly de, ja da, flin ke hun den. Ikke noe bånd, og li ke vel gikk hun der ro lig sam men med ham bortover stien. I sam me øye blikk sat te coc ker spa nie len i et byks, for lot sti en og sat te av går de inn gjen nom sko gen. Hel ve te. «Lady!» Han ble stå en de på sti en og rope litt, men nyt te løst. Han kas tet si ga ret ten, og be gyn te å krav le seg opp skråningen i retning der hunden hadde forsvunnet. Jævla kratt og grei ner og stei ner og stub ber, og ikke had de han tatt på seg støv ler hel ler, bare van li ge sko. Den lille venn lig he ten han for noen se kun der si den had de følt for bik kja, ble er stat tet av et hat igjen, det hel ve tes jævla dy ret, han skul le tatt med seg flas ka li ke vel, en li ten slurk bare, for å bli kvitt kval men, og den jæv la ho depinen, til ba ke for fullt nå. «Lady!» Noen hund re me ter len ger oppe ble han stå en de helt stil le. Hun den lå i en li ten lys ning, helt ro lig på bak ken. Og det var da han opp da get den lil le jen ta som hang i treet. Dinglende over bakken. Med skolesekken på ryggen. Og en lapp rundt hal sen: Jeg reiser alene. 15

9 Wal ter Hen rik sen falt ned på knær ne, og gjor de auto ma tisk noe han had de hatt lyst til helt si den han hadde våk net. Han kas tet opp på seg selv, og be gyn te å grå te.