23 AU G2016 MOTTATT. Klage på Stjørdal kommunes ileggelse av saksbehandlingsgebyr Solheimsskogen kommunens vedtak stadfestes ***

Transkript

1 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag MOTTATT 23 AU G2016 Noerhte-Troondelagen fylhkenalma Stjørdal kommune Postboks 133 / Stjørdal Var dato: Vår ref.: /8339 Arkivkode:421.3 Deres elato: Deres ref.: Klage på Stjørdal kommunes ileggelse av saksbehandlingsgebyr Solheimsskogen kommunens vedtak stadfestes Sammendrag Stjørdal kommune ila saksbehandlingsgeb yr for behandling av søknad om fradeling av eiendom. Dette ble påklaget av tiltakshaver. Kommunen fant ikke å ta klagen til følge og oversendte saken til Fylkesmannen for endelig klagebehandling. Fylkesmannen har ette r en konkret vurdering kommet til at kommunens vedtak stadfestes. Klagen tas ikke til følge. Fylkesmannens vedtak er endelig. *** Det vises til Stjørdal kommunes oversendelse av hvor ovennevnte klagesak ble oversendt Fylkesmannen for endelig klagebehandling. Fylkesmannens myndighet som klageinstans følger av plan- og bygningsloven (pbl.) 1-9 og delegering fra overordnet departement. Fylkesmannen beklager den lange saksbehancllingstiden. Sakens bakgrunn: Stjørdal kommune fattet vedtak om å avslå søknad om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel for fradeling av areal til fritidsbolig på eiendommen Solheimsskogen, gnr/bnr 204/6. Det ble samtidig gitt avslag på søknaden etter jordloven 1 og 12. I forbindelse med ovennevnte vedtak ble det utstedt krav om betaling. Fra brevet hitselles følgende- «Det ilegges et gebyr på kr 6436 jf kommunens gebyrregulativ punkt 4.1 og 5.0 og forskrift om gebyr for behandling av konsesjons- og delingssaker.» Tiltakshaver, Odd Malvin Moen, påklaget selve vedtaket og gebyrileggelsen i brev datert Fra klagen hitsettes følgende: «Vil også klage på vedtaket om gebyr. Undertegnede var ikke kjent med at det skal betales gebyr for både delingssak, gebyr for deling av eiendom og gebyr for disp. u/høring. Synes det er urimelig med så mange gebyr på en enkelt sak.» Postadresse' Besøksadresse: ' Telefon: Saksbehandler Postboks 2600 Statens hus Strandveien Ragnhild Torsdatter Grønvold 7734 Steinkter Orgrr.: fmntpost@fylkesmannen.no l fmnagr@tylkesmannen.no

2 Side 2 av 5 Stjørdal kommune behandlet klagen på saksbehandlingsgebyret i møte den , sak 197/15. Kommunen har vist til at det i veiledningen til skjema for søknad om deling framgår at det skal betales gebyr. Videre finner ikke kommunen at nivået på gebyr er urimelig. Kommunen fant ikke at klagen inneholdt opplysninger som ga grunnlag for å endre det opprinnelige vedtaket, og tok følgelig ikke klagen til følge. I oversendelse datert ble saken oversendt Fylkesmannen for endelig klagebehandling. Fylkesmannen bemerker Fylkesmannens kompetanse som klacieinstans Forvaltningsloven (NI.) 34 danner det rettslige utgangspunktet for Fylkesmannens kompetanse i klagesaker. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken, og kan også ta hensyn til nye omstendigheter. Fylkesmannen skal vurdere de synspunkter klageren kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av klageren. Der Fylkesmannen er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune skal det legges på vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Fylkesmannen kan stadfeste, oppheve eller fatte nytt vedtak i saken. Vurderinq Klager har anført at han ikke var kjent med at det skal betales gebyr for både delingssak, gebyr for deling av eiendom og for dispensasjonen. Klager synes det er unmelig med så mange gebyr på en enkelt sak Manglende opplysning om gebyr Forvaltningslovens 11 fastsetter kommunens veiledningsplikt. Fra bestemmelsen hitsettes følgende: «Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakornråde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet. Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter, skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om: gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende sakområde, og regler for saksbehandlingen særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatel. Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annel ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham

3 Side 3 av 5 Bestemmelsen fastslår at forvaltningsorganet har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde. Første ledd andre punktum angir formålet med veiledningsplikten, mens tredje punktum modererer i forhold til første punktum, idet omfanget av veiledningsplikten må tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet. Det må understrekes at et forvaltningsorgan ikke generelt kan avstå fra å yte veiledning under henvisning til denne bestemmelsen. Bestemmelsen har bare betydning for omfanget av den veiledningen forvaltningsorganet plikter å yte i det enkelte tilfellet. Etter andre ledd første punktum skal forvaltningsorganene av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Bestemmelsen hjemler imidlertid ikke plikt til å iverksette noen omfattende undersøkelse for å finne fram til en parts veiledningsbehov. Etter andre ledd andre punktum skal veiledning gis av eget filtak dersom sakens art eller en parts forhold gir grunn til det. Videre skal veiledning gis etter forespørsel fra en part. Andre punktum inneholder også nærmere bestemmelser om hva det skal gis veiledning om. Etter bokstav a skal det gis generell veiledning om gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på området. Dette omfatter både skrevne regler, og regler eller retningslinjer som er utviklet gjennom praksis. Etter bokstav b skal det gis veiledning om saksbehandlingsregler. Vurderingen i denne saken er om man kan si at veiledningen fra kommunen om gebyrregulativet og forskrift om gebyr for behandling av konsesjons- og delingssaker har vært mangelfull, eller om kommunen har gjort det som er påkrevd etter fvl. 11 vedrørende veiledning. Utgangspunktet er etter Fylkesmannens oppfatning at kommunens selvkostprinsipp og ileggelse av gebyrer ved søknadsbehandling er allment kjent. Kommunen er i utgangspunktet ikke forpliktet til en uoppfordret veiledning om dette ved mottak av hver enkelt bygge- eller delesøknad. Fylkesmannen vil likevel på generelt grunnlag ikke avskjære veiledningsplikten vedrørende dette helt. Det kan forekomme saker der det ut fra sakens karakter eller forhold ved parten kan tilsi at det bør gis slik veiledning. I Stjørdal kommunes skjema for søknad om deling/dispensasjon og rekvisisjon av oppmålingsforretning, som også er anvendt i angjeldende sak, framgår det av punkt 13 at det må fylles inn hvem faktura skal sendes til. Tiltakshaver har fylt ut dette feltet. Videre framgår det av kommunens veileder til søkere av dispensasjon at gebyr vil bli innkrevd for behandlingen av søknaden. Det må således legges til grunn at det var kjent for tiltakshaver at det ville bli krevd gebyr for søknaden. Det er antallet gebyr som ifølge tiltakshaver var ukjent. I kommunal- og regionaldepartementets uttalelse, sak 09/3008-2, datert , uttales det at: «Hvorvidt del er hensiktsmessig med ett eller to gebyrer for saker som for eksempel gjelder dispensasjon og deling vil være opp til kommunen å vurdere». At kommunen har delt opp gebyret slik at ilegges et særskilt for dispensasjonssøknaden og et for delingssøknaden er således kun ut i fra

4 Side 4 av 5 hensiktsmessighet. Kommunen kunne teoretisk sett kun ha hatt ett samlet gebyr for dispensasjons- og delingssaken. Fylkesmannen finner samlet sett at kommunens opplysning om at det ville bli utstedt gebyr, at antall gebyrer til dels er valgfritt for kommunen og at utgangspunktet er at kommunen tar gebyr for saksbehandling filsier at kommunen ikke har forsømt veiledningsplikten sin i angjeldende sak Gebyrenes slørrelse Klager har anført at det er urimelig med så mange gebyrer på en enkelt sak. Anførselen forstås dithen at det anmodes om frafallelse/nedjustering av de ilagte gebyrer. Kommunen har ilagt kr 3 786,- for delingssøknaden, kr 1 900,- for dispensasjonssøknaden og kr 750,- for behandlingen etter jordlova. Pbl gir kommunen hjemmel til å fastsette gebyr for behandling av søknad om tillatelse, utferdigelse av kart og attester, og for andre arbeid som det etter denne lov eller forskrift påhviler kommunen å utføre. Forutsetningen for å kunne kreve gebyr er at dette er fastsatt i forskrift vedtatt av kommunestyret, gebyrregulativet. Av gebyrregulativet må det framgå både hvilke tjenester som er belagt med gebyr, og hvordan gebyret for de ulike tjenestene skal beregnes. For så vidt gjelder det siste, må utgangspunktet tas i selvkostprinsippet som er nedfelt i bestemmelsen. Av gebyrregulativets punkt 11.1 går det fram at: «Enhetsleder areal har fullmakt til å redusere / øke eller frafalle gebyrene når særlige grunner foreligger, eller dersom gebyrene åpenbart er urimelige.» I forskrift om gebyr for behandling av konsesjons - og delingssaker følger det av 4 første ledd at: «Det organ som avgjør saken i første instans kan, når særlige grunner foreligger, helt eller delvis frita for gebyr». I henhold til forarbeidene, jf. Ot.prp.nr. 45 ( ) s. 358, innebærer prinsippet om selvkost at gebyret som ilegges ikke skal overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. Gebyrene skal fastsettes i forhold til arbeidsmengde, med det er ikke meningen at kommunen skal måtte beregne konkret hvor mange timers arbeid som medgår til å behandle den enkelte søknad. Det aksepteres en viss grad av standardisenng av gebyrsatsene med utgangspunkt i de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende sakstype, jf. særlig Høyesteretts avgjørelse i Rt s Kommunen har vurdert gebyrene dithen at de ikke er urimelige. Gebyrene er fastsatt for å dekke de gjennomsnittlige kostnadene som de ulike sakstypene medfører. Unntaksbestemmelsene i gebyrregulativets punkt 11.1 og forskriftens 4 er fastsatt som en slags «sikkerhetsventil» for de tilfeller gebyret opplagt blir feil i forhold til kostnaden for kommunen. Det er ikke nødvendig med individuell timeberegning i hver enkelt sak, og bestemmelsen åpner for en viss grad av standardisering av gebyrsatsene med utgangspunkt i de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende sakstype, se prp. 45 s Fylkesmannen har ikke funnet grunnlag for å be kommunen redegjøre for hvilke tallgrunnlag de har lagt til grunn for satsene sine i angjeldende sak.

5 Side 5 av 5 Det omsøkte tiltaket krever behandling etter to adskilte lovverk. Dette krever mer arbeid og påvirker følgelig gebyrsummen. Gebyrsatsene kommunen opererer med framstår ikke som unmefige høye og de awiker ikke nevneverdig sett opp mot sammenlignbare kommuner. På bakgrunn av ovennevnte finner ikke Fylkesmannen grunnlag for å karakterisere gebyrene som åpenbart unmelig. Videre finner vi ikke at det foreligger særlige grunner som taler for nedsettelse. Kommunens vedtak blir etter dette å stadfeste. *** På bakgrunn av ovennevnte fatter Fylkesrnannen følgende vedtak: Stjørdal kommunes vedtak av , sak 52/15, stadfestes. Klagen har ikke ført fram. Fylkesmannens vedtak er endelig, og kan ikke påklages videre i forvaltningen, jf. NI. 28. Med hilsen Hans Brailøs (e.f.) Ragnhild Torsdatler Grønvold Direktør Seniorrådgiver Kommunalavelehngen Kommunalavdelingen Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen underskrift Likelydende brev sendt til: Stjørdal kommune Postboks 133 / Stjørdal Odd Malvin Moen Dyvasåsen HELL