JUS124 0 Tingsrett Kandidat 104 Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status Forside Dokument Automatisk poengsum Levert 1 Oppgavetekst Skriveoppgave Manuell poengsum Levert JUS124 0 Tingsrett Emnekode JUS124 Vurderingsform JUS124 Starttidspunkt: 09.12.2015 08:00 Sluttidspunkt: 09.12.2015 14:00 Sensurfrist Ikke satt PDF opprettet 27.07.2016 16:15 Opprettet av 1dQ0TB xsunjv Antall sider 12 Oppgaver inkludert Ja Skriv ut automatisk rettede Ja 1
Seksjon 1 Forside UNIVERSITETET I BERGEN MASTERSTUDIET I RETTSVITENSKAP JUS124 TINGSRETT Onsdag 9. desember 2015 kl. 09.00-15.00 Oppgaveteksten er på 5 sider. Sensur faller tirsdag 19. januar 2016 og blir offentliggjort på Studentweb. Opplysninger om sensors trefftid og telefonnummer blir kunngjort i Mi side samme dag. JUS124 0 Tingsrett Page 2 av 12
1 OPPGAVE Oppgavetekst Se pdf-fil Fill in your answer here BESVARELSE Spm 1 Tvisten mellom Peder Ås og Statens Vegvesen reiser flere problemstillinger som i det følgende vil behandles separat. Det første spørsmålet er om Peder har eiendomsrett i sjøen og i området for planlagt tunell med tilhørende anlegg. Spørsmålet om eiendomsrett ut i sjø løses på bakgrunn av ulovfestet rett. Rettspraksis har helt siden slutten av 1800tallet lagt til grunn at den som har eiendomsrett ut til sjøen, også har eiendomsrett ett stykke utover i sjøen. I dommen om Florø havn ble det videre uttalt at eiendomsgrensen i utgangspunktet går ved marbakken, altså der bunnen faller relativt raskt. Dersom marbakken ikke kan påvises, går eiendomsgrensen der det er to meters dybde. Vegvesenet anfører derimot at området er utenfor eiendomsrett på grunn av at det faller bratt ned mot sjøen til tre meters dybde. I Spellsunddommen kom Høyesterett til at der det er brådjupt inne ved land, har ikke grunneier eiendomsrett. I sundet var dybden på 3-7 meter, og førstvoterende uttalte videre at grunneierne hadde tilstrekkelig vern via strandretten og naborettslige regler. Også i foreliggende sak faller det bratt ned til 3 meters dybde. Dersom en følger regelen i spellsunddommen har Peder Ås som utgangspunkt ikke eiendomsrett ut i sjøen. Dommen har imidlertid blitt sterkt kritisert, og flere teoretikere, blant annet Baldersheim, har tatt til ordet for at dette neppe kan være gjeldende rett på området. JUS124 0 Tingsrett Page 3 av 12
Førstvoterende uttaler at det ikke er rettskildemessig grunnlag for å gi grunneieren eiendomsrett ut i sjøen ved brådyp. Det blir imidlertid ikke begrunnet hvorvidt det finnes rettskildemessig grunnlag for å ikke gi grunneier eiendomsrett ut i sjø ved brådyp. Spøsmålet er derfor om det er rettskildemessig grunnlag for å fravike regelen i Spellsunddommen om at det ikke er eiendomsrett der det er brådypt inne ved land. Høyesterett har siden slutten av 1800tallet funnet det rimelig at gruneieren også eier et stykke ut i sjøen. Området kunne i visse tilfeller være det mest verdifulle på eiendommen, og det var derfor rimeilg at han skulle ha eksklusive retter også her. Grunnen til at marbakkeregelen oppsto var at det var her det var påregnelig at grunneieren ville kunne benytte seg av de ressurser som fantes. Også den subsidiære tometersregelen ble utviklet gjennom denne begrunnelsen. Også området i sjøen der det er brådypt kan være verdifullt for grunneieren. For eksempel kan grunneieren anlegge dyptvannskaier, og ny teknologisk utvikling gjør at det er lettere å utnytte seg av de ressursene som finnes ved tre meters dyp. Hensynene Høyesterett gjennomgående har benyttet for å fastlegge eiendomsrett ut i sjø taler altså for at regelen om at man ikke har eiendomsrett ved brådypt må fravikes. Videre la Høyesterett i spellsunddommen til grunn at grunneieren hadde tilstrekkelig vern via sin strandrett, eller naborettslige regler. Det var derfor ikke nødvendig med eiendomsrett for å sikre deres rettigheter. Strandretten er en rett til å uforstyrret kunne utnytte de fordeler som følger av å grense til sjøen. Tilflottsretten ligger i kjernen av strandretten, men også blant annet utfyllingsretten er til dels beskyttet. En kan derfor ha vern selv uten eiendomsrett, noe som taler for at det ikke bør være eiendomsrett der det er brådypt. Derimot ble det i Florø Havn-dommen uttalt at utfyllingsretten kun er ekspropriasjonsrettslig vernet så langt man ville fått tillatelse til å utfylle. I tilegg er strandretten, i motsetning til eiendomsretten, positivt avgrenset og grunneieren kan således ikke hindre andre i å bruke området. Grunneieren er derfor ikke vernet på samme måte som ved eiendomsrett. Dette trekker i den retning av at grunneier likevel må kunne eie et stykke ut selv der det er 3 meter dypt ved land. Videre kan dommen kritiseres også fordi det å gjøre et område åpent for okkupasjon harmonerer dårlig med byggeforbudet i strandsonen jf. pbl 1-8. Forbudet skal sikre allmenhetens tilgang til sjøområdet, da det blir sett på som særlig viktig for allmenheten jf. eksempelvis strandlovdommen. Ved å gjøre området åpent for okkupasjon, kan det bli vanskeligere å håndheve dette forbudet, da hver og en kan ta seg til rette. Også dette trekker i den retning av at man bør ha eiendomsrett ett stykke ut i sjøen. Flere teoretikere har også hevdet at det er rimelig med eiendomsrett ut i sjøen av den hensikt å værne området. En naturlig konsekvens av at man har eiendomsrett er at man også tar vare på det, og ønsker å bevare det for de kommende generasjoner. Et slikt eierforhold er det ingen som har dersom området uten JUS124 0 Tingsrett Page 4 av 12
videre blir åpent for okkupasjon. Av hensynet til miljøet bør også grunneiere ha eiendomsrett et stykke utover i sjøen selv der det er brådypt. På den andre siden er vil det å skulle avgjøre hva som er rimelig avstand fra land i den konkrete sak være en vanskeligere rettsteknisk regel enn det å legge til grunn at det ikke er eiendomsrett der det er brådypt inne ved land. Regelen kan videre føre til flere tvister oppe for domstolene. Likevel kan også den prinsippale marbakkeregelen være tidkrevende å finne, og således vanskelig å håndtere i praksis. Man kan således ikke avvise en rimelighetsvurdering bare fordi den ville vært vanskelig og tidkrevende å håndtere. Videre er det vil også det å legge denne regelen til grunn framstå som lite rimelig for grunneier. Det å skulle behandles annerledes ved at det er 3 meter dybt contra 1 og 1/2 meter dypt, kan virke sterkt inngripende og krever derfor bedre begrunnelse enn det som ble gitt i spellsunddommen. Til tross for at spellsunddommen er klar i sin tale er dommen sterkt kritisert i juridisk teori. Den harmonerer dårlig med både hensynene bak eiendomsrett ut i sjø, særlig det økonomiske aspektet, og byggeforbudet langs 100meterssonen jf. pbl. 1-8. Også miljøhensyn og rimelighetshensyn taler for at regelen om ikke å ha eiendomsrett ved brådypt ikke kan legges til grunn. Det er rettskildemessig grunnlag for å fravike regelen i Spellsunddommen om at det ikke er eiendomsrett der det er brådypt inne ved land. Spørsmålet blir da hvor Peder Ås sin yttergrense i sjøen går. Peder anfører at grensen går 40 meter utenfor land, fordi fallet her er på 1/10 og at dette er tilstrekkelig markert til at det må regnes som marbakke.i rettspraksis er marbakken definert som der det går fra å være relativt langgrunt, til å bratt falle ned. Fallet ved 40 meter er således ikke tilstrekkelig bratt til at det kan anses som en marbakke. Peders anførsel om at eiendomsgrensen må gå her av den grunn kan således ikke tas til følge. Det er i juridisk teori lagt til grunn at man likevel må eie et rimelig stykke ut fra land. Ved vurderingen av hva som er rimelig avstand i denne konkrete sak, må man se hen til hensynene bak marbakkeregelen og den subsidiære tometersregelen. Som tidligere nevnt er reglene utviklet gjennom rettspraksis, og Høyessterett har særlig vektlagt hvor langt det er påregnelig at grunneier vil benytte seg av ressursene. JUS124 0 Tingsrett Page 5 av 12
Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å benytte seg av ressursene også ved tre meters dybde. Man er altså ikke avhengig av å nå til med hest, som var en av gunnene til at 2metersregelen var en rimelig regel da det fikk gjennomslag i Høyesterett. 40 meters avstand der dybden er 3 meter er således både et rimelig stykke fra land og det er mulig for grunneier å benytte seg av ressursen. Yttergrensen for Peders eiendom går således 40 meter fra land. Konklusjonen er at Peder har eiendomsrett i sjøen i området for planlagt tunel med tilhørende annlegg. Statens Vegvesen må derfor ekspropsiere området for å gjennomføre sin plan jf. pbl. 16-2. Forutsatt at Peder ikke har eiendomsrett drøftes det subsidiært om han har utfyllingsrett. Spørsmålet reguleres av ulovfestet rett, utviklet gjennom rettspraksis. Strandretten er definert som en rett til å uforstyrret kunne benytte seg av de fordeler som følger ved å grense ut i sjøen jf. Rugsunddommen. Av strandretter er tilflottsretten særlig beskyttelsesverdig, men i rettspraksis omfatter blant annet også bading og utfyllingsrett. Strandrettene går lengere ut enn yttergrensen, men grensen kan være ulik avhengig av hvilken strandrett det er tale om. Utfyllingsretten, som Peder anfører er krenket, gir grunneier rett til å utfylle området utenfor sin eiendomsgrense med for eksempel molo eller flytebrygger. Grunneieren blir da eier av utfyllngen. Peder har imidlertid enda ikke benyttet seg av sin utfyllingsrett. Spørsmålet er hvor langt Peder ved sin utfyllingsretten kan hindre andre i å benytte området. I rugdunddommen ble det lagt til grunn at utfyllingsretten går så langt man har aktuelle og påregnelige planer om utnyttelse innforfor rimelig tid. Saken gjaldt hvorvidt grunneieren kunne hindre utenforstående i å anlegge et oppdrettsanlegg utenfor eiendomsgrensen, men i sin sektor. Høyesrett fant at det ikke forelå påregnelige planer om at grunneieren ville utnytte området, og det hadde heller ikke noen fysisk forbindelse med land. I tillegg var fiskeoppdrettsanlegget en ny næring, og av større økonimisk interesse enn det strandrettene tradisjonelt vernet. Veivesenet anfører at det kun er bygging av Sjøfjordtunnellen som er påregnelig i området. Det har imidlertid vært det vært uklart om det faktisk ville komme en tunell i området eller ikke. Høyesterett uttalte i gardemodommen, som forøvrig gjaldt naborettslige spørsmål, at det ikke kunne være ventelig at hovedflyplassen ville komme i området før det ble faktisk vedtatt. Grunnen var at prosessen hadde vært svært langvarig, og at det var mye diskusjon rundt avgjørelsen. Også i foreliggende sak har prosessen vært lang, og det kunne derfor ikke anses som sannsynlig for Peder at han ikke ville ha mulighet til å legge ut flytebrygge før det faktisk ble vedtatt. Vegvesenet har brukt over 20 JUS124 0 Tingsrett Page 6 av 12
år, og de kan ikke ved dette legge bånd på grunneierens planlegging. I tillegg har Peder sagt klart i fra i planleggingsprosessen at han har planer om å benytte området. Dette trekker i den retning av at Peder kan ha påregnelige planer til tross for at det har vært planlagt ny vei, og vegvesenets anførsel kan således ikke tas i betraktning. I rugsunddommen ble det også vektlagt at det var en ny type virksomhet. Peders planer om å anlegge flytebrygger er imidlertid en typisk utnyttelse av utfyllingsretten, og det er også kun grunneier som kan benytte seg av den, siden man normalt er avhengig av tilknytning til landstedet. Dette trekker i den retning av at Peder har vern gjennom sin utfyllingsrett. På den andre siden er det sterke samfunnsinteresser som står på den andre siden. I vindmølledommen hevdet grunneiern at han kunne hindre naboen i å bygge vindmøller, både på grunn av at det krenket hans eiendomsrett og at tiltaket var "urimelig til (...) ulempe" for han jf. grannelova 2. Hva gjadt eiendomsgrensene i luften, uttalte førstvoterende at dette beror på et interessesynspunkt, og Høyesterett la også til grunn at man måtte tåle å få sine interesser krenket i større utstrekning når det gjalt samfunnsnyttige tiltak. Også denne sak beror vurderingen på en interesselære jf. Rugsunddommen. Videre må det, til tross for at det har vært mye uenigheter blandt innbyggerne i området, legges til grunn at også utbyggning av tunellen er et samfunnsgode. Dette trekker i den retning av at Peder må finne seg i at det utfylles i den sektor han enda ikke har benyttet seg av. I Florø Havn-dommen kom også Høyesterett til at utfyllingsretten ikke er vernet lenger enn dit man ville fått tillatelse til å utfylle. I foreliggende sak er området allerede regulert til dete formålet, og han ville derfor neppe fått tillatelse til å gjennomføre tiltak som strider mot utbyggingen av veien. Peder vil således ikke ha vern mot ubenyttet utfyllingsrett. Konklusjon på den subsidiære problemstillingen er at Peder ikke har utfyllingsrett i sjøen i det området for planlagt tunnel med tilhørende anlegg. Oppgave 2 Tvistens parter er Marte Kirkerud og Ole Vold, som henholdsvis eier gnr. 1 bnr 3 og gnr. 1 brn. 2. Oppgaven overordnede problemstilling er om Marte har eiendomsrett i sjø og krav på vern for tilflottsrett, bading og sjøutsikt. Marte hevder hun har eiendomsrett ut i sjøen, mens Ole mener det følger av stiftelsesgrunnlaget at han alle rettighetene til sjøområdet fortsatt er hans. Første spørsmål er om Marte har eiendomsrett ut i sjøen. JUS124 0 Tingsrett Page 7 av 12
Spørsmålet reguleres av ulovfestet rett som slår fast at alle har rett til å inngå avtaler på de premisser de vil. Videre følger det av avtalerettslige prinsipper at avtalen skal tolkes subjektivt, altså hva partene har ment. I foreliggende sak kan det ikke påvises en felles subjektiv forståelse av innholdet av avtalen. Det må derfor foretas en objektiv vurdering av jordskiftet av 1990. Høyesterett har i tillegg lagt til grunn at det skal klare holdepunkter til for at man ikke har eiendomsrett ut i sjøen, når man har eiendom som grenser til sjø. I jordskiftet har de tegnet opp grensene som går mellom 4 merkesteiner. Ingen av disse merkesteinene går ut i sjøen. Dette trekker i den retning av at det kun var landarealet som var omfattet. Videre står det at eiendommen er "avgrenset av sjøen i hele sin utstrekning." Marte oppfatter denne formuleringen som at hun også har eiendomsrett i sjø. Hennes subjektive oppfatning er imidlertid ikke avgjørende med mindre den er sammenfallende med Volds. "Avgrenset av" peker etter en naturlig forståelse på at eiendommen stopper ved sjøen. Dette trekker i den retning av at Marte ikke har eiendomsrett ut i sjøen. Det er på det rene at det følger en prensumsjon i rettspraksis for at ved uklare avtaler skal eiendomsretten følge med, med mindre det er klare holdepunkter for noe annet. Det er ikke noen særregel for hytter, og Volds anførsel kan således ikke tas til følge. I foreliggende sak tilsier både bruken av merkesteiner og ordlyden i jordskiftet at Marte ikke har eiendomsrett ut i sjøen. Avtalen er således tilstrekkelig klar til at det ikke er nødvendig å se hen til bakgrunnsretten. Marte har derfor ikke eiendomsrett ut i sjøen. Spørmålet er da om Marte likevel har krav på vern for tilflottsrett, bading og sjøutsikt. Hvorvidt de eventuelle rettene er krenket vurderes ikke. Det følger av rettspraksis at eier som grenser til sjøen, men som ikke har eiendomsrett, likevel har vern gjennom strandretten jf. Spellsunddommen. I rugsunddommen er det lagt til grunn at både tilflottsretten, bading og ulemper av estetisk karkater, herunder sjøutsikt, er omfattet av strandretten jf. Rugsunddommen. Videre er det i Tokeneskilendommen lagt til grunn at tilflottsretten bør vurderes etter strandretten, mens krenkede bademuligheter og ulemper av estetisk karakter heller bør vurderes etter naborettslige regler. JUS124 0 Tingsrett Page 8 av 12
I dommen om Oksval båthavn ble badeulemper derimot vurdert etter strandretten. Høyesterett la i den dommen særlig vekt på at eiendommen var ervervet nettopp for dette formålet. I juridisk teori er det derfor lagt til grunn at rettene som ligger i kjernen av strandretten, som tilflottsrett, bør vurderes etter det strandrettslige vern, tiltak som kommer fra landsiden heller bør vurderes etter de naborettslige regler. Marte har likevel krav på vern for tilflottsrett, bading og sjøutsikt etter henholdsvis strandretten og de naborettslige regler. Konklusjone på overordnet problemstilling er at Marte ikke har eiendomsrett i sjø, men krav på vern for tilflottsrett, bading og sjøutsikt. 3 Overordnet problemstilling er om den aktuelle ferdsel forbi hytten til Marte Kirkerud er i strid med friluftslovens regler. Marte anfører for det første at Vold ikke kan utnytte allemannsrett med kommersiell hensikt uten særlig avtale med henne. Høyesterett slo i 2014 i dommen om Hovden skisenter at friluftsloven også verner om ferdsel i kommersiell hensikt, så lenge selve ferdselen ikke er til "utilbørlig ulempe" eller allmenheten på andre nærmere anngitte vilkår ikke kan ferdes der. I tillegg fremmes friluftsliv for deltakerne på turen, og er således i tråd med lovens formål jf. friluftsloven 1. Martes prinsipale anførsel om at ferdselen ikke er tillatt da den skjer i kommersiell hensikt kan således ikke tas til følge. Marte anfører videre at de organiserte turene går over hennes innmark, og at de derfor ikke kan ferdes der. Hva som anses som "innmark" reguleres i friluftslovens 1a. Marte anfører for det første at området er "hustomt." En alminnelig forståelse av ordlyden tilsier at det er snakk om det nermeste området rundt huset, og at området på en eller annen måte er opparbeidet. I furumoadommen ble det lagt til grunn at begrepet hustomt måtte forstås som et avgrenset område, slik at ingen store områder kan anses som en hustomt. Videre er det lagt til grunn i rettspraksis at man må vurdere hvorvidt det er en hustomt ut fra de konkrete forhold på stedet. JUS124 0 Tingsrett Page 9 av 12
Vold anfører at det ikke kan være snakk om noen "hustomt" rundt en hytte. I hvalerdommen ble det imidlertid lagt til grunn at fritidsboliger er likestilte med permanente boliger. Hans anførsel kan således ikke tas til følge. Ferdselen skjer 2 meter fra husveggen, og altså det mer nærliggende området rundt huset. DEtte trekker i den retning av at ferdselen skjer på "hustomt." På den andre siden har hun ikke opparbeidet området, så området bærer ikke preg av å være hustomt. Det gir heller ingen oppfordring for allmennheten til å holde seg unna. Området kan således ikke anses som en "hustomt" jf. 1a. Til tross for at det ikke er opparbeidet, ligger området nært hytten og det er således klart at det er et "lignende område" som hustomt. Spørsmålet blir derfor om den aktuelle ferdsel er til "utilbørlig fortrengsel" for Marte. Ordlyden av "fortrengsel" peker etter en naturlig språklig forståelse på at grunneier må bli hindret i å benytte seg av området. Det er imidlertid lagt til grunn i kyststidommen at eieren ikke nødvendigvis må bli drevet bort, men at ferdselen er en sjenerende ulempe for han. Blant annet tomtens plassering og både allmenhetens og grunneiers aktuelle bruk vil være relevante momenter i vurderingen. En alminnelig forståelse av "utilbørlig" tilsier at det skal foretas en objektiv vurdering, og at ulempene må framstå som svært inngripende. Det er videre i kyststidommen uttalt at dette er en streng norm, og at selv åpenbare ulemper ikke vil være tilstrekkelige med mindre de også er vesentlige. Ulempene må således være betydelige for grunneieren. I Villa Yxneydommen ble det uttalt at i avveiningen mellom allmenhetens interesser og grunneiers interesser er det klart at avveiningen vil slå ut til fordel for allmenheten i større utstrekning i dag enn da friluftsloven ble vedtatt. Allemannsretten står således svært sterkt. Vurderingen skal etter rettspraksis ta utgangspunkt i den aktuelle bruk, både av de som ferdes, og også grunneiers normale bruk av eiendommen. Videre er det lagt til grunn at man skal vurdere belastningen ut fra at allmennheten opptrer "hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet " jf. 2(1) jf. 11(1). Ferdselen skjer kun to meter fra hytten, og er skjer i det området Marte pleier å bruke når hun soler seg. Det kan anses som svært sjenerende for henne at en rekke turister benytter kommer gående forbi. Dette trekker i den retning av av at ulempen er vesentlig for Marte. Videre anfører Marte at det må være en rekke andre steder i fjellet de kan gå, og at de ikke trenger å gå akkurat her. At det finnes alternative veier var en av grunnene til at Høyesterett i Kongsbakkedommen kom til JUS124 0 Tingsrett Page 10 av 12
at det var en saksbehandlingsfeil at kommunen krevde gjerdet som hindret ferdsel over grunneiers eiendom fjernet. Begrunnelsen var at området måtte anses som innmark jf. 1a, da ferdselen var til "utilbørlig ulempe". Avgjørende i saken synes å ha vært at almenheten hadde tilstrekkelig vern for allemannsretten ved at det var to like gode stier som også tok de ned til sjøområdet. Det som imidlertid skiller foreliggende sak fra saksforholdet i Kongsbakkedommen er at dette er den enkleste veien å komme seg til fjellet. At det foreligger andre alternative veier er derfor av mindre betydning. Marte kan heller ikke vise at det det finnes veier som er like gode. Dette trekker i den retning av at ferdselen likevel ikke nødvendigvis er utilbørlig til tross for at det finnes andre alternative ruter jf. også kyststidommen. Videre er veien over MArtes eiendom den enkleste. Det framgår av friluftslovens formålsbestemmelse at loven skal "fremme" blant annet trivselsskapende fritidsaktivitet, som de arrangerte turene klart er. Det er mulig at turene ville vært mindre attraktive dersom de måtte gått gjennom dårlig terreng for å komme seg til fjellet. En vanskelig tur ville videre neppe vært trivselsskapende. DEtte trekker i den retning av at ferdselen ikke er til utilbørlig ulempe for Marte. På den andre siden befinner vi oss i et fjellområde. I hvalerdommen ble det lagt til grunn at som følge av den store betydning strandsonen har fått, må grunneierene finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg i større utstrekning enn i de områder der allmenhetens behov for ferdsel er mindre. Det er på det rene at landet er bedre utstyrt med fjellområder enn strandsoner. Dette trekker i den retning av at det skal mindre til før ulempene etter ferdselen i denne sak blir til utilbørlig fortrengsel, enn i strandområdene der grunneieren på grunn av samfunnsutviklingen må være forberedt på å få almennheten tettere inn på seg. Likevel er utilbørlighetsnormen en streng norm. Den komersielle ferdselen utøves kun to ganger per uke, og det er kun ca 10 personer på hver gruppe. Dersom det forutsettes at de bruker samme sti både ned og opp til Nipafjellet, vil gruppen passere Marte fire ganger i uken. Marte har altså mulighet til å anslå når gruppen kommer, og det er fem hele dager i uken hun ikke trenger å være bekymret for sjenerende ulemper. Dette skiller seg sterkt fra blant annet saksforholdet i Furumoadommen, der ferdselen fra campingplassen var vedvarende og av relativt høy hyppighet hele sommerhalvåret. Dette trekker i den retning av at ferdelen heller ikke her kan anses for å være til "utilbørlig fortrengsel" slik at hun kan hindre ferdselen. Høyesterett annerkjente i kyststidommen at det er et relevant moment at presset på stien også sannsynligvis ville være størst de dagene grunneieren selv hadde størst behov for å utnytte sine arealer til å for eksempel sole seg. JUS124 0 Tingsrett Page 11 av 12
I foreliggende sak skjer turene kun på faste dager og er væruavhengig. Landet er heller ikke utstyrt med det beste sommerværet og det er derfor heller ikke sikkert at det vil bli noen reell konflikt mellom hennes soling og ferdselen. MArte anfører heller ikke at hun har ulemper som følge av ferdselen når det ikke er finvrsdager. Dersom finværsdagene skulle legge seg til onsdagen og søndagen, er det likevel lange tider på dagen Marte har mulighet til å benytte seg av eiendommen sin i fred. Også dette taler for at området ikke kan anses som innmark. Videre har Vold kun 5 campingvogner, og det vil derfor ikke i nærmeste framtid være aktuelt at det blir flere enn ti personer på turene. Dersom det viser seg at næringsvirksomheten ekspanderes, slik at ferdselen blir til enda større kan Marte også kreve området sperret jf. 16. Dette trekker således i den retning av at ferdselen ikke kan anses for å være en betydelig ulempe for Marte. Det klart at ferdselen 2 meter fra husveggen vil være sjenerende for Marte, særlig når hun ligger å soler seg. Likevel er det den enkleste veien, og ferdselen skjer under kontrollerte former kun to ganger per uke. DErsom det likevel viser seg at ferdselen blir større og til betydelig ulempe for Marte, kan hun også kreve området sperret jf. 16. I lys av uttalelsene i blant annet Villa Yxneydommen om allemannsretten sterke vern må vurderingen således slå ut til fordel for almenheten. Den aktuelle ferdsel er ikke til "utilbørlig fortrengsel" for Marte. Konklusjonen er at den aktuelle ferdselen forbi hytten til Marte ikke er i strid med friluftslovens regler. JUS124 0 Tingsrett Page 12 av 12