JUS122 ERSTATNINGSRETT

Transkript

1 BOKMÅL UNIVERSITETET I BERGEN MASTERSTUDIET I RETTSVITENSKAP JUS122 ERSTATNINGSRETT Torsdag 8. oktober 2015 kl Oppgaven består av 3 ark inkludert denne forsiden. Oppgaveteksten er fordelt på 4 sider. Sensur faller fredag 13. november, og blir offentliggjort på StudentWeb. Opplysninger om sensors trefftid og telefonnummer blir kunngjort i Mi Side. 1

2 Sommeren 2014 arrangerte Lillevik kommune ferieklubb for barn mellom 6 og 12 år i kommunen. Deltakelse kostet 1000 kroner for to uker, og Lillevik kommune reklamerte med at barna ville bli tatt med på ulike aktiviteter under ledelse av kyndig personale. Opplegget på ferieklubben varte fra 9-15 hver dag, og det ble arrangert fotballturnering, besøk på bondegård, besøk i badeland og lignende aktiviteter for barna. Totalt var det 17 barn som deltok på ferieklubben. De fleste av barna var mellom 6 og 10 år, men det var også noen deltakere på 11 og 12 år. Det var førskolelæreren Marte Ås som var ansvarlig for gjennomføringen av opplegget, og med seg hadde hun to assistenter som begge var under utdanning for å bli førskolelærer. Tidlig om morgenen onsdagen i den andre uken av ferieklubben fikk Marte telefon fra assistentene. Begge to hadde blitt syke i løpet av natten, og kunne ikke stille på jobb. Ferieklubben skulle ha badedag denne dagen, og Marte følte ikke at det var forsvarlig at hun alene skulle ha ansvaret for 17 barn som lekte i vannet. Samtidig visste Marte at mange av barna hadde gledet seg stort til badedagen, og hun ønsket virkelig ikke å skuffe barna. Siden det var midt på sommeren var det ikke mulig å skaffe vikarer på så kort varsel. Marte kom da til å tenke på at hun kunne spørre datteren sin, Kari på 17 år, om hun kunne steppe inn som vikar. Kari svarte umiddelbart ja, hun hadde uansett ikke noen planer denne dagen, og tenkte at å leke med barna på stranden kunne være en fin måte å tilbringe en varm sommerdag på. Marte tok kontakt med sin overordnede i kommunen for å forsikre seg om at det var greit å bruke Kari som vikar. Vedkommende ga klarsignal til at Kari kunne være med, selv om Kari verken hadde livredningskurs eller utdanning for jobben. At Marte hadde begge deler måtte være tilstrekkelig, mente han. Siden Kari måtte steppe inn på så kort varsel var det ikke tid til å ordne med ansettelseskontrakt, og det ble heller ikke avtalt noe om avlønning. Alle var imidlertid enige om at Kari skulle få lønn for jobben, og at de skulle ordne det praktiske senere samme dag. Barna satt stor pris på badedagen, og lekte, fisket og fanget krabber i vannkanten. Et av de eldste barna, Geir på tolv år, hadde tatt med seg en oppblåsbar gummibåt som han spurte om han og hans jevngamle kamerat, 2

3 Peder, kunne få ro en liten tur i. Marte sa at det var greit, men at de da måtte ha redningsvester på seg. I kaoset på morgenen hadde ikke Marte husket på å ta med redningsvester. Redningsvestene lå fortsatt hjemme hos henne, en knappe fem minutters kjøretur fra stranden. Siden Kari ikke hadde sertifikat, var det Marte som måtte kjøre hjem for å hente redningsvestene. Marte sa at Peder og Geir kunne pumpe opp gummibåten mens hun var borte, men at de ikke fikk lov til å sette den på vannet før hun var tilbake. Samtidig ba hun Kari om å følge ekstra godt med på barna. Kari svarte at det skulle hun selvsagt gjøre. Peder og Geir ble raskt ferdige med å pumpe opp gummibåten, og begynte å mase på Kari om å få lov til å sette den på vannet. Hun svarte bestemt at det fikk de ikke lov til, de måtte pent vente til Marte var tilbake. Peder og Geir slo seg tilsynelatende til ro med beskjeden, og fant isteden en ball de begynte å sparke fotball med i strandkanten. Samtidig ble Kari oppmerksom på at ett av de yngste barna, Lise på 6 år, lå et stykke lenger borte på stranden og gråt. Lise hadde snublet, og fått et stort skrubbsår på det ene kneet. Kari løp derfor bort for å trøste og plastre Lise. Det tok noen minutter før Lise roet seg, og Kari oppdaget da at både Peder, Geir og gummibåten var borte fra stranden. Hun så seg rundt, og oppdaget at gummibåten lå og fløt med bunnen opp et stykke ute i sjøen. Peder og Geir hadde sneket seg til å sette ut gummibåten mens Kari var opptatt med Lise. Uklart av hvilken grunn hadde gummibåten så gått rundt, med både Peder og Geir ombord. Kari løp ut i vannet, og la på svøm i retning gummibåten. Da hun kom frem så hun at både Peder og Geir hadde blitt hengende fast i et gammelt garn som satt fast på bunnen, og de kom seg derfor ikke til overflaten ved egen hjelp. Kari prøvde å få guttene løs, men hun hadde verken styrke eller svømmeferdigheter nok til å løsne dem fra garnet. Etter noen minutter kom Marte tilbake med redningsvestene, og så snart hun så hva som pågikk, stormet hun til for å hjelpe Kari. Kari og Marte fikk i fellesskap løs guttene, og fikk trukket dem inn på land. Kari varslet ambulanse, mens Marte satte i gang med hjerte- og 3

4 lungeredning. Så snart ambulansepersonalet kom til stedet og tok over livredningen varslet Marte foreldrene til henholdsvis Peder og Geir. Hun fortalte så rolig hun klarte at det hadde skjedd en ulykke, at det var alvorlig, og at de måtte komme til stranden så snart som mulig. Foreldrene til Geir jobbet langt unna, mens Lars, som var far til Peder jobbet bare noen minutter unna stranden. Han dro umiddelbart dit, og på veien hørte han lyden av en ambulanse med fulle sirener. Da Lars nærmet seg stranden så han først at Marte satt på en benk og holdt rundt Kari. Kari var åpenbart i sjokk. Lenger nede på stranden så han at ambulansepersonell var i ferd med å gi opp arbeidet med en liten gutt. De trakk seg bort, og la et teppe over gutten. Kari så dette, og så samtidig Lars nærme seg. Hun rev seg løs fra Marte, stormet mot Lars og ropte: «Herregud, han er død, han er død. Det er min feil, og han er død!» Lars antok umiddelbart at Peder hadde omkommet, og gikk inn i en sjokktilstand. Han registrerte ikke noe av det som skjedde videre, heller ikke at Marte ropte til ham at det ikke var Peder som var død. Hun prøvde å få ham til å forstå at det var Geir som lå på stranden. Peder hadde allerede blitt fraktet til sykehuset. Informasjonen gikk ikke inn hos Lars. Lars ble tatt hånd om av ambulansepersonalet, og ble fraktet til sykehuset hvor han etter noe tid kom til seg selv. Sykehuspersonalet informerte ham da på en rolig måte om at Peder hadde overlevd ulykken, men at han var alvorlig skadet. Peder ble påført en alvorlig hjerneskade som følge av ulykken, og det ble raskt klart at hjerneskaden innebar at han ville bli varig ufør. Lars, som var selvstendig næringsdrivende, ble sykemeldt i 6 måneder etter hendelsen. Sykemeldingen medførte at han led et tap på kroner som følge av at han måtte si fra seg alle arbeidsoppdrag i denne perioden. Lars og Peder fremmet erstatningskrav mot Lillevik kommune etter reglene i skadeserstatningsloven 2-1. Peder krevde erstatning for tap i fremtidig erverv, mens Lars krevde erstatning for tapte oppdrag som følge av sykemeldingen. Lillevik kommune motsatte seg begge kravene. De hevdet for det første at arbeidsgiveransvar ikke kunne bli aktuelt her, all den tid Kari ikke var formelt ansatt i kommunen. Uansett om Kari ble regnet som ansatt hevdet kommunen videre at Kari ikke hadde opptrådt 4

5 uaktsomt. Hun måtte kunne regne med at barn på 12 år fulgte de beskjeder de fikk av lederne på ferieklubben, mente de. Hva gjaldt Lars sin sykemelding, mente kommunen at følgene av sjokket han var utsatt for var noe Lars selv måtte bære risikoen for. Til sist hevdet kommunen at selv om ansvar skulle foreligge, så måtte erstatningsutbetalingen i begge relasjoner avkortes på grunn av Peders medvirkning. Partene var forøvrig enige om at Martes opptreden i seg selv ikke var å anse som uaktsom. Drøft og løs de prinsipale og subsidiære spørsmål oppgaven reiser. Bergen, 05. oktober 2015 Jan-Ove Færstad kursansvarlig 5