20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 71 BRUK AV MUSKULOKUTANE DREIELAPPER VED TARMKIRURGI. ERFARINGER VED DNR. Husby A, Wiig JN, Gullestad H-P, Giercksky K-E. Operativ avd., Det Norske Radiumhospital Bakgrunn: Dreielapper er aktuelt i tarmkirurgisk cancerbehandling dels for å få tilheling etter fjernelse av mye hud, dels for å fylle dødrom etter større reseksjoner i bekkenet, dels som interposisjon ved lukning av fistler og dels rekonstruksjon av vagina. Indikasjonene forsterkes etter strålebehandling som reduserer vevenes tilhelingsevne. Vi har retrospektivt gått gjennom vårt materiale på tarmcancer operert siden 1994. Materiale og metode: Pasienten diskuteres av tarmkirurg og plastikk kirurg. Etter cancerreseksjonen utfører plastikkirurgen dreielappen. 32 pasienter, 14 kvinner og 18 menn er opererte med denne teknikken. 12 pasienter hadde analcancer, 19 rectumcancer og 1 carsinoid i tynntarm. Hos 15 pasienter var canceren primær, hos 17 residiv. 29 pasienter hadde fått preoperativ bestråling. Canceroperasjonen som ble utført var hos 14 pasienter APR, 2 LFR, 14 residivekstirpasjon, en tynntarmsresekjon og hos en pasient lokal ekstirpasjon av tumor i rectum. 24 av dreielappene ble utført samtidig med canceroperasjonen, men senere hos 8 pasienter. Indikasjonene var store huddefekter i perineum hos 6 og på abdomen hos en, fylning av bekkenkavitet hos 18, neovagina hos 3, rectovaginalfistel i ubestrålt tarm hos 2 og fylning av infisert bekkensinus hos en. En pasient hadde en relativt overfladisk perianalcancer. Det er benyttet forskjellige lapptyper : EGM (forlenget gluteus maximuslapp) hos 17 - særlig i den første tiden, VRAM (vertical rectus abdominis muscle) hos 9 - særlig senere tid, Singapore flap fra perineum/ vulva hos 2 og 4 pasienter har andre lapper. Vi definerer tilheling av lappen som et sår uten behov for bandasjering eller annet stell. Tilhelet lapp med sinus / fistel under lappen som krever stell regnes som ikke-tilheling. Resultater: Det var ingen 30 dagers mortalitet, men en pasient døde før utskrivning fra sykehus. 12 av de 32 lappene var tilhelet innen 24 dager. Etter 4 måneder var det fortsatt 11 ikke-tilhelete sår, etter et halvt år 6, etter et år fortsatt en pasient uten tilheling. Fire pasienter døde uten tilhelet sår fra vel to til vel 6 måneder postoperativt. Det var ingen påfallende forskjell i ikke-tilheling etter EGM og VRAM. Komplikasjoner med dreielappen opptrådte hos 14 av 17 med EGM og 7 av 9 med VRAM. De vanligste komplikasjoner var partiell necrose i lappen, infeksjon og kombinasjon av disse. Hos en 80 åring gikk en EGM lapp i total necrose. Ellers var det heller ikke her noen påfallende forskjell mellom lapp-typene. Konklusjon : Omtrent halvparten av lappene hadde tilhelet innen vel 3 uker. Til tross for at en tredjedel av sårene ikke var tilhelet innen 4 måneder og en høy frekvens av komplikasjoner mener vi dreielapper har klart bruksområde innen tarmkirurgi særlig ved kombinert bestråling og kirurgi. Hos gamle pasienter med residiv av analcancer og strålesekvele kan mulighet for dreielappskirurgi være en forutsetning for at canceroperasjonen kan utføres.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 72 OPERASJON FOR SINUS PILONIDALIS SÅRINFEKSJONER, TILHELINGSTID, RESIDIV OG KOSMETISK RESULTAT En sammenligning av fire operasjonsmetoder T. Hølmebakk, A. Nesbakken Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Aker universitetssykehus HF Bakgrunn: Optimal operasjonsmetode for sinus pilonidalis er omdiskutert. Ved vår avdeling har operatøren valgt metode etter egen vurdering og preferanse. Pasientens oppfatning av det kosmetiske resultatet er dessuten lite kjent. Vi ønsket å sammenligne resultatene av de fire mest anvendte teknikkene. Materiale og metode: I fireårsperioden 1999 2002 ble 73 av de i alt 77 inngrepene utført som enten vid eksisjon og åpen tilheling (EÅ), spalting av sinus og åpen tilheling (SÅ), vid eksisjon og enkel lukning (EL), eller vid eksisjon og rombeplastikk. (EP). Ved retrospektiv journalgjennomgang og spørreskjema er sårinfeksjoner, tilhelingstid og residiv registrert. Pasientene har vurdert det kosmetiske resultat på VAS-skala. Resultater: Femtifem menn (75%) og 18 kvinner ble operert. Ni (12%) ble operert med EÅ, 16 (22%) med SÅ, 23 (32%) med EL og 25 (34%) med EP. Median oppfølgingstid var 25 (7-52) måneder. Foreløpig er 40 (55%) spørreskjemaer besvart. Sårinfeksjoner oppstod hos 20/48 (42%) av pasientene med primær lukning av såret. Det var ingen forskjell mellom de to metodene. Gruppen med sårinfeksjon hadde forlenget sårtilheling, median 47 mot 14 dager p<0,001). For EÅ, SÅ, EL og EP var median tilhelingstid hhv 77, 26, 21 og 18 dager. Sekstiåtte pasienter kunne evalueres for residiv. Det ble registrert 16 (24%) residiv, median 8 (3-51) måneder etter operasjonen. Observert/5 års aktuarisk residiverate var for de ulike operasjonsmetodene: EÅ 11%/14%, SÅ 57%/61%, EL 14%/16%, EP 17%/18%. I den samlede gruppen med vid eksisjon var residivraten 15%/17% mot 57%/61% i gruppen med spalting (p<0.01). Det kosmetiske resultatet etter EP skilte seg negativt ut, VAS-median 30 (0.100) mot median 70 (20-100) etter EL (p=0.02). Konklusjon: Pasientene er ikke randomisert og konklusjonene må være forsiktige. Inkomplett eksisjon av sinus synes å ha høy residivrate. Rombeplastikk gir sannsynligvis et dårligere kosmetisk resultat uten sikre fordeler fremfor de andre metodene.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 73 ENDOMETRIOSE I GASTROINTESTINAL TRACTUS. Per Espen Hovde Hansen Kir. avd. Gastroseksjonen Haugesund Sykehus Endometriose er årsaken til bekkensmerter (dysmenoré, dyspareuni) og infertilitet hos 5 10 % av kvinner i reproduktiv alder. Komplett helbredelse av endometriose er enda ikke mulig. Behandlingen har i hovedsak tre mål; Redusere smerter Øke muligheten for svangerskap Lengst mulig residivfritt intervall Ved minimal og mild endometriose eksisterer det ikke noen konsensus på behandling. En større canadisk studie anbefaler fjerning av synlig endometriose ved laparaskopi. Ved moderat og alvorlig endometriose assosiert infertilitet er konsensus i dag kombinert terapi (Kirurgi + GnRH analog) som første linje behandlingen. Man regner i dag med tre forskjellige former for endometriose. Disse tre formene har forskjellig patogenese Peritoneal endometriose Ovarial endometriose Endometriose i rektovaginal septum (Nodulær endometriose) Nodulær endometriose oppfører seg mye som myomknuter i uterus Nodulær endometriose responderer vanligvis dårligere på medikamentell behandling enn annen endometriose Denne finnes lite i litteraturen om andelen av nodulær endometriose. Nodulær endometriose er mindre vanlig i Nord Europa. Reich og Donnez beskriver i et materiale på 1125 pasienter den kirurgiske behandlingen av nodulær endometriose Nesten alle disse pasientene ble operert med laparaskopisk utdisseksjon av nodulært vev fra bakre vagina, rektum, bakre cervix og uterosacral ligamenter. Kun 21 pasienter ble operert med rektum reseksjon. Disse pasientene hadde stenose symptomer og/eller blødning og ble operert med laparatomi. Vi beskriver 2 pasienter med nodulær endometriose operert med laparatomi og rektum reseksjon ved vår avdeling.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 74 STENTING AV GASTRODUODENAL STENOSE C.F. Schou, A. Nesbakken, A.R. Rosseland, O.C. Lunde Gastrokirurgisk avd., Aker Universitetssykehus, Oslo Bakgrunn: Gastroduodenal stenose skyldes som regel malign sykdom og pasientene har begrenset levetid. Ved uttalte symptomer hos en pasient som ikke er (pre)terminal, er palliativ behandling med heving av stenosen indisert. Gastroenterostomi er beheftet med komplikasjoner og gir ikke alltid effekt. Utvikling av selvekspanderende metallstenter som kan introduseres gjennom fleksibelt endoskop representerer et alternativt behandlingstilbud. Materiale og metode: Problemstillingen belyses ved en kasuistikk, og teknikken ved plassering av stent demonstreres ved hjelp av videofilm. Før prosedyren må en nøyaktig kartlegging av stenosens etiologi, lokalisasjon og lengde utføres med tilgjengelige diagnostiske metoder. Prosedyren gjennomføres endoskopisk og under gjennomlysnings-kontroll. Et endoskop føres ned til stenosen og myk guidewire lirkes gjennom stenosen. Utenpå denne fører man ned kateter, setter røntgen-kontrast og kartlegger stenosen. En stivere guidewire kan erstatte den myke, hvoretter den sammenfoldede stent kan føres utenpå guidewiren gjennom endoskopets arbeidskanal. Korrekt plassering er essensielt, og det tilstrebes at stenten går 2 cm ovenfor og nedenfor stenosen. Dette sikres ved enkoskopisk og radiologisk kontroll, hvoretter stenten utløses. Resultater: En 73 år gammel mann som hadde hatt anorexi, vekttap samt mage- og ryggsmerter i et halvt år, fikk påvist cancer pancreatis. Etter utredning ble han vurdert som inoperabel. Han var icterisk og hadde ventrikkel-retensjon og kastet opp det meste av det han spiste og drakk. CT viste markert stenose i duodenum og av ductus choledochus. Det ble foretatt vellykket plassering av plaststent i choledochus og metallstent (type Wall enteral) gjennom duodenalstenosen. Pasienten kunne spise og drikke i løpet av få dager og icterus forsvant. Konklusjon: Endoskopisk stenting er et attraktivt alternativ for behandling av duodenal stenose hos skrøpelige pasienter. Metodens plass i forhold til andre behandlingsmetoder er enda ikke avklart. Avdelinger som tar teknikken i bruk må fortløpende evaluere sine resultater.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 75 KIRURGISK BEHANDLING AV ØSOFAGUSCANCER I NORGE 1993-2000 Jarle Norstein, Olaug Talleraas, Ling Yuan Hem Kreftregisteret Bakgrunn. Øsofaguscancer er en sjelden kreftform med dårlig prognose. I de senere år er det kommet en økning av andelen pasienter med adenocarcinomer. Nye palliative metoder i form av rørproteser i øsofagus er tilkommet i de senere år. For reseksjonspreparater er patologievalueringen analog med den som gjøres ved rectumcancer med hensyn til sirkumferensiell margin. Metode. Data er hentet ut fra Kreftregisterets database. Patologimeldinger er gransket med hensyn på beskrivelse av reseksjonsrender, særlig sirkumferensiell reseksjonsrand. Overlevelsesanalyser er gjort med Kaplan-Meier-metode. Multivariatanalyse er gjort med Cox regresjon. Resultater. I perioden 1993-2000 ble det meldt 1265 tilfeller av øsofaguscancer, 903 menn og 362 kvinner. Det ble i perioden gjort 214 reseksjoner uten makroskopisk gjenværende tumorvev, reseksjonsrate 17%. Reseksjonsraten viste tendens til nedgang i perioden. Operasjonene ble gjort ved 19 sykehus, i siste 4-årsperiode ved 14 sykehus. Operasjonsmortaliteten var 8,4 % innen 30 dager (11,6 % for kvinner, 7,6% for menn). Beregnet 5-årsoverlevelse var 20 %, 23 % for kvinner og 19 % for menn. For pasienter med mikroskopisk fri sirkumferensiell reseksjonsrand og frie endereseksjonsrender var 5- årsoverlevelsen 31 %. For pasienter med ikke frie render eller utilfredsstillende beskrevne reseksjonsrender var 5-årsoverlevelsen 6 % (p<0,0001). I multivariatanalysen var positiv eller utilfredsstillende beskrevet reseksjonsrand (RR = 2,1 p<0,001) og tumorinfiltrasjon i lymfeknuter (RR = 1,6 p<0,01) de eneste signifikante risikofaktorene. Konklusjon: Hvis det kan oppnås frie reseksjonsrender ved øsofagusreseksjon er prognosen vesentlig bedre enn om dette ikke kan oppnås. Det er avgjørende for den prognostiske vurderingen at patologen beskriver sirkumferensiell margin. Det synes som øsofaguskirurgi fortsatt er spredt på så mange sykehus at erfaringsgrunnlaget ved det enkelte sykehus blir sparsomt.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 76 VEDTAK OM Å UNNLATE EVENTUELL HJERTE-LUNGEREDNING I EN NORSK KIRURGISK AVDELING O Mjåland 1, PA Steen 2, J Dye 3 1 Gastrokirurgisk avd, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg, 2 Kirurgisk Divisjon, Anestesiavdelingen, Ullevål universitetssykehus, Oslo, 3 Universitetet i Oslo, Bakgrunn: Det er tidligere påpekt at det mangler klare retningslinjer for hjerte-lungeredning minus (HLR-) prosedyrer i norske sykehus. Statens helsetilsyn gav nylig ut et rundskriv med strenge krav til en slik prosedyre. Materiale og metode: Pasienter utskrevet fra en kirurgisk avdeling i tiden 1.3. 2001-31.5. 2001 med komplisert eller langtkommet kreft og/eller postoperativ liggetid på minimum ti dager. Pasientjournalen ble gjennomlest for all informasjon om HLR minus og/eller hjertestans. Resultater: 13 av 69 pasienter hadde notat om HLR minus i sin journal. For åtte av de 13 pasienter manglet journalnotat eller det var ukorrekt signert. Tre av de andre fem pasientene var selv med på diskusjonen, i to tilfeller var de pårørende med. Hjerte lunge redning ble ikke startet på noen av 14 pasienter som fikk hjertestans. De seks av disse som ikke hadde et vedtak om HLR minus, hadde alle langtkommet, inoperabel kreft eller alvorlig kronisk hjertelungesykdom. Det var ikke tegn til at vedtaket affiserte annen behandling eller pleie. Konklusjon: Avdelingen hadde en klar prosedyre for HLR minus, men den ble fulgt hos mindre enn halvparten av tilfellene.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 77 LANGTIDSRESULTATER ETTER GASTRIC BY-PASS OG GASTRIC BANDING FOR SYKELIG OVERVEKT. T. Løvig*, E. Carlsen, S. Olafsson, T. Digranes og J. Haffner**. Kir. avd. Ullevål Universitetssykehus HF, * Sosial- og helsedirektoratet, ** Kir. avd. Sykehuset Buskerud HF. Sykelig overvekt medfører økt morbiditet og mortalitet. Tilstanden er meget vanskelig å behandle konservativt, og det er utviklet mange kirurgiske operasjonsmetoder, de fleste med gode resultater etter 2-3 års oppfølging. Det er dessverre svært få undersøkelser av langtidsresultater etter operasjoner for sykelig overvekt (1). Vi har innhentet opplysninger om de pasientene som ble operert med gastric by-pass (GBP) (77 pasienter) og gastric banding (GB) (174 pasienter) ved Ullevål Sykehus i perioden fra 1979 til 1986. Resultatene etter 5 års oppfølging er tidligere publisert for GB pasientene (2). Materiale og metode: Det ble operert 77 pasienter ( 62 kvinner ) med GBP i perioden 1979-81, og det ble operert 174 pasienter (132 kvinner) med GB i perioden 1981-86. Alle journaler er gjennomgått, og alle gjenlevende pasienter som har latt seg oppspore via Folkeregisteret er oppringt og / eller tilskrevet for kartlegging av vekttap, komplikasjoner, reoperasjoner og grad av fornøydhet. Det gir en oppfølgingstid på 23-25 år for GBP,og en oppfølgingstid på 16-22 år for GB pasientene. I tillegg har vi tallet på døde som vi vil kartlegge dødsårsaken for gjennom Dødsregistret. Resultater: Vi har fått informasjon om 55 pasienter operert med GBP. Fjorten av disse er døde. De 41 som lever har hatt en vektreduksjon fra BMI 42.2 kg/m2 preoperativ til BMI 34.2 kg/m2 etter 23-25 år. Overvekt i prosent er nå 36.7 % mot 68.8 % preoperativt. (normalvekt < 25 kg/m2).av GBP var 53 % pasienter fornøyde. Vi har fått opplysninger om 129 pasienter operert med GB : 15 pasienter er døde, 47 pasienter har fått fjernet bandingen og 67 pasienter har fortsatt båndet inntakt. Disse 67 pasientene har hatt en vektreduksjon fra BMI 41.8 kg/m2 preoperativt til BMI 34.7 kg/m2 etter 16-22 år. Pasientenes overvekt er nå i gjennomsnitt 38.8 %, mot 67.3 % preoperativt. Bare 40 % av GB pasientene sier de er fornøyde. Bivirkningene og komplikasjonene etter de to operasjonene er noe forskjellige. Konklusjon: Selv om konservativ behandling av sykelig overvekt gir dårlige resultater, anbefaler vi ikke operativ behandling uten en grundig pasientinformasjon om komplikasjoner og langtidsresultater. Dersom man velger operativ behandling for sykelig overvekt, bør valget sannsynligvis være GBP. Det må tilrettelegges for en langtidsoppfølging i et team av kirurg, ernæringsfysiolog og psykiater / psykolog. 1. SMM-rapport 1/2003: Kirurgisk behandling av ekstrem fedme. 2. Løvig,T et al: Gastric banding for morbid obesity: five years follow-up.int J Obesity 1993,17,453-457.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 78 TROMBOLYSE AV AKUTT MESENTERIAL VENE TROMBOSE O. Villanger, B. Edwin, P. D. Line, Ø. Mathisen, H. J.Smith, G. Hafsahl,. Kirurgisk- og Radiologisk avdeling og Intervensjonssenteret, Rikshospitalet. Bakgrunn: Akutt mesenterial vene trombose er en vanskelig diagnose å stille og omtales gjerne som en stor imitator av andre abdominallidelser. Mortaliten varierer i forskjellige material fra 20-50 %. De som overlever har gjerne gjennomgått omfattende reseksjon av tynntarm med derav redusert livskvalitetet. Vi har prøvd ut en ny metode som alternativ til eksisterende behandling av mesenterial vene tromboser. Den er basert på erfaringene med trombolysebehandling innen karkirurgi. Metode: Det ble foretatt en vanlig diagnostisk angiografi med selektiv fremstilling av arteria mesenterica superior med venefase. Med kateter liggende i avgangen av a. mes. sup ble Actilyse- infusjon startet. Hensikten var å få en lokal trombolyse i fraførende vener. Materiale: Vi vil beskrive våre erfaringer med de to første pasientene. Pasientene ble behandlet vår- 2003. Pas 1: 66 år gammel kvinne som nylig var operert med innsetting av total protese ve kne og fikk uttalt dyp vene trombose hø legg og lår. Utviklet en sjelden komplikasjon til Heparinbehandling (HIT type 2) som ble instituert i forbindelse med dyp venetrombose. Tilstanden kalles Heparinindusert trombocytopeni og skyldes antistoffer rettet mot platefaktor 4 i kompleks med Heparin. Dette forårsaker plateaggresjon intravasalt med både venøse og arterielle tromber. Utviklet så raskt sterke abdominalsmerter hvor CT abdomen påviste trombosert vena mesenterica superior hvor trombene strakk seg helt opp til vena porta og overgang til lienalis. Vi startet så selektiv Actilyse behandling via a. mes. sup. Pga kliniske tegn ble pasienten laparotomert etter 1 døgn og det ble resesert 2 m nekrotisk tynntarm med tydelig demarkasjon mellom nekrotisk og frisk tarm. Det postoperative forløp var uten komplikasjoner. Pas 2: 68 år gammel tidligere frisk mann som siste par uker hadde hatt abdominalsmerter, initialt forverret ved matinntak. Ved ct abdomen funnet total okkluderende trombe i vena mesenterica superior. Peritonitisk. Startet actilyse behandling i a. Mes. Sup med kontinuerlig infusjon i 9 dager i tillegg til heparin behandling. Ettterhvert bedring av bukstatus. Utført trombofili- og malignitetsutredning. Resultater: Pasientdata, utredning, radiologisk behandling, kirurgisk teknikk, perioperative komplikasjoner, postoperative komplikasjoner, postoperativt behov for smertestillende og liggetid i sykehus beskrives. Begge pasienter lever i beste velgående og har ikke hatt flere episoder med mesenterialvene tromboser. Konklusjon: Behandling av akutt mesenterial vene trombose med selektiv trombolyse via arteria mesenteria superior er en teknisk krevende prosedyre, men vil kunne gi gode resultater hos utvalgte pasienter.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 79 ILEUS FORÅRSAKET AV MIGRERT METALLCLIPS,- EN KASUISTIKK Bård Røsok og Ylva Sahlin, Kirurgisk avdeling SIHF-Hamar En 46 år gammel kvinne ble i februar 1994 operert for ca. ventriculi med total gastrectomi og Roux-en-Y anastomose. Våren 2002 fikk hun økende dysfagi, icterus og cholestase og fikk i juni samme år påvist dilaterte galleveier, betinget av et adenocarcinom-residiv med tumormasser omkring a. mesenterica sup. og coeliaca-aksen. Residivet ble bedømt som inoperabelt. Forsøk på stenting av galleveiene i august 2002 resulterte i en laparotomi med anleggelse av choledocho-jejunostomi. Bukveggen umiddelbart over choledocho-jejunostomien ble avmerket med metallclips (hudclips) for å avhjelpe lokalisering ved eventuelle senere percutane prosedyrer. Hun fikk høsten 2002 tilleggsbehandling med cytostatika og stråling. I juni 2003 innlegges hun med sterke måltidrelaterte smerter, oppkast og vekttap. Rtg. oversikt abdomen viste ileus/subileus. Ved laparotomi mant man et dislosert metallklips som gav en total avsnøring av et tynntarms-segment. Clipset ble fjernet og ileus-tilstanden opphørte. Ved senere kontroller var hun tilnærmet besværsfri. Gjenglemte clips etter for eksempel laparoskopi er tidligere rapportert som årsak til senere ileus. Vi diskuterer mulige årsaker til migrasjonen i det aktuelle tilfelle samt en kort gjennomgang av aktuell litteratur.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 80 KONTINENT ILEOSTOMI Hans H. Wasmuth, Morten Svinsås, Helge E. Myrvold Kirurgisk avdeling, gastrokirurgisk seksjon, St Olavs Hospital HF. Universitetssykehuset i Trondheim. Bakgrunn: Kontinent ileostomi er et alternativ for pasienter som trenger ileostomi eller bekkenreservoar kirurgi. Metoden har imidlertid vært lite utbredt I Norge og vi ønsker å belyse erfaringen fra St Olavs Hospital. Materiale og metode: Fra 1983 til 2002 har 50 pasienter, 30 kvinner og 20 menn, blitt operert med Kontinent Ileostomi (KI) etter Kocks metode. Nippelen er konstruert og fiksert med stapler teknikk. Pasientene er fortløpende fulgt med kontroller og prospektivt registrert. Grunnsykdommen var for 48 pasienter Ul.colitt hvorav en hadde ca. coli i tillegg. To av pasientene fikk diagnosen senere endret til Mb Crohn. To pasienter hadde Familiær Adenomatøs Polypose. Indikasjonen for kontinent ileostomi var pasient ønske alene for 28, hvorav av fem ikke hadde stomi fra før. Dårlig funksjon av konvensjonell ileostomi var indikasjon for 17 pasienter. Fem pasienter fikk fjernet dysfunksjonelt bekkenreservoar med anleggelse av kontinent ileostomi. Det var ingen mortalitet. 28 pasienter er senere ikke reoperert og det utgjør 280 løpende leveår med KI (50% av materialets totale levetid med KI). 22 pasienter er reoperert. 14 pasienter bare en gang: Seks pasienter med nippelstenose hvorav tre med laparotomi og tre med lokal revisjon i stoma. Tre pasienter utviklet nippelglidning. En utviklet lekkasje og en fistulering. En pasient fikk ligert stomavaricer som følge av primær scleroserende kolangitt og portahypertensjon. En har blitt operert for tynntarmsileus. En pasient ønsket reservoaret fjernet pga hyppige tømninger og pouchitt. Åtte pasienter er reoperert flere enn en gang, til sammen tyve reoperasjoner. Tre pasienter har fått fjernet reservoaret etter flere reoperasjoner p.g.a. lekkasjer. Fem pasienter har beholdt reservoaret etter flere revisjoner. Grunn til disse har vært: Syv Nippelglidninger og reservoarløsning fra bukvegg; fem nippel/stoma stenoser; fire fistler hvorav to på Mb Crohn grunnlag; og en for adheranse ileus Alle pasienter som har beholdt resrvoaret er kontinente og angir at de er fornøyd med den kirurgiske løsningen og ønsker ikke konvertering. Gjennomsnittlig levetid med KI er 11 år, med totalt 550 års leveår med KI. Antall tømninger per døgn varier fra en til fem, median 3 tømninger per døgn. Diskusjon og konklusjon. Bare 8% har fått sin KI fjernet og 56% har ikke trengt til reoperasjon. Hyppigste årsak til reoperasjon er nippelglidning (29%) og nippelstenose (32%). Resultatene er gode i forhold til publiserte materialer. Metoden bør være et informert tilbud til pasienter som enten trenger ileostomi eller IAA med.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 81 T-POUCH FOR KONTINENT ILEOSTOMI Hans H. Wasmuth, Morten Svinsås, Arne Wibe, Astrid Rydning, Helge E. Myrvold Kirurgisk avdeling, Seksjon for gastroenterologisk kirurgi. St. Olavs Hospital HF. Universitetssykehuset i Trondheim. Bakgrunn: Fra eget materiale er nippelglidning årsak til nærmere 30% av alle reoperasjoner etter kontinent ileostomi ad modem Kock. Dette går igjen i andre materialer. Årsak til nippelglidning kan være at reservoaret løsner fra bukveggen med økt belastning på nippelen, eller oppløsning av arrvevet som binder sammen nippelens ulike vegglag. Et annet problem kan være stenose i nippelen på grunn av sirkulasjonsforstyrrelser eller traume ved kateterisering. Vi presenterer her en ny metode for nippelkonstruksjon for å kunne sikre en mer varig nippelfiksasjon. Dette vil kunne forhindre nippelglidning og gi en bedre blodforsyningen til reservoarutløpet. Metoden er kalt T-pouch. Metode: Man isolerer ett ca 8-10 cm langt tynntarmssegment til nippel. Denne syes inn enten i et J eller S reservoar konstruert av tilførende tynntarm. Fiksasjonen skjer ved at krøset til nippelen tunuleres mellom karstammene helt tarmnært i en lengde på 6 cm. Krøsfett fjernes. Denne delen festes så til en av slyngene i reservoaret ved at slyngen syes seromuskulært side til side til seg selv gjennom tunuleringen i nippelkrøset. Reservoaret lukkes så over nippelen etter at dens innløp i reservoaret er sydd sammen med reservoaret. Resterende distale nippelsegment trekkes ut gjennom bukveggen og et lite flatt stoma syes. Man syr reservoaret fast til bukvegg etter at tunulering er foretatt for å sikre en mest mulig rett og direkte kateterisering av reservoaret. Konklusjon. Vi mener at metoden stort sett vil kunne eliminere nippelglidning, da nippelen ikke lenger består av invaginert tarm fiksert med stapler som med tiden kan gi etter og gi glidning. Konstruksjonen gir også bedre blodforsyning til utløpet med mindre risiko for stenose.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 82 BRUK AV INTERNETTBASERT DATABASE VED MULTISENTERSTUDIE Arne Seternes, Per Farup*, Brynjulf Ystgaard, Helge Myrvold Seksjon for gastrokirurgi, Kirurgisk avdeling, St Olavs Hospital og *Enhet for anvendt klinisk forskning, NTNU Høsten 2001 startet vi en randomisert multisenterstudie hvor en sammenlikner to operasjonsmetoder for lyskebrokk, Lichtensteins metode og Prolene Hernia System. Vi har laget en internettbasert database hvor sykehusene som inkluderer pasienter selv kan legge inn dataene direkte i databasen. Dette forenkler administreringen av studien og inkluderende kirurger kan lettere følge med progresjonen i studien. Pr i dag gjøres randomiseringen ved et randomiseringskontor, men i løpet av året regner vi også med å ha denne på internett. Databasen vil bli presentert. Fordeler og ulemper ved internettbasert database vil bli diskutert.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 83 KIRURGISK BEHANDLING AV ANALFISSUR E. Landsend, E. Johnson, H.O. Johannessen, E. Carlsen Gastrokirurgisk avd., Ullevål universitetssykehus, Oslo Bakgrunn: Analfissur er en svært smertefull tilstand. Uten tilheling ved medikamentell behandling er kirurgi indisert. Materiale og metode: Et retrospektivt materiale på 34 pasienter (median alder 42 år) behandlet med subkutan lateral intern sfinkterotomi (n = 27) og anal dilatasjon (n = 7) i perioden 1992 2002 presenteres. Pasientene besvarte spørsmål om smerter, anal inkontinens og resultatet av behandlingen. Resultater: Ingen pasienter (n = 34) hadde komplikasjoner eller ytterligere behandlinger for anal fissur. Median smerteskåre før og 73 måneder etter behandling var 7,3 (0 10) og 0 (0-5) (p = 0,00). Inndelt etter sfinkterotomi (n = 27) og anal dilatasjon (n = 7) var tallene 7,8 (0 10) og 0 (0 5) (p = 0,00) versus 6 (3-10) og 2 (0 2) (p = 0,01). Alle pasienter hadde reduksjon i smerteskåre. Inkontinensskåre etter behandling var uforandret. To pasienter (7 %), tidligere analdilatert eller strålebehandlet, fikk fekal lekkasje etter sfinkterotomi. Relativt flere pasienter ble helt bra etter sfinkterotomi (n = 18; 67 %) enn etter anal dilatasjon (n = 4; 57 %). Fortolkning: Sfinkterotomi gir bedre smertelindring ved analfissur enn dilatasjon. Risiko for anal inkontinens kan reduseres ved å benyttes kortere sfinkterotomi svarende til analfissurens lengde.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 84 BEHANDLING AV TRANSSFINKTERISKE ANALFISTLER MED ADVANCEMENT FLAP Ylva Sahlin, Rolf Aamodt Sykehuset Innlandet, Hamar og Lillehammer Bakgrunn: Målet ved behandling av transsfinkteriske anale fistler er å fjerne fistelen og samtidig bevare anal kontinens. Advancement flap er et behandlingsalternativ hvor det er anført i litteraturen at tilhelingsraten er høy samtidig som den ikke influerer på kontinensen. Vi har derfor retrospektivt gått gjennom og evaluert behandlingsresultatene på de pasienter som er operert med denne metoden de siste to og et halvt år ved Sykehuset Innlandet Hamar og Lillehammer. Materiale og metode: 12 pasienter, seks menn og seks kvinner med aldersvariasjon fra 22 til 56 år, er operert. De ble diagnostisert ved klinisk undersøkelse og rektal ultralydundersøkelse. Ingen av pasientene hadde inflammatorisk tarmsykdom. Indikasjonen for operasjon var residiverende abscedering og/eller plagsom sekresjon. Sykdomsvarighet før operasjon var fra fem måneder til ni år. Alle var tidligere operert med enten flere insisjoner eller innleggelse av seton-tråd uten å ha blitt bra. En var tidligere operert med advancement flap med mislykket resultat. Samtlige pasienter ble evaluert postoperativt med enten klinisk undersøkelse eller telefonintervju. Observasjonstid etter operasjonen var fra fire til 27 måneder. Resultater: 11 av de 12 pasientene (92%) er blitt bra. Fire av disse pasientene er operert to ganger og er blitt bra etter siste operasjon. Således er det gjort i alt 16 operasjoner hvorav 11 med vellykket resultat (69%). Alle 12 pasienter er fortsatt kontinente etter operasjonen. Konklusjon: Disse pasientene hadde før aktuelle operasjon over lang tid fått ulike typer behandling for sin fistel uten tilfredsstillende resultat. Advancement flap synes å være en god behandling ved transsfinkteriske fistler. Tilheling av fistelen oppnås hos de aller fleste uten innvirkning på anal kontinens.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 85 BEHANDLING AV HØYE ANALFISTLER MED BIOGLUE Kari M. Løvvik, Gastrokirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Bærum sykehus SABHF Analfistler som er for høye til at de kan spaltes direkte eller via en skjærende seton, behandles med en permanent, drenerende seton (event. til en permanent epitelialisert fistel er dannet) eller man tilstreber tilheling av fistelen etter lukking av indre fistelåpning med en advancement flap. Ved recidiv etter operasjon med advancement flap kan procedyren gjentas, men for hvert forsøk blir området mer og mer preget av postoperative forandringer. Forsøk med ulike typer fibrinlim har ikke gitt tilfredsstillende resultater. Et annerledes lim er utviklet. Det fester seg ved at det binder seg kjemisk til proteiner i vevet. Nedbrytningsprosessen går over flere måneder. Limet har i flere år vært benyttet innenfor hjerte- og karkirurgi, neurokirurgi og intraabdominalt på parenchymatøse sårflater. Ved vår avdeling anvendes limet med sikte på definitiv behandling av høye analfistler i en prospektiv studie som startet for 18 mndr siden. Pasienter : 14 pasienter er inkludert, M/F : 10/4. Alder 50 år (30-62). Fem pasienter hadde særlig grovkalibret fistel med omgivelser preget av en langvarig inflammatorisk prosess (fibrose). 1 av disse var tidligere mislykket operert med en advancement flap. Metode: Forbehandling med drenerende seton og optimalisert perianal drenasje for tilbakegang av inflammasjon samt skrumpning av trans/suprasphincterisk del av fistel. Deretter fjernes den drenerende seton og fistelgangen fylles med BioGlue trans/suprasphincterisk inn t.o.m. indre fistelåpning. Bred åpning perianalt for adekvat ekstrasphincterisk drenasje. Oppfølging hver 3. mnd med klinisk us. og anal ultralydus. Foreløpige resultater: Observasjonstid gj.sn. 12 mndr (3-18). To pasienter måtte limes to ganger da første forsøk var mislykket. Ingen pasienter har hatt smerter, ubehag eller andre plager etter liming. En pasient har fått recidiv av fistel. Konklusjon: Behandlingen synes lovende, men vi trenger lengre observasjonstid og etterhvert også randomiserte studier.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 86 BIOFEEDBACK VED ANALFISSURER. Stordahl Arvid, Jacobsen Morten, Thorsen Hilde, Nerland Stefi, Anorektal Poliklinikk, Sykehuset Østfold HF Analfissurer er hyppig men har ikke dokumentert forekomst i Norge. Vanlig primærbehandling er nitroglycerin salve som gir primær tilheling i 30-70 %. Residivfrekvensen av salvebehandling er høy opptil 50%. Kirurgisk sekundærbehandling varierer fra moderat digital dilatasjon i sedasjon til kirurgisk destruksjon av muskelfibre ved myotomi. Myotomi kan medføre varig inkontinens. Medisinsk behandling med botolinumtoksin og kalsiumantagonister gir også høye residivtall. Felles for behandling av fissurer er at tiltakene reduserer sphinktertrykket. Vår studie har som mål å undersøke om biofeedback ved Nevrotrack kan redusere sphinktertrykket over tid og dermed redusere forekomsten av recidivfissurer. Alle pasienter med analfissur undersøkes en uker etter 8 ukers behandling med nitroglycerin salve. Vi gjennomfører en pilotstudie der pasientene som vil tilbys biofeedbackinstruksjon og trening. Dersom sphinktertrykket reduseres signifikant og vedlikeholdes over tid bør metoden prøves i en randomisert studie. Vi presenterer resultater fra en av de undersøkte pasientene.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 87 HEMORROIDER HVA SKJULER SEG BAK DIAGNOSEN? Anne Therese Reiersen, Arvid Stordahl, Sykehuset Østfold Fredrikstad, kirurgisk avd. Bakgrunn: Formålet med undersøkelsen var å registrere diagnoser hos pasienter som henvises med spørsmål om hemorroider. Vi ville også finne ut hvilke ressurser denne pasientgruppen krever. Opplæring av assistentleger og turnusleger inngikk også som en del av intensjonen. Materiale: 76 pasienter som var henvist for utredning av hemorroider ble undersøkt poliklinisk i perioden 30.10.02 05.02.03. 67 pasienter møtte. Alle symptomer ble kartlagt ved hjelp av et omfattende spørreskjema. Anorektal undersøkelse, eventuell poliklinisk behandling eller videre planlagt operativ behandling ble også registrert. Resultat: Funn: Antall pasienter*: eksterne hemorroider 9 (13,4 %) marisker 33 (49,3 %) analt mucosaprolaps 24 (35,8 %) interne hemorroider 46 (68,7 %) annet 15 (22,4 %) *Pasienter med flere funn er registrert flere ganger. Interne hemorroider ble inndelt i grad 1 4. 17 pasienter hadde grad 3 eller 4 hemorroider. 15 pasienter hadde andre funn, eventuelt i tillegg til de allerede beskrevne; 6 (9,0 %) hadde analfissur, 6 (9,0 %) hadde analpolypper. Det var ingen malignitet. Det ble også registrert rektoceler, rektalprolaps, fistel, spinkterdefekt og eksem. Behandling: Antall pasienter: strikkligatur 19 HAL* 6 Milligan 12 Longo 5 Milligan/Longo** 3 annet 4 kostveiledning m.v. 17 *hemorrhoidal artery ligation, doppler-guided. ** operatørens valg. Under annet er en pasient henvist til polyppektomi, en henvist til rektoceleoperasjon, en til laparoskopisk rektopeksi og en til kombinert Milligans operasjon og polyppektomi samt utredning for analfissur i tillegg. 49 pasienter (73,1 %) trengte operativ behandling. 19 av disse (28,3 %) var strikkligaturer som ble ferdigbehandlet ved første polikliniske konsultasjon. Konklusjon: Spørreskjemaet kartla pasientene godt. Det skjulte seg flere andre diagnoser i hemorroidegruppen, men ingen cancere. Sannsynligvis kan andelen polikliniske behandlinger økes.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 88 EFFEKTEN AV VÆSKEBEHANDLING PÅ SENTRAL HEMODYNAMIKK OG FRIGJØRING AV LAKTAT VED STRANGULASJONSILEUS HOS GRISER. Berget E, Fevang J, Grong K, Svanes K, Øvrebø K. Helse-Bergen Bakgrunn: Strangulasjonsileus er assossiert med sirkulatoriske forandringer og tarmskade, og er en vanskelig diagnose i klinisk praksis. Vi studerte sentral hemodynamikk og frigjøring av laktat i et eksperiment med to ulike nivå av væskeadministrering. Metoder: Forsøkene ble utført på 3grupper à 8 griser i generell anestesi. Strangulasjonen ble indusert ved å øke trykket til 50 mmhg i en blodtrykksmansjett plassert rundt en ileumsslynge. Trykket i mansjetten ble opprettholdt i 180 minutter og strangulasjonen opphørte deretter ved at mansjetten ble deflatert. Under forsøket fikk alle dyrene intravenøs infusjon av Ringer Acetat. Etter induksjon av strangulasjon ble infusjonen regulert til 10 ml kg -1 time -1 i gruppe 1 og til 55 ml kg -1 time -1 i gruppe 2. Åtte kontroll dyr fikk utført samme kirurgiske prosedyre uten at strangulasjon ble indusert. I kontrollgruppen var infusjonshastigheten 10 ml kg -1 time - 1. Blodtrykk, hjertefrekvens og hjerteminuttvolum ble registrert. Laktatnivået ble målt i arterielt blod og i venøst blod fra det strangulerte tarmsegmentet. Resultater: I gruppe 1 falt det arterielle blodtrykket i gjennomsnitt fra 73 ± 4 til 53 ± 3 mmhg under strangulasjonen og videre etter reperfusjonen til 39 ± 5 (p < 0,05), og to av dyrene i denne gruppen døde. Blodtrykkene i gruppe 2 og kontrollgruppen holdt seg stort sett på samme nivå gjennom forsøkene og alle dyrene overlevde til forsøkene ble avsluttet. Hjertefrekvensen i gruppe 1 økte fra 130 ± 9 til 225 ± 19 slag/minutt etter strangulasjonen og til 192 ± 20 etter reperfusjonen. I gruppe 2 og kontrollgruppen forble hjertefrekvensene uforandret. Laktat i venøst blod fra tarmen økte under strangulasjonen fra 1,7 ± 0,2 til 7,7 ± 0,8 mmol/l (p<0,05) i gruppe 1 og fra 2,4 ± 0,3 til 6,1 ± 0,4 i gruppe 2 (p<0,05). Etter reperfusjonen forble laktatkonsentrasjonen på 7,7 ± 0,7 mmol/l i gruppe 1, men avtok til 3,3 ± 0,3 i gruppe 2 (p<0,05). I arterielt blod økte konsentrasjonen av laktat fra 1,2 ± 0,2 til 4,2 ± 1,1 mmol/l under strangulasjonen og til 4,9 ± 1 etter reperfusjonen (p<0,05) i gruppe 1. Laktatverdiene i arterielt blod fra gruppe 2 og kontrollene var stort sett uendret gjennom eksperimentet. Konklusjon: Nøye observasjon av hypotensjon, tachykardi og forhøyede laktatverdier i perifert blod kan bidra til at diagnosen strangulasjonsileus stilles. Intens væskebehandling kan skjule disse tegnene.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 89 MUCOSASKADE I TARM ETTER AVKLEMMING AV THORAKALAORTA IS Juel, E Solligaard, O Lyng, KE Tvedt, OD Sæther, P Aadahl, JE Grønbech. Kirurgisk avdeling, Anestesiavdelingen, Avdeling for Patologi, St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim. INTRODUKSJON: Mucosas overflateepitel er en essensiell del av tarmbarrieren, men epitelets strukturelle respons på ischemi/reperfusjon er bare delvis karakterisert. Målet med denne studien var å lage en detaljert morfologisk analyse av overflateepitelet i tarmmucosa etter avklemming av thorakalaorta. METODER: Thorakalaorta ble hos 8 griser (18-26 kg) avklemt i 60 min og deretter fulgte en reperfusjonsperiode på 120 min. Blodstrøm ble målt med mikrosfæreteknikk. Høyenergifosfater ble målt med HPLC. Som en indeks for tarmpermeabilitet ble det målt urinutskillelse av 14 C polyetylenglycol (MW 4000 Dalton) som ved forsøkets start ble fylt i en tarmslynge. RESULTATER: Blodstrøm i jejunum returnerte til basalnivå 10 min etter at arterieklemmen ble fjernet. Denudering av basalmembranen apikalt på villi, som et resultat av epitelavstøtning, økte markant første 60 min av reperfusjonsperioden. Påfølgende 45 min viste at den denuderte basalmembranen delvis ble dekket av lave kubiske celler og flate celler med lamellipodia (utløpere). ATP returnerte til basalnivå 60 min etter at karklemmen ble fjernet og gjenoppbygging av ATP korrelerte inverst til grad av denudert basalmembran (r = 0.75, p=0.032). Permeabilitet av 14 C polyetylenglycol økte markant etter at karklemmen ble fjernet og det var en lineær korrelasjon mellom permeabilitet og grad av denudert basalmembran (r = 0.87, p= 0.01). KONKLUSJON: Reperfusjon i 2 timer, etter avklemming av thorakalaorta hos gris, viser initialt en forverring av ischemiskaden i jejunum, men deretter påvises restitusjon av overflateepitelet. Gjenoppbygging av ATP kan være viktig for å unngå tarmskade etter ischemi. Økt tarmpermeabilitet av et makromolekyl, som respons på reperfusjon, er korrelert til skade av overflateepitelet.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 90 APPENDEKTOMI OG APPENDISITT I NORGE 1990-2001 I. J. Bakken, F. E. Skjeldestad, O. Mjåland 1, E. Johnson 2 Seksjon for epidemiologisk forskning, SINTEF Unimed, Trondheim, 1 Gastrokirurgisk avd., Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg, 2 Gastrokirurgisk avd., Ullevål universitetssykehus, Oslo Bakgrunn: Hensikten med denne studien var å kartlegge insidens av appendektomi og appendisitt i Norge i perioden1990-2001. Materiale og metode: Opphold ble identifisert i Norsk Pasientregister etter ICD-9- og ICD- 10-koder for appendisitt og appendektomi. Reinnleggelser ble identifisert ved institusjons- og pasientnummer for appendektomerte pasienter. Multivariat logistisk regresjon ble benyttet i analysene. Resultater: Gjennomsnittlig aldersjustert insidensrate for appendektomi var 117 per 100 000 for menn og 116 per 100 000 for kvinner, med høyest insidensrate i aldersgruppen 10-29 år. Diagnostisk presisjon økte fra 81% til 86% for menn og fra 60% til 71% for kvinner i perioden, mens perforasjonsratio økte fra 12% til 21% og fra 9% til 17%. Laparoskopisk appendektomi økte fra 5% til 10% for menn og fra 9% til 15% for kvinner i perioden 1998 til 2001. Andel laparoskopi var høyere ved sentralsykehus enn ved regionsykehus. Sammenliknet med øvrige fylker hadde Akershus og Buskerud markert høyere andel laparoskopisk appendektomi i 2000-2001 (50% og 28%), og data fra sentalsykehusene i Akershus og Buskerud var utslagsgivende for den høyere andelen laparoskopiske appendektomier ved sentralsykehus. Liggetid var kortere ved laparoskopisk kirurgi (median to døgn) sammenlignet med åpen kirurgi (tre døgn), andel reinnleggelser var lik (4%). Konklusjon: Både diagnostisk presisjon og perforasjonsratio har økt siste tiår. Andelen laparoskopiske appendektomier er doblet fra 1998 til 2001. Laparoskopisk appendektomi synes å gi kortere liggetid uten økning i reinnleggelser.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 91 APPENDEKTOMIER I NORGE I 4 ÅRS PERIODEN 1999-2002. EN ANALYSE BASERT PÅ DATA FRA NORSK PASIENTREGISTER. Jan Cyril Wexels Kirurgisk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum HF. De senere årene er laparaskopisk appendektomi kommet som en alternativ operasjonsmetode til åpen appendektomi. Formålet med studien var å analysere praksis i Norge og utviklingstendenser i perioden. Materialet består av alle som har fått utført appendektomi, tilsammen 20314 pasienter. Operasjonsfrekvensen var nesten uendret i perioden. Det var 16224 som ble utskrevet med hoveddiagnosen appendisitt. 1929 pasienter ble utskrevet med diagnoser som tilsier at de er operert på mistanke om appendisitt. 2421 pasienter fikk utført appendektomi en passant. 52% menn og 48% kvinner. Liggetiden var 3,6 dager (st dev 3,6) og uendret i perioden. Det var signifikant kortere liggetid hos laparaskopisk appendektomerte pasienter (3,1 st dev 3,0 dager, p<0.01). Det er færre innleggelser nattestid, men det er ingen endring i prosentandel perforasjoner gjennom døgnet. 16 pasienter døde dvs 0,9 promille. En av disse fikk utført diagnostisk laparaskopi før åpen appendektomi. Fordeling av diagnoser: Appendisitt uten perforasjon 65%, med perforasjon 23%, abdominalsmerter 6%, mesenteriell lymfadenitt 2% salpingitt 0,7%. For kvinner i fertil alder var appendix perforert hos 17%. Hos eldre > 50 år var appendix perforert hos 35%. Laparaskopisk appendektomi blir stadig vanligere. Det er 59% kvinner og 41% menn som blir laparaskopert og appendektomert. I 4 års perioden ble 15% av appendektomiene utført laparaskopisk. 5% fikk utført diagnostisk laparaskopi og deretter åpen appendektomi. Laparaskopisk appendektomi er doblet i 4 års perioden fra 431 til 931 pr år. Vi blir stadig bedre til å gjennomføre hele operasjonen laparaskopisk, idet konverteringsraten faller mot slutten av perioden. Det er store regionale forskjeller i andel appendektomier som utføres laparaskopisk, Helse Øst (27%), Helse Sør (15%), Helse Midt-Norge (10%), Helse Vest og Helse Nord (5%). I perioden ble det utført 2421 appendektomier en passant. De vanligste operasjoner hvor appendix fjærnes en passant er gynekologisk cancer, colon/rektum cancer, og blærecancer. Det ble utført 101 appendektomier i forbindelse med hernieoperasjoner. Reoperasjoner forekom hos 0,4% ved åpen appendektomi (sårruptur og dyp infeksjon vanligst). Ved laparaskopisk appendektomi var den 0,8% (dyp infeksjon og blødning vanligst). Konklusjon: Eldre pasienter har oftere perforasjon enn de yngre. Laparaskopisk appendektomi utføres i raskt økende grad, og er ikke beheftet med øket mortalitet, men med høyere reoperasjonsfrekvens. Liggetiden er kortere ved laparaskopi.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 92 FRA ÅPEN TIL LAPAROSKOPISK APPENDEKTOMI Gevinster og tap T. Hølmebakk, A. Nesbakken Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Aker universitetssykehus HF Laparoskopisk appendektomi har flere steder erstattet åpen appendektomi som standardmetode ved akutt appendisitt. Det er imidlertid omdiskutert hvilke metode som er best, og flere sammenlignende studier er gjort ved sentra med spesiell laparoskopisk kompetanse der resultatene ikke uten videre kan overføres til norsk vaktarbeid. Materiale og metode: Appendektomier har primært vært utført laparoskopisk fra 2002. Ved journalgjennomgang er laparoskopiske appendektomier fra april 2002 til mars 2003 (86 pasienter) sammenlignet med åpne appendektomier i en tilsvarende periode 2000/2002 (109 pasienter). Tidlige komplikasjoner, operasjonstid og liggetid er registrert. I første periode ble 19 pasienter operert laparoskopisk, i siste periode ble 36 pasienter operert åpent. Disse er holdt utenfor studien. Resultater: I den laparoskopiske gruppen hadde man ingen overfladiske sårinfeksjoner, mot 13 i den åpne gruppen. Ingen i den åpne gruppen utviklet intraabdominal infeksjon og ingen måtte reopereres, mens 4 i den laparoskopiske gruppen utviklet abdominal infeksjon og til sammen 6 pasienter i den gruppen måtte reopereres. Median operasjonstid var 32 minutter lenger ved laparoskopi (82 min vs. 50 min), og median liggetid var ett døgn kortere (4 døgn vs. 5 døgn). Konklusjon: De to materialene er ikke helt sammenlignbare, og de teknisk vanskeligste appendektomiene er sannsynligvis gjort åpent i begge perioder. Likevel tyder undersøkelsen på at sårinfeksjoner er et mindre problem etter laparoskopisk appendektomi. Forekomsten av alvorlige komplikasjoner er imidlertid signifikant lavere ved åpen prosedyre.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 93 BRUK AV LAPAROSKOPI VED MISTANKE OM AKUTT APPENDICITT I ÅR 2002 VED ET STORT LOKALSYKEHUS Frode Næss, Sykehuset Asker og Bærum HF Ved kirurgisk avdeling ved vårt sykehus er det et mål å utnytte laparoskopi som operasjonsmetode der dette er til pasientenes beste. Ved akutte inngrep, som for eksempel ved mistanke om appendicitt, er det den enkelte vakthavende som bestemmer hvilken metode som skal benyttes, og det er ingen bakvaktsordning for laparoskopier. Vi fant det derfor interessant å se hvorledes laparoskopi ble benyttet ved mistanke om akutt appendicitt i år 2002, vel 10 år etter at laparoskopisk cholecystectomi ble innført som metode ved vårt sykehus. Infomedix ble brukt til å søke på prosedyrekodene JEA00 Appendektomi, JEA01 Laparoskopisk appendektomi og JAH 01 Laparoskopi. Operasjonsbeskrivelsene ble så gjennomgått, og avslørte 200 pasienter innlagt med mistanke om appendicitt der det ble funnet indikasjon for å gjøre en eksplorasjon (laparoskopisk eller åpen) i narkose. Det var 111 kvinner og 89 menn, 73 (36,5%)ble operert åpent, mens 127 (63,5%) ble påbegynt laparoskopisk. 44 blindtarmer (22%) var bleke, mens 156 (78%) var betente (46 % flegmonøse, 15% gangrenøse og 16,5 % perforerte). Det var 22 leger involvert i behandlingen som 1. operatør. Disse hadde utført 1-16 åpne operasjoner hver, median 4. 14 av disse hadde utført 1-21 laparoskopiske inngrep, median 4,5. I alt 21 (16,5%) av de laparoskopisk påbegynte operasjonene ble konvertert. 81% av kvinnene og 42% av mennene ble laparoskopert. 12 av 73 åpne operasjoner (16%) og 32 av 127 laparoskopiske (25%) avslørte at appendix var blek (n.s.). Laparoskopisk appendektomi hadde operasjonstid (median 60 min) som var signifikant (p>0,001) lengre enn åpen (median 40 min). Også når appendix var blek, og man ved laparoskopi ikke fjernet appendix, var operasjonstiden lenger enn ved åpen operasjon, hvor man ved blek appendix jo fjerner organet (p<0,01). Postoperative liggetider var derimot ikke forskjellige mellom gruppene åpen og laparoskopisk appendektomi (begge median 2 dager), og heller ikke forskjellige ved blek appendix (median 3 dager). Antall komplikasjoner var ikke signifikant forskjellige mellom gruppene, og oppsto hos 9 av 73 åpne, 7 av 77 laparoskopiske, 4 av 21 konverterte appendektomier, og 3 av 29 bare laparoskoperte. Det var en tendens til at man ved blek appendix fant flere spesifikke differensialdiagnoser ved laparoskopi enn ved åpen operasjon, men dette ble ikke statistisk signifikant (for små tall). Konklusjoner: Laparoskopisk appendektomi gir lengre operasjonstider men ikke kortere liggetider enn åpen operasjon hos oss. Laparoskopisk operasjon tenderer til å gi mer detaljerte diff.diagnoser ved blek appendix. Komplikasjonsantallet ser ut til å være likeverdige.
20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 94 MEDFØDT DUODENAL OBSTRUKSJON TRE TILFELLER DIAGNOSTISERT HOS BARN I SKOLEALDER P. A. Næss, G. Aksnes, O.Schistad, K. O. Viddal, Barnekirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus. Introduksjon: Selv om duodenalatresi er en sjelden tilstand, stilles diagnosen kort tid etter fødsel på grunn av klassiske symptomer og fører til rask kirurgisk behandling. Medfødt partiell obstruksjon av duodenum kan være vanskeligere å diagnostisere da symptomene ofte er mindre uttalte i nyfødtperioden. Dette kan føre til at korrekt diagnose først stilles etter mange års sykehistorie. Materiale: Vi har i løpet av siste år behandlet tre barn med alder 9, 10 og 15 år for langvarig symptomgivende medfødt duodenal obstruksjon. Alle tre hadde over flere år vært plaget med magesmerter, episodevis oppkast, raping og illeluktende ånde. Tilstanden ble påvist ved røntgen Ø+V+D. Hos to pasienter fant man ved laparotomi et duodenalt web som årsak til obstruksjonen, og hos disse ble det gjort duodeno-duodenostomi. Hos den tredje pasienten fant man ved operasjon en malrotasjonstilstand som årsak til duodenalobstruksjonen. Obstruksjonen ble opphevet ved Ladd s prosedyre. En pasient fikk et noe forlenget sykehusopphold på grunn av postoperativ ventrikkelretensjon. Hos de to andre var det postoperative forløp helt ukomplisert. Alle pasientene er nå symptomfrie. Konklusjon: Partiell obstruksjon i duodenum kan gi få og lite spesifikke symptomer hos nyfødte og små barn. Ved langvarige problemer med næringsinntak, magesmerter og symptomer på ventrikkelretensjon hos barn må man tenke på denne tilstanden. Røntgen Ø+V+D og eventuelt øvre endoskopi verifiserer diagnosen og skal lede til kirurgisk behandling.