SPONTAN RUPTUR AV NYREARTERIEANEURYSME, EN KASUISTIKK

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 30 SPONTAN RUPTUR AV NYREARTERIEANEURYSME, EN KASUISTIKK Buhagen S, Kornmo T, Zare R Kirurgisk avdlinge, Sykehuset Asker og Bærum, Vestre Viken HF, PB 83, 1309 Rud En 25 år gammel mann med Mb. Crohn og hypertensjon kommer inn med 2 timers sykehistorie på spontant, akutt innsettende, intense, venstresidige magesmerter. I akuttmottaket var pasienten hemodynamisk stabil, palpasjonsøm i venstre hemiabdomen, men ikke slippøm. Hb var 12,0. Klinisk tolket man bildet som akutt forverring av Mb. Crohn. CTabdomen viste ingen tarmpatologi, men funn forenlig med nyreruptur grad III IV, med stort perirenalt hematom. Det var intet traume i anamnesen. Hb falt til 9,8 første døgn, men pasienten var fortsatt hemodynamisk stabil. Tumor er hyppigste, karanomali nest hyppigste årsak til spontan nyreblødning. Utfra alder ble tumor ansett som lite sannsynlig. Følgelig ble det utført selektiv angiografi med funn av rupturert, intraparenchymalt nyrearterieaneurysme. Lesjonen ble coilet i samme seanse. Etter dette var pasienten hemodynamisk stabil og fikk ingen blodtransfusjoner under oppholdet. CT-kontroll viste uendret perirenalt hematom, med infarkt i nyreparencchymet svarende til coilingen. Pasienten utviklet feber og forhøyede infeksjonsparametre. Det ble ikke funnet infeksjonsfokus, men pasienten responderte godt på antibiotikabehandling, og reiste hjem etter 14 dager med 6 uker sykmelding. Spontan rutur av nyrearterieaneurysme (RAA) er en sjelden årsak til magesmerter, hvor mortalitetsrater anslås til 70-80% i litteraturen. RAA utgjør 10-22% av viscerale aneurysmer, 15% intraparenchymale. RAA forekommer bilateralt i 19% og multiple i 32% av tilfellene. Flertallet er sacculære aneurysmer (79%), med hyppigste lokalisering ved nyrearterieforgreningen. RAA presenterer seg oftest i alderen 40-60 år og det er ingen kjønnsforskjell, men ruptur forekommer hyppigere hos kvinner i reproduktiv alder. De fleste tilfeller med RAA oppdages tilfeldig, eller ved utredning for renovasculær hypertensjon.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 31 NYRESKADER. ET 5-ÅRS MATERIALE FRA SØR-ROGALAND Espeland H, Øgreid P. Bernhardsen B K, Bru T Kirurgisk avdeling, Urologisk seksjon, Stavanger Universitetssjukehus, PB 8100, 4068 Stavanger Nyreskader forbindes gjerne med trafikkulykker og multi-traumatiserte pasienter. For å få et bilde av hvor skadene skjer og hvor alvorlige nyretraumene er, har vi gått gjennom slike skader for de siste 5 årene. Materiale og metode Retrospektiv gjennomgang av alle journaler til innlagte pasienter med diagnosen nyreskade ved Stavanger Universitetssjukehus i perioden fra 1.1.2004 til 31.12.2008. Vi registrerte bl.a. skadested, alvorlighetsgrad, andre skader og blodtransfusjon.. Resultater Materialet består av 54 pasienter i aldersgruppen 6 til 89 år. Det var 40 menn og 14 kvinner. De fleste skadene (#47) har skjedd ved trafikk (#22) og hjem/fritid (#25),. 3 tilfeller på arbeid, og 4 iatrogene skader. Foruten klinisk diagnostikk fikk 50 pasienter utført CT, kun 4 pasienter ultralyd alene. Klassifisert etter AAST nyreskade graderingskala fordelte skadene seg slik: Grad 1-3: 44, Grad 4-5: 10 28 av pasientene hadde isolerte nyreskader. 47 pasienter trengte ingen form for intervensjon. Avlastning med percutan pyelostomi måtte foretas hos 3 pasienter og 3 fikk innlagt JJ-stent. En pasient fikk embolisert blødning vha intervensjonsradiologi. Blodtransfusjon var nødvendig hos 10 pasienter. Kun en pasient ble operert på nyre. Han måtte nefrectomeres, men hadde også skade av milt og vena cava. Han overlevde ikke. Konklusjon De fleste skadene er mindre alvorlige og kan behandles konservativt. Også alvorlige skader kan som regel behandles uten operasjon, enten med JJ-stent, pyelostomi og av og til embolisering av blødende kar. Nyreskader skjer like ofte ved aktiviteter hjemme og i fritid som i trafikken, og er like ofte alvorlige.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 32 EIN UVANLEG BLÆRESTEIN KM Hjelle, L Kapstad Haukeland Universitetssjukehus En 83 år gammal mann tok kontakt med primærlegen pga aukande vasslatingsplager. Plaga hadde vart lenge, men sterk forverring no. Symptoma var hyppig vasslating med svie, nocturi og auka smerter når bøygde seg framover. Funn av pyuri og hematuri utan oppvekst av bakterier. CT urinvegar viste blærestein på 5,5 x 3 cm. Han var tidlegare operert med transuretral prostata reseksjon tilbake i 2001 med initialt godt resultat. Ellers var han vore operert for høgresidig lyskebrokk i 1998, samt PTCA behandla pga coronar sjukdom i 1996 og 2005. Ved transvesikal operasjon finn ein heile brokknettet i kunstmateriale liggande forkalka og veggfast inne i blæra. Nettet vert fjerna saman med ein del av blæreveggen. Dette er i ein sjeldan komplikasjon til brokk kirurgi. Resultater av en litteraturgjennomgang vert og presentert.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 33 MINIMAL INVASIV AUTO-TRANSPLANTASJON AV NYRE FØRSTE KASUS Øyen O., Lien B., Pfeffer P. Kirurgisk avd., Tx-seksjonen, Oslo Universitetsklinikk, Rikshospitalet Bakgrunn: Auto-transplantasjon (-Tx), med mulighet for extracorporal kirurgi (evt. mikrokirurgi) på nyren før reinnsetting, har siden 1980-tallet vært et særskilt tilbud ved Rikshospitalet på indikasjonene; intraktabel nephrolithiasis, cancer i single nyre, ureterskade, nyrearterie-stenose/-aneurysme etc. Ved konvensjonell tilgang har det vært benyttet store muskelkuttende incisjoner; flankesnitt i sideleie for nyreuttaket, omleiring av pas., og innsetting i bekkenet via separat Tx-snitt. Således har det representert et operativt traume med relativt betydelig postop. morbiditet. Fra 1998 har vi utviklet Laparoskopisk Living Donor Nefrectomi (første kasus i Baltimore 1995), de senere år utført med hånd-assistanse via Pfannenstiel-snitt. Og i 2006 publiserte vi den første beskrivelsen av Minimal invasiv nyre-tx via et 7-9 cm langt snitt i regio iliaca. Intensjon: Ved å kombinere disse to minimal invasive metodene, og med bakgrunn i den generelle utviklingen innen Minimal invasiv kirurgi, var tiden nå inne for å redusere det operative traumet som konvensjonell Auto-Tx innebærer. Kasus-beskrivelse/Metode: En 38 å r gammel kvinne fikk ifm hypertensjonsutredning påvist et aneurysme på h. nyrearterie, 16 mm i diameter, umiddelbart proksimalt for første grening. Et minimalt invasivt inngrep ble gjennomført på følgende måte: (i) Det høyresidige nyreuttaket ble utført med laparoskopisk teknikk, og hånd-assistanse (GelPort) via et 8-9 cm langt tverrgående snitt i h. regio iliaca, 4 cm ovenfor symfysen. (ii) Etter extracorporal perfusjon av nyren med kald saltløsning, ble aneurysmet eksidert. Det lyktes å bevare en felles arteriestamme, før umiddelbar deling i to grener således intet behov for ytterligere arteriell rekonstruksjon. (iii) Håndsnittet (uten utvidelse) ble så benyttet for innsying av nyren, med karanastomoser til art. iliaca int./vena iliaca ext. og extravesical ureter-anastomose. Det postoperative forløpet var ukomplisert. Ved 3 mnd.-ktr. var pas. helt uten plager, og man verifiserte utmerket funksjon i Auto-transplantatet. Konklusjon: Tradisjonell Auto-Tx innebærer et betydelig operativt traume pga de ekstensive snittene. Det ligger derfor et betydelig potensiale for gevinst i et minimalt invasivt inngrep, som kombinerer laparaskopisk nefrectomi og minimalistisk nyre-tx, via samme snitt.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 34 BEHANDLING AV STRESSINKONTINENS HOS MENN MED OBTURATORSLYNGE (AdVance) ETTER GJENNOMGÅTT RADIKAL PROSTATEKTOMI Löffeler S, Talseth T, Schultz A Urologisk Seksjon, Kirurgisk Klinikk, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet Til tross for store tekniske fremskritt medfører radikal prostatektomi (RP) for prostatakreft problemer med stressinkontinens hos 5-50% av pasientene. Behandlingen av de alvorlige tilfellene av stressinkontinens etter RP har i mange år vært tilfredstillende behandlet med kunstige sfinkterproteser. Behandling av pasienter med lett grad av stressinkontinens etter RP er derimot en større utfordring. Nyere undersøkelser viser at lett til moderat grad av stressinkontinens etter RP ikke nødvendigvis skyldes en direkte skade av sfinkterapparatet men er heller forårsaket av en hypermobilitet av urethra som igjen fører til en insuffisiens av sfinkteren. For å motvirke denne hypermobiliteten er det utviklet en ikke-obstruktiv inkontinensslynge for menn (AMS AdVance) som fikserer den bulbære delen av urethra til bekkenbunnen. Dette gir sfinkteren tilstrekkelig feste til å fungere som den skal. Fra og med mars 2009 er det operert 8 pasienter med lett til moderat grad av stressinkontinens etter RP med inkontinensslynge ved vår avdeling. Alle operasjoner har foregått uten komplikasjoner. Metoden er enkel og lett å gjennomføre. Seks av de 8 pasientene har vært til 2mnd-kontroll ved urologisk poliklinikk. Fem pasienter er kontinente for urin. En pasient opplever fortsatt lekkasje og det er påvist detrusoroveraktivitet ved cystometri som mulig årsak til hans vedvarende lekkasje. De endelige resultatene til alle pasientene vil bli lagt frem på høstmøte.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 35 REGIONAL TRENDS IN PROSTATE CANCER INCIDENCE, TREATMENT WITH CURATIVE INTENT AND MORTALITY IN NORWAY 1980-2007 *Kvåle R., on behalf of the Norwegian Program for Prostate Cancer (NPPC) *The Cancer Registry of Norway, Oslo Introduction: There is some evidence that there are geographical differences in the temporal trends in prostate cancer incidence, treatment with curative intent and mortality. The role of early diagnosis and treatment with curative intent (Radical prostatectomy or high-dose radiotherapy) for the decreasing mortality rates in Norway needs to be evaluated. Material and Methods: Using data from the Cancer Registry of Norway, we analysed incidence rates and mortality rates (1980-2007) and the use of curative treatment of prostate cancer (1987-2005) by county and region in Norway. We analysed trends in age-adjusted mortality rates and used joinpoint regression to quantify trends according to significantly different linear phases. Results: During the periods of investigation both incidence of prostate cancer and the use of treatment with curative intent have increased significantly in all five geographical regions. In recent years declines in prostate cancer mortality can be observed in all regions. Explanations for these observations and possible relationships will be discussed. Conclusion: The observed mortality decrease together with increasing curative treatment may indicate some causal relationship. However, our results do not definitely answer the question whether, and if to what degree, the curative interventions are responsible for the recent years favourable mortality trends.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 36 PROLIV (NUCGVII) 1 ÅRS ERFARING MED EN PROSPEKTIV NASJONAL STUDIE AV BIVIRKNINGER OG LIVSKVALITET ETTER KURATIV BEHANDLING FOR PROSTATAKREFT Steinsvik EA 1,2,3 Fosså SD 2,3, Dahl AA 2,3, Axcrona K 1, Eri LM 4,5 1 Seksjon for kirurgisk onkologi, 2 Seksjon for klinisk kreftforskning, 3 Fakultetsdivisjonen Det norske radiumhospitalet, Universitetet i Oslo 4 Urologisk seksjon, 5 Fakultetsdivisjonen Aker US, Universitetet i Oslo Bakgrunn I 2007 ble det i Norge hos pasienter med prostatakreft utført 875 radikale prostatektomier (RP) og det ble gitt 1303 serier av høyt dosert strålebehandling (Rad). RP og Rad ansees å resultere i jevngode overlevelsesrater hos sammenlignbare pasienter. God informasjon om omfang og alvorlighetsgrad av langtidsbivirkningene etter behandlingen og om årsakene for variabiliteten er viktig for at den enkelte pasienten skal kunne velge behandlingsform. Den prospektive nasjonale studien PROLIV (NUCG VII) tar sikte på å evaluere disse faktorene blant norske pasienter med utgangspunkt i pasientenes egen vurdering. Metode Pasientene fyller selv ut et validert spørreskjema [Extended Prostate Cancer Index Composite (EPIC)] før behandling, etter 3og 18 måneder for registrering symptomer fra urinveier og tarm samt seksualfunksjon. I tillegg dokumenteres psykososiale faktorer som alder, utdannelse og personlighet samt komorbiditet. PSA, TNM-kategori og Gleason skår innhentes fra Kreftregisteret. Ut fra operasjonsbeskrivelse vurderes operasjonsteknikk og grad av nervesparing. I forbindelse med utsendelse av spørreskjema ved 3 måneder, blir pasientene bedt om a ta en ekstra blodprøve ved neste legebesøk, og den lagres i en biobank på Radiumhospitalet for senere molekylærgenetiske analyser. I denne presentasjonen har vi vurdert inklusjon og oppfølgning per 01.08.09 med planlagt oppdatering i november 2009. Foreløpige resultater Studien startet 10.10.08 etter et informasjonsmøte for aktuelle leger og sykepleiere. Studien omfatter 17 deltakende sentre og omfatter dermed de fleste norske urologiske enheter og samtlige stråleterapi-enheter. Det er per 01.08.09 inkludert i alt 596 pasienter, og 484 av disse er operert. Av de 112 som ble strålebehandlet har 88 fått neo-adjuvant hormonbehandling i tillegg til Rad og 24 pasienter har fått Rad som monoterapi. For RP svarer inklusjonen til ca. 66 % (484/730) av forventet antall for den aktuelle periode. Inklusjonen av pasientene som ble operert på DNR (138/157), AUS (111/152) og SBHF (14/20) er samlet sett ca. 80 % (263/329). 291 pasienter har sendt inn skjema 3 måneder etter behandling og 142 blodprøver er mottatt så langt, men vi forventer flere blodprøver i månedene som kommer, siden de skal tas innen ett år. Innsatsen til sykepleiere og uroterapeuter ved de respektive enhetene og personalet ved Kontoret for Klinisk Forskning, Radiumhospitalet, har vært avgjørende for å sikre inklusjonen og oppfølgning av pasientene. Konklusjon Inklusjonen hittil av pasienter som har fått utført RP har vært meget tilfredsstillende i motsetning til en suboptimal inklusjonen av Rad pasienter. Problemet med Rad gruppen kan ses i sammenheng med praktiske problemer relatert til neoadjuvant hormonbehandling. PROLIV viser at det er mulig å utføre en stor prospektiv studie der de fleste av landets urologiske enheter deltar, hvis infrastrukturen er tilrettelagt og inklusjonen understøttes av dedikert hjelpepersonale (uroterapeuter og sykepleiere). Prosjektet er delvis finansiert av Kreftforeningen.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 37 PROGNOSE VED LOKALISERT CANCER PROSTATAE MED WAIT AND WATCH MED OBSERVAJONSTID 20-28 ÅR Waaler G, Sæter T, Servoll E, Beisland H.O Urologisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sørlandet Sykehus, Arendal Alle pasienter fra Aust-Agder fylke med nyoppdaget cancer prostatae blir enhetlig diagnostisert og behandlet ved sentralsykehuset i Arendal. Fra 1980 til 1985 var den generelle politikk i Aust-Agder for diagnose og behandling av lokalisert cancer prostatae (T1-T2 Nx M0) wait and watch, og eventuelt palliativ behandling ved progresjon. Dette var også den generelle holdningen i Skandinavia på den tiden. Etter 1985 ble vi mer aktive i Arendal og tilbød egnede pasienter kurativ behandling. I 5-årsperioden 1980-85 fikk bare 3 pasienter med lokalisert cancer prostatae behandling i kurativt øyemed, mens 5 pasienter fikk primær hormonell manipulasjon. 16 pasienter hadde ikke kjent metastasestatus (Mx) Disse 24 pasientene er ikke inkludert i materialet. 94 pasienter med gjennomsnittsalder 73.5 år (52-90) fikk ingen initial behandling bortsett fra TUR-P/åpen prostatectomi ved behov. Pasientmaterialet er tidligere oppgjort 2 ganger etter henholdsvis 4-9 år (9 døde av cancer prostatae) og 8-13 år (12 døde av cancer prostatae). Per 31/12-2008 er bare 3 pasienter fortsatt i live. Observasjonstid 20-28 år: Progresjon som nødvendiggjorde palliativ behandling: : 27/94 (29%) Totalmortalitet: 91/94 Cancer-spesifikk mortalitet: 17/94 (18%) Død av andre årsaker: 74/94 Herav progresjon til palliativ behandling: 10/74 Overlevelse/T-stadium T1a 2/13 T1b 7/53 T2 8/28 Overlevelse/differensieringsgrad G1 4/49 G2 11/41 G3 2/4 Pasientmaterialet er fra en svunden tid uten hjelp av PSA i diagnostikken. Dette reflekteres i fordelingen av T-stadier, med mange T1a/b, relativt få T2 og ingen T1c. Å dra slutninger til hjelp i dagens situasjon er derfor vanskelig. Men det er en jevn økning i progresjon og cancer-spesifikk mortalitet med økende observasjonstid. Kurativ behandling i utvalgte tilfeller er vel i dag generelt akseptert. Utvelgelsen av pasienter til kurativ behandling eller til wait and watch, eventuelt close surveillance er fortsatt den store utfordringen. Risikoen for progresjon øker med økende differensieringsgrad, men høyt differensiert cancer utelukker ikke progresjon og cancerdød.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 38 SAMMENLIGNING AV GLEASON SCORE OG WHO GRADERING AV PROSTATA CANCER Servoll E, Vladkovic L*, Waaler G, Sæter T og Beisland H O. Urologisk seksjon, kir. avd., Sørlandet sykehus, Arendal og *patologisk avd., DNR, Oslo. Bakgrunn: I Norge kom vi sent i gang med Gleason gradering av prostata cancer i forhold til resten av verden. Inntil millennium skiftet ble WHO grad differensiering av prostata cancer benyttet ved vår seksjon. Fra og med år 2000 ble Gleason gradering av nydiagnostisert prostata cancer tatt i bruk. WHO gradering ble delt inn i vel differensiert (WHO I), moderat (WHO II) og lite differensierte (WHO III) tumores. I publikasjoner har WHO I blitt angitt som Gleason score (GS) 2-4, WHO II som GS 5-7 og WHO III som GS 8-10. Vårt radikale prostata (RRP) pasient materiale fra 1985,som ble gitt WHO differensiering, har blitt revurdert og gitt Gleason gradering.. Materiale og metode: I tidsrommet 1985 til 2000 ble det utført 70 RRP ved vår seksjon. Differensiering ble gitt i følge WHO grad 1-3. Alle preparatene er re-examinert og gitt en GS. Resultater: Av de 70 RRP specimen var der 27 WHO 1, 37 WHO 2 og 6 WHO 3. Etter revurdering i følge Gleason gradering finnes ingen GS 2-4, 53 GS 5-7 og 17 GS 8-10. I dette materialet ble 21 (30%) av RRP specimen gitt tertiær Gleason grad 4 eller 5. I preparat gitt opprinnelig WHO 1 var der 4 med tertiær Gleason 4 eller 5, WHO 2 var der 16 med tertiær Gleason 4 eller 5 og WHO 3 var der 1 med tertiær Gleason 4. Konklusjon: WHO grad differensiering av prostata cancer ble forlatt til fordel for Gleason gradering blant annet grunnet iaktagelse av prostata cancer som en inhomogen cancer. Vårt materiale viser at der er liten korrelasjon mellom WHO grad og GS, og WHO grad kan ikke direkte omgjøres til GS grupper. Historisk er det også vist at der har vært en upgrading over tid både av WHO grad og også Gleason grad. GS 2-4 finnes nå praktisk talt ikke. Kontemporær forståelse av Gleason gradering har senket terskelen for å bestemme høyere grad. Til sammenligning ble det i SPCG- 4 kun inkludert WHO 1 og 2 tumores. Revurdering av preparat til Gleason gradering viser 4-6 % GS 8-10, og 13,0 13,2 % GS 2-4 i henholdsvis RRP- og watchful waiting gruppen. Med kontemporær forståelse av Gleason gradering er omgjøring av WHO 1-3 til GS grupper ikke mulig.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 39 TERTIÆR GLEASON MØNSTER ER EN PREDIKTOR PÅ PSA-RELAPS ETTER GJENNOMGÅTT RADIKAL PROSTATEKTOMI Servoll E, Vlatkovic L*, Sæter T, Waaler G og Beisland H O. Urologisk seksjon, kir. avd., Sørlandet sykehus, Arendal og *patologisk avd., DNR, Oslo Bakgrunn: Gleason score består av en primær og sekundær grad. Et tertiært mønster har i økende grad blitt fremført i patologiske rapporter. I denne studien har vi undersøkt betydningen av et tertiær Gleason grad (TGG) mønster 4 eller 5 på biokjemiske tilbakefall hos pasienter operert med retropubisk radikal prostatektomi (RRP). Materiale og metode: Mellom 1985 og 2005 gjennomgikk 151 menn RRP ved Sørlandet sykehus, Arendal. Ingen pasienter fikk preoperativt stråling eller androgen suppresjons behandling. Pasient journaler har blitt gjennomgått i retrospekt med tanke på oppfølgningsdata. PSA-relaps ble definert som minst to påfølgende målinger med stigende PSA > 0.20 ng/ml. Den mikroskopiske undersøkelse av RRP preparatene og Gleason gradering ble revurdert retrospektivt av en enkelt uropatolog (LV) uten kjennskap til det kliniske utkomme. Kaplan-Meier tid til biokjemisk tilbakefall ble sammenliknet mellom pasienter med og uten TGG mønster 4 eller 5. Resultater og diskusjon: 36 pasienter (24 %) hadde TGG 4 eller 5. Biokjemisk relaps ble observert hos 67 pasienter (45 %). 26 pasienter (72 %) med en TGG 4 eller 5 hadde PSA relaps. Der var en signifikant forskjell i PSA relaps mellom pasienter med og uten TGG 4 eller 5 (log rank p< 0.001). Ulike ugunstige histopatologiske parametere mellom de to grupper i disfavør av TGG 4 eller 5 var også tilstede. Konklusjon: Hos pasienter som er operert med RRP tilstedeværelse av TGG 4 eller 5 er en prediktor for biokjemisk relaps. RRP preparatet bør rutinemessig undersøkes for tilstedeværelse av TGG 4 eller 5.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 40 RADIKALE PROSTATECTOMIER VED SYKEHUSET I VESTFOLD 1988-2009 -PRELIMINÆRE RESULTATER Aune E, Haug ES, Sebakk K, Chen Y, Urnes TO, Nagelhus JG, Øverby SE Urologisk avdeling og Avdeling for Patologi, Sykehuset i Vestfold, 3103 TØNSBERG Bakgrunn Den første radikale prostatectomi ble utført ved SiV-Tønsberg i 1988 og det var de første årene få pasienter som ble operert. I løpet av perioden har ikke bare antall operasjoner, men også operasjonsteknikk og indikasjonsstilling vært i endring. Hensikten med studien har vært å kartlegge resultater og eventuelle endringer i perioden fra 1988 frem til i dag. Resultatene fremlegges som del av en større pågående gjennomgang og kvalitetssikring av det totale operasjonsmaterialet, og må derfor vurderes som preliminære. Materiale og metode Det er så langt identifisert 347 pasienter operert fra januar 1988 til juli 2009. For perioden 1988-1998 er data ufullstendige da man kun har registerdata fra PIMS og ufullstendige data tilgjengelig i patologiregisteret. Kun gjennomførte prosedyrer er inkludert. Analyser rundt histologisk resultat baserer seg på prosedyrer fra 1999-2008 (n=276), hvor data er kvalitetssikret mot operasjonsprotokoll. Histologiresultater, inklusive Gleason Score (GS) er hentet fra histologiremisser fra operasjonspreparat. Gjennomsnittlig observasjonstid for hele gruppen er 4,9 år, med variasjon 0,1-18,9 år. Resultater Antall inngrep varierte fra 1-5 inngrep pr år frem til 1997 hvoretter det har skjedd en jevn økning fram til 49 inngrep i 2008. 30-dagers mortalitet for hele perioden er 0,6% (n=2), og ved follow up er 92,2% (n=320) av pasientene fortsatt i live. Gjennomsnittlig Preoperativ PSA var 11,1 (n=330), og 79,9 % (n=271) hadde PSA < 0,2 ved siste postoperativ måling. Gjennomsnittsalder for hele perioden er 63,3 år, og 65,4 år i 2008. Median postoperativ liggetid var 1988-1997 11 dager (range 7-33), mens den i 2008 var 4 dager (range 2-12). I perioden 1999-2008 (n=276) fikk 125 (45%) av de prostatectomerte utført samtidig iliacal glandeldisseksjon (LND), hvorav 4 pasienter var pn+. Histologisk var 52,5% pt1-2, 14,1(%) pt3a, 9,4% pt3b. Hos to pasienter ble det ikke funnet cancer i preparatet (T0), mens hos 22,8% var T-stadium ikke angitt (Tx). 37,6% hadde GS=6, 38% GS=7a og 18% GC=7b. 47,8% hadde ufri reseksjonsrand i operasjonspreparatet (pmarg+). Av disse hadde 75% siste postoperative PSA<0,2, mot 89% i gruppen pmarg- pasienter.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 41 OPPFØLGING AV DE FØRSTE 142 ROBOTASSISTERTE LAPARASKOPISKE PROSTATEKTOMIER VED SYKEHUSET TELEMARK. Hals P, Angelsen GA, Omland HS. Vi har retrospektivt sett på 142 pasienter operert fra september 2007 til august 2008, for å få inntil 1 års oppfølging. Vi har sett på de onkologiske data for disse. Pasientene er delt inn i 3 risikogrupper: Lav risiko (PSA <10 og Gleason t.o.m 6 og T1C), intermediær risiko (PSA 10-20 eller Gleason 7A eller T2) og høy risiko (PSA >20 eller Gleason 7B og høyere, eller T3) med henholdsvis 22,5%, 49,3% og 28,3% i de 3 gruppene. Gjennomsnittsalder var henholdsvis 60, 62 og 64 år. Gjennomsnittlig preoperativ PSA var 5.9, 8.4 og 12.4. Av de 142 pasientene, ble 138 operasjoner gjennomført. Upgrading og downgrading av Gleason score forekom i henholdsvis 43.3% og 16.7%. 40% beholdt opprinnelig gradering. Av alle pasientene samlet fikk 86% PSA <0,1. Ufri margin hadde henholdsvis 12.9%, 19.1% og 12.8% av pasientene i de 3 gruppene. pt3 i de ulike gruppene var henholdsvis 12.9%, 29.4% og 30.8%. Blant de med ufri margin var 59% pt3. Av de med pt3 hadde 36% ufri margin. Vi har hatt 6 pasienter med anastomoselekkasje, som alle tilhelet spontant. Vi har hatt 1 rektumperforasjon med ukomplisert postoperativt forløp. Av blødninger har vi hatt 1 pasient som krevde observasjon, 3 som krevde transfusjon og 1 som krevde operasjon. Dette er de 142 første pasientene operert selvstendig ved Sykehuset Telemark. Vi har nå operert ca. 360 pasienter.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 42 OPERASJONSTID, PEROPERATIV BLØDNING OG KIRURGISKE MARGINER FOR LRP VS RALP. Berge V, Berg RE, Hoff JR, Wessel N, Eri LM Oslo Urologiske Universitetsklinikk, Oslo Universitetssykehus, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo Bakgrunn: Etter nesten 6 år med laparascopisk radikal prostatektomi (LRP), gikk vi høsten 2007 over til robot assistert laparascopisk prostatektomi (RALP). Hensikten med denne studien er å sammenligne lærekurvene mellom de 2 metodene. Materiale og metode: Vi har sett på operasjonstid, peroperativ blødning og kirurgiske marginer (SM) i patologi preparatet på de første 100 og de siste 100 LRP og RALP pasienter. Total antall LRP og RALP operasjoner er på henholdsvis 584 og 342. Fire operatører har vekslet mellom å utføre inngrepene. Resultater: Tabell 1: 100 første LRP 100 siste LRP Gj. snitt operasjonstid 270.5 min ± 50.9 min 171,1 min ± 33.1 min Gj. snitt blødning 457,5 ml ± 303.5 ml 219.1 ml ± 107.8 ml 100 første RALP 100 siste RALP Gj. snitt operasjonstid 185.3 min ± 31.6 min 141.3 min ± 37.6 min Gj. snitt blødning 203.5 ml ± 124.9 ml 150 ml ± 143.4 Tabell 2: 100 første LRP n (%) 100 siste LRP n (%) SM+ SM- Totalt SM+ SM- Totalt pt2 26 (34.2) 50 (65.8) 76 2 (2.9) 68 (97.1) 70 pt3 14 (58.3) 10 (41.7) 24 9 (30) 21 (70) 30 Totalt 40 (40) 60 (60) 100 11 (11) 89 (89) 100 100 første RALP n (%) 100 siste RALP n (%) pt2 8 (12.3) 57 (87.7) 65 5 (8.2) 56 (91.8) 61 pt3 19 (54.3) 16 (45.7) 35 13 (33.3) 26 (66.7) 39 Totalt 27 (27) 73 (73) 100 18 (18) 82 (82) 100 Det var statistisk signifikant forskjell (SSF) mellom operasjonstid mellom 100 siste RALP og de øvrige gruppene (p<0.001) samt mellom 100 første LRP og de øvrige gruppene (p<0.001). Når det gjelder peroperativ blødning, var det SSF mellom 100 første LRP og de øvrige gruppene (p<0.001). Det var SSF i samlet andel negative SM mellom 100 første LRP og 100 første RALP (p=0.003), mens tilsvarende forskjell ikke var signifikant mellom 100 siste RALP og 100 siste LRP (p=0.677). Diskusjon: I motsetning til LRP, er vi allerede etter de første 100 RALP operasjoner, nede i en akseptabel operasjonstid og andel pasienter med frie kirurgiske marginer. Ved avslutningen av LRP epoken hadde vi imidlertid gode resultater både på operasjonstid og kirurgiske marginer. Av stor betydning for å raskt å oppnå gode resultater med RALP er trolig tidligere laparascopisk erfaring (1). Konklusjon: LRP krever lang læretid for å korte ned operasjonstid og blødning. Det tar også mye lengre tid å oppnå akseptabel fri kirurgisk margin andel. Referanse: 1. Rocco et al. Robotic vs open prostatectomy in a laparoscopically naive centre: a matched-pair analysis BJU International Early View, Date: June 2009

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 43 BLØDNINGSMENGDE OG HEMOGLOBINENDRING UNDER LAPARASCOPISK RADIKAL PROSTATEKTOMI (LRP). Johnson I. Eri LM. Oslo Urologiske Universitetsklinikk (OUU), Oslo Universitetsklinikk HF, Aker Hensikt: Å finne sammenhengen mellom observert intraoperativt blodtap og hemoglobinendring under laparoscopisk radikal prostatektomi ved Aker universitetssykehus i perioden 2002 til 2008. Metode: 794 radikal prostatektomi operasjoner ble utført i perioden 2002 til 2008. Alle ble gjort laparascopisk, og fra høsten 2007 robot-assistert. Hos alle ble det målt hemoglobinverdi ved innleggelse. Den postoperative hemoglobinverdi ble målt om ettermiddagen operasjonsdagen mellom kl. 13.30 og 18.00 i cirka 80% av tilfellene. I de resterende tilfellene kl. 8.00 1. postoperative dag. Blødningen under operasjonen ble estimert av anestesi- og operasjonssykepleier, basert på vurdering av blødningsmengde i suget og mengde spylevæske som ble brukt. Differansen mellom de to hemoglobinverdiene har blitt sammenlignet med blødningsmengde under operasjonene. Vi har ekskludert pasienter som har mottatt blodtransfusjon (34), pasienter med postoperative komplikasjoner som har ført til blødning (13) og pasienter der data ikke er registrert (20). Av 795 pasienter var det mulig å bruke 727 (91,6 %) pasienter i undersøkelsen. Resultat: Gjennomsnittlig observert blødning var 254 ml og tilsvarer gjennomsnittlig hemoglobinfall på 2,3 gram prosent. Det er stor spredning, men likevel en statistisk signifikant korrelasjon mellom hemoglobinfall og observert blødning (pearsons korrelasjons koeffisient r = 0,511, p-verdi <0,001). Endringen i hemoglobin nivå var 2g/100 ml per liter observerte blødning. Estimert hemoglobinfall uten blødning var 1,62g/100ml (figur). Man kan bruke formelen: hemoglobinfall = 1,62 + 2 antall liter blødning. Konklusjon: Som ventet var det en sammenheng mellom hemoglobinendring og blødning under radikal prostatektomi operasjoner. Likevel er det svært store individuelle variasjoner, slik at det sannsynligvis er nyttig for klinikeren å ha opplysning om begge parametre. Ser man på figuren, får man inntrykk av at pasienter med stor observert blødning gjennomgående har et markant hemoglobinfall ( 4 g/100ml). Imidlertid er det også en betydelig andel (19 pasienter) som har liten observert blødning på 400 ml, og likevel hemoglobinfall på 4 g/100 ml.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 44 CRYOSURGICAL ABLATION AS PRIMARY TREATMENT IN PROSTATE CANCER (PC)PATIENTS AT TELEMARK HOSPITAL Børre Olsen 1, and Rolf Wahlqvist 2 and Sophie D. Fosså 3 Telemark Central Hospital 1 (TCS) Porsgrunn, Oslo University Hospital, Aker Hospital 2 and The Norwegian Radium Hospital 3 Oslo, Norway Background: During the last 2 decades cryosurgery of prostate cancer (CryoPC) has gained increasing interest within the uro-oncological community and among patients. CryoCP has been introduced at TCS in 2003, and results have been published in 2007 (1). We present the results from follow-up performed in August 2009. Methods: Based on the hospital s administrative data base 89 patients were identified who had CryoPC as their primary treatment for localized PC from 2003 to 2007. The medical records were abstracted for pre-treatment T- category, Gleason score and PSA with subsequent establishment of risk groups (2). The post-treatment development of PSA was recorded together with local progression and complications, based on out-patient visits at TCS or at other hospitals. Biochemical progression was defined as a PSA increase of 2.0 above post-cryopc nadir value. (Phoenix definition [3]) and is presented by the Kaplan-Meyer method, the observation time being Biochem./local recurrence 1,0 0,8 0,6 0,4 0,2 0,0 0 20 40 60 Months since CryoPC the interval between the date of first CryoPC and the date of PSA-increase or the date of the last available PSA value, whatever occurred first. Results: The median age of the patients was 65 years (range: 53-78). After a median m observation time of 25 months (range 1-68) biochemical progression was recorded in 28 of the patients, (Low risk: 1/33; intermediate risk: 10/46 ; high risk: 1/10) and local relapse in 13 men, one of them without previously known elevated PSA value. 23 of 61 evaluable patients (38%) had normal post-cryopc erection as judged from the medical records, 10 of them by the use of drugs. 38 patients (62%) had erectile dysfunction. Eighteen of these men had used drugs without effect. For 7 of 89 patients urinary retention had been recorded as a complication, and one patient had to be treated for urinary tract infection. The cumulative 5-year biochemical or local progression rate was 56%. Conclusion: Clinically relevant differences have emerged between the TEBJ paper (1) and our follow-up analysis. Urologists and oncologists should be reluctant to recommend CryoPC as a true therapeutic alternative in men with prostate cancer. References: 1. Bjerklund Johansen TE. Cryosurgical ablation as primary treatment in prostate cancer patients. Actas Urol Esp. 2007, 31; 651-9. 2.D`Amico AV, Whittington R, Malkowicz SB, et al. Predicting prostate specific antigen outcome preoperatively in the prostate specific antigen era. J Urol. 2001, 166; 2185-8. 3.Abramowitz MC, Li T, Buyyounouski MK, et al. The Phoenix definition of biochemical failure predicts for overall survival in patients with prostate cancer. Cancer 2008, 112; 55-60.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 45 VALIDERING AV METODE FOR INNSAMLING AV VEV TIL FORSKNING VED RADIKAL PROSTATECTOMI Bertilsson H 1,2, Angelsen A 1,3, Tessem MB 4, Viset T 5, Skogseth H 2, Halgunset J 2,5 1 Avd for urologisk kirurgi, St.Olavs Hospital, 2 Inst for laboratoriemedisin, barne-og kvinnesykdommer, NTNU, 3 Inst for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU, 4 Inst for sirkulasjon og bildediagnostikk, 5 Avd for patologi og medisinsk genetikk, St. Olavs Hospital. Bakgrunn: Ferskfrosset tumorvev er nødvendig for mange basale forskningsmetoder, hvor man ønsker at oppnå større kunnskap om cancerens biologi. Innsamling av vev ved radikal prostatectomi krever spesielle hensyn slik at kvaliteten av den ordinære histopatologiske vurderingen ikke svekkes. Formål: Beskrive en standardisert metode som er sikker for pasienten, enkel å utføre, uavhengig av enkeltindivider, og som bevarer vevet i en form som er enkel å bruke og har god kvalitet. Materiale og metode: Systematisk innsamling siden 2006 har resultert i 320st 2 mm tykke prostataskiver og øker med ca. 100 per år. Bioingeniører skjærer ut og fryser (-80 C) vevsskiven rett postoperativt, resten går til formalinfixering og rutinediagnostikk. For å ekstrahere spesifikke sylindre av cellepopulasjoner uten å tine skiven brukes en bor. Disse vevsylindrer kan deretter brukes til å ekstrahere RNA for genekspresjon eller til MRspekroskopi for vurdering av spesifikke metabolitter i cancervev kontra normalt vev. Resultat: Prosessen fra operasjon til nedfrossen skive tar i snitt 15 min (SD ±4). Gjennomgang av histopatologi (91 st) fra 2007 gir at man kan forvente tumormråde i 77 % av innsamlet materiale. Ved hjelp av bildefusjonering av nærliggende histologisnitt og foto av fersk skive, fant vi cancer i 14 av 16 konsekutivt innsamlete skiver. RNA kvaliteten fra 53 st ekstraherte prøver (3x2mm) viser på utmerket RNA kvalitet, RIN 9.16 (SD±0.53) og videre genekspresjonsanalyser med DNA-microarray og PCR (polymerase chain reaction) har vært teknisk uproblematisk. Forsøk med tre prøver viser at metoden også egner seg for MRspektroskopi (Fig 1). Figur 1a: MR-spektra fra en normal prøve. b) Nivåer av citrat viser synkende verdier med økende Gleason grad. c) Histologi fra tre prøver, øverst: normal benign prostatapeitel, midten: Gleason 3+3, nederst: Gleason 4+4 Konklusjon: Vår metode for innsamling av ferskt prostatacancervev er enkel og lite resurskrevende. Ekstraksjon av spesifikke vevsprøver er mulig uten at tine skiven og resulterer i materiale med høy kvalitet, velegnet for mange forskjellige forskningsmetoder.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 46 INSIDENS OG PROGNOSTISK BETYDNING AV REST-TUMOR I PROSTATA HOS PASIENTER MED LOKALT AVANSERT PROSTATAKREFT BEHANDLET MED ENDOKRIN TERAPI ALENE ELLER KOMBINASJON ENDOKRIN TERAPI OG RADIKAL STRÅLETERAPI 1,2 Angelsen A, 3 Solberg 4 Viset T, 5 Berg A, 6 Tastemir I, 5 Widmark A, 4 Haugen OA. 1 Urologisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU. 3 Kreftavdelingen, 4 Avdeling for patologi og medisinsk genetikk, St Olavs Hospital, Trondheim. 5 Umeå Universitetssykehus. 6 Urologisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus. Bakgrunn: Endokrin terapi pluss radikal ekstern stråleterapi (EBRT) gir signifikant bedre total overlevelse sammenlignet med endokrin terapi alene til pasienter med høyrisiko lokalt avansert prostatakreft (SPCG-7). Vi har undersøkt insidens og kliniske implikasjoner av resttumor i prostatabiopsier ved disse to behandlingsstrategiene. Metode: Systematiske transrektale prostatabiopsier ble utført hos 120 av 875 pasienter inkludert i en prospektiv randomisert studie (SPCG-7) med to behandlingsarmer. Endokrinarmen fikk endokrin terapi alene (tre måneder total androgen blokade etterfulgt av kontinuerlig antiandrogen monoterapi), mens kombinasjons-armen fikk endokrin terapi pluss EBRT (70Gy). Resultater: Biopsiene (median 8 sylinderbiopsier) ble utført ved median oppfølgingstid på 45 mndr. Blant 63 pasienter i endokrin-arm ble rest-tumor påvist hos 66 % (n=41), mens tilsvarende andel hos 57 pasienter i kombinasjons-arm var 22 % (n=12), p<0,0001. Alle restsvulster i kombinasjons-armen og 80 % i endokrin-armen hadde aggressivt vekstmønster (Gleason skår 8). Endokrin terapi alene var prediktive for resttumor, OR 7,49 (3,18-17,7), p<0.0001. Hos pasienter med positiv biopsi (=resttumor tilstede) eller negativ biopsi viste følgende insidens: biokjemisk (s-psa) tilbakefall 74 % vs 27 % (p<0,0001); lokal progresjon 26 % vs 4,7 % (p=0,002); distante metastaser 17 % vs 9,4 % (p=0,27); klinisk tilbakefall 36 % vs 13 % (p=0,0006; cancer-spesifikk mortalitet 19% vs 9,7 % (p=0,025). I multivariable analyser var biokjemisk tilbakefall signifikant assosiert med: resttumor, HR 2,69 (1,45-4,99), p=0,002; endokrin terapi alene HR 3,45 (1,80-6,62), p<0,0001. Konklusjon: Kombinasjonen av endokrin terapi pluss EBRT gir bedre lokal tumorkontroll sammenlignet med endokrin terapi alene. Resttumor var signifikant assosiert med s-psa tilbakefall, lokal tumor progresjon, klinisk progresjon og cancer-spesifikk mortalitet i uvivariabel analyser. Resttumor var prediktiv for s-psa tilbakefall i multivariabel analyse.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 47 PASIENT-RAPPORTERTE BIVIRKNINGER VED PROSTATABIOPSI 3,5 ÅR ETTER TERAPI-START HOS PASIENTER MED LOKALT AVANSERT PROSTATAKREFT BEHANDLET MED ENDOKRIN TERAPI ALENE ELLER KOMBINASJON ENDOKRIN TERAPI OG RADIKAL STRÅLETERAPI 1,2 Angelsen A, 3 Solberg 4 Tastemir I, 5 Widmark A. 1 Urologisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU. 3 Kreftavdelingen, St Olavs Hospital, Trondheim. 4 Urologisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus. 5 Umeå Universitetssykehus. Bakgrunn/Formål: Tilleggsbehandling ved residiv av kurativ stråleterapi ved prostatakreft har økende aktualitet. Vi har evaluert pasient-rapporterte bivirkninger ved prostatabiopsi 44 måneder etter behandlingstart, enten med endokrin terapi alene eller kombinasjon endokrin terapi og radikal stråleterapi, hos pasienter med lokalt avansert prostatakreft Metode: 120 pasienter ble inkludert. Åtte til 12 transrektale prostatabiopsier (median=8) ble tatt fra hver pasient. Alle pasienter fikk antibiotikaprofylakse. Pasientene ble bedt om å besvare et spørreskjema 7 dager etter biopsiprosedyren, vedrørende forekomst av: smerte, hematuri, rektalblødning, hematospermi, endring av miksjonsmønster, febrilia og eventuelle andre medisinske hendelser i den første uken etter biopseringen. Resultater: 91 % (n=109) av pasientene besvarte skjema, hvorav 51 % av pasientene hadde fått endokrin terapi alene og 49 % hadde fått kombinasjonsterapi. Smerte under biopsiprosedyren ble rapportert i 63 % (mild 55 %, moderat 5,6 %) av pasientene. Én pasient rapporterte sterke smerter. Post-biopsi smerte i oppfølgingsperioden ble rapportert hos 31% (moderat n=4, sterke n=0). 20 % av pasientene opplevde redusert stråletrykk (mild 18 %, uttalt hos 4 pasienter, ingen opplevde urinretensjon). Makrohematuri med en mean varighet på 2,2 dager ble rapportert hos 41 %. Rektalblødning ble oppgitt av 14% i endokrin-gruppen (mean varighet 1,6 dager), og 35% i kombinasjonsarmen (mean varighet 2,2 dager). En trend mot økt rektalblødning ble observert hos pasienter i kombinasjonsarmen, hazard ratio 2,14; p=0,064. Hematospermi ble sjelden rapportert. Ingen pasienter hadde klinisk urinveisinfeksjon. Konklusjon: Post-terapi prostatabiopsier av pasienter behandlet enten med endokrin terapi alene eller kombinasjon endokrin terapi og radikal stråleterapi er en trygg prosedyre med lette bivirkninger som ikke trenger spesifikk behandling.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 48 BILATERAL KRYPTORKISME OG CANCER TESTIS, EN PASIENT KASUISTIKK JR Hoff JR, Lundeby E, Berge V Oslo Urologiske Universitetsklinikk, Oslo Universitetssykehus, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo Bakgrunn: 32 år gammel pasient med bilateral kryptorkisme. CT hadde vist intraabdominalt testisanlegg på venstre side i buken. Det ble foretatt laparoskopisk fjernelse av testisanlegget. Histologien viste seminom. Bilateral kryptorkisme og testikkelcancerutvikling er en sjelden tilstand innen urologien. Kasuistikken vil bli gjennomgått og forslag til oppfølging vil bli diskutert. Matriale og metode: Pasienten ble født uten testikkelanlegg i scrotum bilateralt. Testikkelanlegg ble heller ikke identifisert i lyskekanal eller intraabdominalt i barn/ungdomstid. Han fikk implantert testisproteser bilateralt i ungdommen. Pasienten fikk testosterontilskudd fra han var 15 til han var 23 år. Det ble da oppdaget høyt testosteron nivå og testosteron substitusjonen ble seponert. På eget initiativ fikk pasienten utført CT abdomen da han hadde lest om cancerutvikling i intraabdominalt beliggende testis anlegg. CT abdomen viste et testikkelanlegg på venstre side i buken. Normal venstre nyre og høyresidig bekkenyre. I øvre laterale del av bekkennyren var det mulig forandringer som kunne representere et testikkelanlegg på høyre side. Det ble utført laparoskopisk fjernelse av venstre testikkelanlegget sin. Det mulige anlegget på høyre side ble ikke funnet. Histologien viste seminom. Serum testosteron er normalt (14.5 nmol/l) postoperativt. Diskusjon: Bilateral kryptorkisme med cancer testisutvikling er en sjelden tilstand innen urologien. CT abdomen og MR abdomen har ikke sikkert identifisert det gjenværende høyre testikkelanlegget. Vil PET gi et bedre svar(skal utføres på RH i høst)? Hvis man finner et igjenværende høyre anlegg, skal det fjernes? Foreløpig får han ingen behandling for sitt seminom, kun observasjon. Konklusjon: Cancer testisutvikling i ikke-desendert testis har en økt risk ratio på 2,75 til 8 (1). Ved bilateral kryptorkisme er risikoen enda høyere. 74% av intraabdominalt beliggende testis som utvikler cancer, er seminom. Menn som ikke har fått utført orchiopexi og som har intraabdominal/intrainguinalt beliggende testisanlegg bør fjerne dette med tanke på risikoen for cancerutvikling. Referanse 1: Wood et al., Cryptorchidism and testicular cancer: Separate fact from Fiction. J Urol., 181;452-461, 2009.

19-23 oktober 2009 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 49 RETROPERITONEAL LYMFEKNUTEDISSEKSJON (RPLND) ETTER KJEMOTERAPI VED METASTATISK NON-SEMINOM TESTIKKELKREFT: KLINISKE OG HISTOPATOLOGISKE ASPEKTER 1,2 Angelsen A, 2 Hammersbøen K R, 3 Solberg A. 1 Urologisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU. 3 Kreftavdelingen, St. Olavs Hospital. Trondheim. Bakgrunn: Det er ikke internasjonal konsensus for indikasjon og omfang av RPLND ved non-seminom germinalcelletumor (NSGCT). Vi har retrospektivt vurdert kliniske og histopatologiske forhold hos pasienter med metastatisk NSGCT behandlet med post-kjemoterapi RPLND i en 10-års periode ved St. Olavs Hospital. Metode: Retrospektiv journalgjennomgang av 46 pasienter med NSGCT som i perioden 1996-2006 ble operert med post-kjemoterapi RPLND. Kliniske sykdomstadium, serumnivå av tumormarkører og størrelse av retroperitoneale metastaser før og etter kjemoterapi ble registrert. Kliniske og radiologiske funn ble korrelert til histopatologi ved RPLND. Tilstedeværelse av fibrose/nekrose, maturt teratom, umodent teratom og viabel tumor i operasjonspreparat ble registrert. Resultater: Histopatologi ved primær RPLND: fibrose/nekrose 41% (n=19), modent teratom 41% (n=19), umodent teratom 11% (n=5), viabel tumor 7% (n=3). 7 pasienter (15%) fikk residiv av retroperitoneal metastase etter primær RPLND, hvorav 6 pasienter fikk residiv utenfor primærtemplatet. Alle 3 pasientene (2 pas med CS IV, 1 pasient med CS IIC) som hadde viabelt tumorvev ved primær RPLND fikk residiv av sykdom i retroperitoneum, utenfor resisert område. 7 pasienter ble senere operert med sekundær RPLND, hvorav 4 pasienter hadde viabel tumor ved denne operasjonen. 2 av disse 4 pasientene hadde modent teratom ved primar RPLND. 11 pasienter (24%) hadde transversal diameter av metastase < 10 mm ved tidspunktet for primær RPLND, hvorav én pasient hadde viabel tumor. Konklusjon: Histopatologisk resultat ved primær RPLND ved St. Olavs Hospital er sammenlignbart med andre publiserte data. Verken nivå av tumormarkører eller størrelse av post-kjemoterapi retroperitonal tumor kunne predikere tilstedeværelse av viabel tumor ved RPLND. En mer ekstensiv primær postkjemoterapi RPLND vil kunne redusere insidens av residiv i retroperitoneum.