Forsikringsklagenemnda Person Uttalelse FKN-2010-170 10.5.2010 Gjensidige Forsikring Personal Annen Sykdom uføre- og ménerstatning - rentetidspunkt FAL 18-4. Forsikrede (f. 1951) utviklet ryggplager tidlig på 1980-tallet, og det ble etter hvert avklaret at han hadde en intraspinal tumor i lumbalavsnittet, som ble operert i 1986. I mars 1995 var han utsatt for en ulykke ved at han falt på ski, og pådro seg en kompresjonsfraktur. Nye undersøkelser viste trange mekaniske forhold i øvre lumbalavsnitt oppfattet som en spinal stenose tilstand. Han ble vurdert for operasjon i 1997, men dette ble avlyst. Etter at han langsomt ble verre, ble han operert i 2002. Forsikrede har vært ervervsufør fra 13.11.02. Forsikrede var omfattet av Personalforsikring med bl.a. dekning for Annen Sykdom, hvoretter et forsikringstilfelle som følge av annen sykdom er å anse som inntruffet på det tidspunkt forsikrede har vært minst 50 % ervervsufør og/eller 50 % medisinsk invalid i en sammenhengende periode av 2 år som følge av sykdommen, og ervervsuførheten/den medisinske invaliditeten er bedømt å være varig. Krav ble meldt til selskapet 23.5.03. Spesialisterklæring av 15.5.05 fastsatte forsikredes totale medisinsk invaliditet til i størrelsesorden 40-50 %. Skadebetinget medisinsk invaliditet ble fastsatt til 5-10 %. Selskapet innvilget 21.9.05 uføreerstatning med renter fra 13.11.04, men avslo krav om ménerstatning. Forsikrede innhentet vurdering fra Dr. M, som i anamnese 24.6.08 fastsatte den totale medisinske invaliditet til 70 %. Det ble ikke tatt stilling til hvordan invaliditeten fordelte seg mellom ryggmargssvulsten og bidrag fra fallulykken i 1995. I lys av dette utbetalte selskapet 6.11.08 ménerstatning og beregnet renter fra 24.6.08. Forsikrede krever for begge dekninger renter fra 2 måneder etter melding. Forsikringsklagenemnda Person bemerker: Saken gjelder utelukkende renteberegning etter utbetaling av erstatning for uførhet og ménerstatning under dekningen for annen sykdom enn yrkessykdom. Nemnda kan ikke gi forsikrede medhold i at renteberegningen må følge samme prinsipp som i ulykkesforsikring, hvor det er tradisjon for å anse selve ulykken som forsikringstilfellet, med virkning for renteberegningen. Forsikringsvilkårene for uføredekning og ménerstatning i denne saken bestemmer at forsikringstilfellet inntrer tidligst ved karenstidens utløp. Det kan ikke legges til grunn at denne ordningen støter an mot ufravikelige regler i FAL, slik forsikredes advokat synes å mene. Høyesterett har i Riksfjorddommen i Rt. 2000 s. 59 i forhold til et annet spørsmål lagt til grunn at forsikringstilfellet i uføreforsikring inntrer ved karenstidens utløp. Den renteberegning selskapet har lagt til grunn for uføredekningen, oppfyller etter dette lovens krav. Når det gjelder ménerstatning, er det ikke like lett å praktisere en bestemmelse om karenstid i og med at erstatningen i prinsippet ikke er knyttet til noen form for arbeidsudyktighet. Nemnda konstaterer at selskapet har beregnet renter på ménerstatningen fra den dag det var dokumentert minst 50 % medisinsk invaliditet, som er kravet for ménerstatning etter forsikringsvilkårene. Nemnda kan ikke se at det kan være grunnlag for forsinkelsesrenter før dette tidspunkt. Side 1 av 7
KONKLUSJON: Selskapet gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Trygve Bergsåker (leder), Truls Nygård, Eli Cathrine Johansen, Jon-Andreas Lange og Terje Sørensen. Sekretariatets redegjørelse i FKK sak 20092063 JM av 8.6.2009. Saken gjelder Gjensidige Forsikring (heretter: selskapet) sin anvendelse av forsikringsvilkår for dekningen Annen Sykdom ASY4001 av januar 2001 Bedriftsforsikring med Personalgaranti, og FAL 18-4. Fra forsikringsvilkårene hitsettes: 4. Når sykdommen inntreffer En sykdom er her å anse som inntruffet på dato for første dag i den sykepengeperiode som leder frem til forsikringstilfelle eller på dato forsikrede dør som følge av sykdommen. 5. Forsikringstilfelle annen sykdom enn yrkessykdom Et forsikringstilfelle som følge av annen sykdom er å anse som inntruffet på det tidspunkt forsikrede har vært minst 50% ervervsufør og/eller 50% medisinsk invalid i en sammenhengende periode av 2 år som følge av sykdommen, og ervervsuførheten/den medisinske invaliditeten er bedømt å være varig. Likeså er forsikringstilfelle å anse som inntruffet dersom forsikrede dør som følge av et erstatningsberettiget sykdomstilfelle. 6.3 Utmålingsregler ved sammensatt årsak til mén eller ervervsuførhet Når det er klarlagt at skadelidtes ervervsuførhet eller mén ikke alene skyldes sykdom som omfattes av forsikringen, men også skyldes ervervsuførhet eller mén påført ved tidligere sykdom eller hendelse, så skal kun den forverring av mén eller ervervsuførhet som skyldes sykdom som omfattes av denne forsikringen danne basis for erstatningsberegningen. 7. Erstatningsoppgjør 7.1 Utbetalingsregler Erstatningen beregnes på grunnlag av G på oppgjørstidspunktet. Ved erstatningsutmålingen tas det hensyn til tidligere grad av ervervsuførhet/medisinsk invaliditet. 7.2. Ménerstatning ved annen sykdom Ménerstatning forfaller til betaling når et forsikringstilfelle er inntruffet. 7.3 Tap i framtidig erverv ved annen sykdom Erstatning for tap i fremtidig erverv forfaller til betaling når et forsikringstilfelle er inntruffet. Forsikrede (f. 1951) utviklet ryggplager tidlig på 1980-tallet, og det ble etter hvert avklaret at han hadde en intraspinal tumor i lumbalavsnittet, som ble operert i 1986. I mars 1995 var han utsatt for en ulykke ved at han falt på ski, og pådro seg en kompresjonsfraktur. Nye undersøkelser viste trange mekaniske forhold i øvre lumbalavsnitt oppfattet som en spinal stenose tilstand. Han ble vurdert for operasjon i 1997, men dette ble avlyst. Etter at han langsomt ble verre, ble han operert i 2002. Skade ble meldt til selskapet hhv. 23.5.03 og 28.5.03. Selskapet tilbød 24.1.05 erstatning over dekningen Annen Sykdom basert på 50 % varig ervervsmessig uførhet. Oppgjøret ble akseptert med unntak for renteberegningen etter FAL. Etter Side 2 av 7
klage fra forsikrede v/advokat (heretter: advokaten), utbetalte selskapet 21.9.05 renter fra 13.11.04, basert på at dette var sammenfallende med tidspunktet for forsikringstilfellets inntreden. Selskapet viste til Riksfjorddommen og en dom avsagt i Oslo tingrett 2.7.04. I mellomtiden hadde Dr. L den15.5.05 avgitt spesialistuttalelse, hvor han fastsatte forsikredes totale medisinsk invaliditet til i størrelsesorden 40-50 %. Skadebetinget medisinsk invaliditet ble fastsatt til 5-10 %. I lys av dette avslo selskapet å utbetale ménerstatning over dekningen Annen Sykdom. Forsikrede innhentet vurdering fra Dr. M, som i anamnese 24.6.08 fastsatte forsikredes totale medisinske invaliditet til 70 %. Det ble ikke tatt stilling til hvordan invaliditeten fordelte seg mellom ryggmargssvulsten og bidrag fra fallulykken i 1995. I lys av dette utbetalte selskapet 6.11.08 ménerstatning og beregnet renter etter FAL fra 24.6.08. Det har oppstått tvist om renteberegningen. Når det gjelder uføredekningen har advokaten fremholdt at det ved vurderingen av forsikringstilfellets inntreden er naturlig å se hen til hvordan dette er behandlet i ulykkesforsikringstilfellene. Han har vist til Selmers foredrag i Norsk Forsikringsjuridisk Forening 27.11.97, publikasjon nr. 73: "Vilkårene i ulykkesforsikring har en bestemmelse om at uføregraden skal fastlegges på årsdagen etter ulykken. I tilknytning til dette bestemte vilkårene tidligere at rente av erstatningen først skulle svares fra årsdagen; "forsikringstilfellet" var m.a.o. definert slik at det først inntraff l år etter ulykken. Sammen med universitetsstipendiat (nå professor) Hans Jacob Bull skrev jeg en betenkning om spørsmålet i 1971. Vi konkluderte med at renteklausulen i vilkårene var uforenlig med den tvingende regel i FAL (1930) 24. Vårt hovedsynspunkt var dette: Når loven bruker uttrykket "forsikringstilfelle" i en tvingende bestemmelse, må det avgjøres ved en fortolkning av vedkommende bestemmelse hva lovgiveren i denne sammenheng har ment med ordet. Selskapet kan ikke, gjennom en avvikende beskrivelse av "forsikringstilfellet" i vilkårene, gjennomføre en ordning hvor lovens tvingende regel blir uten virkning. Vi fant sterk støtte for en slik tolkning i "Skogholm"-dommen, Rt. 1954 s. 1002 ( ). Anvendt på situasjonen i ulykkesforsikring måtte ordlyden i FAL (1930) 24 føre til at det var anmeldelsen av selve ulykkestilfellet som førte til at renten begynte å løpe. At det endelige erstatningsbeløp, som avhang av graden av medisinsk invaliditet, først skulle fastsettes på et senere tidspunkt, spilte ingen rolle. Selskapene aksepterte betenkningen, og i ulykkesforsikringen ( ) har det senere vært beregnet rente av invaliditetserstatning fra månedsdagen (nå to måneder) fra meldingen om ulykkestilfellet. " I sitt foredrag for Norsk Forsikringsjuridisk Forening har Selmer, foruten selskapenes praksis, fremhevet fire forhold som tilsier at resonnementet om hva som utløser renteplikt i ulykkesforsikringstilfellene ikke nødvendigvis gjør seg like sterkt gjeldende ved forsikring av uførhet. Disse er inntatt på side 14 i publikasjon nr. 73. Så langt jeg kan se slår ikke de der nevnte grunner til. For det første er det ikke nødvendigvis lettere å fastslå medisinsk uførhet enn ervervsmessig uførhet. I begge tilfelle er man avhengig av at situasjonen - den medisinske eller den ervervsmessige - har stabilisert seg, og det ikke lenger er behandlings- og/eller attføringstilbud som kan avhjelpe den medisinske eller ervervsmessige situasjon. Når man kjenner omfanget av den medisinske skade, vil det være relativt enkelt å gå inn i tabellverket for å fastslå varig medisinsk invaliditet. På samme måte vil graden av ervervsmessig uførhet gi seg selv når man på et gitt tidspunkt har avklart hvilke muligheter skadelidte har til å oppebære inntekt ved egen arbeidsinnsats. Side 3 av 7
Ervervsuførhet er på en forbilledlig måte definert av tidligere avdelingsdirektør Harry Gulbrandsen under et foredrag som han holdt i Norsk Forsikringsjuridisk Forening den 28.03.68, og som er inntatt i foreningens publikasjon nr. 53. Der heter det bl.a.: "Man kan reise spørsmål om vi egentlig trenger noen fastsettelse av uføregrad. Nei, kanskje ikke. La meg forsøke å illustrere dette ved et eksempel: En person tjener som fullt arbeidsfør kr 30 000 pr. år. Han blir syk eller kommer til skade og som. følge herav synker hans inntekt til kr 15 000 pr. år. Vi setter videre at han er i en slik alder at kapitaliseringsfaktoren er 15. Hans erstatning kan da regnes ut til kr 225 000 idet hans årlige tap er kr 15 000. Hvor er det blitt av uføregraden her? Vi finner den igjen ved å gjøre følgende regnestykke: Uføregrad = 15 000/30 000 = 50 % Uføregraden er her svaret og ikke det utgangspunkt man tar. Spørsmålsstillingen er ikke denne: Uføregraden er 50 % altså er tapet kr 15 000 pr. år, men omvendt. Forholdene i dette eksempelet er sterkt forenklet, men det viser hovedresonnementet i ervervsmessig invaliditetsbedømmelse." Den samme definisjonen finner man hos professor dr. juris Asbjørn Kjønstad, jfr. følgende hentet fra en artikkel han fikk publisert i tidsskrift Norsk Legeforening nr. 23, 1989; 109:2311-5: "Ervervsmessig invaliditetsgradering Begrepsforklaring Ved den ervervsmessige uføregradering foretar man - på samme måte som ved den yrkesmessige uføregradering - en vurdering av evnen til å utføre arbeid. Det tas imidlertid ikke bare hensyn til om vedkommende kan utføre sitt tidligere yrke, men også til om man kan utføre andre arbeidsoppgaver. Hvis en mann tidligere tjente etthundreogfemtitusen kroner årlig som bygningsarbeider, og må slutte i dette arbeidet etter en skade men deretter kan tjene seksti tusen kroner årlig som vaktmester, blir den ervervsmessige uføregraden 60 %. " Videre vil jeg påpeke at det alminneligvis ikke er mulig å foreta noen endelig vurdering av medisinsk uførhet før det tidligst har gått 2 år etter at en ulykkesskade har inntruffet. Dette er en praksis selskapene følger. Normalt venter man i 2-3 år etter en skadehendelse før det innhentes nødvendig spesialisterklæring. Legeforeningen har uttrykt det slik i sine retningslinjer for vurdering av nakkeskader av mai 1991 og februar 1994: "Når kan en invaliditetsvurdering avgjøres? Endelig invaliditetsvurdering bør i alminnelighet først skje ca. 2 år etter at skaden inntrådte. " Ovensiterte gjør seg også gjeldende for de fleste andre skadetyper. I uføresakene har man en karenstid på 2 år, mens man i ulykkeforsikringstilfellene i praksis har det samme. Begge deler er uttrykk for at det nødvendigvis vil måtte gå noe tid før det er godtgjort om man har fått varig men eller varig uførhet og etter hvilken grad. For det andre fremhever professor Selmer at det ikke er noen nedre grense for den uførhet som gir rett til erstatning i ulykkesforsikringstilfellene. Det er ikke korrekt. Det eksisterer ulykkesforsikringer med såkalt "franchise"; dvs. at forsikringen ikke gir utbetaling før den medisinske invaliditetsgraden når opp til et visst nivå, eksempelvis 15 % medisinsk invaliditet. Forsikringsselskapenes renteforpliktelse i disse sakene er den samme som når ulykkesforsikringen gir dekning for ethvert men. For det tredje påpeker professor Selmer at ulykkesforsikringer kun omhandler ulykker, mens forsikringer med uførekapital også favner sykdom, og at enhver sykmelding ikke er noe å melde fra om, men at man i stedet bør ha en noe mer markert begivenhet. Den sykmelding som fremstår som langvarig og som utløser varig uførhet, slik dette er definert i vilkårene, fremtrer som markert/ dramatisk. I (forsikredes) tilfelle var det allerede på sykdoms-/skademeldingstidspunktet "overveiende sannsynlig at han blir minst 50 % varig ufør", jfr. vedlagte kopi av dr. (T)s legeerklæring til Gjensidige av 23.06.03 Side 4 av 7
Her vil jeg føye til at det også eksisterer andre forsikringsprodukter som dekker medisinsk invaliditet som følge av sykdom. (X) selger bl.a. noe som heter barnekasko, og som dekker varige men både som følge av ulykke og sykdom. I begge tilfeller vil selskapets renteplikt begynne å løpe frå 2 måneder etter at selve ulykkes- /sykdomstilfellet er meldt. Professor Selmers fjerde grunn er vanskelig å forstå. Han fremhever at den opprinnelige renteklausulen i ulykkesforsikringen hvilte på en åpenbar bevisteknisk begrunnelse, jfr. følgende hentet fra publikasjon nr. 73: "Det var ikke synlig praktisk å starte bedømmelsen av den medisinske invaliditet før de indre og ytre skader var tilnærmet grodd; derfor lå det nær å fastsette at man skulle vente ett år, uten hensyn til om den forsikrede var i arbeid eller ikke. Ved forsikring av uførekapital er tidsforløpet kombinert med et krav om sammenhengende arbeidsmessig uførhet som indikerer at det dreier seg om en alvorlig tilstand. " Graden av ervervsmessig uførhet vil også avhenge av om en skade eller sykdom blir leget, og i hvilken grad. I restitusjons-/rehabiliteringsfasen vil forsikringstaker ofte være sykmeldt uavhengig av om det dreier seg om en ulykkeforsikring eller en forsikring med uførekapital. Jeg føler at professor Selmers fjerde grunn også har sammenheng med hans første grunn. Jeg viser derfor til det jeg har beskrevet ovenfor om tidsaspektet i forhold til det å kunne fastsette varig medisinsk uførhet og ervervsmessig uførhet. Advokat (NN) er ikke enig med professor Selmer. Dette fremkommer i et notat av 19.10.87, hvor han bl.a. skriver: "I uførekapitalforsikring er vilkårsbestemmelsen uttrykkelig formulert som en forfallsregel, dvs. når forsikringssummen skal utbetales. På tilsvarende måte som ved ulykkesforsikring kan to årsfristen ses i sammenheng med at det ofte vil ta tid før det er mulig å konstatere om et forsikringstilfelle er inntruffet. Det sentrale med to års regelen blir da å utsette utbetalingsplikten til selskapet har fått rimelig mulighet til å avklare dette. Dette forhindrer imidlertid ikke at når to årsfristen er utløpt, og selskapet har konstatert at forsikrede har pådratt seg varig uførhet, så skal det svares renter fra l måned etter at ulykken eller sykdommen som medfører varig uførhet ble meldt til selskapet." (NN) er i. dag advokat i I 1987 arbeidet han i lovavdelingen i Justisdepartementet, og hadde bl.a. vært medlem av personforsikringslovutvalget og skadeforsikringslovutvalget, bl.a. sammen med professor Selmer, som avsluttet sine arbeider henholdsvis oktober 1983 og juni 1987. For øvrig viser jeg til en dom i Oslo tingrett av 19.06.02, jfr. vedlagte kopi, hvor retten ga forsikringstaker medhold i en lignende sak mot (annet selskap). Selskapet anket saken til Borgarting lagmannsrett. Saken ble der forlikt. Fra tingrettens begrunnelse ønsker jeg å fremheve følgende, som også bør vektlegges i vår sak: "Retten kan ikke se det annerledes enn at bestemmelsen om ytterligere materielle kravet til graden av arbeidsuførheten, sammenhengende varighet av denne og fortsatt varighet, alle er en utredning av hva man anser nødvendig i forhold til FAL 18-2 med sikte på å klarlegge ansvarsforholdet og beregne det endelige ansvar. Det synes ikke naturlig at man utleder en særskilt regel om en avvikende forståelse av begrepet "forsikringstilfelle" i FAL 18-4 som gjelder renteplikten av en regel som er ment å presisere forfall i forhold til FAL 18-2. " "Retten har fra selskapets side ikke fått annen forklaring på at regelen er nødvendig i livkontotilfeller enn at det gjelder engangsutbetalinger som ikke er reversible. For retten er dette resonnement vanskelig å for stå da man på samme måte som ellers har den sikkerhet som FAL 18-2 gir og som er utbygd i vilkårenes 14-1 A). Retten er dessuten enig med saksøkeren i at det er lite gunstig for forsikringstakerne om man har en regel som gjør at forsikringsselskapene kan bruke hvor lang tid som helt på hvorvidt det foreligger et krav uten at dette skal koste selskapene noe i det hele tatt. " Her vil jeg også minne om at forsikringsselskapene oppnår avkastning på uoppgjorte krav uavhengige av om disse er knyttet til ulykkesforsikring eller forsikring med uførekapital. Når det gjelder menerstatningen har advokaten bl.a. fremholdt at renteplikten løper fra 2 måneder etter meldingen 23.5.03, og påpekt at forsikredes medisinske invaliditetsgrad trolig har vært på minst 50 % i lang tid før dette ble stadfestet av dr. M i juni 2008. Side 5 av 7
Selskapet har på sin side anført at advokatens utgangspunkt er feil: Dette dreier seg om en livsforsikring og ikke en ulykkesforsikring. Det er således virkningen av ulykken og ikke ulykken i seg selv som danner utgangspunktet for forsikringstilfellets inntreden. Høyesterett tok i Riksfjorddommen Rt 2000 s. 59 utgangspunkt i at det med forsikringstilfellet menes "den omstendighet som utløser ansvar for selskapet under forsikringen, og at "hva som skal anses som "forsikringstilfellet", må avgjøres på grunnlag av en tolkning av forsikringsavtalen." Forsikringstilfellet ved "annen sykdom" er klart definert i våre forsikringsvilkår. Etter forsikringsvilkårene er et forsikringstilfellet som følge av "annen sykdom" å anse som inntruffet på det tidspunkt forsikrede har vært minst 50 % ervervsufør og/eller 50 % medisinsk invalid i en sammenhengende periode på 2 år som følge av sykdommen, og ervervsuførheten/den medisinske invaliditeten er bedømt å være varig. Vilkåret regulerer betingelsen for når forsikrede har et erstatningskrav under forsikringen. Forsikringstilfellet inntreffer når det foreligger dokumentasjon på at alle vilkårene er oppfylt, og det er først på det tidspunktet at det oppstår et krav mot selskapet, forutsatt at selskapet har fått melding. Som det fremgår av den tidligere korrespondansen, legger vi til grunn at vilkåret om 2 år sammenhengende ervervsuførhet på minst 50 % samt vilkåret om at ervervsuførheten er bedømt å være varig, er oppfylt den 13.11.04. Forsikringstilfellet inntraff i henhold til forsikringsvilkårene således den 13.11.04. Renteplikten begynner følgelig ikke å løpe før den 13.11.04. Nyere rettspraksis, blant annet Oslo Tingretts dom av 02.07.04, har ilagt samme forståelse til grunn i en tilsvarende sak. Når det gjelder menerstatningen har selskapet fremholdt at: Det foreligger en sakskyndighetserklæring fra Dr. L datert 15.05.05 hvor det fremkommer at den medisinske invaliditeten er 40-50 % men at et traume han hadde i 95 utgjør 5-10 % medisinsk invaliditet. Det ble i juni 06 utbetalt 7,5 % medisinsk invaliditet fra en ulykkesforsikring som gjaldt traume i 95. Dette vil si at den medisinske invaliditeten for annen sykdom var under 50 %. Selskapet har ikke vært kontaktet av advokaten mellom 21.09.05 hvor vi besvarte den medisinske invaliditeten samt rentespørsmålet på ervervsuførheten før hans henvendelse av 26.08.08. I brev av 26.08.08 fra advokaten med vedlegg av en anamnese fra Dr. M ble vi gjort kjent med at den medisinske invaliditeten hadde endret seg for annen sykdom. Denne ble godkjent av selskapet og utbetalt med renter fra 24.06.08 da anamnesen var skrevet. Selskapet kan ikke se at vi kan endre tidspunktet for stadfestelsen på et tidligere tidspunkt enn 24.06.08 da det ikke foreligger noen erklæring vedrørende den medisinske invaliditeten mellom den 15.05.05 og 24.06.08. Når det gjelder renter følger dette av FAL 18-4. "Skal selskapet betale bestemte beløp der forfallsdagen er fastsatt i forveien regnes renter fra forfallsdag". Som kjent er det 4 betingelser som alle må være oppfylt før ervervsuførheten og den medisinske invaliditeten kommer til utbetaling. Det vises i den anledning til vilkårenes punkt 9.1. (Forsikrede) ble varig syk fra 13.11.02 og har fått utbetalt renter fra 13.11.04 det vil si på dato for første betingelse var oppfylt. Videre har (forsikrede) fått renter på den medisinske invaliditeten når det var fastsatt varig den 24.06.08. (forsikrede) via (advokaten) mener at renteplikten løpet fra 2 måneder etter meldt krav om sin sykdom den 23.05.03. Ved en ulykkesdekning medfører det riktighet at rentene beregnes fra 2 måneder etter meldt, dette er imidlertid ikke tilfelle ved en uføredekning da de 4 betingelsene ikke er oppfylt på dette tidspunktet i nærværende sak. Side 6 av 7
FKKs saksbehandler vurderte det slik at selskapets standpunkt i forhold til uføreerstatningen var i samsvar med etablert praksis i FKN, og at: Tilsvarende må etter mitt syn gjelde også for menerstatningen. Avgjørende er når forsikringstilfellet inntreffer, dvs. på hvilket tidspunkt forsikrede har vært minst 50 % medisinsk invalid i en sammenhengende periode av 2 år som følge av sykdommen, og den medisinske invaliditeten er bedømt å være varig. Det er opplyst at forsikredes helsesituasjon har endret seg etter at han ble utredet av dr. L våren 2005. Nevrolog M har i vurdering 24.6.08 konkludert med at 70 % medisinsk invaliditet er korrekt angivelse av tabellen her, ut fra den funksjon pas. har pr i dag. Selv om det ikke kan utelukkes at tilstrekkelig grad av medisinsk invaliditet kan ha foreligget fra et tidligere tidspunkt, foreligger det - som påpekt av selskapet - ikke andre erklæringer som sier noe om den medisinske invaliditeten i perioden. Selskapet har beregnet renter med utgangspunkt i erklæringens dato. Det har således forholdt seg til FKNs praksis, både hva gjelder bedømmelsen av forsikringstilfellets inntreden og prinsippet for renteberegning ved antesipert melding. Jeg nevner for helhetens skyld at nemnda også i ulykkesforsikring har funnet grunnlag for å se bort fra opprinnelig melding i et tilfelle hvor tilstanden forverret seg vesentlig, se ut. 7014. Advokaten ønsket saken forelagt for FKN, og fremholdt bl.a. at: I nærværende sak har det tatt tid før man har kunnet fastslå den endelige medisinske invaliditetsgraden. Det er således ikke tale om noe gjenopptak eller etteroppgjør, slik tilfellet er i Forsikringsskadenemndas uttalelse av 4.12.07 (FSN 7014). Dersom Forsikringsklagenemnda mot formodning betrakter ménerstatningssaken som en sak om gjenopptak p.g.a. forverring, gjør klager subsidiært gjeldende at renten allikevel skal beregnes fra skademeldingstidspunktet. Ved etteroppgjør at erstatning under skadeserstatningsloven 3-2 (menerstatning) og 3-2 a (standardisert barneerstatning) tar etteroppgjøret utgangspunkt i alder pr. skadetidspunkt og oppgjørstidspunktets G-verdi. Som eksempel på det viser jeg til Borgarting lagmannsretts dom av 25.9.98 (RG-1999 side 728). På denne måten ydes skadelidte økonomisk kompensasjon for den tiden som går fra skaden skjer til endelig oppgjør finner sted. FKN bes vurdere selskapets renteberegning. Tidligere uttalelser: 3912 4133 4271 5625 5802 7014 dommer: TOSLO-2001-10527, 08-097140TVI-OTIR/10 (28.11.08) Side 7 av 7