"Det Uforutsette" (DU)

Kort sammendrag av presentasjonene: Symposium om pedagogisk grunnforskning på "Det Uforutsette" (DU) Vedtatte sannheter Tre grunnkapabiliteter Mestringsfølelse Interaktiv læringsprosess Skjønn og fornuft Tertiærkunnskap Didaktisk tid og uforutsetthetsgrader Karakter Organisasjon Simulering Improvisasjon Nuet Mangfold (U)predikerbarhet Figur. (1) Ytre begrepssirkel. Aggregerte og valgte representative ledebegreper basert på sammendragene fra den enkeltes presentasjon. Ledebegrepene representerer argumentasjon og faglige tilnærminger som kan være aktuelle å trekke inn ved didaktiske problemstillinger og studier der DU inngår som forutsetning. (2) Bilde (galakse, med sort hull i midten). Valgt logo/symbol på prosjektet DU, med følgende bakgrunn: For det første symboliserer «galaksen», og spesielt «det sorte hull» temaets kompleksistet og ukjenthet, da i overført betydning til problemstillinger knyttet til menneskets læring og «Det uforutsette». For det andre, har det gjerne vært slik, kanskje spesielt i pedagogikk, at forskere kan ha unngått denne typen problemstillinger med argumentasjon om menneskets og kontekstens kompleksistet hvor dette nærmest er umulig å forske på, og dermed unnlatt å gjøre det. Imidlertid, til sammenlikning med andre fagdisipliner, har eksempelvis astrofysikerne gjennom flere årtusner, gitt seg i kast med tilsvarende «umulige» problemstillinger innen sine områder i fysikken og astronomien. Mitt enkle poeng er derfor at det sannsynligvis ikke er enklere forskningsoppgaver astrofysikerne har gitt seg i kast med, enn vårt arbeid med læring og «Det uforutsette», men naturviterne har likevel jobbet med tilsvarende komplekse problemområder. Det er derfor ingen grunn til at pedagogikkfaget, eller tilsvarende disipliner, skal la være å nærme seg slike komplekse forskningstema. Det tredje aspektet, er «siktet» rundt «galaksen», som illustrerer didaktisk relasjonstenkning inkludert uforutsetthetsgrader og indirekte pedagogiske tilnærminger. Det viser til en mulig metodisk tilnærming for å undersøke hvorvidt klassiske didaktiske dannelsesmodeller er tilstrekkelig for også å kunne håndtere planlegging og design av kunnskapsutvikling for å mestre uforutsette hendelser. Det gjøres som et forsøk på å komme nærmere «det uforutsettes» natur og mulige didaktiske konsekvenser og løsninger. I DU-prosjektet forventes ikke store forskningsmessige fremskritt og løsninger, men arbeidet kan kanskje bidra til større oppmerksomhet og bevissthet om problemfeltet, selv små fremskritt vil her være til stor hjelp, ikke minst for det praktiske didaktiske arbeidet med å lede, planlegge, gjennomføre og evaluere læringsprosesser med hensikt å bli best mulig rustet for å møte og håndtere uforutsette hendelser. Prosjektleder «Det Uforutsette» (DU), Professor Glenn-Egil Torgersen, Forsvarets høgskole (FHS)/FSTS/LOGVIRK, Akershus festning, 0015 Oslo mil, Mobil: 99092188, ikt-pedagogikk@halden.net (sivilt bruk denne for ugradert), gtorgersen@fhs.mil.no (militært) 1

Data symposium (f.eks. oppføring i Cristin): Tittel/tema: Symposium om pedagogisk grunnforskning på «Det Uforutsette» (DU). Arrangør/sted: Forsvarets høgskole (FHS), Akershus festning, 0015 Oslo mil POC/kontaktperson: Professor Glenn-Egil Torgersen (FHS/FSTS/LOGVIRK), mobil: 99092188 Dato: 27. mars 2014, kl 0830 1530 (1630) Antall deltakere totalt: 53 Utbredelse: Norsk Paper: Ja Fagfellevurdering: Ja Panel: Ja Inviterte forelesere: Ja Sammendrag av presentasjoner: Ja Mer informasjon og symposiebidrag/hjemmeside: http://hogskolene.forsvaret.no/forsvarets-hogskole/forskning/prosjekter/sider/uforutsette.aspx Sammendragene er skrevet av Glenn-Egil Torgersen, og kvalitetsikret av den enkelte bidragsyter. En papersamling er også under utarbeidelse. I: Aggregert sammendrag Oppsummeringene viser at læring og trening for å mestre DU kan kreve et utvidet og tilpasset kunnskapssyn om hvordan kunnskap og ferdigheter tilegnes og utvikles. Tradisjonell instiusjonalisert kunnskap og læringsprosesser kan gi nødvendig basiskunnskap og redskapsmestring, men kan også beramme og stenge for vikige andre kompetanseformer som improvisjon, årvåkenhet og lojalitetsbevissthet. Prinsipper ved sosiokulturell læringsteori med vekt på interaksjon mellom menneske, redskaper og verden, kan være en av flere tilnærminger. Tilretteleggelse og utvikling av mangfold og forskjellighet i kompetanse er også et beredsskapstiltak for DU. Evne for å handle etter eget skjønn og fornuft, kan være en viktig egenskap under uforutsette situasjoner. Det er vist til gode erfaringer med bruk av simuleringsverktøy som beslutningstrening i uoversiktlige og uforutsette situasjoner. Didaktiske planleggingsmodeller bør trolig justeres til å innlemme forutsetninger som er unike for DU, sett i forhold til der en kjenner læringsmål og metoder for å nå disse. Kronologisk kausal prediksjonstenkning, kan også være begrensende tilnærming i forhold til planlegging av læring, og gjennomføring av læringsprosesser for å mestre DU. Det får konsekvenser for tidsbegrepet med hensyn til både planlegging/design av læringsopplegg, og for de som befinner seg i selve læringsprosessen, og skal håndtere det uforutsette i nuet. Samlet sett kan dette være forhold som bør inkluderes i modeller for planleggings- og design av undervisnings- og treningsopplegg der hensikten er å utvikle adekvat kompetanse for å forebygge og mestre hendelser av ulike uforutsetthets- og ukjenthetsgrader. 2

II: Sammendrag av de enkelte presentasjone Presentasjon Åpning 1.1: Oberst Dr. Gjert Lage Dyndal, FoU-koordinator FSTS Symposiet DU ble innledet med å fokusere på grunnforskningens aktualitet også for praksis. DU er «ukjent» og dermed et klart forskningsmål, ikke minst for Forsvaret og nødetatene. Vi «vet» en del gjennom erfaring fra hendelser, men det er likevel nødvendig å stille spørsmål med «vedtatte» sannheter, og det er absolutt nødvendig å utvikle nye måter å se kunnskap og læring på, tilpasset samfunnets endringer. De ulike utdanningsinstitusjonene kan bidra for å forberede både profesjonene og den enkelte borger for uforutsette hendelser. Her kommer den pedagogiske grunnforskningen inn, som en av flere aktuelle fagdisipliner. Ledebegrep: «Vedtatte sannheter» Presentasjon Åpning 1.2: KK Kåre Grebstad (FHS), Prof. Dr. Glenn-Egil Torgersen (FHS) og Prof. Dr. Herner Sæverot (UiB) En generell kompetansemodell ble presentert, som tar utgangspunkt i at en viss grunnkompetanse (kapabiliteter) må være til stede for å håndtere uforutsette hendelser, og som videre opplæring og trening kan bygge på for å utvikle en «mestringsverdi» for å håndtere DU. For det første må de materielle kapasitene være til stede, for det andre trengs instrumentell kapasitet (kunne bruke redskaper og utøve prosedyrer). Den tredje kompetansen er mental beredsskap, som blant annet er selvinnsikt og tro på egen mestring. Disse tre kapasitetene kan så videre utvikles gjennom opplæring og trening. Torgersen og Sæverot pekte til slutt i innledningen på at dette symposiet i hovedsak er viet pedagogisk grunnforskning, men det vil også bli enkelte mer praksisorienterte eksempler og tilnærminger. Målet med symposiet er å komme kanskje «en millimeter» videre innenfor dette vanskelige området. Ledebegrep: «Tre grunnkapabiliteter» Presentasjon 2: Brannsjef Per Olav Pettersen (Vestfold interkommunale brannvesen): Det uforutsette i praksis I Medarbeidere i brannvesnet møter daglig uforutsette hendelser, både i forbindelse med brann, andre ulykker og skader. Selv med lang erfaring, er det vanskelig å forstå og forestille seg hva en melding egentlig innebærer før en møter på frem på skadestedet, og underveis kan situasjonen endre seg dramatisk. Sentrale egenskaper for å mestre slike hendelser er den menneskelige faktoren og den enkeltes mestringsfølelse. I bunn må det ligge grunnferdigheter og kunnskaper, deriblant drillede prosedyrer. Improvisasjon må også til. Samarbeid og kjennskap til hverandre, både personlig og mestringsorientert, er helt vesentlig under takling av DU. Etter hendelser må opplevelsene bearbeides, og grundig refleksjon må til for å lære av detaljer knyttet til hendelsene. Det gir ikke bare konkret kunnskap som kan brukes ved senere hendelser, men bevisstgjør også mestringsfølelsen. Ledebegrep: «Mestringsfølelse» 3

Presentasjon 3: Prof. em. Dr. Dr. Svein Østerud (UiO): Aristoteles episteme, techne & phronesis. Har disse kunnskapsformene betydning for å takle det uforutsette i det senmoderne samfunn? Kompetanse for å takle DU, kan analyseres med utgangspunkt Aristoteles kunnskapsformer Techne (håndtverk/praksis), Episteme (vitenskapelig begrunnet) og Phronesis (ressonement, situasjonsbevisssthet, dømmekraft, politisk intelligens). For å «lære bort» og danne en kunnskapsberedsskap mot DU, trengs en interaktiv læringsprosess mellom artefakter (medierende redskap), subjekt (mennesket) og objekt (verden), slik vi også finner det hos Vygotsky (sosiokulturell læringsteori). Ledebegrep: «Interaktiv læringsprosess» Presentasjon 4: Stat.stip. Dr. Helgard Mahrdt (UiO): To think about the Unpredictable with Hannah Arendt. Ifølge Hannah Arendt kjennetegnes mennesklige handlinger av grenseløshet og uforutsigbarhet. Arendt tenker at handling er påvirket av styrende prinsipper. Under normale fredsforhold har borgere forutinntatte standarder, normer og generelle regler som orientering/retning for sin gjerninger og handlinger. Men, i unntakstilfeller, i krisetider, er det den enkelte (selvet) som beslutter mer direkte og umiddelbart, ikke basert på forutinntatte standarder. På slagmarken, er det kameratskap som teller og ikke selvet. Men, vi vet av kjente historiske hendelser at enkeltpersoner har brukt sin vurderingsevne, vurdert situasjon opp i mot sin fornuft, og motsatt seg militære ordre eller allmenne normer og oppfatninger, og på grunn av denne «illjojaliteten» reddet liv. Min konklusjon er at vi verken kan eller skal eliminere det uforutsigbare i menneskelig handling. Fri handling er en gave, men det er en farlig gave. Fra Arendt kan vi lære måter å håndtere vår iboende uforutsigbarhet og grenseløshet. Evne til å handle etter personlig skjønn viser seg å være både viktig, riktig og nødvendig når vi møter det uforutsette. Vi husker altfor godt at ideologisk tenkning og iskald resonnement, «tyranni av logicality" sammen med terror, kan snu verden til en gravplass. Ledebegrep: «Skjønn og fornuft» Presentasjon 5: 1.am. Dr. Christian W. Beck (UiO): Kunnskapsutvikling og ny virkelighet Kunnskapen er blitt mer industrialisert og abstrahert.det er kunnskap som svekker kreativitet, årvåkenhet og fleksible tankemønstre som mestring av uforutsette hendelser krever. Samtidig vokser det fram en ny type kunnskap, som jeg vil kalle «tertiær kunnskap», en motsetning til industrialisert kunnskap. Jeg tror tertiærkunnskap vil dominere i framtida, fordi framtida forutsetter kunnskap for adekvate handlinger i et samfunn med raske endringer og uforutsette situasjoner (DU). I tertiær kunnskap føyes kunnskapens utvikling, bruk og læring mer sammen igjen, rett og slett fordi dette er nødvendig for å mestre nye utfordringer, ja for å overleve. Tertiærkunnskapen er situasjon/problem/praksis-orientert, og videreutvikles «her og nå». Kunnskap må av-hierakiseres og de-institusjonaliseres, for å kunne møte DUutfordringene. Ledebegrep: «Tertiærkunnskap» 4

Presentasjon 6: Prof. Dr. Tone Kvernbekk (UiO/FHS) / Dr. -stip. Brit Marie Hovland (UiO): Forventninger kan styre innhold og retning i prediksjonsformuleringer. Prediksjon (med høy gyldighet) forutsetter stabilitet blant annet i årsaksforhold, og stabile indikatorer (på fenomenet). I pedagogikk og didaktikk er det sjelden tilfelle. Verden kan også i seg selv inneholde tilfeldigheter og kaotiske prosesser. Derfor lager vi «fiktiv» forutsigbarhet, og temmer dermed det tilfeldige og uforutsette. Prediksjon kan derfor gi en «usann» sannhet, selv på tradisjonelle fenomener, eksempelvis mellom mål og middel (ved tilrettelegging av læringsprosesser i skole og utdanninger). Ledebegrep: «(U)predikerbarhet» Presentasjon 7: Maj. Dr. Anders Sookermany (NIH/F): Å forberede militære avdelinger for det uforutsette: Narrativer i postmoderne utdanning Det er bred enighet blant både militære ledere og forskere at innholdet i militære operasjoner er av en slik karakter at uansett hvor godt dette forberedes, vil en fortsatt måtte forholde seg til det som anses å være både ukjent, uventet og uforutsett. Forberedelse til det uforutsette bør likevel spille en sentral rolle i militær utdanning. Men, militær utdanning som vi tradisjonelt kjenner det fra våre militære akademier og leirer, ser fortsatt ut til å være preget av en ganske klassisk og modernistisk syn på utdanning, hvor det legges vekt på et miljø for læring som omfavner ensartethet og scenarioer basert på pre - planlagte øvelser, som grunnlag for militære operasjoner. Jeg argumenterer for et alternativt perspektiv, med fokus på forskjellighet snarere enn ensartethet som middel for å forberede militære enheter og deres soldater for det ukjente og uforutsette. Sentralt er dekonstruksjon, frigjøring, dialog, mangfold og estetikk, som pedagogiske strategier i etableringen av en pedagogisk grunnlagstenkning som er tilpasset utfordringene det uforutsette gir. Ledebegrep: «Mangfold» Presentasjon 8: F-16-pilot, kapt Per Morten Storengen (Luftkrigsskolen): Det uforutsette i praksis II Med usikkerhetsvolum mener jeg det volum som er et resultat av usikre faktorer rundt en hendelse. Avstanden i tid vil påvirke dette ytterligere. Det som er lagt bak oss i historien skjedde i et «nå», i et gammelt nå om du vil, og fremtiden kommer til å skje i et fremtidig nå. Nuet er det eneste vi har. Hovedpoenget ligger i en bevissthet rundt kompleksiteten (og svakhetene) med å planlegge en fremtid som, hvis vi er ærlige med oss selv, ingen vet noe om. Jeg mener ikke at vi skal slutte å planlegge, men at det kan være både ressurssparende og klokt å forholde seg/fokusere mer til det som skjer nå, i nuet under en hendelse, og etablere en bevissthet rundt hvilke fastpunkt som kan være nyttig å støtte seg på inn i fremtiden. Ledebegrep: «Nuet» 5

Presentasjon 9: 1.am. Dr. Torild Oddane (HiST): Improvisasjon - en nøkkel til rytmisk smidig beredskap overfor det uforutsette. DU kan beskrives som kritiske situasjoner som krever evne til å håndtere komplekse problem der verken mulige løsninger eller veien fram mot løsning er mulig å predikere på forhånd. Slike situasjoner krever bevegelse bort fra klassisk organiseringslogikk med vekt på styring, kontroll og forutsigbarhet, og heller tenke i retning av «rytmisk smidig beredskap overfor det uventede». Improvisasjon kan være en kompetanse som bør utvikles og trenes. Begrepet improvisasjon stammer fra antikken og har røtter i ordet «provisus». Pro betyr før, og visus betyr sett, og proviso refererer til det å planlegge eller stipulere noe på forhånd eller gjøre som en har planlagt. Improviso, der «im» betyr ikke, og følgelig viser til det motsatte av proviso, handler derfor om et uforutsette-det spontane som ikke er planlagt på forhånd. God improvisasjon forutsetter likevel gode forberedelser og solid kompetanse - en årvåken situasjonsfornemmelse basert på dyp kunnskap og erfaring. Improvisasjon handler om å kunne mobilisere kunnskap, følelser og sanser i møte med det ukjente. Prosessen innebærer stadig utforskning av muligheter og gjentatte runder med feiling og tilbakeslag, der deltakerne ikke kjenner det videre forløpet eller hvor de til slutt ender opp. Uforutsigbarheten utgjør et spenningsmoment med høy risiko for å feile, noe som innebærer at improvisasjon også krever mot og evne til å håndtere usikkerhet i en situasjon hvor en forventes å skape både noe nytt og verdifullt. Improvisasjon innebærer vilje og evne til å være spontan, til å utforske situasjoner, til å være oppfinnsom i øyeblikket og til å leke og eksperimentere med muligheter uten nøyaktig å vite hva som blir neste skritt eller det endelige resultater, og om å bryte mønster, utfordre tatt for gitte antakelser, leke seg med etablerte regler og forventninger og unngå konformitet. Improvisasjonsferdigheter kan egentlig ikke læres direkte, men mer indirekte gjennom øving på å legge til rette for at improvisasjon kan skje, og trene på selve improvisasjonen der og da, i tilrettelagte siuasjoner. Deretter grundig refleksjon og kommunikasjon om handlingene. Den største utfordringen for dem som vil lære seg å improvisere er tørre å feile. Prestasjonspress og redselen for å feile er kreativitetens største «motstandere». Ledebegrep: «Improvisasjon» Presentasjon 10: 1.am. Dr. Thorvald Hærem (BI): Bruk av simuleringsbasert trening for å forberede seg på det uventede Det er i møte med nye situasjoner mentale modeller er utfordret og kan endres. Ved hjelp av simulering kan det skapes slike situasjoner og omgivelser, hvor beslutningsprosesser og beslutningstaking (med konsekvenser) kan trenes. En didaktisk modell for dette, er eksempelvis (Salas et al, 2009), en syv-trinnprosess: (1) Analyse av studentens behov, (2) Hva slags kompetanse/situasjon som skal trenes, (3) Vurdering av læringsmål, (4) Triggerhendelser/øvelser, skape forskjellige situasjonsforståelser, stress/tidspress designe virkeligheten, (5) Hva som skal oppnås gjennom simuleringsprosessen (prestasjonsmål), (6) Diagnose av prestasjoner (hvordan gjennomføringen ble håndtert), (7) Tilbakemelding og helhetlig forståelse. Ledebegrep: «Simulering» 6

Presentasjon 11: Sr.forsk. Odd Falmyr / Forsk.leder. Dr. Asgeir Drøivoldsmo ( IFE, MTO): Forutsett det uforutsette. Om organisasjonens evne (kapabilitet) til å håndtere alvorlige hendelser. Å «kunne forutse» handler om å være beredt på å møte en helt uforutsett eskalerende situasjon der heuristiske og innlærte handlings- og atferdsmønstre ikke hjelper oss. Vi snakker om å styrke organisasjoners kapabilitet og robusthet, hvor bl.a. den organisatoriske kompetansen forutsetningsvis må være langt større enn summen av individuell kompetanse. Vi mener å ha belegg for at tid til rådighet ofte kan være en motkraft som reduserer handlingsrommet både med hensyn til å bringe til veie en situasjonsforståelse, og til å vurdere handlingsalternativer. Dette utfordrer den didaktiske tenkningen med hensyn til å identifisere nødvendig tilleggskompetanse utover den tilgjengelige normative og tause kunnskapen, og med hensyn til helt andre former for kunnskapsproduksjon/utvikling, - og endelig med hensyn til validering av kapabilitet som ennå ikke er satt på prøve. Ledebegrep: «Organisasjon» Presentasjon 12: 1.am. Dr. Ole Boe (Krigsskolen, KS): Karakter hos militære ledere og møte med DU ( i lys av Krigsskolens lederutdanningsprosjekt). Offiserer utdannet ved Krigsskolen (KS) skal kunne lede under ekstreme forhold i møtet med det uforutsette (DU). I KS sitt konsept for offisersutvikling antas det at både karakter og intellekt er vesentlige faktorer i det militære lederskapet. Offisersutviklingskonseptet visualiseres i KS sin kompetansepyramide. Kompetansepyramiden illustrerer at offiserskompetansen kan forstås som en funksjon av selvkompetanse, fagkompetanse, og sosialkompetanse (samt integrasjon av disse). Offiserskompetanse er ment å utgjøre den handlende dimensjonen hos en offiser i møtet med DU. KS sikter mot å utvikle både karakter og intellekt. Det kan dog stilles flere spørsmål både om hva karakter innebærer, hvordan den utvikles, og hvilke personligheter som er tilbøyelige til å kunne utvikle og utvise karakter. Karakterbegrepets ulike dimensjoner må analyseres og sees i sammenheng med konteksten offiseren skal virke i og andre egenskaper en offiser må inneha for å kunne lede. Ledebegrep: «Karakter» Presentasjon 13: Prof. Dr. Herner Sæverot (UiB)/Prof. Dr. Glenn-Egil Torgersen (FHS): Didaktisk tid og uforutsetthetsgrader. Med sats i den klassiske didaktiske trekanten ønsker vi å peke på viktigheten av å dreie didaktikken henimot et fremtidsbegrep, som en motsats til opplæringens romliggjorte begrep om fremtid og teologiens begjær etter evighet. Med disse tre oppfattelsene av tid som bakteppe for argumentasjonen vil vi lettere kunne se at (opp)læring og (indirekte) undervisning går i hver sine retninger. Det uforutsette kan innrammes i en messiansk tid (og rom)-forståelse. Vi viser at de tre tradisjonelle didaktiske dannelsesmodellene (encyclopedisk, kategorial og formalorientert), inkludert didaktisk relasjonstenkning, har svakheter som strategiske planleggingsverktøy for å forberede/designe trening og mestring på det uforutsette. I særlig grad danner DU utfordringer for klassisk kausal og didaktisk predikativ 7

forståelse. En fjerde vei introduseres, indirekte dannelsesmodell, med tilhørende didaktiske nye faktorer, deriblant didaktiske DU-parametre og uforutsetthetsgrader. DU kan inneholde situasjoner som i mer eller mindra grad er kjent fra tidligere erfaringer og hendelser, og kan inntreffe mer eller mindre uventet eller varslet. Det kan bidra til en modell som har større presisjon som strategisk hjelpemiddel i den didaktiske planleggingen av DU, enn tradisjonelle modeller, som eksempelvis didaktisk relasjonstekning (diamanten). I en trenings- og læringsprosess (hos deltakerne) vil også risikovurdering bli en komponent. Ledebegrep: «Didaktisk tid og uforutsetthetsgrader» 8